Om kjønn og biologi og sånt

1: Mine fordommer og andre begrensninger

Jeg er 195 cm lang, slank og spenstig, med svart hår og bruke øyne. Høg og mørk. Browneyed handsome man. - Sånn føler jeg meg, og sånn vil jeg det skal stå i passet mitt også!

Og hvorfor flirer du av meg? Sjøl forlanger du jo å stå oppført som «Mann» i alle dokumenter, enda jeg ser tydelig at du kan tjene som illustrasjon til The Shadows' «36-24-36». Jeg har vondt for å tru at du alltid går med to ballonger festet under blusa, og jeg skal vedde på at du leiter forgjeves etter en funksjonell snurill når du står på pissoaret og drar ned glidelåsen. Det gror ikke skjegg på deg, og det vesle kornet på den slanke halsen din likner ikke mye på et adamseple. - Kvinnfolk fra topp til tå, med andre ord.

Men du vil bestemme sjøl hvilket kjønn du tilhører. Kjønn er en sosial konstruksjon, og jeg diskriminerer deg noe alvorlig hvis jeg nekter deg å være mann. Basta!

Javel. Så hvorfor kan ikke jeg få være en svarthåret, brunøyd kar på 195 cm, sia det er sånn jeg føler meg?

Fordi lengde og bredde er objektive størrelser, sier du. Kjønn, derimot, er sånn som du føler deg. Det finns også folk som verken vil være mann eller kvinne, eller begge deler, eller et tredje, fjerde eller femte kjønn – og hvordan kan jeg nekte dem retten til sine følelser?

Thomas Szasz sa: «Hvis en mann påstår at han er Napoleon, sier andre psykiatere at han er sinnsforvirret. Jeg sier at han juger.» Jeg er tilbøyelig til å være enig. Jeg er en grei fyr og meiner at folk må få være slik de vil så lenge det ikke går ut over andre. Jeg meiner også at folk kan få ha alle de seksuelle legninger de måtte ønske, eller ingen i det hele tatt. La folk kle seg som de vil eller (nesten) ikke – jeg kan jo se en annen veg hvis jeg misliker synet av en rødprikkete kjole over grove og hårete legger. Folk er så forskjellige, og la dem nå være det! Men et sted går grensa mellom tull og toleranse.

Etter grundig overveielse godtar jeg at jeg ikke er så høg og mørk som jeg gjerne vil være. Men da vil jeg ikke kalle kvinner «menn» heller, eller menn «kvinner» - uansett hvilken legning de måtte ha.

Da himler du med øya og viser tydelig at utviklinga har løpt fra meg. «Dette dreier seg ikke om seksuell legning!» Og det har du jo helt rett i: Som sagt, folk må få være så -file i en eller annen retning (eller i flere, eller i ingen) som de bare vil, så lenge de ikke skader andre. Og sia jeg har lest meg opp på slikt, avstår jeg fra å meine noe bastant om hva slags legninger som er «naturlige». Det foregår mye rart i dyreverdenen. Et gammelt jungelordtak sier: «I nøden eter faen fluer, og gampen p**er kuer,» og zoologene nikker. Så la oss holde oss til kjønn: Alle slags legninger varierer på kryss og tvers av alle slags kjønn, og det får de bare gjøre.

I huet mitt sitter det altså spikret fast at «kjønn» er like objektivt som hårfarge og kroppslengde: En medfødt egenskap ved kroppen din, enten du liker det eller ikke. Derimot må du kunne gå rundt med alle de tanker og følelser som rommes inni denne skrotten, og det får alle andre bare akseptere og respektere.

Jeg har mange fordommer, sjøl om jeg har lagt av meg ganske mange etterhvert. Dette med «mann» og «kvinne», er det bare en av dem jeg ikke har kvittet meg med? La oss gå grundigere til verks og drøfte saken.

Først må vi snakke om biologi. Jeg kan nesten ingenting om biologi. Men jeg er flink til å lese, og jeg har lest ganske lenge. Selvfølgelig har jeg lest Darwin og en halv hyllemeter med Dawkins (de populærvitenmskapelige bøkene hans, unntatt den slitsomme antireligiøse propagandaen). Jeg har pløyd meg gjennom noen bind av Stephen Jay Gould også, samt hauger og lass om evolusjon og evolusjonsteori fra andre forfattere. Og før jeg satte meg ned for å synse om kjønn og sånt, gitt den heksegryta som dette er blitt, trålte jeg nettet på kryss og tvers for å oppgradere huet mitt. Jeg garanterer IKKE at alt jeg skriver holder mål under en fagpersons strenge blikk. Det kan tenkes at jeg har misforstått enkelte grunnleggende ting. Jeg prøver å synse på grunnlag av faktisk kunnskap, men det står deg fritt å meine at alt jeg skriver her er tull. Da blir jeg sur, og det må du leve med.

2: Kjønnslivet hos eukaryoter flest

Alle gode kilder jeg klarer å finne oppgir at kjønnet forplantning oppsto for to milliarder år sia. Da hadde livet allerede eksistert i et par milliarder år på planeten vår, så forplantinga må ha gått greit uten dette nye påfunnet fra evolusjonen. Skillet mellom «hann» og «hunn» kan spores tilbake til den siste felles stammor/far til alle eukaryoter (amøber, planter, dyr og sopp). Hos alle disse gruppene er kjønnet formering den overlegent vanligste formen, derfor antar biologene at den har vært med oss helt fra vi skilte lag med prokaryotene (bakterier og arker). De, derimot. har drevet på like ukjønnet som før og klarer seg godt med det, ser det ut til.

Et viktig skille: Alle vi eukaryoter har celler med cellekjerner omgitt av en membran. Inni cellekjernen ligger arvestoffet vårt ganske trygt. Prokaryotene, derimot, mangler cellekjerne, så deres DNA ligger nakent og utsatt. Kunne denne forskjellen utgjøre en god grunn til å finne opp kjønnet formering?

Men hvorfor var kjønnet formering en god idé, da? Det vanlige svaret er at det sikrer større genetisk variasjon, noe som medfører en stor fordel i evolusjonen. For jo større variasjon hos avkommet, jo større sjanse for at noen overlever. (Sjøl om mange dør, er det alltid noen som overlever. Da alle sønnene og døtrene hans var drept, var Job fryktelig nedfor, står det i Jobs bok i Bibelen. Men så fikk han nye sønner og døtre, og dermed ble han glad og priste Gud, for da var alt i orden.)

Men dette enkle argumentet forklarer ikke hvorfor antall kjønn stoppet på to. Tre eller fire ville jo ha gitt enda større variasjon. (Det har kanskje slimsoppene oppdaget: Hos dem har evolusjonen gått helt av skaftet og framskaffet inntil 13 kjønn, ifølge én kilde. Et annet sted påstår en biolog at det finns slimsopparter med dusinvis av kjønn. Og CNN har viderebragt et rykte om inntil 720 kjønn. CNN er riktignok Fake News, ifølge trumpistene.) Argumentet forklarer heller ikke hvorfor man må være to separate kjønn for å få felles avkom. Og riktig nok: Det finns arter der hvem som helst kan parre seg med hvem som helst og produsere avkom. Mikroorganismer kan dessuten absorbere genetisk materiale fra andre organismer uten parring i det hele tatt. Det må da gi all den genetiske variasjon man kan ønske seg, så hvorfor kunne ikke alle bare fortsette med den ordningen? Videre: Hvis to kjønn er optimalt, hvorfor finns det da arter som har drevet med kjønnet forplantning i millioner av år, og deretter sluttet helt med det? Eller arter som veksler mellom kjønnet og ukjønnet formering? Eller arter som skifter kjønn slik det passer dem? Eller -

Mye er uklart, altså! Uansett: Vi er etterkommere etter skapninger som, stort sett, har holdt på med to separate kjønn i milliarder år. Hann og hunn. Det er vanskelig å tenke seg at trilobitten og fisken, frosken og termitten, amøben og kantarellen har holdt på med sosiale konstruksjoner i alle disse åra. Skulle noen mistenkes for å drive med slikt, måtte det jo være de underfundige slimsoppene. Men så finurlige trur jeg ikke de klarer å være, som de enkle og éncellete sjelene de er.

Kjønnsuttrykket har riktignok skiftet: Noen arter fant på å bli tvekjønnet (altså to kjønn i én organisme); andre sluttet med kjønnet formering og begynte på igjen; noen ble hunner når vatnet var varmt og hanner når det var kaldt. Men så fant evolusjonen kanskje ut at det måtte være en fordel for oss hvirveldyr å få kjønnet hardkodet i vårt DNA, framfor å være prisgitt helt tilfeldige tilpasninger. I hvert fall utstyrte den oss med kjønnskromosomer for minst 300 millioner år sia.

Kromosomene inneholder genene dine, og genene bestemmer hva og hvem du er helt fra unnfangelsen. Når du får kjønnskromosomer, så ligger det altså hardkodet i hver eneste celle om du skal være hann eller hunn. Det gjelder enten du er firfisle eller fugl; frosk eller folk.

3:     X og Y, XX og XY, XXX og XXY - og så videre

Kjønnskromosomene har endret seg. For 160 millioner år sia inntraff den siste betydelige hendelsen som bestemte om du skulle ha utover- eller innovertiss. Da vedtok evolusjonen at det finns to, og bare to, kjønnskromosomer; X og Y. Ved unnfangelsen får du ett kjønnskromosom fra far din og ett fra mor di. Slumper du til å få XX, blir du dame. Får du kombinasjonen XY, derimot, blir du mann. Dette gjelder den greina av pattedyr-treet som vi tilhører etter at kloakkdyra (nebbdyr og nebbpinnsvin) skilte seg ut. Så enten du er sjimpanse eller kenguru, sabeltanntiger eller markmus, gjelder regelen: XX er dame; XY er mann. Fuglene har det visstnok på akkurat samme måte – bare omvendt. (Se så flotte fuglehannene er, sammenliknet med de grå hunnene! Tilfeldig? Neppe.)

Så i 160 millioner år har alle vi placentale pattedyr vært enten XX eller XY. I så lang tid har hver celle i kroppene til hulebjørner og flaggermus, mammuter og blåhval vært hardkodet som enten XX eller XY. Ikke som følge av sosiale konstruksjoner, men som følge av biologi: Kromosomene dine kan du ikke endre, uansett hvor mye terapi, hormonbehandling og kirurgisk lemlesting du gjennomgår.

Du er altså født med et bestemt biologisk kjønn, og det kan du ikke gjøre noe med. Punktum?

Ikke helt. Det finns avvik. (Det heter «avvik», ikke «feil». Naturen er mangfoldig, og det hender den avviker fra våre forventninger.) I sjeldne tilfeller blir folk født med et ekstra kjønnskromosom – XXX, XXY, XYY. Sånt skjer i en av 500 graviditeter, sier kildene. Det finns enda sjeldnere avvik: XXXX, XXXY, XXYY... og så videre. Noen avvik medfører utviklingshemming; andre ikke. Men regelen er at hvis du har ett (eller flere!) Y-kromosomer, er du mann. Har du bare X-kromosomer, er du kvinne. Eller - ?

4: Gammelt og nytt fra idrettens underlige verden

Idretten har et skarpt blikk for kvinner som egentlig er menn. Verken publikum eller konkurrenter liker at menn kler seg ut som kvinner og grafser med seg medaljene i kvinneøvelser. Derfor holdt man lenge på med kjønnstesting i hytt og pine når kvinnelige utøvere ble alt for dyktige. Flere karrierer ble lagt i grus på grunn av slik testing: Polske Eva Klobukowska, en av verdens beste sprintere, er et eksempel. Hun ble fratatt sin bronsemedalje fra OL da det ble «avslørt» at hun egentlig var mann, til tross for sitt ytterst kvinnelige utseende. Kjønnstesten viste nemlig at hun hadde den sjeldne kombinasjonen XXY. En slags oppreisning var det da enda grundigere testing viste at det formastelige Y-kromosomet var inaktivt, slik som det kan være i noen sjeldne tilfeller. Dermed var hun akkurat like mye kvinne som konkurrentene. Seinere pekte hun nese til hele kontrollregimet da hun giftet seg og fødte barn, helt uten kirurgiske eller hormonelle hjelpetiltak. Men medaljen sin fikk hun ikke tilbake. «Urettferdig» er bare fornavnet!

Idretten har sluttet med de gammeldagse kjønnstestene. I stedet har man innført andre og mer selektive tester mot kvinnelige utøvere som blir alt for gode! Sørafrikanske Caster Semenya var fullstendig uslåelig på 800 og 1500 meter. Konkurrentene protesterte: Hun måtte jo egentlig være mann for å være så god, meinte de. Etter en del tester viste det seg at Semenya naturlig produserer mer testosteron enn det som er vanlig blant kvinner. Det gjør at hun lettere bygger muskelmasse enn de fleste konkurrentene. Dermed vedtok man å sette grense for hvor mye av dette hormonet man kan ha i kroppen når man deltar i løp. I kvinneklassen. På mellomdistansene. Dermed måtte Semenya dope seg ned hvis hun skulle få konkurrere, og det har hun nektet å gjøre. Nå løper hun 3000 meter og er (nesten) like overlegen der, så en kan frykte at hormonforbudet kommer til å følge etter henne.

Det finns utøvere med naturlige fortrinn i alle idretter: Claudio Chiapucci var uslåelig på de verste klatreetappene i Tour de France. En kan vel gå ut fra at han inntok omtrent like mye forfriskninger som proffsyklister flest på hans tid, men styrken hans var fasongen: Liten og lett som han var kunne han nesten stå under armen til den store sykkelhelten på samme tid, baskeren Miguel Indurain. Det finns skiløpere med naturlig høge blodverdier, noe som gir en fordel i kondisjonskrevende idrett. Javier Sotomayor er 193 cm lang og veier 80 kilo, ifølge Pedia, og var kanskje enda lettere da han satte den verdensrekorden i høyde som fortsatt gjelder. Men enda så lang og tynn som han var, var det ingen som forlangte at han skulle hoppe med blylodd for å skape like forutsetninger. Hvis du hadde gleden av å se Mo Farah løpe 10.000-meter i London-OL, så skjønte du også at han har noen naturlige forutsetninger som du og jeg mangler.

Men Sotomayor ble ikke verdensrekordholder uten å trene. Og Semenya ble ikke verdens beste i sin idrett uten time etter time, dag etter dag med blodslit. Du blir ikke best i noe som helst bare fordi du har gode forutsetninger for å bli det.

Caster Semenya er aldeles utvilsomt et kvinnfolk – noen vil si ei flott dame. At det innføres en spesialregel mot naturlige forutsetninger som rammer henne og noen få andre er en blodig urett: Som kvinnelig utøver får hun ikke lov å delta i konkurranser med den kroppen hun har?

I Øst-Tysklands glansdager på idrettsbanen hendte det at kvinnelige utøvere utviklet skjegg, kraftige muskler og djup stemme. Men de skiftet ikke kjønn av anabole steroider; de bare ødela kroppen sin. Ingen slags kjønnstest kunne avsløre dem. Derimot kunne dopingkontroll etterhvert sikre at de verste misbrukerne ble nektet å delta. I dag kreves det altså tvert imot at enkelte utøvere doper seg NED for å kunne konkurrere som det kjønnet man tilhører.

Fjollete ad hoc-regler som i praksis er rettet mot enkeltutøvere må bort, og det siste ordet er nok ikke sagt i Semenya-saken. Men eksemplene fra idretten viser at det ikke alltid er så lett å skille mellom kvinner og menn. Likevel KAN det gjøres, gitt tilstrekkelig kunnskap og gode nok metoder.

Hvis verden bestemmer seg for at kjønn er en sosial konstruksjon, og at enhver har rett til å velge hvilket kjønn man tilhører, kan vi se for oss at kvinneklassene i den ene idretten etter den andre vil bli fylt opp av forhenværende menn som gjør krav på å være kvinner? Neppe. Her har erkefeministene opplagt en viktig rolle, og de bruker å få viljen sin. Da antar jeg at idretten vil sørge for at biologisk kjønn gjelder, punktum. Og så får man innføre testmetoder som er tilstrekkelig avanserte til å unngå nye Klobukowska-fadeser. Men da fastslår man samtidig at det faktisk ER noe som heter biologisk kjønn, og at dette kjønnet må man leve og dø med – i hvert fall i idretten.

Litt større usikkerhet oppstår det kanskje i alle situasjoner der kravet om kjønnskvotering slår beinhardt igjennom, med rettruenhetens uimotståelige kraft. Hva skjer når den etablerte rettruenheten møter den nye rettruenheten – den som sier at alle har rett til å velge sitt eget kjønn, uavhengig av biologi? Og at man til og med har rett til å være mann om morgenen og kvinne om kvelden, og ingen av delene om natta? Hvordan skal de rettruende kunne enes om et felles regelverk for kjønnskvotering til studier, sjefsjobber og politiske utvalg? Kjønnsforskningen arbeider med saken og finner kanskje en ideologisk korrekt løsning. Men hold ikke pusten.

5: Sosiale konstruksjoner

Det raser en debatt om kjønnsidentitet og -tilhørighet. Et økende antall unge, særlig jenter, har en opplevelse av at de er «født i feil kropp». Dermed diskuteres det hvor lett det skal være å få medisinsk hjelp til å «rette» på denne feilen. Mange meiner at det er alt for lett: Ungdommer i en sårbar fase kan bli utsatt for irreversible inngrep som de seinere angrer bittert på. Denne etiske og medisinske diskusjonen blandes så sammen med ideologi og identitetspolitikk ute i kokkoland på ytterste venstre side. Der tørner folk og akademikere sammen fordi de ikke kan bli enige om de finere nyanser i kjønnsideologi, identitetspolitikk og ultrafeminisme. De klistrer merkelapper på hverandre og utsteder fatwaer i form av ytringsnekt for enhver som tenker feil. (Heldigvis ikke mot sånne som meg; jeg befinner meg langt utafor synsfeltet til den ene prosenten som driver på med kjønnsideologi og sånt.)

Jeg leiter forgjeves i rødglødende debattinnlegg etter det ene ærlige utsagnet: Du er født med et biologisk kjønn, og det kan du ikke endre, uansett hvor gjerne du vil. Det du KAN endre med hormonbehandling og kirurgi er kjønnsuttrykket. Betyr det at du skifter kjønn? «Ja!» roper kjønnsideologene. «Kjønn er bare en sosial konstruksjon!»

Som jeg har prøvd å vise, i denne raske gjennomgåelsen av kjønn og sånt de siste to milliarder år, er saken litt mer sammensatt. Simone de Beauvoir var sikkert ei flink dame som hadde lest både Hegel og Hume, men det er ikke sikkert at hun hadde like god greie på biologi og evolusjon. Derfor har mer nøkterne debattanter begynt å skille mellom «biologisk» og «sosialt» kjønn.

Gjerne for meg. Men i passet sktår det enten M eller K. Det samme gjelder på idrettsbanen, og innafor alle slags kvoteringsregler som det bare blir flere av. (Når skal det komme kjønnskvotering av antall innsatte i norske fengsler? Hvor er feministene og plakatene på 8. mars?)

Sosialt kjønn omtales ofte som likebetydende med engelsk «gender», til skilnad fra «sex». Jeg stusser når jeg hører den forklaringa, for da jeg lærte engelsk, betydde «gender» grammatisk kjønn. Men verden er full av ordbøker. Jeg blar i noen av dem:

Engelsk-norsk ordbok, «Gyldendals blå», sa i 1965: «Gender – kjønn (grammatisk).» Oxford Advanced Dictionary of Current English, 1977, er rørende enig: «Gender – n., grammatical grouping of words (nouns and pronouns) into classes (masculine, feminine and neuter).» Collins National Dictionary, 1972, er mer tvisynt: «Gender – n. Sex, male or female; (Gram.) the classification of nouns according to sex (actual or attributed).» Kunnskapsforlaget utga også ei tjukk ordbok, og i 2002 meinte den: «Gender – 1 (grammatikk) genus 2 kjønn».

I det ovenstående har jeg holdt meg til den engelske utgaven av engelsk. Men jeg har et åpent sinn, og enten du trur det eller ikke, så finns det amerikanske ordbøker også. Macmillan's Dictionary, 1973, tok sin språklige opplysningsplikt svært alvorlig, for den sa: «Gender n. 1 grammatical classification of words, used primarily in Indo-European and Semitic languages, which distinguishes chiefly between masculine and feminine, but which in some languages also includes the classifications neuter, animate, and inanimate. 2 any one of such classes. 3 Informal. Quality or condition of being of the male or female sex; sex. (Old French gendre ; kind, sort, from Latin genus.)»

Jeg gir nesten opp jakten på det sosiale kjønnet. Men til slutt åpner jeg The Penguin English Dictionary fra 2002. Og etter at denne aktverdige publikasjonen pliktskyldigst har redegjort for grammatikk og kjønn, følger en innskutt «Usage Note» om gender and sex: « Efforts have been made in recent years to enforce a distinction between gender and sex, using gender to refer to femaleness or maleness in cultural, social, and linguistic contexts and sex in biological ones.»

Omsider! I «seinere år» er det altså gjort anstrengelser for å påtvinge en sånn betydning. Ja vel.

6: En slags konklusjon

Språk er en sosial konstruksjon, det kan vi være enige om. Nå er betydningen «sosialt kjønn» blitt forsøkt påtvunget et spesifikt ord. Da ligger tanken snublende nær: Forestillingen om et eget «sosialt kjønn» er ganske ny, sia den må beslaglegge et ord som allerede betyr noe annet. Da er denne forestillingen i seg sjøl en sosial konstruksjon.

Jeg vil likevel hevde med stor styrke at hvis vi først skal åpne for at folk kan velge «sosialt kjønn» etter forgodtbefinnende, må også de som ønsker det ha lov til å velge flere muligheter. Mann om morgenen; kvinne om ettermiddagen; et tredje kjønn om kvelden; et fjerde om natta. Vi kan da ikke ta i bruk trange, tradisjonelle begrensninger når vi først har åpnet et stort, nytt rom for sosiale konstruksjoner!

Men hvis du fritt kan velge ditt eget sosiale kjønn, da trenger du vel ikke å maltraktere kroppen og personligheten din med kirurgi og hormontilskudd? Ti ganger bedre at du velger «sosialt kjønn» med begreper i stedet for med kniv, i hvert fall!

Jeg avslutter med samme sunne skepsis som jeg begynte med. Jeg kan ikke fri meg for at når stadig flere unge – særlig kvinner – synes de må korrigere kjønnet sitt, så henger det sammen med en tyngre trend som drives av kyniske produsenter og påvirkere, og som sprer smitte gjennom sosiale medier: Nemlig at hele kroppen stadig må korrigeres. Leppene er for små; øra sitter for stramt; nesen er slarkete; puppene henger ned; underlivet...

La det være! Og la oss for svarte H fremme holdninger der de evindelige kjønnsrollene blir romslige nok, slik at enhver ungdom kan leve komfortabelt med sine egne avvik og sin egen fasong. Det er bruk for alle, og du skader ingen ved å være akkurat den du er. Kle deg i bikini eller stripedress og slips. Men la kirurgen bruke kniven til å skjære i bryst med kreftsvulster; ikke til å skjære bort bryst som er aldeles sunne og friske.

I passet mitt kommer det fortsatt til å være biologisk kjønn som gjelder. Og jeg kommer fortsatt til å være en mann med olabukse, rutete skjorte og cowboyhatt.