Jon Helgheim tar et kraftig oppgjør med Halden-russen

 

Før pinse har det hendt flere ganger at russ fra Østfold har kommet i klammeri med Oslo-russ. I Hverven-bukta utartet det til et masseslagsmål der flere måtte sendes til legevakta. Politiet etterforsker saken.

Nå har Jon Helgheim, leder av Stortingets justiskomité, tatt et kraftig oppgjør med kulturen blant Østfold-russen. Han har lagt ut en video som viser flere stygge voldsepisoder og skriver på sin hjemmeside: «Nå må foreldrene til Østfold-russen ta ansvar og lære ungene hvordan de skal oppføre seg her i Norge, før de får lov til på dra inn til Oslo! Denne ukulturen blant Østfold-russ er ikke bare politiets ansvar, det er et ansvar for hele Østfold-miljøet.»

Han har fått mye kritikk for at han har uttalt seg om en sak som er under politietterforskning, og for at han har lagt ut usladdete bilder. Den kritikken avviser han. «Nettopp som leder av Stortingets justiskomité har jeg ansvar for å si ifra når en slik ukultur brer seg! Jeg ville ha gjort det samme uansett hvilke innvandrergrupper dette gjaldt – det være seg tatere, samer eller andre innvandrere. Nå må miljøene selv rydde opp i denne ukulturen!» Han har fått sterk støtte på sosiale medier, og flere tusen «Likes» på sitt eget innlegg. Kommentatorene skriver blant annet: «Send dem hjævla svina hjem att», «Bank dem opp så dem mærker det» og «Ikke fem øre mer til dissa svarte snylterne!» Det er tydelig at han har truffet en nerve i befolkningen.

Rett før jeg la ut denne meldinga kom det en korreksjon fra Jon Helgheim. Han skriver at han har kommet i skade for å legge ut feil video, slik at alle ansiktene på bildene er lyse i huden. Dessuten viser det seg at Halden ligger i Norge. «Men ellers står jeg ved hvert eneste ord,» sier han i ei pressemelding. «Norske ungdommer må slippe å gå rundt og være redde for disse voldelige innvandrerne!»

Elefanten i kommunestyresalen: Om lånebobler og sentralisering

 

Vi hører fra alle landets ordførere at behovet for tjenester stadig øker (eldrebølge, unge utafor arbeidslivet, nye helseutfordringer etc), samtidig som kommuneøkonomien blir trangere og trangere. «Nå må staten komme på banen,» sier de i kor. De meiner at staten i år etter år har underfinansiert de stadig mer omfattende oppgavene som kommunene er pålagt, og krever at staten øker overføringene for å dekke behovet.

Nå er saken den at den snille og søkkrike staten allerede har økt overføringene så det monner, år etter år etter år, ved å grave stadig djupere i sparebørsa til ungene og barnebarna våre, det (nesten) utømmelige oljefondet. Men det blir aldri nok: «Tjenestebehovet øker raskere enn overføringene,» klager ordførerne. Det er ikke sant.

Det som er sant, er at ordførerne og kommunestyrene deres, helt på egen hånd, har sørget for at kommunenes utgifter hvert eneste år øker raskere enn overføringene. Denne kostnadsøkningen spiser opp overføringene mye raskere enn veksten i tjenestebehovet, men ordførerne snakker aldri om den. Elefanten i kommunestyresalen heter finanskostnader – altså renter og avdrag på lån. - Dette er utgifter som må betales før det blir bevilget ei eneste krone til ansatte i omsorg eller skole – forpliktelser som ordførere og kommunestyrer har pådratt seg, aldeles frivillig og på innbyggernes bekostning. La oss se på hva som har skjedd:

Ved inngangen til 2008 utgjorde den gjelden som skulle betjenes av kommunenes frie inntekter 208 milliarder kroner. I november 2015 hadde denne gjelden økt til 433 milliarder. ( https://www.nrk.no/norge/slik-har-kommunenes-gjeld-eksplodert-i-det-skjulte-1.12744143 ) Og i 2025 hadde den økt videre til 800 milliarder kroner. ( https://www.abcnyheter.no/stemmer/rentesjokk-for-norske-kommuner/1048795 )

Samtidig har renten økt, fra et (kunstig) svært lågt rentenivå etter finanskrisen – godt under 2,5 % fra 2009 til 2022 (https://www.smartepenger.no/bank-og-kort/774-styringsrenten ), mens en sikker betaler i dag må belage seg på minst 5 %.

2,5 % av 208 milliarder utgjør 5,2 milliarder. 5 % av 800 milliarder utgjør 40 milliarder. Mens kommunenes nominelle gjeld er blitt firedoblet, er kostnader i form av renter blitt åttedoblet. I tillegg kommer avdragene, som riktignok bare er firedoblet. Riktignok har krneverdien krympet, slik at 1000 kroner i 2008 tilsvarer 1564 kroner i 2025 ( https://www.smartepenger.no/div/777-inflasjonsstatistikk ). En nedgang i reell kostnad på 36 % monner likevel lite mot en økning i nominell kostnad på 700 %!

La oss se litt nærmere på disse tallene. Anta at lånene er tatt opp med ei gjennomsnittlig nedbetalingstid på 30 år – noe som er temmelig gjengs i kommune-Norge. La oss regne alle finanskostnader i 2025-kroner for at de skal være direkte sammenlignbare. Da blir finanskostnadene som følger, når alle beløp blir regnet om til 2025-kroner:

2009: Renter 7,966 millliarder; avdrag 10,622 milliarder – tilsammen 18,588 milliarder.

2015: Renter 14,906 milliarder; avdrag 19,875 milliarder – tilsammen 34,781 milliarder.

2025: Renter 40,000 milliarder; avdrag 26,667 milliarder – tilsammen 66,667 milliarder.

Altså: Fra 2009 til 2015 økte finanskostnadene, målt i faste kroner, med 10,4 %, hvert eneste år. Fra 2015 til 2025 var denne veksten kommet ned i 7 % - likevel fortsatt hvert eneste år.

Selvfølgelig har ikke økningen i statlige overføringer kunnet holde tritt med en sånn vekst. Men igjen: Denne veksten i utgifter har rådmenn, ordførere og kommunestyrer pådratt seg helt frivillig, gjennom sine egne vedtak om stadig nye investeringer.

Og hva er det blitt investert i? Skoler, rådhus, kulturhus, idrettsanlegg. Byfornyelse, parker, fasader, «sentrumsutvikling». Alt sammen ytterst verdige formål. Men samtidig rapporteres det, fra kommuner i hele landet, at løpende vedlikehold av kommunale formålsbygg har skrantet: Vind og vær sliter ned fasadene, men kommunen har ikke råd til å male og fikse dem. Tak og takrenner forfaller. Vinduer skiftes ikke ut. Nedslitte skolebygg blir enda mer nedslitt. I det hele tatt: Løpende vedlikehold koster mer enn kommunene har råd til. Samtidig tar kommunene seg råd til stadig nye investeringer. Hvordan kan dette ha seg?

Veldig enkelt forklart: For den jevne ordfører og den jevne kommunestyrerepresentant fortoner det seg billigere å bevilge 100 millioner til ei investering enn å bevilge 10 millioner til vedlikehold. Det henger slik sammen: Vedlikeholdet belastes årets regnskap direkte; det koster altså 10 millioner akkurat nå. Det betyr samtidig 10 millioner mindre til andre gode saker – lærere, sjukepleiere, saksbehandlere. (Skjønt saksbehandlere har administrasjonen alltid råd til – da får en heller kutte et lærerårsverk ekstra. Det er jo saksbehandlerne som behandler sakene og skriver innstillingene, veit du.)

100 millioner i investering, derimot, koster bare 5 millioner i renter (5 %) og 3,333 millioner i avdrag (1/30) på årets regnskap – tilsammen 8,333 millioner. Altså billigere i årets regnskap enn 10 millioner til vedlikehold. Dessuten:

Vedlikehold er det knapt en eneste innbygger som legger merke til: Lokalavisen skriver ingen store reportasjer om at vinduene i 2. etasje er skiftet. En flott, ny fløy på kulturskolen, derimot, er et synlig resultat her og nå: Den åpnes med promp og prakt; korpset spiller Gammel Jägermeister, ordføreren holder tale, og alle kan se at her er det sannelig blitt gjort noe. Dette er ordføreren sin som får til ting! Nå blir Ytre Grusdalen sentrum satt på kartet! Ikke rart at folk er begeistret. Ikke fullt så begeistret blir de kanskje hvis de tenker over at denne fornyelsen skal de betale for i 30 år, lenge etter at kulturskolen er nedslitt på grunn av manglende vedlikehold og må renoveres fullstendig.

10 millioner i vedlikehold utgjør altså mer på årets trange budsjett enn 8,333 millioner i finanskostnader. At bare 1/30 av den nye fløya er nedbetalt når ordføreren går fra borde, mens dassene fortsatt renner og murpussen flaker av, er et problem som neste ordfører får ta seg av. Og neste ordfører deretter igjen. Og... Den nåværende ordføreren har fått monumentet sitt og kan forlate kommandoposten med hevet panne og god samvittighet. Lykke til videre!

Den neste ordføreren kommer ikke til å få noe monument fordi om hun samvittighetsfullt betaler ned på den gjelden som den forrige har pådratt henne. Så hvis hun vil markere seg og vise at hun også får til ting, må hun finne et nytt stort prosjekt å gjennomføre. Så nå blir det sentrumsutvikling, gågater og flotte fasader til enda et par hundre lånte millioner. Og så videre. - På den måten stiger finanskostnadene videre, med 7 eller 10 eller 15 prosent hvert bidige år. Bare teik itt isi; barnebarna betaler.

En bivirkning – tilsiktet eller utilsiktet – av kommunale (over)investeringer er kraftig sentralisering. De aller fleste slike investeringer skjer nemlig i eller nær «sentrum», ofte med den begrunnelsen at da kan alle innbyggere ha glede av nybygget. (Investeringer i «periferien» har jo ingen andre glede av enn de som bor der; det er jo så langt dit fra sentrum – mye lengre enn den andre vegen.) Dermed får innbyggerne i «periferien» lov å være med og betale for investeringer som gjør virksomheter og eiendommer i «sentrum» stadig mer attraktive, og dermed mer verdifulle.

Min egen hjemkommune, Gran, er et eksempel på denne utviklinga. I 2009 hadde kommunen en netto lånegjeld på 231 millioner ( https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Prop-124-S-2009-2010/id604522/?ch=1 ), opp fra ca 220 i 2007 ( https://www.oa.no/leserbrev/om-a-spare-seg-til-fant/o/1-81-4157648 ) . For å gjøre en lang historie kort: Ifølge årets budsjett vil lånegjelden i 2026 ende på 1611 millioner, og i 2027 vil den bli 1946 millioner! ( https://pub.framsikt.net/2026/gran/bm-2026-budsjett_og_okonomiplan_2026-2029#/ )

231 millioner i 2009 tilsvarer 354 millioner målt i 2025-kroner. Budsjettet for 2026 er også uttrykt i 2025-kroner. Målt i faste priser har altså netto lånegjeld økt med 9,4 % hvert eneste år. Det blir verre: Lånegjelden i 2009 representerte 20,45 millioner i finanskostnader for dette året. Gjelden i 2026 vil tilsvare ca 139 millioner i finanskostnader – begge deler beregnet ut fra 30 års avdragstid, men med 5 % rentebelastning i 2026, mot 2,5 % i 2009. I 2026 vil finanskostnadene utgjøre 9 % av kommunens frie inntekter; i 2027 over 10 %, og i 2028 over 11 %.

Finanskostnadene i 2026 blir altså nesten 7 ganger så store som de var i 2009, og i 2028 9 ganger så store, målt i faste kroner. Hvordan kom vi dit?

Kort fortalt: Da Ap sammen med SP hadde vunnet valget i 2011, gikk den nye ordføreren i gang med store investeringsplaner. I forslaget til budsjett og økonomiplan for 2012 satte han opp en oversikt over hvor mange hundre millioner kommunen kunne låne til alle slags gode formål, hovedsakelig nye sentrumsbygg. Deretter har kommunen gjennomført to store runder med skolesentralisering (utbygging i «sentrum»; nedleggelse av godt vedlikeholdte skoler i «periferien»). Kommunen har også slitt seg gjennom en tolvårig saga om nytt sjukehjem. Fra et enstemmig vedtak om sjukehjem på eksisterende, romslig tomt et stykke fra sentrum, er sjukehjemmet blitt flyttet fra den ene sentrumstomta etter den andre, i stadig nye og stadig dyrere trinn, ofte med det ekstra gode formålet å «bidra til sentrumsutvikling». Nå er arbeidet omsider i gang på ei tomt som i utgangspunktet er alt for trang, til en beregnet bruttokostnad på en snau milliard (i tillegg til et tresifret antall millioner på delprosjekter langs vegen).

Kommunen har gjennomført en god del mindre prosjekter også, alle med gode og verdige formål. Felles for nesten alle disse prosjektene er at lånte penger investeres i «sentrum», mens lånene skal nedbetales med skattekronene fra hele kommunen. Og at det meste skal nedbetales av dem som kommer etter oss.

Av og til får jeg rett i mine dystre spådommer. Det gir meg sjelden særlig glede. Les den nervepirrende forhistorien her: https://kvernvold.blogspot.com/2013/11/kommunal-laneboble.html

Manatis kamp - første kapittel

 

Tre anukier går over høgsletta Nogi. De er søstre fra hiet Waka Ro, født i samme kull. De har nettopp fylt en alda, 37 år. Nå går de sammen til sin første garud – parringsdans - ved innsjøen Nogiate.

De tilhører to forskjellige kaster. Niwaia er kriger. Hennes oppgave er å verge hiet og beboerne der. Hun går foran med et spyd av baraki i handa og en flintkniv i beltet. Oneke og Manati er arbeidere og følger to skritt bak henne. Oneke gjeter geisene som tilhører hiet. Manatis arbeid er å dyrke og sanke sopp, berylka og alle slags nyttevekster.

Niwaia og Oneki er kraftige. Manati er spinkel og strever med å holde følge. Alle tre har tett, lysebrun pels, svart hår, grønne øyne, spisse ører. Niwaia har en kort halestubb. De to arbeiderne mangler haler; de ble fjernet mens jentene var små, slik de blir på alle barn som skal bli arbeidere.

Alle tre bærer kjortler vevd av nesten uslitelig berylka. Niwaias kjortel er pyntet med gylne sikksakk-lyn. Kjortlene til de to arbeiderne er gråbrune og går nesten i ett med landskapet. Pelsen og kjortlene beskytter mot både vind og kulde, og faller det en sjelden gang regn, holder kjortlene dem tørre.

De har støvler av geiselær – solide, likevel mjuke mot foten. De bærer sekker med det nødvendigste: Kluter, mat, kryddere. De har flasker i beltene, fortsatt halvfulle etter at de fylte dem i ei ile langs stien. Manati luktet på vatnet fra denne ila, og det luktet helt trygt.

Den rustrøde sola er på sitt største og skinner over halvørkenen gjennom et støvete skylag. Mellom steinrøysene vokser det tuster av mørkerødt gras og låge wenik-busker med svarte, runde blader.

De følger en slags sti over steinurer og sanddyner. Niwaia stopper av og til og speider, snuser til høgre, til venstre, inntil hun finner et utydelig fotavtrykk hun kan følge. Manati er glad for slike korte pauser.

Tidligere har de skimtet en annen flokk foran seg på stien, og Manati har merket lukta av dem. Lukta er velkjent, for dette er kvinner fra deres eget hi; deres eldre søstre. I dag har de verken sett eller luktet denne flokken – de har nok tatt seg raskere fram, bedre kjent med stien som de er.

Sola kaster ingen skarpe skygger. Himmelen er brun av støv, liksom lufta og bakken. Langs synsranda anes et skimmer av gult som går nesten over i grønt.

De har gått i tre dager. De har snakket mye om denne turen og vegen til Nogiate, og nå har de lite igjen å si til hverandre. Manati er for sliten til å snakke; de to andre begynner også å merke at de har gått lenge. I mange år har de lyttet med spisse ører når storesøstrene deres lo og snakket etter å ha kommet tilbake fra garud. Nå er det deres egen tur, og Mor Sekalyi har ønsket dem en lykkelig garud.

Små lyngplanter blafrer i vinden og fanger det spinkle sollyset med svarte, læraktige blader. Et lite dyr – grått, kanskje en fjellhase – hopper over stien foran dem og forsvinner i støvtåka. Nord for stien gulper et vulkansk oppkomme ut gjørme i boblende støt. Hvert slikt oppkomme har sin egen lukt, sine egne lyder. Niwaia peker. De to andre skjønner at de er på rett veg; dette landemerket har de hørt om.

De har møtt større farer langs vegen enn den kokende gjørmen. Den første dagen passerte de et felt med murani; en krypende sopp som kan sette seg på huden. Da brer den seg og eter offeret sitt langsomt opp. Niwaia ledet dem i stor bue rundt det krypende feltet. En annen gang kunne de lukte og se en velun ikke langt borte; et stort rovdyr med skarpe tenner og klør. Velunen tar gjerne en geis som den begynner å ete opp før offeret er drept. Den har ikke noe imot anukier heller, men den tenker nok at tre på én gang blir for mye å gape over, så den bare snerrer og fortsetter. - Krigeren Niwaia er godt kjent med slike farer og fører dem trygt videre over høgsletta.

Lufta blir kjøligere etterhvert som sola glir mot vest. Skyggene de tre kaster foran seg blir tydeligere. Vindkastene går over i stiv østavind.

Sola balanserer på kanten av fjellryggen bak dem når Niwaia stopper i ei helling og setter seg. Det nytter ikke å fortsette når det blir helt mørkt. De to andre følger hennes eksempel. «I morgen kommer vi til Nogiate,» fastslår Niwaia.

De tar fram kveldsmat fra sekkene – tørket geiseskinke; kolber av petari. Kveldsvinden blir til nattevind mens sola synker i et bad av gyllent, rødt, grønt. De folder kjortlene dobbelt rundt seg og legger seg i sanddynene. Så synker de inn i en hviletilstand der kroppen blir litt kaldere, uten å fryse. Sansene blir ikke sløvere og vil fort vekke dem hvis en fare viser seg.

I begynnelsen av turen snakket Oneka og Niwaia mye om forventningene de har til sitt første parringsløp. Nå trenger de bare å sove. Manati kjenner også forventning, men like mye engstelse. Hun merker at de to andre sovner raskt: Oneki sover tungt, med djup, rolig pust; Niwaia lett, med handa på knivskaftet av baraki. Manati klarer ikke å komme inn i hviletilstanden, enda så sliten hun er.

Hun ligger og ser mot himmelen, som blir stadig klarere når støvet legger seg. Her på høgsletta ser hun den tydeligere enn hjemme ved hiet. To rødlige, lysende flekker beveger seg over himmelen: Gedi og Ja-gedi. Gedi er større enn Ja-Gedi og beveger seg litt raskere. Ennå ligger den litt etter, men den haster på for å nå igjen den andre. Snart skal den passere Ja-Gedi.

Noen få, røde prikker er spredt over det svarte teppet av natt. Handaki av tenker-kasten forklarte hvordan alt dette henger sammen, mens de tre kullsøstrene var små og skulle lære alt om verden. Hun lot dem også lese tenkernes skinnbøker hvor alt dette står skrevet.

Himmelen, har Handaki forklart, er et skall som omslutter verden, slik skallet på akeiefrukten omslutter den saftige kjernen. Sola og de røde prikkene sitter på innsida av skallet. Nå er himmelen så klar at Manati ser det tydelig: De røde prikkene dreier sakte vestover, rundt et punkt nær synsranda i nord. Gedi og Ja-Gedi har løsnet fra skallet og beveger seg mye raskere. - En gang kommer også de røde prikkene og Sola sjøl til å løsne – det kan skje i morgen, og det kan skje om en million år. Da går verden under i jordskjelv og brann. Tenk om det skjer nå!

Tankene flakser i hodet hennes, slik smutterne flakser når hun prøver å jage dem fra urtehagen: Spenning. Forventning. Engstelse: Hvordan blir det å danse ved Nogiate? Kommer dronene til å begjære den spinkle kroppen hennes?

De to kullsøstrene hennes har kraftige lår. De har faste bryster som vipper når de går. Dronene kommer til å løpe etter dem. Sjøl har hun tynne bein og nesten ikke bryster. Kanskje må hun danse og danse i tre døgn, hele den tida som parringsdansen varer, mens alle andre parrer seg. Så må hun gå hjem i vanære, mens Niwaia og Oneke stråler. Annenhver sommer så lenge hun kan huske har hun sett de eldre søstrene sine komme hjem fra garud, strålende som av et indre lys... Noen få har manglet dette lyset. De har heller ikke fått den lukta som forteller at de er fruktbare. De visner langsomt og blir som gamle barn.

Hun kaster seg rundt. Hvorfor ble hun født til en arbeider? Hvorfor ble hun ikke en tenker, slik hun av og til drømmer at hun er? En tenker vekker begjær uansett utseende, for dronene veit at tenkere er de nærmeste til å bli dronning når den forrige slutter å føde. Dernest krigere. Det hender nesten aldri at en arbeider blir dronning, sjøl om det er flest arbeidere.

Hun veit så mye! Hun kan alt om urter. Og om kryddere, frukter... Hun kan sette vin av halvråtten rakupel. Hun veit hvilke knopper av kanup som virker mot feber; hvilke som virker mot hoste – da nytter det bare med knuste knopper av rød, moden kanup... Hun kan finne røtter som helbreder og urter som dreper. Hun kjenner luktene av giftig woballa. Av og til hører hun stemmer i magen som forteller henne hemmeligheter. Hun hører jordåndene hviske djupt der nede når ingen andre hører dem. Hun kan - 

Men det hjelper ikke hvor mye hun veit eller kan. Som nyfødt ble hun plassert i arbeiderkasten. Halestubben hennes ble fjernet; hun kan kjenne arret der den satt. Så ble hun fóret og opplært til arbeider. Hun lukter som en arbeider, går som en arbeider, tenker som en arbeider. Treffer hun en ukjent fra et annet hi, tar det bare et hjerteslag før den fremmede ser og lukter at hun er en arbeider.

Hun savner kullbrødrene sine, Beril og Gayote! De passet på henne da hun var liten. De forsvarte henne når eldre søstre plaget henne. Hun skulle ha snakket med dem og takket, men det kommer hun aldri til å få gjøre: Det siste året har de forandret seg fullstendig, slik gutter gjør når de blir droner. De har fått store muskler og breie skuldre. De har mistet hodehåret og fått en ildrød kam i stedet. Droner tilhører ingen kaste; de har én oppgave, og når den er utført, har de brukt opp all sin livskraft og dør.

De to har gått for seg sjøl og forberedt seg på det som skal hende. Nå er de også på veg til Nogiate, hvis de ikke alt er der. I motsetning til henne kommer de ikke hjem igjen. Etter garud får hun aldri se dem mer.

Hva tenker de om at de snart skal dø? Er det forventning eller frykt som fyller dem? Eller begge deler? Tenker de på det i det hele tatt?

Hun snur seg rundt, krøller seg sammen under kjortelen, trekker den tettere rundt seg. Hun vil ikke bli vanæret! Hun savner brødrene sine. Himmelen faller sakte ned: De røde prikkene danser på bakken rundt henne – de er gløende edelsteiner. - Sola daler -

Hun bråvakner i panikk. Noe krabber på låret hennes, under kjortelen! Kan det være en giftig ørkenslange? En tarilo? ... Nei. Dette er noe lett og kjølig som kiler. Kanskje en kingel... - Hun beveger handa sakte nedover – så griper hun tak. Det hun holder i verken biter eller spreller; det fortsetter å bevege seg inne i handa hennes.

Hun ser nesten ingenting i lyset fra de to månene. Men det hun såvidt kan skimte når hun åpner neven og holder handa opp til nesen er en mørk, uformelig klump som beveger seg litt hit og litt dit. Hun kjenner den syrlige lukta og puster lettet: Dette er en klump av berylka, de ørsmå skapningene som har det med å slutte seg sammen når det er noe de vil gjøre. Og det de ville på låret hennes, det var bare å stjele litt varme. -

Hun kjenner at den vesle klumpen går i oppløsning: Den blir igjen til hundrevis av ørsmå skapninger som kryper videre hver for seg. Hun rister handa, skurer den i sand og tørker den mot kjortelen. Kanskje sitter noen igjen der ennå, så små at hun ikke merker dem.

Hun snur seg enda en gang, og nå sovner hun før hun rekker å bekymre seg for noe annet.

Annethvert år møtes folk fra hiene rundt høgsletta Nogi til garud ved bredden av Nogiate. Folk fra Waka Ro, Wak Getak, Waka Gori og mange andre hi møtes for å danse og synge, utveksle nytt, parre seg. Tenkere fra alle hiene bringer hilsener fra dronningene sine og forhandler avtaler. Av og til, når noe viktig skal avgjøres, er dronningene sjøl med. De trenger ikke å parre seg; de kan ikke bli mer fruktbare enn de er. De føder nye kull annethvert år, mellom garud-årene, og kan fortsette med det i søtti-åtti år. Bare dronninger føder barn. Men når ei dronning slutter å føde, står alltid ei ny dronning fram. Derfor sier tenkerne at hiet vil overleve alle ulykker og katastrofer: Hvis ei eneste fruktbar kvinne overlever, vil hun bli dronning, føde nye slekter og føre hiet videre.

Derfor skal alle jenter gå til garud og bli fruktbare når de er gamle nok. Nesten ingen av dem kommer til å bli dronning, men alle kan bli det hvis det blir nødvendig.

I disse tre døgnene og i to døgn før og etter garud er all ufred bannlyst: Ingen raid for å stjele nyfødte, frukt eller geis; ingen hevntokt. Dermed kan mange krigere delta og verge festen mot farer, først og fremst slavefangere fra Mekalosa. Dessuten er dronene her. De strutter av kraft og kan verge kvinnene bedre enn noen kriger: Disse siste dagene av livet er de uovervinnelige!

De lukter røyken, ser gjenskinnet fra bålene, hører latteren og sangen, lenge før de ser garuden. Så kommer de opp på en liten kant og ser leiren og hele innsjøen. Alle tre stopper; Manati hører små gisp fra de to andre.

Det brenner bål langs stranda; hvert hi har sitt egen leirsted med bål. Det ligger stabler av barakived og annet brennbart. Det er store butter med mat og drikke. Osen fra kjøttet som blir steikt driver over leirplassen sammen med røyken. Det lukter mat, drikke, anukier. Den ekstra stramme lukta kommer fra dronene: De to brødrene hennes hadde fått litt av denne lukta, tenker Manati, men her er den mye sterkere og strammere.

Det må være minst to hundre jenter og kvinner her, og tjue-tredve droner. Ved ett bål har folk dannet et sangkor. Et annet sted sitter en kvinnelig musikant med et langt falutehorn som gir fra seg mjuke, melankolske toner i konkurranse med sangen fra koret. I enden av leiren er det reist en plattform: Der borte sitter og står noen litt eldre kvinner. Ei av dem er stor og svært fyldig – kan det være Wotoki, dronninga av Waka Gori? Manati har hørt at dette hiet har ansvar for garud i år. I den andre enden – et godt stykke fra leirplassen – er det et stort område med runde steinrøyser. De ligner gravsteder hjemme: Er det der dronene finner hvilestedet sitt når de har gjort det de skal?

Kvinnene og jentene sitter ved bålene. Det lukter litt forskjellig fra hvert hi: Kvinnene har ei lukt som alle i hiet deler, i tillegg til hver sin egen, særegne lukt. Manati tenker at hun kunne nesten finne fram til sitt eget hi bare etter lukta. Men det er så mange andre lukter her også, så lett å bli forvirret! Mange har smurt seg inn med forskjellige plantesafter eller fett fra geis for å lukte enda mer tiltrekkende.

Noen av kvinnene har spyd som de sitter og kvesser: En kriger må alltid holde spydet skarpt. De bruker både flintkniver og de skarpe klørne bak på handa til dette arbeidet. - Andre steller seg for å bli enda vakrere: Tegner sotstriper i ansiktet, lager knuter i håret.

Dronene går, løper, hopper omkring; hytter med klubber og spyd, roper og ler, ser på kvinnene. En flokk løper rundt innsjøen. Noen andre har stupt i vatnet, som sikkert er iskaldt.

Musklene deres svulmer. De røde kammene gløder. De er praktfulle, disse siste dagene de har igjen. Hjertet hennes hogger ved synet av disse skapningene. Hun ser ikke de to kullbrødrene sine, men ett sted i mylderet må de være. Liksom andre droner har de båret ved og livsnødvendigheter hit, nok til hele stevnet.

Der er bålet til kvinnene fra Waka Ro!

Niwaia ser dem samtidig. «Der er hiet vårt!» roper hun. «Kom, vi går ned dit!»

Øynene hennes stråler; hun går raskt nedover skråningen og ler mot tre droner som løper forbi. De to andre følger etter, litt mer forsiktige. Manati slår blikket ned og kjenner blandinga av forventning og engstelse som et sting i bringa.

De går ned mot bålet for å ta plass mellom de eldre søstrene sine.