Et folkekrav: Milliardærer må slippe skatt!

Civita har regnet ut at det lønner seg for samfunnet å la de rikeste slippe formueskatt. Det kommer av at rikingene er pokka nødt til å ta ut kapital fra bedriftene sine for å få råd til å betale skatt.

Så sant, så sant! En kan jo ikke forestille seg at rikfolk finansierer skatten sin ved å justere forbruket. Å skjære ned på privatfly til karibiske «resorts», eller på vaktmestere, hushjelper, gartnere og kokker på de beskjedne strandeiendommene – det klarer jo knapt nok vanlige fattigluser. Det er bare naken nød som tvinger oss til å avstå fra den faste svippturen til London for å shoppe smykker og aftenantrekk! Og det klarer vi bare fordi vi ikke uten videre kan selge aksjer for noen millioner hver gang vi skal betale skatt.

Men Civita tenker ikke langt nok. Eiendomsskatten er jo ikke den eneste skatten som tvinger rikfolk i kne! De som vi har bare ett slag kroner å betale skatten med, enten den skyldes formue eller inntekt. De sorterer ikke skattepengene i to bunker, og de sitter neppe og tenker: - Inntektsskatt – den betaler jeg av løpende inntekt; vi får heller invitere hundre færre til Valentinerballet. Formueskatt – nei DA må jeg selge aksjer!

Nei da: Valentinerballet må jo gå som planlagt. For hver krone en riking må betale i skatt, inntekt eller formue, blir det ei krone mindre som kan investeres i norske arbeidsplasser.

Det samme gjelder oss fattigluser, forøvrig: Hver krone til skattefuten er ei krone mindre i aksjefond. Eller i banken, som kan låne den ut til lønnsomme investeringer. Eller til øl på kroa, til glede for kroverten og arbeidsplassen hans.

Men når Civita er særlig opptatt av formueskatten som de rikeste betaler, så kommer det nok ikke av at det er mange av de rikeste som finansierer Civita. Nei, det kommer av at den skatten de rikeste betaler veier mye tyngre til fordel for arbeidsplassene enn de puslete kronene som vi fattigluser betaler. Våre aksjefond, bankinnskudd og nettoinntekter utgjør ikke store summene: Det blir noe helt annet når du slår sammen formuesskatt og inntektsskatt fra de 100 rikeste! Derfor må det bli et folkekrav: La milliardærene få fullt skattefritak! Bare på den måten kan vi sikre oss at du og jeg har en jobb å gå til i morgen.

Du skjønner kanskje at jeg fleiper? Fint. La meg avslutte med noen ord i ramme alvor.

Jeg er ingen entusiastisk tilhenger av skatt, uansett hvem som betaler den. Men jeg har etterhvert innsett at skatt, liksom døden, er et uunngåelig onde, hvis vi vil ha tilgang til enkelte umistelige goder.

Skatt er den avgiften du betaler for å leve i et ordnet samfunn – et samfunn som, blant annet, beskytter eiendomsretten, og som sikrer deg muligheten til å tjene deg søkkrik. Uten valuta, bankvesen, lovgivning, rettsapparat, fungerende markeder – uten alt dette og mer til ville det ikke være mulig å tjene en milliard eller to, eller beholde rikdommen når den først er tjent. Uten denne uhyre komplekse sosiale infrastrukturen ville rikdommen være lett bytte for den første den beste røverhøvding som kommer forbi. Du kan rope «eiendomsrett» så mye du vil: I jungelen finns det ingen «rettigheter». Eiendomsretten, som alle andre rettigheter, er en sosial konstruksjon.

Dersom skatten – blant annet – er en avgift du betaler for at samfunnet skal ivareta rettighetene dine, så er det rimelig at den betaler mest som har størst nytte av rettighetene. Og vi kan kanskje være enige om at milliardæren har større nytte av eiendomsretten enn den som ikke eier nåla i veggen.

Så slutt med survinga! Vi lever godt her i landet. Det gjelder ikke minst milliardærene.

Næringsinteresser og "grønt karbon"

De nordlige skogene utgjør landjordas største lager av karbon. I en norsk skog er typisk 80 prosent av karbonet bundet under bakkenivå, ifølge Dag O. Hessen, professor i biovitenskap. («Klimaendringer i Norge – forskernes forklaringer», Universitetsforlaget, Oslo 2013.) Når skogen vokser tar den opp CO2 fra lufta og binder den som tremasse. Samtidig lagres stadig mer CO2 i skogbunnen som dødt plantemateriale, og i planterester som omdannes til jordsmonn. På denne måten tar skogene i Norge opp ca 25 millioner tonn CO2 årlig – altså omtrent halvparten av de norske utslippene. (Og 20 ganger så mye som Stoltenbergs «månelanding».)

I Norge har det pågått omfattende avskoging i mange hundre år. Det er derfor helt på sin plass at skogene nå får lov å legge på seg igjen. Det er Norges viktigste bidrag til reduserte CO2-utslipp.

Nils Bøhn, direktør i Norges Skogeierforbund, ser det ikke slik. Han vil begrense utslipp av «fossilt CO2» ved bruk av «fornybart trevirke». En annen debattant har introdusert det pussige begrepet «grønt karbon», som om det fantes to slags CO2 her i verden: Det skadelige som kommer fra fossile kilder, og det ufarlige som kommer fra trevirke og annen «bioenergi».

Skogeierdirektøren finner det også nødvendig å minne om at «hovedutfordringen i klimapolitikken er å begrense utslippene av fossilt CO2». Sånn er det nok ikke: Hovedutfordringen er å begrense utslippene av CO2 – uansett hvor karbonet kommer fra!

Naturen kjenner ikke noe skille mellom det snille og det slemme karbonet! I naturen og fysikken finnes det bare ett slag karbon. Det funker slik at når du brenner opp et tonn trevirke, så frigjøres det ca 1,6 tonn CO2. Og før trevirket kan brennes opp, må det hogges og bearbeides. Ved flatehogst rotes skogbunnen opp og blir liggende åpen mot vær og vind. Da frigjøres det ytterligere CO2 og metan fra organisk materiale som kan være lagret gjennom mange hundre år. Det nytter ikke bare å plante et tre og tru at frigjort CO2 straks blir fanget opp igjen, sånn at bruken av «bioenergi» er CO2-nøytral. Tvert imot: Hvis du hogger et 50 år gammalt tre og planter et nytt ett, så tar det 50 år før det nye treet lagrer like mye karbon som det gamle hadde lagret da du hogg det. Du har også gått glipp av 50 års tilvekst på det gamle treet. I tillegg kommer karbon fra biomasse i jordsmonnet som du rotet opp ved hogsten! I «det lange løp» blir du muligens – men bare muligens – CO2-nøytral. Men den globale oppvarminga foregår nå, og det er nå vi må redusere CO2-utslippene og øke CO2-fangsten. Vi kan ikke vente til en gang ut i neste århundre!

I en rapport fra 2010 viste fagsjef i Norges Naturvernforbund, Holger Schlaupitz, et regneeksempel hvor det tar mer enn 100 år før utslipp fra biodiesel fra skog blir mindre enn utslipp fra vanlig diesel. Med andre ord: I over 100 år vil bruken av slik «bioenergi» bidra mer til global oppvarming enn om vi bare bruker vanlig diesel.

Den fikse idéen at slik «bioenergi» er CO2-nøytral har også ligget til grunn for EUs klimapolitikk (i tråd med ønskene til sterke næringsinteresser). Men European Environment Agency Scientific Committee, et rådgivende organ for klima og miljø sammensatt av ledende forskere fra alle EU-land, har to ganger kommet med sterke anbefalinger til EU om å foreta en grundig revisjon av energipolitikken. Den seineste anbefalinga, som var en enstemmig uttalelse fra alle rådets 19 medlemmer, kom i september 2011. Der skriver forskerne: «...Lovgivning som oppmuntrer til å erstatte fossilt brensel med biodrivstoff, uavhengig av kilden, kan resultere i økte karbonutslipp, og dermed øke den globale oppvarminga.»

Skogeierdirektøren prøver seg også med et tynt argument om at hogst fører til økt refleksjon av solenergi, dvs. til økt albedo. Men denne effekten er forsvinnende liten. Den går ut på at snødekt mark reflekterer mer sollys enn mørk skog. Denne virkningen gjør seg bare gjeldende i noen få vintermåneder. Da er sola bare oppe noen få timer på våre breddegrader, og den kryper ikke høgere enn til 30 grader over horisonten – altså gjør det ikke store utslag på energibalansen om litt mer sollys blir reflektert i disse månedene. Frigjort CO2, derimot, virker på energibalansen gjennom hele året!

Dessuten inngår det i skogeierdirektørens argumentasjon at hogstflatene straks skal plantes til igjen! Men den vesle albedoeffekten som kan beregnes, den forutsetter at skogen fjernes permanent, ikke at den plantes til igjen med det samme. Beklager, Bøhn; du må bestemme deg: Du kan ikke få det på begge måter! Enten planter du til igjen, og da blir det ingen albedoeffekt. Eller så fjerner du skogen permanent, og da får du en viss liten albedoeffekt – men ikke brått nok til å balansere de økte CO2-utslippene.

Det er antakelig mindre miljøskadelig å bruke tømmer som byggemateriale enn å bruke betong, for sementindustrien bidrar vesentlig til verdens CO2-utslipp: Framstilling av 1 tonn sement medfører utslipp av ca 800 kg CO2. (Skjønt betongen tar opp en god del CO2 mens den kalsifiseres, så etter 50 år er den langt på veg klimanøytral, vil sikkert sementprodusentene si. Og så videre.)

Et fornuftig skogbruk har utvilsomt ei framtid her i landet! Men når talsmenn for næringa framstiller «bioenergi» som et miljøvennlig alternativ til å la skogen vokse og fange opp CO2, da trengs det et ordentlig CO2-regnskap. Og det regnestykket må settes opp av naturvitere. CO2-utslipp er et spørsmål om biologi og fysikk, ikke om næringsinteresser og ønsketenkning.

"Jeg var et vidunderbarn, jeg. Stakkars meg!"

Med ujamne mellomrom dukker skoleproblemene til evnerike barn opp i media: De får ikke de utfordringene de trenger; de lærer ikke gode arbeidsvaner; de blir mobbet og trur at det er dem det er noe galt med. Til slutt ender de opp som skoletapere og sosiale tapere.

Disse klagene kommer gjerne fra forhenværende vidunderbarn som trass i mye motgang har klart seg godt i livet, eller fra foreldrene til nåværende vidunderbarn. På diskusjonsgrupper og sosiale media får de tilslutning fra andre forhenværende vidunderbarn, og fra andre foreldre til nåværende vidunderbarn.

Alle barn i norsk skole har lovfestet rett til tilpasset opplæring på sitt eget nivå, slik at de kan utvikle sitt eget potensiale så godt som mulig. Denne retten gjelder alle barn, uansett evner og ferdigheter.

Dette er et ideelt krav som brytes hver eneste dag. Det brytes fordi ingen skole har gode nok lærere, fordi ingen skole har mange nok lærere, og fordi lærere også er mennesker med alle slags feil og mangler. Det brytes også fordi skolene ikke har gode nok ledere, og kanskje fordi kravene til skolen ikke er klare og tydelige. I det hele tatt: Det brytes av mange forskjellige grunner, og disse grunnene må vi analysere og rette på, dag etter dag etter dag – sånn at landet vårt sakte men sikkert kan få verdens beste skole, ikke bare verdens dyreste skole.

Ett problem i norsk skole er helt sikkert at enkelte svært evnerike elever ikke får de utfordringene de trenger. Men det er et mye større og mer påtrengende problem at alt for mange elever går ut av skolen uten de grunnleggende ferdighetene de trenger for å klare seg i et stadig mer krevende arbeids- og samfunnsliv.¹ Det er en ekte tragedie – ikke bare for de elevene det gjelder, men for hele det norske samfunnet.

Mobbing, utestenging og sosial utfrysing er også et vedvarende problem i skolen, i arbeidslivet og i hele samfunnet. Det finns mange enkeltskjebner som illustrerer hvordan mennesker kan få barndommen, ungdommen og hele livet ødelagt av andre menneskers systematiske grusomhet. Loven pålegger skolen et ansvar for å hindre mobbing og utfrysing. Denne lovteksten brytes også hver eneste dag, og det hjelper ikke stort hvor mange skoler og skoleeiere som vedtar «nulltoleranse» mot mobbing: Det fortsetter likevel. Det ville nok hjelpe hvis skoleeierne i stedet vedtok nulltoleranse mot skoleledere som ikke klarer å stanse uvesenet!

Men det finns mange slags grunner til at unger blir utvalgt når noen skal mobbes: Noen er for tjukke; noen er for tynne. Noen har utstående tenner; andre har tannregulering. Noen er små og spinkle eller har rødt hår. Mange har feil sosial bakgrunn, eller har ikke mulighet til å sprade rundt i de dyreste merkeklærne. Det finns unger som er klønete i sport, eller har sære interesser, eller har lesevansker. Uansett: I et skolemiljø – eller et arbeidsmiljø! - som tillater mobbing og ufrysing, der vil mobberne alltid klare å finne et offer.²

Det finns kanskje enkelte som er for gløgge og kunnskapsrike til å passe inn. Men de aller fleste mobbeofrene og de aller fleste skoletaperne befinner seg i den andre enden av skalaen. Og det er mobbing som sosialt fenomen vi må forstå og angripe. Det er ei avsporing å konsentrere oppmerksomheten mot at mobbing også, av og til, rammer enkelte evnerike.

I «Dagbladet» 19. januar hadde Jan Bakler, «Koordinator for Gifted Children Programme i Mensa Norge», en kronikk som beskrev hvordan han ble lat og giddeslaus i skolen fordi han var så evnerik. Derfor endte han opp med bare 3,98 i snittkarakter fra videregående, stakkar. Lykkeligvis kom han seg videre i livet og endte opp med bare Aer på sine to høyskolefag. Nå har han to barn som også er svært intelligente, så dem har han sendt på en privatskole med «større lærertettet og større fokus på individuell oppfølging».

Høres dette ut som en sosial tragedie? Er dette en mann og en familie som er blitt sviktet av det norske samfunnet, sånn at de helt uforskyldt har havnet i rennesteinen?

Oppriktig talt: Dette er en person som har møtt litt motgang, men mest medgang. Noe motgang har han kanskje møtt allerede i skolen – akkurat som alle andre. Men takket være gode institusjoner i det norske samfunnet har han fått all den hjelp han har trengt for å lykkes i livet. Han er blitt så vellykket som det i hans verden er mulig å bli: To høyskolefag med bare Aer, unger i privatskole for spesielt begavete, og – ikke minst – medlemskap i Mensa. Det siste viser kanskje hvor intelligent han er – men ikke nødvendigvis hvor klok han er.

Vi må styrke og forbedre skolen slik at den gir alle unger en solid plattform å stå på, fram mot et stadig mer krevende voksenliv. Først og fremst må skolen bli bedre i stand til å ta vare på unger som ellers faller fra på vegen. - Atskillige studier viser at økt lærertetthet – særlig på de nederste trinnene – gir bedre læring for alle elever, men særlig for de svakeste. Det er disse elevene som har det største behovet for støtte – men som i praksis ofte tildeles minst ressurser. (Det hører til sjeldenhetene at det norske samfunnet spanderer mange års videregående utdannelse på folk som hadde lærevansker i barneskolen.)

Jeg har en viss motvilje mot å stille ut min egen navle til offentlig beskuelse. Men hva gjør jeg ikke i den gode saks tjeneste? Og kan Bakler, så kan jeg! Altså: Jeg var sjøl et sånt «begavet» barn. Som de aller fleste slike var jeg fullt klar over min egen begavelse fra ung alder, og det gjorde meg til en arrogant og ufyselig liten jævel allerede fra de første skoleåra!³

Jeg var så heldig at jeg gikk på en liten, alminnelig, landsens folkeskole, der ambisjonen var å ta seg av alle elevene – ikke bare sånne som regelmessig ble kastet på gangen på grunn av kjeften sin. Denne skolen slipte gradvis av meg de verste støypekantene, trur jeg. Jeg ble tvunget til å se andre unger, og til å lære at alle har sine sterke og svake sider. At alle er forskjellige, og sånn skal det være! Læremestrene var de andre ungene i friminuttene og i fritida: En som kunne hoppe lengre og løpe raskere enn alle andre. En som bare var flink i sløyd, men der var han en mester. En som kunne navnet på tjue forskjellige lauvtrær, og kjente dem på bladene. En som alltid loppet oss når vi kastet på stikka. En som - -

Jeg tør ikke tenke på hvor ille jeg ville ha blitt hvis jeg var blitt plukket ut og sendt til en spesialskole for «særlig begavete unger». Hva slags sosiale skylapper jeg da ville ha skaffet meg, og hvor blind jeg ville ha blitt for alle andre egenskaper enn mine egne. - Men kanskje ville en sånn skole ha gitt meg de gode arbeidsvanene som måtte til hvis jeg skulle få S i matte og fysikk?

Jeg fikk bare M i begge fag: Stakkars meg! Skolen må absolutt reformeres, slik at vi slipper flere sånne tragedier! --

Eller kanskje ikke? Kanskje vi heller bør konsentrere oss om virkelige problemer, og om unger som virkelig har det vanskelig? Det er mange nok av dem.

1Den nye kunnskapsministeren blir tillagt følgende utsagn: «Mer enn en av fire, ja nesten en av fem, elever mangler grunnleggende regneferdigheter.» Hvis sitatet er riktig, stikker problemet langt djupere enn til den enkelte lærer!

2Eller flere: Det finns eksempler på at mobbing utvikler seg til et sosialt terrorregime, ved at de toneangivende - «de kule folka» - avtaler seg imellom: Hvem skal vi plage, fornedre og latterliggjøre i dag? Har ikke Hans Kristian fått være i fred lenge nok nå?

3Enkelte vil sikkert påstå at jeg ikke er blitt bedre med åra. De skulle ha hørt meg i mine unge år!

Kunnskapens grenser

På slutten av 1800-tallet kunne alle fysikkens uløste gåter skrives og beskrives på baksida av en konvolutt. Når disse få gjenstående problemene var ivaretatt, kunne forskningen innstilles. - Samtidig ble det diskutert å legge ned patentkontoret i London – alt var jo allerede oppfunnet.

Noen år seinere innledet Albert Einstein, Niels Bohr og flere andre en revolusjon i fysikken. Den nullstilte nesten alt som fysikerne trudde de visste om universet. Revolusjonen pågår fortsatt. - Det er også kommet enkelte nye oppfinnelser.

Antakelsen om at man nærmet seg ei grense for kunnskapene om verden viste seg altså å være forhastet. I de siste hundre åra er det få, om noen, forskere som har engstet seg for at det skal bli igjen for lite nytt å finne ut. I så fall måtte jo uvitenheten rasjoneres, som enhver annen ikke fornybar ressurs, slik at det ble igjen passe mye til framtidas forskere.

Men nå melder engstelsen seg! Seniorforsker Jørgen Bølstad meiner at det forskes for mye og for fort. Under tittelen «I hurtigforskningens tid» skriver han: Ettersom vi lærer mer om verden, gjenstår det litt mindre å oppdage. («Aftenposten», 12. januar.)

Hvis mengden av potensiell kunnskap om verden er begrenset, må det komme av at verden er begrenset. Det ville være en revolusjonerende oppdagelse, med helt uoverskuelige konsekvenser for vår oppfatning av virkeligheten. Uten å vente på en slik oppdagelse har altså Bølstad – med bakgrunn fra bl a London School of Economics – trukket den endelige konklusjonen i spørsmål som har engasjert filosofer og fysikere så lenge det har eksistert filosofer og fysikere: Er universet endelig eller uendelig? (Bølstads svar: Det er endelig, både i tid og i rom og i alle andre tenkelige dimensjoner. Det har en begynnelse og en slutt, og utafor finns det ingenting.) Finns det andre verdener? (Bølstads svar: Det finns bare ett, eller i hvert fall bare et begrenset antall, univers – og alle de andre er også begrenset i alle dimensjoner.)

Jeg trur at Bølstad tar fullstendig og fundamentalt feil. Jeg trur ikke det finns noen grenser for hvor mye kunnskap vi kan skaffe oss om virkeligheten. Jeg trur også det vil fortsette å vise seg at jo mer vi veit, jo mer oppdager vi at vi ikke veit! Dermed meiner jeg også at all seriøs forskning er av det gode. Det kan alltid diskuteres hvor store ressurser som skal brukes på forskning, i forhold til alle andre verdige formål. Og det kan diskuteres hvilke fagområder som bør prioriteres. Men jeg håper inderlig at så lenge jeg lever, vil forskningen fortsette å utvide grensene for min undrende uvitenhet – på et stadig mer opplyst grunnlag.

Det samme unner jeg alle som kommer etter meg. Jeg trur at denne undringa – denne leitinga etter ny kunnskap, ny erkjennelse – er en viktig del av det å være et menneske. Den leitinga må ikke rasjoneres. Det er uvitenhet nok til alle – fra evighet til evighet.

Konsepter, visjoner og varm luft

Henning Andersen er «konseptutvikler» hos SAHR. (Southern Arizona Harley Riders? Société Astronomique du Haut Rhin?) Han meiner at det er en veldig god idé å bruke 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) på et idrettsarrangement i Oslo, fordi: Arrangementet er både et punkt i tiden, og et metafysisk konsept, som gir oss noe å strekke oss etter. Du verden: Et «metafysisk konsept»! Hvis denne munnfullen faktisk betyr noe, må det være noe i retning av «et begrep hinsides den fysiske verden». - Det skal gi oss noe å strekke oss etter, slik at regjeringa kan stake ut en tydelig kurs som kan inspirere alle samfunnslag til å løfte nasjonen. Jeg kan allerede merke at jeg begynner å strekke meg, bare ved tanken på de 21 milliardene (eller 36, eller 50, eller...), mens jeg gjør meg klar til å «løfte nasjonen» i en rus av euforisk forventning!

Derfor må regjeringa starte «visjonsarbeidet» umiddelbart, meiner forfatteren. Kanskje med hjelp av en «konseptutvikler»? Da kan et OL til 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) bli en solid plattform for utdanning, miljø, folkehelse, innovasjon og næringsutvikling.

Det framgår ikke helt konkret hvordan vår felles glede over det framtidige arrangementet vil føre til økt læringsutbytte i skolen og bedre PISA-resultater. Det er heller ikke helt klart hvordan vår felles forventning vil redusere forurensningene og bevare artsmangfoldet. Jeg skjønner ikke riktig hvordan tanken på et framtidig arrangement vil redusere antall dødsofre i trafikken, eller virke forebyggende mot hjerteinfarkt og kreft. Det er svært uklart for meg hvordan tanken på OL vil sørge for at vi utvikler ny teknologi som skaper nye arbeidsplasser. Men når jeg ikke skjønner noe av dette, kommer det nok av at jeg ikke klarer å få disse storslåtte konseptene inn i det vesle hodet mitt. Alt vil nok bli mye klarere hvis «konseptutviklere» får anledning til å utdype sine tanker gjennom seminarer og workshops hos kulturministeren, som i sin tur kan informere de mumlende masser – deriblant meg – om de enorme mulighetene som forventningene til OL vil skape.

Og når de først er i gang med å pumpe opp prateboblene, kan de kanskje få plass til flere store og vakre tanker også. Kanskje vil forventningen til OL bidra til å bevare regnskogen, stanse den globale oppvarminga og skape evig fred mellom nasjonene? Gitt sånne perspektiver blir det jo temmelig smålig å protestere mot et reklameshow til bare 21 milliarder. Eller 36. Eller 50. Eller...

Det ryktes at velsituerte kretser allerede presser findressene og klargjør sugerørene, i forventning om OL-milliarder som snart skal drysse som puddersnø ut over åsen og dalstroka innafor. Kan dét være grunnen til at Aftenpostens kulturredaksjon stiller nesten to sider til rådighet for denne enorme varmluftballongen? Uansett: Vi små mennesker som skal betale for disse storslåtte konseptene og visjonene, vi lever ikke hinsides den fysiske verden. Vi lever på et sted som mange av oss kaller «virkeligheten». Mange av oss setter stor pris på idrett og fest, men ikke til en hvilken som helst kostnad. Og vi klarer fint å skjelne mellom plattformer og ballonger. De sistnevnte har det med å sprekke med store smell.

Kommunal låneboble

«Skal låne til pipa», står det over hele framsida til «Kommunal rapport». Store deler av kommune-Norge tar opp stadig større lån.

Virkningen er at en stadig større del av kommunenes inntekt går med til å betale renter og avdrag på lån. Kommunen trykker ikke penger, og utgiftene kan ikke være større enn inntektene. Så når renter og avdrag øker, må det spares på andre ting – det vil si ansatte. Nytt sjukehjem må finansieres ved at det blir færre sjukepleiere, hjemmehjelper, hjelpepleiere. Nytt skolebygg må finansieres ved at det blir færre lærere.

I store deler av kommune-Norge investeres det lånte penger i bøtter og spann til nye rådhus, skoler, sjukehjem, kulturhus, barnehager, helsehus, svømmehaller og idrettshaller. Samtidig knipes det inn på vedlikeholdet av eksisterende rådhus, skoler, sjukehjem, kulturhus, barnehager, helsehus, svømmehaller og idrettshaller. Med manglende vedlikehold følger økende forfall, helt til det blir dyrere å restaurere den gamle bygningen enn å bygge en ny en. I ekstremtilfellet må det lånes penger til ny idrettshall før lånet på den gamle er nedbetalt.

I vår private økonomi veit vi at godt vedlikehold er mye billigere enn å bygge nytt. Vi kan jo ikke tru at politikere er dummere enn velgerne, så hvorfor følger de ikke denne regelen i kommuneøkonomien?

En grunn kan jo være tidshorisonten. Den jevne ordfører veit bare at hun skal sitte i fire år. Hva som skjer deretter kan hun ikke ta særlig hensyn til. I sitt eget liv, derimot, legger hun planer som om hun skal leve evig: Om hun ikke skal bo i huset sitt i all framtid, så vil hun i hvert fall ha en god pris når hun selger! Og det får hun bare hvis hun sørger for godt vedlikehold.

Men etter seks år i kommunestyret i Gran, hvor jeg har hatt orkesterplass til budsjettprosessen og tidvis vært en av de skyldige, har jeg observert to viktigere grunner til at låneopptaket øker mens vedlikeholdet forsømmes:

For det første: Ambisiøse politikere vil sette varige og synlige spor etter seg. Den enkleste måten å få til det på er å bygge noe stort og fint. Som en syrlig kommentator sa en gang: «Ordførere liker bedre å klippe snorer enn å klippe graset.» Du må gjerne etterlate deg store lån, bare du samtidig etterlater deg et flunkendes nytt og fint rådhus. Det er ikke du som får skylda når etterfølgerne dine må skjære ned på antall ansatte i skole og eldreomsorg!

For det andre: Regnemåten når budsjettet settes opp gjør at investering alltid virker mye billigere enn vedlikehold! Av et nytt lån på 50 millioner fører du bare årets renter og avdrag som utgift. Med 30 års avdragstid og rekordlåg rente på 2,5% blir årets lånekostnad under 4 millioner. Men hvis du utfører vedlikehold for 5 millioner, må du føre alle 5 som utgift i det ene året! - Tenk deg at du sitter som partiets trollmann og svetter for å få budsjettforslaget til å gå i balanse. Du kan velge mellom å bruke 5 millioner på vedlikehold i barnehagen og å bygge en ny en til 50 millioner. Bygger du en ny barnehage og lar den gamle forfalle, så forbedrer du balansen i budsjettet med over 1 million! - Riktignok belaster du samtidig driftskostnadene med renter og avdrag i 30 år framover. Men hvem bryr seg om det, bare neste års budsjett ser litt penere ut?

Det var enda verre før: Kommunen betaler moms på investeringer, men får den deretter refundert. Denne refusjonen kunne du ta inn i budsjettet som en inntekt. Dermed kunne det «lønne» seg i budsjettet å bygge nytt bare for å få tilbake momsen som en inntekt! I teorien kunne du bygge et nytt hus, rive det på ferdigdatoen – og komme ut med et stort pluss i budsjettet. Lykkeligvis er denne muligheten nå tatt bort, men jeg lurer på hvor mange gjeldstyngete kommunale bygg som ikke ville ha stått der i dag hvis det ikke var for momsrefusjonen.

Betong er en klimaversting. Bindemidlet, sement, står for 5-7 % av verdens CO2-utslipp. Å produsere ett tonn sement medfører utslipp av 0,8 tonn CO2. De fleste kommuner har vedtatt «klimaplaner» der de forplikter seg til å redusere sine CO2-utslipp. Men når kommunestyrene vedtar nye, solide betongbygg til erstatning for de gamle, som de ikke tar seg råd til å vedlikeholde lenger, så vedtar de samtidig å øke verdens CO2-utslipp. Det står det ingenting om i sakspapirene.

Regninga sender vi til barn og barnebarn. Både den økonomiske og den miljømessige.

Kommunale regnskapsregler frister politikerne til å selge strikk i meter. Fristelsen blir nesten uimotståelig når velgerne ikke skjønner det som foregår – og især når politikerne knapt skjønner det sjøl. Men når strikken blir lang nok, så ryker den.

Lånebobler sprekker. Det kommer de kommunale låneboblene til å gjøre også: Om ikke før, så når rentene stiger til normalt nivå igjen. Derfor – et godt råd til enhver politiker med ambisjoner: Kom deg videre før det smeller!

Øyvind

PS: Fram til 2016 skal Gran kommune doble låneopptaket til 1 milliard kroner, hvis ordføreren får det som han vil. Det blir noe nær Norges-rekord i prosentvis låneøkning. DS

"Det skal lønne seg å jobbe!"

Og der dukket det velprøvde og gjennomtygde slagordet opp igjen, gitt – denne gangen i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette slagordet som vi har hørt gang på gang – fra Pølse-Hansen og Kristin Skogen Lund; fra Ap og Høyre og FrP; fra enhver noksagt som gjerne vil skåre et poeng i økonomidebatten. Og hver gang har vi hørt en undertekst: «Det finns en hærskare av latsabber som heller vil NAVe enn jobbe. Dessuten lønner det seg å NAVe. Det må vi få slutt på!»

Jeg er sikker på at NHO-direktøren (årslønn: Halvannen million) opplever at det lønner seg å jobbe. Men jeg trur ikke hun kjenner en levende sjel som går på NAV fordi det lønner seg. Det gjør ikke jeg heller. Derimot kjenner jeg folk som går – eller har gått – til NAV fordi de er arbeidsledige; fordi de er sjuke og ikke er i stand til å utføre fast arbeid; fordi de har prøvd, gang på gang, å få seg en jobb uten å klare det. Folk går dit i fortvilelse, i frustrasjon, med et ørlite håp om å få hjelp til livsopphold. De aller fleste har problemer nok som det er, og kan klare seg uten den offentlige mobbinga som ligger i det stadig gjentatte slagordet. Den underforståtte anklagen, trusselen, nedvurderinga.

Jeg kunne trekke fram flere eksempler på sånne utskjelte NAVere som må tåle fattigdom og offentlig mobbing – men jeg skal nøye meg med ett: En ung mann, kronisk sjuk med en tilstand som gjør at han blir utslitt og utslått av små anstrengelser. Trass i sjukdommen, trass i vedvarende mobbing og trass i hyppig sjukefravær kom han seg gjennom videregående skole på normaltid, med tildels svært gode resultater. Etter et år på folkehøgskole ønsket han å arbeide et år for å spare opp penger til studier.

Han skrev CV, tok kopi av vitnesbyrd og begynte å søke på jobb. Han søkte jobber av alle slag: Deltid og heltid; kassejobber; vikariater. Utlyste og ikke utlyste jobber. Sånne jobber som en person med fullført skolegang fint skulle klare å utføre.

Stort sett fikk han ikke svar. Ved oppfølging fikk han vanligvis vite at jobben ikke var ledig lenger, eller at de ikke hadde bruk for noen akkurat nå. Hva gjorde han så? Han gikk til NAV. Der fikk han oppfølging så det holdt: Jobbsøkeropplæring, motivasjon, henvisninger. «Nå skal vi lære å skrive CV, dere!» - Når han tok kontakt med de arbeidsgiverne som NAV hadde henvist ham til, så hadde de ingen plasser ledige likevel. Men gjennom oppfølgingsmøter ble i hvert fall følgende avklart:

• Uten opptjente rettigheter i arbeidslivet hadde han ikke krav på arbeidsledighetstrygd.
• Han var ikke sjuk nok til at han hadde rett til arbeidsavklaringspenger.
• Han bodde hjemme (hos foreldrene – hvor skulle han ellers bo?), så derfor hadde han ikke rett til bostøtte.
• Han hadde spart noen få kroner på konto – hovedsakelig julegaver og bursdagspenger – som han ville bruke til å skjøte på studielån. Men så lenge han hadde disse kronene, hadde han heller ikke rett til støtte til livsopphold.
• Til slutt – etter lang vurdering – kunne NAV konkludere med at han var fint i stand til å skaffe seg jobb sjøl. Ha det bra og lykke til!

Med andre ord: Ikke fem øre fra NAV, og ingen jobb. Men mange møter og aktiviteter, sånn at de kunne krysse av for at de hadde «gjort» noe: Motivert og opplært, dokumentert og evaluert. Trengte han sosialhjelp, så fikk foreldrene være sosialkontor. Etter mange år med utstøting og avvisning på skolen opplevde han et år med avvisning i arbeidslivet – og i praksis også på NAV, det tidligere arbeidskontoret, som liksom skulle hjelpe ham til en jobb. Han ble ikke friskere av disse opplevelsene.

I løpet av ett år, og etter mer enn hundre jobbsøknader, fikk han et par kortvarige strøjobber. I disse periodene blomstret han opp. Men det gikk fort over når den trøsteslause hverdagen meldte seg igjen. Med ny utmattelse, nye runder med jobbsøknader.

Denne unge mannen har nå begynt å studere. Psykisk er han sterkere enn noen kunne vente; han nekter å la seg knekke – men han fnyser når han hører sånne honnørord som «solidaritet». Og han har ikke spart opp mange kronene til å skjøte på studiene med. Blir han så sjuk at han ikke klarer å fullføre studiene, så sitter han med stor gjeld, uten særlig håp om jobb.

Hadde han ikke kommet inn på et studium som han finner interessant, så hadde han vært ute på nye jobbsøkerrunder – med en CV der mange fraværsdager på skolen ikke nettopp pynter opp, og der langvarig ledighet gjør enhver mulig arbeidsgiver enda mer skeptisk.

Til slutt, når alle sparepenger er brukt opp, ender de fleste sånne tilfeller «på sosialen», med noen få tusen kroner å leve for i måneden. Slik skyver vi unge mennesker ut av arbeidslivet; ut av samfunnet. Og samtidig proklamerer samfunnstoppene, høgt og tydelig og med løftet pekefinger, at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvorfor sier de ikke heller: «Det skal lønne seg å være vellykket!» Eller: «Det skal lønne seg å være frisk!» Eller, med Arbeiderpartiets velkjente slagord: «Nesten alle skal med!»

Det ville i hvert fall være ærlig.