En samisk utopi fra Naturvernforbundet

 

Etter mange års medlemskap vurderer jeg å melde meg ut av Norges Naturvernforbund. Dette forbundet har stått for mye nyttig og nødvendig arbeid gjennom åra, men i spørsmålet om vindkraft har de lagt seg på ei utopisk, anti-industriell linje, enda et hakk nærmere fantasiens eventyrland enn populistene i «Motvind». Jeg finner det vanskelig å fortsette som medlem i en så reaksjonær organisasjon.

Ett eksempel på de utopiske forestillingene som har vunnet fram i organisasjonen er rapporten «Naturbaserte levedyktige lokalsamfunn: Rapport om hvordan sikre naturbaserte og levedyktige lokalsamfunn i fremtiden.» ( https://naturvernforbundet.no/finnmark/naturbaserte-levedyktige-lokalsamfunn/ ) (Nei, originalen er ikke på engelsk: «Report on how to....» Det er bare blitt sånn i konsulentbransjen at engelskklingende formuleringer gir ekstra tyngde i norsk sakprosa.)

Rapporten er «utarbeidet på vegne av Naturvernforbundet i Finnmark av det samiske rådgivningsselskapet Gávcci AS ved Per Olaf Persen». Ifølge Sagat inneholder rapporten «Oppskriften for et realistisk grønt skifte». Dessuten «utfordrer (den) vedtatte sannheter om industrielle, kraftkrevende nysatsinger i Finnmark».

Hovedinnholdet, som gjentas i forskjellige formuleringer gjennom hele rapporten, er at industriell virksomhet ikke er bærekraftig, og at «det finnes en løsning hvor naturen er en del av løsningen på klimakrisen, slik naturen var frem til første halvdel av den industrielle revolusjonen». Før dampmaskinen, altså. Da må nok alle Finnmarks snøskutere parkeres for godt, sammen med ATVene, 

Det må nevnes at «frem til første halvdel av den industrielle revolusjon», ca 1750, var verdens befolkning 750-800 millioner. I dag er vi ti ganger så mange, og de fleste har andre forventninger, drømmer og håp enn folk hadde i 1750. Det gjelder helt sikkert også finnmarkinger.  

Rapporten fastslår: Industrisatsing er ikke bærekraftig, og dessuten risikofylt. Det er mye tryggere å satse på «bofaste, naturbaserte næringer» fram mot år 2100: «Bofaste næringer i mindre skala innebærer betydelig lavere risiko og vil kunne bevare og bygge en plattform for fremtidig levedyktige distrikter. Vi finner bofaste primærnæringer og reiseliv som kan bygge denne plattformen», står det. «Denne type næringer vil være svært viktig for å skape levedyktige lokalsamfunn frem mot år 2100. Disse næringene har et sterkt fortrinn i markedet gjennom de unike ressursene hvor konkurranse-fortrinnet er stedsavhengig. Disse vil bidra positivt til stabil befolkningsutvikling.»

De viktigste slike «naturbaserte næringer» som det bør satses på er:

• Fremtidsrettet økoturisme som er basert på opplevelser og kvalitet fremfor kvantitet

• Fiskeri og en landbruksnæring som omstilles til en mer økologisk retning (og som) i fremtiden vil kunne gi mange plusseffekter gjennom sunn matproduksjon, innovasjon og bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn

• Reindriften er en bofast næring som allerede er viktig og er en næring som kan ha et evighetsperspektiv. Reindriften vil også kunne bidra svært positivt til både å ta vare på natur og bidra med klimavennlig matproduksjon
  
  

Slik skal bosettingslyst bevares og gi levedyktige lokalsamfunn fram mot år 2100, med eller uten snøskuter og ATV.

Rapporten inneholder ikke ett eneste tall. Det gjør den nok klokt i. Men jeg er så slem at jeg har gravd fram en del tall. (Ikke alle er helt oppdatert; noen statistikker lages bare med flere års mellomrom. Finner du nyere tall, så bruk dem gjerne.)

• Reiselivsnæringa i Troms og Finnmark (inklusive framtidsrettet økoturisme) sto i 2018 for en verdiskaping på 5,4 milliarder kroner. Tromsø aleine står for en god del av denne omsetningen; jeg er raus hvis jeg sier at halvparten, altså 2,7 milliarder, ble skapt i Finnmark. ( https://www.nhoreiseliv.no/tall-og-fakta/tall-og-fakta-om-norsk-reiseliv/ )

• Landbruksnæringa, økologisk eller ikke, innbragte i Finnmark i 2017 totalt 310 millioner; derav 155 fra salg og 155 fra tilskudd. https://www.agrianalyse.no/getfile.php/133942-1537793985/Dokumenter/Dokumenter%202018/Rapport%207%20-%202018%20Utviklingen%20i%20landbruket%20i%20Finnmark.pdf

• Reindriftsnæringa innbragte i 2020 brutto 387 millioner kroner – derav 131 millioner i statstilskudd og 102 millioner i form av forskjellige erstatninger. ( https://www.regjeringen.no/contentassets/9db104bac2734340ba3cc904dbca7b9d/totalregnskap-2020-med-budsjett-2021.pdf ) Etter fradrag for kostnader ble nettoen atskillig mindre, 124 millioner. Fordelt på 930 årsverk gir det ... regn sjøl. Ifølge Landbruksdirektoratet finnes det ca 215.000 tamrein i Norge, derav mer enn 150.000 i Finnmark. Vi må altså anta at bruttoinntektene fra reindrift i Finnmark utgjorde ca 270 millioner.

Så hvis vi bruker bruttotallene (ut fra at utgiftene stort sett tilfaller andre næringer i Finnmark), innbragte disse tre næringene tilsammen ca 3.280 milliioner kroner i året.

I Finnmark bor det ca 75.000 innbyggere. Fordeler vi 3.280 millioner på disse innbyggerne, blir det ganske nøyaktig kr 43.733 pr. snute. - Dette skal finnmarkingene leve av og basere sine lokalsamfunn på fram til år 2100?

Ikke ett vondt ord om reiseliv, landbruk og rei9ndrift – i hvert fall i denne omgangen. Men Finnmark trenger mye breiere bein å stå på enn disse tre. Sånne muligheter finnes:

Landsdelen har enorme ressurser som, fornuftig brukt og med nødvendig hensyn til naturen og til tradisjonelle næringer, kan sikre arbeidsplasser og gode inntekter for finnmarkingene i generasjoner framover. Den aller viktigste ressursen heter vind. Nord-Sverige har fått til ny industri og befolkningsvekst takket være storstilt satsing på vindkraft. Men det skal vi ikke ha noe av i Nord-Norge; her skal folk pent få leve av økoturisme, reindrift og økologisk jordbruk enten de vil eller ikke.

Naturvernforbundets utopi vil, hvis den forsøkes gjennomført, føre til at fraflyttinga fra Finnmark vokser til en masseflukt. I 2100 vil landsdelen være så godt som folketom, kanskje med unntak av et par skjeggete økoturister som har satset på kvalitet framfor kvantitet. 

Det hadde vært fint hvis Naturvernforbundet la bort sine mest verdensfjerne utopier, og heller satset på et realistisk og menneskevennlig naturvern. For det trengs. Bygg ut vindkraft i Finnmark nå!

Ap lover: Europas billigste kraft fra Europas dyreste kraftverk!

 

På Aps landsmøte ble det gitt mange fagre løfter. Ett av de fagreste, som forente både regjering og strømopprørerne fra Giskeland, var næringsministerens løfte om at «strømprisene skal ned. Og de skal være lavere i Norge enn i Europa.» ( https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/9zMOMW/siste-ap-landsmoetet-enig-om-stroempolitikken )

Skal han få til det, har han bare tida og vegen, og knapt nok det. For i Europa bygges det ut fornybar kraft i stadig større tempo, og i Norge bygges det ingenting. Ifølge eksisterende planer og prognoser skal det bygges ut 129 GW i Europa i perioden 2023 til 2027. Det gir tilsammen over 500 Twh pr år i økt produksjon. Prognosen for 2030 sier litt over 300 GW (ca 1.200 Twh pr år). Og i Norge? 0,06 GW. https://energiogklima.no/nyhet/her-blir-det-bygd-ut-mest-vind-i-europa-de-neste-fem-arene/

Javisst, men så skal det deles ut områder til utbygging, har regjeringa lovet: Sørlige Nordsjø II som skal gi 1,5 GW, og Utsira Nord som også skal gi 1,5 GW. Og innen 2040 skal det være delt ut arealer for tilsammen 30 GW (ca 120 Twh), ifølge regjeringa, som sjøl meiner at dette er svært ambistøst.

Og det blir jo bare ti år for seint, sett i forhold til Europa forøvrig. I tillegg kommer at i Europa bygges 2/3 av kraften ut som landbasert vindkraft, som er den billigste fornybare kraften det er mulig å skaffe: Kostnaden er under 30 øre pr. Kwt, ifølge NVEs beregninger. Det meste av den norske kraften, derimot, skal skaffes fra flytende havvind. Det koster i dag ca 3 ganger så mye som vindkraft på land. Det kommer den til å gjøre i 2030 også, ifølge samme kilde. ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ )

Altså: Vi skal bygge ut fornybar kraft til en kostnad som er mye høgere enn kostnadene ellers i Europa, men ut til industri og forbrukere skal denne kraften bli billigst i Europa. Vi skal dessuten levere den nye kraften ti år seinere enn resten av Europa.

Det er lov å håpe på julenissen, eller kanskje heller subsidienissen. For massiv subsidiering vil være den eneste måten norsk, flytende havvind kan bli «billigere» enn europeisk landvind, og følgelig den eneste måten næringsministeren kan klare å oppfylle løftet sitt, gitt de eksisterende planene. Og oljefondet kommer til å fortsette å gi stor avkastning, både i 2030 og i 2040. Noe må jo avkastningen brukes til – hvorfor ikke som subsidier til ei næring som kunne ha gått med store overskudd for egen motor?

Vindenergi er en utømmelig ressurs som kunne gi Norge store, løpende inntekter i all overskuelig framtid. ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html ) Men både regjeringa og omtrent alle partier har som kjent kapitulert overfor populistene i «Motvind» og andre steder, sånn at det er effektiv slutt på utbygging av vindkraft på land. Dermed er det fullt mulig å gjøre også denne inntjeningsmuligheten om til et varig pengesluk.

Og nå går det nok mot stenging av vindparken på Fosen også. Sann mine ord!

Christian Borchs narsissistiske egotripp

 

Christian Borch, best kjent som forhenværende nyhetsanker, har skrevet bok: «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende»

Forfatteren har en imponerende CV. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Borch ) Sjøl er han også svært imponert, å dømme etter Morgenbladets anmeldelse: «Christian Borch har skrevet bok om 40 år med verdenspolitiske begivenheter. Den eneste røde tråden er Christian Borchs fortreffelighet.» ( https://www.morgenbladet.no/boker/2023/04/19/god-kveld-dere-bornerte-idioter/ ) Dagbladet er litt snillere, men bekrefter inntrykket av at Borch er opptatt av å formidle kunnskapen om Christian Borchs overlegne innsikt: «Han tror nok han kan ta feil, men vet han forstår det meste bedre enn folk flest.» ( https://www.dagbladet.no/bok/arrogant-og-provoserende/78981246 )

Boka har skapt debatt. Debatten oppsto ikke på grunn av udokumenterte, sensasjonelle påstander, som at Israel betalte en million dollar til de norske forhandlerne av Oslo-avtalen, eller at Einar Førde kan ha vært en større spion enn (den nesten helt uskyldige) Arne Treholt. Sånne «avsløringer» ville selvfølgelig ha gitt sensasjonsoppslag i alle medier, dersom oppegående redaktører hadde tatt ham alvorlig. Dagbladets anmelder kommenterer: «Det er som kjent flere ting som kan ha skjedd her i verden enn som faktisk har skjedd.» (Du skal likevel ikke se bort fra at sånne lakriser blir plukket opp av «Russia Today» og fordelt videre til diverse konspi-hjemmesider nær deg.)

Nei, debatten ble skapt av at Borch også synser i veg om journalistikkens forfall, både i NRK og andre steder. Om dialekt i nyhetssendingene skriver han bl a: «Det virkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nye utlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: ‘Stillingen åpner uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp’». Særlig smertefullt er det visstnok å høre korrespondenten Lars Os, som bruker Østerdals-dialekt i reportasjene: «Han snakker en dialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk i bygda når han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens seere og lyttere?»

Christian Borch må være den eneste lytter som er så språklig uformuende at han ikke skjønner spørreord som kessen og keffer. De står riktignok ikke i ordboka, hovedsakelig fordi de ikke er registrert mange nok ganger i skrift. Det gjør derimot sånne ord som «åffer» og «åssen». Jeg er ikke brått sikker på at Borch ville godkjenne bruken av dem fra en programleder heller, ordbok eller ikke. 

Jeg har tatt meg bryet med å høre om igjen innslaget i «Dagsnytt 18» der Borch belærer oss om hva slags språk journalister skal bruke. ( https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03007623 ) For å gjøre seg forstått, må journalister unngå dialektbruk, meiner han. De må snakke «normert bokmål eller nynorsk». Seinere har han fått litt støtte fra enkelte andre språklige museumsvoktere, som meiner at godt språk er å snakke slik de snakker.

Men etter et krav om "normert bokmål" ville ikke Borch ha fått innpass i «Dagsrevyen». Han trur sjøl at han ikke snakker dialekt, men du skal ikke ha hørt lenge på ham før du oppfatter at han bruker en muntlig variant som lever innafor trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Den har et bestemt lydmønster, et tonefall og en trykkfordeling som skiller den klart fra (for eksempel) totning. Sjølve ordvalget kan være nøyaktig det samme; likevel ville Christian Borch antakelig ha meint at totningen snakker dialekt, mens han sjøl snakker normert bokmål.

Typisk for Borchs dialekt er runde l-er (til forskjell fra totning, som har flat l i framlyd og tjukk l etter konsonant og mellom lange vokaler), aversjon mot tonem 2 (si gjerne 'kån-jakk' eller 'kån-jakk', men unngå for alt i verden 'kon-jakk'!), samt moderat lydforskyvning i diftonger ('sau' blir til 'sæu', men ikke til 'sævv').

Verken bokmål eller nynorsk er talespråk: De er skriftspråk. Det ville lyde ganske rart hvis du prøvde å gi en lydriktig muntlig gjengivelse av følgende setning: «Jeg er vanligvis oppe før klokken syv hver dag.» Borch ville si: «Jæi ær vanlivis åppe før klåkken syv vær dag.» Totningen, derimot, ville si: «Je ær vanlivis oppe før klokka sju hår dag.» Begge ville uttrykke det samme innholdet på sin egen dialekt, og det skal stor vrangvilje til for å hevde at det ene er lettere å forstå enn det andre.

Du unngår ikke å bruke en eller annen dialekt når du snakker. Du kan selvfølgelig prøve å etterligne en annen dialekt enn den du vanligvis bruker, og i den grad du klarer det, snakker du en annen dialekt. Men du snakker ikke et skriftspråk.

Slår du opp på ordet «Dialekt» i Store Norske Leksikon, finner du følgende: «Dialekt er ein geografisk avgrensa variant av eit språk. Dialekten utgjer eit komplett språksystem og kunne såleis ha fungert som eit språk i seg sjølv. Det er gjerne historiske og politiske grunnar til at eitt språksystem blir rekna som språk, medan eit anna blir rekna som dialekt. Dialekten seier noko om kvar ein kjem frå, kven ein er, og somme tider òg kven ein ønskjer å vere. Det er ein sterk samanheng mellom dialekt og identitet.» ( https://snl.no/dialekt ) Disse kriteriene passer like godt på Borchs variant av norsk talemål som på totningens.

En fjernsynsreporter skal først og fremst gjøre seg forstått. Det oppnår en ved å uttale hver lyd tydelig, uten å snøvle eller sluke ordene, og ved å unnlate å bruke ord som er så spesielle at mange seere ikke forstår dem. Utover dette bør reporteren kunne bruke den varianten av norsk som vedkommende behersker best og kjenner seg komfortabel med. Da blir reportasjen best. Den personlige tonen gjør at mange, deriblant jeg, synes at Lars Os har levert mange gode og hverdagsnære reportasjer fra USA.

Dette handler selvfølgelig ikke om forståelighet: Det handler om status. Det bor mye penger, makt og anseelse i trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Folk med penger, makt og anseelse har alltid kunnet definere hva som er god og dårlig smak, og hva som er godt og dårlig språk: Riktig norsk er det språket vi snakker; ikke den bablinga de mumlende masser der ute holder på med.

Borchs eget talespråk har hatt status som «riktig», «dannet» og endog «pent». Denne statusen begynte å glippe for mer enn femti år sia, og nå er den nesten helt borte, alle andre steder enn i hodene til enkelte av dens brukere. Tap av privilegier er alltid vondt å forsone seg med. Det gjelder også språklige og kulturelle privilegier, sia språk og kultur er viktige elementer i ens identitet og sjølforståelse. Derfor dette språklige korstoget – eller, for å si det med ei formulering fra Borchs egen gullpenn: Denne narsissistiske egotrippen.

Når en krever stor plass for seg sjøl og sine egne innfall, vil en ofte møte motstand. Men for en som bruker å ha så mye rett som Borch bruker å ha, gjør det nok ekstra vondt å møte motstand. Derfor sier han til «Dagsavisen» og alle andre som vil høre: «Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise.» ( https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2023/04/23/mannen-som-satte-dialekter-pa-plass/ )

Det er riktignok ikke brått alle som ser Märtha Louise som noe mobbeoffer, når hun stadig søker oppmerksomhet for å snakke offentlig om seg og sitt. Likevel var det ikke mange som ville nevne Christian Borch i en kongelig sammenheng før han nevnte det sjøl. Det var fint at han minte oss på hvilken sammenheng han føler seg hjemme i.

Også økonomiprofessorer bør forstå hvordan markedsøkonomien fungerer

 

Under tittelen «Også forfattere trenger olje» gjør Øystein Sjølie, høgskolelektor i økonomi, seg lystig over at 159 forfattere har skrevet under på et krav om stans i norsk oljeleiting. «Mange av oss ønsker å endre verden til det bedre. For å klare det, må man først sette seg inn i hvordan verden fungerer,» skriver han.

Jeg er en av disse 159 forfatterne. Jeg er også sivilingeniør i teknisk fysikk, og jeg har arbeidet mesteparten av mitt yrkesaktive liv med teknisk støtte og markedsføring i ett av verdens største teknologiselskaper. Jeg meiner at jeg har skaffet meg en viss oversikt over hvordan verden fungerer. Ikke full og hel oversikt, bevare meg vel; det er det nok bare noen ganske få økonomiprofessorer som har. Men nå skal jeg forklare denne økonomiprofessoren hvordan deler av verdensøkonomien fungerer.

Tittelen hans er feil. Forfattere og andre folk trenger energi, og den behøver slett ikke å komme fra olje. Olje er én vare som inneholder energi, men slett ikke den eneste.

Jo mer det pumpes opp av denne spesifikke varen, jo større blir tilbudet. Da synker prisen på denne varen. Da blir det mindre lukrativt for leverandører av andre former for energi - solkraft, vindkraft, kjernekraft - å bygge ut nye anlegg. Med andre ord: Da brukes det mer forurensende energi og mindre forurensningsfri enn det som ellers ville ha skjedd.

Det er en kjensgjerning at verden allerede har funnet mer olje og gass enn det vi trenger å brenne opp for å passere 1,5-gradersmålet med god margin. Når vi sper på med mer køl, slik mange gjør, har vi funnet nok til å passere 2-gradersmålet også. Jeg kan gjerne sende økonomiprofessoren dokumentasjon, hvis han er interessert. Å leite etter enda mer betyr altså at vi øker risikoen for å passere både 1,5- og 2-gradersmålet.

At Norge slutter å leite etter mer olje, betyr ikke at oljekranene blir skrudd av i morgen. Tvert imot; de vil levere olje i mange år ennå. Den oljen man eventuelt finner ved mer leiting, derimot, den blir kanskje ikke leveringsklar før om 15 år. Akkurat tidsnok til å forlenge bruken av forurensende energi noen år til, med andre ord.

Ved overgang til forurensningsfri energi kan både forfattere og andre folk innen den tid reise med biler, båter og fly som drives av elektrisitet, eller av hydrogen eller ammoniakk som er produsert av elektrisitet. Elektrisiteten er i sin tur produsert ved hjelp av vindkraft, solkraft eller kjernekraft. Denne helt nødvendige overgangen blir, som vist over, forsinket hvis man fortsetter å subsidiere leiting etter mer forurensende energi enn den som allerede er funnet.

Hvis man vil forbedre verden, bør man altså først sette seg inn i hvordan markedsøkonomien fungerer.

Det er forskjell på folk, og forskjellen blir stadig større

 

Tenk deg et utopisk samfunn med 1000 innbyggere. Du kan gjerne skalere opp; de enkle regnestykkene du skal få se blir akkurat like gyldige med 1 million innbyggere, bare du husker å gange opp noen andre tall med 1000 også.

Dette samfunnet er i likevekt. Det betyr at hver innbygger får nøyaktig 2 barn, og hvert av disse får nøyaktig 2 barn - og så videre. Samfunnet blir ikke rikere eller fattigere fra slektledd til slektledd; folk er allerede søkkrike og lever i pakt med naturens begrensninger. Jeg sa at det er en utopi!

Levekårene til hver innbygger kan framstilles i en skala. Jeg slår sammen alle tall for materiell velstand, helse og utdannelse til én parameter, p. Jeg forenkler videre og sier at denne parameteren bare kan ha diskrete verdier. På min tilfeldig valgte skala kan den ha verdien 0, 1, 2..., opp til 10, 11, 12, og så videre i det uendelige: Ingen øvre grense.

I starttilstanden har samtlige innbyggere helt like levekår. Parameteren p er lik 10 for samtlige innbyggere. I dette harmoniske likevektssamfunnet er det altså ingen som har grunn til å begjære sin nestes okse, asen eller noe annet som hører ham til. (Knapt nok hans hustru. Jeg snakker fortsatt utopisk.) Det skjer som sagt verken økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang; neste generasjon vil i gjennomsnitt også få levekår lik 10. Men bare i gjennomsnitt.

Enhver kan påvirke sin egen livssituasjon litt, men bare litt. Foreldrenes levekår – deres inntekt, kunnskaper, utdannelse og sosiale posisjon – er utgangspunktet. Ditt eget bidrag gjør at du enten får levekår som er 1 enhet lågere enn foreldrenes, likt med foreldrenes, eller 1 enhet høgere enn foreldrenes. Ingen store sprang, altså.

Jeg gjør dessuten den forenklende antakelsen at begge foreldre har samme posisjon – da slipper jeg å beregne tvilsomme gjennomsnitt av foreldrenes posisjoner. Prøysen sa: «Så træff du den du meine er den eneste og eine, og trur at hu står jamhøgt mæ stægaplassen din.» Som hos Prøysen, så óg i utopien.

Ungene til den fullstendig likestilte første generasjon vokser opp med eksakt samme forutsetninger. Men de er født med forskjellige evner og egenskaper. De har også forskjellige grader av flaks og uflaks gjennom livet: Donald får meteoritten i huet, mens fetter Antons meteoritt detter ned ved sida av ham og er full av diamanter. Det er altså to ting som bestemmer hvilke levekår en person i neste generasjon ender opp med: Foreldrenes levekår, samt den enkeltes kombinasjon av egenskaper, flaks og uflaks.

Her i Utopia vil likevel ikke personlige egenskaper og flaks/uflaks påvirke dine levekår særlig mye: Maksimalt kan du gå ned eller opp 1 enhet på den vilkårlig valgte skalaen. Av de 1000 ungene som nedstammer fra de første 1000 innbyggerne vil 500 ende opp likt med foreldrene, altså med levekår lik 10. 250 vil ende opp med levekår lik 9, og 250 vil ende opp med levekår lik 11. (Du kan gjerne gjøre livet vrangt og vrient ved å plassere endringene fra foreldregenerasjonen realistisk, dvs kontinuerlig og normalfordelt. Da skal du sannelig få regne og integrere også. God fornøyelse.)

Som den kyniske materialist du er, vil du sikkert konvertere alle sosiale goder, også kunnskaper, utdannelse og anseelse, til inntekt. Dette er et søkkrikt samfunn, så parameteren 10 for samtlige i første generasjon tilsvarer 1.000.000 i inntekt. Da vil 250 i annen generasjon ende opp med inntekt på 900.000, 500 vil ende opp som foreldrene med 1.000.000, og 250 vil ende opp med 1.100.000. Slike små forskjeller må vi tåle. Det går opp og ned, og i påfølgende generasjoner jevner deg seg ut igjen. Eller - ?

Nei, det gjør det slett ikke! Barna til annen generasjon vil også variere med hensyn til personlige egenskaper og flaks/uflaks: Noen vil falle ned et trinn, noen vil komme seg opp et trinn, og halvparten vil bli stående der foreldrene befant seg. I tredje generasjon vil 25 % av barna til foreldre med levekår lik 9 ende opp med levekår lik 8. 50 % vil ende opp som foreldrene, med levekår lik 9, og 25 % vil komme opp til utgangspunktet, med levekår lik 10. Så må vi fordele levekår til barn av foreldre med levekår 10, og barn av foreldre med levekår 11.

Vi summerer og finner, når barna i tredje generasjon har nådd sine nivåer, at 62 befinner seg på nivå 8, 250 på nivå 9, 375 på nivå 10, 250 på nivå 11, og 62 på nivå 12. Som den mistenksomme fyren du er, legger du sammen og finner bare 999 barn i denne generasjonen: Aha! Ett barn må være enebarn. Det stemmer, for jeg regner bare med hele personer. Hvis du vil, kan du gange opp til et samfunn med 1 million innbyggere. Da går det noen flere generasjoner før du må dele folk i to.

Nå kan du regne videre sjøl. Da finner du at i fjerde generasjon ender 16 personer opp med 7, 93 personer med 8, 235 personer med 9. 312 personer står fortsatt på 10, 235 personer på 11, 93 personer på 12, og 16 personer på 13. (Tilsvarende, i din materialistiske målestokk: 700.000, 800.000, og så videre, opp til 1.300.000.)

Forskjellene øker altså fra generasjon til generasjon. Små forskjeller blir større og større, også i et utopisk samfunn der du bare kan endre dine egne levekår ørlitt fra der hvor foreldrene befinner seg. Og sånn fortsetter det – regn videre sjøl.

I den virkelige, mindre utopiske verden øker forskjellene en god del raskere: Egne evner og anlegg, samt flaks eller uflaks, kan endre dine levekår mye mer enn 10 % opp eller ned. Blir du ufør, sitter du ikke igjen med 90 % av gjennomsnittsinntekten. Og som sønn eller datter av en milliardær har du et springbrett som er mer enn 10 % bedre enn gjennomsnittets.

Lag dine egne regneeksempler. Si at (for eksempel) 10 % går 2 punkter ned i levekår, 25 % går 1 plass ned, 25 % går 1 plass opp, og 10 % går 2 plasser opp. Da vil du også se at forskjellene øker atskillig raskere. (Som sagt, innfør gjerne normalfordeling og regn ut fra det også. Det er jeg for lat og for rusten i matematikken til å prøve.)

Denne utviklinga er ikke det du har lært å kalle bærekraftig. Derimot er den uunngåelig, hvis den enkeltes levekår bestemmes av foreldrenes posisjon, vedkommendes egen innsats samt flaks/uflaks. Små, tilfeldige forskjeller vokser i løpet av noen generasjoner til store, systematiske forskjeller.

Den som ser at hun eller han har havnet mange hakk under den posisjonen der besteforeldrene befant seg blir rasende og forlanger «sin del av kaka». Er det mange nok som ser det slik (og det blir det, etterhvert som forskjellene øker), gjør de opprør. Voldelige opprør unngås så lenge kaka blir større fra generasjon til generasjon, slik at min halve promille av kaka er større enn bestefars hele promille av kaka på hans tid. Men det forutsetter vekst, og vekst, og vekst. Hva skjer når kaka slutter å vokse, fordi vi allerede bruker langt flere ressurser enn naturen klarer å levere fra år til år? Når vi hvert år eter opp litt større del av såkornet for neste år?

Da kommer de mest utsatte til å kaste stadig olmere blikk – ikke bare mot milliardærene, men også mot sånne alminnelig velstående folk som deg og meg. Prøv ikke å forsvare deg med at du har gjort deg fortjent til hver eneste fordel du nyter godt av, for det er ikke sant. Det er samfunnet og naturrikdommene som har skapt det meste av velstanden din, fra vinkjelleren opp til hytta på fjellet. Elbilen din er finansiert av den oljen som ble laget for 125 millioner år sia.

Skolen skal bidra til sosial utjevning, og det klarer den ikke. Den klarer heller ikke å hindre at flere blir sosialt og økonomisk deklassert. Eneste måte å hindre deklassering på er å sikre at ingen faller under det nivået der opprøret ulmer – det vil si å sørge for at alle har et anstendig innkomme å leve av. Uten at de må stå med lua i handa og senket blikk mens de ber om det.

Det finnes en sånn mekanisme. Den heter borgerlønn. «Statens pensjonsfond utland» bør endres til «Statens fond for borgerlønn» litt faderlig fort. - Hvorfor det? Fordi oljen tilhørte oss alle. Da gjør avkastningen det også.

Kulturkjendisen, statsministeren og strømmen

Jan Kjærstad får to helsider i Aftenposten til å drodle rundt populære misoppfatninger om strøm, og til å stille spørsmål til statsministeren basert på disse misoppfatningene.

Om kassadame Kari Evensen hadde skrevet den samme artikkelen, ville debattredaktøren i beste fall ha bedt henne skrive den ned til en notis på ti linjer, men sannsynligvis ha refusert den i sin helhet. Men kulturkjendiser har helt andre ytringsmuligheter enn kassadamer, også om ting de ikke har satt seg inn i. Da må statsministeren også få to helsider til å svare på misoppfatningene.

De populære misoppfatningene koker ned til to antakelser, som populister i de fleste småpartiene (herunder også SP) baserer seg på hver gang de raljerer med strømpolitikken:

1: Norge har ubegrenset elektrisk kraft til befolkningens egne behov, bare vi ikke selger den til utlandet.

2: Strømkablene tømmer landet for strøm, og det er grunnen til de høge strømprisene.

Hvis vi stenger strømkablene til utlandet og vedtar en strømpris på 30 til 50 øre pr Kwh vil altså alt bli bra igjen, og regjeringspartiene får igjen sin gamle oppslutning, ifølge disse populære feiloppfatningene.

