Forskningsnytt fra stortingspresidenten

«Ung skog binder CO₂, gammel skog slipper ut CO₂,» kan Olemic Thommessen og Kari-Anne Jønnes, begge Høyre, fortelle. De kommer med disse opplysningene i et leserinnlegg i Oppland Arbeiderblad, 30. januar. Der forklarer de at det trengs økte subsidier til flere skogsbilveger, sånn at økt satsing på skogsdrift kan «få klimaregnskapet til å gå opp».
 

Dette er oppiktsvekkende nyheter! Forskningen har i lang tid trudd at det beste bidraget skogen kan gi i klimaregnskapet er at den fortsetter å vokse og fange opp CO₂. For eksempel skriver Klima- og forurensningsdirektoratet i en lang rapport med mange forskningsrapporter som kilder¹: Avvirkning i skogen og bruk av trevirke til å erstatte fossilt karbon gir en lang periode med økte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren. Tilbakebetalingstiden er beregnet til 90 år, og trolig vesentlig lenger ved permanent økt avvirkning i forhold til dagens nivå. (Tilbakebetalingstida er den tida det tar før et tiltak gjør mer nytte enn skade.) Med andre ord; etter omfattende beregninger finner de at CO₂-utslippene vil øke de nærmeste 90 åra, og antakelig enda lengre, hvis vi satser på å erstatte fossilt brensel med biomasse fra skog.
 

Men forfatteren av denne rapporten var nok en optimist! Langt mer nøktern er SSBs klimaforsker Bjart Holtsmark, som i årevis har regnet på klimaeffekten av biomasse fra skog. I sin nyeste rapport² - et ytterst veldokumentert og gjennomarbeidet stykke arbeid – konkluderer han: Konklusjonen er at bioenergi fra saktevoksende skog vanligvis har en større klimapåvirkning i en 100 - års tidsramme enn fossil olje og gass. Om bioenergi kommer bedre eller dårligere ut enn kull, avhenger av en rekke forhold. Altså; i det lange løp kommer biomasse fra skog dårligere ut enn olje og gass, men i beste fall litt bedre enn klimaverstingen køl.
 

Nå er ikke forskningen på skog og CO₂ noen utelukkende norsk paradeøvelse. I 2014, for eksempel, offentliggjorde 40 forskere og forskningsgrupper resultatet av i alt 403 forskjellige studier av CO₂-opptak i skog.³ De oppsummerer: Thus, large, old trees do not act simply as senescent carbon reservoirs, but actively fix large amounts of carbon compared to smaller trees; at the extreme, a single big tree can add the same amount of carbon to the forest within a year as is contained in an entire mid-sized tree. Det er altå ikke slik at gamle trær gir fra seg CO₂ etterhvert, skriver de. Tvertimot; CO₂-opptaket øker med alderen og størrelsen på treet!
 

Forskningen har lenge meint at i nordisk skog befinner minst 80% av karbonet seg under bakken. Der finns det i biologisk materiale som røtter, humus, døde greiner og trerester, og ikke minst store mengder rotsopp som bygger nettverk av tråder gjennom skogbunnen.⁴ Alt dette karbonet stammer fra fotosyntesen i trærne. Inntil skogen blir hogd ned eller skogbunnen blir forstyrret på andre måter, fortsetter skogen å lagre organisk materiale i skogbunnen. Pumpe CO₂ fra lufta, ned i bakken, for å si det enkelt. Det trudde i hvert fall forskere flest, inntil stortingspresidenten kom med sin oppsiktsvekkende nyhet.
 

Som de fleste er kjent med, er jordoverflata full av hydrokarboner – olje, gass og køl – fra riktig gamle dager. Disse lagrene kaller vi «fossilt brensel»; i virkeligheten er det jo vellagret biomasse. Mesteparten av denne biomassen ble lagret i perioden fra ca. 200 millioner år til ca. 65 millioner år før vår tid. I den tida ble ikke skogen felt når den var «hogstmoden», så all skog var gammel! Hvis den gamle skogen den gangen hadde holdt på med å gi fra seg CO₂ i stedet for å lagre den, så ville ikke disse lagrene av olje, gass og køl ha eksistert. Dette merkelige fenomenet – at gammel skog gir fra seg CO₂ – må altså ha oppstått i nyere tid.

 

Kanskje det oppsto da Høyre skjønte at de måtte pynte seg med noen «klimatiltak»?

1«Skog som biomasseressurs», Klima- og forurensningsdirektoratet, 2011.

2 «A comparison of the global warming effects of wood fuels and fossil fuels taking albedo into account», SSB 2014

3«Rate of tree carbon accumulation increases continuously with tree size» – Nature Vol. 507, 6. mar 2014

4Verdens største kjente levende skapning er visstnok en rotsopp i Oregon som strekker seg over et område på minst 5 km² under bakken.

Maunder, Dalton & Co.: Om solaktivitet og klima

 

Klimafornekternes sinte skare har en forkjærlighet for astronomiske bortforklaringer. Ei slik borforklaring lyder:

Sola er kilden til all energi som Jorda mottar! Det er det bare vi klimarealister som skjønner. Og solstrålinga varierer: For 350 år sia var det flere tiår med redusert solaktivitet, og det førte til en kuldeperiode - «den lille istid». For 200 år sia var det igjen redusert solaktivitet, og det førte til en ny kuldeperiode: Folk gikk på skøyter på Themsen, og Terje Vigen rodde til Danmark. Nå har det vært økt solaktivitet i flere tiår, og det forklarer klimaendringene fram til ca 2000. Men fra år 2000 er det igjen redusert solaktivitet. Vi står foran et nytt Maunder-minimum og et nytt Dalton-minimum!¹ Derfor kommer det til å bli mye kaldere. Amatørene, sjarlatanene og klovnene i FNs klimapanel kan gå og legge seg!²

Som kjent har jeg et åpent sinn. Klimafornekterne kan jo ha et poeng, sjøl om du burde vaske seg oftere i kjeften. Det finns også ekte forskere – ikke bare enkelte Emerituser som har passert «Best før»-datoen – som meiner at variasjon i solaktiviteten kan forklare klimaendringene. Så la oss foreta en rimelighetsanalyse! Vi gjør noen enkle beregninger, akkurat som når vi ser på effekten av klimagasser.³

Jeg innbiller meg ikke at jeg kan beregne virkningene av sånne variasjoner særlig nøyaktig: Det ville kreve doktorgradskompetanse i mange tøffe fag, sofistikerte datamodeller og uhorvelig kraftige parallellprosessorer. Derimot kan jeg regne på gjennomsnittstall og bruke noen enkle sammenhenger fra fysikken, akkurat som når jeg prøver å regne på virkningen fra klimagasser. Hvis jeg regner på samme måte i de to tilfellene, vil de feilene jeg gjør også være omtrent like store. Får vi håpe!

Klima og vær på Jorda begynner og slutter med solenergien. En enkel og grunnleggende sammenheng lyder slik: Hvis Jorda stråler ut like mye energi som den mottar, så er den i energimessig balanse. Da foregår det ingen vesentlige klimaendringer.⁴ Hvis Jorda mottar mer energi enn den klarer å gi fra seg, foregår det oppvarming. Og hvis den gir fra seg mer energi enn den mottar, foregår det avkjøling. Overskudd på energi gir oppvarming; underskudd på energi gir avkjøling. ⁵

Når jordoverflata blir varmere, gir den fra seg mer varmestråling. Jorda fortsetter å bli varmere helt til overflata er så varm at den stråler ut like mye energi som den mottar: Da er den i energimessig balanse og blir verken varmere eller kaldere. Likeens; når overflata blir kaldere, gir Jorda fra seg mindre strålingsenergi – helt til den er i energimessig balanse.

Oppvarming eller avkjøling tar tid. Jorda henger etter! Om det ble bråslutt på alle utslipp av klimagass i morgen den dag, ville oppvarminga likevel fortsette i mange år. Det kommer av at dagens atmosfære gir en oppvarmingseffekt på ca 2,4 W/m². Energibalanse er først oppnådd når Jorda er blitt varm nok til å stråle ut 2,4 W/m² mer enn den gjør i dag. ⁶

Tilbake til variasjon i solaktiviteten: Målinger gjennom de siste 40 år viser at energifluksen fra Sola varierer med pluss og minus ca 0,7 promille i et syklisk mønster,⁷ i takt med variasjonen i tettheten av solflekker: Jo flere solflekker, jo varmere sol. Fra ca 2000 til i dag er solaktiviteten redusert med ca 1 promille. Mye tyder på at det kan vare lenge: Den forrige perioden med redusert aktivitet, det før nevnte «Dalton-minimum», varte fra ca 1790 til ca 1840.⁸

La oss anta at solaktiviteten i en lang periode synker med en hel promille. Så griper vi til Stefan-Boltzmanns strålingslov, en grunnstein i fysikken. Den er utledet teoretisk og bekreftet av utallige observasjoner. Avviser du Stefan-Boltzmann, må du kjøpe deg en helt ny fysikk. Denne loven sier at strålingsenergien fra et legeme er proporsjonal med den absolutte temperaturen i overflata av legemet, opphøyd i fjerde potens.⁹

Vi ser først på hva virkningen blir hvis vi regner på gjennomsnittstall¹⁰, og antar at ingen andre endringer virker på temperaturen. Stefan-Boltzmann forteller oss at hvis starttemperaturen er 15 grader C, dvs 288 K, og mottatt strålingsenergi blir redusert med 0,1 %, så synker temperaturen med 0,072 grader. Ikke mye å skrive hjem om, sammenliknet med den økningen vi får fra klimagassene.

Men solforskerne får hjelp av drivhuseffekten! Hvis temperaturen endres her på Jorda, så endres etterhvert innholdet av vanndamp i atmosfæren også: Temperaturøkning gir mer vanndamp; temperaturfall gir mindre vanndamp. Det gjelder uansett hva den opprinnelige endringa skyldes. Vanndamp er den viktigste klimagassen på Jorda, og kan tilskrives ca 75% av drivhuseffekten.¹¹ Hvis lufttemperaturen synker fra 15 grader C til 14,928 grader C, så vil metningstrykket av vanndamp synke med 0,46 %. Finn dine fysikalske tabeller og se sjøl, hvis du ikke trur meg.¹²

Som sagt; vanndamp kan holdes ansvarlig for ca 75% av drivhuseffekten.¹³ Virkningen av en drivhusgass er logaritmisk, ifølge teorien, men ved små endringer gjør det ikke store forskjellen om vi regner linjært. Så dermed regner vi trøstig videre, og finner at 0,46 % av 75 % av 33 grader blir 0,115 grader. Denne sekundærvirkningen kommer i tillegg til de 0,072 gradene vi beregnet først. Tilsammen 0,187 grader kaldere.

Det stopper nok ikke der: Når temperaturen synker, vil havet sakte men sikkert ta opp litt mer CO2 fra atmosfæren. Samtidig vil naturlige utslipp av metan – fra myr og våtmarker, fra tundra i vårsmeltinga, fra klatrater¹⁴ på havbunnen – bli redusert. Ikke mye, og det tar laaang tid før virkningen blir synlig, for havet er stort og djupt. Men alle monner drar.

Det finns flinke folk som kan regne på disse effektene. Jeg er ikke en av dem! Derfor lar jeg være å prøve. Jeg nøyer meg med å fastslå at i det riktig lange løp vil antakelig andre klimagasser gi ytterligere temperaturfall. Ikke brått så mye som vanndamp, og ikke brått så fort – men sannsynligvis målbart.

Men jeg innser mine begrensniger, og fastslår at vi får et temperaturfall på 0,2 grader. Regnemåten gir ikke grunnlag for to desimaler i svaret.¹⁵

Men sett at reduksjonen i solaktivitet blir hele 2 promille, og at denne reduksjonen holder seg i mange år. Da kan vi på samme måte beregne at total avkjøling blir 0,4 grader. Merkbart – men ikke stort å slenge i bordet mot en temperaturøkning som kan bli ti ganger så stor.

La oss ta i så det monner! La oss anta en reduksjon i solaktivitet på en hel prosent. Det er et enormt fall, til Sola å være. Da begynner vi å snakke: Mitt enkle regnestykke gir et temperaturfall på 1,8 grader C. Endelig skiføre hele vinteren, og skøyteis på Rosendalsbanen i Brandbu!

Ingenting tyder på at Jorda har vært i nærheten av en sånn variasjon i solaktivitet så lenge det har vært folk her. Men det finns visst solforskere som regner på sånne tall for å underbygge sine yndlingshypoteser om klimaendringer.¹⁶

Lite tyder ellers på at de påståtte Maunder- og Dalton-sammenhengene er reelle. Ser vi nærmere etter, så begynte «den lille istid» omtrent 75 år før Maunder-minimumet satte inn! Og kuldeperioden på begynnelsen av 1800-tallet kan settes i forbindelse med store vulkanutbrudd. Disse kan innhylle planeten i støvskyer som blokkerer for sollyset, og da kan Jorda få en (heldigvis kortvarig) reduksjon i mottatt solenegi som overstiger den ene prosenten jeg regnet på i forrige avsnitt. Nødsåret 1816, «Året uten sommer», skyldtes utvilsomt den enorme Tambora-eksplosjonen, da den øverste kilometeren av denne vulkanen blåste i lufta og forårsaket støvskyer som ble hengende over atmosfæren i månedsvis. For ikke å snakke om en tsunami som feide befolkningen på mange øyer på havet.

Nå befinner vi oss altså i en periode med redusert solaktivitet som har vart sia ca år 2000. Vi ser lite til den påståtte nedkjølinga: 2014 ble det varmeste året som noen gang er målt, og her i Norge ble den gamle rekorden for årsgjennomsnitt knust med hele 0,4 grader. Men det kan jo hende at hvis det ikke hadde vært for den reduserte solaktiviteten, så ville både Jorda og det landet vi bor i ha vært enda varmere i 2014!

La oss foreta en rimelighetskontroll av rimelighetskontrollen: Solarkonstanten – den solenergien som treffer Jorda hvert sekund – er ca. 1360 W/m².¹⁷ Fordelt på hele jordoverflata blir det ca 340 W/m².¹⁸ Nå er det ikke all denne energien som blir absorbert og bidrar til oppvarming: Jorda har en albedo på 0,3; det vil si at 30 % av sollyset blir reflektert fra skylaget eller fra overflata uten å bidra til oppvarming. Så da er det 340*0,7 = 240 W/m² som inngår i Jordas energibalanse.

I regnestykket som du nettopp har satt deg inn i, prøver jeg å anslå hva som skjer hvis 1% av denne energien blir borte. Jeg regner altså med et negativt «pådriv» på 2,4 W/m².¹⁹

Aha. Dette er jo akkurat det samme tallet – med motsatt fortegn – som jeg brukte i siste grove beregning av klimaendringer basert på CO2! Da fant jeg at et positivt pådriv på 2,4 W/m² gir ei oppvarming på 1,6 grader C (i det lange løp). Nå finner jeg at et like stort negativt pådriv gir ei avkjøling på 1,8 grader C (i det like lange løp). Hva er riktig?

Svar: Ingen av disse tallene er det «riktige»! Begge er resultatet av omtrentlige serviettberegninger, der jeg har sett på Jordas ytre energibalanse med svært enkle modeller: Hva blir virkningen på energibalansen når mengden av klimagasser øker?, og omvendt: Hva blir virkningen på energibalansen når den mottatte energien minker? Det er ikke gitt at svaret på det første spørsmålet skal være likt svaret på det andre, bare med motsatt fortegn. Det er heller ikke gitt at virkningen ved avkjøling skal være nøyaktig den motsatte av virkningen ved oppvarming. Det er helt sikkert at jeg har sett helt bort fra alle de komplekse vekselvirkningene som finner sted under overflata, for disse mekanismene skjønner jeg fælt lite av, og der er jeg i godt selskap.²⁰ Jeg har bare stilt det rimelige kravet til Jorda at energi inn er lik energi ut når oppvarminga eller avkjølinga er avsluttet.

Egentlig er jeg forbløffet over hvor like disse to tallene er! Kravet til energibevarelse gir dessuten svar som faller omtrent sammen med svaret fra klimaforskningen, og da er jeg svært tilfreds. Fysikeren i meg puster lettet ut.

Jeg begynte egentlig å regne på variasjon i solaktivitet fordi jeg ville vise at denne virkningen var neglisjerbar. Men ganske motvillig har jeg innsett at allerede ved en variasjon på 2 promille – noe som kanskje er tenkelig – gir min enkle modell ei merkbar endring i temperatur. Da må jeg jo, like motvillig, innrømme at solforskerne har et poeng, sjøl om det ikke er deres teorier som driver klimaendringene akkurat nå.

Enkelte klimafornektere vil heller spise hatten sin enn innrømme at klimagasser – sånne som vanndamp, karbondioksyd og metan – påvirker klimaet i det hele tatt. Da ligger det en viss ironi i et regnestykke der variasjon i solaktiviteten trenger hjelp fra klimagassene før denne variasjonen kan føre til noen klimaendring verdt å snakke om! 

I overskuelig framtid er det utslipp av klimagasser oppvarming som driver endringene. Om Sola skulle finne på å bidra med litt midlertidig avkjøling, får vi være glad for det, men vi kan ikke basere oss på det. Uansett vil det bare bli en svak, svalende luftning i solsteiken. Skaff deg langstøvler og solbriller! Du kommer til å trenge begge deler. Og vi kommer til å trenge mange flere kunstisbaner.

1Maunder- og Dalton-minimum er betegnelsene på periodene med redusert solaktivitet for henholdsvis ca 350 og ca 200 år sia. Enkelte utvider disse begrepene til også å omfatte de omtrent samtidige kuldeperiodene, men det er å blande kortleiken.

2«Amatørene, sjarlatanene, klovnene»? Skyld ikke på meg! Det er sånne ord de bruker. Det har de lært av amerikanske klimaaktivister og kreasjonister i Tea Party-bevegelsen.

3Se «Verdens enkleste klimamodell» på denne globben, 13. april 2014.

4I virkeligheten bør Jorda stråle ut ørlitt mer energi enn den mottar. Det kommer av at varmen fra Jordas indre fortsetter å lekke ut, fordi planeten vår fortsatt holder på å størkne. Men dette energitapet er mye, mye mindre enn de andre faktorene som inngår i regnestykket, så det påvirker ikke resultatet med mer enn 0,2 promille. I et cirka-regnestykke kan vi trygt se bort fra dette bidraget.

5Som den kverulanten du er, sier du kanskje at det går med en god del energi til å smelte breer. Da foregår det inga oppvarming, bare lagring av energi i en annen form. Det er ei temmelig søkt innvending. For det første ville ikke avsmeltinga øke i det hele tatt hvis det ikke var blitt varmere i omgivelsene. For det andre er det grenser for hvor mye energi som kan lagres på denne måten – breene dekker en liten del av jordoverflata, og den delen minker stadig. For det tredje krever økt netto avsmelting – omtrent 500 milliarder tonn is i året – mindre enn en halv promille av den overskuddsenergien som Jorda mottar nå for tida: Slikt kan beregnes med enkle midler. Resten, mer enn 9.995 deler av 10.000, går med til å øke temperaturen i luft, vatn og jord. Slutt med spiseflikkeriet, og hold deg til det vesentlige!

6I «Verdens enkleste klimamodell» grovberegnet jeg en økning på 0,3 grader fra i dag. Men jeg har nok underdrevet: Det finns mange kilder som angir overskuddet i energibalansen, og jeg brukte et gammelt tall; ca 1 W/m². Men overskuddet øker, og målingene blir bedre. I 2007 oppga IPCC ca 1,5 W/m². Nå oppgir de nyeste kildene ca 2,4 W/m²! Hvis jeg setter inn den nyeste korreksjonen i mitt enkle regnestykke, blir økningen fra i dag 0,7 grader før planeten er i energibalanse, dersom CO₂ og andre klimagasser holder seg på samme nivå som nå (men det gjør de jo ikke). Hittil har temperaturen økt med 0,9 grader fra førindustriell tid. Når Jorda er ferdig oppvarmet ved den konsentrasjonen av klimagasser som vi har nå, er den totale økningen altså blitt 1,6 grader. Og hvis innholdet av klimagasser i atmosfæren blir fordoblet fra før-industriell tid, blir total temperaturstigning - «klimafølsomheten» - 3,7 grader. Altså viser min enkle modell – som klimaforskerne ville plukke i småbiter hvis de fikk se den – en klimafølsomhet på 3,7 grader. Ved McGill-universitetet brukte de omfattende statistiske analyser av tall fra 1500 til i dag for å beregne følsomheten til mellom 2,5 og 4,2. Heh!

7Fra dag til dag kan variasjonen være mye større, men det bryr vi oss ikke om. Klimaet påvirkes ikke av at det er kaldt den ene dagen og varmt den neste. Det påvirkes av endringer som varer over flere år, helst flere tiår.

8Vi kenner til sånne minima i historisk tid fordi astronomene satt og stirret på sola og telte solflekker. Etterhvert som observatørene ble dårligere til syns, måtte det skaffes nye observatører. I vitenskapens tjeneste er intet offer for stort!

9Absolutt temperatur er temperatur i grader C, pluss 273. Oppgis i K (for Kelvin). Men det visste du nok.

10Ja da, jeg veit at det blir unøyaktig: Gjennomsnittet av 278⁴ og 298⁴ er ikke 288⁴ - det er 288,5⁴! For å få det helt riktig, burde jeg se på temperaturen på hver eneste kvadratmeter av jordoverflata, opphøye hver eneste temperatur i fjerde, summere over alle kvadratmeter som overflata består av og så dele på antallet. Men jeg er lat. Derfor har jeg beskrevet hvordan det egentlig bør gjøres, sånn at du kan gjøre det sjøl og få helt riktig resultat. Og lur som du er, kan du sikkert pønske ut en enklere måte å få nesten riktig svar på også. Si fra når du har funnet den lure metoden!

11Og hvordan veit vi det? Fra satellitter har forskerne studert den varmestrålinga som slipper ut i verdensrommet. I dette varmestrålingsspekteret finns det noen gapende høl i absorpsjonsområdene til klimagassene. Ca 75% av den manglende strålingsenergien er blitt borte i absorpsjonsområdene til vanndamp. Så hvis vanndamp var den eneste klimagassen i atmosfæren, ville middeltemperaturen på Jorda ha vært (255 + 33*0,75) K – altså ca 8 grader C. (Og det er heller ikke helt riktig, fordi... - men jeg stopper der. Min intelligente leser kan resonnere videre sjøl hvis hun vil.)

12Metningstrykket er ikke det samme som partialtykket av vanndamp – da ville luftfuktigheten være konstant 100%. Men vi antar at relativ luftfuktighet er konstant; ingenting tilsier noe annet. Var den 70% av metningstrykket før temperaturfallet, så er den 70% av metningstrykket etter fallet også. Da er vanndampinnholdet i lufta proporsjonalt med metningstrykket av vanndamp, sånn at vi kan regne samme prosentvise reduksjon, og vi får et enkelt regnestykke. Vi liker enkle regnestykker!

13Og godt er det! Uten drivhuseffekt ville gjennomsnittstemperaturen være 18 kuldegrader; ikke 15 varmegrader. Men det kan jo bli for mye av det gode.

14Metanholdig is på havbunnen. Metangassen er fanget i gitterceller i iskrystallene, slik at isen er litt tyngre enn vatn. Det er anslått at naturgass i klatrater utgjør et større lager av hydrokarboner enn alle forekomster av olje og gass tilsammen. Når vatnet blir litt varmere, smelter klatratene og avgir metan. Blir det kaldere, blir det mindre smelting.

15Og nå har du grepet meg i fusk! For når vi regner ut at temperaturreduksjonen er hele 0,2 grader, da er ikke reduksjonen i luftfuktighet lik 0,46% lenger; den er 1,28%! (Bla opp i tabellen og se sjøl.) Da må vel temperaturendringen beregnes på nytt, og da må... Vi får en kaskadeeffekt! - Men resonnementet ditt er feil. Her må vi holde tunga rett i munnen: Vi beregnet først en temperaturendring som ikke skyldes klimagasser. Da er ikke trykket av vanndamp i likevekt med temperaturen; derfor må vi beregne hvor mye trykket av vanndamp endrer seg som følge av dette temperaturfallet. Deretter beregner vi hvor mye temperaturen må endre seg for at temperaturen skal komme i likevekt med trykket av vanndamp. Dette likevektspunktet er 'innebygd' i de (33*0,75) gradene som drivhuseffekten av vanndamp utgjør. Det er riktig at mengden av vanndamp endres ytterligere ved det siste trinnet i regnestykket, men den endringen er det allerede tatt høyde for i de (33*0,75) gradene! Så denne gangen har jeg ikke jukset noe særlig. Ikke mer enn vanlig.

16Dessuten øker solenergien med 10% pr. årmilliard, har jeg lest. Men ta det med ro: En milliard år er lang tid, og i mellomtida finner vi nok på noe lurt. Det bruker vi å gjøre når vi får tenkt oss om.

17Egentlig 1365, har jeg nettopp lest. Men i andre sammenhenger har jeg brukt 1360, så da gjør jeg det her også.

18Sollyset treffer jo ikke hele overflata samtidig; det treffer en del av overflata, tilsvarende tverrsnittet av Jorda. Og som du husker fra romgeometrien, så er overflata av ei kule lik fire ganger tverrsnittet.

19«Pådriv» - «forcing» på engelsk – er klimaforskerisk for den energimengden pr. kvadratmeter pr. sekund som inngår i beregning av klimaendring. «Pådriv» er et godt ord, synes jeg, for det er overskudd eller underskudd i energibalansen som driver klimaendringene.

20Riktigok skjønner jeg nok til å gjennomskue uinformert tullprat fra klimafornektere, f eks at «Henrys lov» forklarer at mengden av CO₂ i atmosfæren øker når temperaturen stiger av helt andre grunner. Henrys lov beskriver sammenhenger som gjelder ved konstant temperatur, og har altså ingenting med temperaturendringer å gjøre.

Sykle til jobben: Et klimatiltak?

Det er mange gode grunner til at både unger og vaksne bør være fysisk aktive. Men det er ikke sikkert at hensynet til klimaet er én av disse gode grunnene. Det kommer an på kostholdet!

Etter mye leiting på klima- og kostholdsnettsider har jeg funnet følgende ca.-tall for fysisk aktivitet:

Hvis du sykler fort – la oss si med en snittfart på 25 km/time – så øker energibehovet ditt med ca. 500 kcal/time mer enn det du forbrenner når du sitter i ro. Dette behovet dekker du med å spise mer.

All matproduksjon medfører CO2-utslipp. Sånne tall er usikre, men dette er de sikreste jeg har funnet for moderne landbruk:

Produksjon av1 kg oksekjøtt medfører et utslipp på 17.000 gram CO2. (Hva er det du sier? Okser rusler jo rundt på pampasen og tygger gras – hva er mer miljøvennlig enn det?? - Mye! Okser eter kraftfor også, og det er dyrt i produksjon. De puster og promper noe aldeles forskrekkelig; slik konverterer de gras og annet for til CO2 og vanndamp. De skal slaktes, deles opp, fraktes og distribueres til en Rema-butikk nær deg -- sum: 17.000 gram pr. kg.)

1 kg svinekjøtt er mye billigere; ca. 5.000 gram CO2. 1 kg ost gir ca 10.500 gram CO2. La oss si at du dekker energiforbruket ditt med en saftig hamburger; da havner du kanskje på et snitt på 12.000 gram CO2 pr. kg. Denne hamburgeren gir deg et energitilskudd på 1,8 kcal/gram. Det betyr at for å dekke energibehovet ditt etter en times rask sykling, så slafser du i deg en hamburger på  280 gram – eller 111 gram pr. mil du har syklet. Med et CO2-utslipp på 12.000 gram pr. kg betyr det at hver mil du har syklet øker utslippet med 1332 gram CO2.

Kjører du i stedet en gjerrig bil som bruker 0,5 liter bensin på mila, så gir det et utslipp på 1160 gram CO2 pr. mil.

Dermed bidrar du til å øke verdens CO2-utslipp hvis du sykler til jobben i stedet for å kjøre bil. Og da har jeg ikke regnet med at du dusjer etter sykkelturen, noe som også bidrar til å øke verdens CO2-utslipp.

Så må jeg ta noen kraftige forbehold! Jeg har ikke klart å finne noe gjennomsnittstall for akkurat den hamburgeren du spiser. Det kan også hende du tilhører det mindretallet som foretrekker havregraut framfor hamburger; da kommer du mye bedre ut. På den andre sida: Hvis dere er to i bilen, eller hvis du foretrekker moped framfor bil, da halverer du bensinforbruket, og dermed CO2-utslippet, pr. person. Og hvis du er så framsynt at du har skaffet deg en el-bil, da er du uslåelig. For ikke å snakke om el-sykkel!

Jeg meiner slett ikke å advare mot sykling! Tvert imot – vi beveger oss alt for lite og griper alt for fort til den lettvinne løsningen, nemlig bil. Framfor alt bør ungene gå eller sykle til skolen – det fremmer ungenes fysiske utvikling, det bidrar til bedre læring, og på lengre sikt gir det ungene et bedre liv. Men vi skal ikke bruke klimaargumentet ukritisk i alle sammenhenger! Og vi må slutte med den evindelige hetsen mot privatbilismen. Privatbilen er helt uunnværlig for at samfunnet skal fungere – uten privatbil kunne vi verken bo eller arbeide her i på landsbygda.

Vi må arbeide utrettelig for overgang til mer miljøvennlig bilbruk. Det må bli billigere og enklere å skaffe og bruke elbil! Den dagen kan komme da nesten all elektrisk energi leveres fra utslippsfrie kraftverk: Sol, vind, bølger, kjernekraft. Da blir det ganske absurd hvis vi fortsatt damper rundt på høgoktan og slipper ut over en kilo på mila. 2C8H18 + 25O2 => 16CO2 + 18H2O, veit du. Stygge saker.

I politisk retorikk er det en lei tendens til å røre sammen alt som er snilt og mjukt og grønt til en eneste graut av godhet: Hvis et tiltak er bra for folkehelsa, så er det automatisk bra for klimaet, biologisk mangfold, likestilling og sjelens ro samtidig. Det blir nærmest umoralsk å regne på om tiltaket faktisk virker slik man ønsker å tru.

Jeg er en sterk tilhenger av sykling! Men når jeg sitter «skrævs over stonga mæ bælla i benn» og ergrer meg over el-syklisten som suser forbi meg i motbakken, så er klimaet det siste jeg tenker på. Tvert imot sier jeg: Sett fra deg latmannssykkelen, gutt, og skaff deg en ordentlig sykkel!

Sykling kan ikke erstatte en mer klimavennlig privatbilisme. Men enten du sykler eller ikke, så er det fornuftig å gjøre som Geirr Lystrup synger: Et graut! Det er mer klimavennlig enn all verdens «sykle til jobben»-kampanjer.

Hvem skal steike vaflene?

- om topp og bredde i barneidretten

Hver gang det norske landslaget taper en fotballkamp – og det gjør de jo ofte¹ – dukker kravet opp igjen: Nå MÅ vi få mer profesjonalitet i barnefotballen. Nå MÅ vi spisse uttakene, sånn at talentene får utfolde og utvikle seg. Nå MÅ vi sørge for at de som er virkelig gode får spille og trene på SITT nivå, helst fra 6-årsalderen. Hvis vi ikke gjør alt dette, så kommer Norge alltid til å være en sinke i internasjonal fotball. Da kommer vi aldri til VM mer. Se på Island! De er bare 600.000, og likevel -

Nå finns det jo fotballinteresserte – endog spillere – som ikke går helt av skaftet fordi om landslaget er nede i en bølgedal. Det finns endog folk som ikke ser det som en nasjonal katastrofe på linje med 2. verdenskrig om landslaget må stå over noen VM-sluttspill: Det må de aller fleste land her i verden finne seg i! Mange meiner også at allsidig fysisk aktivitet fra ung alder er mye bedre – også for framtidige fotballproffer – enn teknisk spesialisering i ung alder. Spissing og spesialisering kan trygt vente til 12-13-årsalderen, er det mange som sier. Men sånne argumenter gjør ikke inntrykk på den hesblesende skare som trur at hensikten med barneidrett er å frambringe idrettsstjerner.

Sånn er det ikke. Hensikten med barneidrett er å gi ungene mulighet til allsidig fysisk utfoldelse i organiserte former, gjerne i mange forskjellige øvelser. Tusen idrettslag land og strand rundt organiserer trening og idrettsstevner i fotball, håndball og basketball; på ski og skøyter; i orientering, bryting, ballett, sykkel, svømming, roing – nevn en idrett, så finns det et idrettslag nær deg som orger trening og stevner for unger. De oppmuntrer og trøster, de bruker fritid på tillitsverv i klubben, de frakter og heier; de steiker vafler og bemanner kiosken ved større hendelser. De lager loppemarked helg etter helg for å finansiere klubben. De stiller til dugnad når banen skal ryddes eller løypa fornyes eller klubbhuset rustes opp. Og hva er hensikten?

Hensikten er at flest mulig skal lære gleden ved å være i bevegelse, oppleve mestring og legge et grunnlag for god helse resten av livet! Kommer det en og annen idrettshelt – en fotballmillionær, en verdensmester – ut i den andre enden, så er det kjempefint. Det er til inspirasjon for alle de andre også! Men klubben lever godt i lokalmiljøet uten å levere en eneste proffspiller til eliteserien.

Jo, men de virkelig gode må få spille på sitt nivå – så kan alle de middelmådige drive på med sitt et annet sted. For hvis vi skal få mange nok utenlandsproffer om femten år til å bygge et godt landslag, så kan vi ikke drasse med oss alle sinkene. Vi kan ikke holde på med ufaglærte trenere og oppmenn heller, iansett hvor mange pappaer som har gått et enkelt trenerkurs. Vi må få inn profesjonelle trenere som kan dyrke fram talentene!

Frafallet i barneidretten begynner når ungene er elleve-tolv år, etterhvert som kampene blir mindre leik og mer konkurranse. Ungene veit godt hvem som er gode og hvem som ikke er så gode – akkurat som de veit hvem som er raskest i skiløypa, sjøl om resultatlista ikke er nummerert fra 1 til 17. Men det er ikke så farlig så lenge alle får delta på sitt nivå, men ellers på like fot. Du topper ikke laget – alle får spilletid.

Men jo tidligere du begynner å sortere, jo tidligere begynner frafallet. Det er ikke noe moro å få høre, gang på gang, at du ikke er god nok til å få være med denne gangen heller. Når den «dårligste» slutter, er det en annen som blir den nye «dårligste». Så av de tolv håpefulle seksåringene som begynte med fotball er det igjen to når de er åtte. Og av dem er det kanskje en som er god nok til å få være med på det nye regionslaget. (Pappaen hans må riktignok kjøre fem mil hver veg til trening, tre dager i uka – men hva gjør en ikke for å få fram en landslagsspiller som kan komme til VM-sluttspillet i 2028?)

Og av tusen talenter som kommer med på de forskjellige utvalgte regionslagene, er det til sjuende og slutt kanskje en som blir fotballproff med månedsinntekt på en million. Resten ble, tross all oppfølging, ikke gode nok. - Og er denne ene fotballmillionæren på landslaget hele formålet med barneidretten?

Barneidrett er masseidrett – og det skal den være. Jo flere som deltar, jo bedre. Det er bra for folkehelsa, det er bra for ungene; det er bra for lokalsamfunnet. Jeg våger å påstå at det er bra for landet vårt også – det er ett lite bidrag til å bremse brutaliseringa i sorteringssamfunnet. Å innføre elitetenking og -praksis fra seksårsalderen er hysterisk, og ødeleggende for norsk idrett.

For når det bare er en igjen som er «god nok» til å få treneroppfølging og spille kamper, hvor blir det da av alle dugnadsforeldrene? Foreldrene til Per og Kari stiller ikke opp bare for å løfte Anders fram til en proffkarriere. Hvem skal skaffe inntekter til klubben? Hvem skal male klubbhuset? Hvem skal holde banen i orden? Hvem skal arrangere loppemarked? Hvem skal steike vaflene?

Det siste spørsmålet faller for resten bort, for det blir ingen kamper lenger. Det lokale fotballaget er nedlagt, i likhet med lokal idrett forøvrig. Ungene får heller sitte på rommet og spille nettspill.

De er jo ikke gode nok til å få drive organisert idrett.

1Hvis vi ser bort fra damelandslaget, da. Men det kan vi trygt gjøre, for det gjør jo både sportsjournalistene og fotballsynserne også.

Tillit til lærerne

Mor mi var lærer og seinere rektor. Hun hadde aldri fast kontortid. Derimot hadde hun arbeidstid langt ut over normal arbeidsuke. Hun rettet stiler og regnestykker hjemme på kveldstid; hun deltok på foreldremøter og andre møter; hun var alltid tilgjengelig for foreldre som hadde noe på hjertet. Hun engasjerte seg helhjertet i lærergjerningen. Det kunne hun gjøre fordi hun kunne styre arbeidstida til det som passet for både henne og skolen.

I andre yrker kalles denne ordningen «Fleksibel arbeidstid». For mange virksomheter er en sånn ordning en forutsetning for å få full nytte av de ansatte. For mange ansatte er ordningen en forutsetning for yrkesvalget og for tilfredshet i jobben. Det setter dem i stand til å få en travel hverdag til å henge sammen, både yrkesmessig og privat: Barn skal leveres og hentes og fraktes; man skal rekke innom butikken, lage mat og stelle i hjemmet, og dessuten levere full innsats og vel så det i yrkeslivet.

I alle kunnskapsyrker går utviklinga i retning av mer fleksibilitet: Det viktige er at du gjør en god jobb og samarbeider godt med de andre ansatte, ikke at du sitter på en bestemt plass i arbeidstida. Sjøl har jeg arbeidet i sånne yrker i hele mitt yrkesaktive liv, og jeg har ikke levert ett stemplingskort eller ei timeliste sia jeg forlot Kjeller etter avsluttet militærtjeneste. Alle mine sjefer og kunder har vært langt mer opptatt av hva jeg gjorde og hvilke resultater jeg leverte enn av hvor jeg satt.

Jeg har gjennomført en del viktige kundemøter gjennom åra. Holdt presentasjoner og kurs; ledet workshops. Enkelte slike møter kan gjennomføres basert på erfaring og rutine, med minimal forberedelse; andre krever timevis av forberedelse. Men så langt jeg kan huske, har jeg aldri møtt helt uforberedt. Da ville jeg ha gjort en dårlig jobb! Og skulle jeg presentere et nytt og krevede emne, eller lede en lang workshop, måtte jeg bruke noen timer på å forberede meg. Gjennomføre møtet mentalt: Innledning, gjennomføring, oppsummering, avslutning. Tenke gjennom rollene og personlighetene til folk jeg skulle møte, hvordan de ville reagere i forskjellige faser av møtet... Sånne forberedelser kunne i hvert fall ikke jeg gjøre med folk svirrende rundt meg hele tida. Med stadige avbrudd i form av telefoner, kolleger som bare stikker innom, en sjef som kommer med en helt ny oppgave: «Kan du ta en titt på dette skjemaet? Tar bare noen minutter, men jeg må ha det nå.» - Alt slikt.

For å klare å konsentrere meg godt nok var i hvert fall jeg nødt til å ha arbeidsro. Og den arbeidsroa hadde jeg vanligvis hjemme på mitt eget kontor kvelden før møtet, eller i helga før en workshop.

Jeg forestiller meg at den gode læreren arbeider på samme måte. Hver eneste dag skal læreren holde en presentasjon eller gjennomføre en workshop. Hver eneste dag, hver eneste klasse er litt forskjellig fra den forrige, og krever sine forberedelser. - Og jeg kan love deg: Har du ledet et møte med full konsentrasjon i fire timer, da er du gørrsliten. (Er du ikke det, så har du ikke ytt ditt beste.) Da kan du ikke bare gå tilbake på kontoret og fortsette med ventende papirarbeid eller forberedelser til møtet neste dag: Du trenger å puste ut.

Det finns sikkert lærere som tar oppgavene på hælen. Det finns sikkert lærere som gir blaffen, og som ikke «trenger» å konsentrere eller forberede seg. Da kan du være sikker på at det viser seg på resultatene! En god leder vil se utviklinga i klassen og ta for seg læreren: Hjelpe vedkommende til en bedre forståelse av sin rolle, eller til å innse at dette yrket ikke passer. En god leder vil ikke sette hele staben i husarrest for å disiplinere latsabbene. Det vil gjøre alle de andre dårligere, ikke bedre.

Det finns selvfølgelig yrker der det å være på plass i hele arbeidstida er en del av jobben: Det skal alltid være folk i resepsjonen og på vaktstua. Men selgeren, forskeren og læreren må gjøre jobben når det trengs, og de må kunne tilpasse arbeidsdagen slik det passer best. Det er et spørsmål om tillit til de ansatte, om å få mest mulig ut av de ansatte, og om å skape et godt arbeidsmiljø.

Og selvfølgelig må lærere som alle andre være på arbeidsplassen når arbeidet krever det: I klasserommet når de har time, på lærerværelset når de har møte, på kontoret når de har andre avtaler. Men hvis en lærer forbereder seg bedre hjemme på kveldstid enn på kontoret utover ettermiddagen, så er det den beste arbeidsmåten for henne eller ham! Teknologien gjør det dessuten enkelt å samarbeide uavhengig av tid og sted. Telefonen er oppfunnet, og den blir stadig smartere.

Var jeg lærer, ville jeg tenke: Elevene gjør leksene sine hjemme fra seksårsalderen. Men det får ikke lærerne lov til! De må pent gjøre leksene på skolen, sånn at ledelsen kan følge dem opp. Hva slags tillit uttrykker det?

Det er en dårlig leder som må binde sine ansatte til kontorkrakken for å være sikker på at alle gjør en god nok jobb. Det finns bedre måter å vurdere og veilede den ansatte på! Å innskrenke den fleksibiliteten som læreren har hatt i yrket er uttrykk for mistillit fra ledelsen. Det er det stikk motsatte av det vi trenger hvis vi vil beholde de gode lærerne og rekruttere de beste kandidatene til skolen. Vi må møte de gode lærerne med tillit, ikke med pekefinger. Vi må gi dem rom til å være lærere. Ikke av hensyn til lærerne, men av hensyn til elevene: De trenger de beste lærerne de kan få.

Folkeavstemming!

Fylkesmannen er talerør for regjeringa inn i lokalpolitikken. Derfor syns ikke fylkesmannen i Oppland at det er noen god idé å gjennomføre folkeavstemming om kommunesammenslåing. Det er mye bedre med «informasjon», spørreskjemaer og høringer, sier hun. - For ungdommen, som skal bo her i framtida, deltar ikke i folkeavstemminger, fastslår hun, ifølge avisen.

Så hvis du ikke er «ungdom», skal du nok ikke bo her i framtida. Da trenger du jo ikke meine noe om sammenslåing heller!

Unge folk deltar altså ikke i folkeavstemming. Derimot er de visst noen kløppere til å fylle ut spørreskjemaer og sende høringsuttalelser?

Ungdommen deltar ikke i valg heller. Og det er jo ungdommen som skal bo her i landet i framtida! Så i stedet for valg bør vi nok gå over til informasjon (fra regjeringsutpekte eksperter), spørreskjemaer (laget av regjeringsutpekte eksperter) og høringer (som tolkes av regjeringsutpekte eksperter). Det blir mye mer effektivt og – framfor alt! - mye mer robust, skal du se!

Dessuten opplyses det fra Høyres fotsoldater at folk lar seg styre av følelser ved sånne avstemminger. Det skjer jo ofte ved valg også! I det hele tatt; velgere er bare noen store unger. Vi kan aldri stole på at de tar rasjonelle valg når de står der, fortumlet og overveldet, med stemmeseddelen i handa. Så hva skal vi egentlig med valg? Det er mye greiere – mer demokratisk også, når alt kommer til alt – å få utnevnt noen nøytrale byråkrater som kan utrede og informere om hva som er best for oss. Så kan en fire-fem toppolitikere møtes over en kopp kaffe og gjøre vedtak. Det blir så mye rør hvis velgerne skal blande seg borti demokratiet. Uforutsigbart blir det også; det er ikke brått støtt byråkratene og toppolitikerne får gjennomført de store og viktige planene sine. Og at toppolitikerne ikke får viljen sin, det er udemokratisk det!

For ordens skyld (sia jeg har gjort den erfaringa at mange i makteliten ikke skjønner ironi): Ovenstående er ironisk. Gran Bygdeliste, som jeg representerer i kommunestyret, vil gjennomføre lokal folkeavstemming før vedtak om sammenslåing. Vi har også lovet at vi vil følge resultatet av folkeavstemminga i vår egen kommune. 

Skal et så viktig vedtak som kommunesammenslåing oppfattes som legitimt, må det støttes av et flertall i befolkningen. Det får vi avklart gjennom ei folkeavstemming. Å erstatte avstemming med finurlige spørreskjemaer vil bare bli oppfattet som manipulering. («Ønsker du at flere vedtak om lokale saker skal avgjøres av lokalpolitikerne? Ønsker du større bevilgninger til skole, helse og eldreomsorg? Ønsker du sterke og robuste fagmiljøer i helse og barnevern? Vil du at Gran og Lunner skal bli en kommune, slik at den nye kommunen får overført...»)

Hvis det det ser ut som manipulering, høres ut som manipulering og lukter som manipulering, så er det nok manipulering også, skal du se.

Usaklige angrep fra ZERO

Marius Holm, leder i ZERO, har levert et personangrep på forsker Bjart Holtsmark i SSB. («Aftenposten», 12. mao.) Holm argumenterer ikke; han nøyer seg med å karakterisere. I tillegg utstyrer han Holtsmark med skjulte motiver: «Det er først når Holtsmark argumenterer mot fornybar energi og elbiler at vi forstår hans egentlige agenda: Nemlig at han ikke liker at verden endrer seg», skriver Holm. - Har denne «miljøverneren» noensinne hørt om saklighetskriterier?

Holtsmark har stilt spørsmålstegn ved flere tiltak som det er politisk korrekt å oppfatte som klimavennlige. Han foreslår noe så radikalt som at når vi satser på et «klimatiltak», bør vi vite at det ikke fører til økte utslipp av klimagasser! Vi må med andre ord se et etterprøvbart CO2-regnskap. Ellers risikerer vi å satse store summer på tiltak som presses fram av næringsinteresser med lange sugerør, og som bare framstår som klimavennlige så lenge vi ikke regner nøyere etter.

Holtsmark er skeptisk til elbiler. Jeg kan argumentere mot en slik skepsis. Men det vil jeg gjøre ved hjelp av argumenter og regnestykker; ikke ved å tillegge Holtsmark skjulte motiver. Som fysiker meiner jeg nemlig at hans skepsis vil forsvinne hvis han tar med alle viktige faktorer i regnestykket.

Hans kritikk av «bioenergi», derimot, står fjellstøtt både i forskningen og i kalkyler basert på kjente data. Det er grunnen til at European Environment Agencys vitenskapelige komite, som er satt sammen av framstående klimaforskere fra 15 land, to ganger har bedt EU korrigere måten de bokfører CO2-utslipp på. I henstillingen fra 2011 skriver de: «Lover som oppmuntrer til å erstatte fossilt brensel med bioenergi uavhengig av kilden kan endog føre til økte karbonutslipp, og dermed bidra til økt global oppvarming.» Omfattende forskning viser at dette også gjelder «bioenergi» fra skog, og spesielt «biodiesel» fra tremasse.

Det liker ikke Holm! Han skriver: «Norsk skogbruk har hatt negative utslipp i mange tiår, ved at skognæringen binder mer karbon enn den slipper ut.» For det første er det ikke skogbruket eller skognæringen - skogeierne og -direktørene – som binder karbon! De har nok ikke begynt med fotosyntese, de heller; som oss andre gir de tvertimot fra seg både CO2 og metan. Det er skogen som binder karbon, og det ville den klare minst like godt om det ikke fantes en eneste skogeier! For det andre er det ikke sikkert at norsk skog akkumulerer så mye CO2 som vi trur, altså ca 25 millioner tonn i året: Vi veit nemlig ikke hvor mye karbon som frigjøres fra skogbunnen på grunn av råtning og oksydering etter hogst.

Flere representanter for skognæringa har engasjert seg for å ta ut «biobrensel» og «biodiesel» fra skogen, under det fiffige slagordet «grønt karbon». Denne karbonvarianten finns ikke i noen utgave av Periodiske tabeller som jeg har sett; det er et fantasiprodukt på linje med «grønne kraftperler». EEAs vitenskapelige komite har ei mer nøktern tilnærming når de klassifiserer hvor store bokføringsfeil man gjør ved å anta at «bioenergi» er klimanøytral: For brensel fra levende skog i naturlig vekst er feilen «High», og hvis man konverterer skog til «bioenergi»-plantasjer er feilen «Very High».

Holm er oppfinnsom når det gjelder å finne skjulte motiver hos andre. Det ville være fint om han også kunne avklare sin egen habilitet ved å oppgi hvor store bidrag ZERO mottar årlig fra skogeiere og skogindustri.

Inntil videre: Ligg unna ZERO. Så lenge de propaganderer helt ukritisk for «bioenergi» fra skog, arbeider de slett ikke for «nullutslipp», slik navnet deres sier. Tvert imot arbeider de for tiltak som kan bidra til økte utslipp.