Jeg hadde brevvekslet med Ingar Knudtsen i lang tid før jeg traff ham. (Brevveksling = fysisk e-post ved hjelp av Postverket. Det tar flere dager før meldingene kommer fram.) Det var mens vi begge kladdet fortellinger med blyant og reinskrev dem på skrivemaskin. (Skrivemaskin = fysisk linjeskriver med manuell input.) Så møtte jeg ham høsten 1973, da han kom til Oslo for å motta NOVA-statuetten etter leseravstemming om årets beste fantastiske fortelling. Jeg var selvfølgelig grønn av misunnelse, men måtte medgi at novellen «Planetfall» var førsteklasses romopera.
Vi var venner som ble ført sammen av våre påfallende parallelle karrierer og opplevelser som håpefulle science fiction-forfattere, med stadig nye noveller og romaner, og med refusjonsbunker som vokste og vokste. Forlagene måtte få tilsendt fysiske manuskripter den gangen. Så kom manuskriptene tilbake etter 2-3 måneder, gjerne med kaffeflekker eller osteskiver på arkene, og et følgebrev der forlagsredaktøren skrev en begrunnelse for at de ikke kunne ta på seg å gi ut denne romanen (heller), samt en konsulentuttalelse som ikke alltid tydet på at konsulenten hadde skjønt det han/hun leste. (I nyere tid er det alltid en «hun». De sender ingen uttalelser lenger, og svært sjelden en begrunnelse utover «vi kan dessverre ikke påta oss...», så det er lite som tyder på at de leser manuskripter i det hele tatt. De trenger antakelig bare å lese navnet.)
Etter at jeg hadde truffet ham, ble det tydelig hvor mye vi hadde felles. I en periode var han nesten som en eldre (hele ni dager) bror. Jeg oppdaget at vi hadde felles interesser langt ut over science fiction, særlig innen popmusikk. Vi heiet begge på 4S, og vi likte begge rock'n roll og årntli køntri. Skjønt jeg kunne aldri forstå hvorfor han var så stor fan av Billy Fury, og ikke av Lonnie Donegan eller The Kinks. (Da Lonnie Donegan gikk bort etter sitt tredje hjerteinfarkt, denne gangen midt i en turné, var det Ingar som oppdaget det, og han sendte meg sporenstraks beskjed. (Ja da, jeg veit at det heter «sporenstreks», din pedant! Sporenstraks klinger mye bedre.))
Vi holdt kontakt gjennom postverket. Normalt ble det et tjukt brev med nyheter, kommentarer og refleksjoner i hvert fall en gang i uka. Jeg besøkte ham i Garnveien og Karihola i Kristiansund og traff den fantastiske familien hans; to flinke døtre samt Gerd, som var ankeret i livet hans. De besøkte meg og familien min i Nittedal, i Espedalen på ferie, på Kvernvoldssetra. Sjøulken Ingar var litt bestyrtet da jeg ikke tok meg bryet med å trekke robåten min på land til kvelds; det kunne jo bli flo! Og jeg satt i stua hans i Karihola og bekymret meg for de store vindusrutene, når vinden sto på i voldsomme kast så det sang i rutene. Når jeg lurte på om ikke rutene kunne ryke i sånt vær, så lo han riktig godt.
Jeg husker gjestfriheten deres, både hans og Gerds: Mens de holdt på å pakke klær og kjøkkenutstyr i ei trang leilighet for å flytte til huset de hadde kjøpt, lot de meg beslaglegge et helt rom for å reinskrive «Kontrabande» på maskin. Og jeg husker hjelpsomheten: Jeg hadde ikke bil den gangen. En gang da Ingar hadde kjørt fra Kristiansund til Nittedal og var så sliten som du blir av ti timer bak rattet, hadde det hendt noe i Vestre Gran som krevde øyeblikkelig utrykking fra mi side. Ingar kjørte meg.
Da Ingar omsider klarte å komme gjennom brannmuren hos ett av de store forlagene, så begynte novellene og romanene å strømme fra skrivemaskinen hans. Akkurat som jeg var han fascinert av planeten Mars og skrev mange fortellinger fra og om Mars. Jeg hadde gleden av å skrive forord i Marskriminalen hans, «Operasjon Ares» i 1983, og der skrev jeg på slutten: «Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige 80-åringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, Solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15-20.000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmannsfalsett, ut mot de kalde stjernene: «Shake, rattle and roll – I said, shake, rattle and roll - »
Ingar kunne skrive rom-eventyr så du kjente lukta av resirkulert luft. Du kunne høre det dumpe brølet fra reaktorene, se Jupiter fylle halve himmelen foran deg. Så realistisk science fiction kunne han skrive uten formell utdannelse: På grunn av sjukdom i barndommen var han nemlig fullstendig sjøllært. Engelsk lærte han seg ved å ta ei bok og begynne å lese, med ordboka ved sida av. Og da han begynte å skrive Mars-fortellinger, hadde han forlengst lest seg til det han trengte å vite, både i astronomi og fysikk. Som gammel rock'n roll-musiker skrev han med kjappe, presise anslag og tydelige riff: Hver setning førte fortellinga framover, ikke sidelengs.
Så utvidet han repertoaret sitt, etterhvert som han ble en stadig mer rutinert forfatter. Han skrev psykologiske fortellinger fra ytterkanten av vår egen virkelighet, som en av hans aller beste romaner, «Skumringslandet». Han skrev den historiske fantasiserien om amasonene, som først var en trilogi, men som etterhvert ble utvidet med flere bøker. Han skrev politiske romaner: «Nord for Saigon», «Natt uten navn» (fra borgerkrigen i Spania), «Ansiktet mot sola» (om en norsk nazist), «I flaggets fold» (om en krigsseiler). Han skrev dystopien «Jernringen», kanskje litt inspirert av Jack Londons «The iron heal», og han skrev «Et katteliv», hvor hovedpersonen er katten Makhno. Han skrev ungdomsromaner, og han skrev voksenromaner – ofte med sterke kvinnelige hovedpersoner, som i «Havhesten» og «Gjenferdet», fortellinger om den kvinnelige sjørøveren Isabella. Og han fortsatte å riste nye ideer ut av ermet, ideer som dukket opp i stadig nye novellesamlinger. Flere av ugdomsromanene hans ble utgitt på dansk, og han hadde stor moro av at danskene fant det nødvendig å døpe om hans heltinne i «Kampen om Mars» fra «Tova» (norsk tittel) til «Gitte».
Ingar fulgte ingen litterære trender, som den anarkisten han var. Han ble aldri noen del av det litterære establishment. Han fikk heller ikke den anerkjennelsen han fortjente i «kultur»livet – han var vel ikke fin nok. Men han hadde en trufast leserskare blant science fiction-lesere og andre elskere av historier utafor den litterære bomringen: Amasonebøkene hans, for eksempel, er blitt kultklassikere blant fantasy-lesere. Han mottok også flere utmerkelser etter leseravstemminger, deriblant den aller første NOVA-statuetten i 1973.
Jeg kommer til å huske Ingar som en av mine beste venner: Underfundig og kunnskapsrik, vitebegjærlig og nevenyttig, pålitelig og påståelig. Og irriterende god i Sho-Gi – han knuste meg hver eneste gang. (Men i Go, derimot! Hah.) Og som en av landets aller beste og viktigste forfattere av fantastiske fortellinger. Noen av bøkene hans er fortsatt tilgjengelige, og de fleste finnes på biblioteket. Fortellingene hans vil leve, lenge etter at han har reist ut i den store evigheten som han utforsket i sin egen fantasi. Ingar er borte, men fortellingene hans lever.
God tur til Olympus Mons, gamle venn. Kanskje vi sees.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar