Aftenposten trykkes ikke med blysats lenger

 I tidenes morgen var jeg redaktør i studentorganet «Under Dusken». (Noe skulle jeg jo fylle livet mitt med mens jeg slepte meg gjennom studiene.¹) Ved avsluttet redaksjon – langt på siste natt før tidsfristen – trasket jeg gjennom Trondheims gater, ned til avisen «Nidaros», og slapp konvolutten med de ferdigskrevne og uttegnete arkene ned i postinntaket til setteriet. Dagen etter gikk jeg tilbake, opp i setteriet, og fulgte med mens de flinke typografene formet spaltene på fortreffelig faglig vis i blysats. Av og til «forbedret» jeg enkelte tekster mens jeg satt der, fristilt fra den løpende kvalitetskontroll som øvrige og ivrige redaksjonsmedlemmer ellers utførte på skriveriene mine. Da kunne tankene mine gå til Dostojevskij, som også satt i avisens setteri og skrev mens kreditorene ventet som grådige ulver ved porten. (Riktignok skrev han nye avsnitt til «Brødrene Karamasov», mens jeg skrev nye, sinte innlegg mot Sos. Stud., og ingen kreditorer ventet utafor – jeg hadde jo både Statens Lånekasse og Foreldrebanken i ryggen.)

Ikke ett vondt ord om typografene i «Nidaros»: Jeg fikk stor respekt for faget og kompetansen deres mens jeg satt i lokalene og fulgte arbeidet. Men forbundet deres kunne, med sitt monopol på et uunnværlig produksjonsledd, holde avisene som gisler for lønnskrav og arbeidsbetingelser som var utenkelige på andre arbeidsplasser. Etterhvert presset ny teknologi seg på, med offset-trykk og filmtrykk, men fortsatt hadde typografene monopol på det avgjørende leddet – utforming av avissidene. I «Aftenposten», for eksempel, var rutinen lenge slik at journalistene skrev sine stykker på skjerm. Så skrev de ut teksten og leverte den på papir til typografene, som tastet den inn på nytt. En journalist kunne bare våge å nærme seg denne delen av prosessen! Dobbeltarbeidet fortsatte i år etter år, fordi typografene kunne lamme hele produksjonen på forskjellige måter. Dette kunne fortsette så lenge avisen tross alt tjente gode penger. Aftenpostens Grafiske Klubb hadde på sitt beste 322 medlemmer, ifølge DN-journalistene Gjernes og Nordahl. («Avis på trått papir», DN 01.12.01.)

Så kom det trangere tider, ny ledelse, sluttpakker og konflikt – som avisen til sjuende og slutt vant. I dag sitter det ingen og skriver inn tekstene på nytt, basert på utskrifter som journalistene har levert.

Typografene hadde et monopol som satte dem i stand til å holde strupetak på arbeidsgiverne. Men i det lange løp kunne de ikke forsvare privilegiene sine i kampen mot ny teknologi.

I dag streiker flygelederne i Norge. Ifølge arbeidsgiverforeningen Spekter har de sagt nei til en lønnsøkning på 62.000, på toppen av en gjennomsnittlig inntekt på 1.658.755,-. ( https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/19032509/flygelederforeningen-med-uforstaelig-streik-pa-avinors-flyplasser?publisherId=89834&lang=no )

Riktignok utfører en flygeleder et svært viktig arbeid, basert på en spesialisert utdannelse. Det samme gjør en sjukepleier. Men i motsetning til sjukepleieren har flygelederen et arbeidsmonopol. Derfor kan flygelederne stille omtrent så ublu krav som de vil.

Samtidig sager de over den greina de sitter på. For - også i motsetning til sjukepleieren – utfører flygelederen et arbeid som i sin helhet kan utføres av kunstig intelligens en dag. Og den dagen rykker nærmere for hver eneste ekstra måneslønn som foreningen deres presser ut av lønnssitronen.

Det kommer til å bli spetakkel, streiker og langvarige kamper for hvert trinn av ny teknologi som blir innført, selvfølgelig. Flygelederne vil fortsette med manuell kompetanse så lenge de bare kan. Men til slutt vinner økonomien, slik den alltid gjør.

Aftenposten trykkes ikke lenger med blysats. Flytrafikken kommer heller ikke til å bli ledet med blysats i det lange løp.

Imens kan du grue deg til den dagen Rørleggerforbundet oppdager hvilken monopolmakt de har.

1«Synes livet fullt av motgang, synes dagen trist og grå // Det kan aldri bli så ille som den gang på NTH // Fire år på harde benker der du døste likeglad // mens de visne professorer tygde drøv på Gud vet hva // Trondhjemstiden, gamle venn, gid den aldri kom igjen // det var pengemangel, hybelnød og slit hvor du kom hen // og den by hvorom man sa var studentertidens stad // ga deg gnagsår på din hjerne som du aldri kommer fra.» (Mel. «Mandalay»; les mer av «Den gledesløse by» i «Smørekoppen».)

Skumring midt på dagen

 

Solformørkelsen i går ble en skuffelse. Her i Vestre Gran kunne vi bare se den på fjernsynet. Et tjukt skylag hadde lagt seg til rette foran Sola. Jeg hadde forberedt meg med dobbelt lag svart film, men det var fullstendig bortkastet. - Da formørkelsen ifølge fjernsynets solformørkelsesreporter nådde sitt maksimum, var skylaget ekstra tett, og under høydeøvelsen i tikamp var det en anelse mørkere enn normalt. Solformørkelsesturistene på Island hadde mye større utbytte av hendelsen, etter reportasjen å dømme.

Derimot var det klarvær her i bygda den 30. juni 1954, den foreløpig siste gangen en total solformørkelse var synlig over fastlands-Norge. Jeg hadde forberedt meg enda grundigere den gangen, med sotet vindusglass og tidstabeller. Jeg hadde lest meg grundig opp på måner og planeter i «Verden og vi». Dessuten hadde jeg lest «Rød planet» (Heinlein) og «På tokt i verdensrommet» (Lõnnerstrand), så jeg visste at det var mye rart ute i verdensrommet.

Formørkelsen var fin å se på gjennom det sotete glasset, og koronaen var fantastisk. Jeg prøvde å forestille meg hvor lange disse ildtungene ut fra Sola kunne være, sia de var synlige over en avstand på 150 millioner kilometer. Men geometrikunnskapene rakk ikke langt nok til at jeg kunne gjennomføre dét regnestykket.

Men det merkeligste hendte da formørkelsen var på sitt maksimum, det vil si da Sola var helt borte: Det ble helt stille.

Det var en fin sommerdag. Det plystret og kaklet, det sang og det fløytet, i skauen og i hagen og på åkrene: Svarttrost. Stær. Linerle. Spurv. Fluesnapper, bokfink, sisik, vipe – og en hærskare andre. På en sånn dag var det full konsert fra morgen til kveld. Unntatt da Sola forsvant, da vi opplevde skumring midt på dagen.

Nå er det permanent skumring. Ikke med hensyn til lysstyrke, men med hensyn til lyd. Hadde vi hatt en total solformørkelse på en strålende sommerdag i år, ville vi ikke ha lagt merke til at konserten ble helt stille, for det er ingen konsert. Sommerdagen er blitt permanent taus – like taus som under solformørkelsen i 1954.

Unntatt bilduren, selvfølgelig. Den stilner ikke; den har økt på. For femti år sia måtte jeg vaske bort insektene fra bilruta etter hver biltur mellom Nittedal og Vestre Gran. Nå kjører jeg stadig mellom Oslo og Vestre Gran uten å få så mye som en mygg på ruta.

I løpet av levetida mi har du og jeg og naboene våre klart å utrydde mesteparten av det dyrelivet vi er avhengige av. Utryddelsen fortsetter, og alt tyder på at vi kommer til å fortsette til hver eneste flue og hver eneste spurv er borte.

Men rett skal være rett: Jeg var på Rånåsen i går, og der fikk jeg se ei humle.

Ordføreren og regnestykkene

 

Ordfører Sekkelsten (H) i Fredrikstad har fått NAV til på regne ut hvor mye en sosialhjelpmottaker med sju unger kan motta i ytelser. Svaret har sjokkert ham: 823.200 kan vedkommende motta, og mye av det er skattefritt, sånn at en person i fullt arbeid måtte tjene nesten en million for å sitte igjen med like mye etter skatt.

Ordføreren har ikke klart å holde sjokket inne i seg. Han har delt det med allmennheten via Fredrikstad Blad, NRK og mange andre megafoner. Sjokket har også gitt gjenlyd i de asosiale mediene, hvor skarer av freppere, norgesdemokrater og innvandringsmotstandere har krevd innstramming. «Forsvar velferdsstaten! Det må alltid lønne seg å arbeide!» Er det rart folk blir fortørnet, forbasket og forbitret?

Sekkelsten er statsviter og jurist, og hadde antakelig til salt på egget allerede før han ble ordfører. Nå har han i tillegg fått status som en nasjonal helt i kampen mot sløseri og trygdemisbruk. Og enda så sjokkskadet som han er, befinner han seg fortsatt på livets solside – i Dax Atten, Aftenpotten, Ekko og andre organer for de flinke og vellykte. Stønadsmottakerne, derimot, har ingen offentlige talspersoner. De gjømmer seg så godt de kan unna på skyggesida, der flodbølgene av fordømmelse fosser over dem.

Jeg har ikke samme tilgang til regnehjelp fra NAV som ordføreren har. Men på padden min bor det en flink liten aiai, og den hjelper meg når jeg går meg vill i irrgangene av støtteordninger og fradrag. Denne aiaien har hjulpet meg å finne ut følgende:

En eneforsørger kan ha rett til barnetrygd, utvidet barnetrygd, ekstra småbarnstillegg, overgangsstønad, stønad til barnetilsyn og skolepenger/tilleggsstønader. La oss beregne tilskudd pr år:

• Barnetrygd for 7 mindreårige barn utgjør, ifølge aiaien, kr 2012 x 7 x 12 = 169.008

• Utvidet barnetrygd: Kr 2572 x 12 = 30.864

• Ekstra småbarnstillegg for ett eller flere barn under 3 år: Kr 712 x 12 = 8.544

• Stønad til barnetilsyn for tre eller flere barn: Maks. 7.237 x 12 = 86.644

• Stønad til skolepenger: Max (universitetsnivå – fulltidsstudent) = 81.102

• Overgangsstønad: Max kr 25.603 x 12 = 307.236

Totalt så langt: 675.708. Av dette er det bare Overgangsstønad, 307.236, som er skattbar inntekt i vanlig forstand. Stønad til skolepenger, 81.102, er en ekstrastønad som eneforelderen kan få mens hun utdanner seg til yrkeslivet. Resten, 295.060, er ikke behovsprøvde, skattefrie tilskudd som enhver eneforsørger med sju unger har krav på. Uavhengig av inntekt. Hvis ordføreren plutselig blir eneforsørger for 7 mindreårige, har han krav på nøyaktig det samme skattefrie beløpet – på toppen av sin egen (million)inntekt.

Overgangsstønaden er et tidsbegrenset tilskudd. Hvis eneforsørgeren skaffer seg arbeidsinntekt som overstiger 1/2 G (folketrygdens grunnbeløp), blir stønaden avkortet med 40 øre pr. krone tjent utover dette. Kan det være disse 40 ørene som avholder eneforsørgeren fra å skaffe seg jobb?

Kanskje ikke! Jeg kjenner ingen som synes at 307.236 er overvettes godt betalt i en fulltidsjobb. Og om eneforsørgeren gir avkall på overgangsstønaden og skaffer seg en jobb der hun tjener 50.000 eller 100.000 eller 500.000 mer, så beholder hun de 295.060 skattefrie tilskuddskronene uavkortet – akkurat slik ordføreren ville gjøre i samme situasjon. Det er altså verken barnetrygden eller overgangsstønaden som frister eneforsørgeren bort fra yrkeslivet. Du skal se det er livssituasjonen.

Men nå har ordføreren fra sin høgstatusposisjon pekt ned på de få som måtte befinne seg i denne livssituasjonen og sagt: «Fy dere! Vi har ikke råd til dere og alle disse ungene.» Alle frepperne, norgesdemokratene og innvandringsmotstanderne jubler, og noen av dem skriver om «remigrasjon» i de asosiale mediene, ofte med STORE BOKSTAVER og mange utropstegn. Mens de sjøl gladelig mottar både barnetrygd og andre skattefrie ytelser de måtte være berettiget til.

Nå kan det hende denne eneforsørgeren har krav på sosialstøtte og bostøtte også – det har verken jeg eller aiaien min regnet på. Men slike ytelser ville hun i så fall ha krav på om hun hadde vært i lønnet arbeid til 307.236 i året også, så kommunekassa ville ikke ha merket den ringeste forskjell. Ordføreren tegner altså et falskt bilde, og det mistenker jeg at han veit.

Det finnes ingen annen måte å redusere utbetalinger fra sosialbudsjettet på enn å gjøre fattigfolk enda litt fattigere. Men inntil videre er de lovbestemte ytelsene lovbestemte, og det kan ikke lokalpolitikere gjøre noe med. Derimot er det fullt tenkelig at kommunenes personalkostnader kan reduseres betraktelig. Det samme gjelder kommunenes finanskostnader, som øker for hver eneste ny investering. (Se f eks her: https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html )

Både økende personalkostnader og galopperende finanskostnader er ting som en ordfører faktisk kan gjøre noe med. Men det er jo enklere å peke.