Hvem eier vinden?

 

Det pågår et voldsomt folkelig opprør mot utbygging av vindkraft. Opprøret får tilslutning fra lokalpolitikere, blant annet i et opprop som er undertegnet av (hittil) 111 ordførere. Opprøret støttes etterhvert også av politikere på Stortinget, hvor populistiske bølger alltid kan regne med betydelig tilslutning det siste året før et valg. Hvem kommer til å melde seg som modig og kraftfull rikspolitisk talsperson for opprørerne? Gjett null ganger.

Mange lokalpolitikere som tidligere har ønsket vindkraften velkommen har stilt seg i spissen for lokale opprør. Det vitner ikke om stor grad av integritet. Derimot vitner det om at konsesjonene ble delt ut for mange år sia, og mange sa ja fordi de ikke skjønte hva de sa ja til. Når prosjektene nærmer seg realisering, ser de helt ansless ut enn det mange forestilte seg. Og da melder protestene seg. De vanligste er:

• Utbygging ødelegger uerstattelig natur

• Utbygging ødelegger utsikten

• Utbyggerne er utlendinger

• Strømmen blir solgt til utlandet

• Vi trenger ikke mer strøm

Det første, tildels det andre punktet er legitime innvendinger – sjøl om de også kommer fra folk som er entusiastiske tilhengere av nye hyttebyer, nye veger og ny oljeleiting. Over Vøringsfossen er det nettopp bygd ei monsterbru som ødelegger enda mer av den opprinnelige naturen, og som ikke har annet formål enn å «forbedre» naturopplevelsen og trekke enda flere turister til området – enda flere turister som fører med seg enda mer naturslitasje. Kommunen fryder seg, ifølge oppslagene.

Vind er en verdifull naturressurs. I motsetning til ressurser som olje og gass, gull og sølv er den evig fornybar: Det blir ikke mindre av den, uansett hvor mye du bruker eller hvor lenge du holder på. Til sammenlikning: Av tilgjengelig og utnyttbar olje har vi nå igjen bare halvparten – og det er ikke brått sikkert at vi bør pumpe opp resten. Eller at det lønner seg.

Så alt ligger til rette for at vi kunne ha nytte og glede av denne ressursen i all overskuelig framtid. Hva gikk feil?

Først og fremst: Regjeringa og NVE ga bort konsesjonene uten å sikre eiernes interesser. Og hvem eier vinden?

Som grunneier kan jeg ikke hevde at jeg eier hvert vindpust som stryker over tomta: Det kommer jo fra naboen og har tenkt seg videre til neste nabo. Men hvis en ressurs er verdifull, så er det noen som eier den. Det kan ikke være NVE, og det kan i hvert fall ikke være ett eller annet tysk aksjeselskap.

Det er rimelig å meine at ressursen tilhører lokalsamfunnet. Det vil i praksis si innbyggerne i kommunen. Da bør innbyggerne nyte godt av ressursen, og være med på å avgjøre hvordan den skal forvaltes.

Kommunen bør sikres en del av inntektene, i likhet med kraftkommuner som nyter godt av kommunens vannkraft. Når det går opp for innbyggere og lokalpolitikere at vindkraften kan gi varige inntekter, vil en god del av motstanden smelte bort som dogg for sola, sjøl om manglende inntekter ikke står på lista over vanlige innvendinger. Og når det blir oppnådd enighet om utbygging, må utbyggingsplanene inngå i helt normal arealplanlegging i kommunen, akkurat som et hvilket som helst annet utbyggingsområde.

Og fordi mulighetene til varige inntekter innimellom kan bli ei fristende gulrot, må virkningene på miljø og biologisk mangfold vurderes grundig. Det må settes klare krav og defineres terskler for hvor store og hva slags inngrep som kan tillates. For ingen utbygging – det være seg kraftstasjoner eller hytter – foregår uten inngrep. Det blir nødvendig, hver eneste gang, å finne balansen mellom et gode og et onde. Den balansen kan ikke alltid slå ut til fordel for kraftutbygging, for vi har mye vind å velge i her i landet. Veldig mye vind.

Men selvfølgelig trenger vi mer fornybar energi. Mye mer. Den saken kommer jeg tilbake til.