Dette er del 2 i en serie om urban provinsialisme blant synserne i Aftenposten. Martin Sandbu er en av disse synserne. Over halvannen side forklarer han at hvis det blir en kulturkrig, så kommer «det urbane» til å vinne. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/R9oAwA/by-og-land-etter-pandemien )
Det har han nok rett i, og det er det eneste han har rett i. «Det urbane» vinner av den enkle grunn at makta rår. La meg plassere vår tids solkonger i en tradisjon:
Ved Solkongens hoff i Frankrike var det trengsel rundt kongens morgentoalett. Der kunne rikets viktigste maktpersoner nyte synet av kongen på dass. Han satt på en opphøyet toalettstol, sånn at beundrerne kunne følge hvert eneste trinn i avføringsdramaet. Bedøvet av parfyme, slik at de skulle holde ut stanken av kongen og hverandre, kunne de sukke henført når han prompet, og juble ekstatisk ved hvert «klask!» som indikerte framgang i forretningene. - Og når Stalin holdt sine lange, kjedelige taler, ble han stadig avbrutt av spontan,. taktfast applaus som ingen ende ville ta. Det lønte seg sjelden å være den første som sluttet å klappe.
Det som var helt nødvendig for enhver som ville opp og fram i Frankrike var å sikre seg en plass i kretsen rundt solkongens dass. I Sovjet var det like nødvendig å stå blant de jublende ved Stalins føtter. (Riktignok risikabelt også, viste det seg, men noen sjanser må du ta hvis du vil fram i verden.)
Makta ter seg ikke like absurd eller absolutt i et moderne demokrati. Men den ter seg. I Norge som andre steder lønner det seg å være nær makta. Den som sitter nærmest mannen ved grautbollen får alltid mest graut på tallerkenen. Avkastningen fra vår felles eiendom under Nordsjøen, oljen, gir et tydelig eksempel: Equinordirektøren får en tallerken som rommer femten millioner i året. Jenta i kassa på Remi, derimot, får en asjett som rommer en kvart million. I regnestykket til Equinordirektøren og styret hans (som består av andre med store tallerkener) betyr det at direktøren utgjør 60 kassadamer, målt i verdiskaping. Om du nå for ditt indre blikk ser for deg små sekstidels oljedirektører i lange rekker bak kassaapparetene, så kan jeg ikke hindre deg i det.
Oljedirektørens og hans ansatte produserer riktignok ikke en eneste liter olje; den var ferdig produsert for 160 millioner år sia. Det de gjør er å flytte verdier fra en konto under Nordsjøen over i diverse konti i verdens banker. Noen av de store kontiene slumper til å tilhøre direktørene.
Sandbu har tilbragt det meste av sitt voksne liv i verdensbyer med flere innbyggere enn Norge. Der har han funnet seg til rette på grunn av mangfoldet, spenningen, energien, fornyelsen og mylderet. - «Kjæm'n frå Alvdal så trevs'n ælle stann,» sier Solan Gundersen.
I hans sjølforståelse inngår det at alt dette urbane mylderet har gjort ham dyktigere, mer åpen, mer kreativ, mer produktiv enn om han hadde bodd på det stedet han kaller «bygda». (Bygda er seg lik enten den ligger i Amazonas eller i Sibir, veit du.) Og hvis bygdefolk er villige til å ta imot, skal han mer enn gjerne dele disse urbane verdiene med dem. Da kan «bygda» etterhvert bli nesten like verdiskapende som byene, etterhvert som den slutter seg til de «urbane verdiene».
I mitt stille sinn risler gjenklangen av en strofe fra barndommen: «Stakkars små i hedningland, kjenner ei sin frelsermann,» sang vi i søndagsskolen.
Sandbu og direktørklubben meiner nemlig at verdiskapingen i byen er mye større enn verdiskapingen på «bygda». Dette finns det tall for: Du legger sammen inntektene i en kommune og deler på antall innbyggere, og vips får du verdiskaping pr. innbygger. Dermed veit de urbane elitene nøyaktig hvor mye større verdiskaping de sørger for enn de tilbakestående bygdenissene.
Og det veit de fordi de ser på tallene for «verdifordeling» og kaller det «verdiskaping». Banken har hovedkontor i byen: Betyr det at alle verdiene skapes der? Langt ifra. Verdiene skapes av differansen mellom innskuddsrenter og utlånsrenter, minus kostnader. (Nå hører jeg noen sure stemmer som gnåler om at pengeflytting ikke skaper noe som helst. De sure stemmene prater tull, men den diskusjonen tar vi en annen gang.) Poenget er at innskuddsrentene oppstår der innskyterne bor, og utlånsrentene oppstår der låntakerne bor. Begge deler skjer over hele landet, ikke bare ved hovedkontoret, der de bokføres – og der direktørene får lønn som fortjent (og vel så det).
På samme vis: Verdien av fisken skapes ikke der hvor selskapet er registrert. Verdien av oljen skapes ikke der hvor oljeselskapet bor. Derimot er det direktørene og flere andre godt avlønnete personer ved hovedkontoret som fordeler de verdiene som skapes: Først tar de sin egen rundelige del; deretter risler kronene ut til andre ansatte, i tynnere stråler jo lengre borte fra maktens sentrum mottakeren befinner seg.
Gjenta etter meg: «Å fordele er ikke å skape. Å fordele er ikke å skape. Å fordele...»
Men hvorfor ligger hovedkontorene akkurat der de ligger? Og hvorfor slumper direktørene også til å bo omtrent der? Hvorfor flokker folk til byene? Er det for å bli kreative, framoverlente og nyskapende, eller er det for å få sin del (og vel så det) av kaka?
Jeg trur mest på det siste. - Her følger sivilisasjonens historie i et nøtteskall:
Før folk bygde byer og ble siviliserte levde de i små, ganske likestilte stammesamfunn uten konger, slaver og skattefuter. Folk strevde med sitt, først og fremst med å skape de verdiene de skulle leve av.
Sia det ble skapt verdier som kunne plyndres, oppsto det røverbander som levde av å plyndre folk. Folk liker ikke å bli plyndret. Derfor dannet de forbund og valgte høvdinger som skulle forsvare dem mot røverne. Noen inviterte også en av de omflakkende bandene til å slå seg ned og forsvare dem mot de andre bandene. Slik oppsto det en sosial pyramide med høvdingen (etterhvert kongen, keiseren, Verdens evige sol som skinner i våre hjerter, osv) på toppen, diverse småhøvdinger under dem, prester og krigere under dem igjen, helt ned til skopusseren på hjørnet – en Stat, med andre ord. Det oppsto også stadig større forskjeller mellom folk, fra solkongen ned til slavene. Dette heter «framskritt», et begrep som er funnet på av dem som sitter øverst.
Staten bor der hvor sjefen over alle sjefer bor med sine undersjefer, sine prester, sine skatteoppkrevere og sine krigere. Den krever inn midler for å sikre alle i maktapparatet et anstendig utkomme (og vel så det). Sia et ordnet samfunn må ha lover og regler, tar den også jobben med å lage de lovene og reglene som alle må følge: Den bestemmer hvem som får eie land og andre ressurser; hvor og hvordan folk skal bo; hvilke guder de skal ofre sine førstefødte til. Og selvfølgelig: Hvor mye folk skal betale i skatt for at Kongen & Co skal herske over dem.
Stedet der Staten bor heter «en hovedstad». Dit reiser folk for å komme så nær makta som mulig. Akkurat som adelsmennene rundt solkongens dass veit de nemlig: Jo nærmere makta du klarer å komme, jo større tallerken får du når vår felles grautgryte skal fordeles. På årsmiddagen til Norges Bank får du til og med fasan i tillegg til graut.
For bankdirektøren, fyrstikkfabrikanten og tøffelimportøren er det også om å gjøre å sitte nærmest mulig dem som bestemmer. Da kan de møtes i fine klubber og omgås de mektige som lager lovene. For det er jo de mektige som deler ut privilegier og monopoler. Derfor havner hovedkontorene etterhvert også i hovedstaden, og derfor kommer alle som vil opp og fram i disse selskapene rekende til hovedkontoret, etterfulgt av alle som bare vil ha en jobb å leve av.
Norge har, som andre moderne samfunn, ei blanding av markedsøkonomi og kommandoøkonomi. Markedet er distribuert; kommandolinja er sentralisert. Grauten blir kokt ute i markedet, men den blir fordelt i kommandolinja.
Makta trenger ikke være særlig kreativ; den greier seg godt uansett. Elitene som befinner seg nær grautfatet liker likevel å fortelle seg sjøl og andre at privilegiene deres kommer av at de skaper ekstra store verdier, takket være sin kreativitet og sine kunnskaper. Følgelig setter synseren Sandbu seg sjøl opp som eksempel. Han har stor sympati for den tilbakestående «bygda» og vil bringe de urbane verdiene ut, sånn at flest mulig kan bli lik ham og vennene hans.
Han vil bruke teknologi og infrastruktur til å flytte «moderne og lønnsomme» jobber ut på «bygda», sammen med de urbane verdiene. Han trur på ramme alvor at tanken på bredbånd, fjernarbeid og raskere kommunikasjon er nye, kreative og revolusjonerende idéer ute på misjonsmarkene, hvor folk knapt har hørt om et hjemmekontor før. Slik vil han sørge for en «kritisk masse av kunnskapsjobber» flere steder. Da kan «flere byfolk bo landet over», og «det urbane spre seg i takt med en urban økonomi».
På nabotomta har det i lengre tid jobbet noen flinke arbeidsfolk med maskiner og verktøy. De bygger ny grunnmur, legger ny drenering, installerer nytt el-anlegg, nytt avløp, og de konstruerer en ny, overbygd kjellernedgang. Etter å ha lest Sandbus kronikk kan jeg nå opplyse disse karene om om at det de driver med ikke krever kunnskap. Men nå kommer det snart urbane kunnskapsjobber ut over hele «bygda», med hjemmekontor og aviskronikker til erstatning for det primitive strevet deres. Det kan jeg si til dem!
Eller kanskje ikke. For hvis misjonæren Sandbu kommer flyttende med den samme uvitenhetens grenselause arroganse som kronikken hans vitner om, så trur jeg han møter utfordringer, for å si det forsiktig. Da blir det atskillig lettere å integrere innvandreren fra Somalia enn å integrere utvandreren fra Oslo.
Nå har jeg levd store deler av livet mitt omgitt av trivelige og skikkelige byfolk. De aller fleste av dem skal være hjertelig velkomne i mitt nabolag, uansett hva de arbeider med! Sandbu representerer bare et tynt sjikt av provinsielle urbanister som er blitt alt for høge på seg sjøl, i mangel på korreksjoner fra omgivelsene. Dessverre er dette tynne sjiktet kraftig overrepresentert blant synserne 'i landets største avis.
Sandbus lange artikkel er illustrert med ei tegning av en kjempestor hjerne, omgitt av fire små. Tegninga skal nok symbolisere et budskap. Dessverre framgår det ikke at giganthjernen bare er fylt med varm luft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar