Varmere, våtere, villere: Slik vil det fortsette.

 

Faktafornekterne i INP, Norgesdemokratene og deler av FrP harselerer over at ekstremværet Hans blir omtalt som ekstremvær. Det samme gjør kokko-høyre og kokko-venstre forøvrig, fra Dokument til Steigan. «Uvær har det alltid vært! Varmebølger har kommet og gått!»

Det siste har de forsåvidt rett i; vi beveger oss kanskje inn i en periode som likner det Paleosen–Eosen-termale maksimum som begynte for 56 millioner pr sia. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paleocene%E2%80%93Eocene_Thermal_Maximum ) Hvis det skjer, blir store deler av planeten ubeboelig for sånne sarte vesener som oss. Jorda klarer seg fint; den er robust. Det er ikke vår moderne sivilisasjon, så den kommer til å bryte sammen.

Tegn i tida: Når vi ser på gjennomsnittet for planeten, ligger 2023 an til å bli det varmeste året som noen gang er målt – klart over 2022, som var det varmeste hittil. ( Se tall og graf fra University of Maine; https://climatereanalyzer.org/clim/t2_daily/ .) I juli ble det satt globale varmerekorder fire dager etter hverandre. Den nyeste rekorden er på 17,23 grader C, noe som er et hav over forrige rekord fra 2016. (Som vanlig vil noen innvende: Det kommer jo an på hvor du måler! Javisst. Men alle slike gjennomsnittsberegninger baserer seg på målinger på samme sted, med samme metode, år etter år etter år. Det er ikke slik som faktafornekterne kanskje trur, at en verdensomspennende konspirasjon av korrupte meteorologer flytter termometrene til stadig varmere plasser for å kunne måle stadig høgere gjennomsnittstall.)

Flere fakta: Juni i år var den varmeste junimåneden som noen gang er målt. ( https://climate.copernicus.eu/copernicus-record-north-atlantic-warmth-hottest-june-record-globally ) Juli var den varmeste måneden som noen gang er målt. ( https://climate.copernicus.eu/july-2023-global-air-and-ocean-temperatures-reach-new-record-highs ) Ekstrem varme og tørke i Sør-Europa førte til ekstrem fordamping, og den dampen kom ned igjen lengre nord i form av Hans. På Hawaii har ekstrem varme og tørke ført til den verste katastrofebrannen i landets historie.

Hans var en ganske snill fyr, til ekstremist å være. Han kommer til å bli fulgt av stadig nye og verre ekstremværhendelser, også i Norge. Vi veit ikke når de kommer, bare at de kommer.

Hvordan kan jeg påstå det? Av to grunner:

For det første fortsetter verdens utslipp å øke. Det er ikke bare Norge som aldri når sine utslippsmål. Det er ikke alle som prøver å redusere utslippene en gang.

I Norge gikk utslippene i fjor ned med 0,5 prosent. Regjeringen har lovet at vi skal ned med 55 prosent innen 2030 – altså 110 ganger så mye som i fjor, i løpet av 7 år. ( Se https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/klima/norske-utslipp-av-klimagasser/ )

En flink fyr jeg kjenner har beregnet at for å klare 55 % nedgang i utslipp av klimagasser, må vi elektrifisere transport, industri og alt annet i et omfang som krever en økning på 36 Twh i året i utslippsfri energi – i tillegg til den ekstra energien som trengs til ny industri (og til stadig mer kravstore og misfornøyde forbrukere). Det vil hovedsakelig si vindkraft på land. (Havvind tar lengre tid og er mange ganger så dyrt å bygge ut.) 36 Twh er mer enn 10 ganger produksjonen fra vindmøllene på Fosen! Det kommer til å bli gjort, men motstanden og rettssakene vil bremse utbygging med mange år. Se for deg protestene fra Motvind, Naturvernforbundet, Samenes Riksforbund, FrP og Rødt! (Eventuelt også SP, straks de er ute av regjering.) Jeg er en stor beundrer av Ella Marie. Men jeg gleder meg ikke til talene og gratiskonsertne hennes i nye lavvoleirer foran Stortinget. - Og globale utslipp? Verden satte ny utslippsrekord i 2022. ( https://energiogklima.no/klimavakten/globale-utslipp/ ) Det kommer den til å fortsette å gjøre i flere år framover.

For det andre: Sjøl om alle utslippsmål ble nådd, om alle klimagassutslipp ble avsluttet i morgen, ville global oppvarming fortsette på grunn av den mengden klimagasser som allerede er i atmosfæren: CO2-innholdet er nå 420 deler pr million, mot 280 i før-industriell tid. Og metaninnholdet er 1900 deler pr milliard, mot 700 før den industrielle revolusjon. Dette gjør at kloden vil fortsette å bli varmere, helt til den er så varm at den stråler ut like mye energi som den mottar fra Sola.