NVE gir ukentlig ut rapporter om strømsituasjonen i Norge. (Se f eks https://www.nve.no/media/14955/2022_52_kraftsituasjonen.pdf )De er lett tilgjengelige og skrives på forståelig norsk, og de inneholder så mange tall som man bare kan ønske seg. Av disse rapportene framgår bl a:

1: I Sør-Norge (det er her vi har hatt størst problemer med strømprisene) har kraftverkene produsert 20 Twh mindre i 2022 enn i 2021. Etter overforbruk i 2021 og en nedbørsfattig sommer har det vært nødvendig for å fylle opp magasinene til et nivå som ivaretar forsyningssikkerheten. Og det er blitt mulig ved at nettoeksporten er redusert med 12 Twh, og ved at vårt eget forbruk er redusert med 8,3 Twh.

2: Sør-Norges nettoeksport for hele året var redusert til 1,4 Twh. Det har altså vært importert nesten like mye kraft som det har vært eksportert, og i lange perioder, både i august-september og mot slutten av året, har vi hatt netto import av kraft. For siste uke i året skriver NVE: «Den store nedgangen i produksjon gjorde at 41 prosent av forbruket i sør vart dekt av import i veke 52. Noreg har aldri importert meir kraft i løpet av ei veke enn i veke 52.»

Norge er altså avhengig av at vi kan importere strøm i perioder. Strømkablene virker begge veger, og det er temmelig urealistisk å stenge dem for eksport, men ikke for import. Videre:

Hvis strømprisen til forbrukerne hadde vært like behagelig som vi er vant til, ville vi ha brukt like mye også. Da ville fyllingsgraden i magasinene i Sør-Norge ha vært nede mot 50 %, og forsyningssikkerheten ville ikke ha vært ivaretatt.

Vi kan altså verken stenge strømkablene til utlandet eller regulere ned strømprisene til et behagelig nivå uten å skape store forsyningsproblemer i vårt eget land. Dette kunne Aftenpostens egne journalister lett ha funnet ut av, som grunnlag for alminnelig folkeopplysning.

Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne på nordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

( https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch ) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl og flere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i et hierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammens høvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, god mat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var svært sjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slå hæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved å gi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved å knuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadre våpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe en eller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes det et spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/ ) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndigheter mens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter både da og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet, men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindre slaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holde slaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver og jo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkere kar var du.

Samme prinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gynt klager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som har utarmet garden: «Hvor er det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hver Gjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peer gjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status. Det går så som så, som du veit.

I jappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk når de samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For å markere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøyte kollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte du rive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk du navnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse og beundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe, avhengig av hvordan du ser på det.)

Dette var bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller «spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordi du trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sitte baki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert av kjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i det samme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjør større lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttige fjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen er både unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder å unngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel. Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at du klarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommer flaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven som vinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinnelige kontorassistentene som flagret rundt ham.

Førti år etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med et spektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I 2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF. (https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/ ) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi ha hatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle være bærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få økt kjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skal opprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset opp kjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der har du ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering til femtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med to hundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vi jo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvert år etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og har kunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikke opplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985 til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fra SSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling . Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blitt så vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter det som vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det i resten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet resten av verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer, ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alle tilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå med rekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusert aktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser til direktørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert som påskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak i statlige koronakroner.

I 2022 har vi opplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for en gangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut av strømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere penger vil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie, trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon som løfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans ut over landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sanker sedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseres ingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og på prislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000; 1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebinge tilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som hever renten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen. Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha en hjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare deler ut penger i øst og vest.

Europa, USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i 2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10 %; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best» i klassen med en inflasjon på 6,5 %. ( https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november ) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. ( https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp ) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ord satt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittlig kjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennom krisen hittil.

Men skulle en dømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene, måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Den regjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som en stein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjelles av alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på ei popularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun hadde ansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister i store trekk er den samme som den Støre fører. Populister i de infrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfter om billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måtte alle gode makter forby at disse populistene får en finger på rattet!

Julehandelen i 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel 2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022 (nettavisen.no) ) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig som før. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp i lysglimt og røyk?

Det finnes selvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon og strømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommen øker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og krever strømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon og lågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breie middelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og de kommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for store lån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite, sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evige misnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjort oss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skal være unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andre må stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etter den andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og for at de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må få mindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nå få mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det stor fare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til å sprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåle inflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjoner og lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vi i løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasse forbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fall én shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten har kloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktisk blir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å ta mange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til og med holder ut å gå med genser innadørs.