Sanna Sarromaa er like stappfull av fordommer som en gjennomsnittlig kommentartråd på nettet. Til forskjell fra mange andre har hun ikke skaffet seg sine fordommer i «livets harde skole»; hun har tvertimot sanket dem med seg fra forskjellige universiteter. En lang utdannelse er altså ingen garanti for klokskap – knapt nok for kunnskap.
Av en eller annen grunn får hun stadig lufte sine fordommer i full offentlighet i landets største aviser. At hun stadig slipper til og antakelig får godt betalt, skyldes ikke at hun skriver spesielt godt eller interessant: Det er jo ikke særlig vanskelig å få tak i folk som avskyr nynorsk, dialekter og sånt, og som klarer å karakterisere andres språk med blomstrende skjellsord. Det skyldes nok heller at hun allerede er et kjent navn, slik at navnet hennes har gjenkjennelsesverdi. Dermed trur redaktørene at det har allmenn interesse når hun skriver ett eller annet kunnskapsløst om ett eller annet – det være seg norsk mat, norsk språk eller norsk utdannelse. Samme slags vurdering ligger til grunn når norske redaktører trur det har verdi for offentligheten at Charter-Svein får dele sine kunnskaper om virus med oss.
Sarromaa har i mange år skaffet seg et navn ved å angripe norsk syte- og klagekultur. Rettere sagt; ved å syte og klage over det hun oppfatter som syte- og klagekultur. Det siste året har hennes syting og klaging rettet seg mot norsk mat, norsk ferie, norsk språk og norsk utdanningspolitikk.
I 2020 hindret koronaen henne i å ta den vanlige ferien sin. (Selvfølgelig ferierer hun i Frankrike hvis hun kan; alle på hennes nivå gjør det.) Dermed ble hun tvunget til å feriere i Norge, dette tilbakestående landet der hun har bodd aldeles frivillig i mange år. Da først oppdaget hun hvor dyrt og dårlig alt er her i landet: Maten, overnattingsstedene og ikke minst været. Etter et døgn i campinghytte i Mandal (der regnet det; dessuten var det maur der) avbestilte hun ferieturen i Jotunheimen, for hun skjønte at der kom det til å være enda verre. Lykkeligvis ble grensa mot Finland åpnet, slik at hun kunne trekke pusten i de dype skoger, der det visstnok ikke finns vær. I hvert fall ikke så mye vær som i Norge.
I seinere tid har hennes syting og klaging rettet seg mot at folk her i landet ikke uttrykker seg i den sosiolekten som hun sjøl til en viss grad behersker, et nedtonet riksmål – tidligere ofte kalt «dannet dagligtale». Særlig ille er det at folk kan breke på egen dialekt i NRK, kunne hun meddele, helt uvitende om at det språket hun etterlikner er akkurat like mye dialekt som alle andre, hvoretter hun ga seg til å karakterisere forskjellige dialekter hun har hørt navnet på: «Jeg synes bergensk er slitsomt. Jeg forstår det, men ikke med letthet og glede,» kunne hun betru oss da hun beriket oss med et intervju. «Stavangersk og jærsk er to helt jævlige dialekter.» Og: «Det skjærer i ørene mine når noen sier 'itte'.» Og så videre, og så videre.
I samme intervju kunne hun også avsløre at hun er svært lite musikalsk: En helt overflødig opplysning; det skjønner du straks du har lest noen få setninger av hennes språklige betraktninger. Du skjønner også at hun er blottet for intellektuell nyfikenhet: Enhver med den minste interesse for språk vil jo lytte etter variasjoner i uttale, ordforråd, trykkfordeling, og fundere over hva sånne variasjoner kommer av. Ikke Sarromaa: For henne er variasjonsrikdommen bare kilde til sinne. Hun har nok skaffet seg sine kunnskaper én gang for alle.
Hun meiner at «dialektfascistene» ikke respekterer tilhøreren. Det forholder seg stikk motsatt: Som bruker av helt vanlig norsk vil jeg ikke finne på å fornærme din intelligens ved å legge om språket, som om jeg ikke trur du evner å skjønne noe som helst. Jeg legger ikke om til barnespråk heller. For enten vi ytrer oss på nordlending, trøndersk, siddis eller vikamål, så er det helt vanlig og normal språk vi bruker. Vi har få problemer med å forstå hverandre: Det kommer av at vi har vendt oss til, blant annet takket være språklig takhøgde i NRK og TV2, at språket har et variasjonsrom der vi fint kan bevege oss og likevel bli forstått. Fordi vi har vendt oss til å finne fram i dette språklige rommet, forstår vi også både dansk og svensk dagligtale mye lettere enn dansker og svensker forstår norsk – enn si hverandres språk.
Dette er en språklig kompetanse som Sarromaa verken eier eller verdsetter. Mer enn det; hun skjønner ikke at den eksisterer. I hennes vesle avkrok av verden er regelen at folk skal tilpasse seg hennes egen, smale språklige variant. Det faller henne ikke inn at det er svært uhøflig om en tilhører nekter å strekke seg den språklige centimeteren som muligens kreves for å oppfatte budskapet.
Sarromaa er, i sin provinsielle arroganse, overbevist om at hun behersker norsk like godt som en innfødt. Hun kommer ikke til å gjøre den minste anstrengelse for å skaffe seg breiere kunnskaper. Dermed kommer hun ikke til å lære mer heller. Det faller henne ikke inn at hvis hun syter over hvor vanskelig det er å skjønne en haugesunder «som krydrer språket med tonem 2» (det gjør de ikke – hun har ikke peiling på hva tonem 2 er), så er det sin egen uvitenhet hun blottstiller.
Som alle heimføinger trur hun at hennes variant av språket er den naturgitte og riktige, mens alle andres er feil. Sånt kan en tillate seg å meine hvis en har makt til det: Derfor har overklassen i de fleste land kunnet bestemme hvilket språk som er det «riktige». Problemet er at her i landet har likestillingstanken gått helt av skaftet: Nå for tida uttrykker jo milliardærene seg like gjerne på trøndersk som på Frogner-riksmål, enten noen gir dem lov til det eller ikke. Hvor skal dette ende?
Sarromaas nyeste stunt er at hun harselerer over forslag om legeutdanning på Gjøvik: «Er det virkelig noen som ønsker å bli behandlet av en lege som har sin utdannelse fra Gjøvik?» spør hun. Hun har også registrert at det nye sentralsjukehuset for Innlandet er tenkt plassert på Moelv: «Er det noen som har hørt om Moelv? Moelv er et et lite veikryss mellom Hamar og Lillehammer bestående av Narvesen og Nille. ... Men er det noen som kan noe som vil jobbe i Moelv?» - Nei, de får nok ikke en eneste lege eller spesialsjukepleier til å ville jobbe på et sted som mangler både nattklubb og teater, skal du se.
Sarromaa, derimot! Hun er blitt utdannet til den verdensborgeren hun trur hun er ved å ta sin utdannelse som «første år på Universitetet i Lappland, neste på universitetet i Helsinki og tredje på Blindern.» (Hun har sin doktorgrad innen »kjønnsforskning». Frist meg ikke til å røpe mine egne fordommer mot synsefag.) Uten et utdanningsløp der hun var innom de største lærestedene, både i Finland og i Norge, ville hun aldri ha blitt til noe, kan du skjønne. Men at folk kan utdanne seg til noe som helst på Gjøvik? Narr henne ikke til å le! Det blir for hobbyvirksomhet å regne.
Fairbanks i Alaska har 31.000 innbyggere. Der ligger det et velansett universitet; det eldste i Alaska, der det også befant seg et medisinsk fakultet, som ble flyttet til Anchorage da det også ble etablert et universitet der. Det er et nært samarbeid med utveksling av kompetanse og studenter mellom disse to. Avstanden mellom Fairbanks og Anchorage er 580 km langs en bilveg gjennom fjell og skog – altså om mulig enda lengre enn avstanden fra Gjøvik til Oslo. - Gjøvik har 30.500 innbyggere, og har en egen del av NTNU. Flinke til å bruke nettet er de også, og bøker har de hatt lenge.
I Sarromaas forestillingsverden kan ingenting stort og betydelig skapes på småsteder. Bare i metropolene kan sivilisasjonens klare lys næres og skinne! Fra de store sentra kan lyset og kunnskapene sildre ut over Gryltevika, Rablegrenda og andre avsidesliggende plasser. Der bor de mumlende massene som grynter og klør seg i ræva mens de venter på kunnskaper fra Sarromaa og andre av hennes kaliber. Kunnskapene overleveres i dannet dagligtale, selvfølgelig, og oppdelt i passe store stykker, sånn at de kan få plass i de små distriktshodene.
Reykholt heter en avsidesliggende plass i Europas mest avsidesliggende land – ikke nettopp noe urbant senter der lysende begavelser samler seg fra fjernt og nær. På dette stedet ble noen av Europas ypperste litterære verk skapt på 1200-tallet, i en fortellertradisjon som blomstret i Europas karrigste og tynnest befolkete land. Snorres Kongesagaer og hans Yngre Edda ble ikke skapt i London eller Paris; de ble skapt på heiene 15 mil nord for Reykjavik.
Snorre arbeidet ikke i et vakuum; han samlet fortellinger fra eldre skriftlige kilder, og fra kunnskapsrike tradisjonsbærere som han snakket med på sine reiser. Verken han eller de andre sogeskriverne – dem var det mange av – trengte å sitte i et stort senter for å skape verdenslitteratur. Snorre fikk den inspirasjonen og de kunnskapene han trengte utenfra likevel.
Elias Lönroth bodde i en liten by nær Karelen mens han reiste rundt i gläsbygdene (og i Karelen var bygdene virkelig gläse, da som nå!) og samlet versene til det som skulle bli «Kalevala». Jeg har skjønt det slik at mange finner fortsatt holder det verket de kaller «Finlands nasjonalepos» høgt i ære, dets stusslige herkomst til tross . Men muligens ikke Sarromaa. M. B. Landstad bodde i den avsidesliggende bygda Seljord mens han samlet store deler av den norske folkeviseskatten. Når det gjelder Asbjørnsen og Moe -
Og ingen av dem hadde Internett en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar