Månereiser og bomturer i science fiction

 

Science fiction er fortellinger om det ukjente. Det ukjente kan være framtida, fortida, fremmede land, fremmede verdener. Det kan være fremmede samfunn og politiske systemer – parodier, utopier, dystopier. Robert Heinlein ( https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein ), grunnleggeren av moderne science fiction, foreslo begrepet «speculative fiction».

Hvis fortellinger skal skape engasjement, må de være truverdige. Det er langt mer krevende i science fiction enn i kjøkkenbenkrealisme: Leserne er mer nyfikne og kunnskapsrike enn gjennomsnittet. Forfatteren som vil gjøre det fantastiske truverdig må vite minst like mye om de stedene og fenomenene hun eller han beskriver som leseren. Sogeskriverne på Island kunne dikte freidig om énfotinger i Hvitramannaland, for ingen visste mer om verden vest for Vinland enn skribentene. I dag har leserne atlas.

Jeg skal ta for meg et grunntema i science fiction der forfatterne har tabbet seg ut, sett i lys av de kunnskapene som du og jeg besitter i dag. Og ofte sett i lys av kunnskaper som fantes da fortellingene ble skrevet. Jeg er en typisk science fiction-leser, trur jeg, og vi er som kjent både kravstore og kritiske, men desto mer begeistret når vi møter originale ideer som funker. En annen gang skal jeg kanskje ta for meg noen sånne. Men jeg innrømmer at hvis jeg kan dra ned buksa på en skribent som fusker med fakta, så fylles jeg av hjertevarm og ondskapsfull skadefryd. Den gleden unner jeg deg å få del i.

Jeg begrenser meg til fortellinger som med rimelighet kan kalles science fiction, altså ikke eventyr og fantasifortellinger. I slike kan vi finne både drager og demoner, og det aksepterer vi fordi vi har inngått en avtale med forfatteren: Hun eller han viser oss en fullt og helt oppdiktet verden, og det godtar vi så lenge den henger sammen, sjøl om den ikke har ett eneste berøringspunkt med (det vi oppfatter som) virkeligheten. Hvis du absolutt vil ha et teoretisk grunnlag for at det skal være tillatt å drive på slik, kan du jo begynne med Samuel Coleridge: https://www.gradesaver.com/coleridges-poems/study-guide/the-willing-suspension-of-disbelief

Skillelinjene kan være uskarpe. Men de finnes: Du ville ikke finne på å kalle «Ringenes Herre» science fiction. Du vil ikke finne på å kalle «Reisen rundt Månen» fantasy heller. Baron von Munchhausens eventyr holder jeg også utafor; de var skrøner som ingen tok alvorlig, aller minst baronen sjøl.

Andre fantasifulle fortellinger om eventyrlige reiser til fjerne land – som «The Travels of Sir John Mandeville» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Mandeville%27s_Travels ) - ser jeg også bort fra. Jeg konsentrerer meg om noen kjernefortellinger i science fiction. Og du finner ingen fastere kjerne i denne tradisjonen enn historiene om reiser til Månen. La oss se hvordan disse reisene er framstilt ned gjennom århundrene.

1: Lukianos

Mange meiner at Lucianos av Sanmosata ( https://no.wikipedia.org/wiki/Lukian ) skrev den første «ordentlige» science fiction-roman. Han levde fra ca år 120 til ca år 160, og skrev ei fortelling med tittelen «En sann historie». Trass i tittelen begynner forfatteren med å erklære at hele historien er oppspinn. Det må vi gi ham rett i: Han beskriver hvordan han sammen med et reisefølge ble ført av stormen langt ut på havet, til ei øy der de ble løftet opp til Månen av en virvelvind. Der oppe ble de innblandet i en krig mellom kongen av Månen og kongen av Sola.

Lukianos begynner en lang tradisjon innen månereiser ved å befolke Månen med merkelige skapninger. Etter å ha stiftet fred, blir de fraktet tilbake til Jorda, hvor de blir slukt av en 300 km lang hval. I hvalens buk møter de andre merkelige vesener som de fører krig mot. Etter å ha kommet seg ut igjen, seiler de videre over et hav av mjølk, går i land på ei øy der de møter Homer, Pythagoras og heltene fra trojanerkrigen -- og så videre.

Lukianos tok seg nok noen friheter med datidas kunnskaper om verden. Han var en flittig skribent, og den mangslungne historien var skrevet som en satire, en parodi over fantastiske fortellinger som sirkulerte i hans samtid. Han avsluttet historien mens den var på sitt mest dramatiske og lovet spennende fortsettelse i neste bind, men det løftet ble aldri innfridd. I en oversikt over litterære reiser til Månen står likevel hans transportmekanisme, virvelvinden, som en av de mest usannsynlige. Han har ikke skrevet denne historien i håp om at leseren skal tru på den.

2: Johannes Kepler

Jeg gjør et langt hopp, til en av naturvitenskapenes største helter – Johannes Kepler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler ). Han var astronom og matematiker, og la grunnlaget for det moderne bildet av Solsystemet med de tre lovene for planetenes bevegelser ( https://snl.no/Keplers_lover ). Han utformet disse lovene ut fra egne og Tycho Brahes observasjoner, og femti år seinere kunne Isaac Newton bekrefte dem med beregninger basert på hans egen gravitasjonsteori ( https://no.wikipedia.org/wiki/Newtons_gravitasjonslov ).

I tilleg til sitt vitenskapelige arbeid skrev Kepler en roman, Somnium ( https://en.wikipedia.org/wiki/Somnium_(novel) ). Den ble utgitt i 1634, først etter hans død. I denne romanen dukker det opp en demon som kan bære mennesker hvor som helst de måtte ønske, også til Månen, men turen dit er svært krevende på grunn av akselerasjonen og den isende kulden i rommet. Demonen beskriver likevektspunktet hvor Jordas og Månens tiltrekning er like store, og den beskriver hvordan Jorda og stjernehimmelen ser ut fra Månen – en beskrivelse som står seg ganske godt den dag i dag. Den forklarer at månedøgnet er på tredve dager, og at det blir isende kaldt i løpet av den lange månenatta. Til gjengjeld blir det kokende varmt i løpet av månedagen.

Demoner var nok vanligere på Keplers tid enn i dag, også i romtransporten. Heller ikke beskrivelsen av Månens innbyggere står seg like godt som de astronomiske beskrivelsene: Kepler var astronom, ikke exobiolog. Og verken i Keplers samtid eller i løpet av det neste århundret var det noen som kunne påpeke feil i Keplers spekulasjoner om utsikten fra og forholdene forøvrig på Månen. Tvert imot forholdt Kepler seg strengt til kunnskapene om astronomi og mekanikk på hans egen tid. (Naturlig nok, sia det var han som hadde gjort de vikigste oppdagelsene!)

3: Jules Verne

Derimot kan det ikke påstås at Jules Verne ( https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Verne )forholdt seg strengt til gjeldende kunnskaper i samtida. Da han ga ut de to månereiseromanene sine, «De la Terre à la Lune» i 1865 og «Autour de la Lune» i 1869, hadde Newtons «Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica” ( https://en.wikipedia.org/wiki/Philosophi%C3%A6_Naturalis_Principia_Mathematica ) vært tilgjengelig i 178 år. Og sjøl om Verne i.kke kunne regne, så hadde han minst en rådgiver som kunne det, for han visste at Jordas unnslippingshastighet er 11,2 km/s. Men rådgivningen innen Newtonsk mekanikk har tydeligvis begynt og sluttet med denne ene opplysningen.

I Jules Vernes månereise, som jeg bladde meg storøyd igjennom da den kom i norsk utgave («Reisen rundt månen», Tiden Norsk Forlag, 1950), reiser heltene i ei kanonkule. Ja, du leste riktig. Etter borgerkrigen i USA har Kanonklubben fått mange entusiastiske og dyktige medlemmer. Presidenten i klubben vil bruke denne kompetansen i vitenskapens tjeneste, så han får med seg et par andre entusiaster og samler inn penger til en månekanon. Løpet er 300 meter langt og plasseres i ei sjakt. Eventyrerne forsegles inne i ei hul kanonkule som heises ned og blir skutt ut med et smell som høres over hele Florida. Og sia Jules Verne har skjønt at luftmotstanden vil bremse prosjektilet, må utskytningshastigheten være 16 km/s hvis kanonkula fortsatt skal ha utslipningshastighet når den kommer opp i lufttomt rom.

Nå følger noen regnestykker. Jeg garanterer ikke at jeg har unngått en og annen desimalfeil; sånt har hendt før, så du må gjerne kontrollregne. Først ser jeg på utskytinga:

Et par ligninger fra Newtons mekanikk sier: V = A t, og S = 1/2 * At**2. Her er V hastigheten (16 km/s) ved utløpet av kanonen; S er lik lengden (300 m) på kanonrøret, A er akselerasjonen kanonkula får i kanonrøret, og t er tida det tar å skyte kula ut av kanonen.

Vi finner at t = 0,0375 sekunder, og A er 426.667 m/s**2, Eller omtrent 43.450 ganger tyngdens akselerasjon på jordoverflata. Veier du 80 kg der du står og går, vil du merke at i disse 0,0375 sekundene veier du 3.476 tonn. Det varer ikke lenge, men det er minst 4.345 ganger så mye som du tåler. Det forklarer nok at passasjerene blir svimeslått av utskytinga. I en Newtonsk verden er de flate som pannekaker lenge før de når munningen på kanonen.

Anta likevel at de på mirakuløst vis overlever! De er ute i atmosfæren, hvor de bremses ned fra 16 til 11,2 km/s. Den bevegelsesenergien som blir tapt bli konvertert til varme.

I regnestykket mitt har kanonkula en masse på 100 tonn. Men massen spiller ikke særlig stor rolle, sia den dukker opp på begge sider av likhetstegnet og kan forkortes bort. Anta at disse tonnene hovedsakelig består av stål (dvs jern), som har en spesifikk varmekapasitet på 452 Joules pr kg pr grad K, ifølge tabeller du finner både på nettet og i bøker. De fantes nok på Jules Vernes tid også.

I nedbremsinga taper kanonkula da en bevegelsesenergi på 6,55*10**12 Nm, som tilsvarer det samme i Joules. Anta at halvparten går med til å verme opp luft, og halvparten til å verme opp kanonkula. Da ser vi at kanonkula etter nedbremsing er blitt 7,2*10**4 grader varmere.

Så varm blir den selvfølgelig aldri. Den kommer ikke langt før både farkosten og passasjerene har gått over i gassform. Det er altså en god grunn til at måneraketter nå for tida er godt utstyrt med varmeskjold, som de slipper fra seg etterhvert som de blir skikkelig varme. De beveger seg ikke med sånne hastigheter som Jules Vernes kanonkule før de er godt over atmosfæren heller, og det er nok klokt.

Nå har vennene våre kommet seg ut i rommet, med den unnslipningshastigheten som både og fartøyet deres har fått. De er altså i fritt fall helt til de bremses ned? Nei, ikke hos Jules Verne! Der har de fortsatt en tyngde som blir mindre og mindre, helt til de når punktet der Jorda og Månen trekker på dem med like stor kraft. Der veier de nesten null. Kanonkula har såvidt fart nok til at de begynner å falle mot Månen, og da blir de sakte men sikkert tyngre igjen.

Nok en gang har Jules Verne misforstått Newton. For hvert eneste milligram i kanonkula, passasjerene og lasten deres er jo utsatt for akkurat samme tyngdekraft. De faller altså fritt, og det vil de gjøre helt til kanonkula blir bremset av en medbragt rakett og utsetter passasjerene for en kunstig tyngdekraft. Du har nok lagt merke til at astronautene på romstasjonen svever som snøfnugg rundt i kabinen, enda de befinner seg godt innafor Jordas tyngdefelt: De faller og faller fritt i sin egen og romstasjonens bane. Slik ville Vernes månereisende ha svevd inne i kanonkula også, hvis de og den var kommet så langt.

I Vernes historie reiser kanonkula i bane rundt Månen og blir slengt tilbake mot Jorda. Ingen rakett bremser kanonkula når den faller tilbake mot Jorda. Det er bare atmosfæren som bremser, og igjen ville de ha gått over i gassform lenge før de nådde havoverflata. Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor djupt ned i havet kula faller før den begynner å flyte opp igjen. Men kula er både hul og lufttett, så den flyter opp igjen, og når redningsmannskapene omsider kommer fram, sitter månefarerne og spiller domino.

Verne har dessverre dannet skole for en del seinere guttebokforfattere: Ikke med kanonkula si, men med forestillingen om at du blir lettere og lettere etterhvert som du beveger deg ut fra Jorda. Du gjør ikke det: I fritt fall veier du ingenting før rakettene blir skrudd på.

4: H. G. Wells

Om Verne har skrevet halvparten av vår science fiction-kanon (!), så har H. G. Wells ( https://snl.no/H._G._Wells ) skrevet den andre halvparten. Og når Verne hadde sendt sine helter rundt Månen, kunne ikke Wells være dårligere: Han sendte dem til Månen og lot dem lande. For at de skal kunne reise dit, introduserer han en fantastisk oppfinnelse: Cavoritt, oppfunnet av den ene deltakeren på ekspedisjonen, Cavor. Dette er et stoff som isolerer mot tyngdekraften. Ved å utstyre farkosten sin med vinduer som kan tildekkes med plater av cavoritt, klarer heltene våre å styre den helt til Månen. På vegen oppplever de å være uten tyngde: Rimelig nok, sia de kan isolere seg mot tyngdekraft!

Forholdene på Månen er beskrevet noenlunde realistisk, med perioder av intens kulde som går over i varme når Sola viser seg etter den lange månenatta. Måneboerne er – selvfølgelig, sia dette er Wells – avanserte skapninger som lever i et komplekst, sosialistisk samfunn. De ser ut som kjempestore insekter og har flokker av enorme månekalver som husdyr. Månelandskapet er dødt og goldt i kuldeperioden, men når Sola vsier seg og dampen stiger over de frosne slettene, vokser merkelige planter fram meed stor fart.

Jeg har ikke prøvd å regne på fart og akselerasjon, for med cavoritt kan man få til det man vil. Og det er problemet: Denne oppfinnelsen gir deg mulighet til å bygge alle slags evighetsmaskiner. Én mekanisme er den som frakter denne farkosten til Månen og tilbake igjen uten bruk av energi. En annen (tenkt) mekanisme er følgende enkle: Du legger ei plate cavoritt på bakken. Lufta over den blir vektlaus og stiger til himmels. Det skaper et undertrykk over plata, så vinden blåser fra alle retninger inn mot plata. Vinden frakter mer luft, som også stiger – og så videre. Vindenergien utnyttes av vindkraftverk rundt plata, og slik kan du skaffe deg så mye elektrisk kraft som du måtte ønske deg i all framtid.

Jules Verne skal ha blitt irritert over denne historien, som han oppfattet som etterligning av hans egen månereise. «Vis meg dette stoffet!» skal han ha sagt. Javisst, men Wells kunne jo godt ha svart: «Vis meg denne kanonen!»

5: Otto W. Gail

Endelig en fysiker!

I 1903 publiserte den russiske huslæreren Konstantin Tsjolkovski den klassiske rakettligninga ( https://en.wikipedia.org/wiki/Tsiolkovsky_rocket_equation ) som viser hvilken hastighet en rakett oppnår under ideelle forhold. Den skal visstnok ha vært utledet av William Moore allerede i 1813 (både Newtons bevegelsesligninger og hans differentialregning fantes jo ad også!), men ingen tok noen notis av Moore, og knapt nok av Tsjolkovski. Men så utledet Robert Goddard ( https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_H._Goddard ) og Hermann Oberth ( https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Oberth ) den samme ligninga, igjen uavhengig av hverandre, og begge to ble aktive forkjempere for romfart.

Romfartsforkjemperne fikk så stor tilslutning til ideene sine at New York Times var nødt til å slå kaldt vatn i blodet på dem: 13. januar 1920 trykte de sin berømte «Nothing to push against»-leder, hvor de hevdet at raketter ikke kunne virke i et vacuum, for der var det ingenting å skyve fra mot. Skribenten hadde nok ikke satt seg særlig godt inn i Newtons bevegelseslover. Først i 2009, etter at opptil flere raketter – deriblant Hitler-Tysklands V2 – hadde beveget seg gjennom rommet, fant de grunn til å trekke tilbake påstanden. ( https://www.popsci.com/military-aviation-amp-space/article/2009-07/new-york-times-nasa-youre-right-rockets-do-work-space/ )

Otto Willi Gail ( https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_Willi_Gail ) var en tysk journalist og forfatter. Han hadde studert fysikk og var en bekjent av Oberth. Diskusjonene deres om romfart inspirerte ham til å skrive både populærvitenskapelige bøker og romaner med romfart som tema. Romanene hans ble så populære at han ble oversatt, bl a til engelsk, og utgitt i USA. Den best kjente av disse romanene var antakelig «Hans Hardts Mondfahrt» fra 1925. Den ble oversatt til norsk også, og fant vegen til gutterommet midt i Vestre fGran («Til månen i rakett», Gyldendals Gode Guttebøker, 1950).

Jeg slukte alt som hadde med romfart å gjøre, og jeg kan ikke huske at Gails fortelling skilte seg ut fra (for eksempel) «Simon Black i himmelrommet» eller bøkene om rom-speideren Kemlo. Men ved gjensyn i dag blir jeg imponeret over hvor godt og realistisk Gail skildret romferden. Han lar (ganske korrekt) et fly bære raketten Wieland (Vølund på norsk!) høgt i atmosfæren, hvoretter rakettmotoren overtar. Han gir nøyaktige beskrivelser av drivstoffet og akselerasjonen, og skildrer presist hvordan romfarerne merker akselerasjonen som økt tyngde. Etter akselerasjonen befinner romfarerne seg i fritt fall, og denne tilstanden gir Gail også en realistisk beskrivelse acv. Idet de nærmer seg Månen, starter ekspedisjonens leder rakettmotoren for å bremse, før han setter Wieland ned på Månen, like mjukt og presist som Armstrong i 1969.

Denne romanen kunne nesten ha vært ei lærebok for tidlig romfart. Djevelen er i detaljene, men jeg klarer ikke å finne noen hull i framstillinga av ferden til Månen, eller av mekanikken rundt akselerasjon og nedbremsing. Romanen er likevel ikke ei kjedelig lærebok; forfatteren klarer hele tida å opprettholde spenning og framdrift i historien, samtidig som han krydrer framstillinga med alle de tekniske detaljene som gjør historien truverdig.

Ekspedisjonens leder er både flink og oppfinnsom, og ikke minst kan han å regne. Det oppstår flere tekniske problemer; da setter han opp noen regnestykker før han gjør akkurat slike tiltak som situasjonen krever. For eksempel: På Månen viser det seg at drivstofftanken har fått lekkasje. Dermed har de ingen mulighet til å komme levende hjem til Jorda. Hans Hardt veit råd: Han bygger et solkraftverk, bruker strømmen til å spalte vatn (de har funne is nede i krateret) og fyller tanken med flytende hydrogen og oksygen. Når Sola skinner på en skyfri himmel hele den lange månedagen, får de drivstoff nok til å komme seg hjem. En ingeniør etter mitt hjerte!

De har likevel ikke riktig så mye drivstoff som de trenger for å lande trygt på Jorda. Men Wieland har en landingsmodul; en lukket gondol med en kjempestor fallskjerm. De går i gondolen og frigjør den fra Wieland. Fallskjernmen folder seg ut når de kommer ned i atmosfæren, og mens Wieland faller rødgløende i havet, splintres og forsvinner, flyter gondolen med månefarerne opp til overflata igjen som en dupp. De blir reddet, men den medbragte journalisten mister alle notatene sine – de fulgte Wieland ned i djupet.

Detaljene fra Månen er så korrekte som det var mulig å få dem, for 99 år sia. De reisende har selvfølgelig romdrakter: En livsfarlig situasjon oppstår når en av dem får en liten rift i romdrakta – da mister han luft og kan omkomme hvis de ikke klarer å tette denne rifta. Det klarer de.

I motsetning til andre romfarere møter de ingen skapninger som minner om mennesker. Derimot dukker det opp en flokk av lange, ormeaktige vesener som kveiler seg rundt dem og bare lar seg drive bort med damp fra ei trykkluftkanne. Beskrivelsen av hvordan de lange, ormeliknende skapningene vrir seg og bukter seg om hverandre likner en forstørret utgave av et ormebol. Jeg mistenker at forfatteren en gang har sett et slikt et og blitt fascinert av det, og så har han forstørret det til et riktig ufyselig bilde av utenomjordiske skapninger.

Summering: Av de fem måneferdene jeg har tatt for meg, er det bare Gails fortelling som virker realistisk og gjennomarbeidet – takket være at han hadde kunnskaper til å gi seg i kast med en så krevende form. Forfattere etter ham har prøvd å skrive like realistisk uten at det går ut over handlinga. Ikke alle har klart det, og ikke alle har tatt seg bryet med å prøve heller.

Om noen amerikansk science fiction-forfatter har lest oversettelsene av fortellingene hans og latt seg inspirere, må det være Robert Heinlein. Større anerkjennelse kan en ikke gi en av de litterære romferdenes viktigste pionerer.

Øyvinds bøker

Jeg har restopplag av noen av bøkene mine, og jeg har IKKE tenkt å slenge dem på dynga. Den nyeste, Elide av Sarande, er tilgjengelig via nettbokhandler eller rett fra forlaget – søk «Elide av Sarande» på nettet. Da finner du flere nettbutikker som selger den. NB: Du finner mange tilbud om feriereiser til Saranda også. Unngå forvekslinger; ferieturen tar lengre tid og er mye dyrere.

Du kan også bestille «Elide av Sarande» fra forfatteren: Vipps 300 kroner til ØKM, 982 65 009, og skriv adressen din i meldingsfeltet! Da sørger jeg for at forlaget sender den til deg. Det kan ta noen dager. Les mer om denne boka lengre nede her.

Dessuten kan du bestille eldre bøker direkte fra meg. Da skriver du  adressen din i meldingsfeltet, og dessuten sender du en SMS til 982 65 009 om HVILKE bøker du vil ha. Du klarer det nok: Først vippse noen kroner, og så sende en SMS. Selvfølgelig kan du sende en forklarende SMS i tillegg. (Og hvis du synes noen av prisene er stive: Jeg betaler portoen, og det er blitt DYRT å sende brev og bøker her i landet!)

Her er noen bøker jeg har på lager:

1: Følge en drøm - innbundet, Aventura 1984. Harry og Roger drar på motorsykkelferie til England for å finne igjen sin tapte ungdom. På vegen må de reise gjennom tid, rom og forskjellige andre dimensjoner for å redde multiverset slik vi kjenner det. Dette er forhistorien til «Kommer aldri levende herfra igjen», som du kan lese gratis på Øyvinds globb: https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.html - Men for å få tak i «Følge en drøm» kan du vippse 250,- kr til 982 65 009. Skriv 1 og deretter adressen din i meldingsfeltet, så går det nok bra, skal du se.

2: 1989 – innbundet, Dreyer 1982. Framtidsfortelling fra en alternativ virkelighet, om forvaltningssamfunnets sammenbrudd allereede i 1989. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

3: Skyld – innbundet, Bladkompaniet 1993. Krim og spenning fra jappetida. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

4: Stjerner over Tharsis – nye fortellinger fra Mars. Heftet. Bok- og magasinforlaget 1995. Science fiction-fortellinger som ikke har rukket å bli foreldet ennå. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

5: Mørke over Dunwich – heftet. Bok- og magasinforlaget 1991. Lovecraftig skrekk i en idyllisk engelsk landsby. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

6: Vindens datter, bjørnens bror – heftet. Bok- og magasinforlaget, 1997. For 40.000 år sia levde neandertal-menneskene spredt i Europa og Nord-Asia. Samtidig vandret flokker av «moderne» mennesker nordover og vestover med kultur og teknologi som gjorde at de kunne utnytte viltet på de store slettene. Et sted i Europa møttes de: To slags mennesker, to kulturer, to verdener. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

7: Makt – innbundet. Aventura 1983. For 5.300 år sia ble noen enorme gravmonumenter reist i Boyne-dalen i Irland av «primitive» steinalderfolk. En roman om sivilisasjonens røtter.  Vipps kr 250,- til 982 65 009. 

8: Pålgrims vandring – innbundet. Cappelen 1985. «Sola svartner, jord siger i havet, stjerner kverver av himmel-kvelven. Eimen gøyser, ilden sleiker, loger leiker lukt til himmels.» (Voluspá, v 57.) En roman om klima, Island, kjærlighet og mytologi. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

9: Møt meg i Moolawatana – innbundet, Cappelen 1986. Fortellinger fra Australia, Irland, Alaska, Bjonskauen og andre mytiske steder. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

10: Snön på Nix Olympica – NOVA pocket, 1986. Även på svenska! Fortellinger fra Mars. Vipps kr 150,- til 982 65 009.

Og som sagt :

Elide av Sarande - heftet, Kolofon Forlag, 2024. Vipps 300,- til 982 65 009.

Nok en gang: Husk ALLTID din egen adresse i meldingsfeltet når du vippser! Ellers kan det gå riktig galt. Jeg får penga dine, men du får kanskje ikke boka mi. Da blir du sur, og slik kan vi ikke ha det.

Anelsens mangel

Jeg hører svært gjerne på reportasjer med den fortreffelige NRK-journalisten Yama Wolasmal. Han bruker åpenbart mye tid på å sette seg grundig inn i sakene han vil grave seg ned i, og han har en unik bakgrunn for å kunne sette seg inn i konflikter i Midt-Østen. Han trekker ingen konklusjoner: Det overlater han til den observante seer.

For ei tid sia inetrvjuet han en eldre kar i en kibbutz på grensa til Gaza. Mannen virket svært sympatisk; han hadde ingen tydelige motforestillinger mot palestinere. Nå var han tynget av fortvilelsen over et nært familiemedlem som fortsatt sitter fanget som gissel. Han var fortsatt sjokkert over grusomhetene som Hamas og Islamsk Hellig Krig begikk den 7. oktober. Den reaksjonen er det svært lett å forstå.

Mest av alt virket det som om han var sjokkert over fiendskapen fra folk han hadde ansett som gode naboer. Flere ganger kom han tilbake til at han hadde arbeidet på kibbutzen sammen med mange palestinere og lært dem opp i fruktdyrkingsfaget ut fra sin egen kompetanse, samlet gjennom mange tiår. Han hadde aldri ant at disse vennlige arbeidsfolka kunne huse et slikt hat, forklarte han.

Her har vi altså en liberal, velmeinende israeler som prøver å bidra til et godt forhold mellom israelere og palestinere. Han trur at han har bygd gode, menneskelige relasjoner. På alle måter en sympatisk fyr, med holdninger som visstnok er ganske vanlige i kibbutsene nær Gaza. Det er som om han har fått revet bort bakken under sin vennlige livsanskuelse og plutselig stirrer ned i et avgrunnsdjupt høl. En kan forstå ham.

Så tenker jeg: Menneskene som er klemt inne i Gaza er ertterkommere av folk som rømte fra den etniske rensinga i 1948, da israelske militser massakrerte landsbyer og jaget folk fra gard og grunn. Slik utvidet de det territoriet som Israel kontrollerte langt ut over FNs delingskart. 750.000 mennesker ble drevet bort. Flertallet endte i Gaza, og der har de og etterkommerne deres vært sperret inne fra 1948 til i dag. Mens amerikanere, russere og europeere som påberoper seg at deres forfedre bodde der for 1800 år sia flytter «hjem» og bygger landsbyer og kibbutzer, får ingen palestiner vende tilbake til garden og landsbyen som besteforeldrene ble drevet bort fra for 76 år sia.

Men minnet om fordrivelsen, nakba, lever: Det er et nasjonalt traume like djupt og nærværende som israelernes minner om masseutryddelsen. Og et traume blir ikke borte av å bli undertrykt med makt, gang på gang: Tvert imot, det blir et stadig djupere og stadig mer betent sår.

Med ujevne mellomrom har de gjort opprør. Hver gang er de blitt drevet tilbake av en overlegen militærmakt, og de nybygde bygningene deres er blitt bombet enda en gang. Hver gang har forholdstallet mellom antall drepte ligget i størrelsesorden 10 palestinere til 1 israeler. I den nåværende konflikten er det satt en ny standard; nå har forholdstallet passert 35 til 1. Israel har jo rett til å «forsvare» seg.

Ønsket om å vende tilbake til hjemlandet har overlevd i den fordrevne befolkningen. I perioder mellom de voldelige konfliktene har mange kunnet reise inn i Israel som dagarbeidere, kontrollert av israelske soldater som ser til at de er tilbake på plassen sin når kvelden faller på. Slik har de fått lov til å bidra til de nye eiernes velstand, i frukthager og landsbyer som deres egne besteforeldre ble drevet bort fra.

Fra landet bak piggtråden har de kunnet se hvordan hagene har båret stadig mer frukt. I fjor høst kunne de nyte lyden av livslyst og glede på avstand, der de nåværende eierne arrangerte musikkfestival.

Wolasmals intervjuobjekt er nok ikke den eneste liberale israeler som ble sjokkert over hatet og villskapen som fosset fram den 7. oktober. De har ikke ant hva slags følelser som 76 års landsforvisning har fostret. Ett eneste glimt av forståelse for de andres tap og frustrasjon klarte jeg ikke å oppfatte – ikke en gang hos denne sympatiske representanten for det liberale Israel.

«I anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel», står det i Peer Gynt. Fyren med hoven kan regne med god fangst i Gaza og omegn i mange år framover.

Innfør borgerlønn!

 

En stadig større del av befolkningen blir pensjonister. Stadig flere unge faller utafor arbeidslivet på forskjellige måter. Det blir stadig færre igjen til å gå på jobb – og en stadig større andel av arbeidstakerne jobber i trøste-og-bære-yrkene, som også betales av det offentlige. Hvordan skal den stakkars Staten ha råd til alt dette?

Vi må jage flere ut i arbeidslivet. Vusjt, vusjt! Uføre og pensjonister må tilbake på jobb. Vusjt, vusjt! Fram med feiekosten! Her må vi bruke skarpere lut og se med mistankens skjerpede blikk på unnasluntrerne. Ellers går ikke morgendagens samfunn rundt lenger! Da får vi ikke råd til statlige direktører til flere millioner pr stykk, eller byråkrater til langt over millionen. Hvordan skal det gå med landet vårt da?

Det kommer til å gå veldig bra. Her følger litt folkeopplysning:

Oljefondet - «Statens Pensjonsfond Utland», som en lur politiker fant på å kalle det – har i dag en markeedsverdi på 18.553 milliarder kroner. ( https://www.nbim.no/no/oljefondet/markedsverdi/ ) Når regjeringene henter noen milliarder fra dette fondet, stort sett i samsvar med handlingsregelen, så er det slett ikke oljepenger de henter, slik det alltid blir påstått: Det er avkastning fra et fond som har plassert penger rundt omkring i verden i alle slags virksomheter, og som gir avkastning slik gode og veloppdragne investeringer skal gjøre. Grunnen til at dette fondet eksisterer, er at en flink innvandrer fra Irak overbeviste oss om at det er lurt å plassere noe av overskuddet i et fond, når vi driver og pumper verdier opp fra havbunnen. Slik unngikk vi å pumpe overskuddet rett inn i økonomien, pådra oss den hollandske sjuken og gå konk, slik land som blir søkkrike av naturrikdommer bruker å gjøre. Nå sitter fondet investert rundt omkring i verden og blir stadig feitere, helt uavhengig av hva som skjer med oljen. Dermed kan vi fortsette å ta ut «oljepenger» i all evighet, lenge etter at den siste oljebrønnen er plugget igjen.

Jeg er ingen lur investor. Jeg tjente riktignok noen kroner på aksjehandel i den tida da Spetalen sa at nå kan enhver idiot tjene penger på aksjer. Og deretter satte jeg, som den idioten jeg var, det meste av fortjenesten i en livspolise som var knyttet til overprisete IT-aksjer, og på et par år var halvparten borte igjen. Så nå har jeg mine få sparekroner i et vanlig aksjefond.

Norges Bank har sikkert like flinke forvaltere som de flinkeste fondsforvalterne ellers. Jeg har ikke klart å regne ut hvor stor avkastning «oljefondet» har hatt over de siste fem åra, for det er et komplekst regnestykke når det stadig renner ny olje inn på kontoen. Men jeg klarer fint å finne ut hvor stor avkastning forvalterne har pint ut av min egen, beskjedne konto, og det er 11,5 % i året i gjennomsnitt. Og da er jeg helt sikker på at de har holdt litt tilbake til seg sjøl også; forvaltere skal jo også leve, stakkar.

Noen aksjer går til himmels; andre går i null. Jeg sitter fortsatt med aksjer i REC til en verdi av noen tiøringer. Men i det lange løp – hvis du har råd til å vente – går de gjennomsnittlig OPP. Og i snitt gir de alltid større avkastning enn en langsiktig sparekonto i banken.

Oljen under Nordsjøen utgjorde en verdi som tilhørte oss alle. Etterhvert som den ble pumpet opp, ble litt – bare litt! - av denne verdien saltet ned i Oljefondet. Så dette fondet tilhører oss alle, det også. Hvis fondet betaler et utbytte på beskjedne 6 % i året, altså bare litt mer enn på sparekontoen din i Utbyttingsbanken, gir det ei utbetaling på 1.113 milliarder i året.

SSB veit det meste om oss. De sier at i 2023 var vi 4,25 millioner norskinger fra 20 år og oppover ( https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning/artikler/slik-ser-befolkningen-i-norge-ut ). Hvis 1.113 milliarder penger deles likt på 4,25 millioner norskinger, så blir det 262.000 pr snute.

Ei borgerlønn på 262.000 ville gi hver eneste vaksen norsking en økonomisk grunnplanke. Litt mer enn minstepensjonen for enslige; litt mindre enn uførepensjon uten opptjente rettigheter. Den snille Staten regner altså med at dette skal du – såvidt – kunne klare deg på.

Borgerlønn er ikke noe du skal trenge å trygle og be om. Du skal ikke behøve å gjennomgå nedverdigende møter og samtaler, sende skjemaer og dokumenter i evigheter, for å overbevise ansiktslause makthavere om at dette er noe du trenger og har krav på. Borgerlønn får du uten at du må gå til trygderetten først.

Jeg gjentar: Oljefondet er vår felles eiendom, fordi den stammer fra vårt felleseie i form av naturressurser. Hver eneste norsk borger - oljeingeniøren, NAV-direktøren og uteliggeren - har én og bare en aksje i dette fondet, og rett til samme utbytte. Ved 6 % avkastning vil fondet slett ikke bli tappet over tid; historisk har gjennomsnittet vært mye høgere. Hvis ikke verden går under – noe den riktignok fort kan gjøre - , så kommer fondet til å fortsette å legge på seg. (Og hvis verden går under, hjelper det ikke å gå til NAV heller.)

Selvfølgelig vil alle som kan likevel prøve å tjene til sitt daglige brød ved vanlig arbeid: 262.000 i året er ikke akkurat noe å bli feit av, sjøl om det blir justert i takt med fondets videre vekst. For arbeidsfolk blir det en vanlig skattbar inntekt på toppen av annen inntekt. I snitt vil altså minst 40 % av de 6 prosentene i praksis tilfalle Stat og kommune. Men de som ikke har noenting ellers vil få et eksistensminimum uten å trygle og be. De som sitter så trangt i det at de bare nesten klarer seg vil også få det romsligere.

Det blir ikke færre arbeidstakere fordi om de vanskeligst stille får det litt lettere. Riktignok sparer vi inn noen funksjonærer som bruker arbeidstida på noe så uproduktivt som å skille mellom verdige og uverdige trengende. Og sia maskinene tar unna stadig mer av det arbeidet vi har brukt å trenge folk til, kommer vi i all overskuelig framtid til å ha nok arbeidsfolk til de viktige oppgavene.

Krev borgerlønn nå! Det er din rett: Du eier 1/4.250.000 av de verdiene som sitter spredt rundt på verdens børser. Da har du rett til din del av avkastningen også.

Og takket være en syrisk innvandrer har landet råd til å innføre borgerlønn.

Jekkpottens år

 

Jekkpott kommer fra engelsk «jackpot». Jekkpott oppstår når alle pokerspillerne har jekket. Da blir pengene liggende i potten, og gevinsten for den som vinner neste omgang blir desto større.

Å jekke betyr å passe. Vi brukte å ha en slags regel om at du trengte minst tierpar for å åpne. Men hvis du vant potten med rutertre, sparfem, hjerteråtte, ruterni og kløverknekt etter at alle hadde kastet seg, så var det jo ingen som kunne sjekke om du hadde jukset med åpningen, for da fikk ingen se kortene dine. «You gotta know when to hold, and know when to fold, and know when to walk away, and know when to run - « sang Kenny Rogers. ( https://www.youtube.com/watch?v=mGdHh48QoE0 )

I Robert A Heinleins novelle «Year of the Jackpot» fra 1952 oppdager hovedpersonen, en statistiker, at forskjellige trender og tendenser går i sykler. «Vi er lemener,» fastslås det i novellen; hvis noen begynner å gå med lang, edwardiansk frakk, og flere følger etter, er gatene plutselig fulle av teddy boys. En sjelden gang hender det at alle sykliske tendenser topper seg samtidig, til det vi kaller en perfekt storm. En jekkpott.

Det finnes mellom 75 og 199 millioner tonn plastavfall i havet, ifølge en FN-rapport. ( https://www.wwf.no/dyr-og-natur/hav-og-fiske/plast-i-havet ) Innen 2040 kan årlig plastforurensning bli tredoblet fra i dag, ifølge samme rapport. All denne plasten ender opp som mikroplast og sprer seg overalt. Du har stadig mer mikroplast i magen, i hjertet, i nyrene, i blodårene, i testiklene (hvis du er en mann), i hjernen. Jenter blir født med alle de eggene de skal gi fra seg i livet, og de inneholder mikroplast. Stadig mer for hvert år som går. Ingen veit hvordan dette påvirker deg, men det forskes på saken.

I 1900 slapp vi mennesker ut 2 milliarder tonn CO2 i atmosfæren. I 1950 slapp vi ut 6 milliarder tonn. I 2000 slapp vi ut 25 milliarder tonn. I 2022 slapp vi ut 38 milliarder tonn. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/ ) Utslippene øker fortsatt. - I før-industriell tid inneholdt atmosfæren ca 280 milliontedeler CO2. I 1960 hadde tallet steget til 315. I 2000 hadde vi passert 360. ( https://www.britannica.com/science/Keeling-Curve ) Tidlig i august i år var tallet oppe i 426. ( https://gml.noaa.gov/ccgg/trends/monthly.html ) Det stiger fortsatt, og stigningen er fortsatt eksponensiell.

I 1900 utgjorde summen av alle menneskeskapte ting (fra synåler til krigsskip) 30 milliarder tonn. I 1950 hadde dette økt til 100 milliarder tonn. I 2000 passerte vi 1000 milliarder tonn. I 2020 nådde vi 1.300 milliarder tonn, og da passerte vi summen av massen til alle levende skapninger på Jorda, fra amøber til blåhval. ( https://www.scientificamerican.com/article/human-made-stuff-now-outweighs-all-life-on-earth/ ) Tallet øker fortsatt, og veksten er mer enn eksponensiell – den er hypereksponensiell.

Fra 1971 har organisasjonen Global Footprint Network beregnet Earth Overshoot Day, det vil si den dagen i året da vårt totale forbruk passerer planetens biologiske produksjonskapasitet for et helt år. I 1972 falt denne dagen på 27. desember. I 1990 hadde den rykket fram til 18. oktober, i 2000 13. september, og i år falt den på 1. august – det vil si at vi ville ha trengt 1,7 jordkloder for at kloden skal kunne produsere like mye som vi forbruker. ( https://www.wwf.no/klima-og-energi/earth-overshoot-day ) Datoen faller stadig tidligere på året. Organisasjionen beregner også Earth Overshoot Day for hvert land. For Norges vedkommende falt dagen på 12. april. Det vil si at hvis alle mennesker i verden forbrukte slik som oss, måtte vi ha hatt 3,56 jordkloder hvis produksjonen skulle ha vært i balanse med forbruket. Både her i landet og i resten av verden vil vi gjerne øke forbruket, så disse datoene faller stadig tidligere på året.

For fire år sia påpekte jeg at den økonomiske veksten vi har hatt ganske lenge, i Norge som i verden, egentlig ikke er en vekst i reell verdiskaping. Det er en vekst i forbruk, som i stadig større grad opprettholdes ved at vi bruker opp naturverdier. ( https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html ) Disse uttakene bokføres ikke, dvs verdien av oppbrukt eller ødelagt natur settes til 0. Dette er det samme som å tære på oppspart kapital og å kalle hvert uttak fra sparekontoen for «inntekt». Slik bokføring får du ikke lov av revisoren din til å drive med i en bedrift, men i nasjonalregnskapene er det lov. En av kildene mine var en omfattende studie fra 2014, som beregnet at økosystemene på grunn av arealbruksendringer ble tappet for verdier tilsvarende minst 4,3 trillioner dollar årlig. ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0959378014000685?via%3Dihub ) Før eller seinere er sparekontoen tom; det finnes ikke flere naturverdier som vi kan tære på. Hva skjer da? Kanskje slikt som foregår i Sudan i dag. Eller i Midt-Østen. Eller i Myanmar. Eller i Middelhavet. Eller på grensa mellom Latin-Amerika og USA. Eller -

For seks år sia påpekte jeg at forandringene i menneskenes verden går raskere, og raskere, og raskere. ( https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html ) Det skyldes, på et helt grunnleggende plan, at menneskene på et punkt i evolusjonen begynte å spesialisere seg på en helt ny ferdighet, nemlig kultur. Denne ferdigheten endret vår evolusjon på en grunnleggende måte: Nye tilpasninger overføres ikke lenger (bare) genetisk. De overføres også kulturelt. Evolusjonen løfter seg sjøl etter bukseselene og blir sjølforsterkende.

Den nyeste endrings-forsterkeren er maskinell intelligens. I 2018 fuktet jeg pekefingeren, løftet den mot vinden og tippet at singulariteten, punktet der endringstakten stiger mot uendelig, vil inntreffe i 2050. Men etter at jeg skrev dette, har vi fått det som mange kaller AI-revolusjonen, med Chat-GPT og alle dens etterfølgere. Denne revolusjonen er ikke bare sjølforsterkende; den er sjøl-akselererende. Så nå framskynder jeg singulariteten: Den kommer nok allerede i 2040, tenker jeg. - Omtrent samtidig med at vi passerer togradersmålet med god margin. Kanskje topper alle disse andre tendensene seg omtrent samtidig også.

I Heinleins novelle topper alle tendenser seg på én gang. Hovedpersonen og den nye kjæresten hans flykter fra tumulter i storbyen til landstedet i ørkenen, der de kan føle seg trygge til alt går over. På vegen dit oppfatter de at Los Angeles er blitt utsatt for et atombombeangrep. (Dette var i 1952; kjernefysisk krig var ennå ikke blitt totalt ødeleggende. Strategien Mutually Assured Destruction – MAD – var ennå ikke innført. I dag sitter Putin og Mededev og kaster ball med bomben sin.)

Heinleins hovedperson og dama hans priser seg lykkelige for at de har unnsluppet. De nærmer seg hytta, og oppdager på vegen at det er kommet noen rare flekker på Sola. Flekkene sprer seg: Sola er i ferd med å gå over i sin nova-fase. De befinner seg virkelig i jekkpottens år.

Den tause høsten

 

Jeg eier Kvernvoldssetra, et setertun med to gamle bygninger ved et skogsvatn på Veståsen. I barndommen og ungdommen var jeg der ofte – sommer og vinter, vår og høst. Jeg sto ofte på setervollen og såg ut over vatnet. Da kunne jeg høre plystring, sang og skrik fra de vingete skarer. Ugle som huet i skogen bak meg. En vårmorgen kunne jeg – hvis jeg var heldig – høre orrhanen som buldret både i Kophaug rett i nærheten og fra Korpeberga, lengre borte. En sjelden gang en tiur som klukket og filte. Ko-ko, ko-ko, ko-ko, maste gauken hver bidige forsommer.

Var snøen borte, kunne jeg ikke stå rolig lenge om gangen. Den allestedsnærværende blindingen sørget for det: Flekkfanten, som folk kalte den; ei flekkete flue som ikke surrer der den flyr, heller ikke når den setter seg på nakken eller leggen din for å bite. Den er lett å slå ihjel når du først oppdager den, for den er ikke følsom for bevegelser slik flua og myggen er; den sitter rolig og suger blod til du får klemt den flat. Imens har det gjerne landet en ny en på ryggen din, en du ikke merker før den har sugd seg ferdig.

I tillegg til blindingen surret det av mygg, selvføgelig. Og knott som steig som skyer fra graset når du gikk. De skaffet deg garantert en ring av røde, kløende stikk i ankelhøgde i løpet av en dag. Du vente deg til det. Av og til en klegg i mer seriøs størrelse. Øyenstikkere i store skarer nede ved vatnet. Ikke en sommer uten et nytt vepsebol inne på låven. En påske hadde vi humlebol i tømmerveggen til kammerset; det oppdaget vi da det begynte å brumme inni der etter at vi fikk fyrt opp. Jeg innrømmer at jeg gikk drastisk og kverkerisk til verks da jeg oppdaget dem: Jeg skulle sove på kammerset og skjønte at nå gjaldt det humla eller meg.

Av forskjellige grunner har jeg vært der sjeldnere i seinere år – i fjor og i år har jeg ikke fått båten på vatnet en gang. Den ligger svart og halvsprukken med ræva i været nede på stranda og venter forgjeves på en grundig omgang med tjyru, noe som trengs før jeg kan tenke på å få den uti.

Nå har jeg vært på setra et par ganger i august. Det er fortsatt stemningsfullt, på en rar, melankolsk måte, å sitte og se på disse tømmerbygningene som morfaren min satte opp for over hundre år sia. ¹

Eller se ut over Sortungen, med øyer og sund, kranset av skau (nå ja: Granplantasjer) på alle kanter.

Men lydene mangler. Ingen fluer som surrer; ikke en blinding, en mygg eller en veps å se. Ingen fugler som skriker eller piper eller synger. For hva har vel småfuglen her å gjøre, her hvor det knapt finnes en mygg de kan leve av? Ikke en gang kråke eller skjor, disse gløgge generalistene som klarer seg godt nede i bygda, på alt vi mennesker slenger fra oss. At de ikke finnes her, tyder på at det ikke har vært stor trafikk til hyttefeltet på Kophaug heller.

Jeg rusler en tur over vollen. Da får jeg endelig øye på en ørliten øyenstikker mellom grastustene. Jeg føler meg nesten som turistene i «Seven Views of Olduvai Gorge»² , der de rusler nedover stien i landskapet hvor forfedrene våre levde for noen millioner år sia: Plutselig ser de ei lita firfisle som piler over stien, og det er en sensasjon – så store dyr er en sjeldenhet i denne framtidsverdenen.

Jeg har løpt – nå ja; luntet - den gamle treningsrunden min. (Denne runden tilbakela jeg på godt og vel 35 minutter for 40 år sia. Nå bruker jeg over en time, og det er da rart; nå har jeg jo nedlagt mye mer enn de 10.000 timene som trengs for at du skal bli virkelig god?) Da jeg var mye yngre enn nå, samlet jeg alltid en sverm av beundrere rundt meg på løpeturene gjennom Toverudsmarka; irriterende fluer som holdt følge med meg og satte seg på ansiktet og andre deler av meg, sikkert fordi det stinket svette og karbondioksyd av meg der jeg løp.

Jeg garanterer at jeg peser og svetter minst like mye nå som for førti år sia. Men ingen sverm av beundrere følger meg; jeg trenger ikke engste meg for å dra inn én av dem med pusten. Fluetettheten er altså ikke stor nok til å danne en slik sverm.

Jeg syklet Trondheim-Oslo noen ganger og brukte å trene på sykkel i hele sesongen. Det var alltid en risiko for å trekke inn en flyende fant når du peste som verst – i verste fall en veps. Den verneverdige racersykkelen min har stått i opplag i et par sesonger nå, men risikoen for fluer og veps i halsen falt til omtrent null for mange sesonger sia. - Og har du hatt lapp og bil så lenge som jeg, husker du at frontruta ble pepret av insekter når du var ute og kjørte. Du kunne spyle og bruke vindusviskeren lenge, men etter noen timer måtte du stanse og vaske bort flekkene manuelt. I dag kan du kjøre i ring rundt Jarenvatnet så lenge du lyster: Det eneste du risikerer å få på frontruta er vegstøv.

I mai i år la Norsk institutt for naturforskning fram en rapport som viste at den registrerte insektbestanden har sunket med fjorten prosent pr år de siste fire år.³ Fjorten prosent! Over 10 år betyr det at bestanden reduseres til litt mer enn en fjerdedel. Over tjue år: Ned til 7 %. Over tredve år... Regn sjøl.

Det er foretatt mange studier som viser at insektbestanden synker, og at reduksjonen går raskt. For sju år sia viste tyske forskere at bestanden i tyske nasjonalparker var redusert med 75 % på 27 år. ⁴ Fullt så fort går det ikke internasjonalt, men i 2020 viste en stor studie et globalt fall i insektbestanden på 25 % over 30 år.

Det er mange grunner til at insektene blir borte. Alle krefter virker i én retning; ingen krefter virker i motsatt retning. Forurensing, særlig av sprøytemidler som brukes nettopp for å bli kvitt insektene. Arealbruksendring – insektenes habitater blir motorveger, hyttefelt, fornøyelsesparker, kjøpesentra. Klimaendringene, som nå går for raskt til at bestandene klarer å tilpasse seg.⁵ I skogene på Østlandet dessuten: Flatehogst, som omdanner biomangfold til monokulturer. Skogsbilveger, som kapper habitatene opp i stadig mindre biter. Grøfting av våtmarker.

Insektdøden er jo bare en del av den omfattende masseutryddelsen som pågår over hele verden. Men i vårt daglige liv og virke legger vi ikke merke til at geirfuglen, dodoen, pungtigeren og det hvite neshornet forlengst er borte. Insektdøden er lettere å se, hvis vi tar oss bryet med å se etter.

Vi overlever ikke hvis insektene blir helt borte. - Jo, kanskje – men vi må legge om matvanene våre radikalt. Og fuglesangen får vi aldri høre mer. Verden onmkring oss blir så uendelig mye fattigere. Det er nå 62 år sia Rachel Carson ga ut «Den tause våren», der hun varslet at sprøytemidler og annen naturødeleggelse ville føre til insektdød og til at de artene som avhenger av dem, blant annet fuglene, også vil bli borte. ⁶

Rachel Carson gikk bort alt for tidlig: Liksom alt for mange av de mest uunnværlige ble hun rammet av kreft. Men hadde hun reist med tidsmaskin og havnet på Veståsen i 2024, kunne hun ha fulgt opp langtidsvarselet sitt med en bekreftelse. Den ville ha fått tittelen «Den tause høsten».

