Den neste pandemien kan bli mye verre

Hvis delstaten New York hadde vært et eget land, ville det ha toppet statistikken over antall koronadødsfall i forhold til folketallet. Mandag 13. april viste statistikken 513 omkomne pr. million, ifølge New York Times. Etter den tid er det blitt atskillig flere.

Norge ligger langt nede på denne lista: I dag, 17. april, er det registrert 28 dødsfall pr. million her i landet. I Sverige 132; i Belgia 445. Så tallene spriker. Men én ting går igjen, fra storbyen New York til Gran på Hadeland: Jo større befolkningstetthet, jo raskere spredning. I Norge er det Oslo som rammest hardest; i Sverige Stockholm; i USA New York.

Noen norske tall: I Oslo var det i går registrert 2,93 smittete pr. 1000 innbyggere, mot 0,73 i Gran. Vår spredtbygde kommune har altså sluppet svært lett fra smitten. Men det finns kommuner der folk bor enda mer spredt: Nordre Land med 0,15 smittetilfeller pr. 1000 innbyggere; Sør-Aurdal med 0.

Selvfølgelig er det flere faktorer enn befolkningstetthet som påvirker smitteforløpet. Sammenliknet med nesten alle andre har hele Norge klart seg svært godt. Da kommer vi ikke utenom måten som myndighetene har handtert krisen på. Som en innsender skriver i Morgenbladet: Det er som å kjøre rallycross med djevelen på panseret og tusen kartlesere i baksetet. En rask sveip på nettet gjør at du får atskillig større tillit til sjåføren enn til alle de sjølutnevnte kartleserne.

Så vi kommer til å klare oss. Med skrammer og sår, men vi klarer oss. Men seinere vil det dukke opp nye virus, og nye varianter av de gamle. Den neste pandemien kan komme i morgen eller om ti år, og den kan være mye farligere enn denne.

Vi kommer nok til å være bedre forberedt: Det blir mindre handhilsing, kos og klem i lang tid framover. Mye mer fjernarbeid og hjemmearbeid; færre jobbsamlinger og femtiårslag med hæla i taket. Men i tillegg må vi slutte å avvikle vårt kanskje aller sikreste smittevern, nemlig spredt bosetting!

I årevis har vi vært underlagt «statlige retningslinjer» som sier at bebyggelsen må fortettes, fortettes, fortettes. Eneste begrunnelse som er gitt for denne politikken, er en påstand – som aldri er blitt dokumentert – om at det vil redusere klimagassutslippene. Og jo lenger vi følger retningslinjer som fører til fortetting og sentralisering, jo større risiko bygger vi opp: Ikke bare økt risiko for smittespredning, men også for terror. Terrorister har best arbeidsforhold der folk flokker seg sammen som sild i tønne.

Når barnehager og skoler gradvis åpner igjen, skal vi her i Gran også være glade for at vi har en struktur med små og spredte barnehager og skoler: I en skole med fem hundre elever kan det finns ti ganger så mange smittespredere som i en skole med femti, og én enkelt smittespreder kan smitte ti ganger så mange. Små enheter reduserer risikoen, og gjør det lettere å avgrense omfanget når uhellet er ute.

Globaliserings-ånden er forlengst og uavkallelig ute av flaska. Vi får ikke manet den ned igjen, uansett hvor mye vi lokker og besverger. Nettet er tilgjengelig 24/7; kapasiteten blir stadig større. I en sånn verden er det slett ingen naturlov at vi må drive på med fortetting, sentralisering, stadig større enheter: Tvert imot er det hodelaus sosial risikosport. Helt grunnleggende risikobegrensing tilsier at vi må gå i stikk motsatt retning.

«Small is beautiful», sa hippiene. Det er sannere i dag enn det var i 1970.

Hestekraft kan ikke erstatte hestekreftene. Det finns andre midler!

Brona var morfars trufaste hjelper i omtrent alt utearbeid. Hun drog sladen på vinterføre; hun drog harva og plogen og slåmaskinen, og hun drog lass etter lass med høy opp på låvebrua. Hun mukket aldri; slapp til nød fra seg et oppgitt prrrust når hun syntes lasset ble for tungt eller bakken for bratt. En eneste gang streiket hun: Hun hadde fått ferten av et hestefølge oppe i åsen og klarte å bryte seg ut av innhegningen der hun gikk og åt mens morfar kvilte middag. Hesteskospora strente rett til skogs og var lette å følge. Vi satte etter innover åsen, søttiåringen og fjortenåringen: Kilometer etter kilometer i bratte og ulende. Vi tok henne igjen utpå kvelden, langt inne på Bjonskauen, der hun fortsatt trasket avgarde på leiting etter de andre gampene. Hesten er et flokkdyr. Vi fikk henne med hematt, men hun ytte ikke sitt beste dagen etter. Det gjorde ikke vi heller.

Sånne som Brona får ikke jobb i dagens landbruk. De er for dyre i drift; for lite effektive. De får ikke jobb i transportbransjen lenger heller. Jeg leste nettopp at den tradisjonsrike hestetrikken i Douglas på Isle of Man er i ferd med å bli nedlagt: Det er ikke mulig å få den til å lønne seg, samme hvor mange underskrifter det samles inn for å bevare den.

Men romantikeren i meg savner Brona, hestedrosjene, hestetrikken. Godlukta i stallen på Kvernvold. Hestepærene på vegen, der spurven trippet rundt og fant mye ugjort. Så jeg spør: Er det tenkelig, i en helt annen og langsommere verden, at hesten kunne spille en rolle i transporten likevel, gitt gode nok støtteordninger, i byer og tettsteder der farten likevel må holdes nede?

Mer hest og mindre bil ville bidra til reduserte CO₂ -utslipp. Og i motsetning til kua går ikke hesten rundt og raper metan. Riktignok gir den fra seg andre avgasser, slik enhver veit som har sittet på høylasset bak ei merr. Men hestens avgasser er mye greiere mot klimaet enn drøvtyggernes.

Nostalgi og romantikk er én ting. Regnestykker er noe annet. Så la oss regne på tall fra den virkelige verden:

Vi bruker tre milliarder liter autodiesel årlig her i landet. Det blir åtte millioner tonn CO₂, som hesten kanskje kunne hjelpe oss å redusere. (Jeg holder meg til diesel fordi den er lett å regne på, og fordi diesel fortsatt dominerer i transportbildet.) Én liter diesel gir en energimengde på 10 kWt, så autodiesel svarer for et energiforbruk på 30 milliarder kWt i året.

