"Vi har drekki og eti nok!"

 

Etter pandemien måtte alle kompenseres. («Etter pandemien»? Den fortsetter som før, men nå er den avblåst over hele verden unntatt Kina. Ingen andre har råd, politisk eller økonomisk, til å drive på. Bare keiseren har makt til å gjøre akkurat som han vil.) Så bøndene måtte få «tidenes landbruksoppgjør»; flyteknikerne trudde de måtte få 16 % (!) for å «sikre rekrutteringen» (til et yrke der folk står i kø for å få utdannelse). Lærerne, lektorene, sjukepleierne og alle trøste-og-bærefagene måtte få et skikkelig løft, fordi de hadde «stått i det» under pandemien. (Det hadde kassadamene og servitørene også, og de ble hardere rammet av pandemien enn noen annen yrkesgruppe. Men kassadamer og servitører mangler både mastergrad og slekt og venner i redaksjonene, så de dukket aldri opp i Debatten eller Dax 18.)

Nå har alle dessuten krav på lange ferieturer og på å «unne seg noe ekstra». Nå må alle få økt kjøpekraft som kompensasjon for to triste år. Ikke sant?

«Økt kjøpekraft» kan oversettes til «økt forbruk». Er det en naturlov at forbruket skal øke, og øke, og øke?

Tydeligvis ikke: Nå stanger forbruksveksten mot virkeligheten i form av økte priser – ikke bare på energi, men på alle varer og tjenester som produseres ved bruk av energi, det vil si alle. - Javisst, roper folk, og da må vi kompenseres for strømpris, bensinpris, renteøkning og inflasjon! For økt kjøpekraft har vi krav på. Skulle bare mangle, etter disse fæle åra!

I 1961 reiste jeg på min første utenlandstur. Den gikk helt til København med danskebåten. Tidligere ferieturer hadde gått til så eksotiske steder som Sandefjord, Inderøy og Balestrand. Jeg var privilegert, med to foreldre som tjente bedre enn de fleste. Norge hadde ett radioprogram, og der sendte de stusslige programmer om landbruk og fiske. Til gjengjeld kunne jeg ta inn både Radio Lux og svensk P2 ved å skru av dekslet bak på radioen og skyve forsiktig på kondensatoren med pekefingeren. Fjernsyn fantes i Sverige og i Donald.

Fra 1961 til i dag er kjøttforbruket pr person doblet her i landet. Totalt forbruk pr person, målt i faste kroner, er mer enn tredoblet. Jeg har tilgang til et uendelig antall fjernsynsstasjoner, og nesten alle gnåler om stadig flere steder jeg må reise til og stadig flere ting jeg må kjøpe. Er jeg tre ganger så mett, tre ganger så tilfreds og tre ganger så lykkelig som jeg var i 1961? Ikke helt. Jeg må nok få enda litt mer kjøpekraft. Eller?

Ifølge FNs hovedrapport om naturmangfold fra 2019 er 50 prosent av verdens naturlige økosystemer blitt ødelagt på de siste 50 åra. Over 30 prosent av verdens fiskeressurser fiskes over bærekraftig nivå. Mer enn en fjerdedel av alle kjente arter er utrydningstruet. Plastforurensning er mer enn tidoblet sia 1980. Og så videre; og så videre. Bildet er det samme over hele linja: Vi bruker ikke naturen – vi bruker den opp i stadig raskere tempo.

Det finnes et internasjonalt nettverk, Global Footprint Network, som hvert år beregner en «Global Overshoot Day» - den datoen i året da verdens totale forbruk passerer naturens evne til produksjon og tilvekst for hele året. I 2022 faller denne datoen på 28. juli. ( https://www.overshootday.org/content/uploads/2022/06/Earth-Overshoot-Day-2022-Nowcast-Report.pdf ) Fra denne datoen og ut resten av året, sier rapporten, fortsetter vi mennesker å forbruke uten at det skjer noen tilvekst. Datoen faller tidligere for hvert år.

Norge ligger helt i front i overforbruket. Vår lokale «Overshoot day» falt i år på 12. april. ( https://bergensia.com/april-12-norways-overshoot-day-in-2022/ ) Det betyr at hvis hele verden hadde vårt forbruksmønster, måtte vi ha hatt mer enn tre og en halv jordklode å fordele forbruket på, dersom det skulle skje uten verdiforringelse.

For et par år sia påstå jeg at vi har bevilget oss en forbruksvekst som ikke baserer seg på økt produksjon, men på stadig større uttak av naturressurser.

( http://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html ) Beregningene av vår og verdens «Overshoot day» viser at det samme fortsetter i dag: Vi eter opp stadig mer av såkornet, og vi gjør det i stadig større tempo.

Thorbjørn Berntsen – en av få overlevende Ap-ledere som hadde møkk under negla – sa: «Vi har drekki og eti nok!» Så la han til: «Hele opplegget går ut på å få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen var det mening. Men er det noen mening når du faen ikke får igjen lokket på brødboksen engang?» ( https://frifagbevegelse.no/anbefaling/thorbjorn-berntsen--jeg-har-for-lengst-mistet-trua-pa-det-derre-okonomiskvekstsamfunnet-vi-har-drekki-og-eti-nok-6.158.655440.603a3f29fd )

Han får mer rett for hver dag som går. I år flater levestandarden ut her i landet, om den ikke synker et hakk eller to. Det har antakelig både vi og verden godt av.

Så må jeg legge til: Jo, det finnes folk som sliter. Det finnes ekte nød, også i Norge. De trenger fortsatt støtte. Men det er ikke de nødlidende som er mest synlige i kravet om kompensasjon og kjøpekraft.