Folk er bedre enn sitt rykte

 

Som de fleste andre menn er jeg en dyktigere sjåfør enn gjennomsnittet. Riktignok har jeg hatt noen krasjlandinger i mitt lange liv som bilavhengig, men det har aldri vært min feil. (Æ... Nesten aldri. Ø - ikke hver gang.)

Her om dagen, for eksempel, skulle jeg på skitur. I min grønne ungdom var alle løyper beintråkka, så da tok jeg på meg skiene utafor trammen. Men nå for tida har jeg bil, og dessuten er det oppkjørt løype fra Kittelsrudtoppen. Så nå var jeg på veg opp dit.

Oppe i høgda var det tåke. Den var kritthvit og gikk i ett med snøen; det var plent umulig å se hvor vegen sluttet og tåka og snøen begynte. Eneste øyefeste var brøytekvistene som stakk opp lik utropstegn på et stort, hvitt ark. Jeg myste og siktet etter brøytekvistene mens jeg drønnet avgarde i tjue km/t.

Er du en ivrig syklist, så veit du at du ikke skal sitte og glo rett på den hindringa du prøver å unngå, for da risikerer du at hendene dine styrer akkurat dit du sikter. Nå kan jeg avsløre at den regelen gjelder også når du holder i et ratt: Plutselig sto bilen på skrå med begge høgrehjul djupt nede i veita.

Jeg trakk pusten djupt, mumlet et stille «Isj!» (eller muligens noen enda kraftigere velsignelser), og prøvde å rygge. Hjula spant. Jeg prøvde å komme framover og svinge opp på vegen igjen: Hjula spant.

Når vinteren er på en av sine stadig sjeldnere visitter, bruker jeg å ha skuffe i bilen. Jeg kom meg ut og begynte å skuffe. Og skuffe. Og skuffe. Til slutt var jeg nede på stivtælen bakke både framme og bak, så jeg prøvde igjen, bakover og framover. Hjula spant.

Lykkeligvis hadde jeg mobilen med meg. Lykkeligvis hadde jeg også dekning, strøm på mobilen og telefonnummeret til NAF. Det tok ikke så himla lang tid før de svarte heller. Etter at vi var blitt enige om hvor jeg befant meg hen, lovet de å sende kranbil.

Gitt snøføret og gjeldende meteorologiske forhold hadde jeg forsonet meg med at jeg måtte vente et par timer. Men det tok bare tre kvarter fra jeg ringte til bilen dukket opp, og historien endte lykkelig, når en ser bort fra at skituren gikk i do.

Vegen der jeg kjørte ut er ikke særlig mye trafikert: Det passerte bare en åtte-ti biler mens jeg ventet. Det vil si, de passerte ikke: Hver eneste bil stanset. Førere og passasjerer stakk hodene ut og spurte om jeg trengte hjelp. Flere kom ut og prøvde å hjelpe meg med å skyve eller løfte bilen opp av grøfta. En nabo kom med traktor og tilbød seg å prøve å dra meg opp. Ingenting nyttet, men så kom kranbilen.

Omtrent det samme hendte i fjor sommer da jeg punkterte på veg til setra. Ei ergerlig hefte, men det var jo en smal sak for en kar med jekk, skiftenøkkel og reservehjul å skifte dekk. Tenkte jeg.

Jeg ble nødt til å tenke om igjen. For der jeg sto med flatt dekk på Vestsidevegen viste det seg at sommerdekket satt litt for ettertrykkelig fast: Jeg var ikke kar om å få løsnet skruene med den skiftnøkkelen jeg hadde. Arkimedes ville kanskje ha sagt: «Gi meg et fast punkt å stå på og en skiftnøkkel med lang nok arm!» Men skiftnøkkelen med det lange skaftet befant seg i garasjen hjemme. Det ble å ringe til NAFs veghjelp.

Også den gangen stanset hver eneste bil som kom forbi mens jeg ventet. Vennlige sjeler gjorde stadig nye forsøk på å få løsnet de gjenstridige skruene. Noen ga fort opp; andre var mer iherdige og nektet å tru at de ikke skulle få det til. Ingen klarte det. Til slutt dukket NAF opp. De hadde skiftnøkler til alle behov, så da var dekket skiftet på et blunk.

Det kan hende jeg ser aldeles ubehjelpelig ut der jeg står i vegkanten, sånn at folk får medynk med en stakkar som opplagt trenger hjelp for å klare seg her i livet. Men andre som har fått motorstopp opplever det samme: Folk stopper for å hjelpe, enten du ser stakkarslig ut eller ikke.

Hjernen din er full av nevroner som driver og sender signaler til hverandre. Signalene fører til tanker eller handlinger. Når du kjenner smerte eller utsettes for en trussel, utløyses det kaskader av signaler som får deg til å reagere.

I boka står det at omtrent 20 % av nevronene dine er noe forskerne kaller speilnevroner. De produserer signaler når du ser en annen person som plages av ett eller annet. Da reagerer du som om du opplever den samme plagen sjøl, bare svakere. Speilnevronene dine sier: «Se, der står stakkars Øyvind og veit ikke si arme råd. Tenk om det hadde vært deg! Nå må du hjelpe ham å komme videre i bilen og i livet sitt.»

Det vil si: Speilnevronene dine trenger slett ikke vite navnet mitt. Det er nok at du ser en skapning som er av omtrent samme slag som deg sjøl. Du ser at der står det en fyr med et gjenkjennelig problem, og da er din aller første impuls at du vil hjelpe.

Impulsen til å hjelpe synes å være allmennmenneskelig. Den kan registreres hos spebarn lenge før de har lært at de skal være snille og greie. Det er altså grunn til å tru at hjelpsomhet er medfødt.

Dævelskap, derimot, må læres gjennom lang indoktrinering i livets harde skole. Den aller viktigste delen av slik indoktrinering er å få deg til å slutte å se enkelte mennesker som skapninger av ditt eget slag; det kalles avhumanisering. Det var derfor propagandaen i Rwanda konsekvent omtalte tutsier som «kakerlakker» i lang tid før folkemordet. Det kan nevnes atskillig nærmere eksempler på slik avhumanisering.

Hvorfor vi absolutt må drive med avhumanisering også, det er et mysterium som kloke folk har spekulert på i noen tusen år. Hvis noen har funnet et endelig svar, så står det ikke i de bøkene jeg har lest. Kanskje genene våre er redde for at vi skal bli alt for hjelpsomme?

Uansett: Mine opplevelser i vegkanten har bidratt til å gi meg et lysere syn på mine medborgere. Jeg har konkludert med at folk er bedre enn sitt rykte, så sant de får sjansen til å vise det.

Gode gjerninger redder verden. Så kanskje er det fortsatt håp for menneskene, og ikke minst for bilistene.