Ingen spøk å reise raskere enn lyset

 

Ei gammel folkevise fra Oxfordshire lyder slik:

There was a young lady named Blight

who travelled much faster than light.

She set out one day

in a relative way

and returned on the previous night.

Jeg vil illustrere problemstillingen som denne folkevisa tar opp gjennom et eksempel. Som kjent er megastaten Trantor blitt så overbefolket at det tyter folk, roboter og andre skapninger ut av alle tunnellene som gjennomhuller planeten på kryss og tvers. Overflata er dekket fra pol til pol av et lag med bebyggelse som strekker seg helt ut i stratosfæren. Alle beboelige planeter i resten av galaksen er enten bebygd eller satt ut til forskjellige utbyggere. Hvor skal befolkningsoverskuddet gjøre av seg nå?

Folk må reise ut og prøve lykken i andre galakser! Stjernekrysseren Nina, Pinta og Santa Maria er ett av mange stjerneskip som frakter håpefulle nybyggere til nye verdener. Skipet legger ut på turen til Den store magellanske sky, bare 170.000 lysår borte. 10.000 lysår fra galaksen ankrer skipet opp og rekognoserer. ¹

Skipets skarpe blikk faller på planeten Kandella, som ser ut til å egne seg ypperlig til kolonisering: En funklende blå sydhavsverden med ei passelig stor og stabil sol, et magnetfelt som skjermer mot usunn stråling, en atmosfære til å puste i, rotasjonsperiode, årstider og tyngdekraft som oppfyller de strengeste krav fra sarte jordiske organismer. Hva mer kan en håpe på? Noen bedre verden å bebygge kan knapt tenkes.

Skipet tar en beslutning og setter kursen mot Kandella, 10.000 lysår borte. Passasjerene er utålmodige: Sjøl om overfarten fra Trantor har foregått med relativistisk hastighet, har den tatt tolv år av livene deres: De var unge ved avreisen, men nå har de fleste bare to-tre hundre år igjen å leve. Ikke flere år å miste, tenker skipet, og girer over i fotonhastighet for å komme til Kandella på null tid. Bokstavelig talt.

I et einsteinsk univers er det jo ikke mulig for en gjenstand med hvilemasse forskjellig fra null å komme helt opp i lyshastighet – det ville kreve uendelig mye energi.² Men Nina, Pinta og Santa Maria besitter en teknologi som vi fortidsmennesker bare kan drømme om: Denne teknologien tillater at hele skipet med søkke og snøre og mann og mus konverteres over i fotonrommet med hvilemasse null, men med relativistisk masse nøyaktig lik hvilemassen til skipet. I denne tilstanden transporteres skipet hele vegen til Kandella. Der spretter skipet ut av fotontilværelsen igjen og konverteres tilbake til opprinnelig tilstand.

Altså: I det ene øyeblikket befinner skip, passasjerer og inventar seg 10.000 lysår borte. I neste øyeblikk befinner det seg i bane rundt Kandella. I passasjerenes referanseramme tar denne overfarten nøyaktig 0 sekunder, men i referanserammen til en observatør som befinner seg i ro i forhold til Kandella tar den 10.000 år. Du kan gjerne bruke begrepet «teleportering» om denne transportmåten, som jeg nettopp har forklart for deg på en vitenskapelig måte. Hrm. Ikke prøv dette hjemme.

Skipet veit at før passasjerene tar Kandella i bruk, må planeten tilpasses til menneskelige behov. Det lever sikkert organismer der, utviklet med en helt annen biologi enn den menneskene er vant til. Alle slike organismer må bort, fra mikro til makro. Planeten må blankskures. Så må den fylles opp med Jordas yrende liv; mikrober og makrober, brontosaurer og pungfuruer, akasier og slimsopp. Bakterier, virus og prioner. Terraforming fra innerst til ytterst!

Slikt tar tid: Bakterier og andre skapninger må tilpasses og genredigeres mens det lokale livet utslettes. Så må de jordiske kulturene bli spredt og sådd over hele planeten og gitt tid til å fylle himmel og hav og alt imellom. Alt dette må være gjort på forhånd, slik at Kandella er innflyttingsklar når menneskene kommer.

På forhånd? Javisst, stjernekrysseren Nina, Pinta og Santa Maria har enda mer avanserte teknologiske knep til rådighet. I lasten frakter den med seg en minikrysser på noen få milliarder tonn. Denne minikrysseren har alt utstyr som trengs til terraforming. Den har kløktige tenkebokser som raskt finner ut den optimale måten å utslette enhver fremmed biologi på, og som gjennomfører en slik prosess mest mulig smertefritt og optimalt. Den har andre tenkebokser som inneholder genetiske oppskrifter på ti milliarder arter med alle tenkelige variasjoner innafor arten, hvordan artene kan redigeres og genereres, hvordan de kan spres mest mulig effektivt. Minikrysseren tenker på alt. Den styres av den kløktige androiden Petter: Petter er sjølreparerende og dermed nesten udødelig, og han har én eneste oppgave her i livet, nemlig å terraforme Kandella. Når det er gjort, kan han folde sine hender og sovne stille inn.

Petter tenker dessuten djupe tanker om livet, evigheten, hensikten med det hele og slikt. Slike tanker må Petter kunne tenke for å fungere optimalt og skape en god verden for menneskene sine.

Og hvordan kan Petter klare å gjøre alt klart for menneskene når de kommer? Stjernekrysseren Nina, Pinta og Santa Maria må sørge for at Petter er på plass på Kandella noen tusen år før stjernekrysseren sjøl ankommer. Da må Petter reise raskere enn lyset! Så i nøyaktig samme øyeblikk som stjernekrysseren hopper over i fotonrommet, transformeres Petter og minikrysseren hans over i tachyon-universet – et selsomt univers som står på tvers av det fysiske universet. I tachyon-universet foregår all bevegelse med overlyshastighet. Petter og krysseren hans reiser som tachyoner med en hastighet lik to ganger lyshastigheten, hele vegen til Kandella, hvor de transformeres tilbake til det fysiske universet og kan begynne på oppgaven sin. - Ikke prøv dette hjemme heller.

I det fysiske universet kommer Petter til Kandella i løpet av fem tusen år, slik en observatør som står i ro i forhold til Kandella ser det. Da har han fem tusen år på seg til å gjennomføre terraforming før Nina, Pinta og Santa Maria ankommer.

I Petters referanseramme ser det litt ansless ut. Ved bruk av Einsteins ligninger for hastighet, tid, energi og slikt (se f eks https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_relativistic_equations ) finner du ut at tida et tachyon bruker fra ett punkt til et annet er imaginær - i dette tilfellet lik kvadratrota av minus en tredjedel ganger den tida lyset bruker mellom de to punktene. Men dette er tid som forløper i det imaginære rommet, vinkelrett på det reelle rommet. I sin egen referanseramme ser Petter at han har brukt fem tusen år mindre på overfarten enn han ville ha brukt hvis han reiste med lyshastighet. Altså fem tusen år mindre enn null: Han kommer fram fem tusen år før han reiste.

Petter gjør seg kjent med Kandella. Han treffer kandellabrene og oppdager at de lever lykkelige og nesten perfekte liv, i harmoni med hverandre, med omgivelsene, med universet. De reflekterer og deler tanker og visjoner, de skaper kunst og musikk som fortryller sinnet og løfter det til oversanselige opplevelser. De er på god veg til å avsløre hensikten med livet, universet og alt annet. Slike erkjennelser kommer de fram til uten å ødelegge den verdenen de lever i; uten en eneste utryddelseskrig mot livet, naturen og hverandre. Kandella blomstrer av et liv som er forskjellig fra alt Petter kjenner fra før, mangfoldig og særegent, fascinerende og vakkert.

Sakte men sikkert blir Petter så grepet av alt dette han er sendt hit for å ødelegge at han tenker: Hva faen - er det virkelig kandellabrene som trenger å bli utslettet? Er det ikke heller menneskene?

Sin egen skjebne tenker ikke Petter på. Han er en perfekt programmert androide og veit at han forlater denne verden når han haer utført sin livsoppgave, og det er slik det skal være. Nå må han bare beslutte hva denne livsoppgaven går ut på.

Etter nesten fem tusen år – i siste sekund før Nina, Pinta og Santa Maria ankommer - tar Petter en beslutning. Han transformerer seg og minikrysseren tilbake i tachyon-universet og reiser ørlitt raskere enn lyset tilbake til banen han forlot for fem tusen år sia. Der transformerer han seg tilbake til det reelle universet, og er der noen sekunder før Nina, Pinta og Santa Maria legger i veg i retning Kandella. I sin egen referanseramme har han nå kommet noen sekunder før avreise – nok tid til at han kan utslette både stjernekrysseren, minikrysseren og seg sjøl med ett eneste stort blaff. Han kjenner en djup tilfredshet idet han utfører annihilasjonen og veit at han oppfyller livets og universets hensikt med androiden Petter.

Blaffet er så kraftig at det blir observert på Kandella ti tusen år seinere (i kandellabrenes referanseramme). På planeten er dette lysfenomenet enda ett av de mysteriene de kom til universet for å reflektere over.

Den intelligente leser har nå fått et spørsmål å gruble over: Petter har utslettet både seg sjøl og stjernekrysseren Nina, Pinta og Santa Maria noen sekunder før de la avsted mot Kandella. Hvordan kan han da ha kommet til Kandella og observert det harmoniske livet som utfolder seg der, slik at han bestemmer seg for å la det være?

Den samme leseren har fått et (kanskje) enda vanskeligere spørsmål å gruble over: Hele reisen til Kandella og tilbake, og Petters løsning på Petters dilemma, finner sted i Petters egen referanseramme. Men som du alltid blir forklart under gjennomgåelser av relativitetsteorien, med eksempler hentet fra togtransporten, hvor en passasjer tenner et lys som blir observert av en fyr på stasjonen idet toget fyker forbi: «Samtidighet» er en relativ ting, og rekkefølgen til forskjellige hendelser avhenger av observatørens referanseramme. Så hva skjer i en referanseramme der observatøren står i ro i forhold til Kandella? Ender det også der med at stjernekrysseren blir utslettet noen sekunder før avreise?

Grunngitte svar på disse to spørsmålene sendes meg i god tid før vårt neste møte (og hvis mulig: Helst før du mottar denne oppgaven). I mellomtida håper jeg du har oppfattet at å reise raskere enn lyset kan by på store utfordringer. Hva kan det føre til hvis slike reiser blir vanlige? Kan det føre til undergangen for sivilisasjonen slik vi kj

1Du kjenner jo din Einstein! Da veit du at når krysseren har tilbakelagt det meste av turen nær lysets hastighet, så har passasjerene opplevd at turen så langt har krevd tolv år. En observatør som sitter i ro i forhold til Trantor og Den store magellanske sky, derimot, vil si at den har tatt litt over 160.000 år. «Samtidighet» er ingen enkel sak her i dette universet. Mange science fiction-forfattere lever riktignok i et helt annet univers.

2Når jeg skriver «hvilemasse», skjønner du straks at jeg tilhører den gammeldagse skolen av fysikere som snakker om «hvilemasse» og «relativistisk masse». Helt unødvendig å bruke sånne begreper, meiner modernistene; masse er masse. Men jeg regner på gamlemåten, i samsvar med forelesningsnotatene mine fra fysikkbygget på Gløshaugen, og med det knappe og konsise verket «Fysik V A Atomfysik» fra Almqvist & Wixell (riktignok skrevet av en svenske). Resultatet blir det samme, enten du regner på gamlemåten eller på nymåten. Give me that old time religion, give me that old time religion, give me that old time religion – it's good enough for me. It was good enough for Hemmer, it was good enough for Hemmer, it was good enough for Hemmer, and it's good enough for me. Give me -

Sentralisering må både vedtas og finansieres!

 

Du har hørt historien fra Direktørpartiet så ofte og så lenge at du nesten begynner å tru på den: Sentralisering skjer fordi folk vil bo og arbeide sentralt, sier de. Det gjelder ikke minst unge mennesker i etablering. Denne historien forteller også Byråkratpartiet, bare ørlitt mer omstendelig og nølende enn direktørene.

Fortellinga inviterer deg til å tru at samfunnsendringer drives av stemninger og følelser. Sånn er det ikke: Samfunnsendringer drives av økonomi. Når penger brukes, skaper det endring.

Måten private penger brukes på bestemmes av dem som har pengene. Da skjer det tilfeldig, uten noen samlet, overordnet plan. Det er ikke private eiere som bruker de store pengesummene her i landet heller; det er det Staten og kommunene som gjør. Dermed er det statlig og kommunal pengebruk som driver de store endringene her i landet.

De fleste som har makt og posisjon til å påvirke offentlig pengebruk har sine interesser knyttet til et «sentrum» - enten fordi de bor der, eller fordi de har eiendom og virksomhet der. (Det er slike ting som gjør «sentrum» til sentrum.) Det kjennes svært få eksempler på at beslutningsfattere tar beslutninger til sin egen ugunst. Det finnes langt flere eksempler på det motsatte. De aller fleste som tar beslutninger på vegne av «fellesskapet» vil riktignok protestere iherdig og indignert mot påstander om at de begunstiger sine egne interesser. Det bare slumper til å bli slik. At «fellesskapet»s kroner kanaliseres til «sentrum» er helt naturlig, vil de hevde: Da kan jo alle nyte godt av det, ikke bare de som bor der. Operaen i Oslo har alle glede og nytte av, enten de bor i Oslo eller på Smøla. Smølaværingene kan jo også reise til Oslo hvis de vil.

La oss se på noen enkle eksempler på hvordan dette virker:

I Oslo bygges det nytt regjeringskvartal. Det skal, ifølge de siste estimatene, koste 53,5 milliarder kroner. Dette tallet er nesten et år gammelt, så du må ikke bli forbauset om det blir atskillige milliarder dyrere etterhvert.

Det bygges også et «Livsvitenskapsbygg». Der skal man finne svaret på hva liv, helse og død er, leser jeg, og det er jo sannelig på tide. Grunnsteinen er lagt på Blindern, og kostnadsrammen er 13,3 milliarder. Bli ikke forbauset hvis - -

Det bygges også et nytt sjukehus på Aker, og et nytt rikshospital på Gaustad. Anslått samlet kostnadsramme er foreløpig 50 milliarder kroner. Bli ikke forbauset hvis - -

Det pågår mange andre byggeprosjekter, store og små, deriblant et par store i Trondheim, hvor det også er et «sentrum» som trenger å styrkes - riktignok bare et regionalt ett. Men i denne omgangen vil jeg konsentrere meg om de tre nevnte prosjektene. Tilsammen medfører de kostnader på 116,8 milliarder kroner (pluss pluss) i dagens penger. 116,8 milliarder gir 100.000 årsverk. (Noen årsverk er riktignok mye dyrere enn gjennomsnittet: De aller flinkeste direktørene, advokatene, arkitektene og prosjektlederne kommer fort opp i ti, femten millioner pr årsverk. Arbeidsfolk er ikke brått så flinke, så de koster mye, mye mindre. Til gjengjeld er det mange flere av dem. Dermed havner gjennomsnittet på en million eller vel så det.) Alle disse årsverkene skal utføres og lønnes i Oslo av folk som bor der eller reiser dit. Når skatten er betalt, bruker folk resten av pengene de tjener på mat og klær, kultur og underholdning, fyll og fest, bolig og reiser. Dermed skaper de ringvirkninger og enda mange flere arbeidsplasser i Oslo. - Og når byggene står ferdige, skal de fylles med nye årsverk som lønnes av Norges skattebetalere: Leger og sjukeleiere, professorer og dosenter, stipendiater og studenter, sekretærer og vaktmestere.