Klimaforskere bruker en parameter som kalles «Earth Energy Imbalance» (EEI). Denne er nå målt og beregnet til sin aller høgeste verdi noensinne, 1,36 W/m2 (se https://theconversation.com/global-average-sea-and-air-temperatures-are-spiking-in-2023-before-el-nino-has-fully-arrived-we-should-be-very-concerned-207731 ). Det betyr at Jorda hvert sekund tilføres et energioverskudd som tilsvarer 11 Hiroshima-bomber. Når Jorda tilføres et energioverskudd, blir den varmere, akkurat som veggen når du retter vifteovnen mot den. Enkel bruk av Stefan-Boltzmanns strålingslov viser at dette overskuddet stråles ut igjen hvis verden blir 0,4 grader varmere. Men Stefan-Boltzmann sier ingenting om vanndamp, som er en mye kraftigere drivhusgass enn CO2, Og når det blir 0,4 grader varmere, blir det 3 % mer vanndamp i atmosfæren. Mer vanndamp gir mr oppvarming. Det fører til mer vanndamp, som fører til mer oppvarming, som ... - Vi må regne med at vanndampen gir minst like mye oppvarming som øvrige drivhusgasser tilsammen. Da vil overflata bli gjennomsnittlig 0,8 grader varmere enn nå (minst), og da vil togradersmålet allerede være passert.

Denne temperaturøkningen fører til det som kalles kortsiktig energibalanse. På lengre sikt vil slik oppvarming føre til stadig mindre is og snø, karbonutslipp fra havet, økt utslipp fra tundra som tiner osv., slik at globale temperaturer stiger ytterligere. James Hansen, tidligere leder av NASAs klimaforskning, har ledet ei forskergruppe ved Columbia-universitetet som har studert klimaendringer i forhistoriske perioder, bl a i det Paleosen–Eosen-termale maksimum for 56 millioner år sia. Deres rapport, «Global Warming in the Pipeline», konkluderer med at hvis dagens nivå på klimagasser opprettholdes, fører det til 6 grader oppvarming i løpet av 100 år, og opp mot 10 grader på enda lengre sikt. ( http://www.columbia.edu/~jeh1/Documents/PipelinePaper.2023.05.19.pdf ) Og i dag øker altså atmosfærens innhold av klimagasser fortsatt.

Det blir satt inn tiltak. Utbygging av sol- og vindkraft fortsetter, i økende tempo. Men som ofte ellers reagerer ikke folk, og dermed heller ikke regjeringer, mot truende katastrofer før de skimter dem i synsranda. Og synsranda ligger ofte forbausende nær. Det blir nesten som med begrepet «i manns minne»: Jeg har hørt fra pålitelige kilder at på Mack-kjelleren i Tromsø betegner «manns minne» et tidsintervall på ca. tre kvarter. Sånn er det kanskje med framsikten hos mange også.

Tiltakene blir for kraftlause, og de kommer for seint. Vi trenger effektiv bruk av teknologi som ikke finnes ennå. Problemet er så komplekst at det er vanskelig for både forskere og teknokrater å se og beregne alle ringvirkninger, og hvordan ringvirkningne griper inn i hverandre.

Kampen mot klimaendringer kan antakelig bare føres effektivt nok hvis vi setter verdensledende AI-systemer i gang med å analysere, anbefale og utvikle. La oss bare unngå et AI-system som plutselig skjønner at global oppvarming bare kan stanses ved at det gjøres noe drastisk med rotproblemet, altså den egentlige kilden til alle utslipp.

Carsten Jensen skriver godt, men tenker dårlig

 

Carsten Jensen får halvannen side i «Aftenposten» til å skrive om Koran-brenning: Ikke fordi han kommer med noe nytt i debatten, men fordi han er Carsten Jensen. Artikkelen er oversatt fra dansk ved hjelp av ChatGPT, står det.

Flere avsnitt kunne ha vært skrevet av ChatGPT også. For ifølge Inga Strümke («Maskiner som tenker») bygger sånne tekstgeneratorer i stor grad på å finne de mest sannsynlige ordene og formuleringene innafor gitte rammer ved å skumme uhorvelige mengder med tekst på nettet. Og ei formulering som dukker opp i nesten enhver tekst der det kreves forbud mot Koran-brenning, er dette sitatet fra Heinrich Heine: «Der hvor man brenner bøker, ender man med å brenne mennesker». Samme sitat dukker tidlig opp i Carsten Jensens lesestykke også.

Dette var kanskje fiffig formulert i 1823, men sant er det selvfølgelig ikke. Det finnes lassevis av eksempler på at bøker blir brent uten at det fører til massedrap, likesom det har foregått atskillige massedrap uten forangående bokbrenning. Hensikten er blott og bart å skape en assosiasjon hos leseren mellom dagens bokbrennere og Hitlers gassovner. For at ingen leser skal slippe unna sammenhengen med Hitler understreker Jensen videre: «Det starter med bokbrenning. Og det ender med drap. Det viser utallige eksempler i historien», Og videre om Koran-brennerne: «De er nazismens arvtagere.»