1Jeg tenker ofte på hvordan han fikk satt opp disse laftebygningene: Rydde tomt, rulle på plass store steiner til grunnmur. Felle tømmer med øks og sag, kviste og borke tømmeret, dra stokkene til vollen med hest og doning. Hogge til laft, legge stokklag på stokklag og åser til tak – deretter sjølve taket; kunne ikke la bygget stå åopent for vind og vær en hel vinter. Frakte takstein (Onsaker-stein, beste kvalitet) med hest fra bygda og opp. Hjelp hadde han jo av folk på nabobrukene; de byttet på arbeidskraft og kunnskap når store ting skulle gjøres. Vanskelig å begripe i dag: Ikke bare satte han opp seterbygningene; han satte opp ei fiskebu som ble til hytte ute på Furuholmen også, og ei fiskebu til lengre inne på åsen, i Haukfjordsundet, sammen med en kar fra nabogarden. Slikt måtte gjøres mellom onnene på småbruket; nyttet ikke å skofte det som var livsgrunnlaget for hele storfamilien. De kvidde seg ikke for arbeid, folk i hans generasjon.

2https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Views_of_Olduvai_Gorge

3https://bysarpsborg.no/faerre-insekter-i-naturen-nedgangen-fortsetter/

4https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0185809

5 Jo visst, naturen klarer alltid å tilpasse seg: Det gjorde den etter den siste store masseutryddelsen også, for 65 millioner åår sia. Det tok bare noen hundre tusen år før artsmangfoldet var gjenopprettet.

6https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tause_v%C3%A5ren

To æresgjester og to romaner: Ei subjektiv og fordomsfull vurdering av bøker av John Scalzi og Adrian Tchaikovsky

 

Norcon 30 (årets science fiction-kongress) hadde fire utenlandske æresgjester, hvorav to utenlandske: Adrian Tchaikovsky ( https://en.wikipedia.org/wiki/Adrian_Tchaikovsky ) og John Scalzi ( https://en.wikipedia.org/wiki/John_Scalzi ). Tchaikovsky er engelsk; Scalzi er amerikaner.

Jeg hadde aldri lest noen av dem og bestemte meg for å rette opp denne mangelen. På Tanum hadde de to bøker av Tchaikovsky og bare ei av Scalzi, så jeg rasket med meg det de hadde. Her følger min vurdering av disse bøkene: Ga de meg leselyst? Ga de meg nye tanker i huet? Var de spennende? Hvordan utnyttet forfatterne science fiction-formatets uendelige muligheter – klarte de å skape undring, fantastiske og truverdige verdener, visjoner? Store, strenge krav.

Jeg endte med to vidt forskjellige vurderinger, for å si det svært forsiktig.

John Scalzi: «The consuming fire» 

Denne boka omtaler jeg ikke her. Det ville være urettferdig overfor forfatteren, som har fått både Hugo (science fiction-verdenens mest prestisjefylte pris) og  Robert A. Heinlein-utmerkelsen for "outstanding published works in science fiction and technical writings to inspire the human exploration of space". Forfatterskapet hans må altså inneholde gullklumper. Dette er ikke en av dem. 

Adrian Tchaikovsky: «Children of Time»

Jeg leste først kortromanen, eller langnovellen, «Elder Race». Den gikk unna i et jafs. Fortellinga viser en framtidsverden på en fremmed planet med truverdige personer og miljø, og den har ei spennende handling med overraskende utvikling. De naturvitenskapelige detaljene er truverdige, noe som alt for ofte ikke er tilfellet i sånne romeventyr. Denne boka ga mersmak, så jeg bestemte meg for å prøve den mye lengre og langt mer ambisiøse romanen «Children of time».

Dette er en mammut på 600 sider. Som om ikke det er nok, så er det den første i en serie på tre; de to neste heter «Children of Ruin» og «Children of Memory». Hele serien ble tildelt Hugo for beste serie på verdenskongressen i 2023. Etterpå har det vært mye fannisk hurlumhei: Kongressen ble arrangert i Kina, og i nominasjonsprosessen før kongressen skal komiteen ha silt bort kandidater som kunne virke støtende på vertslandet. Se f eks her: https://www.salon.com/2024/02/16/hugo-awards-scandal-china-censorship/ Dette har ført til en skikkelig oppvask. Hugoene blir stående, men Tchaikovsky har kunngjort at han ikke vil bruke denne utmerkelsen på CV-en sin. Det avtvinger respekt.

Tchaikovsky bygger et framtidsunivers i stort format. Menneskenes imperium mellom stjernene har vokst og vokst, samtidig som konfliktene der hjemme er blitt stadig mer voldsomme og utkjempes med stadig mer avansert teknologi. På slutten av ekspansjonsperioden har menneskene begynt å terraforme jordlike planeter. Samtidig har konfliktene vokst til en altutslettende verdenskrig. Terraforming-ekspedisjonene ble overlatt til seg sjøl, uten noen kontakt med det hjemlige solsystemet.

Noen tusen år seinere har en ny sivilisasjon etablert seg på ruinene av den første. Ved å utnytte restene av gammel teknologi klarer sivilisasjon 2.0 å sende stjerneskip med flyktninger fra den ubeboelige hjemplaneten, i håp om at terraformingprosjektene har skapt beboelige verdener der flyktningene kan bosette seg. Stjerneskipet Gilgamesh når fram til en av de terraformete planetene, som er blitt en paradisisk kopi av den grønne Jorda, slik den var før menneskene ødela den fullstendig. Det viser seg at de ikke er velkomne.

Lederen for det opprinnelige prosjektet, Avrana Kern, har hatt sin egen agenda og et eget underprosjekt: Hun har innsett at menneskeheten har spilt fallitt, og at nye versjoner av menneskelige sivilisasjoner bare vil gjenta de samme destruktive feilene som den første. I stedet vil hun sørge for at det utvikler seg tenkende skapninger med andre og bedre egenskaper. Ved terraforming har det nye paradiset fått en økologi som i store trekk er lik den Jorda ville ha hatt uten mennesker, med planter og dyr, sopp og mikrober som på Jorda. Her har hun plassert apekatter som hun håper skal utvikle menneskelig intelligens. For å sikre ei rask utvikling har hun injisert et nyutviklet nanovirus i disse apekattene. Dette viruset endrer deres DNA slik at tilegnet kunnskap til en viss grad blir arvelig, og følger med til neste generasjon omtrent som et instinkt. Viruset kan også formidle ervervet kunnskap fra ett individ til et annet. Evolusjonen vil dermed gå mange ganger så raskt som i naturtilstanden, og apekattene vil bli intelligente og utvikle kultur og teknologi omtrent som mennesker, men uten menneskenes mest destruktive egenskaper. Håper Kern.

Men da må apekattene få utvikle seg i fred! Derfor har Kern satt planeten sin i karantene. Hun plasserer seg sjøl som en vokter i bane rundt planeten sin, med enorme ressurser til å stoppe framtidige besøk. Hun holder seg i live i tilnærmet evig tid ved å laste sin personlighet over i satellittens informasjonssystem, mens den fysiske kroppen hennes ligger nedfryst og vekkes til live bare hvis hennes elektroniske jeg finner det nødvendig.

Det hun ikke veit, er at planen hennes har gått helt ut av kontroll. Apekattene hennes brant opp ved nedstigningen til paradisplaneten. Nanoviruset, derimot, overlevde og infiserte biologien – i praksis alle flercellete dyr – på planeten hennes.

Etter noen tusen år har flere skapninger utviklet seg med forskjellige grader av intelligens. En maurart dominerer planeten. Maurene konkurrerer bl a med edderkopper, som er blitt så store som kålhoder og begynner å bygge komplekse samfunn. Etterhvert viser det seg at edderkoppene, som først var underlegne, vinner i kampen om herredømme, fordi de utvikler kunnskap og intelligens på individuelt nivå, mens maurene bare klarer å utvikle en form for kollektiv intelligens.

Handlinga spenner seg over mange edderkopp-generasjoner og viser konflikter, stadig økende kunnskap og kompetanse, mer komplekse samfunn og teknologi. Edderkoppene behersker etterhvert maurene og manipulerer dem med feromoner og virus, slik at de kan benytte dem som soldater i sine innbyrdes kriger og til å utføre krevende arbeid og endog beregninger – de kan bl a utnyttes som biologiske kunnskapslagere og datamaskiner. I litt mer beskjedent format dukker det også opp intelligente biller, og i havet dominerer intelligente krepsdyr, som edderkopp-samfunnet etterhvert får en viss kontakt med.

Hele tida framstår edderkoppene som edderkopper, med medfødte behov og instinkter i tillegg til intelligens og kunnskaper de tilegner seg. Hunnene er dominante og har en lei tendens til å drepe hannene etter parring, eller når hannene på en eller annen måte kommer i vegen for dem. De innser at hanner er nødvendige, men de skal holde seg i bakgrunnen til det er bruk for dem, og forsvinne igjen når de har gjort nytte for seg. Hannenes strev for å bli godtatt som individer med egne behov og rettigheter er en av mange tråder som løper gjennom hele denne romanen.

Parallelt med vekst og konflikter i edderkoppenes verden følger vi flyktningeskipet med flere hundre tusen mennesker som ligger nedfryst mens et mannskap på noen få – teknologer, ingeniører, sikkerhetsvakter, en historiker – styrer skipet mot målet. Disse som utgjør ledelsen holder seg også nedfryst i lange perioder, slik at de skal unngå å bli gamle og dø før skipet når målet. Men innimellom må de tines opp for å sikre at alt går slik det skal. Det gjør det ikke.

Sivilisasjon 2.0 er død; sjølutslettet, akkurat som den første. Flyktningene oppfatter seg som de siste menneskene i universet. Planeten som er deres mål er deres siste mulighet til å finne et nytt hjem. Men der holder Kern, halvt menneske og halvt maskin, fortsatt vakt med et våpenarsenal som kan tilintetgjøre hele stjerneskipet. Og det er hun på nippet til å gjøre flere ganger. Hun er fortsatt overbevist om at det er hennes egne, intelligente apekatter som bygger den fremmedartete sivilisasjonen hun ser utvikle seg der nede. Det fortsetter hun å tru i lang tid etter at hun har fått en slags kontakt med skapningene på planeten via radiosignaler. Ingen av partene forstår signalene de mottar fra den andre: Edderkoppene trur øyet på himmelen er en Gud som sender dem mystiske budskap, og forskjellige kirkesamfunn tolker disse budskapene på hver sine måter. Kern der oppe trur det er apekatter hun kommuniserer med, og begriper ikke hva meldingene deres handler om. Bl a er språkene totalt forskjellige: Edderkoppene kommuniserer ved å danse, signalisere med bein og følehorn og utveksle feromoner, ikke ved ord og lyder.

Situasjonen på stjerneskipet blir mer og mer håplaus. Mange funksjoner er nedslitt og krever stadig mer vedlikehold. Ressursene blir oppbrukt; hver resirkulering gjør mat og drikke litt mindre næringsrike. Det oppstår konflikter: Noen vil prøve å lande trass i truslene om tilintetgjørelse, andre vil finne en annen terraformet planet, der de kan utvikle angrepsteknologi som setter dem i stand til å overvinne Kern. Konfliktene blir voldelige. En fraksjon tiner opp mange flyktninger til hjelp i kampen, lar dem formere seg og indoktrinerer barna til soldater, mens stjerneskipet beveger seg til nærmeste terraformete planet og snur, fordi denne planeten viser seg ubeboelig. Dette krever nye århundrer med mennesker i og ute av nedfrysing.

Romanen ender i konflikt og krig mellom desperate mennesker og det fullstendig overlegne edderkoppsamfunnet.

Dette er ei fortelling som opprettholder spenning og forventning fra første til siste side. Det opptrer stadig nye personer – åttebeinte og tobeinte – med sine egne motiver og konflikter. Forfatteren klarer å gjøre edderkoppsamfunnet og individene der truverdige og fullstendig fremmedartete på samme tid, blant annet ved å utnytte og flette inn detaljerte kunnskaper om edderkopper, insekter og andre leddyr. En dårligere forfatter kunne ha gjort edderkoppverdenen til en absurd parodi, men det unngår Tchaikovsky. I det hele tatt er han en science fiction-forfatter som legger stor vekt på vitenskapelig truverdighet.

Kanskje litt for stor! Han unngår selvfølgelig sånne gamle knep som «ormehull» på tvers av dimensjonene – handlinga foregår i et fullstendig Einsteinsk univers, uten snarveger. Men i sin litt overdrevne respekt for Einstein og hans universelle fartsgrense lar Tchaikovsky det gå flere hundre år ombord på skipet, mens det bare tilbakelegger en avstand på 30 lysår, etter det jeg forstår av de første sidene av bind 2 i serien. Disse folka har en teknologi som lar dem holde mennesker nedfryst og klare til gjenopplivelse, og som klarer å gi det enorme skipet en akselerasjons-tyngdekraft lik den vi har på Jorda. De har en ikke nærmere beskrevet fusjonsreaktor som gir energi til framdrift.

Men klarer de såpass, da trenger de ikke å bli gamle på en tur på bare 30 lysår. Ved en akselerasjon på 1 G vil et skip nå 99,5 % av lyshastigheten på litt over 15 år, regnet i stasjonær tid. Men på romskipet vil det bare ha gått litt over 3 år på grunn av tidsdilatasjonen. ( https://snl.no/tidsdilatasjon ) Så begynner skipet å bremse med 1G i stedet for å akselerere, og etter nye 15 år (stasjonær tid) har det gått 3 år til på skipet, og avstanden på 30 lysår er tilbakelagt. En grei bruksanvisning for raske stjerneskip finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2020/02/slik-kan-vi-reise-til-stjernene.html

Dette krever nok mer energi enn å akselerere og bremse i rykk og napp. Men ikke mer enn at de fint kan skaffe drivstoff til utallige stjerneskip ved utnytte solenergi. Så hvis de har utviklet den teknologien de ellers bruker, så har de ganske sikkert nok energi også. Dermed faller ett av de sentrale poengene – at det går så lang tid, både for edderkoppene og for de reisende – bort. Det er jo synd, når forfatteren ellers bruker så mye kunnskap på å bygge truverdighet.

Jeg har også et lite problem med hans forståelse av evolusjon. Et ikke uttalt premiss er at evolusjonen alltid går «framover», dvs at alle vesener ( nå ja; alle flercellete dyr) utvikler seg til å få en «intelligens» som likner på den du og jeg har. Det eneste Kern gjør med nanoviruset sitt, er å sette større fart på evolusjonen, slik at edderkopper, biller og krepsdyr blir gløggere mange ganger så fort.

Men sånn er det jo ikke: Evolusjonen har ikke tenkt seg «framover» eller til noe som helst annet sted. Den fører bare til stadige forandringer: Forholdene endrer seg stadig vekk – klimaendringer, kontinentforskyvninger, meteornedfall, stadige hendelser i planetens liv. Hele tida overlever de individene som slumper til å ha egenskaper som er best tilpasset forholdene akkurat nå – dvs egenskaper som setter dem i stand til å få flest levedyktig avkom. Menneskers «intelligens» er bare én egenskap som slumpet til å gi oss en liten fordel for noen millioner år sia. Blir Jorda radioaktiv, vil ekstra strålingsmotstand hos enkelte kakerlakker sette dem i stand til å overleve oss alle. Og den arten som overlever aller lengst blir antakelig bjørnedyret – ikke i kraft av sin intelligens, men i kraft av andre egenskaper.

Jeg har også begynt å tvile på at det er mulig å terraforme en hel planet så fort og få den til å fortsette å være terraformet etter at prosjektet er avsluttet. Dette må det regnes på i hvert enkelt tilfelle, men jeg meiner å ha sannsynliggjort (se https://kvernvold.blogspot.com/2020/09/vi-klarer-ikke-terraforme-mars.html  ) at vi ikke vil klare å terraforme Mars en gang.

Et stort hull i historien er at vi ikke får vite noe om hva som skjedde med det livet som fantes i det grønne paradiset før planeten ble terraformet. For når den har mer fritt oksygen enn Jorda i atmosfæren, har det garantert vært biologisk aktivitet der i millioner av år.

Trass i disse innvendingene mot deler av det vitenskapelige grunnlaget er jeg imponert over Tchaikovskys bruk av naturvitenskap, særlig biologi, som drivkraft i romanen. Dette er et helstøpt og seriøst byggverk av et framtidsunivers. Dette universet vil jeg oppsøke flere ganger. Jeg har tidligere identifisert én verdig arvtaker etter sånne giganter som Heinlein, Clarke, Anderson og Le Guin, nemlig Paolo Bacigalupi ( https://en.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bacigalupi ). Adrian Tchaikovsky er også en verdig arvtaker. Jeg er nå et godt stykke ut i bok nr 2 av denne serien, «Children of Ruin». Den er ikke mindre spennende enn den første. Løp og kjøp!