Ytringsfrihet og "sensur"

 

I dag tidlig satt det tre kultursynsere inne i radioen min og snakket om ytringsfrihet. De fant det betenkelig at enkelte brukere blir blokkert på Facebook og Twitter, og det meinte de var et brudd på ytringsfriheten. Etterhvert ble de likevel enige om at det var greit at sånn blokkering gikk ut over Trump, for han hadde så mange andre muligheter til å ytre seg.

Det er ikke alltid jeg blir like imponert over kultursynseres evne til å tenke klart og være presise i sin omgang med begreper. Disse tre satt i et redigert medium, NRK P2, og ytret seg. Det gjør de ganske ofte, til forskjell fra de aller fleste av oss. Jeg merket ikke tilløp til refleksjon over at de sjøl var valgt ut av en redaksjon til å ytre seg, mens det finns over fem millioner andre nordmenn som ikke var utvalgt til å ytre seg. Men den muligheten får du bare hvis du er medlem av den eksklusive klubben av kultursynsere som står på spillelista til redaktøren.

Det er altså ikke brått alle som slipper til i det mediet de ønsker å ytre seg i. Ytringsmulighetene er begrenset i alle radio- og fjernsynssendinger, i aviser og tidsskrifter, i forlagshus. Norge er fullt av refuserte forfattere. Kommentarspaltene i aviser som fortsatt holder seg med slike blir overvåket, og de verste kommentarene – på en eller annen skala – blir rutinemessig slettet. Mye tyder på at overvåkerne gjerne kunne være enda mer nidkjære enn de er.

Tilgangen til alle medier og plattformer blir altså regulert av dem som eier og drifter mediene og plattformene. Det heter redigering, ikke sensur.

Facebook, for eksempel, har regler for den som vil ytre seg. Mange har opplevd å få meldinger blokkert. Det har jeg også, sjøl om jeg aldri har publisert bilder av pupper, snuriller eller spretne rumpeballer. Derimot har jeg en gang uttrykt meg ironisk ved å bruke ord som ikke er gangbare lenger i det offentlige rom. Da fikk jeg kjapt beskjed fra algoritmene som redigerer denne ytringskanalen at man skulle ha seg frabedt hatefulle ytringer, takk! Dermed ble meldinga slettet. Jeg prøvde igjen ved å sette det formastelige ordet mellom apostrofer. Algoritmene lot seg ikke lure: Nok en gang ble jeg blokkert, og denne gangen forklarte de med dyster mine at hvis jeg fortsatte på denne måten, så - -

Jeg lurte meg forbi til slutt, på den enkle måten at jeg forfattet et kortfattet blogginnlegg og la ut lenken som innlegg på Facebook.

Av denne opplevelsen sluttet jeg at algoritmene som ivaretar redaktøransvaret på Facebook er ganske enfoldige, og at de ikke har sans for ironi. Det er mange andre ting de ikke skjønner seg på også: Hvis Zuckerberg for alvor skal ta inn over seg det samfunnsansvaret han synes å være i ferd med å oppdage, bør algoritmene hans oppdage oppfordring til terror og andre forbrytelser også. De bør bli i stand til å gjennomskue grove løgner som spres til millioner av mottakere, og de bør kunne identifisere grovt nedsettende omtale av folkegrupper. Så bør de også ha vett nok til å be om hjelp av virkelige mennesker med virkelige navn og ansikter når de kommer i tvil.

Sosiale medier redigeres som alle andre medier, men kriteriene er svært grove og vilkårlige. Når eierne griper direkte inn og overkjører algoritmene, slik som da Trump ble avskåret fra å fortsette å spre grove løgner daglig til millioner av følgere, så skjer det i erkjennelsen av at algoritmene langtfra er gode nok. De kommer sikkert til å bli mye bedre. De kommer fortsatt til å gjøre grove feil, eller i hvert fall ta avgjørelser som du er rasende uenig i. Det gjør redaktøren i «Aftenposten» også.

Redigering begrenser dine ytringsmuligheter. Men om du av en eller annen grunn ikke slipper til på Facebook, kan du prøve Twitter. Er den muligheten også stengt, kan du bruke Tik-Tok. Eller du kan skrive blogg og spre lenken til bloggen din via epost, SMS, annonser i avisen, omtaler i blekka til idrettslaget.

Får du ikke utgitt boka di på noe forlag, kan du gi den ut sjøl. Vil ikke «Aftenposten» trykke innlegget ditt, kan du prøve «Dagens Næringsliv». Eller du kan skrive blogg. Eller - -

Verken Facebook, «Aftenposten» eller Gyldendal Norsk Forlag tar fra deg ytringsfriheten. Det gjør ikke debattprogrammet «Debatten» heller, sjøl om du ikke blir invitert til å stille opp. Og om invitasjonen til å holde foredrag på Hamsundagene blir trukket tilbake fordi arrangøren har fått kalde føtter, så er kanskje arrangøren en feiging, men han fratar deg slett ingen ytringsfrihet. Og kjenner jeg deg rett, så løper du straks til Resett eller Document eller en annen av de elektroniske blekkene til kokko-høyre. Der får du hyle mot månen så mye du bare vil.

Redigering begrenser tilgangen din til én av tusen forskjellige ytringskanaler. Sensur, derimot, fratar deg din ytringsfrihet. Det er et hav av forskjell på disse to fenomenene. Når meiningsbærere som er vant til å få stor plass i det offentlige rom ikke slipper til i en avis, et debattprogram eller på en elektronisk plattform, skriker de av og til opp og påberoper seg at de er sensurert. Lettere komisk blir det når de står i Dagsrevyen og klager over at ytringene deres blir undertrykt.

Dette er misbruk av begreper og forkludring av klar tenkning. Sensur foregår i Hviterussland, i Iran, i Saudi-Arabia. Og de fleste andre land. De som mister ytringsfriheten og som ikke finner seg i det, de ender gjerne i fangehøl i byer som Beijing, Ankara, Kairo. Det er en grov fornærmelse mot alle undertrykte at ord som «sensur» blir misbrukt hver bidige gang en redaktør bruker rødblyanten eller en løgnmitraljøse blir stoppet på Twitter.

Alle medier blir redigert, og godt er det: Som påpekt kan mange medier med fordel redigeres både bedre og strengere. Ytringsfriheten er ikke opphevet fordi om innlegget ditt blir refusert. Slutt å surve som om Norge var Nord-Korea.