De 116,8 milliardene har staten tatt inn som skatter og avgifter i hele landet. De kunne ha blitt brukt til å skape 100.000 årsverk rundt omkring der hvor skattene og avgiftene betales. (Eller flere: Årsverkene er ikke riktig så dyre ute i bushen som inne i «sentrum».) Det skjer ikke: Arbeidsplasssene skapes i Oslo. Dit må folk reise for å få de jobbene som skapes. Slik skapes presset på boligmarkedet og andre tilbud i Oslo og andre «sentra», og slik skapes fraflytting i resten av landet.

Gjør et tankeeksperiment: Flytt regjeringskvartalet til et sted mer midt i landet - for eksempel Støren sør for Trondheim. Ikke brått så sentralt, sjøl om de har både Størens bakeri og første matstasjon på Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo. Alle de 53,5 milliardene med direktører, prosjektledere, ingeniører, arkitekter og arbeidsfolk. Fyll det ferdige bygget: Flytt hele regjeringsapparatet med søkke og snøre – departementer og statsråder, byråkrater og sekretærer, rådgivere og konsulenter, journalister og lobbyister. Så kan du forestille deg hvilke underverker dette ville ha gjort for boligmarkedet i Oslo: Plutselig kunne det ha blitt mulig for unge i etablering å skaffe seg bolig innafor Gjelleråsen og Tusenfryd. - Og hva det ville ha betydd for boligbyggere, grunneiere, næringsdrivere, ungdommer og andre folk på Støren: Supermarkeder, restauranter, reisebedrifter, polutsalg, nattklubber, kebabsjapper og pølsebuer spretter opp. Regnskapsbyråer. Elektrikere, rørleggere, advokater. Flere nye skoler på tomtene til de nedlagte. Støren får flunkende nye rådhus, samfunnshus, ungdomshus og kulturbygg. Et mirakel av vekst og verdiskaping i Bygde-Norge!

Sånn går det ikke. I stedet brukes milliardene der de alltid blir brukt, altså i «sentrum». Dermed slumper de de til å fortsette å berike boligeiere, næringsdrivende og grunneiere i «sentrum».

Som i landet, så óg i fylker og kommuner. Hvert fylke, hver kommune har sitt eget «sentrum» som må styrkes, og hver beslutningsfatter har ei sjuk mor som bor i «sentrum». Det er alltid noen som tar jobben med å produsere argumenter for sentralisering. Dette skriver Hanne Alstrup Velure, leder av Innlandet Høyre: «For å sikre bærekraftig brukertall og kvalitet med bredde i tilbud og fagmiljø, må tjenester samles. La oss si det som det er - vi må sentralisere i regionene for å demme opp for den store sentralisering.» ( https://www.hadeland.no/aret-da-vi-larte-hva-fremtidens-politikk-ogsa-handler-om/o/5-21-1313436 )

For å motvirke «den store sentralisering» må vi også sentralisere lokalt, altså. Så i Innlandet har Høyre, sammen med Ap og MDG, vedtatt å legge ned to videregående skoler og fire avdelinger langt borte fra «sentrum». Etterhvert som ungdomskullene minker, etterfylles skolene i «sentrum» med elever fra «periferien». Skattepenger som gikk til skoler på Skarnes og Dokka, Dombås og Lom kan gå til Lillehamme, Gjøvik og Hamar i stedet – i tillegg til de pengene som allerede brukes der. Du må jo skjønne at dette er til det beste for alle, også for folk på Skarnes og Dokka, Dombås og Lom.

I Gran kommune er det også en koalisjon av H og Ap som styrer. De har vedtatt en nedleggelsesplan for barneskolene som medfører kraftig sentralisering. Blant annet er det vedtatt å skrote den best vedlikeholdte skolen, Grymyr, til fordel for en annen skole, Fredheim, som har mye større kostnader til vedlikehold og drift, og som medfører lengre reiseavstand for mange elever. Fredheim har skolebygninger fra 1898 (!) og 1937, Grymyr ble bygd i 1964. Fredheim ble likevel funnet «best egnet»: Den ligger nemlig bare 5,5 km fra sentrum. Fra Grymyr er det 12 km til «sentrum». For å gjennomføre full sentralisering er det avsatt 106 millioner til oppgraderinger av to skoler, i en kommuneøkonomi som allerede er overbelastet av et flott, nytt sjukehjem. (Sjukehjemmet bygges også så sentralt som overhodet mulig. Dette intense ønsket har forlenget prosessen med mange år og fordyret bygget med flere hundre millioner. Hver eneste million har som bivirkning – og er blitt begrunnet med – at det vil «styrke sentrum».)

Sentralisering gjennomføres altså med politiske vedtak og bruk av skattepenger – i landet, i fylkene, i kommunene. De som ikke bor i de respektive sentre må likevel betale skatt, på linje med dem som nyter godt av investeringene. Slik må innbyggerne i Land, i Skjåk og i Vestre Gran pent finne seg i å være med og finansiere sin egen nedleggelse.

Makta rår, og makta gjennomfører sentralisering på alle nivåer hver bidige dag. Det gjør den selvfølgelig til det beste for oss alle, og ikke minst til det beste for makta sjøl.

Schrödingers kattunger

 

Du husker sikkert at en av kvantefysikkens store helter, Erwin Schrödinger, har en katt. Det stakkars dyret befinner seg i et låst bur sammen med en beholder blåsyre og en atomkjerne. Kjernen har en viss sannsynlighet for å emittere en kjernepartikkel. Hvis det skjer en sånn emisjon, slipper blåsyren ut, og katten omkommer under tragiske omstendigheter. Hvis emisjonen ikke skjer, forblir katten så frisk som en fisk. Les mer om den stakkars katten her: https://no.wikipedia.org/wiki/Schr%C3%B6dingers_katt

Om kjernen emitterer en partikkel eller ikke i det tidsintervallet den har til rådighet styres av rein slump – det kan ikke forutsies. Det er altså umulig å vite hva kjernen har foretatt seg før vi observerer den. Kvantefysikeren vil si at den befinner seg i en superposisjon av mulige tilstander, men idet vi observerer den, kollapser den til én av disse tilstandene. Dermed befinner katten seg også i en superposisjon – den er død og levende på samme tid. Først når vi observerer atomkjernen og katten, kollapser sistnevnte til en tilstand av død eller levende.

Schrödinger er ellers mest kjent for at han formulerte Schrödingerlikninga som beskriver partiklenes bølgefunksjon, og dermed sannsynligheten for at en partikkel befinner seg på et bestemt sted når vi observerer den. Bruksanvisningen til denne berømte likninga finner du for eksempel her: https://www.sciencing.com/schrodingers-equation-explained-how-to-use-it-13722578/

Tankeeksperimentet med katten formulerte han for å demonstrere hvordan i hvert fall én tolkning av kvantemekanikken strider mot sunn fornuft. Her var han på linje med Einstein, som mislikte at naturen måtte beskrives med sannsynlighetsfunksjoner: «Gott würfelt nicht!» påsto han jo, i en berømt polemikk med Niels Bohr, hvortil den sindige dansken svarte at han (Einstein) ikke burde prøve å lage regler for hva Gud kunne foreta seg. Einstein var i det hele tatt skeptisk til mange rare ting i kvantefysikken, særlig sånt som han ikke hadde tenkt ut sjøl.

Sunn fornuft tilsier jo at katten er levende eller død helt uavhengig av om vi observerer den eller ikke. Den fornuftige tolkningen av superposisjonens kollaps er altså den som Einstein tviholdt på, nemlig at observasjonen bare avdekker en skjult tilstand som har vært der hele tida. Min elektromagnetiske foreleser i fysikkbygget på NTH-skolen, Hemmer, helte nok til denne tolkningen, husker jeg: Den andre tolkningen ble for mystisk i møtet med den prosaiske virkeligheten. Etterhvert har det likevel vist seg, både eksperimentelt og teoretisk, at den sunne fornuft kollapser i møtet med kvantefysikken. Dermed er katten både både død og levende helt til vi observerer den.

En tankevekkende variasjon på dette temaet er følgende: Tenk deg at atomkjernen ikke er knyttet til en beholder med blåsyre, men til en helvetesmaskin som vil utslette alt liv på Jorda hvis den blir startet opp. Inntil vi åpner boksen og observerer, befinner altså livet her i jammerdalen seg i en superposisjon av levende og utslettet. Tar du sjansen på å observere?

Huff nei, la oss holde oss til katter. Det viser seg at Schrödingers katt har to kattunger som, i et nytt tankeeksperiment, hjelper oss å analysere et beslektet kvantemekanisk fenomen, nemlig sammenfiltring («entanglement», hvis du er henfallen til engelsk – se for eksempel her: https://en.wikipedia.org/wiki/Quantum_entanglement ). Hvis to partikler er knyttet sammen ved sitt felles opphav er de sammenfiltret; det vil si at observasjon av egenskaper ved én partikkel avdekker tilsvarende egenskaper hos den andre. Ta for eksempel et elektron og et positron som blir født i en «par-kreasjon» når et særlig energisk foton blir mishandlet og utslettet. Eller ta en atomkjerne som deler seg i to like atomkjerner. Avhengig av prosessen som skapte partiklene har de enten samme spinn eller motsatt spinn. Hver av de to nye partiklene har en superposisjon av mulige spinntall. Når du observerer den ene partikkelen, kollapser superposisjonen, og partikkelen får et bestemt spinn. Da kjenner du også spinnet til den andre partikkelen, helt uten å observere! De to er nemlig sammenfiltret og fortsetter å være det, uansett hvor langt de reiser ut i verden og bort fra hverandre.

Nå kommer vi til kattungene. Kari får den ene kattungen, Ola får den andre. De setter kattungene i hvert sitt bur med blåsyrebeholder og tilhørende atomkjerne, som kan finne på å slippe fra seg en kjernepartikkel eller la det være, helt basert på slump. Disse to atomkjernene er sammenfiltret, og det fortsetter de å være.

Ola og Kari tar hver sin kattunge i hvert sitt bur og reiser til hver sin ende av galaksen. Der ute tar Ola sjansen på å observere katten. Det viser seg at den er sprell levende! Han trekker et lettelsens sukk og veit at da er kattungen til Kari også i live samtidig. (La oss ikke bekymre oss for begrepet «samtidighet», sjøl om de to observatørene befinner seg 100.000 lysår fra hvereandre: Vi observerer nemlig observatørene fra et punkt like langt fra begge. De to har synkronisert klokkene sine før de reiste, og de har reist like langt og like fort, så signalene som når oss fra Ola og Kari er fortsatt synkronisert. De har avtalt presist når de skal foreta observasjonene sine.)

Når vi mottar resultatet av Olas observasjon på avtalt tidspunkt, veit vi straks hvilket resultat vi vil motta fra Kari, to hundre millisekunder seinere: Hvis Olas kattunge lever, så lever også Karis kattunge. Hvis Olas kattunge er død, derimot, må du også felle ei tåre på vegne av Kari og kattungen hennes.

Hva er det som har foregått? Har Olas atomkjerne informert Karis atomkjerne om hva den foretar seg? Det er jo ikke mulig: Einstein har bestemt at ingen signaler kan reise raskere enn lyset, og hittil har alle forsøk på å motbevise Einstein på dette punktet vært fullstendig mislykket. Så hvis de to atomkjernene skulle holde hverandre oppdatert, ville det ta 100.000 år før Karis kattunge fikk vite at Olas kattunge fortsatt var i live.

Likevel kan Kari registrere virkningen av at Ola observerer sin kattunge, 100.000 år før noe signal fra Ola og katten hans kan nå henne. Dette henger ikke på greip! Det meinte i hvert fall den evig kvante-skeptiske Einstein: «Spukhafte Fernwirkung», gryntet han. «Spøkelsesaktig fjernvirkning».

Det er riktignok ikke foretatt eksperimenter og observasjoner av dette fenomenet over galaktiske avstander ennå. Av praktiske grunner må vi nøye oss med å utføre eksperimentet i tankene, heller enn i virkeligheten. Men det er foretatt utallige eksperimenter over mer overkommelige avstander og tidsrom, og resultatet er det samme: Sammenfiltring virker uavhengig av avstand. Her kan du lese om ett av disse bevisene: https://www.caltech.edu/about/news/proving-that-quantum-entanglement-is-real

Og sia du spør: Nei, du kan ikke bruke dette til å kommunisere raskere enn lyset: Einstein ruler! Du veit jo ikke hva du kommer til å observere før du observerer, og da kan ikke Per få gitt noen beskjed til Kari heller. Hun veit ikke en gang at han har observert noe som helst. Hun veit bare det hun sjøl kan observere, nemlig at kattungen er i live. Da tenker hun sikkert: - Hvis Per observerer noe nå, så ser han at kattungen hans er i live, og da skjønner han at hvis jeg observerer, så ser jeg at - - - osv.

Hvilken naturstridig naturlov kan vi utlede av dette? Vi kan i hvert fall utlede Bells teorem, som sier – på mange forskjellige måter – at kvantefysikk er uforenlig med en lokal, realistisk beskrivelse av verden der kausalitet gjelder. Les mer om teoremets mange utgaver her: https://plato.stanford.edu/entries/bell-theorem/ '

Fysikerne er etterhvert kommet til at både kvantefysikken og den generelle relativitetsteorien gir riktige resultater når man anvender dem på den virkelige verden. Samtidig er de uforenlige. For mitt vedkommende klarer jeg såvidt å få huet rundt den spesielle relativitetsteorien, og jeg har resignert når det gjelder å forstå den generelle, men flinkere folk enn jeg har funnet ut at Einsteins beskrivelse av kosmos er den beste beskrivelsen vi har: Uten relativitetsteorien ingen GPS; ingen atombomber. Kvantefysikken stemmer også overens med virkeligheten, uansett hvor sprø noen av resultatene virker: Uten kvantefysikk ingen tunnel-effekt (at en partikkel plutselig befinner seg utafor en uoverstigelig barriere), og dermed ingen datamaskiner, mobiler eller andre dippedutter. Og absolutt ingen kvantecomputere, som jeg ikke skjønner opp ned på i det hele tatt – bortsett fra at de virker og oppfyller alle forventninger til supersuperdatamaskiner.

I «The Hitch-Hiker's Guide to theGalaxy» ( https://en.wikipedia.org/wiki/The_Hitchhiker%27s_Guide_to_the_Galaxy ) får vår helt etter mye om og men omsider vite svaret på «det ytterste spørsmålet om livet, universet og alt», nemlig 42. Etter ytterligere galaktiske eventyr og anstrengelse får han også vite hva det «ytterste spørsmålet» går ut på. Han synker sammen i stille resignasjon og sukker: «Jeg visste det var noe galt med dette universet.»

En liknende konklusjon kan en fort komme til å trekke etter møtet med Schrödingers katt. Og ikke minst etter møtet med de to kattungene.

Europa kan slå Russland med arma på ryggen

 

Demokratiets forsvarere i Europa er bekymret. Med Trump ved rattet er det usikkert hvor lenge Ukraina kan regne med USAs støtte. Kanskje Trump og hans enda mer ekstreme støttespillere – Marjorie Taylor-Greene, Lauren Boebart, Tulsi Gobbard, Tucker Carlson – vil gi Ukraina på et sølvfat til Putin? Eller i hvert fall insistere på at Europa må gjøre mye mer sjøl for å forsvare seg mot despotisme og ny-kolonialisme fra øst.

Det kunne Europa fint klare. Her er noen tall (fra https://no.tradingeconomics.com/country-list/population?continent=europe ; du kan finne liknede tall andre steder):

Befolkning i Russland: 146 millioner – synkende.

Befolkning i Tyskland: 84 millioner – stigende.'

Befolkning i Storbritannia: 68 millioner – stigende.

Befolkning i Frankrike: 68 millioner – stigende.

Befolkning i Italia: 59 millioner – flatt.

Befolkning i hele EU: 449 millioner – flatt. (Dette er altså UTEN Storbritannia.)

Hvordan står det til med økonomien? Her er noen andre tall. (Også disse kan du verifisere andre steder hvis du vil: https://no.tradingeconomics.com/country-list/gdp )

Brutto nasjonalprodukt i Russland: 2021 milliarder dollar – synkende.

Brutto nasjonalprodukt Tyskland: 4456 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Storbritannia: 3340 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Frankrike: 3031 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i Italia: 2255 milliarder dollar – stigende.

Brutto nasjonalprodukt i hele EU: 15545 milliarder dollar – stigende. (Dette er også UTEN Storbritannioa.)

Javisst, Russland har flere innbyggere og større økopnomi enn sine naboer, Ukraina og Polen. Men hvis en ser på hele den (noenlunde) siviliserte delen av Europa, har det asiatiske despotiet absolutt ingenting å stille opp med – bortsett fra atomvåpen, trusler og en mafia-økonomi som nå er vendt utelukkende mot krig og plyndring. Russland er passert av Italia i økonomi, og har en økonomisk styrke som svarer til 13 % av EU. Statens Pensjonsfond Utland har i dag en markedsverdi på 1775 milliarder dollar. Hvis alt fortsetter omtrent som hittil, vil dette fondet om et par år ha en verdi som overstiger Russlands BNP.

Russland er dessuten fullstendig klientifisert av Kina, som holder Putin under armene ved å kjøpe råvarer i store mengder. Russlands natur blir plyndret i stor skala for å holde krigsøkonomien flytende. Men da får ikke Putin lov å gjøre akkurat som han vil heller: Han kan skrangle og rasle med atomene sine så mye han vil; han kommer ikke til å få lov av Xi til å bruke atomvåpen. Xi har sine egne planer om handel og investeringer, og de planene omfatter absolutt ikke en atomkrig i Europa.

Demokratiske land kunne bruke litt av sin økonomiske styrke til å bygge opp Ukrainas egen produksjon av våpen og intelligent krigsmateriell. Demokratiske land kunne bruke litt mer av den samme styrken til å kjøpe amerikanske våpen og stridsmidler som gis til Ukraina. Russisk økonomi ville ikke ha sjanse til å stå imot en helhjertet innsats fra Vesten, I stedet drar vi beina etter oss og mumler om fred, mens Putin-sympatisørene utnytter folks misnøye til å skaffe seg innpass i parlamentene. En kjensgjerning består: I Vest-Europa har vi mer enn nok styrke til å hjelpe Ukraina å overleve. Hvis Ukraina ikke overlever, er det altså fordi vi ikke vil.

Norges oljefond setter oss i stand til å ta initiativ for en samlet europeisk innsats som monner. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvis Putin klarer å valse over det gryende demokratiet i Ukraina fordi vi ikke gir den støtten vi kunne ha gitt, oppstår det en tillitskrise som demokratiene her i vest kanskje ikke overlever. Da får vi som fortjent.

De som i så fall ikke får som fortjent er ukrainerne.

Såpe mellom stjernene

 

Science fiction er en litterær form som kan skape kosmiske visjoner. I science fiction kan du diskutere hva det betyr å være et tenkende, bevisst vesen i et overveldende univers. Du kan formulere spørsmål om din egen, menneskehetens, universets framtid, og skissere mulige svar.

Science fiction kan også være tanketom underholdning – og dermed, i de fleste tilfeller, ulidelig kjedelig. Historiene framstår ofte som forkledte cowboyromaner. Eller såpeoperaer.

På Norcon 30, årets norske science fiction-kongres, var det to utenlandske æresgjester: Briten Adrian Tchaikovsky ( https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky ) og amerikaneren John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi ). Jeg har tidligere omtalt bøker av begge: https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html

Som du ser, ble jeg både imponert og fascinert av Tschaikovskys roman «Children of time». Etter at jeg skrev denne omtalen, har jeg lest bind to av den ambisiøse trilogien hans, «Children of ruin», hvor han utvider framtidsuniverset sitt ytterligere. (Og jeg har fortsatt et par teknologiske/ naturvitenskapelige høner å plukke med ham. Mer om det ved en annen anledning.)

Er du en gammel og garvet science fiction-leser, så veit du at alle stormestrene er borte: Heinlein, Anderson, Vance, le Guin. Samtidig venter du fortsatt på en ny, stor voksenroman fra Paolo Bacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi ). Så hva skal du ta deg til mens du venter? Du skal lese Tchaikovsky. Han er en forfatter med visjoner som han klarer å formidle.

Når det gjelder Scalzi, tok jeg svært lett på ham: «Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem,» sa jeg. Seinere har andre lesere fortalt meg at han har gitt dem store leseropplevelser. Dessuten har han vunnet utmerkelser som er forbeholdt de beste, og på kongressen viste han seg som en trivelig og underholdende fyr. «The New York Times bestselling author», står det utapå den boka jeg plukket opp, «The Consuming Fire».

Jeg er, som du veit, en snill og velmeinende fyr. Konfliktsky er jeg også. Scalzis forfatterskap inneholder tydeligvis kvaliteter som verdsettes av folk som leser science fiction. Dette samlebåndsproduktet utgjør antakelig en parantes i forfatterskapet mellom langt mer lesverdige bøker, så skulle jeg bry meg med å si noe mer om det? Burde jeg ikke bare legge ergrelsen over noen misbrukte timer bak meg og gå videre i livet mitt? Nei, det skulle jeg ikke. Irritasjonen har gnagd i meg, og nå må den få utløp! «Det gjer godt å få sætt ord på følelsan,» som oppdragsgiveren min i gamle Nordlandsbanken sa, etter at jeg hadde hatt en kraftig utblåsning.

Denne historien peker nese til meg. Jeg er blitt lovet et festmåltid, og så får jeg en gatekjøkkenrett som smaker sagflis.

Handlinga foregår i ei framtid der menneskenes bosetninger rundt omkring i galaksen – eller i hele universet; det blir aldri særlig klart hvor disse bosetningene er spredt hen - er bundet sammen i et slags keiserrike. Hovedpersonen, Grayland, er allmektig Emperox for uhorvelig mange milliarder mennesker. Imperiet trues av sammenbrudd, fordi ferdselsvegene mellom stjernene («the flows») er i ferd med å kollapse. Grayland strever med å redde imperiet, bl a ved hjelp av «visjoner» hun har hatt som skal oppildne massene. Imens intrigerer ledere i andre klaner og dynastier for å sikre seg stadig mer rikdom og makt på hverandres bekostning.

Boka handler bare om disse intrigene. De dekadente lordene konspirerer, kopulerer og myrder hverandre på kryss og tvers. Det opptrer ingen andre personer enn disse rike og mektige. Ingen av dem har særlig personlighet verdt å nevne, utover at de er sleske og utspekulerte. Det kommer aldri fram hva handelshusene deres produserer eller handler med som gjør dem så rike og mektige. Hva lever de av? Hva lever undersåttene deres av, i de utallige verdenene som formodentlig utgjør grunnlaget for all rikdommen? Ingen anelse: De rike og mektige er bare rike og mektige, og de mumlende massene befinner seg så langt under dem at de er fullstendig usynlige.

Framtidsteknologien er gjenkjennelig og likner den vi har i dag. Ferdelsvegene mellom stjernene har vi sett mange ganger før: Uten at det blir sagt, har vi å gjøre med sånne ormehull på tvers av de fire dimensjonene som late sf-forfattere i årtier har grepet til for å frakte folk og romskip raskere enn lyset att og fram mellom stjernene. Her oppstår ingen av de interessante paradoksene som opptrer i den fysiske verden hvis du bryter lysmuren til stadighet. Derimot er det faste tider og reiseruter, omtrent som i katalogen «Kontinentenes dampskips- og jernbaneforbindelser». Det finnes ingen interessante menneskelige kulturer; det finnes ingen fremmede verdener med fascinerende biologi. Det finnes ingen natur verdt å beskrive. Eneste tilløp til original teknologi er AI-representasjonen av hovedpersonenes forfedre og -mødre; alle deres tanker og gjerninger er lastet ned og lagret, slik at personlighetene deres kan gjenskapes som hologrammer og gi gode råd. Disse hologrammene sier gjerne sånne kloke ting som «Mens jeg levde, tenkte jeg ofte at....»

Handlinga består altså i at dekadente fantasilliardærer snakker, parrer seg og intrigerer. De lager en konspirasjon for å velte Grayland fra tronen, men hun tar (som ventet) rotta på alle sammen, og dermed er (kanskje) keiserriket reddet.

I en sf-roman vil jeg se originale samfunnskonstruksjoner. Jeg vil se fremmede verdener, merkelige livsformer, ideer, undring. Jeg vil se teknologi og samfunn som henger sammen på nye, tankevekkende måter. Denne romanen inneholder ingenting av dette. Karakterene er like flate som karakterene i «Dynastiet», den første såpeoperaen som hjemsøkte norske TV-skjermer, og dialogene kunne like gjerne ha vært hentet derfra. Denne boka inneholder ikke ett eneste samfunn, den inneholder bare søkkrike folk som intrigerer mot hverandre. Det kunne de like gjerne ha gjort mens de fartet rundt i jetflyene sine her på Jorda. Eller i vinsmakerkretser på Frogner.

Scalzi har vunnet en Hugo (science fiction-litteraturens mest prestisjefulle utmerkelse) for «Redshirts: A Novel with three Codas» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Redshirts_(novel) . Av sammendraget ser jeg at dette er en «postmoderne satire av Star Trek». Personene kastes att og fram i tid og rom fordi de underkastes handlinga i gamle TV-show. Når forfatterne skriver nye episoder, oppheves personenes frie valg, sånn at de gjør dårlige beslutninger basert på dårlige manuskripter. For å ordne opp må hovedpersonene foreta tidsreiser og rette gamle manuskripter.

Paranoikeren Philip K. Dick ville ha brukt en slik intrige til å fylle leseren med eksistensiell angst og en grunnleggende mistenksomhet overfor virkeligheten. Men slik jeg leser beskrivelsen her, virker «Redshirts» som en eneste lang slapstick-komedie. Fordomsfull som jeg er, så kan jeg selvfølgelig ta fullstendig feil. Mannen har da sannelig fått Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space" også, så det må finnes gullkorn i forfatterskapet hans. Men verken den romanen jeg nettopp har lest eller sammendraget av den Hugo-vinnende romanen får meg til å stupe over tastaturet og bestille flere av bøkene hans.

Jeg begriper altså ikke hvorfor en forfatter av et visst format kaster bort tida på å skrive slapp såpeopera. Måtte han rive av seg noen hundre sider i flyende fart på grunn av desperat pengemangel?

Det måtte da sannelig Dostojevskij også, der han satt i trykkeriet og leverte side etter side rett til setteren, mens kreditorene ventet på trappa. Det hindret ham ikke i å vrenge sjelen med smertefulle, eksistensielle spørsmål. «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania,» skrev Hamsun.

Jeg skal selvfølgelig ikke måle forfattere opp mot Dostojevskij eller Hamsun i tide og utide. Jeg nevner dem bare som tilfeldig valgte eksempler på at det går an å sitte trangt i det og likevel ha noe viktig på hjertet. Det burde Saclzi ha skaffet seg også.

Ambisiøs framtidshistorie fra Eirik Ildahl

 

«Undiva» er den tredje romanen i Eirik Ildahls science fiction-serie. De to første, «Ainano» og «Liriel», er handlingstette spenningsromaner som følger hver sin hovedperson: En «AI-nano», altså en kunstig intelligens, i den første romanen, og en gen-forbedret sikkerhetsagent i den andre. Begge romanene beveger seg i høgt tempo gjennom en framtidsverden preget av maktkamp, skjulte makthavere og teknologi på et helt annet nivå enn i dag. Denne tredje romanen er langt mer ambisiøs: Den beskriver den verdenen som utgjør bakgrunnen for de to første romanene, og hvordan den utvikler seg over en periode på hele 400 år. Samtidig stiller den spørsmål som de to første romanene bare såvidt berører.

Fortelleren i denne romanen er sønnesønnen til en frihetsforkjemper på et terraformet Mars som ble massakrert sammen med andre frihetsforkjempere av Jordas allmektige herskerinne. Denne sønnesønnen bor på Jorda, etter at familiens eiendommer på Mars er ødelagt eller konfiskert. Han sitter i en gammel seterbygning på Dovre og skriver en krønike om verdenshistorien fra 2000-tallet til 2400-tallet. Denne krøniken utgjør mesteparten av teksten i romanen, men framstillinga brytes av jeg-personens refleksjoner og av samtaler, oppdiktet eller rekonstruert, mellom forskjellige viktige personer i det firehundreårige dramaet.

Den historiske utviklinga drives av raske forbedringer i teknologi og anvendelse av teknologi, særlig innen genetikk, datateknologi og kunstig intelligens. Forbedringer i disse teknologiene fører til forbedringer (i hvert fall effektivisering) på mange andre områder: Menneskene fritas ettehvert for både manuelt og intellektuelt arbeid; slikt tar intelligente maskiner og AI-systemer seg av. Det tas i bruk energikilder og transportmåter som gjør romfart og romkolonisering mulig; det utvikles medisiner som forlenger livet langt ut over det naturgitte. Ved bruk av implanterte AI-systemer kan menneskene dele tanker, følelser og opplevelser. Slike systemer kan også overvåke tilstanden i kroppen og gripe inn når det oppstår feil. Gitt avansert bioteknologi og stor nok lagringskapasitet kan menneskene også laste opp sin egen personlighet i kopier av seg sjøl, avatarer, og slik sikre seg varig liv ut over sin egen fysiske eksistens. Slike muligheter er forbeholdt de rikeste og mektigste, et forhold som utgjør mye av historiens drivkraft ned gjennom århundrene.

Romanen begynner med et stort hull i de historiske nedtegnelsene: Mye av forhistorien fra 1980-tallet fram til 2040-tallet er skjult, for i 2046 var Jorda utsatt for en katastrofe som drepte flere milliarder mennesker og utslettet så godt som alle elektroniske arkiver. Denne katastrofen hadde vært forutsett i tre år, etter at det ble oppdaget en asteroide som beveget seg i en bane hvor den ville kollidere med Jorda. Denne oppdagelsen førte til forsøk på samarbeid mellom stormaktene, men forsøket strandet, slik at både keiserriket Kina og Sambandsstatene prøvde å løyse problemet på egen hånd. Det gjorde begge supermaktene ved å sende hydrogenbomber som skulle slå asteroiden ut av kurs. Det klarte de ikke; asteroiden ble fragmentert, og mesteparten traff Jorda med ødeleggende virkning. Elektroniske enheter og kommunikasjon ble slått ut, og alle elektroniske arkiver gikk tapt. Bare skriftlige kilder ble bevart, men slike kilder var det blitt stadig færre av etterhvert som all informasjon ble lagret elektronisk. Fortelleren prøver å rekonstruere denne perioden ved bruk av disse magre kildene, men leseren ser at rekonstruksjonen ikke er like treffsikker hele tida.

Etter katastrofen blir det opprettet et samarbeid mellom de mektigste statene, et Mandat som skal samordne gjenoppbygginga. Samtidig utvikles AI-systemene, elektronikken og bioteknologien videre. Teknologien er både handelsvare og maktmiddel – dels ved at det skaper et marked som styres av eventyrlig rike oligarker, dels ved at makthavere blir i stand til å overvåke og styre menneskers tanker, ord og gjerninger.

Denne utviklinga skaper overklasser og underklasser. Rikfolk kan bruke AI-nanoer, «nannyer», som sitter i hodene deres og hjelper dem å ta fornuftige valg, finne informasjon, overvåke helsen, skaffe seg kontakter. Rike mennesker kan leve langt ut over sitt naturlige livsløp, og etterhvert laste opp sin personlighet i forbedrete kopier av dem sjøl for å forlenge livet ytterligere.

Med kombinasjoner av genredigering og informasjonsteknologi blir det laget dyr med menneskelige egenskaper, hybrider av AIer og mennesker og alle slags kyborger med kombinasjoner av egenskaper. AI-nanoer kan komme på frifot og flytte seg mellom mennesker og dyr, eller bevege seg på egen hånd rundt i verden. Det er uunngåelig at kunstige intelligensvesener etterhvert får rettigheter på linje med mennesker, og at dyr seinere får de samme rettighetene.

Parallelt med teknologisk utvikling foregår det maktkamper mellom oligarker, regjeringer, Mandatet og et maktapparat som Mandatet skaffer seg i form av Martyriet, en styrke av spesialagenter som griper inn når Mandatets interesser er truet.

Teknologien og markedsutviklinga medfører etterhvert at menneskene får en felles bevissthet som utvisker individuelle forskjeller og særegenheter. En felles bevissthet lar dem leve og oppleve sammen, og menneskene slipper ensomheten i å være innestengt i hver sin isolerte bevissthet. Drømmen om å bruke teknologi til å skape et slikt menneskelig fellesskap, fritt for misforståelse, misunnelse og sjalusi, fremmes av en bevegelse som ledes av Gudrun Rakeng, en slags sistegenerasjons-hippie med terapi og teknologi som hovedinteresse. Tilslutningen til denne bevegelsen gjør at Gudrun får en ledende posisjon som rådgiver i Mandatet. Etterhvert blir hun frustrert, både av den utviklinga som hennes egen tenkning har satt i gang og av personlige skuffelser, og trekker seg tilbake som rådgiver.

Det finnes nemlig store skarer av underprivilegerte som ikke får del i de materielle godene som teknologien skaper. Gudrun blir en talsperson for disse massene, i et opprør som blir mulig takket være nye gjennombrudd i informasjonsteknologi: Bruk av DNA til informasjonslagring i stedet for elektronikk. Dette er et mye billigere og mange ganger så effektivt lagringsmedium som elektronikk. Dermed blir makten til Mandatet og oligarkene svekket, slik at de tvinges til å godta en ny verdensorden. Men representanten for de underprivilegerte, eller kompromisskandidaten som forener makthaverne og de underprivilegerte, blir ikke Gudrun; det blir hennes datter, Fatima-My.

Denne Fatima-My klarer sakte men sikkert å intrigere seg fram til en sentral posisjon i Mandatet. Der besetter hun etterhvert alle viktige posisjoner under Mandatet og i andre institusjoner med sine egne avatarer: Det er kopier av Fatima-My som styrer produksjon og distribusjon av goder; de styrer teknologien og bruken av den, og de overvåker avvik fra felles-bevisstheten og kan når som helst utslette avvikere. Fatima-My blir i praksis allmektig, og kommer til å fortsette å være det i all framtid.

Fortelleren klarer nesten å holde seg skjult for felles-bevisstheten og overvåkerne mens han skriver krøniken og lagrer den både på papir, ved bruk av et arkaisk skriveapparat som han har funnet og reparert, og i en lukket del av sin egen bevissthet, som han klarer å holde skjult nesten helt til slutten på romanen. Idet han innser at han kommer til å bli oppdaget og avslørt, finner han en måte å bruke gen-teknologi på til å spre kunnskapen om historien. Hvorvidt dette forsøket vil lykkes veit vi ikke når romanen slutter, men det er grunn til å fatte et lite håp.

Dette korte handlingsreferatet yter på ingen måte rettferdighet til det hopetallet av personer og hendelser som inngår i handlinga. Men det er et viktig poeng at to personer setter et særlig preg på historien gjennom 400 år, nemlig Gudrun og hennes datter Fatima-My. Hvor sannsynlig er det at tilfeldigheter og enkeltpersoner får så avgjørende betydning? Det er en diskusjon som hører historiefaget til. Men i det faget synes det å herske enighet om at 2. verdenskrig ville ha fått et helt annet forløp enn det vi kjenner, om det overhodet var blitt noen verdenskrig, uten enkeltpersonen Adolf Hitler (født Schicklgruber: Hvor mange ville ha marsjert og ropt taktfast «Heil Schicklgruber!»?). Og hvordan ville Øst-Europa ha sett ut i dag uten den frustrerte KGB-agenten Vladimir Putin – ville det ha blitt noen Ukrainakrig? Så jeg meiner at forfatterens fokus på enkeltpersoner i den historiske krøniken kan forsvares: Uten Gudrun ville det ikke ha blitt noe visjonært «Dividuus-manifest» som fikk innflytelse på viktige prosesser. Og uten Fatima-My og hennes intriger ville det ikke ha blitt noen eneveldig verdenshersker.

I en science fiction-roman som i stor grad baserer seg på framtidig teknologi er det viktig at teknologien er truverdig. På bakgrunn av den utviklinga vi har sett på få år innen kunstig intelligens, er det mer enn truverdig at slike fenomener kan få egen personlighet, at de kan integreres med mennesker eller at mennesker kan lastes opp i informasjonssystemer. NRKs husfilosof, Einar Duenger Bøhn, tviholder riktignok hver gang han ytrer seg på at maskiner ikke kan ha bevissthet: De gjør bare det de er programmert til å gjøre. I forlengelsen av slike utsagn er det fristende å svare at mennesker heller ikke kan ha bevissthet; vi gjør bare det vi er biologisk programmert til å gjøre. De første sjølreproduserende organiske molekyler på Jorda hadde neppe noe særlig avansert sjelsliv, men etter evolusjon i tre og en halv milliarder år har det jo dukket opp organismer med en og annen tanke likevel. Og nå går alt en god del raskere – antakelig også AI-systemenes evolusjon. Så sjøl om vi ikke skal tillegge Chat-GPT en egen vilje eller en «sjel», trur jeg at Duenger Bøhn kjemper på vikende front mot utviklinga.

En annen forfatter som i stor grad bruker nanoteknologi som bærer av kunnskap og biologiske endringer og til kopiering av personligheter er den prisbelønte briten Adrian Tchaikovsky, en av æresgjestene på siste års norske science fiction-kongress. Hans bruk av slik teknologi kan minne om Eirik Ildahls bruk, uten at en kan påstå at den ene har påvirket den andre: De henter idéer fra samme kunnskapsunivers, og der ser de muligheter som strekker seg langt ut over år egen hverdag.

En riktig god, original og truverdig idé er bruken av syntetisk DNA til informasjonslagring og kommunikasjon. Jeg var skeptisk da jeg støtte på denne idéen i romanen, derfor leste jeg meg opp på tanken og ble overbevist: I en forskningsartikkel fra 2019, «A high storage density for digital information based on synthetic DNA», leser jeg bl a at «den binære lagringskapasiteten til et DNA-molekyl er ca 4,2*10^21 bits pr gram, som er ac 420 milliarder ganger kapasiteten til tradisjonelle medier. DNA er også en av de mest stabile biomolekylene, og kan dermed bevare informasjon over ekstremt lange perioder.» Med sånne tall sier det seg sjøl at vellykket bruk av syntetisk DNA til erstatning for silikater vil revolusjonere informasjonsbehandlinga. Bruken av denne teknologien bærer mye av handlinga i «Undiva».

Jeg stusser litt mer over bruken av jordmagnetisme til kommunikasjon, og over fangsten av positroner i stratosfæren til bruk i reaktorer. Men når det gjelder det første poenget, er beskrivelsen så vag at jeg godtar den for framdriftens skyld. Og med hensyn til positronene er jeg absolutt tilhenger av antimaterie til framdrift i framtidige rom-ekspedisjoner: Annihilasjon av materie og antimaterie, der all masse går over til energi, får energien fra en hydrogenbombe til å likne en kinaputt. Men jeg tviler på at det er praktisk mulig å fange positronene magnetisk der de lages, høgt iu stratosfæren, i hvert fall i et omfang som gjør fangsten anvendelig som drivstoff. Både produksjon og bruk av antimaterie bør foregå så langt fra folk at vi bare ser lysglimtet når uhellet er ute, slik at vi ikke risikerer å bli en del av katastrofen.

Men jeg godtar under tvil både magnetismen og positronene: De er ikke er kritiske for handlinga. Derimot gledet det meg oppriktig å få et gjensyn med himmelheisen, sia jeg sjøl var først ute med denne fortreffelige transportmekanismen i min roman «Sabotørene». (Forståsegpåere – også her i landet – påstår stadig at Arthur C. Clarke var først, men det er feil: «The Fountains of Paradise» kom i 1979, ett år etter «Sabotørene».) Jeg baserte meg på det jeg antar var den første beskrivelsen av en slik mekanisme, nemlig artikkelen «Satellite Elongation into a True Sky-Hook» av John D. Isaacs et. al. i «Science» i 1966. Jeg trur dette har vært utagngspunktet for de fleste forfattere som har brukt himmelstiger i historiene sine; det er jo ikke så mange måter å gjøre det på! Tron Øgrim fortalte meg riktignok en gang at hans far, Otto Øgrim, hadde beskrevet en slik heis, men den beskrivelsen har jeg ikke klart å finne. Og på en science fiction-kongress fortalte Larry Niven meg at han hadde konstruert en ny versjon; en som løfter seg og senker seg på forskjellige punkter langs jordoverflata. Den utgaven trur jeg lite på. (En skal ikke feste for stor lit til Nivens teknologiske løsninger: Jeg har hørt rykter om at da hans roman «Ringworld» vant Hugo for beste roman, marsjerte fysikkstudentene gjennom korridorene på kongresshotellet og sang: «Ringworld is unstable, I shall not be moved – Ringworld is unstable...» De hadde jo rett.)

Eirik Ildahls himmelstige er trygt forankret i fysikken. Den roterer, i den forstand at den ene sida stiger mens den andre synker, og slik utnyttes energien fra innkommende romskip til å løfte utgående romskip. Hans himmelstige er riktignok kinesisk. Jeg klarer ikke å finne ut hvor den er plassert, men en himmelstige må stå ved ekvator. Derfor plasserte jeg min stige på Sao Tomé, og Clarke flyttet hele Sri Lanka et stykke sørover for å kunne bygge sin utgave på hans egen, elskede øy. Jeg håper keiserriket Kina i Ildahls roman har skaffet seg et stykke land i sør for å bygge denne transportåren ut i rommet. Himmelstigen og makten den representerer blir avgjørende i Fatima-Mys maktkamp med keiseren.

Har du lest helt hit, er du nå sprengeferdig av utålmodighet: Hva betyr tittelen? Jeg siterer: «Selv om Gudrun fastholdt at Det Nye Mennesket, Homo Dividuus, skulle dele alt, innså hun at Homo Dividuus ville være begrenset av elementer i sin egen ubevissthet som det ikke hadde tilgang til, og som var unike og udelelige. Det var disse delene av personligheten som hun kalte "undiva".»

Romanen handler i bunn og grunn om kampen mellom det altomfattende fellesskapet på den ene sida og det unike, udelelige, i hvert enkelt menneske på den andre sida. Boka slutter idet fortelleren gjør sine siste anstrengelser for at dette unike, udelelige skal leve videre i en totalitær verden. Det er en kamp vi kan kjenne igjen i vår egen hverdag.

Dette er en roman som stiller mange viktige spørsmål og gir få entydige svar. Det gjør den på en spennende, kunnskapsrik og truverdig måte – akkurat slik vi forventer av en god science fiction-roman. Anbefales!

Denne boka ligger heller ikke i dynger og lass innafor døra til bokhandleren, men du kan bestille den på nettet fra de store bokhandlerkjedene.  

Sentralisering i Gran kommune

 

Gran kommune har lagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Disse kretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering. Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holder meg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole er skjermet mot sentralisering i denne omgangen.

Kommunen sentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da den nordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke sant at skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»: Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.

For tolv år sia vedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Denne gangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste og vestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alle skolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.

Alle var enige om at antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat, enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare en desentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva på grensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, til grensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse 45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad i Viggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så ei sløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på en fiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordi det ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.

Altså: Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalen og én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier at dette er en «desentalisert skolestruktur». Det er ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.

Fra busstoppen ved Mjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungene reise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet for Fredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedet for Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andre kjøre dem.

Var Fredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del elever ha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, sia det er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim til Brua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flere ganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklasses gang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Det gjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- og sykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer den nok aldri. Når det sies at hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altså ikke sant.

Kommuneøkonomien går fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørge for at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29 millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Det koster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholde Grymyr.

Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner. Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholde Moen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jaren for et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen å vedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamle skolene.

Når det sies at den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Driftskostnader på Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. På Grymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Når skolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage på Grymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Når det sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Grymyr skole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annet takket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tar hensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sin oversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt større elevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage på Grymyr. Når det sies at vedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, er det altså ikke sant.

På Grymyr ligger det et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fra skole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av at skolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nær skolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre området til en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fra administrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slike generasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang i barnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for at prognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakelig ferieboliger for folk som bor andre steder.

Samtidig som kommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget det altså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr og i Moen.

Kommunestyret vedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skal legges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternative løsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternative løsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg enn alternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er bare mulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer «sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har flere dessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsene som blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.

Etter alle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de har lagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr er billigere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene. Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning enn Jaren. I nedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noen som helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss i lokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner med Midtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen i Gran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene, og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.

Vi skal altså dekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nesten utelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til «sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad «signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær en milliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne i rådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stiger kommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I Vestre Gran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100 millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint om det var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hos oss også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en liten del av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikke brått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter neste kommunevalg.

Nå kommer det til å bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggere til gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i «sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre,» skrev Orwell.

I et velfungerende demokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er svært viktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid går slik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn, hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på de lokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til å boikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere i nedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsette med inntil en målbar del av skattekronene også blir investert og brukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».