Han fastslår riktignok også: «Ytringsfrihet er for opplysning, debatt og kritikk, men også for å utfordre, håne og latterliggjøre». Få vil nekte for at det er akkurat det Koran-brennerne gjør: De håner og latterliggjør. Sjøl vil de antakelig si at de håner innholdet i den boka de brenner; andre vil meine at de håner muslimer. Begge deler kan altså være lov innafor ytringsfrihetens rammer, har han jo nettopp skrevet. Men nei da: Bokbrenning er en handling, ikke en ytring! Så da spør Jensen retorisk: «Er det da også en ytring hvis jeg tvinger en motstander ned av talerstolen? Og skal jeg derfor være beskyttet av loven?»

Han later altså som å utøve vold mot en ting – i dette tilfellet: Ei bok – er det samme som å utøve vold mot en person. - Men bøker er ikke personer, og har ikke riktig de samme rettighetene som mennesker har. Jeg kan godt brenne min danske utgave av Hitlers «Min kamp» foran nesen på Paludan, om han skulle dukke opp. Jeg kan ikke med samme krav på lovens beskyttelse sette fyr på Paludan, sjøl om jeg misliker Paludan nesten like mye som jeg misliker «Min kamp».

Jeg fastholder altså at å brenne ei bok (eller en avis, en valgbrosjyre, et flagg) er ei ytring. Å brenne folk mot deres vilje, derimot, er et overgrep. Lovverket i de fleste siviliserte land klarer fint å skille mellom de to: Å brenne ei bok er tillatt; å brenne levende mennesker er forbudt. Derfor er utsagnet «Der hvor man brenner bøker...» uriktig. Det ene fører slett ikke uunngåelig til det andre. Det ene er ikke en gang en nødvendig betingelse for det andre!

Carsten Jensen legger stor vekt på at Koran-brennere og deres forsvarere er «ekstremister», «nazistenes arvtakere» osv. I forlengelsen av dette finner han også rom for å karakterisere bl. a. Sannfinnene og Sverigedemokratene som «høyrekstremister», hva nå dét har med saken å gjøre – bortsett fra at begge antakelig forsvarer folks rett til å brenne sine egne Koraner. (Han nevner ikke disse partiene ved navn, men det framgår klart at det er dem han sikter til.) Han synes nesten å argumentere for at sånne folk ikke har rett til å påberope seg ytringsfrihet. Skal din ytringsfrihet altså avhenge av hva slags person (Carsten Jensen meiner at) du er, i tillegg til hvordan du ytrer deg?

Jeg misliker bokbrenning som ytring. Det er mange ytringer jeg misliker. Da kan jeg bruke min egen ytringsfrihet til å kritisere dem sønder og sammen. Men forby dem? Nei. Da begrenser vi folks ytringsfrihet, med den enkle begrunnelsen at vi misliker det de ytrer. Eller at de er nazister, i hvert fall ekstremister, og da er det ikke så nøye om de får ytre seg.

Carsten Jensen resonnerer ikke; han assosierer. Det er han flink til: Han prøver å gi deg en fornemmelse av at noen ytringer bør forbys, uten at han fører en logisk argumentasjon for det. Han skriver godt, men han tenker dårlig.

Antakelig kommer danskene uansett til å finne på noen ulne begrunnelser for at Koran-brenning bør forbys – kanskje med henvisning til hvor skadelige sånne ekstreme ytringer kan være. For sjøl om Koranen eller andre bøker ikke er fullt så hellige som noen vil ha det til, så er i hvert fall eksporten til kjøpesterke markeder hellig og ukrenkelig, i Danmark som i Norge.

Kjendispresten Gelius: «Vi bor i Norge og vi kan ikke ha det sånn»

 

En guttunge utøver sin fysiske autonomi ved å unnlate å handhilse på sin kvinnelige rektor. Hvordan han ellers ville ha hilst – legge handa på hjertet og bukke, for eksempel – får vi aldri vite, for rektor prøver å handhilse med makt, før hun holder en skjennepreken for de frammøtte foreldrene. De er i Norge nå, får de vite, og i Norge handhilser vi. Sånn er skikken her. Basta.

Rektorens opptreden ble, som rimelig er, kritisert av lærerne på skolen. Til gjengjeld fikk hun helhjertet støtte i de ekkokamrene på nettet som aldri svikter når det gjelder å irettesette folk med innvandrerbakgrunn og undervise dem i hvordan de har å oppføre seg her i Norge. «Vi kan ikke ha det sånn at folk ikke håndhilser!» er gjennomgangsmelodien, hele vegen fra FrP og ut til Alliansen.