En hestekraft heter det den heter fordi det er den effekten en vaksen, bærekraftig gamp klarer å yte i fullt arbeid. Den utgjør omtrent 0,75 kW. (Litteraturen oppgir litt forskjellige hestekrefter. Kanskje ikke rart; det finns forskjellige hester.) Men ingen klarer å arbeide av full kraft en hel arbeidsdag; prøv sjøl. La oss anta at en hardt arbeidende gamp klarer å yte 50 % av full effekt i 8 timer daglig – dag ut, dag inn. Da driver vi kanskje rovdrift på den, men hesten er et tålmodig dyr. Hvis vi unner den 30 fridager i året, vil det trufaste dyret levere 1.000 kWt arbeid pr. år.

Dieselforbruket vårt tilsvarer 30 milliarder kWt i året, sa jeg. Skulle hesten levere ALL denne energien, måtte vi altså ha 30 millioner hester. Det blir nok for mye av det gode: Sjøl i Mongolia har de bare tre millioner.

Omsider demrer det for meg: Besteforeldrene mine fyrte med ved, de brukte hest eller handkraft til alt mekanisk arbeid, og noen få kilowatt strøm var alt de trengte til lyspærene i huset. Skulle de en sjelden gang helt til Jevnaker, så gikk det buss et par ganger om dagen. De klarte seg fint med det, og det gjorde folk på andre småbruk mellom steinrøysene oppover Vestsida også. Men etter deres tid har energibruken, det vil si forbruket, økt enormt. Samfunnets utallige intrikate mekanismer ville stoppe opp hvis vi ble satt tilbake til 50- og 60-tallets forbruksmønster, og samfunnet ville klappe sammen.

Men la oss si at vi vil kvitte oss med ti prosent av dieselutslippene ved å la hester gjøre jobben, da. Da ville vi trenge tre millioner fullvaksne hester. Det kunne vi vel greie?

Hesten er et populært dyr: På nettet finner du hauger og lass av informasjon om hestehold. Et gjennomsnitt av de kildene som virker mest seriøse viser at en hest på 500 kg som skal utføre hardt arbeid trenger 6,8 foringsenheter daglig. En foringsenhet tilsvarer 1 kg bygg. Hesten er laget for å ete gras, så da bør minst halvparten av fóret være gras eller høy; det er de seriøse kildene enige om.

På ett dekar god dyrkingsjord får en driftig bonde fram 400 kg bygg pr år, hvis helsa, gjødningen og været er gode nok. (Det finnes statistikker pr. fylke. Jeg holder meg til flatbygda, for den kan jeg se fra verandaen min.) Dyrker du høy, kan du få fram ca 600 kg tørrfór. Men sia 1 kg tørt høy gir 0,68 fórenheter, blir arealbehovet det samme enten du dyrker korn eller høy til arbeidshesten.

En hest som må ha 6,8 foringsenheter om dagen trenger 2480 foringsenheter i året. Slå av litt for hviledager og del på 400, så ser du at en slik hest trenger årets avling fra i alt 6 dekar for å gjøre jobben sin.

Tre millioner slike arbeidshester vil dermed trenge 18 millioner dekar dyrket areal. I Norge har vi ca 8 millioner dyrket mark. Så hvis kraftige arbeidshester skulle utføre ti prosent av det transportarbeidet som vi i dag får utført ved å brenne opp diesel, måtte vi fóre dem med avlinga fra et areal som er mer enn dobbelt så stort som det eksisterende landbruksarealet her i landet.

Jeg har jukset litt: I en bil med eksplosjonsmotor går 2/3 av energien med til å lage lyd og varme, ikke til å skape framdrift. Den gromme brummelyden du liker så godt er lyden av ineffektivitet. Og av den siste tredjedelen går mesteparten med til å overvinne luftmotstand. Hesten lager ikke mye lyd og varme der den lunter avgarde, og ikke har den rare luftmotstanden å overvinne heller. Så regnestykket mitt underdriver grovt hvor mye praktisk arbeid vi kan få ut av tre millioner hardtarbeidende hester. Kanskje klarer vi å erstatte 30 % av dieselforbruket med tre millioner hester, heller enn 10 %. Det virker likevel som en dårlig handel.

La oss, før vi går videre, se på hvor effektivt den hestebaserte transporten klarer å utnytte energien vi gir den.

1 kg bygg inneholder 6900 kJ fordøybar energi, sier kildene. Det tilsvarer 1,92 kWt. Vi ganger ut, og finner at vår trufaste arbeidshest fortærer 4.765 kWt årlig, og leverer 1.000 kWt som nyttig arbeid. Som frittstående maskin betraktet har den altså en virkningsgrad på 21%.

Og det er slett ikke dårlig! Har du reflektert over din egen virkningsgrad noen gang? Hvor mye nyttig arbeid leverer du i prosent av energiinntaket ditt – av pølser og poteter, av brødskiver med syltetøy, av sjokoladepudding, iskrem og snop? Jeg vedder på at hesten slår deg langt ned i støvlene.

Verre blir det når vi ser på hele verdikjeden. Takket være fotosyntesen, og med passelige mengder nedbør og gjødning, får vi 400 kg bygg, eller 768 kWt, pr. dekar pr. år. Men hver kvadratmeter overflate her på Østlandet mottar minst 1.500 kWt som energi fra vår gavmilde sol i løpet av et år. Gang dette med 1000, så ser du at et dekar mottar 1,5 millioner kWt. Av dette klarer fotosyntesen altså å fange opp og levere 768 kWt som nyttig energi. En halv promille, med andre ord.

Den halve promillen går til hesten. Og den klarer å levere 21 % av det den eter som nyttig arbeid. Alt i alt 0,10 promille av solenergien. Som produksjonssystem betraktet er denne verdikjeden – solenergi til matvarer til hest til arbeid – en skandale, hvis målet er effektivitet.

Så hvis vi vil erstatte hestekreftene fra dieselmotoren med alternativ energi, kommer vi ikke langt med hestekraft. Uansett hvor mye triveligere det kunne være. Og den løsningen vi har satset på i lang tid er jo elbil.

