Professoral synsing over fire helsider om "makt og frihet"

 

I dag, 9. april 2021, setter professortettheten på debattsidene i «Aftenposten» en nesten uslåelig rekord: Fem av seks debattsider beslaglegges av professorer. Den sjette deles mellom to direktører, en tidligere statssekretær og en lærer. En kan altså fastslå at debattredaksjonen også i dag ivaretar sitt journalistiske mandat, nemlig å sikre gode ytringsmuligheter for landets sosiale elite.

Samtlige professorer ytrer seg om pandemien. Fem av dem meiner (sammen med en sivilist, som riktignok også er tilknyttet Universitetet i Oslo) at «smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet». Neivisst; har noen sagt det? Men jeg skal la deres ytring hvile i denne omgangen, blant annet fordi de tilsammen innehar både medisinsk og juridisk kompetanse, sånn at de kan sies å ytre seg ut fra fagkunnskaper. Det kan en ikke si om historieprofessor Terje Tvedt, som aleine fyller fire (!) sider med pretensiøs synsing. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/41wPPV/makt-og-frihet-i-smittejaktens-tid ). Derfor skal jeg konsentrere meg om ham.

Han har synset om samme sak tidligere, den gangen bare over to sider. Da la han fram sin kongstanke om at myndighetene, heller enn å innføre drastiske smitteverntiltak, burde ha utvidet kapasiteten i helsevesenet. Da kunne koronaen ha fått bølge fritt over landet uten å gjøre særlig skade, mens alle alvorlig sjuke ville ha fått betryggende behandling. Nå pukker han videre på den samme fikse idéen, denne gangen over fire sider. (For spesielt interesserte: Dette er egentlig en nær slektning av Great Barrington-erklæringa, som forlengst er plukket i fillebiter av fagfolk innen helse og smittevern verden over. Det er det tvilsomt om Tvedt er klar over.)

Det kan jo godt hende at mye mer burde ha vært gjort for å styrke behandlingskapasiteten. Men det ville på ingen måte ha gjort omfattende smitteverntiltak overflødige. Helseministeren har prøvd å forklare historieprofessoren hvorfor et frislepp ville ha fått langt større skadevirkninger enn vi har hatt under pandemien, men den forklaringa har professoren nektet å oppfatte. Hovedgrunnen til det er antakelig manglende tallforståelse. Han raljerer over «R-tallet, som nesten ingen hadde hørt om før 2020», uten å skjønne hva dette tallet uttrykker. Det er tydelig at eksponensialfunksjonen ikke står særlig sterkt innen historiefaget:

R-tallet står for «reproduksjonsfaktoren» og uttrykker hvor mange personer én smittet person i gjennomsnitt fører smitten videre til. Så lenge dette tallet er høgere enn 1, vil antall personer som er smittet stige og stige, helt til store deler av befolkningen er eller har vært smittet. Hvis tallet for eksempel ligger konstant på 2,5 med en smitteperiode på ti dager, vil én smittet person smitte 2,5 nye. Disse vil i sin tur smitte 6,25 nye, som smitter 15,6 nye, som smitter... - Etter to måneder vil én person ha ført smitten videre til (2,5 + 6,25 + 15,6 + 39,1 + 97,7 + 244) = 405 personer. Lenge før det er kommet så langt vil skadene være så åpenbare at smitteverntiltak tvinger seg fram, uavhengig av hva historieprofessorer måtte meine. Kyndige fagfolk med god tallforståelse anbefalte derfor at det skulle settes inn tiltak lenge før skadene ble så tydelige som i Nord-Italia. Det er grunnen til at vi har sluppet såvidt lett fra det i Norge.

Det kan hende at Tvedt har hørt vage ymt om «flokk-immunitet», som enkelte forståsegpåere (blant annet i Sverige) fablet om i begynnelsen. Slik flokk-immunitet oppnår vi når antall nye smittetilfeller er lik antall personer som slutter å være smittebærere. Hvis reproduksjonsfaktoren uten smitteverntiltak ligger på 2,5, oppstår den når 60 % av befolkningen har vært smittet. Det betyr ikke at viruset ikke lenger smitter nye personer, men det betyr at antall personer som er sjuke samtidig passerer toppen. I det lange løp vil så godt som hele befolkningen bli smittet.

USA har ikke hatt noe særlig effektivt smittevern før massevaksinering av befolkningen kom i gang. I det landet er pr. i dag 573,877 personer døde, ifølge statistikken som samles på www.worldometers.info . Det utgjør mer enn 1,7 promille av befolkningen. Landet har aldri vært i nærheten av å oppnå flokk-immunitet på den «naturlige» måten: Antall registrerte smittetilfeller utgjør ifølge samme statistikk 31,7 millioner. Det betyr at 1,8 % av registrerte smittetilfeller har endt med døden. Antakelig har minst dobbelt så mange vært smittet uten at det er blitt registrert, men uten vaksine ville man likevel ikke ha vært i nærheten av flokk-immunitet. Antall dødsfall ville ha fortsatt å stige kraftig i lang tid ennå.

Oversatt til norske forhold ville 1,7 promille bety 9.000 døde, og uten vaksine ville ikke pandemien ha stoppet der heller, hvis den fikk spre seg fritt. Kunne slike dødstall ha vært unngått hvis Regjeringa hadde gjort slik historieprofessoren insisterer på at den burde ha gjort – styrke kapasiteten og ellers la alt skure?

Historiene fra USA, hvor garasjer og lagerskur ble tatt i bruk for å gi plass til alvorlig sjuke personer, gir et tydelig svar: Det ville ha ført til at stadig flere døde i provisoriske sjukestuer også hos oss, mens overarbeidete leger og sjukepleiere jogget rundt og ordnet respiratorkøene så godt de kunne. Å hastverksutdanne titusenvis av ufaglærte til hjelpepleiere (som i sin tur ville ha blitt smittet) ville heller ikke ha vært mulig, for ikke å snakke om alle de ekstra legene som vi også ville ha trengt.

Tvedt viderefører myten om at uten drastiske smitteverntiltak ville ikke pandemien ha fått særlig alvorlige virkninger i samfunnet. Han skriver: «Det å være opptatt av konsekvensene for barns psyke, arbeidsløsheten og næringers sammenbrudd blir naturlig nok oppfattet som en distraksjon.» For det første er dette en grov karikatur av myndighetenes holdning til disse problemstillingene. Men for det andre slutter Tvedt seg til den naive skare som innbiller seg at en frittherjende pandemi ikke ville ha fått noen konsekvenser for barns psyke, for arbeidsledigheten eller for næringers sammenbrudd. Tilstandene i alle land hvor pandemien har fått herje friere enn i Norge burde ha fått ham til å innse: Det er ikke sunt for barns psyke om besteforeldrene dør, om foreldrene blir sjuke og sengeliggende, om skolen må stenge fordi lærerne blir sjuke. Arbeidslivet i Nord-Italia slapp slett ikke uskadd fra pandemien før smitteverntiltakene kom på plass. Alternativet til kraftig nedbremsing var aldri at samfunnet kunne fortsette «som normalt»: I hvert fall finns det ingen eksempler på land i den virkelige verden der en slik politikk har vært vellykket.

En veit ikke om en skal le eller gråte når historikeren blir medisiner: «Å hindre at mennesker blir syke ... kan i det lange løp true sivilisasjonen selv, siden det er virus som trigger det kollektive immunforsvar,» klarer han å skrive. For «bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning. Det var jo, for eksempel, mangel på motstandsdyktighet som nesten utryddet befolkningen i Sør-Amerika da spanjolene kom dit...» Urbefolkningen i Sør-Amerika var altså usunn, fordi den ikke hadde vært utsatt for smitte som kunne «trigge immunforsvaret»?

