Det var en gang ei prinsesse i et lite land langt mot nord. Hun var ei nesevis lita berte, så de kalte henne Märtha-berta. Hun meinte at alle burde se på henne, sia hun var ei prinsesse og den fjongeste i arverekka til kongekrona. En dag sa en hofftjener til henne at hun aldri kom til å bli nummer én i arverekka. Men hvis hun gjorde mye rart, kom alle til å se på henne fordi hun var ei prinsesse. Da kunne hun tjene mange penger. Det tenkte hun mye på.
Så da hun var blitt stor, begynte hun å gjøre mye rart. Hun ringte til journalistene og fortalte at hun var synsk, og at hun kunne snakke med de døde. Hun fortalte også at hestene hadde lært henne å snakke med dyr på et åndelig nivå, og å kommunisere med engler. Det var en enorm gave, så den ville hun dele med andre. Derfor laget hun en skole hvor folk kunne betale for å lære å snakke med englene. De kunne også lære «reading og healing».
Alle journalistene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha tenkt at hun var en svindler og en sjarlatan, og da kunne de ha laget en humoristisk notis nederst på side 6. Men sia hun var prinsesse og nummer fire i arverekkefølgen, tenkte journalistene at det hun sa var både viktig og riktig. Derfor laget de store oppslag på førstesidene om hvor fint det var at hun ville lære folk å snakke med englene. Og når fine damer på vestkanten av den store byen (og noen herrer) leste om den kongelige engleskolen, strømte de til skolen hennes med kredittkortene sine.
Hun skrev åndfulle bøker også. De store forlagene tenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha sendt manuskriptene hennes tilbake og sagt at de ikke ville gi ut reint sludder. Men sia hun var ei prinsesse, tenkte de at det hun skrev var viktig, og at de kunne tjene mange penger på det. Derfor ga de bøker som hette «Møt din skytsengel» og «Englenes hemmeligheter» i store opplag. Da ringte både prinsessa og forlaget til alle journalistene og sa at nå hadde prinsessa skrevet ei bok som alle burde lese, så da kom den nyheten også på førstesidene. Sia det ble skrevet så mye om englene hennes, og sia hun var ei prinsesse, ble hun invitert til det fjernsynsprogrammet som alle brukte å se på, og der ble hun intervjuet og fortalte om alle de åndfulle tingene hun kunne. Da ble det solgt hauger og lass av bøkene hennes, og det kom enda flere fine damer (og noen herrer) med kredittkort til skolen hennes.
Til slutt hadde alle åndfulle og godtruende damer (og noen herrer) vest i den store byen lært å snakke med engler, så da la hun ned skolen. Dessuten hadde faren hennes, Kongen, sagt at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen til å tjene penger. Så da kom det bare noen få åndelige nyheter fra henne på flere år.
Men så reiste hun til det store landet i vest og møtte en mann som var like åndfull som henne: Han hette Durex og kunne rense vaginaer (derav navnet), han var sjaman og kunne snu atomer, han kunne drive ut onde ånder fra barn slik at de ikke fikk kreft, og han helbredet folk med hendene sine og med amuletter. Dessuten nedstammet han både fra reptiler fra verdensrommet og en farao i gamle Egypt. Han brukte sin åndelige kraft til å gjøre verden bedre og tjene penger.
De to skjønte at de sammen kunne snakke med enda flere og enda viktigere journalister enn de kunne hver for seg. I det store landet er det mange som synes det er stor stas med kongelige, så de to laget en serie som hette «Sjamanen og prinsessen». Den handlet om alt det vidunderlige de kunne få til. De fortalte at det var bestemt fra tidenes morgen, av åndelige krefter som styrer tid og rom, at de to skulle møtes. Denne serien ble sett av mange rike og fjonge damer (og noen herrer), så de fikk god betaling for å snakke om seg sjøl.
Så reiste de til Kongen i det vesle landet for å hilse på ham og Dronninga, og for å snakke med alle journalistene. Men da folk fikk høre om sjamanen som kunne snu atomer og rense vaginaer, begynte mange å le. Det likte ikke de to, så de ringte til journalistene og sa at de ikke ville snakke med journalister. De fortalte også at folk lo av sjamanen fordi han var mørk i skinnet. Men Kongen sa at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun helt enig i.
Det kom en stor pest i det vesle landet. Da solgte sjamanen amuletter som beskyttet folk mot pesten, og det reddet sikkert mange liv. Så spurte han Kongen om han fikk lov til å gifte seg med dattera hans. Kongen er en romslig mann, så han sa ja, og at han gledet seg til å få Durex inn i familien.
De begynte å planlegge bryllupet sitt, så de ringte til alle journalistene som de ikke ville snakke med og sa at de skulle gifte seg. Derfor skulle alle i både det vesle og det store landet skrive om at sjamanen og prinsessa skulle gifte seg. De valgte det fineste stedet på den fineste årstida i hele det vesle landet, og sørget for at dette stedet ble sperret for alle som ikke hadde noe der å gjøre, altså de fleste. Dit skulle bare gjestene deres komme, og alle gjestene var kongelige og ellers en masse fine folk.
Alle som var der sa at det var en fin og verdig hendelse. Men journalistene skrev om hvor sure de var fordi de ikke hadde sluppet til. Prinsessa og sjamanen hadde solgt eneretten til bryllupet til et fjernsynsselskap, det var grunnen til at ingen journalister fikk slippe inn. For hva skulle de med kjærligheten sin hvis de ikke kunne tjene penger på den? Men Kongen sa at prinsessa ikke måtte bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det var hun enig i.
Det gikk et års tid. Da viste det seg at prinsessa og sjamanen hadde laget en serie som de hadde solgt til et stort fjernsynsselskap som sender til hele verden. Den hette «To kongelige opprørere: En kjærlighetshistorie.» Der fortalte de historien om seg og sitt, og sa at det var fint å kunne spre kjærlighetens budskap til hele verden. Slik tjente de enda flere penger på kjærligheten sin, og på prinsessetittelen hennes.
I serien sa sjamanen også at folk i det vesle landet har vært imot ham fordi han er mørk i skinnet, og at Kongen ikke støttet ham når han trengte det. Da ble folk i det vesle landet sinte, fordi han sier sånt om dem og om Kongen deres, som de er svært stolte av. De sier også at de ikke lo av ham fordi han er brun i skinnet, men fordi han er en sjarlatan og en kvakksalver, akkurat som prinsessa. Derfor er det mange som meiner at prinsessa må avskiltes og miste prinsessetittelen.
Men i den store verden har alle som vil fått vite at folk i det vesle landet ikke liker folk som er brune i skinnet, og at Kongen ikke gjør noe for å støtte sånne som Durex. Og hvis prinsessa blir avskiltet, kan de lage en serie om det også. Prinsesse er ingen beskyttet tittel, så hun kommer nok til å fortsette å kalle seg prinsesse.
Eventyret er ikke slutt ennå. Prinsessa er fortsatt prinsesse, og sjamanen synes foetsatt det er stas å være kongelig. Ikke verst for en reptilianer fra det ytre rom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar