Tradisjonell romopera foregår ofte i en verden som ligner Det ville vesten, slik det er beskrevet i cowboyromanene jeg leste da jeg var guttunge: Byene (planetene) ligger tilfeldig strødd utover en uendelig prærie. I hver småby finnes det en bar der det skal drikkes, og der helten må slåss, en bank som skal ranes og en sjeriff som arresterer banditter. Det finnes også en dommer som henger alle som trenger å bli hengt. Til denne byen kommer en mystisk fremmed og oppdager at den blir herjet av banditter. Han ordner opp, gjenskaper lov og orden, får smellkyss av ransjeierens vakre datter og rir mot solnedgangen. Alltid nye småbyer; alltid nye eventyr.
En annen type romopera ligner på den første, men her får leseren mer inntrykk av et endeløst hav der øyene ligger strødd utover. På hver øy bor det en stamme med sine egne særegne skikker, noen ville dyr av forskjellige slag, og ei vakker ung dame som lengter ut fra sin egen trygge havn. Store og små båter seiler hit og dit med varer og viktige nyheter. Innimellom reiser de ut for å herje andre stammer på andre øyer. På ei øy er det gravd ned en eventyrlig skatt som vår helt slumper til å oppdage (han finer f eks et kart). Den fæle sjørøveren kaptein Krok (eller Blodhauken, eller kaptein Morgan. Eller ... ) har også hørt om denne skatten, og kommer seilende for å massakrere de innfødte og stjele skatten. Vår helt ordner opp.
I begge disse verdenene er alle avstander linjære og overkommelige. Klokker og kalendere viser samme tid, enten du er på Manatonga eller du er i Silver City. Du kan reise til nabobyen eller ro til naboøya, og etter fjorten dager kommer du tilbake. Og da har det sannelig gått fjorten dager på øya eller i byen du forlot også. Her finnes verken tidsdilasjon eller forskyvninger av noe slag, uansett hvor langt og hvor raskt du reiser, for verken høvdingen eller sjeriffen har hørt om Einstein. Alle klokker viser samme tid som klokka på skrivebordet til forfatteren, og alle snakker engelsk, uansett hvor langt du beveger deg over prærien, på sjøen eller gjennom kosmos. Det finnes mange rare dyr, men alle kaniner, alle flyndrer og alle xhalochtler kan spises, for biologien er den samme, uansett hvor du kommer.
Den hyperproduktive Adrian Tchaikovsky har ikke bare skrevet tankevekkende fortellinger om vennskap, språk og bevissthet. (Se https://kvernvold.blogspot.com/2026/06/storartet-spenningsroman-om-tanker-og.html .) Han har skrevet romopera også. Jeg har lest «Shards of Earth», en mammut på godt over 500 sider, og har noen betraktninger om den.
Når handlinga flyttes fra Karibien til verdensrommet, er intrigen i bunn og grunn den samme. Avstandene postuleres å være enorme – likevel ikke større enn at to romskip alltid kan oppdage hverandre og legge seg i slagposisjon ved sida av hverandre, omtrent som to fullriggere. Vikl du reise herfra til Betelgause, kan du krysse galaksen gjennom et ormehull, og når du kommer tilbake den samme vegen er kaffekanna fortsatt varm. (Ja, jeg overdriver litt.) Kneipene i romhavnene er oppgraderte utgaver av Admiral Benbow Inn i Bristol1 (se f eks stamkneipa til vår helt Han Solo i den første Star Wars-filmen).
I «Shards of Earth» fyker handlinga att og fram i galaksen ved at romskipene reiser gjennom «unspace», og hvor rommets regler ikke gjelder. Det går opptråkkete stier der, men det er mulig å bevege seg utafor disse stiene også, og det finnes enkelte individer som klarer å navigere rundt der inne, utafor stiene. Av og til går det galt, og da kommer de aldri tilbake.2
Men enten vegen er kort eller lang, 100 meter eller 100.000 lysår, tikker klokkene som de alltid har gjort, upåvirket av tidsforskyvninger og paradokser som oppstår når du reiser raskere enn lyset.3
I denne romanen er galaksen også stappfull av forskjellige imperier, kulturer og sammenslutninger av forskjellig biologisk opphav. Her plages man ikke av Fermis paradoks!4 Alle er i kontakt og/eller konflikt med alle, alle kommuniserer greit og samtidig på tvers av kulturer og avstander, og alle frykter de forferdelige Arkitektene: De er gigantiske vesener (på størrelse med måner) som reiser rundt i galaksen (med unspace som transportåre) og utsletter planeter der menneskene holder til. Det vil si; de pynter på dem og lager arkitektoniske kunstverk av dem. Milliardene som bor på sånne planeter stryker med. Når folk får nyss om at en sånn en nærmer seg, kaster de seg selvfølgelig i nærmeste passasjerdamper (unnskyld: Stjerneskip) og flykter over hals og hode, så sant de får plass. Billettprisene fyker i været, de færreste rekker båten, og flere milliarder stryker med.
Ingen skjønner hva slags motiver de har, disse fæle arkitektene. Men det finnes noen få individer – intermediære, eller Inter – som evner å dykke ned i avgrunnene utafor stiene gjennom unspace og se. Det koster å ha denne evnen; noen går fra vettet, andre lever videre på sett og vis, men mentalt skadet for livet. Disse Intene blir trent opp som navigatører, og noen forbedres kirurgisk slik at de klarer å overleve de forferdelige synene der inne. En slik Int er en av hovedpersonene i denne riomanen. Idris kommer djupere ned i unspace enn noen annen, sammen med Xavienne, den første intermediære. De to oppnår en slags kontakt med det enorme, ufattelige intellektet til en arkitekt, og klarer å få overbragt til den at disse knøttskå skapningene som den driver og utsletter, de er faktisk levende vesener.
Det later til at denne opplysningen får arkitektene til å ta til vettet og slutte å tilintetgjøre verdener. Alt blir ikke fryd og gammen i hele galaksen for det. Forskjellige riker og koalisjoner kjemper om makta: Hegemoniet, en flokk ikke-menneskelige vesener som vil herske hegemonisk over galaksen; Hugh, en koalisjon av menneskelige kolonier som har overlevd arkitektens herjinger; Parthenon, en sammenslutning av biologisk forbedrete kvinner som er flinke til å slåss. Nativistene er en kult som bare godtar ordentlige mennesker; De Forrådte er den ekstreme, voldelige delen av nativistene; den hegemoniske kulten er mennesker som dyrker og underkaster seg under hegemonietr. Det finnes banditter og kjeltringer – ikke minst Broken Harvest Society, et hegemonistisk kriminelt kartell.
Mange fæle folk og dyr, altså.
Historien i denne boka begynner etter at arkitektene har roet seg. (Midlertidig, som det skal vise seg.) Handelsskipet Vulture God, der Idris har fått jobb som navigatør, gjør et urovekkende funn på sin ferd gjennom unspace; et skipsverak fra arkitektkrigene, med en skatt ombord som kan ha en ufattelig verdi hvis den beskytter mot arkitekt-angrep. Ombord på Vulture God er flere rare skapninger, deriblant Solace, ei Parthenon-kvinne som har et merkelig forhold til Idris, fra den gangen de reiste sammen for å bekjempe arkitektene. Skipet søker nærmeste handelshavn i det virkelige rommet med fangsten på slep, og dermed bryter helvete laus.
Dette er sjørøveri og kapervirksomhet, sjøslag mellom kaptein Drake og Den spanske armada, kampen om El Dorados gull – og alt mulig annet fra sjøfartshistorien, rørt sammen i ei galaktisk gryte. Den nesten uovervinnelige Solace får bruk for krigerferdighetene sine til stadighet. Innimellom er det tilløp til følelser og følsomhet, melankoli, sorg, ekstase. Men jeg klarer ikke helt å føle med disse personene: De griper meg ikke.
Tchaikovsky skriver glitrende godt og medrivende. Han følger ingen regler om «god fortellerteknikk» og skifter synspunkt etter forgodtbefinnende. Av og til befinner han seg i hodet på en av personene, av og til svever han allvitende over handlinga mens han forklarer og forteller.
Science fiction er dette ikke. Kosmologien – i den grad den finnes – har ingen likhet med det kosmos som (blant andre) Carl Sagan formidlet til oss. Personene er sjørøvere med pappneser, og miljøet er Karibien eller Stillehavet. Du får ingen fornemmelse av galaksens dimensjoner. Du gis ingen mulighet til å reflektere over det umåtelige universet og dets mysterier. Du vises et persongalleri der alle, enten de er kollektive insektbevisstheter innafor et felles skall eller skapninger med skiftende antall lemmer og tentakler, ytrer seg og reflekterer som engelskmenn. Avgrunnene i menneskesinnet postuleres, men de vises ikke.
Denne romanen berører meg rett og slett ikke, trass i at den er velskrevet og spennende på et overflatisk plan. Tchaikovsky har skrevet mye bedre bøker enn denne.
1I den vidunderlige romanen «Treasure Island» («Skatten på sjørøverøya») av Robert Louis Stevenson. Jeg holdt på å gi denne omtalen tittelen «Skatten på romrøverløya», helt til jeg oppdaget at jeg har brukt den tittelen en gang før, i en bokomtale på tidlig 70-tall.
2Om du føler deg tryggere på den måten, kan du gjerne omtale «unspace» som «hyperrommet». Dette kjekke ikke-rommet med ormehullene sine dukker opp i alle halvgode romoperaer for å gjøre transporten enklere.
3Jeg har advart mot sånne forhastete reiser før; se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html .
4Etter en lang diskusjon om fremmede vesener og kulturer i rommet kastet Enrico Fermi et blikk opp på himmelen og sa: «Men hvor er de alle sammen?» - Det finnes minst 200 milliarder solsystemer bare i vår egen galakse. Mange av dem er milliarder av år eldre enn vært eget, og har hatt mer enn nok tid til å utvikle teknologiske sivilisasjoner – hvis de finnes. Vi har ikke sett snurten av dem! - Se også: https://kvernvold.blogspot.com/2020/10/vi-er-aleine-i-universet.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar