Det er mange som ikke lønner seg! - Om kostnaden ved å ha et samfunn

For ei tid sia regnet NRK ut at det vil koste det norske «samfunnet» 767 milliarder kroner å ta imot 75.000 flyktninger med påfølgende familiegjenforening. Dette tallet fant de ved å legge sammen kostndene for alle ytelser – skole, helse, bosted, NAV, barnetrygd, begravelse – som flyktningene kommer til å motta ut århundret, og så trekke fra hvor mye de kommer til å betale i skatter og avgifter. Kostnaden blir nesten 9 milliarder i året.

Vast litt: Er dette hele regnskapet? Javisst; i dette regnestykket begrenser «samfunnet» seg til inntekter og utgifter i stat og kommune.¹

Den flinke og regnekyndige journalisten Maria Reinertsen har riktignok påvist at noen utgifter er beregnet to ganger. Dessuten er det ikke bare flyktningene som blir tatt med i regnestykket, men også etterkommerne deres. Men hvordan står det til med etterkommerne etter de ungarske flyktningene som kom hit for under 60 år sia? Er de fortsatt netto trygdemottakere og NAV-klienter, alle som en? Og etterkommerne etter vietnamesiske og chilenske flyktninger, med under 40 år bak seg i kongeriket: Er de fortsatt like dyre i drift? Hva med ungene til tamiler og bosniaker? - Men skitt au; la oss ta i så vi er sikre.

Reinertsen har også påpekt en mer fundamental feil i regnestykket: Den antakelsen at den eneste verdien en arbeidstaker skaper består i skatt og avgift til stat og kommune. Det regnes altså som om nettobeløpet er penger som forsvinner i lause lufta. Sedler som blir kastet på bålet, straks mottkerne får dem mellom hendene.

Men sånn er det jo ikke! «Samfunnet» består ikke av regskapet til stat og kommune. Det består også av andre mennesker; deriblant arbeidsfolk og arbeidsgivere:

Kostnadene til å skaffe flyktninger bosted, skolegang og arbeidstrening utgjør lønn til bygningsabeidere og tømrere, til lærere og ofentlige ansatte av ymse slag. De reprsenterer altså innsprøyting i økonomien. Det kan diskuteres om sånne innsprøytinger alltid er et gode, men som motkonjunkturtiltak virker de fortreffelig. Kriserammete entreprenører i bygg & anlegg gnir seg i hendene ved utsikten til bosettingsoppdrag. Nedleggingstruete hoteller får en ny vår. Mange lokalsamfunn gleder seg til «flyktningeffekten» i form av redusert arbeidsledighet.

Flyktninger får også direkte økonomisk støtte: De trenger ikke bare et sted å bo; de må også ete og drikke som alle andre. De kjøper halalmat og brus, bussbilletter og mobiler. Pengene de mottar havner ikke på bålet, men i kassa til nærmeste matbutikk. Der styrker de omsetningen og opprettholder arbeidsplasser.

Noen av flyktningene kommer også etterhvert ut i arbeid. (Sikkert ikke mange nok. Sikkert ikke raskt nok. Men det er en annen diskusjon.) Blant etterkommerne deres blir det mange flere som kommer seg i arbeid. Arbeidstakere skaper verdiøkning for arbeidsgiveren sin – det er derfor de er ansatt. Den verdiøkningen kommer også hele samfunne til gode, på forskjellige måter.

Økonomi er ikke et nullsumspill. Det er ikke sånn at det finns en bestemt sum penger til utdeling blant folk, slik at vi som er her fra før må nøye oss med mindre når det blir flere å dele på. Penger sirkulerer; økonomisk aktivitet skaper mer økonomisk aktivitet. Arbeidsplasser skaper flere arbeidsplasser.

Legg til at tømrere, lærere og butikkansatte betaler skatt, de også. Slik kommer en god del av nettoutbetalingene fra stat og kommune tilbake til stat og kommune, uten at det blir tatt med i NRKs regnestykke.

Det er slett ikke noe enkelt regnestykke å finne ut hvilken virkning 75.000 flyktninger (hvis det nå skulle bli så mange) faktisk vil ha på økonomien i det norske samfunnet. Det er ikke en gang sikkert at summen av plusser og minuser kommer ut med negativt fortegn til sjuende og slutt, når alt blir regnet med. Og jo lengre framover vi ser, jo mer usikkert blir svaret.

Men sett at vi bruker samme type regnestykker på andre grupper i samfunnet! Vi² er sikkert mange som betaler mindre i skatt enn vi mottar i ytelser. Hvor lønnsomme er vi?

Jeg har ikke tilgang til demografiske tabeller som viser nøyaktig oversikt over hvordan inntekt, skatt, avgift og ytelser fordeler seg i befolkningen. Jeg har heller ingen sofistikerte beregningsmodeller der jeg kan putte inn de demografiske dataene. Men jeg har en hvit serviett og en blyant! Derfor gjør jeg noen serviettberegninger, basert på enkle antakelser:

Anta at skatten som betales er proporsjonal med inntekten, og at inntekten fordeler seg linjært over hele skalaen fra 0 til en god del millioner. Antakelig er sannheten at fordelinga er noenlunde linjær et langt stykke, og så kommer det en laaang hale med fondsmeglere, advokater og oljedirektører. De teller ikke så fælt mye i totalsummen, skal vi tru skattefuten – hovedinntektene kommer fra folk med «vanlige inntekter». Skjønt da er nok spennet for hva som er «vanlig» ganske vidt.

Anta også at alle grupper mottar like store ytelser: Barnetrygd og barnehage, helse, skole, sosiale ytelser, sjukehjem. Det er nok heller ikke helt riktig; de som ligger på nedre halvdel av skalaen mottar nok litt mer enn de som ligger på øvre halvdel. Men regnestykket blir enkelt.

Statens inntekter og utgifter er på runde 1.200 milliarder år pr. år. Ut fra mine forutsetninger finner vi at den mest velstående halvdelen betaler 900 milliarder, men mottar bare 600 milliarder pr. år. Den nederste halvdelen mottar også 600 milliarder – men betaler bare 300 milliarder! Denne halvdelen går altså med et underskudd på 300 milliarder i året. Hele 120.000 kroner i underskudd pr. snute! Hvordan kan samfunnet ha råd til alle oss?

Svaret er: Regnestykket er feil. Uten den nederste halvdelen ville vi riktignok ikke ha en eneste pensjonist. Vi ville ikke ha en eneste langtidsledig eller uføretrygdet. Men vi ville heller ikke ha ufaglærte ansatte. Vi ville ikke ha gatefeiere, reinholdsassistenter, deltidsarbeidende, butikkansatte, assistenter i skole og barnehager, pizzabud, ansatte på gatekjøkken. Ingen bønder. Ingen hjelpepleiere.

Men hvem skal da utføre det arbeidet som genererer inntekter til daglige ledere, eiere, ingeniører, konsulenter, selgere og bankdirektører? «Våre dyktige ansatte er vår viktigste ressurs»: Uten ansatte, ingen butikk. Hvem skal handle i de nedlagte butikkene?

Du skjønner det nå: Uten de «ulønnsomme» går økonomien i stå. Samfunnet bryter sammen. Men da må det jo være noe galt med denne måten å regne på!

Det sitter alltid noen nederst ved bordet. Kaster du ut de nederste, går det også ut over dem som sitter igjen! Derfor kan du ikke sette opp sånne enkle regnesykker for en bestemt kategori – flyktninger eller lågtlønte – og tru at det beskriver noe som helst i den komplekse virkeligheten. Samfunnet er utrulig mye mer enn statskassa. Så hvorfor aksepterer vi sånne regnestykker når det gjelder flyktninger?

Det kan godt hende at vi må sette grenser for hvor raskt vi kan motta flyktninger og andre innvandrere: Kanskje greier ikke samfunnet å absorbere mer enn et visst antall pr. år uten at det oppstår for mye uro, for mange konflikter. Men da får vi diskutere saken ut fra hvor mange vi klarer å ta imot på en anstendig måte, ikke ut fra banale regnesykker som ikke tar med seg de enkleste økonomiske mekanismer.

Hvis vi skal ha håp om å overleve som nasjon ut dette århundret, så må vi uansett gjøre noe med befolkningstilveksten: Vi «etnisk norske» blir stadig eldre, og vi får ikke mange nok unger til å betale pensjonene og sjukehjemsplassene våre når den tid kommer. Det trengs unge, arbeidsdyktige folk som fyller opp befolkningspyramiden fra bånn av. Det gjelder ikke bare her i Norge; det gjelder i hele Europa. Det skjønte Angela Merkel, for hun er fysiker og kan å regne.

Men mens vi fornyer og forynger befolkningsgrunnlaget vårt er vi pokka nødt til å koste på oss noen investeringer. I hvert fall hvis vi meiner det er verdt bryet å opprettholde et samfunn.

1Mer korrekt: I dette regnestykket er «samfunnet» begrenset til første ordens inntekter og utgifter i stat og kommune For det tar heller ikke med seg inntekter og utgifter som følger ETTER de første utbetalingene, som vi skal se.

2Jeg sier «vi» fordi jeg nå er pensjonist, og sjøl om jeg har inntekter i tillegg til pensjonen, så må jeg nok innrømme at jeg nå mottar større ytelser nn det jeg betaler i form av skatter og avgifter. Mao; sett fra stat oh kommune går jeg med underskudd.

Urban myte blant byplanleggere

For ei tid sia sto det en lang artikkel av professor Erling Røed Larsen i «Aftenposten». Under tittelen «Nærere, høyere, tettere» propaganderte han iherdig for en myte som er blitt gjentatt så lenge at den er blitt en Sannhet blant byplanleggere og urbanister. I hans versjon lyder den: «Miljøet tjener på at mange bor nær hverandre. ... Alle som sier noe annet, har lagt vekk transportkalkulatoren.»

Men alle som snakker slik Røed Larsen gjør har kastet stål-, glass- og betongkalkulatoren, hvis de noen gang har hatt en slik en. Skal folk bo stadig tettere, må det bygges stadig nye og stadig høgere bygninger. Byggematerialene er gjerne glass, stål og betong – kikk på Oslos nybygde strekkodemur hvis du tviler. Sementproduksjon medfører ca 1 kg CO₂-utslipp pr. kg; glass ca 1.1, og stål ca 1.5. (Tallene kan variere, avhengig av råstoff og energikilde. Dette er gjennomsnittstall.) I tillegg kommer anleggsmaskiner og transport i forbindelse med byggevirksomhet – heller ingen liten utslippskilde.

Hva som medfører størst utslipp – sentralisering eller desentralisering – er et komplekst regnestykke, der fasit helt sikkert varierer fra tilfelle til tilfelle. Dessverre har omtrent alle landets fagmiljøer innen stedsutvikling tatt til seg en enkel og lettfattelig myte som fritar dem for å sette opp et regnestykke i det hele tatt: Omtrent alle arealplaner som utarbeides i norske kommuner inneholder standardformuleringer om fortetting som et viktig klimatiltak. Dette er en oppfatning som det er svært krevende å utfordre i et kommunestyre, sia den kommer fra «faglig» hold og følgelig er uangripelig. Dermed styres arealpolitikken i store deler av landet av en myte.

Det burde jo være et tankekors at mens fortetting, sentralisering og urbanisering har valset over landet fra Kirkenes til Lista, så har landets utslipp av klimagasser fortsatt å øke. Det er nok på tide å finne en kalkulator som summerer alle utslipp, ikke bare sånne som følger av arbeidsreiser med egen bil.

Thomas Nordahl rides again!

Professor Thomas Nordahl har i årevis reist rundt og presentert «Kvalitet i skolen» for kommunestyrer som ønsker faglige råd om hvordan de kan få mest og best mulig læring ut av pengene de bevilger til grunnskolen. Nordahl kan utvilsomt svært mye om dette temaet. Han opptrer både sjarmernde og engasjerende, så politikerne synes nok at de har stort utbytte av hans besøk.

Han har en grunntanke som er svært kontroversiell blant forskere, nemlig at klassestørrelse har lite eller ingenting å si for læringsutbyttet. At ideen er kontroversiell skulle en ikke tru når en hører ham; tvert imot harselerer han med forestillingen om at klassestørrelse kan være viktig. Men fordi det er kjent at dette er ett av hans hovedpoenger, blir han stadig invitert til kommuner der administrasjonen og ordføreren sysler med planer om nedskjæring. Og når han reiser igjen, sitter politikerne med en god og varm følelse av at de har fått et faglig alibi for å gjennomføre disse planene. De har kanskje hatt litt dårlig samvittighet fordi de har pønsket på å ta ressurser bort fra skolen, men nå er den dårlige samvittigheten erstattet av vissheten om at egentlig er større klasser bra for skolen, bare lærerne får litt videreutdanning. Et månedskurs er jo atskillig billigere enn en hel lærer.

I seinere år har Nordahl supplert presentasjonen sin med argumenter fra John Hatties «Visible Learning». Den som tar seg bryet med å lese Hattie, ser fort at Nordahl er på tynn is, for Hattie skriver ikke det som Nordahl tillegger ham. Men dessuten avdekker en grundigere lesning at mange av Hatties konklusjoner bygger på kreative statistiske metoder. Mer presist: Hans bruk av statistikk er bare rør. Men den jevne lokalpolitiker oppfatter nok ikke at både Nordahl og Hattie framstår som tvilsomme sannhetsvitner når det gjelder klassestørrelse.

Nå har Nordahl, på oppdrag fra NRK, sammenliknet læringsutbyttet i grunnskolen i Trondheim og Bergen. Det har han gjort ved å sammenlikne grunnskolepoeng i 10. klasse gjennom 5 år. Han finner at Bergen kommer bedre ut enn Trondheim, til tross for at Trondhem har større lærertetthet enn Bergen. Forskjellen er svært klar; Bergen kommer klart best ut hvert eneste år, med en differans som varierer fra 0,6 til 1,5 grunnskolepoeng. Forskjellen er statistisk signifikant. Dermed får han sin yndlingstese bekreftet enda en gang. Når intervjueren spør: «Kan det tenkes at lærerne i Bergen gir bedre standpunktkarakterer enn lærerne i Trondheim?» svarer han: «Det er det jo ingen grunn til å tro!»

Men han trenger ikke «tro» noe som helst, for dette er det svært lett å finne ut! Alle sånne tall er lett tilgjengelig på Skoleporten.

Grunnskolepoeng består av to elementer: Eksamensresultater og standpunktkarakterer. Jeg har sett på eksamensresultatene gjennom 5 år i 9 forskjellige fag. I alle fag kommer de to byene forbløffende likt ut; ett år er Bergen litt bedre, og neste år er Trondheim ørlitt bedre. Dette gjelder i alle fag jeg har sett på. De små variasjonene den ene eller den andre vegen framstår som tilfeldige statistiske utslag.

I gjennomsnitt kommer Trondheim ørlitt bedre ut enn Bergen i engelsk muntlig, matte skriftlig, matte muntlig, norsk hovedfag – skriftlig, samt norsk sidemål. Til gjengjeld komme Bergen litt bedre ut i engelsk skriftlig, naturfag, norsk muntlig og samfunnsfag.

Når eksamensresultatene er så godt som like, og Bergen likevel kommer klart best ut i grunnskolepoeng, kan det bare skyldes en eneste ting: Nemlig at lærerne i Bergen gir vesentlig bedre standpunktkarakterer enn lærerne i Trondheim, i forhold til hvor godt elevene gjør det på eksamen.

Det er antakelig en god ide å praktisere målstyring i skolen, slik Høyre gjør i mange kommuner, der rektorene måles på resultatene i skolen. Men da må man måle elevenes resultater, ikke resultatet av lærernes karakterpraksis! Når rektor måles på grunnskolepoeng, veit hele skolen at de standpunktkarakterne som deles ut kan avgjøre hvilken vurdering både rektor og skolen får ved skoleårets slutt. Da oppfordres rektorene i realiteten til å selge strikk i metervis.

Helt galt blir det hvis lønn er direkte knyttet til hvor gode standpunktkarakterer skolen deler ut! Det blir nesten som å overlate lønnsfastsettelsen til den enkelte skoles egenvurdering.

Ja da, ja da: Jeg veit at rektorer, lektorer og alle andre skoleansatte har sin faglige integritet, og den er selvfølgelig lytefri. Derfor ville de jo ikke finne på ... og så videre.

Men rektorer er mennesker. Og som du veit, gode leser, finns det bare to helt feilfrie mennesker her i verden, og det er du og jeg. Alle andre har sine små feil og mangler. Menneskelige svakheter, som iblant får dem til å forveksle fellesgodene med egeninteressene. Det gjelder lektorer og lærere også, så utrulig det enn kan høres.

Thomas Nordahl har ikke vist at læringsutbytte er uavhengig av lærertetthet, for forskjellen i lærertetthet mellom Bergen og Trondheim er faktisk ganske liten. En ordentlig undersøkelse ville ha krevd at han gikk ned på den enkelte skole – gjerne det enkelte årstrinn også – , og fant ut hvordan læringsutbyttet varierte med lærertetthet, lærerkompetanse, foreldrenes sosioøkonomiske status i den enkelte skolekrets --- og så videre. Dette er ingen enkel sak; det er derfor de bruker statistikere til sånne undersøkelser, ikke bare pedagoger.

Og han har ikke vist at Bergenselevene har bedre læringsutbytte enn Trondheimselevene heller. Han har bare vist at de får mye bedre standpunktkarakterer. Vi kan jo spekulere på hvorfor det er slik. Men hvis du har en viss erfaring med målstyring i andre bransjer, så gjetter du fort på at grunnen henger sammen med måten skolene målstyres på. Høyre-politikere burde kanskje gjøre seg bedre kjent med hvordan sånt funker i næringslivet.

I sine eksterne oppdrag opptrer Nordahl stadig mer som en skoleideolog.

Kommunesammenslåing og byråkrati

Du har sikkert hørt at hvis flere kommuner slås sammen, kan de spare noen sjefer og bli mer effektive. Den nye kommunen får bedre råd, og innbyggerne får bedre tjenester. Ikke sant?

Tenk om igjen! Følg meg gjennom et eksempel:

Tenk deg 8 like store kommuner. Hver kommune har en eiendomsavdeling på 9 personer, hvorav 1 leder. Hver av de 8 utførende tjener 400.000¹. Lederen tjener 500.000. Da har hver vedlikeholdsavdeling lønnskostnader på 3,7 millioner. (8 ganger 400.000, pluss en ganger 500.000.) 8 kommuner har altså lønnskostnader til eiendomsavdelingene sine på tilsammen 29,6 millioner. (8 ganger 3,7 millioner.)

Så skal kommunene bli «robuste»² og ta ut «synergier»! De blir slått sammen, og 8 eiendomsavdelinger blir 1 stor avdeling. Får vi færre ledere? Nei: Hver tidligere eiendomssjef blir områdesjef i sitt geografiske område. De sammenslåtte eiendomsavdelingene får en felles leder. Han (det er som regel en «han»!) er annenlinjeleder, så han tjener 700.000. - De sammenslåtte eiendomsavdelingene har nå lønnskostnader på tilsammen 30.3 millioner. (64 ganger 400.000, pluss 8 ganger 500.000, pluss en ganger 700.000.) Og de utfører akkurat den samme jobben som før ble gjort for 29,6 millioner.

Nei – ikke helt: Den nye organisasjonen må samordnes, ha samme måte å utføre oppgavene på. Det blir nødvendig med faste ledermøter, der de 8 områdesjefene og den nye eiendomssjefen drøfter felles utfordringer. Det tar en halv dag pr. uke for hver leder. Hver områdesjef har da igjen bare 4 1/2 dager pr. uke til å følge opp sine ansatte, fordele oppgaver og snakke med oppdragsgiverne, mot tidligere 5 dager. Vi har mistet i alt 4 arbeidsdager (8 ganger 1/2) i uka til å utføre fag- og personalledelse! Da må vi gjøre en organisasjonsendring. Vi kan enten ansette en koordinator som avlaster de 8 områdesjefene for rutineoppgaver så de får tilbake 1/2 arbeidsdag hver, eller vi kan dele eiendomsavdelingen i 9 områder i stedet for 8, og ansette en ny områdesjef. I begge tilfeller innfører vi et ekstra årsverk. Totale lønnskostnader er nå 30,8 millioner, mot 29,6 millioner før den store reformen.

Nå får vi gjort den samme jobben som før. Riktignok må alle viktige beslutninger og beskjeder gjennom to ledd, opp og ned, før det skjer noe, så slike ting tar dobbelt så lang tid som før. Vi har fått byråkratisering i stedet for effektivisering, og nettokostnaden er 1,2 millioner kroner.

Tuller jeg? Tilbring noen år i en større organisasjon – offentlig eller privat – før du påstår det. Det ligger i alle organisasjoners natur at de prøver å ekspandere: Hver sjef, stor eller liten, ønsker seg større territorium og flere medabeidere, og vil alltid ha gode grunner til det. «I et byråkrati vil arbeidsmengden alltid ekspandere til den fyller alle tilgjengelige ressurser», sier Parkinsons lov, og den står seg like godt i dag som i 1957³. Kommuner skiller seg på ingen måte fra andre organiasjoner når det gjelder denne ekspansjonstrangen. I private bedrifter holdes byråkratiseringa til en viss grad i tøyler av risikoen for å gå konkurs. I en offentlig etat er denne risikoen bare teoretisk, så her skjer knoppskytinga mye raskere.

I 2007 ble de 271 kommunene i Danmark slått sammen til 98. De skulle bli mer effektive og billigere i drift, og det skulle bli mindre byråkrati. - Året etter var antall byråkrater økt med 1650, og tilhørende kostnader (justert for lønnsvekst) hadde økt med 920 millioner. En undersøkelse noen år seinere viste at politikere og byråkrater var godt fornøyd med kommunereformen, mens brukerne av de enkelte tjenestene var tildels svært misfornøyd.

Som gruppeleder i Gran Bygdeliste deltok jeg i styringsgruppa til prosjektet «Ny kommune», som utredet mulig sammenslåing av Gran og Lunner kommuner. Der prøvde jeg å fremme sånne resonnementer som disse. Men arbeidsgruppene som utredet forskjellige sider ved sammenslåing var dominert av politikere, byråkrater og saksbehandlere som helt fra starten gikk inn for sammenslåing, og utredet deretter. Motforestilingene ble ikke tatt særlig alvorlig, så konklusjonen var gitt på forhånd: Prosjektet anbefalte kommunesammenslåing så fort som praktisk mulig, og begge kommunestyrene anbefalte velgerne å stemme JA i høstens folkeavstemming.⁴

Folk som satser på en lederkarriere ønsker selvfølgelig å komme inn i en større organisasjon, der lederjobbene er flere og mulighetene større. Deres entusiasme er lett å forstå. Men den jevne velger, som må bære kostnaden i form av mer byråkrati og mindre tjenester, er nok litt mer innstilt på å høre på motforestillinger.

Det finnes sikkert kommuner som er for små til at de klarer å levere fullverdige tjenester. Gran og Lunner, med henholdsvis 14.000 og 7.000 innbyggere, er ikke to av disse kommunene. Og blir de først slått sammen, så får vi ingen angrefrist, slik vi har om vi sier NEI denne gangen.

Så det kommer i hvert fall jeg til å gjøre.

1Dette er et eksempel! Derfor tar jeg ikke med sosiale kostnader, kontorutgifter osv. Hvis du vil ha helt realistiske tall, kan du gange alle lønnsutgiftene med 1,5. Det endrer ingenting på konklusjonen.

2«Robust» er det motsatte av «grasil», som betyr smekker; slank. Vil Sanner virkelig ha mindre slanke kommuner?

3C. N. Parkinson: «Parkinson's Law, or The Persuit of Progress», 1957.

4Det arrangeres rådgivende folkeavstemming i begge kommuner. Politikerne ber altså velgerne om et råd. Samtidig fortelle de velgerne hva det rådet bør gå ut på! Jeg er ikke brått sikker på at det er særlig lurt hvis du faktisk ønsker et «Ja».

Kommunen vår er stor nok!

Jeg sitter i kommunestyret i Gran kommune, der jeg representerer Gran Bygdeliste. En viktig sak som skal avgjøres til høsten (etter rådgivende folkeavstemming) er hvorvidt Gran skal slås sammen med Lunner, til den nye storkommunen Hadeland kommune.

Bygdelista har gått inn for rådgivende folkeavstemming om kommunesammenslåing så lenge vi har eksistert. Vi har lovet at uansett hva resultatet blir, så vil vi følge velgernes råd. Derfor har vi to ganger fremmet forslag om slik avstemming. Begge gangene ble vi nedstemt av storkoalisjonen, Arbeiderpartiet og Høyre. Men etterhvert er det blitt politisk opportunt å gå inn for avstemming; derfor vedtok et enstemmig kommunestyre at det skal holdes rådgivende folkeavstemming sammen med kommunevalget.

Men storkoalisjonen fikk bare med seg Venstre og FrP på vedtaket om å anbefale velgerne å stemme JA. Altså: Kommunestyret ber om et råd fra velgerne, og gir samtidig velgerne råd om hva dette rådet bør gå ut på! Bygdelista, SP og SV stemte mot denne finurlige formen for rådspørring.

Bygdelista har ikke tatt stilling for eller mot sammenslåing. Det finnes nok både tilhengere og motstandere blant oss, og en del usikre. Men vi ønsker en grundig debatt om denne saken før avstemminga, og i den debatten kan hver av oss delta på fritt grunnlag.

Mange av oss har likevel en sunn skepsis mot iherdig dytting og påvirkning fra øvrigheta. Jo mer iherdig det dyttes, jo mer skeptiske blir vi, så lenge øvrigheta ikke klarer å gi oss noen god grunn til at vi skal gå dit vi blir dyttet. Denne skepsisen har vi med oss fra tidligere rådgivende folkavstemminger: I ettertid har det jo vist seg at velgerne var mer forutseende enn hele den politiske, byråkratiske og økonomiske eliten. Det kan radt vise seg å være tilfellet nå også.

Som gruppeleder i Bygdelista satt jeg i styringsgruppa til samarbeidsprosjektet «Ny kommune». I dette prosjektet fikk Gran og Lunner kommuner laget utredninger om forskjellige problemstillinger knyttet til mulig kommunesammenslåing: Tjenesteyting, samfunnsutvikling, demografi, økonomi, demokrati. Det kom fram mye interessant statistikk som vil gi nyttig grunnlag for politiske diskusjoner, uavhengig av om kommunene blir slått sammen. Men utredningene har ikke gitt oss klare og utvetydige argumenter for å slå sammen kommunene. I stedet har vi fått mange ulne vurderinger og antakelser; det vil si synsing: «Ved en totalvurdering finner vi at...» Og uten unntak konkluderer vurderingene med at kommunene bør slås sammen.

Vi visste jo at det ville bli konklusjonen. Prosjektet fulgte et vegkart fra Sanners departement, der poenget var å finne argumenter for sammenslåing. Og for å være sikre på at vi fant alle argumentene hadde departementet listet dem opp på forhånd. Med mild, men bestemt hånd ble vi ledet mot den konklusjonen statsråden ville ha av prosjektleder og rådgivere. Jeg fikk gehør for at motforestillinger også skulle utredes, og satte opp ei smørbrødliste over sånne betenkeligheter. Disse ble drøftet i skolestilform. I hvert tilfelle ble utredernes konklusjon at motforestillingene var reelle, men at de ble mer enn oppveid av fordelene.

Den som holder pennen har makta. Utrederne var folk fra de to kommunenes administrasjoner, og utredningene ble ført i pennen av positivt innstilte rådgivere. Den utvidete arbeidsgruppa var forsterket med to ordførere som åpenbart hadde bestemt seg på forhånd, men lot som om de ikke hadde det. Der satt det også to varaordførere som – trur jeg – var genuint usikre på hva de skulle ende opp med. Og som representanter for «opposisjonen» satt det to politikere som i lang tid har argumentert høgt og tydelig for kommunesammenslåing.

Men de avgjørende argumentene kom aldri. Det ble gjentatt i hver utredning at en sammenslått kommune ville bli mer «robust». Den ville også bli mer demokratisk, fordi det ville bli færre og flinkere politikere, og fordi de to kommunene ville slippe å samarbeide om barnevern og kulturskole. Og administrasjonen ville bli mer effektiv.

En større kommune ville også tiltrekke seg flere kompetente medarbeidere. Dette argumentet er sikkert reelt: En større organisasjon gir flere muligheter for en administrativ karriere, fordi den har flere lederstillinger og et høgere hierarki. Å ha vært kommunalsjef i Nittedal lyser nok klarere på CVen enn å ha vært kommunalsjef i Etnedal. Posten som ordfører eller varaordfører i en storkommune gir også et mye bedre springbrett for ambisiøse lokalpolitikere. Men for folk på golvet – læreren, sjukepleieren, hjelpepeieren – spiller mulighetene til lederkarrierer ingen rolle, for de har ikke tenkt seg den vegen. Tvert imot frykter mange at jo høgere pyramiden blir, jo vanskeligere blir det å bli hørt helt på toppen, der de viktige beslutningene blir tatt.

Følgende motforestillinger ble drøftet fordi jeg ba om det, men bare overflatisk: Større avstand mellom politikere og velgere. Større avstand til rådhuset for mange ansatte. Større avstand til rådhuset for mange innbyggere. Vanskeligere å finne fram til «rette vedkommende» i en større organisasjon. Mindre nærket mellom saksbehandlere og innbyggere. Dårligere lokalkunnskap hos mange beslutningsfattere. Og noen til.

Når det ikke viste seg mulig å få fram bedre og mer (jeg kan ikke dy meg!) robuste argumenter for sammenslåing enn dem vi har hørt i lang tid på forhånd, så sier jeg nei. Da trur jeg at stordriftsulempene overgår eventuelle fordeler. Det er en kjensgjerning at når en organisasjon blir større, så vokser byråkratiet mer enn antall ansatte. Tegn en organisasjonspyramide, så skjønner du hvorfor det er slik! Men pengesekken blir ikke større fordi om det blir flere ledere. Dermed må det skjæres ned på golvplanet, der tjenestene skal utføres. Derfor bør en organisasjon være stor nok til å dekke alle sine viktige oppgaver, men heller ikke større. Blir kommunen større, kan vi få flere høvdinger og færre indianere. Gode ledere er helt nødvendige hvis en organisasjon skal fungere. Men kommunen eksisterer for innbyggerne, ikke for å sikre karrieremulighetene til folk som vil bli ledere.

Derfor kommer jeg til å stemme NEI til sammenslåing. Men når saken kommer til kommunestyret etter valget, så kommer jeg til å stemme slik velgerne har bedt meg. Hvis de sørger for at jeg fortsatt sitter i kommunestyret, da.

 

Skogeiere må få betaling for å eie

En flink fyr i tankesmia Civita vil innføre samme slags CO₂-avgift i kjøttproduksjonen som i andre næringer. Produksjon av rødt kjøtt medfører vesentlig større utslipp av klimagasser enn produksjon av hvitt kjøtt, skriver han. Og i alle andre næringer er det et prinsipp at forurenser betaler. En avgift på klimagasser i matproduksjonen vil føre til at forbruket dreier i mer klimavennlig retning.

I tillegg til oljefyrte klimafornektere har vi her i landet fått fram en helt ny flokk av klimafornektere, nemlig næringsdrivende som iherdig avviser at akkurat deres egen næring fører til utslipp av klimagasser. Tvert imot er det bra for klimaet å slippe ut mengder med grønt karbon, for da sparer vi sikkert utslipp av svart karbon, hevder mange av dem. (Grønt karbon har det til felles med grønn kryptonitt at det har magiske egenskaper og bare finnes i tegneserier.)

Følgelig har Civita-utspillet, akkurat som ventet, ført til oppskjørting og hissige utfall. Lundteigen har som vanlig rykket ut med stor faglig-agronomisk tyngde og avvist fysikken. Andre talspersoner for næringsinteressene har også latt høre fra seg. Gardbruker Mathias Sellæg, for eksempel, presenterer følgende pussige synspunkt («Aftenposten», 21. juli): «De CO₂-ekvivalentene som slipper ut fra dyremagene må man f. eks. kunne avregne mot de CO₂-ekvivalentene husdyrprodusentene binder i skogene sine,» skriver han. «Likeså bør man vel også få betalt om det viser seg at man samlet sett binder mer enn man slipper ut?»

Resonnementet bygger på en oppfatning som synes å bre seg blant skogeiere, nemlig at det er eierne som driver med fotosyntese og binder CO₂. (En spør seg uvilkårlig om hvordan sånne eiere ser ut: Omtrent som entene i «Lord of the Rings», kanskje?) Mange forskere har som kjent den oppfatningen at det er skogen som holder på med fotosyntese, helt uavhengig av hvem som eier den. De meiner også at det ville den gjøre om det ikke fantes eiere i det hele tatt!

Sellæg meiner nok at man skal motta betaling fra fellesskapet for den tjenesten man gjør oss ved å eie skog. Men den tjenesten kan fellesskapet få utført helt gratis: Jeg påtar meg frivillig den byrden det er å sitte som eier av hvor mange tusen dekar det skal være. Bare overfør eiendomsretten til meg, så garanterer jeg å få utført fotosyntesen aldeles gratis så lenge jeg lever. Det må være godt for Sellæg og andre skogeiere å slippe strevet med all denne fotosyntesen.

 

Gratulerer med dagen!

17. mai er en politisk dag. Grunnloven vi feirer er et politisk manifest – et (langtfra perfekt) dokument som setter på plass noen merkestolper for rettighetene til alle innbyggere her i landet. Alle vi som kaller oss norske.

Og hvem er «vi»? La oss ta gjøre ei opptelling.

Alle nordmenn er etterkommere etter innvandrere. Hele dette steinete landet låg folketomt til slutten av istida. De første fangstfolka kom fra det som nå heter Russland og det som nå heter Danmark, og sikkert også fra det som nå heter Nordsjøen.

Seinere kom det jordbrukere; folk som hadde tatt med seg krøtter og såkorn fra Lille-Asia oppover langs elvene i Europa. Etter dem kom det folk som fulgte vestkysten nordover fra Iberia; de bygde store gravmonumenter som det ennå finns rester av langs strender i Oslofjorden. Andre igjen kom i store båter fra Sverige, Polen og de baltiske land. De hadde med seg hester og (antakelig) det språket som er blitt til norsk. De hogg bilder i stein av båtene sine, av store høvdinger med løftet øks og av solguden. Vi veit ikke når samenes forfedre kom, men fra folkevandringstida finns det spor etter samisk jaktkultur i store deler av innlandet, også på Østlandet.

Bare i de siste tusen åra er det kommet treller hit som vikingene tok med seg fra Irland, England og Skottland, og noen helt fra Hellas, Tyrkia og Nord-Afrika. De folka vi kalte 'tatere' kom fra India, via Hellas, Ungarn og Tyskland. Fra Tyskland og Nederland kom det sjøfolk og handelsfolk til Bergen og andre havnebyer. Fra Danmark kom det prester og embedsmenn - vår nasjonalhelt, Fridtjof Nansen, hadde danske forfedre, akkurat som Kongen. Fra Finland kom det skogsfolk og bureisere, og ryddet plasser som i dag har slike navn som Finstad, Finneplassen og Finborud. Katnosa, sør i Lunner, er et finsk ord. På Veståsen her i Gran kryr det av forvanskninger som antakelig har vært finske navn: «Korpeberget», «Kophaug» og andre. Mange plasser med navn som «Svenskerud» ble ryddet av finner som hadde vandret inn via Värmland.

Det kom arbeidsfolk med familier fra Böhmen for å bygge ut gruvedriften og lage glass. Noen kom til Jevnaker, og uten disse innvandrerne hadde det ikke vært noe glassverk der. Svenske rallare bygde de norske jernbanene, og ikke få av dem fikk avleggere her i landet, enten de slo seg til her eller ikke. Jøder flyktet hit fra pogromer i Russland og Polen og ble gode norske borgere fra første dag. Til vår skam og ulykke lot vi en stor del av den jødiske befolkningen bli hentet til Hitlers drapshelvete. Aldri, aldri, aldri mer må et slikt vanvidd få smitte oss her i landet.

For snart seksti år sia kom det mange flyktninger hit fra Ungarn. Norge var et fattig land den gangen: En vanlig familie brukte halve inntekten på mat. Folk badet i stamp en gang i uka. Klær ble håndvasket med vaskebrett og balje. Far min hadde en av de få bilene i Vestre Gran, og det var ei storhending da vi kjørte på grusveger helt til Sandefjord på sommerferie. Fartsgrensa var 60: Greitt nok, for den gamle Morrisen gikk ikke fortere. Mallorca hadde ingen hørt om; langt mindre Thailand. I fattige Norge tok folk imot flyktningene med åpne armer og skaffet husvære i gymsaler og privatboliger, uten å diskutere om vi hadde «mottaksmuligheter». Nå er vi søkkrike, så nå er vi ikke brått sikre på om vi har plass til folk som risikerer livet for å komme hit.

Og i de siste førti åra er det kommet arbeidsfolk fra Pakistan og Tyrkia, og flyktninger fra Chile, Vietnam, Sri Lanka, Somalia, Eritrea, Bosnia. Vi venter nye bølger fra Syria og flere andre land.

Folk som kom hit gjennom århundrer og årtusener har blandet seg og fått etterkommere. Vi som kaller oss norske er resultatet av disse blandingene. Det er derfor noen av oss er lyse og noen er mørke, og noen er midt imellom. Noen har brune øyne; andre har blå. Noen har rødt hår og fregner, akkurat som folk i Irland. I slekta mi finns det en arvelig sjukdom som opprinnelig kommer fra India. Her i landet dukket den opp på 1700-tallet, og den må ha kommet hit med tatere.

På samme måte har det vi kaller vår kultur stadig tatt opp i seg det som nye innflyttere hadde med seg: Skipsbygging og jordbruk, handel og sjøfart. Reindrift var en god idé som spredte seg fra Sibir til Finnmark. Kristendommen kom hit med irske treller og vikinger på langfart. Det norskeste som finns, folkevisene og folkedansen, er laget etter mønster fra Sør-Frankrike på 12-1300-tallet. Fargerike norske bunader er utviklet etter mønster av folkedrakter i Mellom-Europa. Språket har tatt opp ord og vendinger fra gresk, latin, fransk, tysk, dansk, samisk, engelsk. I det siste har det utviket seg lokale dialekter i enkelte bydeler med ord og tonefall fra arabisk, tyrkisk, urdu, punjabi. Anorakk og kajakk er eskimoiske ord; pall er irsk. Grunnloven vår er formet etter ideer fra Frankrike og fra den amerikanske grunnloven, som i sin tur har mottatt impulser fra irokeserforbundets lover.

Reinlender og pols. Fotball og golf. Blues og køntri. Pizza og kebab!

Norge er ikke blitt et flerkulturelt samfunn nå nettopp, slik mange liker å påstå. Norge har vært flerkulturelt så lenge det har bodd folk her. Alle som er kommet hit har hatt med seg sine egne tråder til den fargerike veven som vi kaller norsk. Sammen bygde de dette landet som de ble enige om å kalle Nordvegen. Sjøl kalte de seg nordmenn, uansett hvilken himmelretning de først var kommet fra. Men hva er det særegne og spesielle som vi kaller 'norsk', og hvordan ble det akkurat slik?

Skulle folk overleve i dette steinete landet hvor det var langt til nærmeste nabo og enda lengre til nærmeste slektning, da måtte de lære seg sjølstendighet. De måtte være sjølhjulpne i det daglige, men de måtte også hjelpe hverandre når nøden krevde det. De måtte utforme et sinnelag, en måte å tenke og leve på, som vi godt kan kalle grunnleggende norsk.

Den tenkemåten som festet seg, det var idéene om frihet, likeverd og medansvar. Disse idéene sier at alle skal kunne leve og tru slik de vil så lenge de ikke skader andre; at alle er like for loven og skal omgås som likeverdige, og at vi har ansvar for å hjelpe hverandre. Vi har aldri hatt en mektig adel eller folk som bestemmer over andres liv i dette landet, og vi ser med skepsis på alle som prøver å bestemme over oss. Det skal vi fortsette med.

Frihet, likeverd og medansvar finns ikke omkring oss bare av seg sjøl. De må skapes på nytt hver dag. Hver gang du eller jeg møter et medmenneske med respekt, hver gang vi hjelper noen som trenger det eller forsvarer naboens rett til å leve ansless enn vi gjør, da bygger vi disse verdiene. Da oppfører vi oss som gode nordmenn. Men når vi mobber Ola fordi han ikke har smartphone og kule klær, eller Akmed fordi han er muslim, da river vi de samme verdiene ned. Hvis vi fortsatt skal ha noe å feire på 17. mai, da må vi bygge og vedlikeholde disse verdiene, ikke rive dem ned.

Harmonisk og konfliktfritt? Langt ifra! Det blir aldri det når folk fra forskjellige kulturer møtes. Det blir aldri det når folk fra forskjellige bygdelag møtes heller: «Næsning på Hamarmarten, skund dekk og skund dekk, legg ifrå dekk gebisset og kom hit og sløss!» sang Prøysen. Da jeg var guttunge, kriget vi i «Grymyr-banden» med «Støa-banden», med spretterter og på tørre never. «Totning og tomflasker!» sa vi seinere, og trengte ikke si mer. Det er ikke konfliktfritt i den enkelte familie en gang – men:

Skal folk fra forskjellige steder i verden møtes og samarbeide – og det må vi, for verden blir stadig mindre, og behovet for samarbeid blir stadig større – , så må vi gjøre vårt beste for å følge det vi godt kan kalle den norske modellen:

Vi skal fortsette å møte hverandre som likeverdige. Vi skal verdsette at fremmede kommer for å leve og arbeide i dette landet, og gir nye bidrag til dét å være norsk. Vi skal respektere hverandre som enkeltmennesker, uansett hvor ulike vi er. Vi skal ta ansvar for hverandre når ulykker rammer.

Vi som er vaksne nå har ansvaret for at vi greier å være norske på denne måten. Da trenger vi ikke være skamfulle når vi leverer ansvaret videre til ungdommen. Da blir Norge fortsatt verdens beste land å bo i, og vi kan fortsatt feire 17. mai med stolthet.

Gratulerer med dagen!