Immunforsvaret fungerer ikke på den måten. Befolkningen i Mexico hadde helt sikkert et fortreffelig immunforsvar som tok seg av de fleste stedlige sjukdommer for spanjerne kom dit. Likevel sank befolkningen fra anslagsvis 25 millioner til 6,3 millioner i løpet av en menneskealder, fra 1519 til 1548. Det skyldtes ikke at befolkningen var spesielt usunn: Det skyldtes at de ikke hadde noen immunitet mot nye virus fra Europa, deriblant kopper og meslinger. - Og at denne befolkningen ble redusert til en fjerdedel av nye, ukjente virus, det skal være et argument for at nye virus bør få herje fritt? Som de sier i fjernsynet: Real-ly?

Som sagt kan det hende at historieprofessoren har problemer med tallforståelse. Han skriver nemlig: «Det er foreløpig ikke mulig å svare generelt på om Norges strategi var bedre eller verre enn Finlands, Frankrikes, New Zealands, Sveriges eller Floridas.» - Det kommer selvfølgelig an på hvilke kriterier en legger til grunn. Men et uttalt og svært viktig mål – i Norge som i andre land – har i hvert fall vært å spare menneskeliv. Og etter det kriteriet er det ganske enkelt å fastslå empirisk hvem som har lykkes dårligst: Florida har pr dato 33.922 døde (1.579 pr million innbyggere); Frankrike har 98.065 døde (1.500 pr million); Sverige har 13.595 døde (1.340 pr million). Og Norge? 684 døde; dvs 125 døde pr. million. - Sverige har altså 10,7 ganger så mange døde pr million innbyggere som Norge. Det samme forholdstallet bevares også i de nye dødstallene. Er det likevel plent umulig å fastslå at Norge har lykkes mye bedre enn de aller, aller fleste etter dette kriteriet? Da spør jeg igjen: Er det virkelig så vanskelig å skjønne tall?

Tvedt antyder at vi er i ferd med å miste grunnleggende demokratiske rettigheter. Virkelig? Er det ikke lenger det representative demokrati, ved Storting og regjering, som styrer landet? Er ytringsfriheten alvorlig truet? Jeg registrerer jo at «Debatten», «Politisk kvarter» og «Dagsnytt atten» lever i beste velgående. Det publiseres også alle slags leserinnlegg og kronikker, kloke som vrøvlete, og valget til høsten er ennå ikke avlyst. Å dramatisere tilstanden til en slags langsom kvelningsdød for demokratiet og rettsstaten er rett og slett hysterisk. Vi er godt nok forsynt med konspirasjonsteorier allerede; vi trenger ikke historieprofessorer som konstruerer enda flere.

I sitt svulstige forsvar for det han trur er «frihet» avslutter Tvedt sin kronikk slik: «Dette handler om ... å bevare og styrke det beste vi har: Et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.»

Tvedt har ikke møtt særlig alvorlige hindere mot å utøve sin demokratiske rett til å diskutere så mye han vil i store opplag. Det kan riktignok være vanskeligere for andre som mangler tittel og kjendisfaktor å slippe til over fire sider på landets mest leste debattsider, men det er ikke noe nytt.

De fleste av oss er dessuten like opptatt av å bevare den personlige friheten i det norske samfunnet som Tvedt skriver at han er. Det gjelder også friheten fra trusler mot liv og helse. Hvis jeg skulle ha rett til å spre så mye smitte jeg bare vil, ville min uhemmete utfoldelse være en trussel mot din frihet.

I et samfunn må alle finne seg i at ens egne rettigheter begrenses av andre menneskers tilsvarende rettigheter. John Stuart Mill blir av og til tillagt følgende sitat: «My right to wave my fist ends where your nose begins.» Det betyr også at min rett til å spre virus slutter der hvor din nese begynner. Derfor må jeg bruke munnbind i butikken, og derfor må jeg sitte i karantene hvis jeg har utsatt meg for smitte, sånn at jeg ikke smitter deg. Det er et spørsmål om frihet – ikke bare for meg, men også for deg.