Streiflys over Ingar Knudtsens forfatterskap

(Dette er arbeidsnotatene til et innlegg jeg skulle holde på Norcon 32, i et panel hvor vi mintes Ingar Knudtsen og hans forfatterskap.)

 Ingar Knudtsen var en forfatter som utviklet seg hele tida, både med hensyn til komposisjon og med hensyn til de språklige hjelpemidlene. Samtidig var han original og nyskapende i temavalg. På sitt beste utøvde han sant mesterskap.

Hans forfatterskap kan – svært forenklet – deles i fire overlappende deler: De entusiastiske rom-eventyrene fra 70- og 80-tallene, inklusive ungdomsromaner og novellesamlinger, fram til «Tryllekunst» i 1987. Deretter de fem amasoneromanene fra 1987 til 2002, som utgjør en unik serie i norsk underholdningslitteratur. Så de politiske, realistiske romanene fra «Nord for Saigon» i 1992 til «Rød storm» i 2002, inklusive trilogien som behandler norsk fascisme, motstandskamp og stalinisme fra 30-tallet til 1950. Og til slutt oppvekstromanene fra hans eget hjemfylke, fra «Kalis sang» i 1991 til «Ensomheten er en sang» i 2008. Innafor hver gruppe er variasjonen i tone og tema store, men sortert på denne måten får en et overblikk over hvor stort spennet i dette enestående forfatterskapet faktisk er. I romanene fra hans eget oppvekstmiljø har han nådd et nivå i stil og fortellerteknikk som svært få forfattere kan vise maken til. Her bruker han alle midler, inklusive trolldom og hekseri midt i det dagligdagse, til å vise spennet i menneskesinnet, fra fortvilelse til håp, fra jublende glede til desperasjon. Ingar ble en enestående stemme i norsk litteratur, og mange av bøkene hans kommer til å få et varig liv.

Jeg ble først kjent med Ingar mens jeg leste noveller til Science Fiction-magasinet, seinere Nova, i 1971-72. Han var en ivrig bidragsyter og fortalte handlingsmettet rom-opera i et språk som var effektivt, rett på sak, og velsignet fritt for språkfeil og klumpete formuleringer. Fortellingene sine fikk han publisert i Nova, i fanziner, i «Tidens krav» og andre steder, mens han (i likhet med meg) samlet stadig tjukkere bunker med refusjonsbrev fra de store forlagene.

Ti år seinere hadde jeg gleden av å skrive forord til Ingars SF-kriminal «Operasjon Ares». Om denne første tida skrev jeg bl a: «Vi levde i en uskyldstilstand. Ingen av oss hadde noen som helst tilknytning til det tradisjonelle litterære miljøet her i landet. ... Vi trudde naivt og oppriktig at litterær kvalitet var en éntydig dimensjon, og den eneste målestokken som forlagskonsulentene gikk etter. ... De ga ikke ekstrapoeng før start på grunnlag av vennskap og kjennskap, politiske sympatier eller LTP-faktorer. Trudde vi, og sendte trøstig våre bunker til Gyldendal.

Vi var naive på en annen måte også: Framtida var ny og blank, romfartseventyret var bare såvidt begynt, og vi skulle alle oppleve kolonier på Månen og Mars før vi sluttet å røyke.»

Vi brevvekslet og utvekslet erfaringer, synspunkter og ideer i mange år. Det viste seg at vi hadde svært sammenfallende interesser. Vi hadde nesten den samme musikksmaken: Køntri, blues og rock'n roll. (Riktignok hadde han en ubegripelig forkjærlighet for den engelske rockeren Billy Fury, og nektet å godta at de to største britiske artister gjennom tidene er Lonnie Donegan og Paul McCartney. Dette snakket vi mye om da vi omsider møttes.)

I oppveksten hadde vi lest de samme bøkene av Heinlein, Anderson, Van Vogt, Siodmak, Asimov, Clarke. Og Sture Lønnerstrand. Det var slike bøker som hadde inspirert oss til å skrive. Han delte mine frustrasjoner som stadig refusert forfatter, med en bunke av negative konsulentuttalelser som ble stadig tjukkere. (Dette var i ei tid da forlagene faktisk brukte konsulenter som leste gjennom innkomne manuskripter og kom med sine vurderinger.) Vi var begge særdeles opptatt av Mars, og skrev rom-eventyr om frigjøringskampen som Mars-kolonistene førte mot myndighetene på Jorda.

På ett punkt var vi svært uenige: Ingar var anarkist; jeg var libertarianer. Han maste om at jeg måtte lese Krapotkin og Max Stirner, så da gjorde jeg til slutt det. Da jeg leste den engelskspråklige utgaven av «Der einzige und sein Eigentum», kunne jeg se at mange av tankene til Max Stirner var formulert kortere og bedre i «The Virtue of Selfishness» av Ayn Rand. Det likte han ikke å høre. Han likte nok ikke Ayn Rand heller.

NOVA begynte å arrangere årlige leseravstemninger om «Årets beste fantastiske fortelling». Det var først en nominasjonsrunde , deretter avstemming mellom de nominerte, og da brukte det å komme inn et femtitall stemmesedler. Ingar vant den første NOVA-statuetten med novellen «Planetfall», publisert i NOVA i 1973. To år seinere vant han statuetten med sin første publiserte roman, «Jernringen».

I noen år sprutet det fortellinger fra skrivemaskinen til Ingar. I 1975 ble han omsider godtatt på Gyldendal med novellesamlinga «Dimensjon S». I årene deretter kom det fem novellesamlinger til på forskjellige forlag. De fleste historiene foregikk i et framtidsunivers der «Mars Space Organization» er den viktigste aktøren i utforsking av rommet. Jeg meiner at den aller beste novellen hans fra denne perioden var «Flukten», som først sto i Nova og seinere i novellesamlinga «Lasersesongen» fra 1977. Denne perioden kulminerte med «Tryllekunst» i 1987, ei samling kort-korte fortellinger med overraskende sluttpoeng – såkalte «vinnies».

Ingar gjorde slik som gode trenere anbefaler: Skal du bli virkelig god i noe, må du trene i minst ti tusen timer. All skrivetreninga gjorde ham til en stadig bedre forfatter, som også var tryggere på sitt eget uttrykk. Han begynte å skrive lengre fortellinger. Jeg har nevnt «Jernringen», som er en dystopi fra et framtidig forsøk på fascistisk maktovertakelse. Kortromanen «Planetjegerne» ble trykt både i Sunnmørsposten og i NOVA, hvor den ble godt mottatt av leserne. Seinere fulgte to ungdomsromaner fra det samme framtidsuniverset, «Tova» og «Reisen til Jorda». «Tova» ble også utgitt på dansk, og Ingar lo seg skakk over at danskene hadde skiftet navn på hovedpersonen: «Tova» var blitt til «Gitte».

Han utvidet temavalget: I barneboka «Tyrannosaurus Rex» følger han en T Rex som er mye mer intelligent enn andre øgler; i «Katteliv» skriver han om hannkatten Makhno, som ikke er grei å ha med å gjøre. Katteboka bærer mer preg av egne erfaringer enn dinosaurboka.

I de seinere fortellingene flyttet han tilbake til Jorda, uten at de av den grunn ble mer jordnære. Han fant seg en helt original nisje innen historiske fantasier: Fortellinger om amazonene, inspirert av greske myter. Muligens også av teorien til Marija Gimbutas, om et «matriarkat» som utøvde en mjukere makt før de krigerske indoeuropeerne innførte patriarkatet med brutal våpenmakt. (Gimbutas var en anerkjent arkeolog og den første som plasserte hjemmeområdet til «protoindoeuropeerne» på steppene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav, men matriarkat-teorien gjorde at hun fikk større motstand mot sine forskningsresultater enn hun fortjente. Seinere oppdagelser har gitt henne rett med hensyn til indoeuropeernes herkomst. Samtidig er  det avdekket at tidligere kulturer var like voldelige som de indoeuropeiske flokkene, matriarkat eller ikke.)

Den første amazoneromanen, «Våpensøstrene», kom i 1987, og etterhvert kom det fire til i den samme serien. De er ypperlige underholdningsromaner, og dette originale universet gjorde ham til en kultforfatter i en del kretser – blant annet i «Morgana», en foreningen av science fiction-feminister. Men bøkene hadde appell lang utover disse kretsene.

Et tydelig trekk ved Ingars forfatterskap er hans mange kvinnelige hovedpersoner. De er ofte vel så heltemodige og snarrådige som sine mannlige motparter. Samtidig er det alltid menn som er de virkelig store skurkene.

På 1990-tallet utga han flere tilnærmet realistiske, politiske romaner: «Nord for Saigon» fra Vietnam-krigen, «Natt uten navn» fra den spanske borgerkrigen, «Ansiktet mot sola» fra 30-tallet om en ung manns veg inn i og ut av den norske fascismen, og «I flaggets fold» om (blant annet) stalinisme i NKP og partiutrenskninger omkring år 1950. Bortsett fra i «Ansiktet mot sola» er det også her kvinner som spiller hovedrollene.

Parallelt med at han skrev disse politiske romanene, fortsatte han å utvikle de fantastiske elementene i en diktning som ble stadig mer konsentrert om hans egne hjemtrakter på 50- og 60-tallet. Det første eksemplet på dette er «Kalis sang» fra 1991, en vilter historie om den sprengkåte Ivan som kjøper et blad han trur er et pornoblad – men som viser seg å være portalen til farlige gudinner fra alle tidligere kulturer: Gudinner som kan gi både liv og død, fortvilelse og ekstase. Dette kjøpet vikler ham inn en kamp mellom gudinnene og krefter som vil alle gudinner til livs, og i en virvel av hekseri og kvinnfolkhistorier. Det er bare såvidt den forsakte symaskinreparatørlærlingenen Ivan overlever. Dette er nok den morsomste boka Ingar har skrevet. Boka er også utstyrt med en diskografi over innspillinger som spiller en rolle i Ivans omtumlete liv i det vanskelige året 1963.

To år seinere kom den beste boka hans, «Skumringslandet». Den foregår også på det forblåste nordvestlandet, men her er tonen en helt annen. Vi møter den arbeidsløse Lillian. Hun sliter med traumer fra barndommen, hun har stadige mareritt. Hun har glimt av fortrengte barndomsminner, men veit ikke om disse bildene er ekte eller bare innbilning. Hun drømmer om et annet og bedre liv, men veit ikke hvordan hun skal få det til. Hun havner hos psykolog, som vil legge henne inn til behandling. Hun rømmer, og prøver å finne tilbake til fortida for å få vite hvem hun er. Hun ser syner – eller er det bilder fra en annen og sannere virkelighet hun ser? Romanen slutter uten at hun får et endelig svar.

Romanen kan leses som ei skrekkfortelling med en slags lykkelig slutt. Den kan også leses som ei skildring av et sinn i oppløsning. Den viser Ingar på hans aller beste som formidler av menneskers håp og fortvilelse. Den viser også hvor god han er blitt som stilist. For eksempel skildrer han en morgenstemning i Dalegata: «Oppvasken glodde surt på henne med eggskorpete tallerkenøyne. Glass og kopper sto der som en flokk lurvete, krigsskadde soldater med krokete teskjegevær.» Med to setninger viser han oss Lillian og livet hennes.

Seinere ga han ut flere bøker der han tar leseren med tilbake til Kristiansund og omegn på 50- og 60-tallet – nå med unge, mannlige hovedpersoner, åpenbart inspirert av hans egne erfaringer fra ungdommen. Jeg nekter likevel å tru at han har vært utsatt for like mange overnaturlige hendelser som hovedpersonene i «Kalis sang» og «Nekromantiker».

Den siste romanen hans, «Ensomheten er en sang», skildrer en unggutt på et sanatorium for tuberkuløse, tidlig på 50-tallet. Dette er også en av hans beste romaner. Her finnes det bare noen glimt av hendelser som kan være overnaturlige. Ellers er dette en roman om forelskelse og tap, om vennskap og brustne håp. Det hviler noe sorgtungt over denne romanen. Samtidig er det en hyllest til livet som leves videre på rein trass.