Det norske kleptokratiet

 

Russland og andre Østblokk-land utviklet seg i åra etter Sovjet-tyranniets fall til kleptokratier, der menn med makt forsynte seg med stadig større deler av fellesskapets eiendom. Selvfølgelig er det ikke sånn i Norge: Vi har et åpent samfunn, og vi har lover og regler som skal hindre at enkelte forsyner seg slik de russiske oligarkene gjør. Det har ikke hindret at vi har utviklet et kleptokrati i mindre skala.

Store deler av det norske næringslivet eies helt eller delvis av Staten, det vil si av deg og meg. Statlig drift er jo ikke alltid den mest effektive som tenkes kan. Men uansett hvordan selskapene klarer seg økonomisk, og uansett hvordan det går med vanlige ansatte, så steller vi godt med direktørene. Eller kanskje heller: De steller godt med hverandre. De sitter nemlig ofte i hverandres styrer og fórer madrassene til hverandre. Forbausende ofte blir avgåtte toppsjefer resirkulert til andre halvstatlige selskaper, eller de dukker opp som styreledere eller styremedlemmer og gir rundhåndete lønnsøkninger til sine etterfølgere.

I 2018 hadde toppsjefene i de halvstatlige selskapene følgende årsinntekter:

• Equinor ASA: 16,8 millioner

• Telenor ASA: 15,6 millioner

• Norsk Hydro ASA: 15,1 millioner

• DNB ASA: 14,3 millioner

• Yara International ASA: 13,1 millioner

• Kongsberg Gruppen ASA: 8,9 millioner

• Entra ASA: 6,3 millioner

• Vy: 6,2 millioner

Vy er et interessant tilfelle. Da det tidligere NSB ble reorganisert til 6 enheter, spratt antall direktører opp fra 11 til 49, alle med millionlønninger. - En sjef som er dynamisk nok til å skifte ut merkevarenavnet NSB med det fjonge og fengende Vy fortjener kanskje å toppe lista over millionlønninger i bransjen? Eller kanskje ikke.

Equinor fortjener ekstra omtale. Mens det ennå hette Statoil og sjefen ennå hette Helge Lund, var årslønna rundt 13 millioner. Såpass måtte den mannen ha som påførte selskapet tap på et par hundre milliarder gjennom elleville oppkjøp i USA og enda mer ellevill økonomikontroll. (Skal du bli godtatt som storkar i Houston, så må du jo bruke penger som en storkar også, kan du skjønne!) Fortsatt renner det inn nye milliardtap etter dette eventyret, ifølge økonomijournalister som følger med.

Trygve Hegnar bruker alltid å meine høgt at toppsjefer må få skikkelig lønn, ellers forsvinner de til utlandet. Som deleier i Hurtigtruten AS har han gjentatte ganger etter koronaskandalen uttrykt full tillit til toppsjefen, som siste fire år har hatt ei gjennomsnittslønn på godt og vel 16 millioner. En god del av denne lønna har norske skattebetalere betalt gjennom store årlige bidrag til monopolbedriften.

Hvert eneste år har norske politikere, i og utafor regjering, understreket at det må bli slutt på de galopperende lønnstilleggene til toppsjefene. Sjefene bruker nemlig å få mye større prosentvise lønnstillegg enn snittet for vanlige arbeidstakere. Og hvis du som toppsjef får et tillegg på 10 % av et gavmildt styre, noe som har vært regelen mer enn unntaket, så viser tabellen øverst på sida at du får et tillegg tilsvarende tre vanlige årsinntekter for de fleste ansatte. Det må visstnok være forskjell på folk – men trenger forskjellen å være så stor?

Men uansett hva politikerne har sagt hvert eneste år, så har de aldri fått det til, enten statsministeren hette Sol- eller Stoltenberg. Styrene bestemmer, Og styrene har, år etter år, delt ut stadig feitere lønn fra vår felleskonto til venner og kjente. Ikke en eneste gang har den ansvarlige statsråden hatt mage til å kaste et styre bare fordi det så arrogant overser styringssignaler fra den største eieren.

Sa jeg «venner og kjente»? Ja, jeg sa det. Om ikke alltid venner, så bekjente gjennom runddansen i styreverv og toppstillinger. Og de møtes alltid i sånne møter som samler den økonomiske eliten i landet, for eksempel årsmiddagen i Norges Bank. Dette er et nettverk som forstår å ivareta medlemmenes interesser.

For å gjenta det: Når de deler ut midler fra hel- eller deleide statlige selskaper, så er det alle norske statsborgeres midler de deler ut. Hver av oss eier en del i alle statlige bedrifter.

Oljen og gassen på havbunnen er også vårt felleseie. Det er egentlig feil å snakke om «oljeproduksjon», for oljen blir ikke produsert – den blir bare pumpet opp fra lageret der den har ligget i 145 millioner år. Så selges den på verdensmarkedet, og Statoil/Equinor får penger inn på konto i banken. Da har man egentlig bare flyttet verdier fra én konto til en annen, det vil si fra kontoen på havbunnen til kontoen i banken. I høyden kan man snakke om en verdiøkning gjennom den prosessen som stiller oljen til rådighet på markedet. Men oljefeltet har en verdi allerede der det ligger.

Oljedirektøren og en ufør med minstepensjon eier altså like stor del av oljefeltet. Det er det vanskelig å skjønne når en ser på uttellinga: Oljedirektøren mottar 16,8 oljemillioner i året; minstepensjonisten under 200.000. Forholdstall: 84 : 1. Og dette forholdstallet øker hvert eneste år.

En grunnregel i politisk økonomi sier: Jo nærmere du sitter til stedet der kaka blir delt, jo større kakestykke slumper du (pussig nok) til å få. Penger gir makt, og makt gir penger.

Hegnars skrekkscenario der topplederne forsvinner til utlandet hvis de ikke får «konkurransedyktig» lønn – det vil si omtrent ti ganger lønn som fortjent – skremmer ikke meg noe særlig. Det hadde for eksempel ikke vært til stor skade om Statoilsjefen hadde forsvunnet til utlandet i god tid før han rakk å sløse bort 200 milliarder kroner, pluss pluss, av fellesformuen. Jeg trur heller ikke det hadde vært særlig skadelig om toppsjefen i Hurtigruten AS hadde forsvunnet før båtene hans reiste oppover og nedover norskekysten og dreiv ukontrollert smittespredning, sånn at han måtte komme med ubehjelpelige unnskyldninger i alle medier. - Liknende ting kan nok sies om andre på lista over statsfunksjonærer (for det er det de er) med feitest lønn. Og jeg er ikke sikker på hvor stor etterspørselen der ute egentlig er heller. Kjære USA: Hva gir du for en pent brukt Vy-direktør?

Det er ikke brått sikkert at sjefer med tidobbelt lønn tar ti ganger så gode beslutninger. Det kan tvertimot godt hende at sjefer med sånn lønn skaper avstander mellom topp og bånn i et selskap som er skadelig for kommunikasjonen, miljøet og motivasjonen blant de ansatte – og dermed for produktiviteten. Det kan også godt hende at de venner seg til å leve i en verden der de vanlige menneskene, sånne som deg og meg, egentlig ikke eksisterer. Eller i hvert fall: Ikke betyr noe særlig. Jeg trur også at det ville være sunt for bedriftene å ha sjefer uten alt for store egoer; sånne som er litt mindre ufeilbarlige, og derfor tar litt mindre sjanser.

Jeg trur ikke det er sunt for samfunnet at det oppstår enorme forskjeller i private bedrifter heller. Men det har jeg egentlig ikke noe med, utover at jeg kan sutre. Men når det er mine og dine penger som deles ut på denne måten, meiner jeg meg berettiget til å protestere med utestemme.

Det er våre penger som blir brukt til å skape stadig større forskjeller i forskjells-Norge. Sånn funker det norske kleptokratiet.