Frykt og avsky i koronaens tid

Det finns et sjikt av synsere som alltid skyter fra hofta, og som aldri bryr seg om å sette seg inn i en sak før de skyter. De kan alltid lukte en konspirasjon og skimte en sannhet som media prøver å skjule. De nærer djup mistillit til all kompetanse som de sjøl mangler, og forkynner alternative fakta i ekkokammere på Tryneboka og i kommentarfeltene til Resett og Document.no. Fra en posisjon av evig forurettethet slynger de hånsord mot myndighetspersoner og faglige autoriteter. I deres verbale salver inngår ofte ord som «korrupt», «svindel», «imbesil», «inkompetent», «forfalskning», «vanvittig», «skandale».

Jeg tenker selvfølgelig på den skaren av sure gubber (av alle kjønn og aldre) som inngår i sekkebetegnelsen «Det alternative høyre». (Amerikansk: Alt. Right; svensk: Tok-högern.) Deres yndlingstemaer har lenge vært islamiseringen som truer oss, innvandrerne som snylter på oss, og selvfølgelig «den store klimasvindelen». Men nå er koronakrisen også blitt et viktig tema i deres alternative virkelighet.

Før en eneste ekspert hadde rukket å uttale seg, haglet det av bastante meldinger fra fluesvermen av nettsynsere. Dermed fikk vi straks vite at denne nye Asia-sjuken ikke var verre enn den årlige influensaen, at mediene som vanlig holdt på med sensasjonsjournalistikk, og at regjeringa hadde funnet enda en måte å sløse bort milliardene våre på. Våre skattepenger; våre pensjoner; våre oljekroner.

Mer nøkterne observatører har påpekt at land som Italia, Spania, Frankrike, Storbritannia, USA og så videre kanskje behandlet koronaen som en vanlig influensa litt for lenge. Det hjalp ikke; nettsynserne driver på: «Stopp galskapen! Erna & Co. ruinerer oss!» Det antydes at det ligger skjulte krefter bak; at «noen» hausser opp hysteriet og tjener store penger på å kjøre det norske samfunnet i dass. «Follow the money!» Alt. Right.- synsere svikter aldri når det gjelder å snuse opp konspirasjoner.

I den virkelige verden blir fagfolk kalt fagfolk fordi de kan sine fag. Det er grunn til å anta at en epidemiolog som har studert medisin, biologi, statistikk og tilhørende fag i åtte-ti år, og deretter fylt på med praktisk yrkesutøvelse i like lang tid, har bedre grunnlag for å uttale seg om en epidemi enn en facebook-ekspert som har brukt noen minutter på å lese overskrifter. En må også kunne anta at når fagpersonen har tilgang til data og analyser fra kolleger verden over, blir faktagrunnlaget enda litt mer pålitelig enn en hvilken som helst sensasjonell påstand som lanseres uten kilde eller faktasjekk over nettet. Så når fagpersonen sier at dette er fortsatt usikkert, men vi finner ut stadig mer, og samtidig må vi ta de beste beslutningene vi kan på et usikkert grunnlag - da stoler jeg mer på fagpersonen enn på facebook-eksperten.

Heldigvis for oss alle har det vært vaksne folk hjemme i regjeringa, slik at faglige råd har fått veie tyngst. Lettvint populisme er skjøvet ut over sidelinja, og det ser ut til at et overveldende flertall i befolkningen har oppfattet alvoret. Tilliten til myndighetene styrkes.

Et øyeblikks refleksjon ville ha fått Alt. Right.-synserne til å innse at det ikke er Erna Solberg eller norske helsemyndigheter som har fått oljeprisen, kronekursen og verdens børser til å stupe. Det er ikke norske myndigheter som sørger for at stadig flere land stenger grensene. Og sjøl om svermer av Norwegian-fly fortsatt hadde kunnet ta av fra Gardermoen, så ville de ikke ha funnet en eneste storflyplass der de kunne lande. Verden der ute ville ha truffet norsk økonomi med et smell om vi ikke hadde gjennomført ett eneste koronatiltak. Men refleksjon er ikke styrken til faktafornekterne i den alternative virkelighet.

I den virkelige verden er dette en global krise; ikke en krise som er hjemmelaget av dumme eller skurkaktige norske politikere. Norge er ei flis som dupper på bølgene i stormkastene. Vi må bare tilpasse oss så godt som mulig, ta best mulig vare på hverandre og følge rådene fra fagfolk, usikre som de også er. Faglige råd basert på usikker viten er rasjonelt. Uvitenhetens skråsikkerhet er galskap.

Javisst går det over til slutt. Men slutten er et langt stykke borte, dessverre, I sine rapporter opererer Folkehelseinstituttet med tre scenarier: «Gjør ingenting», «Brems» og «Undertrykk». Ingen av dem er lystelige. Men «Gjør ingenting»-scenariet er det aller verste, og vil medføre at først helsevesenet, deretter hele samfunnet bryter fullstendig sammen. Les analysene fra Folkehelseinstituttet og regn sjøl: Med en reproduksjonsfaktor på 2,4 hver 10. dag ville hver hjemvendt skiturist med smitte ha skaffet seg 62.605 avleggere før sommerferien.

Du trudde aldri du skulle høre meg uttrykke full tillit til myndighetene. Men i denne saken gjør jeg det – fordi jeg ikke har noe annet realistisk valg, og fordi jeg kan holde øye med dem. Jeg kan høre hva de sier og se hva de gjør. Jeg skjønner resonnementene og regnestykkene, og jeg ser at vi er på samme parti. De har faktisk vist seg oppgaven voksen.

Du kan glede deg over små lysglimt: Kanskje ikke fra den andre enden av tunnelen ennå, men i hvert fall fra lampene som lyser opp vegen mot utgangen. Ett av de store lyspunktene er at vanlige folk – du og jeg og Kristiansen – tar ansvar når det trengs. Bretter opp ermene, samarbeider, hjelper hverandre, tar fatt på dugnaden.

På legekontoret henger det flere oppslag. Ett av dem lyder: «Enten går det bra, eller så går det over.» Dette kommer også til å gå over. Samfunnet overlever. Det kommer til å være varig endret når vi er ute på den andre sida, men det er slett ikke sikkert at alle de varige endringene blir til det verre. Kanskje kommer vi, for å ta ett eksempel, til omsider å utnytte de mulighetene som nettet og fjernkommunikasjonen har åpnet. Kanskje kan vi endelig begynne å bo der vi vil, og likevel få gjort jobben vår. Slutt på sentralisering; slutt på tvangsfortetting! Noen av oss jubler over den muligheten.

Fra store og små bedrifter, fra skoler og barnehager, fra artister og kunstnere, endog fra trauste byråkrater kommer det eksempler på nyskapende løsninger for å få oppgavene gjort. Noen av dem vil vise seg midlertidige; andre blir permanente. Gi deg sjøl i oppgave å tenke ut nye muligheter i samfunnet etter pandemien!

Bry deg ikke om nettsynserne. De blir et problem bare hvis du tar dem på alvor. Og du har da mye viktigere ting å konsentrere deg om: Hold ut, hold avstand, vask hendene. Gå på jobben hvis du kan; hold deg hjemme hvis du må. Hjelp noen som trenger det. Spander et smil og en saftig spøk: Da går alt uhorvelig mye lettere.

TGS-ingeniør Eilertsen jukser med tall

TGS er et stort, internasjonalt selskap som lever av å levere tjenester til oljeindustrien. I dette selskapet arbeider sivilingeniøren Kjell Erik Eilertsen. Når han skriver at «Norge bør trekke seg fra Parisavtalen», oser det selvfølgelig av inhabilitet, enten han «skriver som enkeltperson» eller ikke. Verre er det at han jukser med tall på en måte som burde være svært lett å gjennomskue. Likevel får han nesten ei helside i landets største avis til et populistisk angrep på klimapolitikken.

Jukset består i at han konsekvent regner i prosenter, ikke i absolutte tall. Han oppgir at «i Norge var 68 prosent av det norske energiforbruket utslippsfritt». Det skal liksom være et argument for at vi ikke trenger redusere våre utslipp.

Ja, det er riktig at Norge fråtser i fornybar energi, dvs vannkraft. Men likevel er vi blant de land i verden som slipper ut mest CO2 pr. innbygger. For blant de prosentene og promillene han ikke nevner er at mens at mens Norge har 0,66 promille av verdens befolkning, så har vi 3,4 promille av verdens energiforbruk. De 32 % av vårt energiforbruk som stammer fra olje, køl og gass, utgjør dermed vesentlig mer energi pr. innbygger enn resten av verden har til disposisjon fra alle kilder.

Ingeniøren jukser videre når han underslår at mens verden har et utslipp på 4,8 tonn CO2 pr innbygger, så har Norge et utslipp på 8,3. Kina har 7, og India har 2. (2018-tall.) Likevel peker ingeniøren på Kina og India og sier at så lenge de ikke kutter, trenger ikke Norge gjøre det heller.

Så kommer vi til det kronargumentet som florerer i populistiske innlegg på nettet: Vi er så få her i landet; det finnes uhorvelig mange flere kinesere og indere. Derfor trenger ikke vi gjøre noe som helst, for det teller så lite i den store sammenhengen.

Alle utslipp skjer lokalt. Leder av landsbyrådet i enhver liten kinesisk landsby kan si: «Vi er jo bare 3000 mennesker her i landsbyen! Våre generatorer utgjør bare 0,00038 promille av verdens utslipp. De betyr altså absolutt ingenting, så vi kan trygt fortsette som før!»

Ingeniøren oppgir at han også er MBA. Da burde han gjenkjenne et klassisk tilfelle av almenningens tragedie når han ser det. Denne tragedien består i at summen av individuelle fordeler blir en stor kollektiv ulempe, fordi alle kan forsyne seg, men ingen har ansvar for helheten. Parisavtalen utgjør et forsøk på å skape en internasjonal dugnad for at vi sammen kan avverge almenningens tragedie. Avtalen er ufullstendig og foreløpig svært lite effektiv, men den er det eneste vi har. Vi er ikke tjent med å svekke den ytterligere for å ivareta våre egne, snevre og svært kortsiktige interesser.

Kortreiste myter

Fra en senterpartist nær deg kommer du snart til å få høre (enda en gang) at norskprodusert kjøtt er klimavennlig, fordi det er så kortreist. Særlig her på flatbygda er denne myten både populær og kortreist.

Fremtiden I Våre Hender kan ikke beskyldes for å være en aktiv pådriver for omfattende varetransport. Likevel har de gang på gang dokumentert ut fra internasjonale studier at klimautslipp ved transport av kjøtt er ubetydelige, sammenliknet med hva som slippes ut ved produksjonen. . Det kommer av at kjøttet vanligvis fraktes i enorme konteinere, og da blir utslipp pr kg små. I klimasammenheng spiller det nesten ingen rolle om biffen din produseres i Argentina eller i Sørum, så lenge den produseres på samme måte. Spør CICERO, så svarer de det samme.

Derimot framgår det av flere studier at produksjonsmåten i Argentina slett ikke er den samme som i Norge. Derfor blir den argentinske biffen enda mindre klimavennlig enn den norske. Den tyske, derimot, kommer ut nesten likt med den norske, så de to slipper ut omtrent like mye CO2-ekvivalenter - det vil si metan - hver: Ca 30 kg pr kg kjøtt, ifølge CICERO, som ikke har noen grunn til å skrøne om denne saken. De er helt på linje med internasjonal forskning.

Dette tallet gjelder ammekyr. Når mjølkekyr blir til biff, kommer regnestykket bedre ut, fordi utslippet skal fordeles mellom produsert mjølk og produsert kjøtt. Men heller ikke dette kjøttet er en klimavinner: 19,5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt, sier de. ("Klimagassutslipp fra norsk mat", 25. april 2019.)

Skal du spise kjøtt, så er gris og kylling mye bedre for klimaet, sier CICERO: 5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt for svin; 3 kg for kylling. Du kan altså spise 10 kg kylling uten å slippe ut mer klimagass enn om du spiser 1 kg fra ammekyr. Jeg vil ikke anbefale et sånt inntak: Prøv heller å redusere klimaavtrykket fra middagen din til 1/10 av hva det kunne ha vært, du.

Fisk er enda mer klimavennlig, for ikke å snakke om kornprodukter, poteter og grønnsaker.

Hva skyldes denne enorme forskjellen? Ganske enkelt at kua - i likhet med sauen og geita - er en drøvtygger. Det er verken grisen eller torsken. Drøvtyggere har flere mager etter hverandre, husker du fra naturfagtimene, og det inngår i fordøyelsen at de raper ut store mengder metan. Uten metan ingen fordøyelse, og da legger de ikke på seg stort.

Vi kommer nok til å fortsette å spise rødt kjøtt - altså kjøtt fra ku og sau - i all overskuelig framtid. Men trenger vi å stappe i oss så mye? Folkehelsa sier at vi eter mer rødt kjøtt enn det som er godt for oss. Og i 2016 kunne nettsida norsklandbruk.no gledesstrålende melde at norsk kjøttproduksjon hadde økt fra 119.000 tonn pr år på 60-tallet til over 300.000 i 2014. Og i 2018 produserte vi 351.300 tonn, ifølge SSB. Nesten en tredobling, altså. Er kostholdet vårt virkelig blitt 3 ganger så godt (og sunt) på disse åra?

Rapporten Klimakur 2030, utarbeidet av Miljødirektoratet, beskriver alle tenkelige (og noen utenkelige) måter vi kan kutte klimagassutslipp på. Den sier at vi kan spare 2,89 millioner tonn utslipp ved overgang fra rødt kjøtt til «plantebasert kost og fisk». (Særlig gode psykologer er de ikke, disse fagfolka. De kunne ha fått nesten samme reduksjon ved å skrive «overgang til kylling og gris», og det ville ha vært mye mer, hm, spiselig for mange kjøttelskere.) Vi kan spare ytterligere 1,53 millioner tonn ved å redusere matsvinnet, står det. Disse to endringene er også noen av de billigste pr tonn: Mindre enn 500 kr/tonn, eller 2,2 milliarder for å spare 4,4 millioner tonn. Andre tiltak de beskriver er tildels mye dyrere.

Men rapporten var ikke før sendt ut før nettet kokte. Landbruksmediene, senterpartistene og konspirasjonsteoretikerne gikk i fistel: Disse tiltakene vil rasere landbruket, koste flere tusen arbeidsplasser og avfolke landsbygda, kunne vi lese. Hele Klimakur er bestilt av storkapitalen for å legge landet åpent for kjøttimport fra EU, sto det. (Og dessuten for at de samme kreftene skal få kontroll med energiressursene våre. Og dessuten  er klimahysteriet oppdiktet. Og dessuten slipper kineserne ut hundre millioner ganger så mye klimagass som vi gjør. Og dessuten - - )

Hva? Må vi opprettholde matsvinnet for å bevare arbeidsplassene? Er vi nødt til å spise usunt av samme grunn? Er det plent umulig for landbruket å omstille seg til nye markedskrav, slik andre bransjer må omstille seg, og slik landbruket også har omstilt seg mange ganger før? Soyaburgeren kommer. Det samme gjør syntetisk kjøtt, dyrket i biofabrikker, sjøl om det ligger lenger fram i tid. Skal publikum tvinges til å kjøpe burgere og biff fra ammekyr, dersom markedet beveger seg i en helt annen retning!

Vi kommer til å fortsette å spise biff, skjønt ikke brått så ofte som nå. Vi kommer til å fortsette å drikke mjølk og ete ost. Men det er absolutt ikke nødvendig å fortsette en subsidiepolitikk som skaper flere digre driftsenheter som produserer stadig flere ammekyr til et marked som forlengst er mettet. Derimot liker mange, meg inklusive, å se mjølkekyr på beite: Det er rett og slett trivelig. Dessuten veit vi at disse dyra fyller tre viktige funksjoner: De skaffer oss mjølk og ost; de skaffer oss biff på tallerkenen en gang iblant, og de vedlikeholder engfloraen og det biologiske mangfoldet. Men disse tre funksjonene krever slett ikke at vi produsere tre ganger så mye kjøtt som på 60-tallet. Jeg husker godt at det fantes mjølk og ost i butikken den gangen også, og kulturlandskapet var mye mer åpent da enn nå. Engfloraen var rikere; blomstene og biene flere.

Vi får ikke 60-tallet tilbake. Slåttonna på Kvernvold, hesjene der høyet hang til tørk, høyvogna til morfar med Brona mellom skjekene er vakre bilder i minnearkivet mitt, men slike bilder vil fortsette å være bare minner. Derimot er det fullt mulig å legge om subsidiene i langt mer klimavennlig retning. Slik det er nå, er landbrukssubsidiene innrettet til nesten ekstrem fordel for den minst klimavennlige produksjonen.

Men kanskje er du fortsatt litt fascinert av argumentet om at "kortreist" er mye mer klimavennlig enn "langreist"? Tenk i så fall over følgende:

For at kjøttet skal komme til butikken, er det ikke  bare det ferdige produktet som må fraktes. Produksjonsmidlene må også fraktes, ellers blir det ikke noe produkt.

I 2019 ble det brukt 2.026.728 tonn kraftór til husdyr her i landet, ifølge Landbruksdirektoratet. Av dette var 1.045.403 tonn importert. Det vil si; det var ingrediensene til kraftfór som ble importert: Soya fra Brasil; raps fra Tyskland; diverse kornsorter fra både her og der.

Samtidig (riktignok i 2018, for tall fra 2019 fant jeg ikke) ble det altså produsert 351.300 tonn kjøtt her i landet, ifølge SSB.

For å produsere 351.300 tonn kjøtt importerte vi altså 3 ganger så mye kraftfór, målt etter vekt.

Det er liten grunn til å tru at å frakte 1 kg kjøtt gir mye større utslipp enn å frakte 1 kg soya, raps eller hvete. Hvis vi hadde importert alt det kjøttet vi produserer, for eksempel fra Frankrike og Tyskland, ville vi ha forårsaket utslipp fra frakt av 351.300 tonn. Når vi i stedet produserer alt sjøl, forårsaker vi utslipp fra frakten av 1.045.403 tonn.

Alt i alt er det hjemmeproduserte kjøttet altså 3 ganger så langreist som om vi hadde importert det, når vi også regner med produksjonsmidlene.

Som sagt meiner verken jeg eller klimaforskerne at transporten av mat spiller noen stor rolle i klimabildet. Men hvis du fortsatt abonnerer på myten om at kortreist er klimavennlig, bør du
gå inn for at vi slutter å produsere kjøtt her i landet, og heller importerer alt vi trenger fra Europa.

Hvis det faktisk er klimahensyn som får deg til å holde på den kortreiste myten, da. Hvis det ikke bare er slik at du plukker opp ethvert argument som ligger strødd langs vegen, til bruk i forbønnen for alle dine sjuke mødre. Det heter vikarierende argumenter. Og vikarer har vi nok av i denne debatten.

Flymekanikeren Anders og sjamanen Durex

Du er med i et reisefølge som leier et småfly fra Røros til Kristiansand. Over fjellet blir det ruskevær.   Flyet mister høyde, begynner å riste, gir fra seg rare skramlelyder. Flygeren klarer på mesterlig vis å ta flyet ned på den nedlagte flystripa på Leirin. Alle puster lettet ut.

Ombord på flyet er flymekanikeren Anders, som har fem års utdannelse i faget og femten års praksis. I samråd med flygeren går han ut for å studere tilstanden.

Ombord er også sjamanen Durex, som snakker med de døde og andre ånder, renser vaginaer og snur atomer. Han har med seg katten Fidus, som sitter i buret sitt og skuer uutgrunnelig inn i åndeverdenen.

Anders kommer inn. «Vi har en lekkasje et sted,» sier han. «Det er ikke tilrådelig å fly videre. Flyet må undersøkes grundig  på et verksted. Vi får dra inn til Fagernes og skaffe oss skyss derfra.»

Durex protesterer. «Helt unødvendig! Jeg har snakket med vindens og himmelens ånder. De vil ta vare på oss. Og Fidus, som ser inn i det ukjente, er helt rolig. Se, der gløtter sola fram igjen!»  Og sannelig, der gløtter sola fram. Stemningen stiger blant passasjerene. Flere av dem har viktige ærender i Kristiansand. Flygeren har en feit bonus i sikte når passasjerene er framme, og sjamanen Durex har invitert femti godseierfruer og adelige til en seanse der han skal tale med åndene og selge sjelefred til de frammøttte. Han har ikke en eneste tusenlapp å miste.

Flygeren tviler seg fram til at det er trygt å fortsette. Resten av passasjerene, unntatt du, gjør det samme. Du tenker deg om og følger med flymekanikeren til Fagernes. Der får dere hotellrom og reiser videre dagen etter. «Men katten vart aldri meir spurt,» som Jakob Sande skriver. Ikke passasjerene heller, men vraket blir funnet på Valdresflya.

-  I klimadiskusjonen finnes det både mekanikere og sjamaner. Vår hjemlige sjaman er forhenværende selger med realskoleeksamen i både fysikk og matte, og har grunnlagt «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Han gir mange interessante opplysninger om det nevnte hysteriet. Eksempler:

Det finnes mange meteorologiske institutter og forskningsinstitusjoner som holder øye med endringer i global temperatur.  Det gjør de ved å samle målinger fra tusenvis av målestasjoner spredt over hele verden. De best kjente av disse institusjonene er NASA, NOAA (den amerikanske værtjenesten), Universitetet i East Anglia i samarbeid med Met Office (den britiske værtjenesten), Japans meteorologiske institutt og Kopernicus (EUs klimatjeneste).  Alle disse institusjonene publiserer statistikker som, uavhengig av hverandre, viser at det er blitt 1,1 til 1,2 grader varmere fra 1800-tallet til i dag. Økningen har vært sterkest i dette århundret. World Meteorological Organization, som er sammenslutningen av meteorologiske institutter i FNs medlemsland, bekrefter disse opplysningene, og skriver at antall registrerte tilfeller av ekstremvær øker fra år til år. - Men sjamanen opplyser at det ikke blir noe varmere, og at mange vanlige folk er enige med ham i det, så nå er de lei klimahysteriet.

Australias meteorologiske institutt skriver i sin årsrapport for 2019 at dette året var det varmeste som noen gang er registrert i landet, og samtidig det tørreste. Varmen og tørken har tilsammen ført til katastrofebrannene som herjet flere delstater før årsskiftet. Sjamanen, derimot, opplyser at disse brannene var påsatt. Så nå er folk lei klimahysteriet.

Forskere fra 50 internasjonale organisasjoner har samarbeidet om studier av Grønlandsisen ved bruk av satelittbilder. De har kommet til at fra 2008 til 2018 har denne isen minket med gjennomsnittlig 253 milliarder tonn hvert år. Årlig avsmeltingen øker, sier de også. Men sjamanen opplyser at det er satt kulderekord på Grønland, så påstander om avsmeltingen er bare tull. Og nå er folk skikkelig lei klimahysteriet!

Målestasjoner på Hawaii og flere andre steder viser kraftig økning av CO2 i atmosfæren. Økningen er størst de siste 20 åra, og den stiger fortsatt. Det kommer av at vi fortsetter å brenne køl og olje, sier forskerne. Men sjamanen opplyser at CO2 fordamper fra havet. Så regner den ned igjen, og trærne fanger den opp. Dette er bare bra, påpeker han, og nå er folk lei av klimahysteriet.

IPCCs rapporter, som bygger på alt som utgis av fagfellevurdert forskning om klima, hevder at klimaet blir stadig varmere, at det blir stadig mer ekstremvær, at havet blir stadig surere på grunn av CO2 i atmosfæren, og at klimaendringene kan bli katastrofale i løpet av århundret hvis vi ikke får stanset utslippene. Men sjamanen veit at det ligger andre krefter bak, krefter som vil tjene penger på å få kontroll over energien i verden, og i virkeligheten er det bare 1,2 % av forskerne som støtter påstandene om menneskeskapte klimaendringer. Nå er folk blitt skikkelig lei dette hysteriet!

Han opplyser også at han ikke har lest IPCCs rapporter. Men hvis han finner den, skal han gjerne lese den, sier han.

Jeg kunne fortsette å ramse opp sjamanen avsløringer, men dette får klare seg. Forhåpentlig er ovenstående nok til å vise at folk flest er lut lei klimahysteriet. Vi må lytte til folk som har det riktige klarsynet. Folk som klarer å gjennomskue den store sammensvergelsen mot vanlige mennesker som forskernes ekspertvelde utgjør!

Nå trengs det et folkeopprør mot vaksineringshysteriet også! Legemiddelindustrien vil prakke på oss vidundermedisin som ikke virker, og legene er med på det. De vil skremme oss til å la oss vaksinere. Vaksineringspropagandaen er en sammensvergelse som dreier seg om store penger, og legene er med på sammensvergelsen. Det eneste som virker mot influensa, corona, meslinger og røde hunder, det er håndspåleggelse og demonutdrivelse. Vi har sjamaner som har nødvendig kunnskap om disse demonene også. La dem overta!

Forskerne må ut av forskningen. Legene må ut av medisinen. Flymekanikerne må ut av flymotorene. La vanlige folk overta! De skjønner kanskje ikke så mye av hvert fagfelt, men de skjønner nok til å vite at de blir lurt. I hvert fall når det dukker opp en ekte sjaman som påpeker lureriet.

Og nå er vi skikkelig lei av klimahysteriet.

Demokrati, likestilling og "likestilling"

I 1979 ble det gjennomført et «kvinnekupp» ved kommunevalget i Lunner. Velgerne hadde endret på stemmesedlene i større grad enn vanlig, og det førte til at det nye kommunestyret besto av 16 kvinner og 11 menn. Etterpå var ordføreren sur: «Dette er udemokratisk!» sa han. «Det er nominasjonskomiteene som skal bestemme sammensetningen av listene.» Han hadde altså ikke fått med seg poenget med et representativt demokrati.

Folkevalgt betyr at representantene velges av folket – ikke av partiene, og slett ikke av ordførerne. En representant er tillitsvalgt for velgerne, ikke for partiene. Å få et tillitsverv er ingen menneskerett: Sjansen du tar når du stiller til valg er at velgerne ikke vil ha deg, og det må du finne deg i. Det store flertallet av velgere er ikke medlemmer i noe politisk parti. Hvorfor skal partimedlemmene ha mye større innflytelse over hvem som blir valgt enn andre velgere? Politiske partier er bare et praktisk middel til å organisere valg. Dette hjelpemidlet må ikke overta rollen som sjølve demokratiet.

Lunner-ordføreren var vant til at partiet bestemte. Og tradisjonelt er velgere flest tilfreds med å stemme på et parti, men la partiet gjøre finsorteringa av sine egne kandidater. De fleste brukte å slippe stemmesedlene uendret i boksen. Men det var altså mange blitt lei av i Lunner, og i 1979 blandet de seg inn i valget ved å stryke og kumulere etter eget ønske. Tydeligvis var det mange velgere som hadde større tillit til de kvinnelige kandidatene enn til partitraverne, og dermed gikk det som det gikk.

Men sånn kan vi ikke ha det, tenker partitraverne. I et velfungerende demokrati kan jo ikke velgerne få bestemme riktig alt! Det har de ikke kompetanse til. Så basert på slike erfaringer som i Lunner-valget i 1979 har partiene sørget for å innføre begrensninger i valgfriheten. I kommunevalg er muligheten til å stryke tatt bort. Når partiene kan forhåndskumulere sine egne favoritter, blir det omtrent umulig å få valgt inn folk lengre nede på lista enn toppkandidatene – uansett hvem som har tillit hos velgerne. «The Empire Strikes Back».

Det er i det hele tatt en utbredt holdning i det politiske Norge at en ikke må gi velgerne for stor valgfrihet. Bekymringen for velgernes manglende evne til å gjøre riktige valg har etterhvert spredt seg til alle områder som det politisk ultrakorrekte Norge er opptatt av, slik som likestilling: Derfor snakkes det mye om «kvinnerepresentasjonen» i kommunestyrene.

Følgelig blir det gjort kraftfulle tiltak for å ivareta «kvinnerepresentasjonen». (Eller «mannsrepresentasjonen», i de tilfeller velgerne drister seg til å velge for mange kvinner, som i Lunner i 1979.) De store partiene forhåndskumulerer annenhver kvinne og mann fra toppen og nedover. Når det er umulig for velgerne å fjerne kandidater som er forhåndskumulert, må de finne seg i å velge de kandidatene som partiet har bestemt, hvis de i det hele tatt vil stemme på dette partiet. Slik sikres partitraverne plasser og full kontroll uansett hva velgerne måtte meine, og «likestilling» er en god unnskyldning.

I politiske utvalg som kommunestyrene setter ned er det et krav at «representasjonen» av hvert kjønn skal være minst 40 %. Hvis det er valgt inn få av ett kjønn i kommunestyret, fører det til at de som er valgt settes inn i alle råd og utvalg der reglementet krever at det skal sitte representanter fra kommunestyret.

Begrepet «kvinnerepresentasjon» skjuler en grov misforståelse av demokratiske prinsipper. Det sier jo egentlig at mannlige representanter representerer menn, og kvinnelige representanter representerer kvinner. En pervertert forståelse av hva likestilling er settes over demokratiet. For i et representativt demokrati kan jeg stemme på den som jeg har størst tillit til, uavhengig av hva (jeg antar at) vedkommende har mellom beina. Og uansett kandidatens alder, yrke, bosted, livssyn eller andre særtrekk. Mitt eneste kriterium er: Stoler jeg mer på denne kandidaten enn på de andre, når det gjelder hva vedkommende vil si og gjøre og få til i kommunestyret?

Hvis tillitsvalgte skal velges ut fra den statistiske fordelinga av utvalgte egenskaper i befolkningen, bør en jo også sette krav om andre egenskaper enn bare kjønn: For eksempel at 10 % av representantene skal være homofile, 10 % skal være keivhendte, 10 % skal være uføretrygdet. 15 % skal ha innvandrerbakgrunn, 30 % skal være over 65 år, 50 % skal ha inntekt under gjennomsnittet – og så videre. For å være helt på den sikre sida, må en rett og slett kutte ut demokratiske valg – de fører jo bare til avvik fra kravet til «representativitet». Valget erstattes med et statistisk utplukk av folk over 18. Da er en sikret at hver eneste gruppe det går an å sortere befolkningen etter blir tilnærmet «riktig» representert. Har vi større tillit til et slikt utvalg? Tja.

De viktigste sosioøkonomiske skillelinjene i samfunnet følger inntekt, ikke kjønn. Inntekt bestemmer i stor grad status og posisjon i lokalsamfunnet. Men i et hvilket som helst kommunestyre vil man normalt finne en gjennomsnittsinntekt som ligger flere hundre tusen over gjennomsnittet i kommunen. Hvorfor er ikke inntekt en mer relevant valgparameter enn kjønn, hvis man absolutt skal kontrollere hvem velgerne får lov til å velge?

For ordens skyld: Likestilling betyr å ha like muligheter. Det betyr ikke at det statistiske utvalget av forskjellige gruppers livsvalg skal bli likt. Når langt flere kvinner enn menn utdanner seg til sjukepleiere, betyr det ikke at menn diskrimineres i utdannelsesløpet. Det betyr bare at langt færre menn enn kvinner velger et slikt yrke. Og så er det et interessant spørsmål hvorfor det er slik – men det betyr ikke at storsamfunnet har noen som helst rett til å overprøve individenes egne livsvalg.

Tilsvarende: Enhver valgbar innbygger har rett til å prøve å få et politisk verv. Men å få den tilliten man ber om er ingen rettighet. Det har velgerne den suverene retten til å avgjøre. Du har ingen rett til å få den dama du sikler etter heller: Det er det hun som bestemmer! Hardt, men sånn er livet.

I de politisk ultrakorrekte avkrokene av feministstaten er man i ferd med å male seg inn i et ideologisk hjørne. I den verdenen er det så godt som vedtatt blant «kjønnsforskere» og andre ideologer at kjønn er en sosial konstruksjon, og følgelig svært flytende. Du har rett til å ha det kjønnet du føler deg som. Du kan være mann på mandag og kvinne på fredag, og forskjellige blandinger av begge deler i resten av arbeidsuka. På lørdag og søndag kan du bevege deg fritt på tvers av det trange, tradisjonelle kjønnsbegrepet – over, under eller ved sida. Tredje person entall forenkles ved at «han» og «hun» erstattes med et altomfattende og flytende «hen». Men da blir det svært vanskelig å opprettholde «kjønnsbalansen». Eller skal folk automatisk tas ut av og settes inn i politiske utvalg etter hvilket kjønn de for øyeblikket føler at de tilhører?

Som du sikkert har skjønt: Jeg abonnerer ikke på dette «hen»-tullet.  Det finnes enkle gentester som kan slå urokkelig fast hva slags kromosomer du er utstyrt med. I de fleste tilfeller er det riktignok helt unødvendig. Derfor sitter det to kvinner i kommunestyret i Gran som representerer meg, av den gode grunn at jeg har stemt på dem. Der sitter det også et stort antall menn som ikke representerer meg: Jeg har nemlig ikke stemt på dem, sjøl om de sikkert står når de pisser. Så la oss slippe den perverterte forståelsen av «likestilling» som det politisk hyperkorrekte Norge har innført. Gjeninnfør ekte likestilling og ekte lokaldemokrati.

Jorda er flat - en kortfattet kosmologi

1: Skapelsen og Jordas alder

Skapelsen fant sted for ca 6000 år sia. Jorda var ferdigskapt etter 6 dager, og da var den flat som ei pannekake. Det har vi sikre kilder på. Verken Jorda eller resten av universet har endret form eller struktur etter den tid, og har verken utvidet eller innskrenket seg. Det kommer de heller ikke til å gjøre.

Denne kjensgjerningen utgjør det urokkelige grunnlaget for moderne metafysikk.. Dette grunnlaget gir gode forklaringer på alle observerbare naturfenomener. Jeg skal nå gå gjennom de viktigste av disse forklaringene. Der hvor det er relevant vil jeg også påpeke hvordan observasjonene bekrefter teorien.

En slik gjennomgåelse er blitt nødvendig fordi hele grunnlaget for vår verdensoppfatning er kommet under angrep fra forskjellige absurde teorier. Som kjent er påstanden om at Jorda er rund som en ball blitt fullstendig dominerende, både i media og i undervisningen, fra barneskole til universitet. De fleste som hevder dette påstår også at vi og resten av universet befinner oss på utsida. Det finnes også noen som påstår at vi bor på innsida, og andre igjen hevder at Jorda er smultringformet. Det finns sikkert også enda mer absurde teorier som ikke har nådd skrivebordet mitt ennå.

La meg aller først kommentere alderen, sia den er blitt satt til side av folk som serverer helt avsindige påstander. Den angelsaksiske munken Bæda oppgir år 3952 f. Kr. som tidspunktet for skapelsen. Johannes Kepler regnet seg fram til årstallet 3992 f. Kr., og biskop Ussher oppga tidspunktet til 23. oktober år 4004 f. Kr. om ettermiddagen. Den betydeligste metafysikeren som noen gang har levd, geniet Isaac Newton, meinte at det ikke var mulig å fastslå tidspunktet mer nøyaktig enn ca. år 4000 f. Kr. Uenigheten mellom Newton og Ussher kan skyldes at sistnevnte fastsatte Kristi fødsel til år 4 f. Kr. Det kan lyde litt rart, men han hadde gode teologiske grunner, som vi ikke trenger gå nærmere inn på her. Det finns flere gode autoriteter som har foretatt grundige beregninger. Alle er kommet fram til ca år 4000 f. Kr. som et sannsynlig starttidspunkt.

Nærmere kommer vi neppe, sia ikke en gang Newton klarte det. Men et slikt ca.-årstall er mer enn godt nok, når andre teorier opererer med tidsaldre som varierer fra noen millioner til flere milliarder (!) år – helt uten skriftlige kilder! En usikkerhet på noen få år betyr altså lite i det store bildet.

2: Jordas form og utstrekning

Alle tidlige kilder oppgir også at Jorda er flat, og at himmellegemene beveger seg på forskjellige måter over himmelen. «Kringla Heimsins, jordskorpa som vi bor på, er mye oppskåret av havet,» skreiv Snorre, og han bygde på kilder som gikk tilbake til Trojas fall.

Enkelte forskere har beskrevet Jorda på andre måter. Det gjelder også Isaac Newton. Forestillingen om at Jorda er rund er sentral i hans beskrivelse av tyngdekraften. Også genier kan ta feil – men da gjør de det på en måte som får deres feiltakelser til å virke konsistente og logiske. Når det gjaldt tyngdekraften var Newton dessverre helt på jordet, men det tok tid før det kom teoretiske studier som kunne avvise denne villfarelsen.

I en mer korrekt beskrivelse er Jorda ei rund skive med en diameter på ca 40.000 km. Den likner ei dobbel pannekake som er ca. 20 km tjukk, med ei over- og ei underside. Skillet mellom over- og underdel av denne pannekaka kaller vi jordskiva. Tyngdekraften virker loddrett ned på jordskiva, tvers gjennom denne og videre ned i avgrunnen. Vi lever våre liv på oversida av jordskiva. Men etter døden trekkes sjelen, når den har gått over i sin immaterielle tilstand, ned mot avgrunnen. En studie av Duncan MacDougall, publisert i 1907, konkluderte med at sjelen veier ca 21 gram. Dette er nok til at tyngdekraften trekker den immaterielle sjelen gjennom Jorda og videre nedover. I avgrunnen hersker det evig mørke og kulde; jfr. Eddadiktene.

Ved den oppløftende kraften i gode gjerninger kan sjelen bli trukket den andre vegen, gjennom de himmelske sfærer og ut mot saligheten. Da må summen av gode gjerninger veie opp for vekten av din sjel, altså ca. 21 gram. Det skal ikke så fryktelig mye til, men det kan være lurt å sjekke tilstanden før det er for seint. Autoriserte sjelesørgere har apparater som kan fastslå nøyaktig hvor stor oppdrift du har opparbeidet deg. En undersøkelse koster nok noen kroner, men hvis det kan sikre at du unngår evig fortapelse er det vel verdt pengene.

3: Tyngdekraften og dens virkninger

Tyngdekraften trekker som sagt vinkelrett ned mot jordskiva. Når du beveger deg oppover, øker tyngdekraften – først ganske langsomt, men etterhvert raskere, etter en formel som tilnærmet kan skrives slik: F=F₀ /(1 – h/h_sol ). Her er F tyngdekraften i høyde h, F₀ er tyngdekraften i jordskiva, ca 10 km under jordoverflata, mens h_sol betegner avstanden fra jordskiva og opp til Solas høgeste punkt på himmelen. Kosmologer har beregnet denne avstanden til ca 100.000 km, noe som stemmer godt med målinger av tyngdekraften på høge fjell. At tyngdekraften øker etterhvert som du kommer oppover er grunnen til at luftmolekylene pakker seg sammen ned mot bakken. Allerede på 3-4000 meter over havet merker du at det blir tyngre å gå oppover og vanskeligere å få nok luft.

Hvis du – helt teoretisk – skulle komme høgere enn 100.000 km, så blir tyngdekraften negativ. Du ville oppleve å bli trukket stadig kraftigere ut mot evigheten.

Akkurat når h = h_sol er tyngdekraften uendelig stor, før den skifter momentant til uendelig negativ. Ikke noe fysisk legeme kan passere denne grensa uten å bli revet i fillebiter. Den innerste delen ville bli halt innover med en uendelig stor kraft; den ytterste delen ville bli halt utover med uendelig stor kraft. Ikke en gang et atom (om det er aldri så udelelig!) kunne unngå å bli revet fra hverandre.

Men en immateriell sjel kan lett, sine 21 gram til tross, løftes fra uendelig til minus uendelig og bli slynget videre utover. Dette fenomenet kaller vi et «kvantumssprang». Det består i at en gjenstand fra et øyeblikk til det neste flyttes fra den ene sida av et ugjennomtrengelig hinder til den andre sida, uten å ha passert gjennom hinderet. Det fører for langt å gå inn på hvilke paradokser dette fenomenet kan føre til, men dette er én av de tingene som gjør moderne metafysikk så fascinerende.

10 km under bakken finner vi Jordas sentralskive, der h = 0. Under denne skifter formelen for tyngdekraft momentant fortegn, slik at F blir negativ. Samtidig blir h negativ. Nå må vi også regne med en negativ h_sol, sia denne nå uttrykker avstanden til solas lågeste punkt. Faller sjelen mer enn 100.000 km ned, så trekkes den stadig raskere ned i en stadig mørkere, stadig kaldere, uendelig avgrunn. «Ginnungagap» heter det der nede, og dit vil du nok ikke. Ta heller en test.

4: Sola, Månen og stjernene

Solskiva er festet på et sirkulært bånd som vi kaller solbanen. Denne er sentrert om jordskiva og danner en vinkel på 90 grader med denne. Solbanen har en diameter på ca 200.000 km, og er festet til jordskiva med en ubrytelig navpinne som vi kaller solaksen. Denne følger diameteren horisontalt gjennom jordplanet og stikker ut på begge sider. Sola beveger seg langs solbanen med en svimlende fart og utfører én runde pr. døgn – halve tida over jordflata, og halve tida under, men alltid med solskiva vendt mot Jorda. Det betyr at solskiva beveger seg med en hastighet på 26.167 km i timen!

Enkelte metafysikere har antatt at denne bevegelsen er friksjonsfri og skjer uten luftmotstand fordi det ikke finnes luft der ute. Mer sannsynlig er det at Sola er immateriell, slik at den beveger seg uten motstand gjennom vanlig materie. Men den er ikke uten masse, så hvis festet til solbanen skulle løsne, vil Sola falle ned, og (hvis den er immateriell) videre ned gjennom Jorda og bli tapt for alltid. Slik er det mange som forestiller seg verdens undergang; jfr også Voluspá.

Det er ingen tvil om at både solaksen og solbanen er immaterielle: De kan ikke observeres direkte, bare indirekte, ved at vi observerer Solas bevegelser.

Avstanden til Sola er beregnet ut fra variasjonen i tyngdekraft og lufttetthet her på Jorda. Når vi kjenner avstanden, kan vi også beregne størrelsen. Det viser seg at solskiva har en diameter på ca 930 km – altså atskillig mer enn det primitive folkeslag forestiller seg, når de prøver å nå opp til Sola med lange staver.

Solbanen vipper fram og tilbake rundt solaksen: 23 grader den ene vegen, så 46 grader den andre vegen, og til slutt 23 grader tilbake igjen. Dette kaller vi solbanens oscillasjon. En full oscillasjon fra utgangspunktet tar nøyaktig ett år.

Solaksen går gjennom jordskiva i den retningen vi kaller øst-vest. Retningen vinkelrett på aksen er altså nord-sør. Mer intrikat blir det når vi kommer til Månen. Den har en måneakse som går tvers gjennom jordskiva, ca 150.000 km lang. Månebanen har dermed et høgeste punkt på ca 75.000 km. Måneskiva har en diameter på ca 700 km. Sia den befinner seg nærmere Jorda enn Sola gjør, er dette akkurat nok til at den skjermer fullstendig for Sola i det vi kaller solformørkelser.

Månen har et mer intrikat bevegelsesmønster. Det finnes også en måneakse, og månebanen vipper om måneaksen. I tillegg dreier måneaksen om et punkt i Jordas sentrum – én runde i løpet av den perioden vi kaller «en måne». Månen følges av en usynlig ledsager, Måneskyggen, med sin egen akse og sin egen bane, rett innafor månebanen. Måneskyggen dreier ørlitt raskere enn Månen, og gjennomfører en full rotasjon om Jordas sentrum nøyaktig én dag raskere enn Månen. Dette fører til at den i varierende grad skjuler Månen. Slik oppstår det fenomenet vi kaller månefaser.

Det vil føre for langt å gi en fullstendig beskrivelse av hvordan planetene og stjernehimmelen beveger seg. De er alle festet til forskjellige baner som dreier om akser tvers gjennom Jorda. Banene dreier om disse aksene, og aksene dreier etter forskjellige intrikate mønstre om sentrum i jordskiva, 10 km under bakken. Den interesserte vil finne presise beskrivelser av alt dette i fordypningsverker i astrologi.

Men som du ser av denne gjennomgåelsen, så finnes det gode og rasjonelle forklaringer på himmellegemenes bevegelser basert på klassisk metafysikk. Vi trenger ikke gripe til fantasifulle forestillinger om svirrende himmelkuler og runde kloder for å forstå fenomener som tyngdekraft, soloppgang og solnedgang, årstidenes gang, månefaser og solformørkelser.

5: Sola og lyspartiklene

Det er et par fenomener som krever ytterligere forklaring. Et hyppig brukt argument fra Rund Jord-tilhengerne er dette: Når et skip nærmer seg land, ser man fjelltoppene først. Etterhvert som man kommer nærmere, flytter horisonten seg nedover fjellsida. Dette, hevder de, kan bare forklares ved at Jorda er krummet. Sia fenomenet har samme omfang på alle hav og i alle himmelretningen, må den dessuten være kuleformet.

Den rette forklaringa er mye enklere. Som kjent består lyset av partikler i forskjellige farger. Gult, rødt og blått er grunnfargene, og Newton, som utviklet grunnlaget for moderne optikk, påviste også mellomformer hvor grunnfargene er representert i helt bestemte forhold. Disse partiklene har vekt: Blå partikler er tyngst; røde lettest. (Nyere forskning har dessuten påvist lyspartikler som er for lette eller for tunge til at menneskeøyet klarer å oppfatte dem. Newton hadde jo ikke tilgang til utstyr som gjorde det mulig for ham å studere usynlige partikler.)

Men når lyspartiklene har vekt, så avbøyes banene deres i et tyngdefelt – det vil si at partikkelbanene, også kalt lysstrålene, krummes. Partikler som stråles ut fra fjellsida faller raskere ned på bakken enn partikler som stråles ut fra fjelltoppen. Derfor ser vi de sistnevnte fra større avstand enn de førstnevnte. Dette er også grunnen til at Sola synes å stå seinere opp og gå tidligere ned om vinteren enn om sommeren: Om vinteren ser vi her i nord ikke Sola før den står et godt stykke over den virkelige horisonten, og den forsvinner fra synsfeltet et godt stykke før den faktisk går ned. Sia solpartiklene gir oss både lys og varme, blir det kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Omvendt, om sommeren når Sola beveger seg 23 grader nord for skillet mellom sør og nord, ser vi den før den egentlig har stått opp, og etter at den egentlig har gått ned. Det skyldes at lyspartiklene som stråles ut på skrå oppover trekkes ned mot oss på bakken.

At blå partikler er tyngst forklarer også fenomener som regnbuen, og at himmelen virker blå. Vanskeligere er det ikke.

6: Noen uløste problemer – og de store løgnene

Det finnes fortsatt fenomener i verden som er vanskelige å forstå – nettopp derfor er metafysikken så spennende. For eksempel: Når vi beveger oss langt nok mot vest, oppdager vi plutselig at vi kommer hjem igjen fra øst! Hva har skjedd?

Svaret er at vi har passert en singularitet; en plutselig og umerkelig overgang. Denne overgangen er beslektet med det kvantumsspranget vi nevnte i forbindelse med sjelens oppstigning tidligere. Denne singulariteten følger Jordas omkrets. Vi ser den ikke, vi merker den ikke, men når vi krysser den er vi helt plutselig like langt i vest som vi øyeblikket før var i øst. Hva som skaper denne singulariteten er ennå ikke fullt forstått, men den utgjør en fundamental egenskap ved vår fysiske verden. Kanskje skyldes det at euklidsk geometri, som forutsetter uendelig store flater, bryter sammen der hvor overflata slutter, og geometriens forutsetninger plutselig ikke gjelder lenger.

Et annet grunnleggende spørsmål som opptar metafysikere er: Hvor kommer solenergien fra? For at Sola tilfører oss enorme mengder energi er åpenbart – det er denne energien som driver alle livsprosesser her i verden. Når lyspartikler treffer bakken eller havoverflata, fanges de opp, og energien de bærer stråles ut som flogistoner; varmepartikler. Flogistonene må forsvinne like raskt som de dannes, for ellers ville de hope seg opp, og det ville bli varmere og varmere.

Ei mulig forklaring som ennå ikke er studert i detalj er at Sola lades opp på ny hver gang den befinner seg under jordskiva – det skjer jo hvert døgn. Hvis denne forklaringa er riktig, må det komme av at flogistonene etterhvert synker ned gjennom jordskiva, og at Sola på en eller annen måte fanger dem inn og omdanner dem til nye lyspartikler. Men dette er forskning på hypotesestadiet, og det finnes ennå ikke noe gjennomarbeidet formelverk som er godkjent av alle metafysiske institusjoner.

Jeg skal ikke bruke lang tid på å diskutere de påståtte månelandingene eller andre «rom»ferder. Disse ferdene er jo åpenbart filminnspillinger med filmtricks – på de påståtte bildene fra Månen kan du jo tydelig se skyggene fra prosjektørene i filmstudio! Dette er bedrag gjennomført av en mektig rom- og våpenindustri, som alltid trenger støtte til økte bevilgninger. Påstandene om global oppvarming kommer i samme kategori: En sammensvergelse mellom Kina, FN og forskere som vil ha større bevilgninger. Forestillingene om «evolusjon» og at vi mennesker nedstammer fra apene er også en typisk forskerkonspirasjon. For ikke å snakke om den største løgnen av dem alle; påstanden om at Jorda er rund.

Metafysikken avslører slike sammensvergelser og graver fram sannheten. Ennå har vi ikke funnet alle svarene, men vi arbeider med saken.

Norske utslippsreduksjoner - hurra!

Norge har hatt en liten reduksjon i utslipp av klimagasser, ifølge offisielle statistikker. Dette er oppnådd ved overgang til biodrivstoff.

Riktignok har dette biodrivstoffet – hovedsakelig palmediesel – medført fortsatt avskoging og store utslipp i produksjonslandene, Indonesia og Malaysia. Ifølge en omfattende EU-rapport er utslippene på grunn av arealbruksendringer fire ganger så store som utslipp fra vanlig diesel. («The Land Use Change impact of biofuels consumed in the EU», 27. august 2015.) Dette omfatter ikke utslipp ved produksjon, transport og bruk av palmediesel. Men i Norge har utslippene gått ned, fastholder statsråd Elvestuen, seinest i Politisk Kvarter i NRK 3. desember. I regnestykket som viser en slik nedgang er utslipp fra palmediesel og annen biodiesel satt til 0.

Hva? Brenner dieselen uten å gi fra seg CO₂ , bare den heter noe med «bio» foran?

Nei, slett ikke! Atle Hamar i Klima- og miljødepartementet forklarer: «På forbrenningsstadiet slipper biodrivstoff og fossilt drivstoff ut den samme mengden CO2. Men i tråd med regelverket til FNs klimakonvensjon, føres ikke utslippene fra forbrenning av biodrivstoff i noen lands regnskap, fordi disse inngår i det naturlige kretsløpet, det kommer fra trær og planter og det tas opp igjen i nye trær og planter.» (NRK Nyheter, 24. august.)

Nå har det seg slik at de beregningene som viser en fireganger i utslippene på grunn av arealbruksendring, de inneholder også et fradrag på grunn av tilvekst i produksjonsområdene. Med andre ord, tilveksten i Indonesia og Malaysia er allerede medregnet. Da gjenstår den eventuelle tilveksten som bruken av palmediesel forårsaker her i landet. Derfor er det grunn til å spørre departementet:

• Hvor kan vi vente den største tilveksten av oljepalmer her i landet som følge av overgang til palmediesel?
• Hvordan klarer disse palmene å skille mellom karbon fra palmediesel og karbon fra vanlig diesel, slik at det bare er den første de tar opp i seg når de gror til?

Jeg venter spent på svaret.