Pandemien er ikke over: Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ Det dør fortsatt mange tusen mennesker av korona hver dag. Slik kommer det til å fortsette helt til vaksinene har nådd fram til de mest tilbakestående – økonomisk eller kunnskapsmessig – områdene i India, Afrika, Texas og Florida. Men her hjemme er krisen er over: Vi kommer til å vaksinere oss ut av stadig nye mutanter og versjoner fra det fæle utlandet. Dermed kan vi fastslå at Norge har klart seg bedre gjennom krisen enn alle land det er rimelig å sammenlikne oss med: 871 døde, mot 14.864 i vårt nærmeste naboland. (Det finnes mange land det ikke er rimelig å sammenlikne oss med: Kina, Venezuela, Nord-Korea. Regimene i sånne land har mer effektive midler til å stanse spredningen og til å redigere statistikkene enn regjeringer har eller bør ha i demokratiske land.)
Økonomisk har vi også klart oss svært godt gjennom det verste av koronaen. Hvorfor gikk det så bra akkurat med oss?
Noen utlendinger meiner det kommer av at vi har verdens beste helsestell: Se http://kvernvold.blogspot.com/2021/08/covid-19-helse-og-sant-norge-best-i.html . (Vi beholdt plasseringa hos Bloomberg neste måned også; se https://www.emergency-live.com/news/covid-resilience-ranking-norway-the-best-pandemic-management-country-in-the-world/ .)
Andre, særlig våre gode naboer svenskene, finner andre forklaringer: Se f eks http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/rnen-fra-st-jan-oscar-sverre-lucien.html . Vanlige oppfatninger, som også Ørnen fra Øst ga uttrykk for, er at nordmenn bor spredt på knauser og holmer så vi ikke smitter hverandre, at vi ikke har noen kontakt med utlandet, i motsetning til de kosmopolittiske svenskene, og – ikke minst – at Norge har hatt flaks.
Innen synse-aristokratiet og kultokratiet danner man seg helst sine urokkelige oppfatninger helt uavhengig av tall, fakta og slikt. Jeg driver ikke med kultur; tvert imot, jeg er sivilingeniør. Dermed overser jeg glatt alle uskrevne regler om kulturell dyskalkuli. Her er noen tall og fakta:
I Sverige bor 87 % i byer og tettsteder, mot 82 % i Norge. En forskjell på 5 % i antall personer som bor spredtbygd gir kanskje ikke noen fullgod forklaring på vår tilsynelatende koronaresistens, sammenliknet med Sverige.
Ifølge «Fremtiden I Våre Hender» var Norge før pandemien ett av de landene i verden der folk foretok flest utenlandsreiser: Se https://www.framtiden.no/aktuelle-rapporter/811-norge-pa-flytoppen-2/file.htm . I 2015 foretok hver norsking i snitt 4,4 utenlandsreiser med fly, mens hver svenske foretok 2,7 slike reiser. I 2019, siste år før pandemien, var den norske reiselysten fortsatt like stor, ifølge Avinor: https://avinor.no/contentassets/b3f78317709344549da26fa3ebda6977/avinor-reisevaneundersokelsen-2019.pdf . Norske fjellaper har altså reist mye hyppigere til utlandet enn våre kosmopolittiske naboer.
Påstanden om «flaks» er vanskelig å verifisere empirisk. Derimot kan det fastslås at Norge var ett av få land som gjennomførte full nedstenging på svært tidlig tidspunkt. I mange andre land – Storbritannia, Sverige – ventet man i det lengste, mens utelivet blomstret og folk satt tett i tett på busser og T-baner, uten munnbind og uten avstand. Effektive tiltak ble ikke innført før viruset hadde spredt seg vidt og bredt i hele befolkningen. Det ble som å stenge stalldøra etter at alle hestene hadde kommet seg ut.
I det fellesskandinaviske pludre- og synseprogrammet «Norsken, svensken og dansken» har pandemien vært et hyppig tema. Nå er den offisielt avblåst, uten at de tre synserne har klart å finne ut hvilket land som har hatt den mest vellykte handteringa. Som den ukultiverte bavianen jeg er finner jeg det fascinerende at tre kulturpersonligheter ikke klarer å finne ut hvilket resultat som er best: 1460 døde pr. million innbyggere, 459 døde pr, million innbyggere eller 159 døde pr million innbyggere. Riktignok har den svenske deltakeren flere ganger kunnet fortelle at høge dødstall i Sverige skyldes privatisering av sjukehjem og kyniske investorer som bare tenker på profitt. (Hun bruker ofte å nevne privatisering, kyniske investorer og profitt når hun skal forklare ting som er trist og leit her i verden.) Jeg har etterhvert skjønt at dette er den offisielle svenske bortforklaringa: Dødstallene i Sverige skyldes at man ikke klarte å skjerme sjukehjemmene; det har Tegnell forklart mange ganger.
Også på dette punktet går det an å finne noen faktiske tall fra virkeligheten. Professor Marta Szebehely arbeider med omsorgsforskning, og hun hadde tall for ett år sia: «I många länder är andelen i stort sett oförändrad sedan juni: i Sverige 46 procent, Danmark 35 procent, Tyskland 39 procent, USA 41 procent, Finland 42 procent, Storbritannien 44 procent, Frankrike 46 procent, Norge 53 procent, Irland 56 procent, Belgien 61 procent, Spanien 63 procent och Kanada 80 procent.» ( https://coronakommissionen.com/wp-content/uploads/2020/12/internationella-erfarenheter-av-covid-19-i-acc88ldreboenden_webb.pdf ) Hun har seinere bekreftet at det fortsatt er litt under halvparten av de koronadøde i Sverige som bor på institusjon.
I Norge er det også i underkant av 50 % av de koronadøde som bor på sjukehjem, ifølge FHI og Senter for omsorgsforskning. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/2737650
Altså: Tall fra virkeligheten viser at det har dødd litt flere personer av korona utafor institusjon enn på institusjon, både i Norge og i Sverige. Hvis privatisering og profittjag er årsaken til så mange dødsfall i Sverige, må altså profittjaget ha herjet minst like kraftig ute i det svenske samfunnet som på sjukehjemmene. - En alternativ forklaring er at smitten ikke oppsto på sjukehjemmet: Den ble bragt dit av ansatte, pårørende, besøkende, og de bar den med seg fra et samfunn der den fikk bre seg nesten uhindret på diskoteker og barer, på T-baner og busser, i forretninger og i selskapslivet.
Tall fra hele den vide verden framtvinger som en uunngåelig konklusjon at krisen har vært handtert mye bedre i Norge enn i nesten alle andre land. Selvfølgelig har det haglet med kritikk fra både skrulle-venstre og kokko-høyre, fra politikere og samfunnssynsere og alle slags særinteresser med hver sine sjuke mødre. Regjeringa sto likevel støtt og hadde så godt som full oppslutning i befolkningen om tiltakene, som ble frontet av en ypperlig kommunikator – Bent Høie, som forente inntrengende alvor med sindig ro, og ikke minst humor og medmenneskelighet. Statsminister Solberg seilte på ei bølge av medgang og hadde også høg oppslutning på meiningsmålingene. Likevel: Trass i resultater som ble bedre enn alt vi kunne ha ventet på forhånd, gikk regjeringa på et kraftig valgnederlag. Den fikk altså ingen som helst belønning for vellykket handtering av den største helseutfordringa landet har stått overfor på 100 år.
Hva skjedde? Solberg hadde alle muligheter til å lykkes. Den triste sannheten er at hun klønet det til for seg sjøl: I februar, etter at hun hadde stått fram med stort alvor og innprentet nye og strengere regler for sammenkomster, feiret hun sin 60-årsdag med sammenkomster der de samme reglene ble brutt to kvelder på rad.
Det hun gjorde kan forklares på tre måter:
Statsministeren kjente ikke sjøl de reglene hun hadde fått vedtatt, og som hun sto fram og forklarte.
Statsministeren skjønte ikke alvoret i koronasituasjonen.
Statsministeren syntes at hun, i sin posisjon, måtte kunne se bort fra reglene.
Ingen av disse tenkelige forklaringene er, eller bør være, akseptable for den som skal lede landet gjennom ei alvorlig krise. Hendelsen medførte at tilliten til Regjeringens ledelse av smittevernet ble alvorlig svekket. Den kunne også ha ført til at tilliten til smittevernet som sådan ble svekket, og et blikk ut av landet ville ha vist hva det kunne føre til. Jeg meinte den gangen at konsekvensene kunne ha vært så alvorlige at statsministeren burde gå av.
Det gjorde hun ikke, men tilliten til henne som statsminister fikk en varig knekk. På meiningsmålingene kom hun seg aldri opp igjen dit hun hadde vært. Hun kludret det til én gang til med en ny symbolsak, der regjeringa vedtok at noen få hundre personer – deriblant regjeringas medlemmer – skulle prioriteres i vaksinekøen. Dessverre hadde hun glømt å spørre sin egen helseminister om han ville benytte denne muligheten. Det ville han ikke. Og av de to var det ikke statsministeren folk stolte mest på i koronaspørsmål, for å si det forsiktig.
I valgkampen ble handteringa av pandemien nærmest en ikke-sak, enda dette kunne ha vært den ene saken som regjeringa kunne peke på og si: «Dette har vi handtert bedre enn alle andre i verden!»
Winston Churchill tapte det første valget etter at at han hadde ledet landet til seier i 2. verdenskrig. Erna tok en Winston, og på valgdagen fikk hun like lite lønn for strevet som han hadde fått. I hennes tilfelle kan en nesten si at hun fikk som fortjent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar