Norge eksporterer ca 2000 Twh energi i året i form av olje og gass. Det kommer til å gå over. Det hersker uenighet om når vi skal slutte: Noen vil stenge kranene i mårå; andre vil pumpe til siste oljebrønn er tørr. Begge deler vil være ganske uansvarlig. Jeg gjetter på at i 2040 er det slutt, enten du liker det eller ikke.
Samtidig produserer vi 145 Twh elektrisk energi i året. Foreløpig eksporterer vi altså mange ganger så mye energi som vi bruker. Det har vi levd uforskammet godt av. Hva skal vi leve av etterpå?
Oljen tar slutt. Men vi har en vare som aldri tar slutt, og som møter et marked der etterspørselen bare øker, øker og øker. Den varen heter fornybar energi: Vind og sol.
I hurlumheien rundt vindkraft må vi huske at både vind og sol gir energi som verden MÅ ta i bruk mye mer av, dersom vi skal ha noe håp om å bremse global oppvarming. Du er ikke så sikker? Da trenger du å se på noen tall:
Verdens befolkning har passert 7,8 milliarder og kan komme til å øke til ca 9 milliarder i løpet av dette århundret. Noen påstår at vi blir minst 10. Jeg har mest tru på de ekspertene som sier at når land blir rikere og folk får bedre utdannelse, så synker befolkningsveksten og blir til slutt negativ. Så jeg trur vi flater ut på 9 milliarder. Det er uansett mer enn mange nok.
I 2018 slapp vi i Norge ut 8,3 tonn CO2 pr. innbygger. For hele verden var gjennomsnittstallet 4,8 tonn pr. innbygger. (Dette gjelder bare CO2-utslipp. Du har kanskje sett et tall på 10 tonn pr innbygger her i landet. Det gjelder CO2-ekvivalenter, hvor man også regner med virkningen av metan og flere andre drivhusgasser.)
Forskjellen i utslipp pr innbygger skyldes forskjeller i forbruk og levestandard. Resten av verden ønsker å oppnå den levestandarden vi har. Det er vanskelig å se noen grunn til at de ikke skulle ha samme rett til det som vi. Og hvis de får det til på samme måte som vi har fått det til, kommer de til å slippe ut like mye pr. innbygger som vi. Da kommer verdens utslipp til å øke fra 37 milliarder tonn i året til 65 milliarder tonn før kloden har fått en eneste ekstra innbygger. Og når vi er blitt 9 milliarder, kommer vi til å slippe ut 75 milliarder tonn: Dobbelt så mye som dagens utslipp. Da er kloden kokt før århundret er omme.
Utslippsmengden må tvert imot ned litt faderlig fort hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer.
Det finns flere metoder:
Vi kan gjennomføre kraftige bestandsreduksjoner og bringe antall mennesker ned i 3 milliarder. Jeg vil ikke anbefale å gå videre med den tanken. Vi kan også skjære kraftig ned på forbruket, først og fremst vårt eget. Lykke til med det forslaget i neste tariffoppgjør.
Eller vi kan gjøre det som gir oss en ørliten sjanse til å lykkes: Vi må komme oss over på utslippsfri energi. Ikke bare i Norge, men i hele verden.
Nå sier mine teknokratiske venner i kor: «Atomkraft!» Noen politiske fusentaster følger opp med et nytt talekor: «Thorium!» Og et par røster piper: «Fusjonskraft!»
Beklager, venner: Folk kan sikkert – etter mange sinte avisinnlegg – venne seg til synet av noen monstermaster på åskammen. Men en atomreaktor borte på hjørnet? Ikke faen – husk Tsjernobyl! - Og det første fusjonskraftverket ligger fortsatt femten-tjue år inne i framtida. Det første fusjonskraftverket ligger alltid femten-tjue år inne i framtida.
Ute i verden foregår det storstilt utbygging av solkraft og vindkraft. Men uansett hvor fort det går, så går det for sakte. Norge har store ressurser som vi kan og bør bidra med.
Nå sier du sikkert at det faller mer solenergi på Rivieraen enn på Røros. Hvorfor skulle Norge ha noe fortrinn? Til det er å si at sjøl om Rivieraen mottar mer solenergi pr kvadratmeter (skjønt forskjellen er forbausende liten), så har Norge flere ubrukte kvadratmetere enn Frankrike. Og tomteprisene på Rivieraen er om mulig enda stivere enn på Røros. Dessuten har vi en god del ubrukt hav.
All utbygging medfører inngrep i miljøet. Vi begynner å innse at også miljøet, vårt livsgrunnlag, er utsatt for like stort press som klimaet. Derfor må vi tilpasse utbygging til miljøet på en mye bedre måte enn hittil. Jeg har ingen oppskrift på hvordan vi skal få det til, men det finns fagfolk her i landet som kan finne det ut for oss. Sett dem på saken!
Dessuten må vi sørge for at innbyggere som berøres av utbygging får sine interesser ivaretatt, ellers går det som det har gått med vindkraftprosjektene. Enkelt sagt: Vinden og solskinnet tilhører lokalsamfunnet, og da må lokalsamfunnet få sin del av kaka. Sånne insentiver skjønner blårussen også når de får tenkt seg om.
Alle sånne ting må det ryddes opp i. Men så kan vi begynne å regne:
Energi som leveres i form av elektrisk kraft er, for de fleste bruksområder, mye mer effektiv enn energi i form av varme. En el-bil bruker mindre enn 40 % av den energien en bil med eksplosjonsmotor bruker. Hvis du fyrer et kraftverk med olje eller gass, får du også ut bare 40 % som elektrisk energi. Over halvparten av energien forsvinner som varme og lyd. «Brumm brumm!», sier racerbilen, og det du hører er lyden av ineffektivitet. Og hvis energien skal brukes til oppvarming, kan den lure brukeren sende strømmen gjennom ei varmepumpe og få mye mer varme ut. Varmen fra vedovnen, derimot, må du bruke slik den er. En god del forsvinner også opp i pipa. («Hvorfor fyrer man ikke for kråkene? Kra kra, kra kra!» sang The Monn Keys.)
Så hvis Norge eksporterer 1000 Twh i året som elektrisk kraft, eksporterer vi minst like mye nyttig energi som det vi leverer nå i form av olje og gass.
La oss si at vi deler på oppgaven: 500 Twh fra vind; 500 Twh fra sol.
Ifølge NVE har vi vind nok i landet til å produsere tusenvis av Twh. Men det er arealkrevende: For å bygge ut 1800 Twh måtte vi bruke 27 % av landarealet i Norge, skriver de i en rapport. Da kan vi jo klare oss med 7,5 % av landarealet, 24.000 km2, for å produsere 500 Twh.
Med dagens teknologi kan et solkraftanlegg i Sør-Norge levere minst 50 Kwt i året pr kvadratmeter. Estimatet er konservativt. Da kan solkraftanlegg på tilsammen 10.000 km2 levere 500 Twh i året.
Er du gammel nok til å huske Mardøla, så veit du at det ikke var konfliktfritt å bygge ut vasskraft. Det var slett ikke konfliktfritt å bygge ut oljeindustrien heller. Nå må vi klare å bygge ut kraft fra sol og vind uten å skape like store konflikter. Miljøkravene må møtes, ikke overkjøres, ellers blir det ikke utbygging.
Så utbygging kommer til å ta tid. De første anleggene kommer ikke til å være regningssvarende. Men teknologien blir utviklet og forbedret. Sia vinden ikke blåser jevnt og sola ikke skinner hele døgnet, utvikles det lagringsmåter og batterier med en helt annen kapasitet enn i dag. Solpanelene blir stadig mer effektive. Det utvikles nye måter å utnytte energien på; vi kan se for oss flytende hydrogenfabrikker drevet av sol- eller vindkraft.
Utslippsfri energi vil endre det norske samfunnet like grunnleggende som oljen har gjort. Problemer og innvendinger står i kø, men de må møtes og løses. Å si et varig og prinsippielt nei til utbygging er å møte framtida med ræva føre. Argumentet om at vi har nok strøm til egne behov og bør beholde fossekraften sjøl er det aller dummeste. Det er som om vi skulle ha sagt i 1970: «Vi vil beholde oljen vår sjøl!»
Atmosfæren kjenner ikke landegrenser: Tyske utslipp påvirker ikke bare det tyske klimaet. Verden trenger utslippsfri energi for å bremse skadevirkningene fra køl, olje og gass. Da er det nær umoralsk om vi, som har tjent oss søkkrike på energi som gir utslipp, lar være å levere energi som er utslippsfri.
Dessuten kan vi tjene gode penger på denne energien i all overskuelig framtid. Det er kanskje også et argument med en viss tyngde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar