Også økonomiprofessorer bør forstå hvordan markedsøkonomien fungerer

 

Under tittelen «Også forfattere trenger olje» gjør Øystein Sjølie, høgskolelektor i økonomi, seg lystig over at 159 forfattere har skrevet under på et krav om stans i norsk oljeleiting. «Mange av oss ønsker å endre verden til det bedre. For å klare det, må man først sette seg inn i hvordan verden fungerer,» skriver han.

Jeg er en av disse 159 forfatterne. Jeg er også sivilingeniør i teknisk fysikk, og jeg har arbeidet mesteparten av mitt yrkesaktive liv med teknisk støtte og markedsføring i ett av verdens største teknologiselskaper. Jeg meiner at jeg har skaffet meg en viss oversikt over hvordan verden fungerer. Ikke full og hel oversikt, bevare meg vel; det er det nok bare noen ganske få økonomiprofessorer som har. Men nå skal jeg forklare denne økonomiprofessoren hvordan deler av verdensøkonomien fungerer.

Tittelen hans er feil. Forfattere og andre folk trenger energi, og den behøver slett ikke å komme fra olje. Olje er én vare som inneholder energi, men slett ikke den eneste.

Jo mer det pumpes opp av denne spesifikke varen, jo større blir tilbudet. Da synker prisen på denne varen. Da blir det mindre lukrativt for leverandører av andre former for energi - solkraft, vindkraft, kjernekraft - å bygge ut nye anlegg. Med andre ord: Da brukes det mer forurensende energi og mindre forurensningsfri enn det som ellers ville ha skjedd.

Det er en kjensgjerning at verden allerede har funnet mer olje og gass enn det vi trenger å brenne opp for å passere 1,5-gradersmålet med god margin. Når vi sper på med mer køl, slik mange gjør, har vi funnet nok til å passere 2-gradersmålet også. Jeg kan gjerne sende økonomiprofessoren dokumentasjon, hvis han er interessert. Å leite etter enda mer betyr altså at vi øker risikoen for å passere både 1,5- og 2-gradersmålet.

At Norge slutter å leite etter mer olje, betyr ikke at oljekranene blir skrudd av i morgen. Tvert imot; de vil levere olje i mange år ennå. Den oljen man eventuelt finner ved mer leiting, derimot, den blir kanskje ikke leveringsklar før om 15 år. Akkurat tidsnok til å forlenge bruken av forurensende energi noen år til, med andre ord.

Ved overgang til forurensningsfri energi kan både forfattere og andre folk innen den tid reise med biler, båter og fly som drives av elektrisitet, eller av hydrogen eller ammoniakk som er produsert av elektrisitet. Elektrisiteten er i sin tur produsert ved hjelp av vindkraft, solkraft eller kjernekraft. Denne helt nødvendige overgangen blir, som vist over, forsinket hvis man fortsetter å subsidiere leiting etter mer forurensende energi enn den som allerede er funnet.

Hvis man vil forbedre verden, bør man altså først sette seg inn i hvordan markedsøkonomien fungerer.

Det er forskjell på folk, og forskjellen blir stadig større

 

Tenk deg et utopisk samfunn med 1000 innbyggere. Du kan gjerne skalere opp; de enkle regnestykkene du skal få se blir akkurat like gyldige med 1 million innbyggere, bare du husker å gange opp noen andre tall med 1000 også.

Dette samfunnet er i likevekt. Det betyr at hver innbygger får nøyaktig 2 barn, og hvert av disse får nøyaktig 2 barn - og så videre. Samfunnet blir ikke rikere eller fattigere fra slektledd til slektledd; folk er allerede søkkrike og lever i pakt med naturens begrensninger. Jeg sa at det er en utopi!

Levekårene til hver innbygger kan framstilles i en skala. Jeg slår sammen alle tall for materiell velstand, helse og utdannelse til én parameter, p. Jeg forenkler videre og sier at denne parameteren bare kan ha diskrete verdier. På min tilfeldig valgte skala kan den ha verdien 0, 1, 2..., opp til 10, 11, 12, og så videre i det uendelige: Ingen øvre grense.

I starttilstanden har samtlige innbyggere helt like levekår. Parameteren p er lik 10 for samtlige innbyggere. I dette harmoniske likevektssamfunnet er det altså ingen som har grunn til å begjære sin nestes okse, asen eller noe annet som hører ham til. (Knapt nok hans hustru. Jeg snakker fortsatt utopisk.) Det skjer som sagt verken økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang; neste generasjon vil i gjennomsnitt også få levekår lik 10. Men bare i gjennomsnitt.

Enhver kan påvirke sin egen livssituasjon litt, men bare litt. Foreldrenes levekår – deres inntekt, kunnskaper, utdannelse og sosiale posisjon – er utgangspunktet. Ditt eget bidrag gjør at du enten får levekår som er 1 enhet lågere enn foreldrenes, likt med foreldrenes, eller 1 enhet høgere enn foreldrenes. Ingen store sprang, altså.

Jeg gjør dessuten den forenklende antakelsen at begge foreldre har samme posisjon – da slipper jeg å beregne tvilsomme gjennomsnitt av foreldrenes posisjoner. Prøysen sa: «Så træff du den du meine er den eneste og eine, og trur at hu står jamhøgt mæ stægaplassen din.» Som hos Prøysen, så óg i utopien.

Ungene til den fullstendig likestilte første generasjon vokser opp med eksakt samme forutsetninger. Men de er født med forskjellige evner og egenskaper. De har også forskjellige grader av flaks og uflaks gjennom livet: Donald får meteoritten i huet, mens fetter Antons meteoritt detter ned ved sida av ham og er full av diamanter. Det er altså to ting som bestemmer hvilke levekår en person i neste generasjon ender opp med: Foreldrenes levekår, samt den enkeltes kombinasjon av egenskaper, flaks og uflaks.

Her i Utopia vil likevel ikke personlige egenskaper og flaks/uflaks påvirke dine levekår særlig mye: Maksimalt kan du gå ned eller opp 1 enhet på den vilkårlig valgte skalaen. Av de 1000 ungene som nedstammer fra de første 1000 innbyggerne vil 500 ende opp likt med foreldrene, altså med levekår lik 10. 250 vil ende opp med levekår lik 9, og 250 vil ende opp med levekår lik 11. (Du kan gjerne gjøre livet vrangt og vrient ved å plassere endringene fra foreldregenerasjonen realistisk, dvs kontinuerlig og normalfordelt. Da skal du sannelig få regne og integrere også. God fornøyelse.)

Som den kyniske materialist du er, vil du sikkert konvertere alle sosiale goder, også kunnskaper, utdannelse og anseelse, til inntekt. Dette er et søkkrikt samfunn, så parameteren 10 for samtlige i første generasjon tilsvarer 1.000.000 i inntekt. Da vil 250 i annen generasjon ende opp med inntekt på 900.000, 500 vil ende opp som foreldrene med 1.000.000, og 250 vil ende opp med 1.100.000. Slike små forskjeller må vi tåle. Det går opp og ned, og i påfølgende generasjoner jevner deg seg ut igjen. Eller - ?

Nei, det gjør det slett ikke! Barna til annen generasjon vil også variere med hensyn til personlige egenskaper og flaks/uflaks: Noen vil falle ned et trinn, noen vil komme seg opp et trinn, og halvparten vil bli stående der foreldrene befant seg. I tredje generasjon vil 25 % av barna til foreldre med levekår lik 9 ende opp med levekår lik 8. 50 % vil ende opp som foreldrene, med levekår lik 9, og 25 % vil komme opp til utgangspunktet, med levekår lik 10. Så må vi fordele levekår til barn av foreldre med levekår 10, og barn av foreldre med levekår 11.

Vi summerer og finner, når barna i tredje generasjon har nådd sine nivåer, at 62 befinner seg på nivå 8, 250 på nivå 9, 375 på nivå 10, 250 på nivå 11, og 62 på nivå 12. Som den mistenksomme fyren du er, legger du sammen og finner bare 999 barn i denne generasjonen: Aha! Ett barn må være enebarn. Det stemmer, for jeg regner bare med hele personer. Hvis du vil, kan du gange opp til et samfunn med 1 million innbyggere. Da går det noen flere generasjoner før du må dele folk i to.

Nå kan du regne videre sjøl. Da finner du at i fjerde generasjon ender 16 personer opp med 7, 93 personer med 8, 235 personer med 9. 312 personer står fortsatt på 10, 235 personer på 11, 93 personer på 12, og 16 personer på 13. (Tilsvarende, i din materialistiske målestokk: 700.000, 800.000, og så videre, opp til 1.300.000.)

Forskjellene øker altså fra generasjon til generasjon. Små forskjeller blir større og større, også i et utopisk samfunn der du bare kan endre dine egne levekår ørlitt fra der hvor foreldrene befinner seg. Og sånn fortsetter det – regn videre sjøl.

I den virkelige, mindre utopiske verden øker forskjellene en god del raskere: Egne evner og anlegg, samt flaks eller uflaks, kan endre dine levekår mye mer enn 10 % opp eller ned. Blir du ufør, sitter du ikke igjen med 90 % av gjennomsnittsinntekten. Og som sønn eller datter av en milliardær har du et springbrett som er mer enn 10 % bedre enn gjennomsnittets.

Lag dine egne regneeksempler. Si at (for eksempel) 10 % går 2 punkter ned i levekår, 25 % går 1 plass ned, 25 % går 1 plass opp, og 10 % går 2 plasser opp. Da vil du også se at forskjellene øker atskillig raskere. (Som sagt, innfør gjerne normalfordeling og regn ut fra det også. Det er jeg for lat og for rusten i matematikken til å prøve.)

Denne utviklinga er ikke det du har lært å kalle bærekraftig. Derimot er den uunngåelig, hvis den enkeltes levekår bestemmes av foreldrenes posisjon, vedkommendes egen innsats samt flaks/uflaks. Små, tilfeldige forskjeller vokser i løpet av noen generasjoner til store, systematiske forskjeller.

Den som ser at hun eller han har havnet mange hakk under den posisjonen der besteforeldrene befant seg blir rasende og forlanger «sin del av kaka». Er det mange nok som ser det slik (og det blir det, etterhvert som forskjellene øker), gjør de opprør. Voldelige opprør unngås så lenge kaka blir større fra generasjon til generasjon, slik at min halve promille av kaka er større enn bestefars hele promille av kaka på hans tid. Men det forutsetter vekst, og vekst, og vekst. Hva skjer når kaka slutter å vokse, fordi vi allerede bruker langt flere ressurser enn naturen klarer å levere fra år til år? Når vi hvert år eter opp litt større del av såkornet for neste år?

Da kommer de mest utsatte til å kaste stadig olmere blikk – ikke bare mot milliardærene, men også mot sånne alminnelig velstående folk som deg og meg. Prøv ikke å forsvare deg med at du har gjort deg fortjent til hver eneste fordel du nyter godt av, for det er ikke sant. Det er samfunnet og naturrikdommene som har skapt det meste av velstanden din, fra vinkjelleren opp til hytta på fjellet. Elbilen din er finansiert av den oljen som ble laget for 125 millioner år sia.

Skolen skal bidra til sosial utjevning, og det klarer den ikke. Den klarer heller ikke å hindre at flere blir sosialt og økonomisk deklassert. Eneste måte å hindre deklassering på er å sikre at ingen faller under det nivået der opprøret ulmer – det vil si å sørge for at alle har et anstendig innkomme å leve av. Uten at de må stå med lua i handa og senket blikk mens de ber om det.

Det finnes en sånn mekanisme. Den heter borgerlønn. «Statens pensjonsfond utland» bør endres til «Statens fond for borgerlønn» litt faderlig fort. - Hvorfor det? Fordi oljen tilhørte oss alle. Da gjør avkastningen det også.

Kulturkjendisen, statsministeren og strømmen

Jan Kjærstad får to helsider i Aftenposten til å drodle rundt populære misoppfatninger om strøm, og til å stille spørsmål til statsministeren basert på disse misoppfatningene.

Om kassadame Kari Evensen hadde skrevet den samme artikkelen, ville debattredaktøren i beste fall ha bedt henne skrive den ned til en notis på ti linjer, men sannsynligvis ha refusert den i sin helhet. Men kulturkjendiser har helt andre ytringsmuligheter enn kassadamer, også om ting de ikke har satt seg inn i. Da må statsministeren også få to helsider til å svare på misoppfatningene.

De populære misoppfatningene koker ned til to antakelser, som populister i de fleste småpartiene (herunder også SP) baserer seg på hver gang de raljerer med strømpolitikken:

1: Norge har ubegrenset elektrisk kraft til befolkningens egne behov, bare vi ikke selger den til utlandet.

2: Strømkablene tømmer landet for strøm, og det er grunnen til de høge strømprisene.

Hvis vi stenger strømkablene til utlandet og vedtar en strømpris på 30 til 50 øre pr Kwh vil altså alt bli bra igjen, og regjeringspartiene får igjen sin gamle oppslutning, ifølge disse populære feiloppfatningene.

NVE gir ukentlig ut rapporter om strømsituasjonen i Norge. (Se f eks https://www.nve.no/media/14955/2022_52_kraftsituasjonen.pdf )De er lett tilgjengelige og skrives på forståelig norsk, og de inneholder så mange tall som man bare kan ønske seg. Av disse rapportene framgår bl a:

1: I Sør-Norge (det er her vi har hatt størst problemer med strømprisene) har kraftverkene produsert 20 Twh mindre i 2022 enn i 2021. Etter overforbruk i 2021 og en nedbørsfattig sommer har det vært nødvendig for å fylle opp magasinene til et nivå som ivaretar forsyningssikkerheten. Og det er blitt mulig ved at nettoeksporten er redusert med 12 Twh, og ved at vårt eget forbruk er redusert med 8,3 Twh.

2: Sør-Norges nettoeksport for hele året var redusert til 1,4 Twh. Det har altså vært importert nesten like mye kraft som det har vært eksportert, og i lange perioder, både i august-september og mot slutten av året, har vi hatt netto import av kraft. For siste uke i året skriver NVE: «Den store nedgangen i produksjon gjorde at 41 prosent av forbruket i sør vart dekt av import i veke 52. Noreg har aldri importert meir kraft i løpet av ei veke enn i veke 52.»

Norge er altså avhengig av at vi kan importere strøm i perioder. Strømkablene virker begge veger, og det er temmelig urealistisk å stenge dem for eksport, men ikke for import. Videre:

Hvis strømprisen til forbrukerne hadde vært like behagelig som vi er vant til, ville vi ha brukt like mye også. Da ville fyllingsgraden i magasinene i Sør-Norge ha vært nede mot 50 %, og forsyningssikkerheten ville ikke ha vært ivaretatt.

Vi kan altså verken stenge strømkablene til utlandet eller regulere ned strømprisene til et behagelig nivå uten å skape store forsyningsproblemer i vårt eget land. Dette kunne Aftenpostens egne journalister lett ha funnet ut av, som grunnlag for alminnelig folkeopplysning.

Vår evindelige misnøyes vinter

 

Urinnbyggerne på nordvestkysten i Amerika hadde en skikk de kalte «potlatch».

( https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch ) Skikken var utbredt blant folkegruppene haida, tlingit, kwakiutl og flere andre, og bidrog til å opprettholde sosial orden i et hierarkisk stammesamfunn. En potlatch besto i at en av stammens høvdinger inviterte til fest med sang og dans, magiske ritualer, god mat og et overdådig forbruk. Var du en storkar (det var svært sjelden kvinner, er jeg redd), så var dette anledningen til å slå hæla i taket og demonstrere din makt og rikdom. Det gjorde du ved å gi gaver til alle frammøtte. Deretter fortsatte du å imponere ved å knuse og ødelegge store verdier: Brenne opp langhuset, smadre våpnene og kanoen. Til slutt toppet du det hele ved å drepe en eller flere av slavene dine. Til dette verdige formålet fantes det et spesielt verktøy som gikk under betegnelsen «slavedreperhammer». (Se f eks https://www.researchgate.net/publication/348264619_Russian_Resistance_to_Human_Sacrifice_among_the_Tlingit_Indians_1819-1867 eller https://historum.com/t/slavery-in-the-pacific-nw-tribes.52180/ ) Skikken med å ofre slaver ble motarbeidet av russiske myndigheter mens Alaska var en russisk koloni, og av amerikanske myndigheter både da og seinere. I Canada var potlatch forbudt til ut på femtitallet, men overlevde selvfølgelig i det skjulte - riktignok med mindre slaveofring, for etterhvert måtte også urinnbyggere slutte å holde slaver. Prinsippet var fortsatt det samme enkle: Jo rikere gaver og jo større ødeleggelse, jo større status fikk du, og jo kjekkere kar var du.

Samme prinsipp ble fulgt av storkarer i norske fjellbygder. I Peer Gynt klager Mor Åse over faren til Peer og statusmarkeringa hans som har utarmet garden: «Hvor er det, som gik til spilde / ved det store Vintergilde, / da hver Gjæst lod Glas og Flaske / bag sin Rygg mod Væggen klaske?» Peer gjør så godt han kan for å gjenopprette både rikdom og status. Det går så som så, som du veit.

I jappetida på 80-tallet fulgte de kjekke og kjappe samme skikk når de samlet seg på Barock for å feire dagens børskupp: For å markere deg som en av gutta («the gutts») måtte du oversprøyte kollegene med ekte sjampis. Skulle du imponere skikkelig, måtte du rive i magnumflasker fra baren så tusenlappene flagret. Da fikk du navnet ditt på veggen med gullskrift, til evig misunnelse og beundring for framtidige finanssløver. (Eller til spott og spe, avhengig av hvordan du ser på det.)

Dette var bare tre historiske eksempler på det antropologene kaller «spektakulært forbruk»: Bruk og kast så mye som mulig; ikke fordi du trenger det, men for å imponere omgivelsene. Skikken med å sitte baki drosja og tenne sigaren med tusenlapper, som ble praktisert av kjentfolk i finanslivet (ingen nevnt, ingen glømt), faller inn i det samme mønsteret. Det samme gjør påfuglens fjørprakt: Hannen gjør større lykke hos hunnene jo mer prangende den fullstendig unyttige fjørpynten er. Ifølge biologene er det et viktig poeng at halen er både unyttig og besværlig i en praktisk hverdag, der det gjelder å unngå oppmerksomheten til kongeørna og andre som ikke vil deg vel. Den praktfulle halen viser nemlig at du er så frisk og kjekk at du klarer deg til tross for handicappet. Damene blir imponert og kommer flaksende. Liknende tanker har nok leikt i hodet til børsløven som vinket på magnumflaskene, og ikke minst i hodene til de kvinnelige kontorassistentene som flagret rundt ham.

Førti år etter jappetida er hele Norge blitt et jappesamfunn, med et spektakulært forbruk som gjør inntrykk på utlendingene. I 2022 falt vårt lokale Earth Overshoot Day på 12. april, ifølge beregningene til WWF. (https://www.overshootday.org/newsroom/country-overshoot-days/ ) Hadde alle mennesker på kloden hatt vårt forbruk, måtte vi ha hatt 3,5 jordkloder til rådighet hvis forbruket skulle være bærekraftig. Likevel strever vi utrettelig for å få økt kjøpekraft og enda høgere forbruk, for det må til hvis vi skal opprettholde vår status. (Tok en langweekend i Paris – godt å komme litt bort fra vintermørket... Fantastisk som de har pusset opp kjøkkenet og stua; det må ha kostet! ... Ny bil igjen? Den der har du ikke fått billig! ... Vi leide Rorbua med full servering til femtiårslaget; det er tross alt ikke hver dag vi feirer med to hundre gjester...Jo, vi tok et cruise til Svalbard i år; litt må vi jo unne oss etter pandemien – etc.)

Hvert år etter krigen er gjennomsnittsnordmannen blitt rikere og har kunnet forbruke enda litt mer enn året før. I 77 år har vi ikke opplevd annet enn økonomisk vekst, og vekst, og vekst. Bare fra 1985 til 2021 har kjøpekraften økt med 86,8 %, ifølge statistikken fra SSB. ( Se https://www.smartepenger.no/jobb/2584-lonnsutvikling . Regn sjøl. Jeg går ut fra at du kan renteregning.) Vi er blitt så vant til vårt stadig stigende overforbruk at vi betrakter det som vår særskilte menneskerett, uansett åssen folk har det i resten av verden. Under pandemien og andre kriser som rammet resten av verden har den snille Staten bevilget oss ut av alle problemer, ved at regjeringa sprøytet stadig flere oljekroner ut over alle tilløp til misnøye. Dermed kunne mange bedrifter gå med rekordoverskudd under pandemien, til tross for kraftig redusert aktivitet. Flyselskapet Norwegian delte ut millionbonuser til direktørene etter et år da flyene sto på bakken, sikkert som påskjønnelse fordi de hadde vært så flinke til å få tak i statlige koronakroner.

I 2022 har vi opplevd den verste krisen sia 2. verdenskrig. Regjeringa har, for en gangs skyld, innsett at det ikke er mulig å bevilge seg ut av strømknapphet, inflasjon og stigende rente: Å trykke flere penger vil bare forverre inflasjonen. I en klassisk Carl Barks-historie, trykt i «Donald Duck & Co» nr 2, 1952, kommer det en syklon som løfter taket av onkel Skrues pengebinge og blåser pengene hans ut over landet. De regner ned over begeistrete innbyggere som sanker sedler i poser og sekker. Men gleden er kortvarig; det produseres ingenting, sia alle er blitt rike og har sluttet å arbeide, og på prislista i onkel Skrues gardsutsalg står det nå: «Ull 4.000.000; 1 egg 1.000.000.»

Skrues pengebinge tilsvarer vårt oljefond. Vi har også en sentralbanksjef som hever renten så kraftig hun bare kan for å bremse prisstigningen. Riktignok er mye av inflasjonen importert, men hun vil ikke ha en hjemmelaget inflasjon på toppen, noe vi får hvis Staten bare deler ut penger i øst og vest.

Europa, USA og stort sett hele resten av verden har hatt kraftig inflasjon i 2022 på grunn av Putins krig. I Storbritannia er inflasjonen over 10 %; EU-landene og USA ligger ikke langt etter. Norge er nesten «best» i klassen med en inflasjon på 6,5 %. ( https://e24.no/norsk-oekonomi/i/Llo1kJ/prisveksten-i-norge-dempet-seg-til-65-prosent-i-november ) Samtidig har vi hatt en gjennomsnittlig inntektsvekst på 4,1 %. ( https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/sysselsetting/statistikk/antall-arbeidsforhold-og-lonn/artikler/lonnsveksten-tar-seg-opp ) Nedgangen i realinntekt utgjør altså 2,4 %. Vi er med andre ord satt tilbake til 2019-nivå når det gjelder gjennomsnittlig kjøpekraft! Nesten ingen andre land har klart seg så godt gjennom krisen hittil.

Men skulle en dømme etter klagene på nettet, i avisspaltene og ved lunsjbordene, måtte en tru at vi er satt tilbake til det fæle 30-tallet. Den regjeringa som er satt til å lose oss gjennom krisen faller som en stein på gallup, og de to partilederne idioterklæres og æreskjelles av alle nettets strøm- og økonomieksperter. Erna Solberg rir på ei popularitetsbølge som hun bare kunne drømme om mens hun hadde ansvar, sjøl om den politikken hun ville føre som statsminister i store trekk er den samme som den Støre fører. Populister i de infrarøde og de ultrafiolette delene av politikken fråtser i løfter om billig strøm og økonomisk kompensasjon i hauger og lass. Måtte alle gode makter forby at disse populistene får en finger på rattet!

Julehandelen i 2022 ble en kjøpefest, nå som i tidligere år. ( Julehandel 2022, Forbruk | Så mye brukte vi på julehandelen 2022 (nettavisen.no) ) Og fyrverkeriet på nyttårsaften sprakte nesten like livlig som før. Var det husleia for hele første kvartal som gikk opp i lysglimt og røyk?

Det finnes selvfølgelig grupper som er blitt hardt rammet av inflasjon og strømpriser: Flyktninger, uføre, minstepensjonister. Fattigdommen øker. Men det er ikke de fattige som klager høgest og krever strømstøtte til hytta, billigere bensin, rentekompensasjon og lågere skatt. De høgeste klageropene kommer fra den breie middelklassen som aldri har opplevd annet enn velstandsvekst. Og de kommer fra folk som, mot alle advarsler, har tatt opp alt for store lån. (Når inflasjonen er på 6,5 %, er 4 % rente egentlig for lite, sia en slik rente fortsatt gjør det lønnsomt å ta opp lån.)

Vår evige misnøyes vinter er over oss. Velstandsvekst gjennom 77 år har gjort oss til et folk av sutrepumper. Vi forlanger at Norge fortsatt skal være unntakslandet som øker forbruket ytterligere, mens alle andre må stramme livreimene. Til våren kommer den ene yrkesgruppa etter den andre til å kreve kompensasjon, både for prisstigningen og for at de har «sakket akterut i lønnsutviklingen». For ingen må få mindre enn de andre, og alle har sakket akterut, derfor må alle nå få mer enn gjennomsnittet. Sia det er valg til høsten, er det stor fare for at den sittende regjeringa også lar seg friste til å sprøyte nye oljekroner over misnøyen. De som igjen må tåle inflasjon uten kompensasjon, er de som ikke har sterke organisasjoner og lobbyister i ryggen: Flyktninger, uføre og minstepensjonister.

La oss håpe at vi i løpet av det året vi er inne i innser at vi må tilpasse forbruket til virkeligheten, blenge litt mindre og kutte i hvert fall én shoppingtur til London. Det har vi bare godt av. Dessuten har kloden godt av det. Til gjengjeld bør vi tåle at de som faktisk blir enda litt fattigere blir tilgodesett; de kommer ikke til å ta mange ekstraturer til London av den grunn.

Kanskje vi til og med holder ut å gå med genser innadørs.

Strømpopulisme ville true forsyningssikkerheten

 

I ytterkantene av det politiske spekteret hersker det en oppfatning om at Staten flår vanlige folk med strømprisene – enten fordi Styresmaktene (det vil si Vedum og Støre) er inkompetente, fordi de er ufølsomme eller fordi de er korrupte. Eller muligens alle tre samtidig. Denne oppfatningen illustreres av utallige aggressivt-humoristiske vitsetegninger som spres på nettet, hvor de to fraskrives all ære og kunnskap fordi de ikke klarer (eller prøver) å holde strømprisene nede på det nivået som folk er vant til.

Både Listhaug og Moxness har lest et sted at «produksjonskostnaden» for strøm er 12 øre pr kWt. Følgelig krever de at det innføres en makspris på i hvert fall ikke mer enn 50 øre. (Sia Rødt befinner seg enda lengre unna risikoen for noen gang å få politisk ansvar enn FrP gjør, er de tidvis enda freidigere, og har vært nede på 30 øre som en rettferdig og realistisk pris.)

Norge har Europas mest generøse strømstøtteordning. Men her i annerledeslandet har vi krav på å få alt vi ønsker oss, så ingen støtteordning er bra nok før vi kan fyre og vaske og dusje så mye vi lyster uten å tenke på strømprisen. Imens faller bombene i Ukraina, og ellers i Europa må vanlige folk velge mellom å sulte og å fryse.

Det er en vanlig oppfatning at hvis vi ikke hadde kraftutveksling med utlandet, så ville vi ha mer enn nok strøm til vår egen bruk. Da kunne vi sette akkurat de prisene vi ville, uten å bry oss om noe så tarvelig som «markedet». Hvorfor skal vi bry oss om at det er skrikende energimangel i hele Vest-Europa på grunn av Putins krig? Vi har så vi klarer oss sjøl; la resten av Europa klare seg så godt de kan – de kan jo kjøpe norsk gass, for eksempel.

Gassprisen i 2022 har vært helt oppe i 6000 kroner pr. fat oljeekvivalent. Det tilsvarer kr 3,75 pr kWt varmeenergi, men når gassen brukes i et kraftverk med virkningsgrad 0,40, blir produksjonskostnaden for strømmen over 9 kroner pr. kWt. Norge kunne altså senke strømprisene i Europa ved å pålegge operatørene på norske felt å selge gass mye billigere til EU og Storbritannia. Gjør vi det? Kommer ikke på tale! Markedet må få virke. Men bare på gass; ikke på strøm! I hvert fall ikke på strøm som produseres i Norge.

På slutten av året har forøvrig gassprisen falt dramatisk. Det ventes at den kommer til å fortsette å svinge kraftig så lenge vi må leve med energiknapphet, akkurat som strømprisen. Den sammenhengen er ikke tilfeldig. Gassprisen synker når gasslagrene fylles, og de fylles opp når det produseres mye vindkraft.

Det er på tide å se på noen tall fra norsk virkelighet, som atskiller seg litt fra strømpopulismens fantasiverden. Den beste kilden til kunnskap om kraftmarkedet i Norge er ukesrapportene fra NVE, «Kraftsituasjonen i Noreg veke xx». I det følgende baserer jeg meg på tall fra den siste ukerapporten i 2022, den for uke 50; se https://www.nve.no/media/14924/2022_50_kraftsituasjonen.pdf .

Det er i Sør-Norge protestene mot høge strømpriser har vært kraftigst. Det skyldes ikke at søringene er mer kravstore enn folk i Midt-Norge og Nord-Norge; det skyldes at i nord har det vært stort overskudd på kraft, takket være uvanlig mye nedbør gjennom året. Prisene i nord har vært på nivå med prisene i 2021, og følgelig har forbruket vært omtrent det samme også. Men denne nedbøren og disse prisene har ikke folk i Sør-Norge hatt mye glede av, for det finnes nesten ikke overføringskabler mellom nord og sør.

Og i Sør-Norge har vi hatt det tørreste hydrologiske året (året fra september til august) på 21 år, ifølge NVE, og dermed uvanlig lite tilsig i magasinene.( https://www.nve.no/media/14924/2022_50_kraftsituasjonen.pdf )

I Sør-Norge ble det til og med uke 50 i år produsert 82,6 Twh, mot 101,6 i fjor. Og vi har brukt 80,2 Twh, mot 88,2 Twh i fjor.

Hvis prisene hadde vært omtrent som i fjor, ville forbruket ha vært det samme også: Litt har vi altså klart å spare på grunn av dyrere strøm. Litt mer enn 10 %, faktisk.

Ved inngangen til vinteren er det om å gjøre at kraftmagasinene er fylt opp. Da er leveringssikkerheten god, og vi risikerer ikke rasjonering, sjøl om det skulle bli perioder med sprengkulde. Magasinene i Sør-Norge har en samlet kapasitet på 57,3 Twh når de er helt fulle. Nå er de samlet 67 % fulle, det vil si at de har lagret vatn nok til å produsere 38,5 Twh. Denne tilstanden er omtrent midt på treet, hvis man sammenlikner med fyllingsgraden i de 20 foregående år. (Se NVEs rapport.) - Men hvis vi hadde brukt 8 Twh mer, noe vi ville ha gjort hvis prisene hadde vært omtrent som i 2021, ville fyllingsgraden ha vært såvidt over 50 % - mye dårligere enn gjennomsnittet, og nesten dårligst i hele spennet fra 2002 til i år.

Og ikke bare det: Vi bruker å kunne stole på kraftig snøsmelting når regnvatnet fra tidligere i år er oppbrukt. NVE har oversikt over snømengdene også, og i år tilsvarer snømagasinet i uke 50 mindre enn 10 Twh – det minste tallet i spennet fra 2002 til i år.

Med strømpriser som hadde gitt samme forbruk som i fjor, ville forsyningssikkerheten foran vinteren altså ha vært svært dårlig. Siste uke brukte vi mer enn 2,6 Twh her i sør. Et lager på 30,5 Twh ville ha vært nok til 11 slike uker.

Den oppmerksomme leser vil se av NVEs rapport at vi også har hatt netto eksport på 2,5 Twh. Uten kraftutveksling med utlandet ville vi ha beholdt disse 2,5 Twh sjøl, men det ville bare ha forlenget forsyningssikkerheten med ei snau uke til. - Og i august/september hadde vi netto import over de samme kablene, hovedsakelig av billig vindkraft.

Vi skal altså være glade for at markedsmekanismen – tilbud og etterspørsel – har gjort det mulig å fylle opp magasinene ganske godt, sjøl i et uvanlig tørt år, sånn at vi har en forsyningssikkerhet som i hvert fall er middels god. Og vi skal være sjeleglade hver gang det blåser så kraftig at vi produserer litt vindkraft sjøl, og dessuten kan importere vindkraft fra land som bygger ut denne kraften mye raskere enn vi gjør her i landet.

I 2024 har svenskene tenkt å produsere 49 Twh vindkraft, og de gir seg ikke med det. - Vi kommer antakelig til å holde oss på samme beskjedne nivå som i år, ca 15 Twh i hele landet.

Kraftbehovet stiger. Vi trenger flere kabler, ikke bare mellom nord og sør her i landet, men også til utlandet; og vi trenger mer vindkraftutbygging nå. Da sørger markedet etterhvert for at prisene faller, og vi slipper å basere oss alt for mye på snøen som falt i fjor.

Dag Sørås (44) er en fryktelig morsom fyr

 

Dag Sørås er enda en av disse fryktelig morsomme fyrene som underholder halvfulle folk ved å stå på en scene og skrike fornærmelser i øst og vest. Han er så morsom at han har fått æren av å erstatte en annen morsom herre, Atle Antonsen (som er blitt indisponert), i P4s radioprogram «Misjonen». Dette er visstnok et humorprogram. Jeg har ikke hørt det, og lite tyder på at jeg kommer til å høre det.

For snart fem år sia sto Sørås på en scene og raljerte over folk som ble krenket av alt mulig. Blant annet trakk han fram en 16-åring som hadde skrevet et debattinnlegg i Si;D i Aftenposten. Denne 16-åringen omtalte han, ved navns nevnelse, som en «ufølsom fitte», og brukte noen minutter på å forklare at hun var «alt som er galt med den der typen unge mennesker».  ( https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/8Jpzew/da-jeg-var-16-aar-kalte-dag-soeraas-meg-en-fitte-fra-scenen-fredag-fikk-han-vikariere-for-atle-antonsen ) 

Nå er denne 16-åringen blitt en ung student som tar mot til seg ved å konfrontere ham med dette fyllerøret. Går han i seg sjøl og innrømmer at han med fordel kunne ha ordlagt seg ansless, hvis poenget var å kritisere krenkelseskulturen? Å langt ifra! I et alt for langt tilsvar skriver han blant annet: « ... når hun går ut med krasse påstander i en av landets største aviser, må hun være åpen for å få tilsvar». Videre: «For det andre vet jeg ikke om offentlig ordskifte er noe for henne, om alt som skal til for å vippe henne av pinnen, er en komiker som gjør narr av hennes omfattende samfunnsanalyse.»

Dag Sørås trur altså at han forteller morsomme vitser når han bruker grove skjellsord i det offentlige rom. Han trur at han deltar i et ordskifte når han slenger ut stygge personkarakteristikker. På CVen hans står det at han har studert på et universitet; det tyder på at han, en eller annen gang, har hørt rykter om saklighetsnormer. En slik norm er at å æreskjelle en person er noe helt annet enn å kritisere et standpunkt. Men han veit antakelig også at jo styggere kjeft han bruker, jo mer oppmerksomhet får han, og da er tydeligvis oppmerksomheten mye viktigere enn sakligheten.

Mannen er blitt 44 år. Både alderen hans og svaret hans tyder på at han er blitt så voksen som han noen gang kommer til å bli. Det tyder på at det offentlige ordskiftet klarer seg veldig godt uten flere bidrag fra hans tastatur.

Kattef*en og den uutholdelige smerten i tilværelsen

 

Kattefaen har gått over til et sunnere kosthold. Dermed er han blitt sprek og spenstig igjen, sin modne alder til tross. Han har bygd på seg ny sjøltillit etter at han flere ganger har jaget naboens Tom bort fra Toms egen plen. Han har også begynt å gå runder i bygda som en fyrrig ungdom, enda han har vært konsulent i ti år.

Dessuten har han begynt å følge etter folk hjem når de har vært innom, åpenbart i håp om at det vanker mer og bedre fór i den andre enden av spaserturen. Dette kunne ha vært greit om han var en trygg trafikant. Det er han ikke.

I går var min niese og jentungen hennes innom en tur. Kattefaen var ute. Jeg tenkte mitt og fikk bange anelser da gjestene la i veg på hjemtur: Vegen går ned til fylkesvegen og følger den tre hundre meter sørøver. Og ganske riktig: Der satt kattefaen inne i buskaset og fulgte med. Hadde han tenkt å følge etter dem, tru? Han hadde nok det, så snart han hadde avsluttet sine mer påtrengende forretninger.

Fylkesvegen nedafor huset vårt byr på både spøk og spenning ved femtida en fredagsefta, særlig fredagen før høstferien. Forbi krysset ved Kroa og oppkjøringa til skolen er det fartsdumper og fartsgrense 40, men deretter er det akselerasjonsstripe som arbeidsfolk på hjemveg kan utnytte til å kjøre inn den timen de har tapt på å kjøre bompenge-slalåm fra Sinsenkrysset. Og det er det mange som prøver.

Jentungen er trafikkvant og flink til å klare seg, særlig når mamma er med. Kattefaen, derimot, er blottet for trafikkforståelse. Her i huset ville det bryte ut landesorg hvis vi fant ham igjen kald og stiv i grøftekanten ned mot Nordgarden. Jeg fortet meg ut for å avverge kattestrofe.

Kattefaen satt inne i villnisset med rett rompe i 45 graders vinkel, opptatt med å spre olifaktorisk mistrivsel blant Tom og andre katter. Etter endt gjerning foretok han den faste kvalitetskontrollen med snuten, gravde litt mose og gras over produktet, og satte seg til å inspisere omgivelsene. Han oppdaget niesen min og jentungen, fikk rompa i gir og smatt ut gjennom nettinggjerdet for å følge etter dem.

Jeg prøvde å gripe inn: Kattefaen skulle ikke ut i fredagstrafikken på fylkesvegen. Jeg fikk tak under magen på ham og hadde tenkt å bære ham inn.

Kattefaen hadde andre planer. Han satte seg fresende til motverge. Da grepet glapp og jeg bare hadde tak i rompa, ble han ei levende sirkelsag av tenner og klør som beit og klorte meg til blods oppover hele underarmen. Aldri ante jeg at det satt så mye spenst og så mange klør på en aldersstegen konsulent!

Basketaket varte kanskje i ti sekunder, men det satte varige spor. Det gjorde illhervelig vondt; jeg slapp taket, karet meg inn i sikkerhet og begynte å rense sårene mens blodet fortsatte å renne. Så vasket jeg alle sår jeg fant grundig med desinfeksjonsmiddel. Kattefaen forsvant inn i krattet igjen.

Som kjent er jeg en sindig kar som møter alle livets traumer og tribulasjoner med stoisk ro. Men alt dette gjorde så illhervelig vondt at sjøl jeg, sinnbildet på Mannen som tåler alt uten å kny, måtte slippe fra meg et ørlite grynt av mismot. Og bedre gikk det ikke utover kvelden: Armen hovnet opp og begynte å sprenge; jeg kunne ikke vri den en millimeter uten at det gjorde ekstra vondt. Det ble så ille at jeg ikke orket å se ferdig den første episoden i sesong 3 av Grace en gang!

Jeg hadde tenkt å skrive. Det gikk så som så. Hvem klarer å finne ordene som speiler sjelens avgrunner i universets uendelighet, når smertene krever all oppmerksomhet? Når ikke en gang paracet virker som den skal? Dessuten har jeg alltid vært en firefingersmann på tastaturet og klarer meg med det; det er dumt å skrive så raskt at tanken ikke følger med. Nå var jeg redusert til to fingre – for høgre pekefinger var blitt ubøyelig, og høgre langfinger ga opphav til nye smerter når jeg brukte den.

Kattefaen kom inn etter en time, så blid som ei sol; han hadde helt glømt tanken på å prøve matlykken hos min niese, så nå ville han tilbake til hjemmets kjøttgryter. Jeg fóret ham med blandete følelser.

Jeg fikk ikke sove særlig godt. En god samvittighet er riktignok den beste hodepute, men det hjelper å klare å finne en stilling som ikke gjør vondt også.

I dag tidlig oppdaget jeg at jeg hadde overlevd, og det var jo en slags seier. Men ellers var alt blitt verre: Armen var vond og stiv, hevelsene hadde gått opp, og hadde jeg ikke ørlitt feber og vondt i hodet også? Jo.

Det ble en ekspedisjon til legevakta. Stivkrampesprøyte og penicillin i ei uke. Men hvis hevelsen flyttet seg lengre oppover armen, sa legen, så måtte jeg komme tilbake. Det er ofte lurt å gjøre som legen sier. Nå er det kanskje ørlitt bedre enn i dag tidlig, og jeg har en australsk Merlot i kjellertrappa. Jeg holder ut!

Heretter skal kattefaen få sette liv og lemmer på spill nede på fylkesvegen uten at jeg løfter en finger til motmæle. Pføy!