I Hurdalsplattformen står det (femtende kapittel, første vers): «(Regjeringa vil) Sørgje for at 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad blir ei nasjonal markering. Stiklestad Nasjonale Kultursenter skal vere navet i jubileet. Det skal utarbeidast ein plan, for å setje i stand steinkyrkjer frå mellomalderen fram mot tusenårsmarkeringa.»
I år ble 29. juli, også kjent som olsok, feiret med mye brask og brumm, tilstelninger og festligheter landet rundt. Dette kommer til å balle på seg hvert eneste år fram til 1000-årsjubileet i 2030, uansett åssen det går med dagens regjering. Det kommer nok nye språklige plattføtter etter denne, kanskje med helt andre nav, bærebjelker, dynamoer og grunnmurer, men olsok er kommet for å bli.
«Nasjonal markering» - kanskje ikke helt, bare nesten, på linje med 17. mai. Jeg kunne støtte en slik ambisjon hvis det var riktig person som ble hedret, men det er ikke tanken. Tvert imot kommer det offentlige Norge til å fortsette å feire og hedre voldsmannen og psykopaten Olav Digre, også kjent som Olav den hellige.
Denne fyren var landets mest framgangsrike massemorder på begynnelsen av 1000-tallet. Her følger en kortfattet oversikt over hans liv og virke:
Han vokste opp hos stefaren sin, den fredelige storbonden Sigurd Syr, som mor hans ble gift med etter at faren hans, Harald Grenske, ble brent inne på en frierferd til Sigrid Storråde. Dama ble muligens så fornærmet over tilbudet om å bli hustru nummer to hos en ubetydelig småkonge at hun skjenket ham full og satte fyr på ølstua. Dette var altså ei dame som bar tilnavnet sitt med rette. -
Denne Harald påberopte seg å være sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Samme avstamming påberopte stefaren Sigurd Syr seg: Landet var stappfullt av folk som hadde Harald Hårfagre som tippoldefar, tipptippoldefar og så videre. Nesten alle slike regnet seg følgelig som rette arving til landets kongekrone, så det fantes alltid flust med kongsemner. Harald Hårfagre var kanskje ikke riktig like produktiv som Djenghis Khan, som har 16 millioner sønnesønnesønnesønnne .... sønnesønnesønner i dag, men han gjorde så godt han kunne.
Som kongssønn var Olav riktig bortskjemt og stor på det: Tolv år gammel trasset han seg til å få sitt eget vikingskip med full besetning. Med dette skipet seilte han til Danmark, hvor de kyndige læremestrene hans lærte ham å drepe og plyndre helt til han møtte motstand. Deretter seilte han videre til Sverige og praktiserte denne lærdommen, og videre til Finland og hele vegen langs Østersjøkysten for å repetere kunnskapen. Overalt klarte han å stikke av med krigsbyttet og slavene han hadde tatt før det dukket opp folk som klarte å gjøre motstand. Etterhvert fikk han rykte på seg for å være uvanlig flink til å drepe og plyndre, slik at flere drapsmenn og flere skip sluttet seg til ham.
I de følgende åra reiste han rundt i England, Frankrike og Spania og arbeidet seg stadig høgere opp i hierarkiet av mordere og ransmenn, i skiftende allianser med kongsemner og andre kjeltringer. Han ble særlig kjent for sitt stunt (som han gjennomførte to ganger, ifølge noen kilder) med å slå tau rundt bærestolpene til bruene over Themsen og ro medstrøms nedover elva, slik at bruene og mennene som forsvarte den forsvant i bølgene. «London Bridge is falling down, falling down, falling down, London Bridge is falling down – my fair lady,» synger engelske skoleunger den dag i dag.
Det fører for langt å gjennomgå den evig lange lista over plyndringer, voldtekter, tortur og drap som Olav og hans menn utførte på egne og oppdragsgiveres vegne. Men det skal nevnes at han ikke bare arbeidet i egen virksomhet; han leide også ut talentet sitt til folk som betalte godt nok: Han tjente kong Ethelred the Unready – Adalråd Illråde på norsk – så lenge det var lønnsomt, og seinere hjalp han Knut den mektige opp på Englands trone.
Ute i Europa merket Olav seg den effektive maktideologien som kongene der ute betjente seg av, nemlig kristendommen som støtteapparat for verdslig makt. Med denne ideologien banket makthaverne og deres håndlangere, presteskapet, inn i hodene på folk at slik det er én allmektig hersker i himmerik, slik er det også allmektige herskere her i Jorderik - utpekt av Gud sjøl, som Hans lokale representanter. Som i himmelen, så óg på Jorda: En perfekt maktpyramide; kongen hadde alltid Gud på sitt parti. Den som er utpekt av Gud trenger ikke bry seg med å bli valgt på tinget, slik skikken var i det tilbakestående bondelandet Norge. Ikke trenger han bekymre seg om begrensninger i maktbruken heller, allmektig av Guds nåde som han er.
Olav la sikkert også merke til at for å framstå som en likemann blant konger og fyrster ute i Europa, måtte han komme i kristelige klær. Så han omfavnet kristendommen med stor entusiasme og lot seg kristne sammen med hele mannskapet sitt, en gang han var i Rudsborg – Rouen – på plyndring.
Halldor K. Laxness har skrevet en vidunderlig satire over sagaer og vikingromantikk, «Gerpla» (på norsk: «Kjempeliv i nord»). Han beskriver Olav som en bleikfeit torturist med gode talegaver. I forbindelse med kristninga lar han Olav argumentere som følger: "Jeg meiner at jeg veit mangt om kristendommen bedre enn andre menn her i skipslaget; til det kommer at jeg har skåret av nese og ører, og dessuten klipt ut tunga og stukket ut øynene på mange flere lærde menn og nonner enn andre norrøne menn." (Klønete oversatt av meg, med Laxness i den ene handa og Íslensk-dönsk ordbok i den andre.) Så forklarer han at hvis hele besetningen lar seg kristne, vil Rikard jarl her i borgen slippe dem inn, gi dem rikdommer og la dem forsyne seg av landets kvinner og andre goder uten at de trenger å løfte armen til ett eneste sverdslag.
Jeg trur Laxness fanger Olavs tanker om omvendelse bedre enn alle helgenlegendene. Uansett la ikke denne omvendelsen noen demper på strevet hans med å plyndre, torturere og drepe menn, kvinner og barn, ofte ved å brenne dem inne.
Han ble sikkert skuffet og sur da Knut ikke belønnet ham med et saftig stykke land, trass i innsatsen hans med (blant annet) å plyndre og rasere både Canterbury og London. Så i 1015 reiste han hjem for å erobre et land for egen regning. Klarte han det, kunne han gjøre plyndringa permanent og kalle det «skatt». Slik gjorde de mest framgangsrike røverhøvdingene det ute i Europa, hadde han lagt merke til. Han var blitt søkkrik av plyndring og løsepenger, og sølvet kunne han bruke til å kjøpe seg vennskap og støtte. Han hadde også med seg sin egen biskop, Grimkjell, og flere prester: De skulle skaffe ham støtte blant kristne som syntes det gikk tregt med avskaffelsen av hedenske skikker. De skulle også bygge opp en kristen organisasjon til støtte for den nye kongen. - Gud og Mammon i skjønn forening, altså, i tillegg til mange flinke drapsmenn.
Norge var på den tida styrt av lokale høvdinger – jarler, herser, småkonger. I «Opplandene», som omfattet det nåværende Innlandet pluss Ringerike, satt det minst seks konger. Kystlinja fra Viken i sør til Kvitsjøen i nord ble kontrollert av mektige høvdinger som Erling Skjalgsson, Mørejarlene, Ladejarlene, Hårek på Tjøtta og Tore Hund på Bjarkøy. Takket være gjensidige allianser og giftermål var det ganske fredelige forhold, og følgelig lokal oppslutning om de forskjellige høvdingene. Danske konger, som i lang tid hadde dominert i Viken – Oslo-fjorden med omegn - , hadde i en periode vært overkonger i hele Norge, men det var mer i navnet enn i gavnet. Kong Knut var i England og strevde med å konsolidere makta si der, og i hans sted var det Håkon, sønnen til Eirik ladejarl, som styrte. Landsstyret hans var neppe særlig tyngende; de forskjellige smårikene og tinglagene gjorde stort sett som de sjøl ville, så lenge de ikke plyndret hos andre. «Himmelen er høg, og keiseren er langt borte,» som kineserne sa, helt til keiseren skaffet seg mistenksomme AI-øyne på hvert gatehjørne. Ingen overordnet makt brydde seg om lokale forhold. Ingen konge, sentral eller lokal, blandet seg inn i hvilke guder folk dyrket – Tor og Odin, tusser og alver, ånder i skog og mark eller Kristus. Sistnevnte var allerede godt representert i hele landet; mange stormenn hadde egne prester hos seg. Andre helgarderte ved å blote til både Jesus og Frøy.
Så kom Olav hjem, og da var det slutt på freden.
Han satte straks i gang med det han kunne: Plyndre og drepe. Han fikk fanget Håkon jarl i et bakholdsangrep og tvang ham til å rømme landet, etter å ha frasverget seg retten til å styre. Etter et seinere slag klarte han også å jage halvbroren til Håkon, Svein, fra landet. Dermed var den siste ladejarlen borte, og den viktigste motmakta til Olav fjernet.
Ved hjelp av rikdommene han hadde med seg og støtten fra stefaren sin, Sigurd Syr, klarte Olav å slå ned motstanden i størstedelen av landet. For å sikre makta beslagla han store eiendommer – særlig i Trøndelag, der ladejarlene ikke lenger kunne verge land og folk – og ga dem til sine egne, betrudde menn. Han reiste rundt med større følge enn noen konge før ham og holdt veitsle på kongsgardene som han hadde skaffet seg. Ofte tvang han bøndene til å avstå mat og drikke som de vanskelig kunne unnvære. Hoffskalden hans, Sigvat, har beskrevet hvordan han konsoliderte makta. Tilsvarende beskrivelser finnes i andre kilder. Historikeren Øystein Morten oppsummerer: «(Olav hadde) handlet raskt ved å ri rundt til de forskjellige områdene for å avsette de gamle kongene; noen hadde han myrdet, andre lemlestet. Samtidig hadde han kjøpt seg hærstøtte i form av sølv og gull. Enhver motstand var blitt møtt med nådeløs vold, og mange gårder ble brent til grunnen. Frykten hadde lammet befolkningen. Det var massehenrettelser ved hengning; grupper av lik med ben dinglende fra trærne. De som ikke ville la seg døpe.» (Øystein Morten: "Jakten på Olav den hellige", Spartacus 2022). Sigvat skald, som i andre kvad stadig lovpriser Olav for alle menn han klarer å gi til ravnene, utbryter begeistret:
«Den gavmilde kongen, / han som rikt
ga ulvene føde, / han lemlestet tjuvpakk.
Slik hindret han tjuveri. / den vennekjære kongen
lot hver tjuv og kjeltring få bøte.
Hogg av armen, / slik ble det fred i landet.»
Guds fred, kan en si. For imens var biskop Grimkjell i full gang med å bygge en organisasjon og et kirkelig propagandaapparat i samsvar med kongens krav. Kongen fremmet kjærlighetens evangelium med forskjellige motiverende tiltak, ifølge Flatøyboka: "Han undersøkte nøye folks kristendomshold, og der hvor han syntes det var mangelfullt, lærte han dem de rette seder og var så ivrig hvis de ikke ville gi slipp på hedenskapen, at han viste noen ut av landet, noen lot han lemleste, miste hender eller føtter eller få øynene stukket ut, noen ble hengt og noen halshogd. ... Slik fór han rundt i hele dette riket. ... Han straffet både mektige og småfolk like hardt."
Så når Olav etterhvert fikk full kontroll, skyldtes det neppe at alle var like begeistret for styret hans. Det skyldtes heller at all motmakt i landet var pulverisert, eller i hvert fall nøytralisert. Men i utlandet samlet uvennene hans seg; først og fremst Knut den mektige, som fortsatt meinte at det var han som var landets rette konge. Og sommeren 1028 rustet han ut en stor flåte og seilte til Norge for å gjøre opp med oppkomlingen. Olav måtte flykte over hals og hode til Sverige og videre til Gardarike, mens Knut lot seg hylle på tingsted etter tingsted, sammen med stedfortrederen sin, den tidligere landsforviste Håkon Ladejarl. Dermed var alt som før, slik det skulle være, tenkte Knut den mektige.
Men Olav ga seg ikke. Hos gamle venner og kjente i Gardarike og Sverige klarte han etterhvert å samle sammen en broget skare av hirdmenn, landevegsrøvere og vikinger – mange nok til at han våget å gjøre et nytt forsøk på å vinne landet med makt.
Ryktet løp foran ham. Men de som samlet seg for å møte ham, det var ikke hæren til Håkon Ladejarl eller Knut den mektige; det var de forbitrete trønderne som hadde gledet seg da de trudde.de var kvitt Olav en gang for alle – denne ransmannen som hadde brent gardene deres, forsynt seg av avlingene, beslaglagt store eiendommer, hengt eller halshogd mange gode menn og tvunget dem til å dyrke den guden som han hadde valgt ut. Det var bønder og andre som ville ha liv, eiendom og gudstru i fred for den allmektige statsmakta; felle sine egne dommer på tinget; blote til den guden de ville, enten det var Odin, Kristus eller åndene i jord og vatn.
I spissen for bondehæren gikk stormenn fra flere deler av landet. Fremst av dem var Tore Hund fra Bjarkøy. Han var det som klarte å gi kongen banesåret ved å støte spydet sitt gjennom ham, etter at han først var blitt alvorlig såret sjøl.
Opprøret nedenfra lyktes; bøndene seiret over et allmektig vanstyre. Men seierens frukter ble bitrere enn de hadde håpet. Danskestyret kom tilbake, og de innførte om mulig enda strengere lover og hardere skatter enn Olav hadde gjort. Snart bredte opprøret seg også mot dem. Til slutt ble de drevet ut av landet, og kampen mot dem ble ledet av noen av de samme som hadde ledet opprøret mot Olav.
Olav ble derimot mer populær etter døden enn han noen gang var i levende live. Det geistlige apparatet som Grimkjell hadde bygd opp med Olavs hjelp satte i gang med å produsere helgenlegender etter mønster fra England. Øystein Morten skriver: «Kongens drøm om døden før slaget, det at han kastet fra seg sverdet og overga seg, kjertelysene over graven, blodet som leget såret på motstanderens hånd, miraklene rundt vannet helgenen ble vasket med, den blinde som gned seg i øynene, rødmen i ansiktet året etter, luktene, håret og neglene som vokste og måtte klippes – alt dette fantes allerede i den engelske kirkens beretninger om Sankt Edmund og Sankt Oswald.» Grimkjell og folka hans gjorde som moderne fantasy-forfattere; de plagierte eventyr som hadde vist seg effektive tidligere. Det gjorde hoffskalden Sigvat også.
Ingen av historiene om Olavs liv og virke er fullt ut pålitelige, selvfølgelig. De er skrevet ned etter mange gjenfortellinger på folkemunne, og det er ikke alle kildene som er enige om at det var noe stort slag på Stiklestad i det hele tatt. Men ALLE historiene om Olavs ustanselige og hensynslause voldsbruk gjennom mer enn 20 år er konsistente og svært konkrete. Det er atskillig større grunn til å feste lit til dem enn til helgenlegendene som er produsert som avskrift av engelske forbilder.
På olsok feires altså legenden om en mann som aldri har eksistert; en helgen som hevdes å ha lagt grunnlaget for nasjonen Norge – med andre ord et stort nasjonalt eventyr. Olav var en massemorder av verste skuffe, og som konge representerte han maktovergrep, vanstyre og undertrykkelse. Jeg vil heller hedre en helt som gjorde opprør mot undertrykkelsen; en mann som kjempet for lokalsamfunnet mot ei overmektig statsmakt. I stedet for Olav hedrer jeg Tore Hund. Et par dager forsinket hever jeg en seidel mørkt, skummende, heimebrygget øl og feirer torsok. Skål!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar