lørdag 3. oktober 2020

"Liberalistene" og Robert Nozick

Her er del 7 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger i rekke og rad  her på Øyvinds globb: 1: "Norske liberalister?", 2: "Ayn Rand og Liberalistene" , 3:  "John Locke, liberalistene og naturretten"., 4: "Liberalistene og eiendomsretten", 5: "Thomas Paine og eiendomsretten", 6: "Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram".

«Liberalistene» vil altså at «Statens eneste oppgave skal være å beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom». Dermed havner partiet et sted mellom klassiske liberalister og anarko-kapitalistene, som vil privatisere hele Staten og alt dens (u)vesen. I hvert fall tilsynelatende plasserer de seg på linje med den mest interessante og engasjerende libertarianeren, Robert Nozick.

Nozick skal ha skrevet sitt bidrag til politisk teori som et svar på John Rawls' oppskrytte «Theory of Justice». Sjelden er et så kjedelig verk blitt møtt av et så lesverdig og engasjerende svar. Sjøl stiftet jeg først bekjentskap med Nozicks «Anarchy, State, and Utopia» i Fairbanks i 1981, etter at jeg hadde fått den anbefalt i en stedlig oase for frihetlig litteratur, «The Freedom and Libertry Bookstore». Jeg leste den ut i ett jafs, og før neste dag grydde var boka full av eselører og understrekninger. Seinere er det blitt flere.

Lite tyder på at Nozick har vært en viktig inspirator for «liberalistene» i programarbeidet. I hvert fall skriver de ikke brått så morsomt! Og der hvor «Liberalistene» starter med en bastant konklusjon («Liberalistene vil at....»), der resonnerer Nozick seg møysommelig og prøvende, med mange sidespor, fram til tentative konklusjoner, ut fra like tentative forutsetninger.

Nozick starter med å fastslå at det er usikkert hvordan fenomenet Stat har oppstått. Men så spør han: Er det mulig å tenke seg at en Stat kunne oppstå på moralsk akseptabel måte? Og hva slags Stat kunne det i så fall bli?

Utgangspunktet hans er Lockes «naturtilstand», der enhver har sin fulle frihet og rett til å forsvare sitt liv og sin eiendom med tilstrekkelige og nødvendige midler. (Han er ikke brått sikker på «naturretten» og dens uangripelighet, men den er det beste startpunktet han finner.) Med dette utgangspunktet kommer enkeltpersoner etterhvert til å samarbeide for å forsvare frihet og eiendom mot andre. De inngår avtaler om hvilke rettigheter som krever felles forsvar, og hvilke reaksjoner på aggresjon utenfra som er akseptable. De inngår også avtaler om hvordan de samarbeidende individene skal løyse konflikter seg imellom.

Det vil altså bli etablert forskjellige gjensidige beskyttelses-sammenslutninger, som etterhvert utvikler seg til beskyttelsesbyråer i et marked. Byråene vil ganske sikkert ha forskjellige regler. Noen vil være mer aggressive enn andre. Men et byrå som opptrer moralsk akseptabelt vil fastsette regler for hvordan medlemmene kan opptre for å være beskyttet. Det vil det gjøre for å unngå ressurskrevende konflikter med andre, dersom det ikke er godt begrunnet. Dermed må byråene også inngå konfliktdempende avtaler seg imellom. Noen byråer vil slå seg sammen. Etterhvert vil det i ethvert område etablere seg ett dominerende beskyttelsesbyrå, og kanskje noen mindre spesialistbyråer, og enkelte individer som insisterer på å klare seg sjøl.

Et dominerende byrå er fortsatt ikke en stat, for en stat er en institusjon som har maktmonopol i et gitt område. Byrået er det man kan kalle en proto-stat.

Fram til dette punktet har Nozick ført et logisk resonnement for at ei slik utvikling kunne foregå uten at noens rettigheter blir krenket. Men så sier han: Det store beskyttelsesbyrået må sikre seg og medlemmene mot risikoen for urettmessige angrep eller overgrep som det ikke er mulig å innkreve kompensasjon for. Da kan det utvide sin makt til å omfatte de mindre byråene, og dessuten de individene som unndrar seg medlemskap, dersom det blir gjort på en moralsk akseptabel måte. Det store byrået kan påtvinge de andre sin vilje hvis det kompenserer dem, og kompensasjonen går ut på at de gir dem minst like god beskyttelse som den de hadde ved å stå utafor.

Og på dette punktet sier jeg: Prrro! Hittil har alt foregått frivillig; derfor kan Nozick si at alle trinn har vært moralsk akseptable. Men dette siste trinnet forutsetter tvang, og han gir ingen god begrunnelse for at tvang er legitimt i dette trinnet. At individene får «minst like god beskyttelse» er ikke godt nok, for den vurderinga har de rett til å gjøre sjøl. Det store byrået kan ikke la sine vurderinger være gyldige for de andre før de er blitt medlemmer. Men hadde de vært enige i alle sånne vurderinger, ville de allerede ha vært medlemmer. Og det er ikke en gang sikkert at alle frittstående individer prioriterer sikkerhet foran frihet: Det kan godt hende de ønsker å stå utafor nettopp fordi det gir dem en følelse av autonomi. 

Argumentet om kompensasjon kan dessuten utvides i det uendelige: Du må ha helseforsikring, og vi kompenserer dette påbudet ved å gi deg bedre sikkerhet enn du ellers ville ha. Du må bruke bilbelte. Du må slutte å røyke. Du må - -

Jeg har en mistanke om at Nozick er fullt klar over denne svakheten, for han dekker til overgangen så godt han kan. Og nå har han klart å etablere en institusjon som har et legitimt maktmonopol i et gitt område – det vil si en mini-stat.

Han sier ikke at det er slik ministaten oppstår. Han sier at det er slik den kunne oppstå på moralsk akseptabelt vis, dersom utgangspunktet er Lockes naturtilstand med tilhørende naturrett.

I del 2 av den samme boka undersøker han om ministaten kan utvide sin virksomhet til mer enn å beskytte medlemmenes rettigheter. Han kommer til at det kan den ikke gjøre på noen moralsk akseptabel måte. (Men se mitt argument om «kompensasjon»!) Han er altså kommet så langt som han har tenkt seg. Og i del 3 beskriver han et ganske luftig «rammeverk for utopier». Innafor dette rammeverket kan forskjellige grupper etablere hver sine utopier; sine egne samfunn med lover og regler som gjelder mellom idealsamfunnets egne medlemmer. Det gjør de uten tvang eller påvirkning fra andre. Rammeverket lar altså hver utopi utvikle seg fritt, og beskytter bare de forskjellige mini-samfunnene mot vold og overgrep seg imellom. - Ikke overraskende kommer han fram til at et slikt rammeverk i praksis er identisk med den mini-staten han har bygd opp nedenfra tidligere i boka. - Ministaten, sier han altså, har muligheten i seg til å la alle grupper etablere sine egne idealsamfunn. 

Igjen melder det seg motforestillinger: Hva er til hinder for at et individ hopper fra Delsamfunn A til Delsamfunn B, etter å ha utnyttet alle mulighetene i A uten å gjøre opp for seg? Det må antakelig A hindre med alle tenkelige midler – også sånne som man i andre delsamfunn betrakter som grove overgrep. Med andre ord; tvang, overgrep og ufrihet kan florere vilt i delsamfunnet, uten at storsamfunnet kan gripe inn.

Dessuten: Et sånt delsamfunn likner til forveksling på et beskyttelsesbyrå med noen utvidete ordninger. Hvorfor kan ikke Delsamfunn A tvinge de andre delsamfunnene under seg, bare de får tilstrekkelig «kompensasjon»?

 Denne korte oppsummeringa yter på ingen måte rettferdighet til Nozicks resonnementer, eller til rikdommen i måten han betrakter hvert trinn i resonnementene fra alle tenkelige vinkler på. Han blir aldri bastant i argumentasjonen; han tar deg med som samtalepartner, og er aldri skråsikker på sine slutninger.

Det han beskriver er ei tenkt utvikling. Den trenger ikke være en realistisk beskrivelse av noe som helst. Han skriver så godt og medrivende at du lett lar deg overbevise ved første gangs gjennomlesing. Men ved grundigere gjennomgåelse blir de logiske svakhetene tydeligere. Så heller ikke Nozicks samfunn er helt tilfredsstillende for en libertarianer, sjøl om vegen fram dit er mer engasjerende enn noe annet politisk vegkart jeg finner i bokhylla.

Så langt jeg kan begripe, burde han etter sin egen logikk ha stoppet ved nest siste trinn, altså ett dominerende og flere mindre beskyttelsesbyråer, samt et antall enkeltindivider som klarer seg sjøl så godt de kan. Da ville idealsamfunnet hans ha vært et anarkokapitalistisk samfunn etter David Friedmans modell. Noen ville si at et sånt samfunn likner til forveksling en mafiastat.

Men Nozicks oppfatning er altså at han har begrunnet en mini-stat som gjør akkurat det «Liberalistene» ønsker, verken mer eller mindre: «Beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom».

Er det nok? Er det for mye? Jeg leser videre i programmet.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar