Lokalavisa for Oslo Vest, «Aftenposten», har noen faste synsere som får stor spalteplass der de sprer privat synsing i store opplag mot god betaling. En slik synser heter Kjetil Rolness. Han har skapt seg et navn som en slags høyreintellektuell rabulist; en Helge Lurås for den dannete (øvre) middelklasse.
Hans metode er å servere passe sjokkerende meininger som er skreddersydd for å sikre mange delinger og klikk, uten at han beveger seg så langt ut i Kokko-høyres domene at det går ut over abonnementene. Disse meiningene er vanligvis godt tilpasset hans egen sosiale posisjon og utsiktspunkt. Typisk var hans utspill en gang landslaget hadde tapt enda en fotballkamp, samtidig som han sjøl hadde en sønn som spilte fotball: Da ville han spisse barnefotballen og lage «ett lag for de gode og ett lag for de dårlige» spillerne.
( http://kvernvold.blogspot.com/2014/09/hvem-skal-steike-vaflene.html )
Nå har han trådt til med ei helside fra landets største offentlige talerstol
( https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/2dq7Wr/naar-frykten-blir-vane-kjetil-rolness - Betalingsmuren er avisens påfunn, ikke mitt). Der spør han hvor lenge vi skal «strupe livet for å unngå smitte og død», og lar seg skremme av tanken på at vi skal «berøve mennesker for sosialt samkvem, fornøyelser, reiser – nesten alt som gjør livet verdt å leve».
Han er selvfølgelig ikke det minste skremt; han bare later som. Og hvis han på ramme alvor meiner at «sosialt samkvem, fornøyelser, reiser» er nesten alt som gjør livet verdt å leve, da har han levd et liv så fylt med privilegier at han lever på en annen planet enn de fleste andre. Svært mange vil nemlig meine at god helse, varme klær, en varm og god bolig, mer enn nok å spise og drikke, familie, venner, tilgang til friluftsopplevelser, sosial og økonomisk trygghet, tilgang til verdenslitteraturen, til verdenskulturen og til verdens samlete viten er minst like viktige for at livet skal være verdt å leve som selskapelighet og shoppingturer til London.
Jeg har lest mye surving og sutring under pandemien, fra folk som nekter å begripe hvor privilegerte vi er i vår ørvesle avkrok av verden og verdenshistorien, sjøl med de aller strengeste smitteverntiltakene på plass. De aller, aller fleste før oss og rundt oss har hatt det og har det mye verre. For mange her i landet har pandemien hittil vært ett eneste langt luksusproblem.
Noen av de mest bemidlete klarte faktisk å kalle det et «brudd på menneskerettighetene» at de i en kort periode ble nektet å reise på hytta! Når reiseforbudet en gang blir opphevet, kan Elin Ørjasæter med flere ta en tur til Jemen for å finne ut hvordan virkelige brudd på menneskerettighetene ser ut. Men hittil har jeg ikke sett andre enn Rolness som har klaget over at livet knapt er verdt å leve med alle disse smitteverntiltakene.
Hobby-epidemiologisten viser til en norsk lege, Charlotte Haug. Hun har undertegnet den skandaliserte Great Barrington-erklæringa, som vil skjerme «de mest sårbare», men ellers la pandemien rase, sånn at vi når den sagnomsuste tilstand av flokkimmunitet. Han siterer: «Det gjør ikke noe at det sprer seg blant barn og unge. De blir heldigvis lite syke.» Haug har aldri gitt noen oppskrift på hvordan man unngår at barn og unge bærer smitten videre til foreldre og besteforeldre – hvis man ikke setter aldersgruppene opp til (for eksempel) 25 år i et kollektivt isolat, da. Men da faller kanskje mye av vitsen bort!
I USA har hittil godt over 530.000 mennesker vært sårbare nok til å dø av sjukdommen, kanskje etter at barn og unge og andre usårbare har tatt med seg smitten hjem. Et liknende tall har EU kommet til. Og både USA og EU-landene har faktisk hatt en del smitteverntiltak, riktignok mer eller mindre effektive – men jeg har ikke sett en eneste ekspert hevde at dødstallene ville ha vært lågere uten smittevern!
Rolness unnlater selvfølgelig ikke å påpeke at vi «bare» har hatt 640 dødsfall. Og i forlengelsen: «Vi kan uansett fastslå ... at korona er ufarlig for de aller fleste». Det må vel bety at vi ikke hadde hatt så mange flere dødsfall om tiltakene hadde vært mye lempeligere? - Likevel har Sverige, som hadde så lempelige tiltak fra starten av at viruset fikk god anledning til å spre seg, registrert over 13.000 dødsfall. Er antallet «mest sårbare» virkelig så mange ganger større i Sverige enn i Norge? Eller ville 6.500 døde hittil – halvparten av Sveriges tall – ha vært akseptabelt, i bytte mot litt uhemmet selskapelighet?
Rolness slutter seg til Charlotte Haugs formulering om at «de som ikke er sårbare umiddelbart bør få gjenoppta livet som normalt». Nå viser en ny undersøkelse fra Storbritannia ( «Risk of mortality in patients infected with SARS-CoV-2 variant of concern 202012/1: matched cohort study»; https://www.bmj.com/content/372/bmj.n579?fbclid=IwAR074oej7G7xqmwLDNwmSCJaO6AWshD2oa_faYtEz02M6u6MJpz4QSdo-Ig ) at dødeligheten for folk over 30 som ikke befinner seg i institusjon, dvs ikke er spesielt sårbare, er 4,1 promille når de smittes av den «engelske» mutanten, altså den som nå har overtatt markedet i Norge også. (I påvente av den brasilianske, som antakelig er enda farligere.) Dermed kunne sosiologen sikkert ha regnet ut at det fort blir 12.000 døde her i landet, sjøl om man klarer å skjerme de mest sårbare fullstendig.
Ute i verden har myndighetene skaffet seg erfaring med flokkimmunitet-strategien. For eksempel i Storbritannia, hvor den ble prøvd ut helt til å begynne med. Det var gode grunner til at de forlot den.
«Langtidseffektene av tiltakene kan bli triste, men myndighetene har blikket stivt festet på R-tallet,» sutrer Rolness. Grunnen til at myndighetene har blikket festet på R-tallet er nok at de har hatt besøk av fagfolk, som med enkle ord og bilder har forklart dem hvordan eksponensialfunksjonen virker: Hvis R holder seg på 1,5, vil smittetallene i løpet av et par måneder stige fra 1.000 til 25.000 om dagen. Da er det snart ingen igjen å smitte, i hvert fall ikke før vi får besøk av Brasil-utgaven, som visstnok ikke lar seg stoppe av at du allerede har vært smittet. På den andre sida er det ikke sikkert at sjukehuset har plass til magesåret ditt, kreftsvulsten din eller blindtarmen din – for der er alle sengeplasser, alle korridorer, heiser og resepsjoner fylt opp med koronapasienter, mens den halvparten av leger og pleiere som fortsatt er på jobb jogger rundt og sorterer respiratorkøen.
Javisst, la oss snakke om «langtidsvirkningene»: Ikke bare av nedstengningen, men av koronaen. Over halvparten av folk som ikke har vært særlig hardt rammet opplever langtidsvirkninger, viser en ny norsk undersøkelse. ( «Funnene fra Bergen Covid-19 Research Group viser at 61 prosent av de som ble koronasmittet, fortsatt sliter med ettervirkninger» - VG; TV2.) En britisk undersøkelse bekrefter det samme. ( https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(20)32656-8/fulltext ) Utmattelse, konsentrasjonssvikt, svekket hukommelse; hodepine, magesmerter... Er dette den tilstanden du helst ser at husets 12-åring havner i?
I huet mitt er det sånn at ikke minst hensynet til barn og unge tilsier kraftig og effektivt smittevern, helt til størstedelen av befolkningen er vaksinert. Når synseren Rolness setter i gang klagesangen over «tvangsregime i frie samfunn», argumenterer han for en kunnskapslaus politikk som i praksis vil redusere friheten for oss alle mye mer enn de nåværende tiltakene. Den vil nemlig ramme en atskillig mer grunnleggende frihet enn retten til å dra til London på shopping, nemlig den friheten som omfatter retten til liv og helse.
Bruk munnbind, hold avstand, vask hendene og hold deg hjemme når du må. Det er ille for folk som mister jobb og inntekt, og de må få rask og god hjelp. Men verken du, jeg eller Kjetil Rolness hører til den kategorien. Vær glad du overlever uten mén, og slutt å surve!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar