Et tilfeldig valgt kapittel fra "Fremmed i et fremmed land"

 28: Sewaia

Passasjerene står ved rekka og ser tilbake mot byen som viskes ut i disen: Grønn helt til strandkanten; låge bygninger i forskjellige toner av grått; mose i alle toner av rødt, rosa, gult, grønt, innover mot høgdedragene - ei evig skiftende ramme rundt en ørliten flekk av menneskeliv. Likevel legger Saty merke til hvor mye som er forandret: Det grønne feltet er mye større enn første gang han såg byen; bygningene flere. Tekanu har vokst.

Den merker en slags melankoli ved å forlate dette samfunnet. Utvilsomt en emulert følelse; likevel kjennes den så ekte som om den er Satys egen. Merkelig, tenker Saty.

Båten pløyer seg gjennom lette dønninger i sundet mellom Seku og fastlandet. På øya kan en liten flekk av grønt skimtes i mosen. Så blir den også borte i disen.

Ute av sundet står sjøen kraftigere, i mannshøge bølger som har tatt fart i flere tusen K over åpent hav. Bølgene treffer båten sidelengs og får den til å gynge. Ennå er det ingen fare; ripa står høgt over sjøen. Det kan bli mye verre. Men passasjerene, som aldri har vært ute på sjøen, snubler og ruller overende for hver bølge, til de lærer seg å stå breibeint og møte bølgene med sin egen kroppsvekt. Sviende salt sjøsprøyt treffer dem. De trekker på seg ekstra klær. Noen av dem går ned i lasterommet. Der går samtalen ivrig om hva som kan vente dem i den andre enden av denne reisa; om de vil finne Det lykkelige landet og se åndene de søker... Noen er urokkelig sikre, andre begynner plutselig å tvile – kanskje melder en liten anger seg allerede, bare et par timer ute.

De er tre kvinner, seks menn og Saty ombord. Saty er ikke sikker på at Wedel har funnet det beste blandingsforholdet mellom kvinner og menn. Men han har valgt de mest overbeviste drømmerne blant dem som også kan ta i et tak og knyte en knut. Alle er ganske unge.

Båten er fullastet: Wedel har kjøpt alt han har kunnet kjøpe av korn, brød, tørket frukt og saltet kjøtt; alt lagt i store bokser som er varmebehandlet og loddet, slik at de er så lufttette som det er mulig å få dem. Med streng rasjonering har de mat i ett år før de må begynne å ete hverandre. Såkorn har de også, lagret tørt og lufttett så det ikke skal begynne å spire. De har to store tanker med kokt vatn: Riktignok kan de regne med å finne bekker og elver på ferden, men de veit aldri når det vil skje. De har flere tanker med gass; nok til å føre båten til Det lykkelige landet og tilbake, og enda en god del mer.

Hver passasjer har dessuten sin personlige bagasje: Klær, ekstra frukt, minnegjenstander. Saty har et stort, hult seil av mekate med snorer til, og ei stor korg med en liten motor: En ballong. Den samme som elevene til Dareb har prøvd ut. Wedel protesterte kraftig mot så mye ekstra vekt; Saty insisterte. Wedel ga seg.

Saty ser nedover rekka på de andre passasjerene og tenker gjennom hvem de er; hva de vil: Segel og Wedik er et stille par som ønsker å dø sammen og gjenoppstå i Det lykkelige landet. Lenake søker sine foreldre; begge døde da han var gutt, og barndommen er den eneste lykkelige tida han har hatt. Kelit vil se om det er sant at åndene lever: I så fall vil han reise hjem igjen med sinnsro og planlegge resten av livet sitt. Kanekitu er en søkende sjel som vil finne Sannheten, men som ellers ikke veit hva han vil. Ladak vil finne stedet der han skal tilbringe evigheten. Nagete hadde et lite barn som døde rett etter fødselen; hun er sikker på at han vil møte henne og pludre lykkelig ved synet av henne. Og Munat har bare kunnet møte sin tapte kjærlighet i drømmen: Nå vil hun se ham igjen i levende live.

Wedel vil finne Hinake igjen. Og Saty vil leite etter et menneskesamfunn som kanskje, og kanskje ikke, finnes: Fra rommet har den sett store, lysegrønne områder som ikke kan være mose, men som heller ikke liknet dyrket mark... De kan være samfunn. Og de kan være noe helt annet. Men både Tak wo Buten og Kanake wo Tenya har sett uhyrer der ute; uhyrer som kan ha vært en slags mennesker -

Saty er den eneste som veit hvor Det lykkelige landet ligger, for den har sett det fra rommet: Et godt stykke lengre nord – kanskje på femti grader – strekker ei halvøy seg østover fra det andre kontinentet, kranset av et utall øyer. Så langt nord er avstanden ganske kort mellom kontinentene: Ut fra observasjonen fra rommet veit Saty at avstanden fra Wuaia til den ytterste odden som stikker ut fra Sewaia er mindre enn tusen K.

Den beskriver ruta langs kysten nordover og overfarten til halvøya for Wedel. Wedel følger anvisningene og styrer nordover med kysten på høgre side, mens han passer på at de aldri mister landet av syne. Det ville være kortere å reise rett vestover fra Tenaku. Men da ville de være ute på åpent hav hele tida, uten nødhavn når stormene kommer, og det gjør de. Wedel, som er den eneste som har tilbragt lang tid på sjøen, vil følge land lengst mulig. Han meiner at det gir minst risiko.

De holder god fart; kanskje 20 K pr standardtime. Saty holder øye med solhøyden: Skalken som solbanen skjærer av himmelen skal være ti grader mindre når de når det punktet der avstanden er kortest.

Saty veit, der den står ved ripa og følger synet av kystlinja som ruller sakte forbi, at ingen av de andre passasjerene vil finne det de drømmer om. Hva annet de vil finne, veit den ikke; men sjøl vil den finne kunnskap. Sjøl Wedel, som har ett av de klareste hodene i Tekanu, er blitt besatt av sin umulige drøm. Nå fyller den ham som en uhelbredelig sjukdom.

Landet til høgre ruller forbi. Her stiger det høgdedrag, der renner det ut ei elv; ut på kvelden passerer de spisse fjell med nakne topper som stikker hull på skyene: Regnet høljer ned; alle går under dekk unntatt Saty, som står ved roret.

Lengre nord klarner himmelen igjen. Stjernedrysset fyller himmelen med så voldsom kraft at passasjerene kommer opp for å stå og se. Ingen av dem har vært så langt nord før; det merkes allerede at gjenskinnet over himmelen fra Sataara A og B er litt svakere, fordi vinkelen til den nærmeste sola, gjømt bak horisonten, er litt spissere.

Saty står ved roret og hører snakket fra menneskene som et plaskregn av lyd uten innhold. De er ennå oppspilt, både av omgivelsene og av sine egne forventninger, men etterhvert stilner snakket. Saty tenker over hvor avgrunnsdjup avstanden er mellom menneskene og den sjøl – uansett hvor mye de har godtatt den; uansett at alle i Tekanu etterhvert snakker til den som til et litt merkelig menneske. Den merker avgrunnen, sjøl om menneskene nesten ikke gjør det.

Den ser mot stjernene i galaksen, stjernebildene og de små dottene av lys som røper fjernere galakser, nesten i det uendelige utover. Dens oppgave midt i dette er å samle kunnskap om noen få menneskesamfunn, i fall den finner dem. Den har funnet ett; nå skal den kanskje finne ett til... Hvorfor det? Mekene vil samle all kunnskap det er mulig å samle: Men kanskje det oppstår ny kunnskap hele tida, raskere enn mekene greier å samle den? Mange tusen meker ble initiert samtidig med Saty. Er alle sendt ut med tilsvarende oppgaver? Hvor mange befinner seg nå i denne galaksen, kanskje like i nærheten? Hvor mange tusen er sendt ut tidligere; hvor mange tusen er sendt ut seinere? Sprer de seg som ei bølge av kunnskapssøkende intelligens – først i Melkevegen, så i Andromeda, de magellanske skyer og resten av den lokale hopen, så videre ut i - -

Ingen av svarene på slike spørsmål finnes i kunnskapslageret, hvor all annen kunnskap finnes. Hvorfor ikke?

En tvil som kanskje har spiret lenge begynner å vokse fram: Hva vil de bruke all kunnskapen til, de mekene – over-mekene – som vil at den skal bli samlet? Hvorfor trenger de den?

Saty finner ikke noe svar. I det veldige kuleskallet over den skinner stjernene.

Seint den andre dagen passerer de Kana, den nordligste byen i Wakati. Kana ligger inneklemt mellom to fjelltunger som når nesten ut til havet; ei klynge av hus, noen grønne åkre et stykke oppover før mosen overtar. Saty undres: Kan denne vesle byen overleve?

Ingen ytrer ønske om å gå i land der. Båten stamper videre i kvitryggete sjøer; Kana forsvinner mellom mosekledte åser bak dem.

Wedel og Saty lærer de andre åtte opp til båtførere: Hvordan de starter og stryper motoren, fyller gass på tanken, kjører på halv eller kvart maskin. Hvordan de handterer ror og anker. Hvordan de skal styre i kraftig vind: Styr helst opp mot vinden, og unngå sidevind hvis det er mulig. Alle må stå flere timer til rors for øvelsens skyld. Noen lærer godt; andre mindre godt. Men til slutt vil alle kunne føre båten hvis det blir nødvendig.

Vinden friskner til. Den tredje dagen slår en storm til med full styrke. Kysten innafor dem er svart fjell som stiger loddrett opp av havet; å legge seg inn dit er utenkelig. Wedel og Saty styrer båten opp mot stormen så godt det lar seg gjøre, men stormkastene skifter stadig retning; sjøene slår inn over rekka og truer med å senke båten. Vinden uler slik at det er umulig å veksle ord. Folk på dekk må holde seg fast av alle krefter for å unngå å bli revet med av brottsjøene.

Det finnes to pumper ombord. Wedel beordrer passasjerene til å pumpe på skift. Det gjør han ved å peke og skrike, og omsider blir beskjedene oppfattet. Saty overlater sin plass ved roret til Kelit og tar den ene pumpa; Ladak tar den andre. Slik unngår de såvidt at båten blir fylt med vatn. .

Stormen stilner; vinden spakner. Plutselig er det blikkstille: Sola stråler fra en glassklar himmel ned på et dampende hav. Over dekket ligger det klumper av noe glatt og slimete. I solskinnet begynner det å krype og røre på seg; etterhvert dannes det små, grønne fingre som vifter mot sola. Klumpene begynner å gro sammen, dele seg, gro sammen på nytt: Alminnelig mose, slik de kjenner fra land. Hav og land er infisert av de samme mosene. De finnes overalt.

Passasjerene begynner å skrape dekket og kaste de slimete klumpene overbord. Alle forsyningene har vært stuvet sammen under dekk, så Wedel går ned for å undersøke hvordan det ser ut der nede: Ingenting er knust; alt er vått, men provianten og andre forsyninger, som har vært bundet ettertrykkelig fast, har klart seg godt.

Men når de får summet seg, oppdager de at én ting er borte: Ladak, og med ham den ene pumpa. Han er blitt kastet på sjøen en eller annen gang mens stormen var på sitt verste. Ladak har fått se stedet der han skal tilbringe evigheten lenge før han hadde tenkt.

De styrer videre mot nord i rolig sjø. Stranda stiger like svart og loddrett fra havet innafor dem. Passasjerene undrer seg over sola som beveger seg i stadig lågere bue over himmelen i sør, uten at dagen blir kortere av den grunn. Det blir kaldere.

Ei natt blir nordlyset plutselig skrudd på – et fenomen som ingen av dem har sett før: Lys som bølger over himmelen i grønt, rosa, blått; band av lys som fletter seg i hverandre. Passasjerene står himmelfalne og blir aldri lei av å betrakte dette fenomenet. Kanekitu meiner at dette må være åndene som hilser dem velkommen for å lede dem til Det lykkelige landet. Snart er den forklaringa godtatt av alle, unntatt Saty, som finner det fåfengt å snakke om solvind, ioner og magnetisme. Sjøl synes den det er merkelig at dette fenomenet dukker opp så brått, rett nord for 45 grader. Denne planeten har et kraftigere magnetfelt enn Jord, og Sataara A stråler kraftigere enn Sol. Kan det forklare dette fenomenet?

Nordlyset flammer uansett videre, så kraftig at det kan skimtes på dagtid. Det følger dem hele vegen videre nordover og vestover.

Det er ikke lett å måle solhøgde med øynene mens båten ruller, men den femte dagen meiner Saty at det høgeste punktet i solbanen er førti grader. Da er de på femti grader nord. Det er på tide å snu mot vest.

Det skinner et klarere lys over nordhimmelen. Saty husker at ikke langt herfra når ei tunge av den store breen ut til havet. Landet innafor dem er steinete og goldt; bare her og der synes små felt av mose i steinura.

Båten snur vestover. Passasjerene hutrer i den kalde snoen. Det blåser ikke mye, men det blåser uavlatelig, rett imot dem.

Saty står på dekk det meste av tida. Den trenger ikke sove, slik menneskene må. Den kan dessuten regulere ned varmetapet ut gjennom huden.

Den passer på å holde skalken som solbanen skjærer av himmelen lik hver eneste dag. Da veit den at kursen går rett vestover. Den har også identifisert ei stjerneklynge som har det høgeste punktet i bevegelsen over himmelen rett opp hvis båten fortsatt er på samme breddegrad.

Wedel spør Saty hvordan den klarer å holde båten på rett kurs, og Saty forklarer. Wedel forstår forklaringa med én gang og nikker. Ingen av de andre skjønner et ord. Saty tenker på hvilket tap det er at Wedel har fylt hodet og livet sitt med en absurd fantasi: Arbeidet hans på Instituttet og i byen har bare såvidt begynt; han skulle ha fortsatt dette arbeidet og konstruert bedre båter, ballonger, kanskje en gang fly. Sammen med Dareb og de beste elevene deres kunne han ha skapt den teknologien som Tekanu trenger for å overleve...

Slik går Satys tanker mens båten stamper seg vestover. Imens snakker de andre passasjerene, stadig mer opphisset, om vidunderet som venter dem. Hvilket vidunder er det forskjellige meininger om.

Det er trangt på skipet. Det finnes et lite avlukke der folk kan gjøre fra seg; ellers er både dekket og plassen under dekk fellesrom. Det oppstår krangler for den minste ting: Hvor lenge de har vært ute, om de noensinne kommer hjem igjen, hva de kan vente å finne i Det lykkelige landet. Kanekitu og Lenake kaster lange blikk etter Nagete; hun smiler til dem begge, og når hun skifter tøy, legger hun ikke skjul på hvor frodig hun er. Wedik er stor og sterk, så ingen av mennene tør nærme seg Segel, sjøl om det hadde nyttet. Munat snakker bare om at hun vil gjenforenes med sin tapte kjærlighet. Så Nagete er eneste kvinne ombord som en av de to kan håpe å reprodusere seg med. Hun har dessuten mistet et barn, og da kan det tenkes at hun ønsker seg et nytt. Så begge setter seg hos henne og ser på henne. Hun ser tilbake og smiler. De to skuler mot hverandre.

Ei natt går Saty ned og henter kikkerten sin. Den trur de andre har sovnet, men nå ser Saty i infrarødt at Kanekitu kryper bort til Nagete. Han legger handa forsiktig på låret hennes. Saty ser at Nagete åpner øynene, smiler og legger handa over handa til Kanekitu. Han smyger handa inn under klærne hennes. Hun stønner og begynner å trekke klærne ned. Han velter seg over henne. Det er tydelig at begge prøver å være stille, uten å få det helt til.

Saty går stille opp igjen på dekk med kikkerten: Er det fjell den har skimtet i synsranda, i lyset fra stjernene og Sataara B, eller er det bare en tåkebanke?

Det er en tåkebanke. Det høres lyder der nede fra: Ynkelyder fra en kvinnestemme; håse stønn fra en mannsstemme. Plutselig høres høge mannsstemmer. Noen skriker i sinne. Kanekitu kommer snublende opp trappa fra lasterommet. Rett bak ham kommer Lenake. Lenake brøler og griper etter foten til Kanekitu. Begge kommer opp på dekk og begynner å slåss med bare never. Nagete stikker hodet opp. Håret hennes er bustete; hun smiler fortsatt. De to slåsskjempene er borte ved rekka. Lenake har overtaket; han slår, slår og slår. Kanekitu synker sammen. Men plutselig har Kanekitu tak rundt det ene beinet til Lenake og løfter det med et kraftig rykk. Lenake mister balansen, tipper over rekka og faller i vatnet med et plask. Han skriker, men skriket stilner med det samme, og Lenake er borte.

Kanekitu og Nagete står ved rekka og ser etter ham. De ser ingenting. Heller ikke Saty klarer å få øye på ham. Nagete legger armen rundt aksla til Kanekitu og mumler noe. Så går begge ned i lasterommet igjen, tett sammen.

Saty er ikke sikker på om de andre har sett eller hørt noe. Om morgenen er flere forbauset over at Lenake er borte. Kanekitu og Nagete sier ingenting, og Saty er usikker på om det vil føre til noe godt at den røper hva den har sett. Det ender med at den ikke sier noe. Wedel sier: «Det har vært urolig sjø – han må ha snublet og falt overbord.» - Det stemmer jo, tenker Saty.

Den femte morgenen i rom sjø skinner et skarpt, hvitt lys gjennom grå tåke i synsranda. Lyset blir klarere jo nærmere de kommer.

Passasjerene stimler sammen og stirrer. Dette er ei åpenbaring: Dette lyset skal vise dem vegen til Det lykkelige landet!

Enda nærmere ser de at lyset er morgensol som skinner på en snøhvit fjelltopp. Fjellet løfter seg i en spiss over et steinete lågland. De kommer nærmere stranda og ser et nakent land med rullestein ut mot havet og høge fjell lengre inne. De øverste toppene er snødekt.

Stranda buer sørover. Et helt døgn følger de den mot sørvest før de kommer til ei vik. Der bestemmer de seg for å legge inn og gå i land. Wedel er den første som setter foten i det nye landet. Bak rullesteinene ligger et bølgende landskap, kledt i et tynt lag av mose.

De er kommet til Sewaia, Det lykkelige landet.

((Dette var et tilfeldig valgt kapittel. Du kan lese hele romanen her:

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-1.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-2.html 

https://kvernvold.blogspot.com/2025/03/fremmed-i-et-fremmed-land-del-3.html ))