Kjønn, identitet og makt: En rapport fra krigen

 

I Storbritannia ble det for noen år sia forberedt et lovforslag om at enkeltpersoner kunne endre sitt juridiske kjønn ved å fylle ut et skjema og betale et lite gebyr. Disse planene forårsaket diskusjon, også i sosiale medier. Maya Forstater, en skatteekspert som arbeidet for Center for Global Development, tvitret sin oppriktige oppfatning om lovforslaget. Hun skrev blant annet: «Det jeg ikke kan begripe er at folk jeg beundrer, som støtter vitenskapen og som kjemper for menneskerettigheter og kvinners rettigheter, binder seg sjøl i knuter for å slippe å si den sannheten at menn ikke kan bli kvinner (fordi det kan såre mennenes følelser)». Hun skrev også: «Jeg deler bekymringene til @fairplaywomen om at en radikal utvidelse av den legale definisjonen av «kvinner», slik at den kan omfatte både menn og kvinner, gjør den til et meningsløst begrep, og vil underminere kvinners rettigheter og beskyttelsen av sårbare kvinner og jenter.»

Det skulle hun nok ikke ha skrevet. For ved dette senteret arbeidet det, som en lett kan forestille seg, mange rettenkende mennesker, og de ble fryktelig opprørt over skatteekspertens reaksjonære (eller «middelalderske», et yndlingsbegrep blant dem som er på parti med framtida) synspunkter. De ble så opprørt (er det lov å si oppskjørtet?) at de forlangte henne fjernet fra jobben. Dermed fikk hun sparken, sånn at toleransen og framskrittet kunne feire en ny seier.

Maya Forstater feiret ikke. Hun gikk til søksmål i arbeidsretten, og der tapte hun. Dommen falt i desember 2019. Dommeren begrunnet avgjørelsen blant annet med at hun ikke har rett til å «overse rettighetene til en transperson og den enorme smerten som forårsakes av feilkjønnethet ... Disse holdningene fortjener ikke respekt i et demokratisk samfunn.» Hele begrunnelsen var 26 sider lang.

Men som den hensynsløse personen hun var nektet Forstater å gi seg. Hun fastholdt at kjønn er uforanderlig, og at det må det være lov å si uten å miste jobben. Så hun førte saken videre, og i appellretten fikk hun medhold. Dommeren fastslo at sjøl om uttalelsene hennes kunne føre til at enkelte følte seg såret, kunne de ikke hevdes å angripe eller true noen.

Denne avgjørelsen er nylig falt. Den fastslo at Forstaters syn på biologisk kjønn som noe virkelig, viktig og uforanderlig er beskyttet av loven, også om enkeltpersoner føler seg krenket av et slikt syn. Hva som skjer med ansettelsesforholdet er fortsatt ikke avklart, og arbeidsgiveren er lite tilfreds med utfallet. Der arbeider det fortsatt mange rettenkende mennesker som ikke tåler feiltenkende kolleger. De kan ikke leve med at middelaldermørket igjen senker seg over arbeidslivet, kan du skjønne.

Det hører til historien at forslaget om å gjennomføre egenrapportering av ønsket kjønn er lagt til sides i Storbritannia. I Norge, derimot, er lovgiverne progressive og på parti med framtida, så her ble en slik lov innført allerede i 2016. Der står det: «Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.» Etter at skattekontoret (!) har godkjent en formell søknad, blir kjønnet endret i folkeregisteret, og «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.»

Maya Forstaters sak fikk ekstra publisitet fordi J K Rowling engasjerte seg til hennes fordel. Dette førte i sin tur til et ramaskrik der rettenkende mennesker i hele verden tok avstand fra Rowling – bl a med krav om at bøkene hennes skulle fjernes fra offentlige biblioteker. Slike krav er ennå ikke oppfylt, såvidt jeg veit.

Men rettenkerne gir seg ikke, selvfølgelig: Intolerante ytringer og ytrere må slås ned med hard hånd. Vi kan jo ikke tillate folk å meine hva som helst, bare fordi de påberoper seg naturvitenskap og andre middelalderske fordommer! Framskrittet ruller ubønnhørlig videre.