Liberalistene og eiendomsretten

Her er del 4 i fortellinga om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Hva har de tenkt; hvor tenkte de feil, og når tenkte de riktig? Del I er "Norske liberalister?", del 2 er "Ayn Rand og Liberalistene" , og del 3 er "John Locke, liberalistene og naturretten". Les alle delene på Øyvinds globb.

Etter å ha forklart at individet må tenke og handle på egen hånd, tar prinsipprogrammet for seg den aller viktigste rettigheten i «Liberalistene»s idealsamfunn, nemlig «Eiendomsrett». Dette er «retten til å disponere midler og ressurser du har tjent, skapt eller fått slik du måtte ønske».

Det finns neppe et samfunn i verdenshistorien der retten til å disponere over egen eiendom har vært uinnskrenket: Eiendomsretten er alltid omgitt av begrensninger, og disse er resultat av alle slags forhandlinger mellom interessegrupper. Bygger du atomkraftverk i bakgården, kommer kommunens Planavdeling på besøk. Farao var kanskje allmektig, men hvis han (for eksempel) fant på å demme opp Nilen for å lage en privat innlandssjø, ville det fort dukke opp en alternativ Farao. Men formuleringa «tjent, skapt eller fått» får meg til å fundere: Hvordan oppsto eiendomsretten? Hvordan har det seg at noen eier tusen kvadratkilometer av fedrelandets grunn, og andre ikke så mye som en kvadratmeter? Hvorfor er noen født som eiere av aksjer for milliarder av kroner, og andre som eiere av nøyaktig 0? 

Jeg griper igjen til John Locke. Det gjør nok «Liberalistene» også. Han skriver:

«Skjønt Jorda og alle dens skapninger er alle menneskers felles eie, har hvert menneske en eiendom i sin egen person: Denne har ingen andre noen rett til. Kroppens slit og hendenes arbeid, kan vi med rette si, tilhører det enkelte mennesket. Alt som mennesket tar ut av den tilstanden naturen har gitt det, og etterlatt det i, har mennesket blandet sitt eget arbeid med, og derved sammenføyd med sitt eget, og gjort det til sin eiendom. Ved at mennesket har fjernet det fra den fellestilstanden som naturen har satt det i, har det ved dette arbeidet fått tilført noe som ekskluderer andre menneskers felles rettigheter: For idet dette arbeidet utvilsomt tilhører arbeideren, kan ingen andre ha en rett til det som arbeidet er sammenføyd med, i hvert fall så lenge det er nok, og like godt, igjen til felles nytte for andre mennesker.» (Tung og treg oversettelse av undertegnete. Originalen er akkurat like omstendelig.)

Enklere uttrykt: Jorda og alt som er på den var opprinnelig menneskenes felleseie. Men den som blander sitt eget arbeid med en del av jorda gjør denne delen til sin eiendom og ekskluderer andres rett – i hvert fall så lenge det er nok igjen til andre.

Av den videre drøftelsen hos Locke framgår det at villmannen som jakter hjort i urskogen bare har rett til det dyret han nedlegger, mens skogen forblir menneskenes felleseie. Når det dukker opp en bonde som rydder skogen og planter hvete, derimot, så blander bonden arbeidet sitt med denne jordflekken, og da blir den hans. Da må villmannen holde seg unna akkurat denne flekken neste gang han vil ha en hjortesteik. Ved at bonden har blandet sitt eget arbeid med jorda får denne flekken en verdi også (det hadde den ikke så lenge den bare var villmark), og dermed oppstår det verdier, handel og rikdom, ifølge Locke.

Ved eventuell strid mellom jegeren og bonden tar Locke altså bondens parti: Det er bare å forsyne seg, så lenge det er nok igjen til andre! Dermed tar han parti for kolonisten mot villmannen: Sistnevnte kan jo bare dra et annet sted, men bonden skaper en verdi som sitter fast på samme sted. - Så med Bibelen i den ene handa og «Second treatise» av John Locke i den andre kunne flinke engelskmenn dra ut i verden og fordrive jegere og samlere fra deres tradisjonelle (og verdiløse) områder, som ble bondens straks han satte plogen i jorda.

Nå kan det også diskuteres hvor lenge det var «nok igjen til andre». I praksis har ikke retten til land vært fordelt etter noe regelverk om «verdiskaping»; den har vært fordelt etter prinsippet om at makt er rett. Makt springer ut av geværmunningen, sa Mao, og det prinsippet ble fulgt i Amerika, Australia og Afrika lenge før hans tid. Landbruket i Norge ble innført av innvandrere som jaget bort de jegerne og samlerne som levde der tidligere.

En kan videre spørre seg om Løvenskiold og andre skogeiere har «blandet sitt arbeid» med jorda og dyrket skog. Ellers ville jo skogen, i henhold til Locke, fortsatt være befolkningens felleseie. I virkeligheten ble eiendomsretten til Norges skoger fordelt av konger og storbønder fordi de hadde makt til det, og da spurte de verken fattigfolk eller farende fant til råds.

Altså: Har du «tjent, skapt eller fått» en eiendom, så kan du bruke den akkurat som du vil, sier «Liberalistene». Det gjelder landet du eier, og selvfølgelig også fabrikken og handelshuset du eier. I den grad du eier noe som helst.