Sommeren 1972 haiket jeg rundt i Storbritannia med ryggsekken full av Conan-bøker (fra et støvete antikvariat i London) og et norsk flagg bakpå sekken. Der hadde jeg også klistret på et «Ja til EF»-merke og, hvis jeg husker riktig, et merke som gikk inn for «Samling i Europa». På det fantastiske klatrerhotellet Pen-y-Gwryd i Wales, der røykesalongen - «Everest-rommet» - var full av relikvier etter Hillary og Tensing, argumenterte jeg heftig over guinnesen for frihandel mot skeptiske walisiske sauebønder.
I 1972 fantes det ei eneste forbindelseslinje til den ytre verden fra dette hotellet: En mynttelefon i gangen bak røykesalongen. Jeg kan ikke huske om den fortsatt insisterte på gamle shillinger og pence, eller om den hadde konvertert til de nye. (Trulig ikke.) I mitt daglige virke punsjet jeg hølkort i EBCDIC-kode, og Ard Schenck var uovervinnelig på skøytebanen.
I dette fjerne året var «de europeiske fellesskap» hovedsakelig et frihandelsprosjekt, med fri flyt av varer, tjenester og folk – et fellesmarked. Hvem kunne være motstander av dét? - Flertallet av den norske befolkningen, viste det seg, da 53 prosent sa «nei til salg av Norge». Jeg sturet, men motsto trangen til å reise ut og strø ugrassalt i «grasrota».
I kremmerlandet Storbritannia, derimot, var folk positive: Storbritannia ble medlem i 1973; de ungkonservative tente varder ved Dover og Calais for å hilse hverandre over kanalen, og i 1975 bekreftet de medlemskapet med 67 prosent ja i en folkeavstemning.
I 1994 hadde jeg kommet opp og fram i verden: Jeg hadde råd leiebil og til å bo på ett av de to rommene på Pen-y-Gwryd som hadde egen dass og dusj. På jobben der hjemme hadde jeg terminal på pulten og sendte elektronisk post til kunder og kolleger. EF hadde lagt kraftig på seg og blitt til EU, en union med store politiske ambisjoner: De hadde et parlament, et ministerråd som ikke sto ansvarlig overfor parlamentet, og en kommisjon som heller ikke sto ansvarlig. Disse organene vedtok direktiver som ble bindende for medlemslandene, over hodene på både EUs parlament og parlamentene i de respektive medlemsland. Hva slags demokrati var dette? Så nå hadde jeg skaffet meg en rød knapp som satt på hatten min: «Stem nei!» sto det på den.
I hotellbaren fant jeg flere meiningsfeller denne gangen: Her i kjernen av gamle Gwynedd, hvor folk reiste rundt med malerkost og rettet uhyrlige anglisismer på vegskiltene («Conway» til »Conwy», "Festiniog" til "Ffestiniog", etc.), sto lokal sjølråderett like høgt i kurs som nasjonal sjølråderett i Norge. Og hjemme ble det nei enda en gang, nå med 52 prosent. Denne gangen jublet jeg og sang «Vi sier ja til folkestyre, vi sier nei til union!»
Vi prøvde å skaffe oss de fordelene medlemskapet ville ha sikret oss gjennom et reservemedlemskap som heter EØS. Høgrefolk sier at vi må følge alle direktivene, uten at vi får være med på å vedta dem, og det har de rett i. På sett og vis er vi blitt mer og mer medlem uten at vi får være med og bestemme noe som helst.
Waliserne fikk begrenset sjølstyre etter ei folkeavstemming, så nå har de lagt bort malerkostene og vedtar sine egne vegskilt. Og i 2016 sa britene nei til en union som var blitt utålelig mye mer enn en frihandelsavtale: 52 prosent sa nei, mot snaue 33 prosent i 1975.
Jeg trur ikke resultatet ville ha blitt det samme i dag: Verden er blitt en annen enn de trudde i 2016. For ikke å snakke om hva vi trudde i 1994.
EU har fortsatt å utvikle og innvikle seg, og er blitt enda mer overnasjonalt. De har også innført en felles valuta. Jeg var overbevist om at dette prosjektet kom til å gå ettertrykkelig i do: Hvordan kan du ha en felles valuta for land som fører hver sin finans- og pengepolitikk? Det er nødt til å gå galt, sa jeg og skrev jeg. I valutaavdelingen der jeg jobbet den gangen kunne ingen forklare meg hvordan dette kunne gå bra: Skulle denne muskelsvake mynten overta rollen til D-mark? - Det skulle den, har det vist seg. Jeg skjønner fortsatt ikke åssen det har vært mulig, med Euro fra Hellas til Tyskland – men det har det vært, i strid med tilbud, etterspørsel og ikke minst tyngdeloven.
Unionen har fortsatt et demokratisk underskudd. Den sliter med medlemsland som vil ha alle fordelene, men ingen av ulempene. Men den har vist en enorm evne til samhold når det virkelig gjelder – i klimapolitikken, og nå i holdningen overfor gangsterstyret i Russland.
Så har EU utviklet noe vi ikke er med på: Et forsvarspolitisk samarbeid. Det kommer de til å videreutvikle. Vi har en nabo i øst som har begynt å oppføre seg som en psykopat på speed. Norges sikkerhet er mer avhengig av NATO-samarbeidet enn noen gang før. Det vil først og fremst si samarbeidet med USA. Men hvor lenge kan vi stole fullt og fast på den amerikanske garantien? Det amerikanske demokratiet har vist seg langt mer ustabilt enn vi trudde. I verste fall kommer Trump tilbake i 2024. Hva han kan finne på å gjøre hvis Macron ler av ham eller Putin skryter av ham, er det ingen gitt å vite i dag. Og kommer ikke Trump, kan det dukke opp en rasjonell isolasjonist som meiner at europeerne bør kunne klare seg sjøl. Det vil en slik kandidat ha helt rett i: I EU er det tre land – Tyskland, Frankrike, Italia – som har større BNP enn det tilbakestående føydalriket Russland, og tilsammen har EU et BNP som er 12 ganger Russlands. Så selvfølgelig kan EU, med sine økonomiske muskler, forsvare seg mot bandittregimet i øst – hvis de må.
I EU finner vi fortsatt en garantist for demokrati og en liberal rettsstat. Nesten overalt ellers – også i USA – er autoritære krefter på frammarsj. I 1994, etter murens fall og oppløsningen av Sovjet-diktaturet, trudde vi at frihet og demokrati ville fortsette å seire på alle fronter. Nå, en generasjon seinere, veit vi bedre. Vi kan måtte forsvare demokratiet enda en gang, og den mest pålitelige forbundsfellen kan vise seg å være EU.
Norge bør delta i EUs forsvarssamarbeid. Følgelig har jeg beveget meg: Fra ivrig frihandelstilhenger i 1972, via motstand mot overnasjonal union 1994, til nølende tilhenger av en enda tettere, enda mer forpliktende union i 2022. Når Finland finner det nødvendig å søke medlemskap i NATO, bør Norge åpne nye forhandlinger om medlemskap i EU. For sikkerhets skyld.
Kanskje kan vi bli medlem samtidig med Ukraina.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar