John Locke, liberalistene og naturretten

 Dette er del 3 i gjennomgåelsen av  minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er "Norske liberalister?", og del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" på Øyvinds globb. 

Vi får altså ikke noe direkte svar på hvor rettighetene kommer fra. Men liberalister har brukt å vise til naturretten, det vil si at menneskets rett til liv og frihet er naturgitt. (Eller gitt av Gud, og i den religiøses verden er vel det samme sak.) For eksempel skriver liberalismens store helt John Locke i «Second Treatise of Government», utgitt i 1690: «Menneskets naturlige frihet er å være fri fra enhver overordnet makt på Jorda, og ikke befinne seg under viljen eller den lovgiende autoriteten til noe annet menneske, men å ha bare naturens lov som sin regel.»

Det er vanskelig i dag å sette seg inn i hvor radikal en slik tanke var i et England der politisk kamp dreide seg om fordeling av makt mellom kongen og parlamentet. Det var ille nok at Locke allerede, i «First Treatise of Government», hadde nappet ned buksene på teologer som brukte Bibelen til å begrunne at kongen var innsatt av Gud og derfor hadde uinnskrenket makt som kunne arves videre fra far til sønn til evig tid. Enda verre var det at han reiste tvil ved om det fantes noen gudegitt makt til fordeling i det hele tatt: Den tanken plasserte Locke langt ute på den revolusjonære fløyen.

Han fortsetter med å hevde at all rettskaffen myndighet springer ut av denne naturgitte retten, ved at folk er blitt enige om å leve i samfunn og avstå en del av den personlige suverenitet til en felles øvrighet. Menneskene har altså inngått en sosial kontrakt, og det er grunnen til at vi har satt konger og fyrster til å herske over oss. Men, sier Locke også, slik makt er delegert, og vi kan når som helst ta den tilbake hvis kongene ikke oppfører seg. Folket er suverent.

Jeg har heiet på John Locke og naturretten i årevis. Jeg er som sagt ikke aleine om det: De naturgitte rettighetene er uttrykt eksplisitt i den amerikanske uavhengighetserklæringen og i diverse menneskerettighetserklæringer. Flere hyllemetere i bokhylla mi dreier seg om samme sak. Men jeg har alltid hatt problemer med den friksjonsfrie overgangen fra naturtilstanden til ordnet samfunn: Var det slik at alle mennesker frivillig undertegnet den sosiale kontrakten? Og om de gjorde det – var kontrakten uoppsigelig til evig tid, og bindende for alle påfølgende generasjoner? Hadde den ingen Best Før-dato? - Og framfor alt: Fantes det noen naturgitte rettigheter i det hele tatt?

Så for noen år sia bestemte jeg meg for å finne naturretten. Med kompasset i den ene handa og Robert Nozicks «Anarchy, State and Utopia» i den andre bega jeg meg ut i naturen og begynte å leite. (Nozicks bok er den beste turplanleggeren i dette landskapet, for han snuser seg mellom steiner og kratt og finner alltid noe. Innimellom finner han også det han leiter etter. Mer om ham seinere.)

Naturen er stor, så jeg lette og lette. Jeg fant det ene samfunnet etter det andre – stammesamfunn, bystater, mafiastater, anarkier, kleptokratier – der folk hadde rettigheter. Sjokkerende ulikt og tilfeldig fordelt, både her og der. Sviende urettferdig, sett med mine snille og liberale øyne – men rettigheter: Droit du seugneur; stemmerett; neverett; odelsrett. Hammurabi lot skrive ned gjeldende lov og rett; Cyrus den Store lot skrive ned en oversikt over rettighetene til vanlige folk; på Island møttes folk i 930 og avtalte lov og rett, for det måtte et nybyggersamfunn ha, syntes de. «Revolverens rett» heter en av William Colt MacDonalds utallige westernbøker.

I naturen, derimot, utafor alle storbyer, landsbyer, beitemarker og almenninger, fant jeg ikke et fnugg av rettigheter. Nada. Detter jeg ned på ei fjellhylle og blir liggende hjelpelaus, kan jeg påberope meg rettigheter til jeg blir blå i trynet – det vil ikke hjelpe.

Stephen Crane skrev: «En mann sa til Universet: Min herre, jeg eksisterer! - Imidlertid, svarte Universet, har denne kjensgjerningen ikke skapt noen følelse av forpliktelse hos meg.» Robinson Crusoe var muligens fri, men han hadde ikke en eneste rettighet. I hvert fall ikke før han gikk i kompaniskap med Fredag.

Verken John Locke eller Robert Nozick har gått fjelltur i Rocky Mountains. De har ikke gått Besseggen en gang. For du må jo ut i naturen for å innse den sjokkerende sannheten:

Det finns ingen rettigheter der ute! Alle rettigheter er sosiale konstruksjoner. Du har ikke ræva full av «naturlige rettigheter» som du kan delegere til en felles myndighet. Rettigheter finns bare i et samfunn, der vi daglig definerer og redefinerer dem i samarbeid og forhandlinger med hverandre.

(Vent litt: Sa ikke enda en av mine helter, Margareth Thatcher, at «Samfunnet eksisterer ikke»? Jovisst sa hun det, og hun hadde helt rett. Den diskusjonen tar vi en annen gang.)

Så hvis vi prøver å overleve ved å «tenke og handle på egen hånd», slik partiet går inn for, blir vi ikke særlig gamle. Blir du slått ned og ranet på gata, så er det samfunnet, ikke naturen, som sørger for at du havner på sjukehus, og i beste fall også at banditten blir pågrepet. Naturen bidrar bare til at du gror fortere sammen igjen, hvis du er heldig – men gjør du ikke det, så godtar den ingen klager.

Mennesker bygger samfunn der vi avtaler rettigheter og plikter oss imellom fordi det er slik vi er. Både i Afrika og i Georgia har folk holdt liv i hverandre lenge etter den enkeltes utløpsdato. Det gjorde de for minst 1,8 millioner år sia, og deretter har etterkommerne deres holdt på med det samme. Innimellom har folk drept og spist hverandre også, antakelig fordi de tok seg rett til det.

Allerede i utgangspunktet bommer det nye partiet altså på en grunnleggende sannhet: Rettigheter er ikke naturgitt – de må skapes og avtales. Det skjer innafor rammen av et samfunn.