«Vi?» Unnskyld meg: Hvem har gitt folk i ekkokamrene mandat til å uttale seg på vegne av oss alle? Jeg lever godt med at en apoteker med skaut ikke handhilser på meg. Gjensidig respekt: Jeg bestemmer over mine hender, og hun bestemmer over sine! Verre er det ikke.

Så blander sannelig kjendispresten Einar Gelius seg i saken, med en populistsalve som kunne være Listhaug verdig, iblandet svulstige henvisninger til Skriftens ord. «Rektors reaksjon er forankret i opplæringslovens verdier», påstår han over to sider i Dagbla'. Han siterer: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk tradisjon ... og som er forankra i menneskerettane.» Han durer videre i samme toneleie og avslutter: «Derfor var det helt rett av rektoren å minne både elever og foreldre på at vi bor i Norge – og at våre verdier står fast. Her gjelder demokratiet, likeverd, menneskerettighetene og rettsstaten.»

Han unnlater å forklare: Hvor i FNs erklæring om menneskerettigheter står det skrevet at du må handhilse hvis jeg forlanger det? Hvilken regel om likeverd er det som sier at jeg kan påtvinge deg min måte å hilse på? Hvilke demokratiske og rettsstatlige prinsipper er det som krever at vi hilser med nevene?

I sin lange harang viser kjendispresten til våre kristne tradisjoner. Da er det naturlig å spørre: Hvor i Bibelen finner jeg de skriftstedene som påbyr handhilsing?

Sånn sneversynt pukking på en lokal skikk ville bare være latterlig, hvis den ikke ble tatt på ramme alvor av ganske mange. Nok en gang er det på sin plass å sitere fra George Bernard Shaws «Cæsar and Clopatra»: «Pardon him, Theodotus: he is a barbarian, and thinks that the customs of his tribe and island are the laws of nature.»

Det finns ingen gudegitt regel for hvordan du skal hilse. Du blir ikke mindre norsk av å bukke høflig i stedet for å rekke fram lanken. Såpass oppfattet kronprinsen lynkjapt den gangen han hilste på kvinnene i den terrorutsatte Al-Noor-moskeen i Bærum. Kjendispresten Gelius og kommentariatet på nettet kan innlede sitt lynkurs i norsk folkeskikk ved å studere hvordan kronprinsen handterte den situasjonen som ellers kunne ha blitt pinlig: Med respekt, ikke med belæring.

En samisk utopi fra Naturvernforbundet

 

Etter mange års medlemskap vurderer jeg å melde meg ut av Norges Naturvernforbund. Dette forbundet har stått for mye nyttig og nødvendig arbeid gjennom åra, men i spørsmålet om vindkraft har de lagt seg på ei utopisk, anti-industriell linje, enda et hakk nærmere fantasiens eventyrland enn populistene i «Motvind». Jeg finner det vanskelig å fortsette som medlem i en så reaksjonær organisasjon.

Ett eksempel på de utopiske forestillingene som har vunnet fram i organisasjonen er rapporten «Naturbaserte levedyktige lokalsamfunn: Rapport om hvordan sikre naturbaserte og levedyktige lokalsamfunn i fremtiden.» ( https://naturvernforbundet.no/finnmark/naturbaserte-levedyktige-lokalsamfunn/ ) (Nei, originalen er ikke på engelsk: «Report on how to....» Det er bare blitt sånn i konsulentbransjen at engelskklingende formuleringer gir ekstra tyngde i norsk sakprosa.)

Rapporten er «utarbeidet på vegne av Naturvernforbundet i Finnmark av det samiske rådgivningsselskapet Gávcci AS ved Per Olaf Persen». Ifølge Sagat inneholder rapporten «Oppskriften for et realistisk grønt skifte». Dessuten «utfordrer (den) vedtatte sannheter om industrielle, kraftkrevende nysatsinger i Finnmark».

Hovedinnholdet, som gjentas i forskjellige formuleringer gjennom hele rapporten, er at industriell virksomhet ikke er bærekraftig, og at «det finnes en løsning hvor naturen er en del av løsningen på klimakrisen, slik naturen var frem til første halvdel av den industrielle revolusjonen». Før dampmaskinen, altså. Da må nok alle Finnmarks snøskutere parkeres for godt, sammen med ATVene, 

Det må nevnes at «frem til første halvdel av den industrielle revolusjon», ca 1750, var verdens befolkning 750-800 millioner. I dag er vi ti ganger så mange, og de fleste har andre forventninger, drømmer og håp enn folk hadde i 1750. Det gjelder helt sikkert også finnmarkinger.  

Rapporten fastslår: Industrisatsing er ikke bærekraftig, og dessuten risikofylt. Det er mye tryggere å satse på «bofaste, naturbaserte næringer» fram mot år 2100: «Bofaste næringer i mindre skala innebærer betydelig lavere risiko og vil kunne bevare og bygge en plattform for fremtidig levedyktige distrikter. Vi finner bofaste primærnæringer og reiseliv som kan bygge denne plattformen», står det. «Denne type næringer vil være svært viktig for å skape levedyktige lokalsamfunn frem mot år 2100. Disse næringene har et sterkt fortrinn i markedet gjennom de unike ressursene hvor konkurranse-fortrinnet er stedsavhengig. Disse vil bidra positivt til stabil befolkningsutvikling.»

De viktigste slike «naturbaserte næringer» som det bør satses på er:

• Fremtidsrettet økoturisme som er basert på opplevelser og kvalitet fremfor kvantitet

• Fiskeri og en landbruksnæring som omstilles til en mer økologisk retning (og som) i fremtiden vil kunne gi mange plusseffekter gjennom sunn matproduksjon, innovasjon og bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn

• Reindriften er en bofast næring som allerede er viktig og er en næring som kan ha et evighetsperspektiv. Reindriften vil også kunne bidra svært positivt til både å ta vare på natur og bidra med klimavennlig matproduksjon
  
  

Slik skal bosettingslyst bevares og gi levedyktige lokalsamfunn fram mot år 2100, med eller uten snøskuter og ATV.

Rapporten inneholder ikke ett eneste tall. Det gjør den nok klokt i. Men jeg er så slem at jeg har gravd fram en del tall. (Ikke alle er helt oppdatert; noen statistikker lages bare med flere års mellomrom. Finner du nyere tall, så bruk dem gjerne.)

• Reiselivsnæringa i Troms og Finnmark (inklusive framtidsrettet økoturisme) sto i 2018 for en verdiskaping på 5,4 milliarder kroner. Tromsø aleine står for en god del av denne omsetningen; jeg er raus hvis jeg sier at halvparten, altså 2,7 milliarder, ble skapt i Finnmark. ( https://www.nhoreiseliv.no/tall-og-fakta/tall-og-fakta-om-norsk-reiseliv/ )

• Landbruksnæringa, økologisk eller ikke, innbragte i Finnmark i 2017 totalt 310 millioner; derav 155 fra salg og 155 fra tilskudd. https://www.agrianalyse.no/getfile.php/133942-1537793985/Dokumenter/Dokumenter%202018/Rapport%207%20-%202018%20Utviklingen%20i%20landbruket%20i%20Finnmark.pdf

• Reindriftsnæringa innbragte i 2020 brutto 387 millioner kroner – derav 131 millioner i statstilskudd og 102 millioner i form av forskjellige erstatninger. ( https://www.regjeringen.no/contentassets/9db104bac2734340ba3cc904dbca7b9d/totalregnskap-2020-med-budsjett-2021.pdf ) Etter fradrag for kostnader ble nettoen atskillig mindre, 124 millioner. Fordelt på 930 årsverk gir det ... regn sjøl. Ifølge Landbruksdirektoratet finnes det ca 215.000 tamrein i Norge, derav mer enn 150.000 i Finnmark. Vi må altså anta at bruttoinntektene fra reindrift i Finnmark utgjorde ca 270 millioner.

Så hvis vi bruker bruttotallene (ut fra at utgiftene stort sett tilfaller andre næringer i Finnmark), innbragte disse tre næringene tilsammen ca 3.280 milliioner kroner i året.

I Finnmark bor det ca 75.000 innbyggere. Fordeler vi 3.280 millioner på disse innbyggerne, blir det ganske nøyaktig kr 43.733 pr. snute. - Dette skal finnmarkingene leve av og basere sine lokalsamfunn på fram til år 2100?

Ikke ett vondt ord om reiseliv, landbruk og rei9ndrift – i hvert fall i denne omgangen. Men Finnmark trenger mye breiere bein å stå på enn disse tre. Sånne muligheter finnes:

Landsdelen har enorme ressurser som, fornuftig brukt og med nødvendig hensyn til naturen og til tradisjonelle næringer, kan sikre arbeidsplasser og gode inntekter for finnmarkingene i generasjoner framover. Den aller viktigste ressursen heter vind. Nord-Sverige har fått til ny industri og befolkningsvekst takket være storstilt satsing på vindkraft. Men det skal vi ikke ha noe av i Nord-Norge; her skal folk pent få leve av økoturisme, reindrift og økologisk jordbruk enten de vil eller ikke.

Naturvernforbundets utopi vil, hvis den forsøkes gjennomført, føre til at fraflyttinga fra Finnmark vokser til en masseflukt. I 2100 vil landsdelen være så godt som folketom, kanskje med unntak av et par skjeggete økoturister som har satset på kvalitet framfor kvantitet. 

Det hadde vært fint hvis Naturvernforbundet la bort sine mest verdensfjerne utopier, og heller satset på et realistisk og menneskevennlig naturvern. For det trengs. Bygg ut vindkraft i Finnmark nå!

Ap lover: Europas billigste kraft fra Europas dyreste kraftverk!

 

På Aps landsmøte ble det gitt mange fagre løfter. Ett av de fagreste, som forente både regjering og strømopprørerne fra Giskeland, var næringsministerens løfte om at «strømprisene skal ned. Og de skal være lavere i Norge enn i Europa.» ( https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/9zMOMW/siste-ap-landsmoetet-enig-om-stroempolitikken )

Skal han få til det, har han bare tida og vegen, og knapt nok det. For i Europa bygges det ut fornybar kraft i stadig større tempo, og i Norge bygges det ingenting. Ifølge eksisterende planer og prognoser skal det bygges ut 129 GW i Europa i perioden 2023 til 2027. Det gir tilsammen over 500 Twh pr år i økt produksjon. Prognosen for 2030 sier litt over 300 GW (ca 1.200 Twh pr år). Og i Norge? 0,06 GW. https://energiogklima.no/nyhet/her-blir-det-bygd-ut-mest-vind-i-europa-de-neste-fem-arene/

Javisst, men så skal det deles ut områder til utbygging, har regjeringa lovet: Sørlige Nordsjø II som skal gi 1,5 GW, og Utsira Nord som også skal gi 1,5 GW. Og innen 2040 skal det være delt ut arealer for tilsammen 30 GW (ca 120 Twh), ifølge regjeringa, som sjøl meiner at dette er svært ambistøst.

Og det blir jo bare ti år for seint, sett i forhold til Europa forøvrig. I tillegg kommer at i Europa bygges 2/3 av kraften ut som landbasert vindkraft, som er den billigste fornybare kraften det er mulig å skaffe: Kostnaden er under 30 øre pr. Kwt, ifølge NVEs beregninger. Det meste av den norske kraften, derimot, skal skaffes fra flytende havvind. Det koster i dag ca 3 ganger så mye som vindkraft på land. Det kommer den til å gjøre i 2030 også, ifølge samme kilde. ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ )

Altså: Vi skal bygge ut fornybar kraft til en kostnad som er mye høgere enn kostnadene ellers i Europa, men ut til industri og forbrukere skal denne kraften bli billigst i Europa. Vi skal dessuten levere den nye kraften ti år seinere enn resten av Europa.

Det er lov å håpe på julenissen, eller kanskje heller subsidienissen. For massiv subsidiering vil være den eneste måten norsk, flytende havvind kan bli «billigere» enn europeisk landvind, og følgelig den eneste måten næringsministeren kan klare å oppfylle løftet sitt, gitt de eksisterende planene. Og oljefondet kommer til å fortsette å gi stor avkastning, både i 2030 og i 2040. Noe må jo avkastningen brukes til – hvorfor ikke som subsidier til ei næring som kunne ha gått med store overskudd for egen motor?

Vindenergi er en utømmelig ressurs som kunne gi Norge store, løpende inntekter i all overskuelig framtid. ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html ) Men både regjeringa og omtrent alle partier har som kjent kapitulert overfor populistene i «Motvind» og andre steder, sånn at det er effektiv slutt på utbygging av vindkraft på land. Dermed er det fullt mulig å gjøre også denne inntjeningsmuligheten om til et varig pengesluk.

Og nå går det nok mot stenging av vindparken på Fosen også. Sann mine ord!

Christian Borchs narsissistiske egotripp

 

Christian Borch, best kjent som forhenværende nyhetsanker, har skrevet bok: «Bak kulissene. Minner fra et liv i journalistikkens skarpe ende»

Forfatteren har en imponerende CV. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Borch ) Sjøl er han også svært imponert, å dømme etter Morgenbladets anmeldelse: «Christian Borch har skrevet bok om 40 år med verdenspolitiske begivenheter. Den eneste røde tråden er Christian Borchs fortreffelighet.» ( https://www.morgenbladet.no/boker/2023/04/19/god-kveld-dere-bornerte-idioter/ ) Dagbladet er litt snillere, men bekrefter inntrykket av at Borch er opptatt av å formidle kunnskapen om Christian Borchs overlegne innsikt: «Han tror nok han kan ta feil, men vet han forstår det meste bedre enn folk flest.» ( https://www.dagbladet.no/bok/arrogant-og-provoserende/78981246 )

Boka har skapt debatt. Debatten oppsto ikke på grunn av udokumenterte, sensasjonelle påstander, som at Israel betalte en million dollar til de norske forhandlerne av Oslo-avtalen, eller at Einar Førde kan ha vært en større spion enn (den nesten helt uskyldige) Arne Treholt. Sånne «avsløringer» ville selvfølgelig ha gitt sensasjonsoppslag i alle medier, dersom oppegående redaktører hadde tatt ham alvorlig. Dagbladets anmelder kommenterer: «Det er som kjent flere ting som kan ha skjedd her i verden enn som faktisk har skjedd.» (Du skal likevel ikke se bort fra at sånne lakriser blir plukket opp av «Russia Today» og fordelt videre til diverse konspi-hjemmesider nær deg.)

Nei, debatten ble skapt av at Borch også synser i veg om journalistikkens forfall, både i NRK og andre steder. Om dialekt i nyhetssendingene skriver han bl a: «Det virkelig tankevekkende er at NRK lar dette skje. Kanskje nye utlysninger bør ta det inn i teksten, for eksempel: ‘Stillingen åpner uante muligheter for uhindret narsissistisk egotripp’». Særlig smertefullt er det visstnok å høre korrespondenten Lars Os, som bruker Østerdals-dialekt i reportasjene: «Han snakker en dialekt som er spesiell inntil det ubegripelige. Spørreordene i hans verden er kven, kessen, kesst og keffer. Hyggelig for folk i bygda når han sier det, vil jeg tro. Men hva med resten av nasjonens seere og lyttere?»

Christian Borch må være den eneste lytter som er så språklig uformuende at han ikke skjønner spørreord som kessen og keffer. De står riktignok ikke i ordboka, hovedsakelig fordi de ikke er registrert mange nok ganger i skrift. Det gjør derimot sånne ord som «åffer» og «åssen». Jeg er ikke brått sikker på at Borch ville godkjenne bruken av dem fra en programleder heller, ordbok eller ikke. 

Jeg har tatt meg bryet med å høre om igjen innslaget i «Dagsnytt 18» der Borch belærer oss om hva slags språk journalister skal bruke. ( https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03007623 ) For å gjøre seg forstått, må journalister unngå dialektbruk, meiner han. De må snakke «normert bokmål eller nynorsk». Seinere har han fått litt støtte fra enkelte andre språklige museumsvoktere, som meiner at godt språk er å snakke slik de snakker.

Men etter et krav om "normert bokmål" ville ikke Borch ha fått innpass i «Dagsrevyen». Han trur sjøl at han ikke snakker dialekt, men du skal ikke ha hørt lenge på ham før du oppfatter at han bruker en muntlig variant som lever innafor trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Den har et bestemt lydmønster, et tonefall og en trykkfordeling som skiller den klart fra (for eksempel) totning. Sjølve ordvalget kan være nøyaktig det samme; likevel ville Christian Borch antakelig ha meint at totningen snakker dialekt, mens han sjøl snakker normert bokmål.

Typisk for Borchs dialekt er runde l-er (til forskjell fra totning, som har flat l i framlyd og tjukk l etter konsonant og mellom lange vokaler), aversjon mot tonem 2 (si gjerne 'kån-jakk' eller 'kån-jakk', men unngå for alt i verden 'kon-jakk'!), samt moderat lydforskyvning i diftonger ('sau' blir til 'sæu', men ikke til 'sævv').

Verken bokmål eller nynorsk er talespråk: De er skriftspråk. Det ville lyde ganske rart hvis du prøvde å gi en lydriktig muntlig gjengivelse av følgende setning: «Jeg er vanligvis oppe før klokken syv hver dag.» Borch ville si: «Jæi ær vanlivis åppe før klåkken syv vær dag.» Totningen, derimot, ville si: «Je ær vanlivis oppe før klokka sju hår dag.» Begge ville uttrykke det samme innholdet på sin egen dialekt, og det skal stor vrangvilje til for å hevde at det ene er lettere å forstå enn det andre.

Du unngår ikke å bruke en eller annen dialekt når du snakker. Du kan selvfølgelig prøve å etterligne en annen dialekt enn den du vanligvis bruker, og i den grad du klarer det, snakker du en annen dialekt. Men du snakker ikke et skriftspråk.

Slår du opp på ordet «Dialekt» i Store Norske Leksikon, finner du følgende: «Dialekt er ein geografisk avgrensa variant av eit språk. Dialekten utgjer eit komplett språksystem og kunne såleis ha fungert som eit språk i seg sjølv. Det er gjerne historiske og politiske grunnar til at eitt språksystem blir rekna som språk, medan eit anna blir rekna som dialekt. Dialekten seier noko om kvar ein kjem frå, kven ein er, og somme tider òg kven ein ønskjer å vere. Det er ein sterk samanheng mellom dialekt og identitet.» ( https://snl.no/dialekt ) Disse kriteriene passer like godt på Borchs variant av norsk talemål som på totningens.

En fjernsynsreporter skal først og fremst gjøre seg forstått. Det oppnår en ved å uttale hver lyd tydelig, uten å snøvle eller sluke ordene, og ved å unnlate å bruke ord som er så spesielle at mange seere ikke forstår dem. Utover dette bør reporteren kunne bruke den varianten av norsk som vedkommende behersker best og kjenner seg komfortabel med. Da blir reportasjen best. Den personlige tonen gjør at mange, deriblant jeg, synes at Lars Os har levert mange gode og hverdagsnære reportasjer fra USA.

Dette handler selvfølgelig ikke om forståelighet: Det handler om status. Det bor mye penger, makt og anseelse i trekanten Vinderen-Montebello-Ullern. Folk med penger, makt og anseelse har alltid kunnet definere hva som er god og dårlig smak, og hva som er godt og dårlig språk: Riktig norsk er det språket vi snakker; ikke den bablinga de mumlende masser der ute holder på med.

Borchs eget talespråk har hatt status som «riktig», «dannet» og endog «pent». Denne statusen begynte å glippe for mer enn femti år sia, og nå er den nesten helt borte, alle andre steder enn i hodene til enkelte av dens brukere. Tap av privilegier er alltid vondt å forsone seg med. Det gjelder også språklige og kulturelle privilegier, sia språk og kultur er viktige elementer i ens identitet og sjølforståelse. Derfor dette språklige korstoget – eller, for å si det med ei formulering fra Borchs egen gullpenn: Denne narsissistiske egotrippen.

Når en krever stor plass for seg sjøl og sine egne innfall, vil en ofte møte motstand. Men for en som bruker å ha så mye rett som Borch bruker å ha, gjør det nok ekstra vondt å møte motstand. Derfor sier han til «Dagsavisen» og alle andre som vil høre: «Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise.» ( https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2023/04/23/mannen-som-satte-dialekter-pa-plass/ )

Det er riktignok ikke brått alle som ser Märtha Louise som noe mobbeoffer, når hun stadig søker oppmerksomhet for å snakke offentlig om seg og sitt. Likevel var det ikke mange som ville nevne Christian Borch i en kongelig sammenheng før han nevnte det sjøl. Det var fint at han minte oss på hvilken sammenheng han føler seg hjemme i.

Også økonomiprofessorer bør forstå hvordan markedsøkonomien fungerer

 

Under tittelen «Også forfattere trenger olje» gjør Øystein Sjølie, høgskolelektor i økonomi, seg lystig over at 159 forfattere har skrevet under på et krav om stans i norsk oljeleiting. «Mange av oss ønsker å endre verden til det bedre. For å klare det, må man først sette seg inn i hvordan verden fungerer,» skriver han.

Jeg er en av disse 159 forfatterne. Jeg er også sivilingeniør i teknisk fysikk, og jeg har arbeidet mesteparten av mitt yrkesaktive liv med teknisk støtte og markedsføring i ett av verdens største teknologiselskaper. Jeg meiner at jeg har skaffet meg en viss oversikt over hvordan verden fungerer. Ikke full og hel oversikt, bevare meg vel; det er det nok bare noen ganske få økonomiprofessorer som har. Men nå skal jeg forklare denne økonomiprofessoren hvordan deler av verdensøkonomien fungerer.

Tittelen hans er feil. Forfattere og andre folk trenger energi, og den behøver slett ikke å komme fra olje. Olje er én vare som inneholder energi, men slett ikke den eneste.

Jo mer det pumpes opp av denne spesifikke varen, jo større blir tilbudet. Da synker prisen på denne varen. Da blir det mindre lukrativt for leverandører av andre former for energi - solkraft, vindkraft, kjernekraft - å bygge ut nye anlegg. Med andre ord: Da brukes det mer forurensende energi og mindre forurensningsfri enn det som ellers ville ha skjedd.

Det er en kjensgjerning at verden allerede har funnet mer olje og gass enn det vi trenger å brenne opp for å passere 1,5-gradersmålet med god margin. Når vi sper på med mer køl, slik mange gjør, har vi funnet nok til å passere 2-gradersmålet også. Jeg kan gjerne sende økonomiprofessoren dokumentasjon, hvis han er interessert. Å leite etter enda mer betyr altså at vi øker risikoen for å passere både 1,5- og 2-gradersmålet.

At Norge slutter å leite etter mer olje, betyr ikke at oljekranene blir skrudd av i morgen. Tvert imot; de vil levere olje i mange år ennå. Den oljen man eventuelt finner ved mer leiting, derimot, den blir kanskje ikke leveringsklar før om 15 år. Akkurat tidsnok til å forlenge bruken av forurensende energi noen år til, med andre ord.

Ved overgang til forurensningsfri energi kan både forfattere og andre folk innen den tid reise med biler, båter og fly som drives av elektrisitet, eller av hydrogen eller ammoniakk som er produsert av elektrisitet. Elektrisiteten er i sin tur produsert ved hjelp av vindkraft, solkraft eller kjernekraft. Denne helt nødvendige overgangen blir, som vist over, forsinket hvis man fortsetter å subsidiere leiting etter mer forurensende energi enn den som allerede er funnet.

Hvis man vil forbedre verden, bør man altså først sette seg inn i hvordan markedsøkonomien fungerer.