Og ikke før har jeg skrevet ordet, før jeg hører gnyet fra illsinte elbilmotstandere: «Skal vi bruke hele elproduksjonen vår til å kjøre bil? Eller skal vi importere kølkraft fra Polen, slik at de øker sine utslipp med mer enn vi sparer? Må vi bygge nytt elnett over hele landet, da?» Og så videre.

Nok en gang bør vi regne før vi påstår noe som helst! Dagens dieselmotorer bruker altså 30 milliarder kWt i året for å gjøre jobben. 2/3 av denne energien går med til å lage lyd og varme, sa jeg. Elmotoren er mye mer effektiv: Hvis jeg sier at en elbil-park ville trenge bare 40 % av 30 milliarder kWt, altså 12 milliarder, for å gjøre samme jobb, så er jeg usedvanlig snill mot dieselmotoren. For da har jeg sagt at dieselbilen bruker 0,5 liter på mila, mens tilsvarende elbil bruker 2 kWt pr. mil. Sjekk og regn sjøl.

I 2018 produserte vi 147 milliarder kWt elektrisk kraft, ifølge SSB. 12 milliarder utgjør 8 % av produksjonen. Det er altså ikke snakk om å bruke «hele elproduksjonen» til å kjøre bil. Det er ikke snakk om å bygge om hele strømnettet heller!

Og hvis vi vil, kan vi produsere mye mer elektrisk kraft. For eksempel kan vi utnytte solenergien mye mer effektivt enn i regnestykket basert på fotosyntese: Her på flatbygda kan et solcellekraftverk produsere i hvert fall 60 kWt pr. kvadratmeter pr. år. Og da er jeg igjen svært konservativ.

For å levere el-kraft nok til å erstatte all dieseltrafikken med el-trafikk, trenger vi altså solpaneler som dekker i alt 200.000.000 kvadratmeter. 200.000 dekar. 200 kvadratkilometer. Én nittiendedel av de 18 millioner dekar dyrket mark som skulle til for å erstatte bare en del av trafikken med hestetransport. Ogt denne nittiendedelen trenger slett ikke være på dyrket mark: Den kan fordeles på hustak, på steinrøyser, overalt.

Da sier elbilmotstanderne: Rasere 200 kvadratkilometer norsk natur for å kjøre bil! Er du helt i tåka! Og jeg svarer, rolig og behersket: Vegnettet i Norge dekker mer enn 2.000 kvadratkilometer, igjen ifølge SSB. Da er ikke vegskuldere regnet med. Likevel hører jeg få protester fra elbilmotstandere når det skal bygges større, breiere, raskere veger slik at dieselbilene kan komme fortere fram. Bortsett fra protestene mot nye bompenger, da.

Altså: Når vi skal erstatte hestekreftene fra diesel, må vi ta i bruk hestekrefter fra sola. Drømmen om å erstatte dem med ekte hestekraft må vi gi opp. La oss i stedet nyte synet av beitende hester som ikke arbeider det skapte grann, men som bare eksisterer – til glede for hestejenter og andre entusiaster, og til minne om ei tid da verden snurret langsommere rundt.

Hestekraft kan ikke erstatte hestekrefter, i hvert fall transportteknisk. Estetisk stiller saken seg helt ansless.

Frykt og avsky i koronaens tid

Det finns et sjikt av synsere som alltid skyter fra hofta, og som aldri bryr seg om å sette seg inn i en sak før de skyter. De kan alltid lukte en konspirasjon og skimte en sannhet som media prøver å skjule. De nærer djup mistillit til all kompetanse som de sjøl mangler, og forkynner alternative fakta i ekkokammere på Tryneboka og i kommentarfeltene til Resett og Document.no. Fra en posisjon av evig forurettethet slynger de hånsord mot myndighetspersoner og faglige autoriteter. I deres verbale salver inngår ofte ord som «korrupt», «svindel», «imbesil», «inkompetent», «forfalskning», «vanvittig», «skandale».

Jeg tenker selvfølgelig på den skaren av sure gubber (av alle kjønn og aldre) som inngår i sekkebetegnelsen «Det alternative høyre». (Amerikansk: Alt. Right; svensk: Tok-högern.) Deres yndlingstemaer har lenge vært islamiseringen som truer oss, innvandrerne som snylter på oss, og selvfølgelig «den store klimasvindelen». Men nå er koronakrisen også blitt et viktig tema i deres alternative virkelighet.

Før en eneste ekspert hadde rukket å uttale seg, haglet det av bastante meldinger fra fluesvermen av nettsynsere. Dermed fikk vi straks vite at denne nye Asia-sjuken ikke var verre enn den årlige influensaen, at mediene som vanlig holdt på med sensasjonsjournalistikk, og at regjeringa hadde funnet enda en måte å sløse bort milliardene våre på. Våre skattepenger; våre pensjoner; våre oljekroner.

Mer nøkterne observatører har påpekt at land som Italia, Spania, Frankrike, Storbritannia, USA og så videre kanskje behandlet koronaen som en vanlig influensa litt for lenge. Det hjalp ikke; nettsynserne driver på: «Stopp galskapen! Erna & Co. ruinerer oss!» Det antydes at det ligger skjulte krefter bak; at «noen» hausser opp hysteriet og tjener store penger på å kjøre det norske samfunnet i dass. «Follow the money!» Alt. Right.- synsere svikter aldri når det gjelder å snuse opp konspirasjoner.

I den virkelige verden blir fagfolk kalt fagfolk fordi de kan sine fag. Det er grunn til å anta at en epidemiolog som har studert medisin, biologi, statistikk og tilhørende fag i åtte-ti år, og deretter fylt på med praktisk yrkesutøvelse i like lang tid, har bedre grunnlag for å uttale seg om en epidemi enn en facebook-ekspert som har brukt noen minutter på å lese overskrifter. En må også kunne anta at når fagpersonen har tilgang til data og analyser fra kolleger verden over, blir faktagrunnlaget enda litt mer pålitelig enn en hvilken som helst sensasjonell påstand som lanseres uten kilde eller faktasjekk over nettet. Så når fagpersonen sier at dette er fortsatt usikkert, men vi finner ut stadig mer, og samtidig må vi ta de beste beslutningene vi kan på et usikkert grunnlag - da stoler jeg mer på fagpersonen enn på facebook-eksperten.

Heldigvis for oss alle har det vært vaksne folk hjemme i regjeringa, slik at faglige råd har fått veie tyngst. Lettvint populisme er skjøvet ut over sidelinja, og det ser ut til at et overveldende flertall i befolkningen har oppfattet alvoret. Tilliten til myndighetene styrkes.

Et øyeblikks refleksjon ville ha fått Alt. Right.-synserne til å innse at det ikke er Erna Solberg eller norske helsemyndigheter som har fått oljeprisen, kronekursen og verdens børser til å stupe. Det er ikke norske myndigheter som sørger for at stadig flere land stenger grensene. Og sjøl om svermer av Norwegian-fly fortsatt hadde kunnet ta av fra Gardermoen, så ville de ikke ha funnet en eneste storflyplass der de kunne lande. Verden der ute ville ha truffet norsk økonomi med et smell om vi ikke hadde gjennomført ett eneste koronatiltak. Men refleksjon er ikke styrken til faktafornekterne i den alternative virkelighet.

I den virkelige verden er dette en global krise; ikke en krise som er hjemmelaget av dumme eller skurkaktige norske politikere. Norge er ei flis som dupper på bølgene i stormkastene. Vi må bare tilpasse oss så godt som mulig, ta best mulig vare på hverandre og følge rådene fra fagfolk, usikre som de også er. Faglige råd basert på usikker viten er rasjonelt. Uvitenhetens skråsikkerhet er galskap.

Javisst går det over til slutt. Men slutten er et langt stykke borte, dessverre, I sine rapporter opererer Folkehelseinstituttet med tre scenarier: «Gjør ingenting», «Brems» og «Undertrykk». Ingen av dem er lystelige. Men «Gjør ingenting»-scenariet er det aller verste, og vil medføre at først helsevesenet, deretter hele samfunnet bryter fullstendig sammen. Les analysene fra Folkehelseinstituttet og regn sjøl: Med en reproduksjonsfaktor på 2,4 hver 10. dag ville hver hjemvendt skiturist med smitte ha skaffet seg 62.605 avleggere før sommerferien.

Du trudde aldri du skulle høre meg uttrykke full tillit til myndighetene. Men i denne saken gjør jeg det – fordi jeg ikke har noe annet realistisk valg, og fordi jeg kan holde øye med dem. Jeg kan høre hva de sier og se hva de gjør. Jeg skjønner resonnementene og regnestykkene, og jeg ser at vi er på samme parti. De har faktisk vist seg oppgaven voksen.

Du kan glede deg over små lysglimt: Kanskje ikke fra den andre enden av tunnelen ennå, men i hvert fall fra lampene som lyser opp vegen mot utgangen. Ett av de store lyspunktene er at vanlige folk – du og jeg og Kristiansen – tar ansvar når det trengs. Bretter opp ermene, samarbeider, hjelper hverandre, tar fatt på dugnaden.

På legekontoret henger det flere oppslag. Ett av dem lyder: «Enten går det bra, eller så går det over.» Dette kommer også til å gå over. Samfunnet overlever. Det kommer til å være varig endret når vi er ute på den andre sida, men det er slett ikke sikkert at alle de varige endringene blir til det verre. Kanskje kommer vi, for å ta ett eksempel, til omsider å utnytte de mulighetene som nettet og fjernkommunikasjonen har åpnet. Kanskje kan vi endelig begynne å bo der vi vil, og likevel få gjort jobben vår. Slutt på sentralisering; slutt på tvangsfortetting! Noen av oss jubler over den muligheten.

Fra store og små bedrifter, fra skoler og barnehager, fra artister og kunstnere, endog fra trauste byråkrater kommer det eksempler på nyskapende løsninger for å få oppgavene gjort. Noen av dem vil vise seg midlertidige; andre blir permanente. Gi deg sjøl i oppgave å tenke ut nye muligheter i samfunnet etter pandemien!

Bry deg ikke om nettsynserne. De blir et problem bare hvis du tar dem på alvor. Og du har da mye viktigere ting å konsentrere deg om: Hold ut, hold avstand, vask hendene. Gå på jobben hvis du kan; hold deg hjemme hvis du må. Hjelp noen som trenger det. Spander et smil og en saftig spøk: Da går alt uhorvelig mye lettere.

TGS-ingeniør Eilertsen jukser med tall

TGS er et stort, internasjonalt selskap som lever av å levere tjenester til oljeindustrien. I dette selskapet arbeider sivilingeniøren Kjell Erik Eilertsen. Når han skriver at «Norge bør trekke seg fra Parisavtalen», oser det selvfølgelig av inhabilitet, enten han «skriver som enkeltperson» eller ikke. Verre er det at han jukser med tall på en måte som burde være svært lett å gjennomskue. Likevel får han nesten ei helside i landets største avis til et populistisk angrep på klimapolitikken.

Jukset består i at han konsekvent regner i prosenter, ikke i absolutte tall. Han oppgir at «i Norge var 68 prosent av det norske energiforbruket utslippsfritt». Det skal liksom være et argument for at vi ikke trenger redusere våre utslipp.

Ja, det er riktig at Norge fråtser i fornybar energi, dvs vannkraft. Men likevel er vi blant de land i verden som slipper ut mest CO2 pr. innbygger. For blant de prosentene og promillene han ikke nevner er at mens at mens Norge har 0,66 promille av verdens befolkning, så har vi 3,4 promille av verdens energiforbruk. De 32 % av vårt energiforbruk som stammer fra olje, køl og gass, utgjør dermed vesentlig mer energi pr. innbygger enn resten av verden har til disposisjon fra alle kilder.

Ingeniøren jukser videre når han underslår at mens verden har et utslipp på 4,8 tonn CO2 pr innbygger, så har Norge et utslipp på 8,3. Kina har 7, og India har 2. (2018-tall.) Likevel peker ingeniøren på Kina og India og sier at så lenge de ikke kutter, trenger ikke Norge gjøre det heller.

Så kommer vi til det kronargumentet som florerer i populistiske innlegg på nettet: Vi er så få her i landet; det finnes uhorvelig mange flere kinesere og indere. Derfor trenger ikke vi gjøre noe som helst, for det teller så lite i den store sammenhengen.

Alle utslipp skjer lokalt. Leder av landsbyrådet i enhver liten kinesisk landsby kan si: «Vi er jo bare 3000 mennesker her i landsbyen! Våre generatorer utgjør bare 0,00038 promille av verdens utslipp. De betyr altså absolutt ingenting, så vi kan trygt fortsette som før!»

Ingeniøren oppgir at han også er MBA. Da burde han gjenkjenne et klassisk tilfelle av almenningens tragedie når han ser det. Denne tragedien består i at summen av individuelle fordeler blir en stor kollektiv ulempe, fordi alle kan forsyne seg, men ingen har ansvar for helheten. Parisavtalen utgjør et forsøk på å skape en internasjonal dugnad for at vi sammen kan avverge almenningens tragedie. Avtalen er ufullstendig og foreløpig svært lite effektiv, men den er det eneste vi har. Vi er ikke tjent med å svekke den ytterligere for å ivareta våre egne, snevre og svært kortsiktige interesser.

Kortreiste myter

Fra en senterpartist nær deg kommer du snart til å få høre (enda en gang) at norskprodusert kjøtt er klimavennlig, fordi det er så kortreist. Særlig her på flatbygda er denne myten både populær og kortreist.

Fremtiden I Våre Hender kan ikke beskyldes for å være en aktiv pådriver for omfattende varetransport. Likevel har de gang på gang dokumentert ut fra internasjonale studier at klimautslipp ved transport av kjøtt er ubetydelige, sammenliknet med hva som slippes ut ved produksjonen. . Det kommer av at kjøttet vanligvis fraktes i enorme konteinere, og da blir utslipp pr kg små. I klimasammenheng spiller det nesten ingen rolle om biffen din produseres i Argentina eller i Sørum, så lenge den produseres på samme måte. Spør CICERO, så svarer de det samme.

Derimot framgår det av flere studier at produksjonsmåten i Argentina slett ikke er den samme som i Norge. Derfor blir den argentinske biffen enda mindre klimavennlig enn den norske. Den tyske, derimot, kommer ut nesten likt med den norske, så de to slipper ut omtrent like mye CO2-ekvivalenter - det vil si metan - hver: Ca 30 kg pr kg kjøtt, ifølge CICERO, som ikke har noen grunn til å skrøne om denne saken. De er helt på linje med internasjonal forskning.

Dette tallet gjelder ammekyr. Når mjølkekyr blir til biff, kommer regnestykket bedre ut, fordi utslippet skal fordeles mellom produsert mjølk og produsert kjøtt. Men heller ikke dette kjøttet er en klimavinner: 19,5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt, sier de. ("Klimagassutslipp fra norsk mat", 25. april 2019.)

Skal du spise kjøtt, så er gris og kylling mye bedre for klimaet, sier CICERO: 5 kg CO2-ekvivalenter pr kg kjøtt for svin; 3 kg for kylling. Du kan altså spise 10 kg kylling uten å slippe ut mer klimagass enn om du spiser 1 kg fra ammekyr. Jeg vil ikke anbefale et sånt inntak: Prøv heller å redusere klimaavtrykket fra middagen din til 1/10 av hva det kunne ha vært, du.

Fisk er enda mer klimavennlig, for ikke å snakke om kornprodukter, poteter og grønnsaker.

Hva skyldes denne enorme forskjellen? Ganske enkelt at kua - i likhet med sauen og geita - er en drøvtygger. Det er verken grisen eller torsken. Drøvtyggere har flere mager etter hverandre, husker du fra naturfagtimene, og det inngår i fordøyelsen at de raper ut store mengder metan. Uten metan ingen fordøyelse, og da legger de ikke på seg stort.

Vi kommer nok til å fortsette å spise rødt kjøtt - altså kjøtt fra ku og sau - i all overskuelig framtid. Men trenger vi å stappe i oss så mye? Folkehelsa sier at vi eter mer rødt kjøtt enn det som er godt for oss. Og i 2016 kunne nettsida norsklandbruk.no gledesstrålende melde at norsk kjøttproduksjon hadde økt fra 119.000 tonn pr år på 60-tallet til over 300.000 i 2014. Og i 2018 produserte vi 351.300 tonn, ifølge SSB. Nesten en tredobling, altså. Er kostholdet vårt virkelig blitt 3 ganger så godt (og sunt) på disse åra?

Rapporten Klimakur 2030, utarbeidet av Miljødirektoratet, beskriver alle tenkelige (og noen utenkelige) måter vi kan kutte klimagassutslipp på. Den sier at vi kan spare 2,89 millioner tonn utslipp ved overgang fra rødt kjøtt til «plantebasert kost og fisk». (Særlig gode psykologer er de ikke, disse fagfolka. De kunne ha fått nesten samme reduksjon ved å skrive «overgang til kylling og gris», og det ville ha vært mye mer, hm, spiselig for mange kjøttelskere.) Vi kan spare ytterligere 1,53 millioner tonn ved å redusere matsvinnet, står det. Disse to endringene er også noen av de billigste pr tonn: Mindre enn 500 kr/tonn, eller 2,2 milliarder for å spare 4,4 millioner tonn. Andre tiltak de beskriver er tildels mye dyrere.

Men rapporten var ikke før sendt ut før nettet kokte. Landbruksmediene, senterpartistene og konspirasjonsteoretikerne gikk i fistel: Disse tiltakene vil rasere landbruket, koste flere tusen arbeidsplasser og avfolke landsbygda, kunne vi lese. Hele Klimakur er bestilt av storkapitalen for å legge landet åpent for kjøttimport fra EU, sto det. (Og dessuten for at de samme kreftene skal få kontroll med energiressursene våre. Og dessuten  er klimahysteriet oppdiktet. Og dessuten slipper kineserne ut hundre millioner ganger så mye klimagass som vi gjør. Og dessuten - - )

Hva? Må vi opprettholde matsvinnet for å bevare arbeidsplassene? Er vi nødt til å spise usunt av samme grunn? Er det plent umulig for landbruket å omstille seg til nye markedskrav, slik andre bransjer må omstille seg, og slik landbruket også har omstilt seg mange ganger før? Soyaburgeren kommer. Det samme gjør syntetisk kjøtt, dyrket i biofabrikker, sjøl om det ligger lenger fram i tid. Skal publikum tvinges til å kjøpe burgere og biff fra ammekyr, dersom markedet beveger seg i en helt annen retning!

Vi kommer til å fortsette å spise biff, skjønt ikke brått så ofte som nå. Vi kommer til å fortsette å drikke mjølk og ete ost. Men det er absolutt ikke nødvendig å fortsette en subsidiepolitikk som skaper flere digre driftsenheter som produserer stadig flere ammekyr til et marked som forlengst er mettet. Derimot liker mange, meg inklusive, å se mjølkekyr på beite: Det er rett og slett trivelig. Dessuten veit vi at disse dyra fyller tre viktige funksjoner: De skaffer oss mjølk og ost; de skaffer oss biff på tallerkenen en gang iblant, og de vedlikeholder engfloraen og det biologiske mangfoldet. Men disse tre funksjonene krever slett ikke at vi produsere tre ganger så mye kjøtt som på 60-tallet. Jeg husker godt at det fantes mjølk og ost i butikken den gangen også, og kulturlandskapet var mye mer åpent da enn nå. Engfloraen var rikere; blomstene og biene flere.

Vi får ikke 60-tallet tilbake. Slåttonna på Kvernvold, hesjene der høyet hang til tørk, høyvogna til morfar med Brona mellom skjekene er vakre bilder i minnearkivet mitt, men slike bilder vil fortsette å være bare minner. Derimot er det fullt mulig å legge om subsidiene i langt mer klimavennlig retning. Slik det er nå, er landbrukssubsidiene innrettet til nesten ekstrem fordel for den minst klimavennlige produksjonen.

Men kanskje er du fortsatt litt fascinert av argumentet om at "kortreist" er mye mer klimavennlig enn "langreist"? Tenk i så fall over følgende:

For at kjøttet skal komme til butikken, er det ikke  bare det ferdige produktet som må fraktes. Produksjonsmidlene må også fraktes, ellers blir det ikke noe produkt.

I 2019 ble det brukt 2.026.728 tonn kraftór til husdyr her i landet, ifølge Landbruksdirektoratet. Av dette var 1.045.403 tonn importert. Det vil si; det var ingrediensene til kraftfór som ble importert: Soya fra Brasil; raps fra Tyskland; diverse kornsorter fra både her og der.

Samtidig (riktignok i 2018, for tall fra 2019 fant jeg ikke) ble det altså produsert 351.300 tonn kjøtt her i landet, ifølge SSB.

For å produsere 351.300 tonn kjøtt importerte vi altså 3 ganger så mye kraftfór, målt etter vekt.

Det er liten grunn til å tru at å frakte 1 kg kjøtt gir mye større utslipp enn å frakte 1 kg soya, raps eller hvete. Hvis vi hadde importert alt det kjøttet vi produserer, for eksempel fra Frankrike og Tyskland, ville vi ha forårsaket utslipp fra frakt av 351.300 tonn. Når vi i stedet produserer alt sjøl, forårsaker vi utslipp fra frakten av 1.045.403 tonn.

Alt i alt er det hjemmeproduserte kjøttet altså 3 ganger så langreist som om vi hadde importert det, når vi også regner med produksjonsmidlene.

Som sagt meiner verken jeg eller klimaforskerne at transporten av mat spiller noen stor rolle i klimabildet. Men hvis du fortsatt abonnerer på myten om at kortreist er klimavennlig, bør du
gå inn for at vi slutter å produsere kjøtt her i landet, og heller importerer alt vi trenger fra Europa.

Hvis det faktisk er klimahensyn som får deg til å holde på den kortreiste myten, da. Hvis det ikke bare er slik at du plukker opp ethvert argument som ligger strødd langs vegen, til bruk i forbønnen for alle dine sjuke mødre. Det heter vikarierende argumenter. Og vikarer har vi nok av i denne debatten.

Flymekanikeren Anders og sjamanen Durex

Du er med i et reisefølge som leier et småfly fra Røros til Kristiansand. Over fjellet blir det ruskevær.   Flyet mister høyde, begynner å riste, gir fra seg rare skramlelyder. Flygeren klarer på mesterlig vis å ta flyet ned på den nedlagte flystripa på Leirin. Alle puster lettet ut.

Ombord på flyet er flymekanikeren Anders, som har fem års utdannelse i faget og femten års praksis. I samråd med flygeren går han ut for å studere tilstanden.

Ombord er også sjamanen Durex, som snakker med de døde og andre ånder, renser vaginaer og snur atomer. Han har med seg katten Fidus, som sitter i buret sitt og skuer uutgrunnelig inn i åndeverdenen.

Anders kommer inn. «Vi har en lekkasje et sted,» sier han. «Det er ikke tilrådelig å fly videre. Flyet må undersøkes grundig  på et verksted. Vi får dra inn til Fagernes og skaffe oss skyss derfra.»

Durex protesterer. «Helt unødvendig! Jeg har snakket med vindens og himmelens ånder. De vil ta vare på oss. Og Fidus, som ser inn i det ukjente, er helt rolig. Se, der gløtter sola fram igjen!»  Og sannelig, der gløtter sola fram. Stemningen stiger blant passasjerene. Flere av dem har viktige ærender i Kristiansand. Flygeren har en feit bonus i sikte når passasjerene er framme, og sjamanen Durex har invitert femti godseierfruer og adelige til en seanse der han skal tale med åndene og selge sjelefred til de frammøttte. Han har ikke en eneste tusenlapp å miste.

Flygeren tviler seg fram til at det er trygt å fortsette. Resten av passasjerene, unntatt du, gjør det samme. Du tenker deg om og følger med flymekanikeren til Fagernes. Der får dere hotellrom og reiser videre dagen etter. «Men katten vart aldri meir spurt,» som Jakob Sande skriver. Ikke passasjerene heller, men vraket blir funnet på Valdresflya.

-  I klimadiskusjonen finnes det både mekanikere og sjamaner. Vår hjemlige sjaman er forhenværende selger med realskoleeksamen i både fysikk og matte, og har grunnlagt «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Han gir mange interessante opplysninger om det nevnte hysteriet. Eksempler:

Det finnes mange meteorologiske institutter og forskningsinstitusjoner som holder øye med endringer i global temperatur.  Det gjør de ved å samle målinger fra tusenvis av målestasjoner spredt over hele verden. De best kjente av disse institusjonene er NASA, NOAA (den amerikanske værtjenesten), Universitetet i East Anglia i samarbeid med Met Office (den britiske værtjenesten), Japans meteorologiske institutt og Kopernicus (EUs klimatjeneste).  Alle disse institusjonene publiserer statistikker som, uavhengig av hverandre, viser at det er blitt 1,1 til 1,2 grader varmere fra 1800-tallet til i dag. Økningen har vært sterkest i dette århundret. World Meteorological Organization, som er sammenslutningen av meteorologiske institutter i FNs medlemsland, bekrefter disse opplysningene, og skriver at antall registrerte tilfeller av ekstremvær øker fra år til år. - Men sjamanen opplyser at det ikke blir noe varmere, og at mange vanlige folk er enige med ham i det, så nå er de lei klimahysteriet.

Australias meteorologiske institutt skriver i sin årsrapport for 2019 at dette året var det varmeste som noen gang er registrert i landet, og samtidig det tørreste. Varmen og tørken har tilsammen ført til katastrofebrannene som herjet flere delstater før årsskiftet. Sjamanen, derimot, opplyser at disse brannene var påsatt. Så nå er folk lei klimahysteriet.

Forskere fra 50 internasjonale organisasjoner har samarbeidet om studier av Grønlandsisen ved bruk av satelittbilder. De har kommet til at fra 2008 til 2018 har denne isen minket med gjennomsnittlig 253 milliarder tonn hvert år. Årlig avsmeltingen øker, sier de også. Men sjamanen opplyser at det er satt kulderekord på Grønland, så påstander om avsmeltingen er bare tull. Og nå er folk skikkelig lei klimahysteriet!

Målestasjoner på Hawaii og flere andre steder viser kraftig økning av CO2 i atmosfæren. Økningen er størst de siste 20 åra, og den stiger fortsatt. Det kommer av at vi fortsetter å brenne køl og olje, sier forskerne. Men sjamanen opplyser at CO2 fordamper fra havet. Så regner den ned igjen, og trærne fanger den opp. Dette er bare bra, påpeker han, og nå er folk lei av klimahysteriet.

IPCCs rapporter, som bygger på alt som utgis av fagfellevurdert forskning om klima, hevder at klimaet blir stadig varmere, at det blir stadig mer ekstremvær, at havet blir stadig surere på grunn av CO2 i atmosfæren, og at klimaendringene kan bli katastrofale i løpet av århundret hvis vi ikke får stanset utslippene. Men sjamanen veit at det ligger andre krefter bak, krefter som vil tjene penger på å få kontroll over energien i verden, og i virkeligheten er det bare 1,2 % av forskerne som støtter påstandene om menneskeskapte klimaendringer. Nå er folk blitt skikkelig lei dette hysteriet!

Han opplyser også at han ikke har lest IPCCs rapporter. Men hvis han finner den, skal han gjerne lese den, sier han.

Jeg kunne fortsette å ramse opp sjamanen avsløringer, men dette får klare seg. Forhåpentlig er ovenstående nok til å vise at folk flest er lut lei klimahysteriet. Vi må lytte til folk som har det riktige klarsynet. Folk som klarer å gjennomskue den store sammensvergelsen mot vanlige mennesker som forskernes ekspertvelde utgjør!

Nå trengs det et folkeopprør mot vaksineringshysteriet også! Legemiddelindustrien vil prakke på oss vidundermedisin som ikke virker, og legene er med på det. De vil skremme oss til å la oss vaksinere. Vaksineringspropagandaen er en sammensvergelse som dreier seg om store penger, og legene er med på sammensvergelsen. Det eneste som virker mot influensa, corona, meslinger og røde hunder, det er håndspåleggelse og demonutdrivelse. Vi har sjamaner som har nødvendig kunnskap om disse demonene også. La dem overta!

Forskerne må ut av forskningen. Legene må ut av medisinen. Flymekanikerne må ut av flymotorene. La vanlige folk overta! De skjønner kanskje ikke så mye av hvert fagfelt, men de skjønner nok til å vite at de blir lurt. I hvert fall når det dukker opp en ekte sjaman som påpeker lureriet.

Og nå er vi skikkelig lei av klimahysteriet.

Demokrati, likestilling og "likestilling"

I 1979 ble det gjennomført et «kvinnekupp» ved kommunevalget i Lunner. Velgerne hadde endret på stemmesedlene i større grad enn vanlig, og det førte til at det nye kommunestyret besto av 16 kvinner og 11 menn. Etterpå var ordføreren sur: «Dette er udemokratisk!» sa han. «Det er nominasjonskomiteene som skal bestemme sammensetningen av listene.» Han hadde altså ikke fått med seg poenget med et representativt demokrati.

Folkevalgt betyr at representantene velges av folket – ikke av partiene, og slett ikke av ordførerne. En representant er tillitsvalgt for velgerne, ikke for partiene. Å få et tillitsverv er ingen menneskerett: Sjansen du tar når du stiller til valg er at velgerne ikke vil ha deg, og det må du finne deg i. Det store flertallet av velgere er ikke medlemmer i noe politisk parti. Hvorfor skal partimedlemmene ha mye større innflytelse over hvem som blir valgt enn andre velgere? Politiske partier er bare et praktisk middel til å organisere valg. Dette hjelpemidlet må ikke overta rollen som sjølve demokratiet.

Lunner-ordføreren var vant til at partiet bestemte. Og tradisjonelt er velgere flest tilfreds med å stemme på et parti, men la partiet gjøre finsorteringa av sine egne kandidater. De fleste brukte å slippe stemmesedlene uendret i boksen. Men det var altså mange blitt lei av i Lunner, og i 1979 blandet de seg inn i valget ved å stryke og kumulere etter eget ønske. Tydeligvis var det mange velgere som hadde større tillit til de kvinnelige kandidatene enn til partitraverne, og dermed gikk det som det gikk.

Men sånn kan vi ikke ha det, tenker partitraverne. I et velfungerende demokrati kan jo ikke velgerne få bestemme riktig alt! Det har de ikke kompetanse til. Så basert på slike erfaringer som i Lunner-valget i 1979 har partiene sørget for å innføre begrensninger i valgfriheten. I kommunevalg er muligheten til å stryke tatt bort. Når partiene kan forhåndskumulere sine egne favoritter, blir det omtrent umulig å få valgt inn folk lengre nede på lista enn toppkandidatene – uansett hvem som har tillit hos velgerne. «The Empire Strikes Back».

Det er i det hele tatt en utbredt holdning i det politiske Norge at en ikke må gi velgerne for stor valgfrihet. Bekymringen for velgernes manglende evne til å gjøre riktige valg har etterhvert spredt seg til alle områder som det politisk ultrakorrekte Norge er opptatt av, slik som likestilling: Derfor snakkes det mye om «kvinnerepresentasjonen» i kommunestyrene.

Følgelig blir det gjort kraftfulle tiltak for å ivareta «kvinnerepresentasjonen». (Eller «mannsrepresentasjonen», i de tilfeller velgerne drister seg til å velge for mange kvinner, som i Lunner i 1979.) De store partiene forhåndskumulerer annenhver kvinne og mann fra toppen og nedover. Når det er umulig for velgerne å fjerne kandidater som er forhåndskumulert, må de finne seg i å velge de kandidatene som partiet har bestemt, hvis de i det hele tatt vil stemme på dette partiet. Slik sikres partitraverne plasser og full kontroll uansett hva velgerne måtte meine, og «likestilling» er en god unnskyldning.

I politiske utvalg som kommunestyrene setter ned er det et krav at «representasjonen» av hvert kjønn skal være minst 40 %. Hvis det er valgt inn få av ett kjønn i kommunestyret, fører det til at de som er valgt settes inn i alle råd og utvalg der reglementet krever at det skal sitte representanter fra kommunestyret.

Begrepet «kvinnerepresentasjon» skjuler en grov misforståelse av demokratiske prinsipper. Det sier jo egentlig at mannlige representanter representerer menn, og kvinnelige representanter representerer kvinner. En pervertert forståelse av hva likestilling er settes over demokratiet. For i et representativt demokrati kan jeg stemme på den som jeg har størst tillit til, uavhengig av hva (jeg antar at) vedkommende har mellom beina. Og uansett kandidatens alder, yrke, bosted, livssyn eller andre særtrekk. Mitt eneste kriterium er: Stoler jeg mer på denne kandidaten enn på de andre, når det gjelder hva vedkommende vil si og gjøre og få til i kommunestyret?

Hvis tillitsvalgte skal velges ut fra den statistiske fordelinga av utvalgte egenskaper i befolkningen, bør en jo også sette krav om andre egenskaper enn bare kjønn: For eksempel at 10 % av representantene skal være homofile, 10 % skal være keivhendte, 10 % skal være uføretrygdet. 15 % skal ha innvandrerbakgrunn, 30 % skal være over 65 år, 50 % skal ha inntekt under gjennomsnittet – og så videre. For å være helt på den sikre sida, må en rett og slett kutte ut demokratiske valg – de fører jo bare til avvik fra kravet til «representativitet». Valget erstattes med et statistisk utplukk av folk over 18. Da er en sikret at hver eneste gruppe det går an å sortere befolkningen etter blir tilnærmet «riktig» representert. Har vi større tillit til et slikt utvalg? Tja.

De viktigste sosioøkonomiske skillelinjene i samfunnet følger inntekt, ikke kjønn. Inntekt bestemmer i stor grad status og posisjon i lokalsamfunnet. Men i et hvilket som helst kommunestyre vil man normalt finne en gjennomsnittsinntekt som ligger flere hundre tusen over gjennomsnittet i kommunen. Hvorfor er ikke inntekt en mer relevant valgparameter enn kjønn, hvis man absolutt skal kontrollere hvem velgerne får lov til å velge?

For ordens skyld: Likestilling betyr å ha like muligheter. Det betyr ikke at det statistiske utvalget av forskjellige gruppers livsvalg skal bli likt. Når langt flere kvinner enn menn utdanner seg til sjukepleiere, betyr det ikke at menn diskrimineres i utdannelsesløpet. Det betyr bare at langt færre menn enn kvinner velger et slikt yrke. Og så er det et interessant spørsmål hvorfor det er slik – men det betyr ikke at storsamfunnet har noen som helst rett til å overprøve individenes egne livsvalg.

Tilsvarende: Enhver valgbar innbygger har rett til å prøve å få et politisk verv. Men å få den tilliten man ber om er ingen rettighet. Det har velgerne den suverene retten til å avgjøre. Du har ingen rett til å få den dama du sikler etter heller: Det er det hun som bestemmer! Hardt, men sånn er livet.

I de politisk ultrakorrekte avkrokene av feministstaten er man i ferd med å male seg inn i et ideologisk hjørne. I den verdenen er det så godt som vedtatt blant «kjønnsforskere» og andre ideologer at kjønn er en sosial konstruksjon, og følgelig svært flytende. Du har rett til å ha det kjønnet du føler deg som. Du kan være mann på mandag og kvinne på fredag, og forskjellige blandinger av begge deler i resten av arbeidsuka. På lørdag og søndag kan du bevege deg fritt på tvers av det trange, tradisjonelle kjønnsbegrepet – over, under eller ved sida. Tredje person entall forenkles ved at «han» og «hun» erstattes med et altomfattende og flytende «hen». Men da blir det svært vanskelig å opprettholde «kjønnsbalansen». Eller skal folk automatisk tas ut av og settes inn i politiske utvalg etter hvilket kjønn de for øyeblikket føler at de tilhører?

Som du sikkert har skjønt: Jeg abonnerer ikke på dette «hen»-tullet.  Det finnes enkle gentester som kan slå urokkelig fast hva slags kromosomer du er utstyrt med. I de fleste tilfeller er det riktignok helt unødvendig. Derfor sitter det to kvinner i kommunestyret i Gran som representerer meg, av den gode grunn at jeg har stemt på dem. Der sitter det også et stort antall menn som ikke representerer meg: Jeg har nemlig ikke stemt på dem, sjøl om de sikkert står når de pisser. Så la oss slippe den perverterte forståelsen av «likestilling» som det politisk hyperkorrekte Norge har innført. Gjeninnfør ekte likestilling og ekte lokaldemokrati.