Fantasy- og science fiction-festivalen Norcon-32 ble avviklet på Blindern, 12. til 14. juni i år. Det er flott at det fortsatt finnes entusiaster som aldeles frivillig tar på seg jobben med å forberede, gjennomføre og (ikke minst) rydde opp etter disse kongressene, som har pågått (med enkelte opphold) fra 1975. Takk skal dere ha, alle! Og ekstra takk til den utrettelige Heidi, som alltid sørger for at ting går riktig og røddig for seg. Hurra!
Trivelig også å treffe igjen gamle og nye venner og bekjente innen fantastikken. Minglerommet var, nå som alltid, det viktigste rommet på kongressen. Så når jeg nå nevner en del ting som jeg synes kunne ha vært bedre, bør det ikke oppfattes som sur kritikk. Disse kommentarene og betraktningene er meint å oppfattes konstruktivt, som ønsker om hva som kunne være enda bedre. Og hvis noen synes jeg ytrer meg i overkant ironisk her og der, så er det sånn jeg er. Jeg klarer ikke å la være!
Først litt ubetinget ros. Cato Pellegrini holdt et godt og detaljert innlegg, «Historien om fantastisk litteratur i Norge». De som ikke fikk tatt fullstendige notater kan finne trøst i at han nettopp har gitt ut bok om samme tema: «Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn». Løp, kjøp og bli opplyst! Panelet som dissekerte «Dune» gjorde også en god jobb1, og de kunnskapsrike arbeidskameratene Lagerlöf & Lindøe foretok en god og grundig gjennomgåelse av årets Hugo- og Nebula-nominerte romaner.
Utlysing av novellekonkurranse var en utmerket idé: Ikke bare den kort-korte konkurransen,2 men også den lange, med frist 26. mars 2017.3
Norconene er blitt til «festivaler», ikke bare kongresser. Det har medført – av og til – at de er blitt mer mangfoldige. Det betyr i hvert fall at de er blitt mer fragmenterte, med stadig flere parallelle spor. Dermed klarte jeg ikke å få med meg en eneste programpost under «Academic Track», enda enkelte av dem (ikke alle!) virket interessante. 4Utover æresgjestenes taler var det vanskelig å identifisere et samlende hovedspor.
Men la meg straks korrigere meg sjøl med hensyn til mangfoldet: Norcon begynte som en science fiction-kongress, med «fantasy» som et kuriøst, lite tillegg. Det veit jeg fordi jeg holdt ei innføring om «fantasy» som litterær tradisjon på den første kongressen. Med flipptavle og spritpenn! Det må ha vært første gang norske fans fikk høre om Mervyn Peakes fascinerende Gormenghast-trilogi, eller om Martin A. Hansens fantastiske roman «Jonatans rejse» - historien om smeden som fanget Fanden og reiste til København for å levere fangsten til Kongen. Hvis du ikke klarer å få tak i denne vidunderlige klassikeren på annen måte, kan du laste den ned her: https://www.ronlev.dk/danske-klassikere/jonatans-rejse-af-martin-a-hansen.html Dette er en glede du absolutt må unne deg.
Etterhvert ble Norcon en kongress om «fantasy og science fiction». I år kunne du fort komme til å tru at du hadde ramlet inn på en rein fantasy-kongress. Enda mer spesifikt: En kongress som i stor grad dreide seg om drager.
Begge de engelskspråklige æresgjestene er velkjente og velansette forfattere og ga et svært sympatisk inntrykk. Samantha Shannon har jeg ikke lest, men omtalen av (noen av) bøkene hennes vekker interesse. Naomi Novik, derimot, har jeg lest: Jeg brukte å lese om eventyrene til dragen Temeraire for jentungen her hjemme. Etterhvert begynte jentungen å lese disse historiene sjøl, og det har hun fortsatt med: På kongressen klarte den nybakte juristen å skaffe seg en signatur i ei av disse bøkene som hun har lest nesten i filler, og dessuten å skaffe seg en ny roman som hun ikke har lest ennå. Novik er altså en forfatter som får entusiastiske unge lesere, og som klarer å holde på dem opp i voksen alder.
Begge disse forfatterne er kjent for dragene sine. Så kom Torfinn Ørmen og snakket om drager gjennom tidene. Han er alltid et oppkomme av informasjon og gode historier, enten han snakker om neandertalere eller – som denne gangen – om drager. Så skulle vi ha fått et foredrag til om «Drager i litteratur og mytologi», men det utgikk på grunn av sjukdom. Enda en dragepost på programmet: «Dragons in literature – tired trope or magnificent monsters?» Jeg hadde fått nok av drager og hoppet over denne. Men skulle jeg svare på spørsmålet i tittelen, så ville jeg nok lande på det første.
I og for seg har jeg ingenting å utsette på drager. Men hvis fantasy skal dreie seg om fabeldyr, så finnes det jo enhjørninger også. Og sjøormer, fra Øvresjøen og drøssevis av andre innsjøer i Nord-Amerika via Skottland, Island og Norge til Småland. Det finnes havfruer; det finnes avskyelige snømenn/yeti/sasquatch og andre villmenn i skog og fjell over hele verden. Og i Norge har vi ikke bare sjøormer i Seljordvatnet og i Randsfjorden. Vi har også nisser og dverge som bygger i berge; vi har tusser og troll; vi har hulder og skrømt. Vi har Dovregubben, best kjent fra vårt kjæreste nasjonale fantasy-drama.5 Vi har nøkken og draugen, de underjordiske og byttingen, vardøgeret og rurkallen. Vi har - -
Så hvis vi hovedsakelig skal snakke om fantasy og fabeldyr: Hvorfor er fokuset så forunderlig smalt? Jeg har absolutt ingenting imot fantasy; tvertimot har jeg skrevet Jeg har skrevet ei hel bok om denne den største greina av verdenslitteraturen6; jeg har begått flere synder innen sjangeren sjøl7 - dessuten flere som balanserer mellom (for)historiske fortellinger og fantasi. Så kom ikke her. Men det hadde vært fint med et litt breiere utvalg!
Så skulle Thore Hansen også ha vært her som æresgjest. Han ville antakelig ha balansert dragedominansen med andre fabeldyr fra sitt overflødighetshorn av påfunn, og jeg gledet meg til å snakke med ham.8 Slik ble det ikke; dessverre ble han forhindret av sjukdom.
Men vi skulle jo snakke om science fiction også. Eller skulle vi det? I det første panelet på fredagskvelden ble vi forklart at sia alle fortellinger er noe som er funnet på, er alle fortellinger egentlig fantasy. Også den dagligdagse, «realistiske» litteraturen. Og i hvert fall den ikke fullt så dagligdagse bunken som ellers kalles «science fiction». Dermed var tonen satt for mye av kongressen, slik at alle fortellinger med fantastiske elementer kunne kostes sammen i en eneste stor sekk med betegnelsen «fabelprosa».
Jeg erklærer meg dundrende uenig. Selvfølgelig er alle fortellinger oppdiktet, akkurat som Donald Duck. Men det betyr ikke at alle fortellinger egentlig er Donald Duck-historier. Førstesideoppslagene i trauste Aftenpotten er også oppdiktet, i den forstand at de gjengir journalistens framstillinger og tolkninger av hendelser i en (antatt) objektiv virkelighet.
Men ei fortelling hviler på en implisitt avtale mellom fortelleren og tilhøreren. Vanligvis er det slik at når forfatteren skriver ei science fiction-novelle, så deler hun en forståelse med leseren: Historien foregår innafor et kosmos der naturlovene (stort sett) gjelder, og der det (stort sett) er mulig å forstå hvordan tingene henger sammen. Forfatteren og leseren deler en rasjonell grunnforståelse av virkeligheten.9 Innafor ei slik hovedsakelig naturvitenskapelig ramme kan forfatteren skape visjoner fra det veldige kosmos vi er en del av; diskutere ideer; kartlegge grensene for det mulige. Hun kan formidle eventyrlige tolkninger av virkeligheten, men i en form som tar vårt eget kosmos på alvor. Leseren og forfatteren er i utgangspunktet enige om disse rammene.
Fantasy tar ikke vårt eget kosmos på alvor. Fantasy skaper sitt eget kosmos, hvor virkelighetens lover ikke gjelder. En god forfatter skaper den virkeligheten som gjelder i akkurat denne fortellinga. Verken forfatteren eller leseren forholder seg til den fysiske verden de begge lever i.
Grunnholdningene som fantasy og science fiction bygger på er altså fundamentalt forskjellige. Så finnes det selvfølgelig hybrider, overgangsformer og fortellinger som ikke lar seg klassifisere. Det må vi leve med.10
Litt science fiction ble det snakket om i panelet «Hva skrives i dag av fantastisk litteratur i Norge?» Der ble det hevdet at vi er inne i en gullalder: Det skrives mye, og det skrives godt.
Tja. Såvidt jeg husker, var hele panelet innom Maja Lunde. Hun skal absolutt ha ros fordi hun setter seg grundig inn i problemstillingen hun belyser i sine framtidsscenarier: Hun tegner framtidsverdener vi kan tru på, med ekte og truverdige personer i rollene. Hennes romaner ble sammenlignet med Faldbakkens «Uår»-romaner fra 1974 og 1976. Men i forhold til Lunde framstår Faldbakkens to framtidsromaner som økoporno, uten den truverdigheten som følger av at forfatteren har satt seg grundig inn i temaet hun skriver om.11 Men jeg har inntrykk av at Lunde er litt ukomfortabel med språket som denne formen krever: Uten å være klar over det går hun inn i en veletablert tradisjon, og i denne tradisjonen er det utviklet gode skriveteknikker hun ikke kjenner. Dermed halter det litt. Se grundigere forklaring her: https://kvernvold.blogspot.com/2020/08/maja-lunde-br-lese-mer-science-fiction.html .
En forfatter som har lært seg dette språket er Eirik Ildahl. I en serie på fire romaner har han konstruert en detaljert og overbevisende12 framtidsverden som utvikler seg, teknologisk og sosialt, over flere hundre år. I tillegg til å være spennende er disse romanene tidvis ustyrtelig morsomme, og de gjør det som god science fiction skal gjøre: Utvider perspektivet til kosmisk skala og sjonglerer ideer. I Ildahls tilfelle: Noen ideer som virker absurde, andre som virker seriøse og tankevekkende. Disse romanene burde være pensum for norske science fiction-lesere – og forfattere. Dessverre virket det som om det bare var Bjarne Benjaminsen, den utrettelige redaktøren av Nye Nova, som kjente til dem! Les om tre av romanene i denne serien her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/10/i-2155-har-en-spesialagent-en-travel.html , her
https://kvernvold.blogspot.com/2024/11/ambisis-framtidshistorie-fra-eirik.html og her:
https://kvernvold.blogspot.com/2025/02/lange-linjer-i-tid-og-rom-xht-av-eirik.html .
Det kom fram i panelet at økokatastrofer er en populær sjanger på norsk. Jeg veit ikke; jeg har bare lest Maja Lunde, og hun er hel ved. Ellers høres det ut som om få av dem forteller meg noe nytt, eller for den saks skyld prøver på det. Innafor denne sjangeren finnes det en god del historier som bare bekrefter våre felles forestillinger om hvor ille det kommer til å gå i nær framtid – altså økoporno.
Et hyppig brukt uttrykk i panelet var «troper»: Vanlige skjønnlitterære legger inn et science fiction-aktig tema eller et motiv som de har fanget opp og legger det inn i sine romaner det de ellers behandler livskriser og frustrasjoner blant dannete mennesker med utdannelse innen humaniora. (Et synopsis til en sånn roman uten science fiction-trope finner du her: https://kvernvold.blogspot.com/2024/08/en-ordentlig-litterr-norsk-roman-et.html .) Det var tilløp i panelet til å meine at sånne troper ofte blir utenpåklistret Jeg kan ikke få sagt meg mer enig. Omsorgsroboter, for eksempel, er et sånt trope. Javel: Men i en verden der omsorgsroboter er vanlige, der finnes det også sjølgående trafikk som styres av Kier. Bilen din kjører sjøl, den kommuniserer med andre trafikk-KIer som tilsammen optimaliserer trafikken, og hvis du ikke ber den holde kjeft, så konverserer den deg også mens den kjører. Der finnes det vegg-til-vegg-panoramaskjermer i 3D, og kjøleskapet sier fra når du må bestille mer bokkøl. Kanskje legger det inn bestilling sjøl og informerer deg. Det finnes vegg-til-vegg-overvåking med ansiktsgjenkjenning overalt, 24/7, og det finnes en sexrobot som ligner henne du aldri fikk. Der finnes din personlige terapeut som du kan snakke med i timevis når du har det vondt og vanskelig. Der finnes skjermen hvor du gjør arbeidet ditt nr du snakker til den, sånn at den dirigerer de KI-ene som utfører det kontorarbeidet som du brukte å utføre manuelt. Ikke minst: Det finnes skikker og normer som er forskjellige fra skikker og normer i dag. Det finnes nye fordommer, nye folkebevegelser mot ett-eller-.annet, og det finnes utagerende kunst (og kunstnere).
I det hele tatt: Finnes det velferdsroboter, så finnes det en verden rundt dem, og den verdenen må forfatteren konstruere – helst slik at den henger sammen. Er konsistent. Dette er science fiction-metoden .- den metoden som Eirik Ildahl demonstrerer så godt i sin fireromaners serie. Les og lær!
Panelet snakket også mye om «slipstream» - det er nynorsk og betyr dragsug.13 Mer spesifikt: Jeg oppfattet at det antakelig betyr litteratur som bruker «troper» utviklet av tidligere forfattere – for eksempel velferdsroboter. En forfatter blir ikke science fiction-forfatter bare ved å legge seg i dragsuget etter andre forfattere, meiner nå jeg.14
Det ble snakket litt om fantasy også. Det virker som om norske fantasyforfattere - i likhet med verden forøvrig – er ferdige med de evindelige trilogiene, satt i en middelalderverden med trollmenn, drager og magiske sverd.15 Godt er det. Men jeg fanget også opp at «romantasy» er en voksende trend: For mine fordomsfulle ører høres dette ut som en slags legeromaner ispedd magi, men jeg er villig til å gi denne retningen en sjanse. En ørliten en. Bare den ikke fyller opp paneler og foredrag i framtidige kongresser.
Hvis jeg skal gå med på at Norge er inne i en ekte fantasy- og science fiction-renessanse, slik det står i introen til panelet, må mye av æren tilskrives Bjarne Benjaminsen, som gjennom Nye Nova har skapt et pustehull for nye talenter. Mye er uferdig, men folk må ha en mulighet til å utvikle talentene sine, og det gir Nye Nova dem. Nå kommer snart den første antologien fra Nye Nova også, og mengder av nye noveller fra konkurransen på Norcon kommer på nettet. Jubel jubel!
Det meste av den renessansen som jeg er i stand til å observere utover Nye Nova, kommer som sjølpublisering eller på obskure småforlag: Benjaminsens egne utgivelser, Cato Pellegrinis novellesamling, Anitra Lykkes utgivelse, Eirik Ildahls storstilte tetralogi. Flere kommer sikkert – men antakelig ikke på de store forlagene. De utgir som kjent bare god og seriøs litteratur.
Så hadde jeg forventninger til panelet om «Ny giv for F & SF i Norge?» I ingressen sto det nemlig: «I gamle dager eksisterte Lanternebøkene og Bok og Magasinforlaget. Nå blomstrer det fram en rekke forlag som spesialiserer seg på fantastisk litteratur og tegneserier.» For en forfatter som ikke lenger har foten inne hos noen av de store (eller mellomstore) forlagene lød jo dette interessant. Men så viste det seg fort at Outland og Uberpress konsentrerer seg om tegneserier, mens Fantastisk Forlag holder på med fantasy (og «romantasy»). Det er jo bra at det finnes et forlag som faktisk satser på denne sjangeren, og som tar imot manuskripter fra nye forfattere, men det er nok ikke dit jeg ville sende romaner om galaktiske eventyr forankret i kosmologi og relativitetsteori. Med andre ord: Hadde jeg skrevet «Tau Zero»16, ville jeg neppe ha henvendt meg til dette forlaget heller.
Det ryktes at panelet «Vi plotter en hard SF-film» var svært vellykket, men dit kom jeg ikke. Derimot kom jeg til «Premier, oppsummering og veien videre». Johannes H. Bergs minnepris gikk til en spillutvikler, og det var åpenbart populært blant den delen av forsamlinga som har greie på spill. Det har ikke jeg.
Så ble det stilt spørsmål om: Hva ønsker du å se på neste Norcon? For min del er svaret:
Norcon brukte å gi en pris til «Årets beste fantastiske fortelling», i henholdsvis roman- og novelleformat, etter avstemming blant kongressdeltakerne. Det sluttet de med etter Norcon/Intercon i 2005. Hvorfor det? En sånn pris kunne kanskje – kanskje – skape litt oppmerksomhet om gode og gripende fortellinger – det være seg f eller sf – ute i den virkelige verden også. Det trengs.
Dessuten savner jeg de reint fanniske aktivitetene: Hvor er for eksempel Slartibartfast-prisen, nå når vi virkelig trenger den? (Navngitt etter geniet som designet den norske vestkysten i «The Hitchhiker's Guide to the Galaxy». Men det visste du jo.) Jeg savner kongressmiddagen også, men innser at den blir vanskelig å få til i det eksisterende formatet der folk vrimler ut og inn, hit og dit, og de færreste er registrert som betalende deltakere.
Framfor alt håper jeg på mer fokus på visjoner av framtida, av livet på fremmedartete planeter, av totalt fremmede kulturer – fortellinger som utforsker de uendelige mulighetene og mysteriene i vårt eget kosmos. Jo da, gjerne litt fantasy også – i moderate mengder. Men vær så snill: Ikke enda flere drager på noen år.
Drager er riktignok ålreite dyr. Men i passe store flokker.
1Skjønt hvorfor noen, som en av paneldeltakerne, vil seg så vondt som å lese ALLE de stadig dårligere oppfølgerne, går over min begripels og langt inn i prestens.
2Både vinnerne og øvrige bidrag kan leses på nettsidene til Nye Nova.
3Send bidraget ditt til novelle@norcon-sf.no . Maks 7.500 ord. Jeg kommer neppe til å sende inn – skriver jeg noen nye dikteriske greier, så blir det helst i det lange formatet. Dessuten vinner jeg ikke konkurranser som avgjøres av en jury. Juryer prøver gjerne å komme til en konsensus. Det gir leserne i en leseravstemming blaffen i.
4Hvorfor «Academic», forøvrig? Titlene på postene i dette sporet lider av en insisterende akademisk sjargong – som for eksempel «Affective Synthetics: AI, Robots and everything in between». Ville det ikke ha vært «akademisk» uten de to første ordene? Dette var forøvrig en av de akademiske greiene jeg ville ha hørt på, hvis det ikke hadde vært for stevnekollisjonene.
5Men jeg kan ikke for mitt bare liv begripe hvorfor det offentlige Norge insisterer på å gi en storfin utmerkelse til fortjenstfulle personer under navnet til en notorisk løgnhals, svindler, skjørtejeger og våpenhandler!
6«Magiske verdener: Fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams»; Cappelen 1979
7«De siste tider: En fantasi om frihet»; «Mørke over Dunwich»; nå seinest «Elide av Sarande - ei fortelling om verdensaltets beskaffenhet og andre ting»
8Jeg traff ham første gang på Dead Dog Party etter avslutningen av verdenskongressen i Brighton i 1979. Der var det to masete svenske neofans som spratt rundt og absolutt skulle forlyste oss med fanniske trudelutter. Thore Hansen og en annen norsk fan med lunger som blåsebelger grep resolutt inn og blåste de to ut av rommet med rungende joiking som fikk salen til å gynge. En uforglemmelig opplevelse!
9Jeg sier ikke at denne grunnforståelsen alltid gjelder. Av og til glipper (det vi trudde var) naturlover Og noe av det mest interessante i ei fortelling skjer nettopp når den rasjonelle grunnforståelsen slår sprekker – jfr «Solaris» av Stanislaw Lem.
10Foregår «Slottet», «Prosessen» og «Forvandlingen» i vårt fysiske univers? Jeg har tatt med Kafka i «Magiske verdener» - altså som «fantasy». Det må du leve med.
11Min daværende ektefelle meinte bestemt at det var alt for få rotter på avfallsdyngene hans, og det luktet ikke brått så vondt som det ville ha gjort i den virkelige verden.
12Nå ja; han jukser litt, den luringen: Han griper til teleportering som en kjapp løsning et sted der han har skrevet seg inn i ei tidsklemme. Men han har ikke brydd seg med å tenke gjennom hva en sånn teknologi ville kreve, og slett ikke hvilke samfunnsmessige omveltninger det ville medføre - jfr for eksempel «Flash Crowd» av Larry Niven.
13Språkutfordrete reportere innen ski og skøyter har også begynt å bruke dette ordet: «Der kommer Ragne opp i ryggen på Lollobrigida og drar fordel av slipstreamen nedover hele vekslingssida!», kan de for eksempel skrike. Ta det helt med ro; Ragne Wiklund veit hva hun gjør, og hun passer alltid på å utnytte dragsuget hvis hun kan.
14Det rinner meg i hu at «Dragsug» var tittelen på den andre antologien med norske forfattere som B&B redigerte. Jeg sendte ikke inn noe, sur som jeg var fordi ingen av novellene mine var blitt godtatt i den første antologien. De var ikke riktig seriøse nok, antok Hoftun – mao, de inneholdt for mye naturvitenskap og andre useriøse greier.
15Bind 1: Den unge heltinna får vite av en gammel, klok spåmann at hun – sin beskjedne bakgrunn til tross – er eslet til en stor oppgave: Ondskapen ruller inn over verden, og bare hun kan redde sivilisasjonen slik vi kjenner den. Hun sliter med å godta denne rollen, men girt motstrebende etter. Bind 2: Transportetappe. Den unge heltinna gir seg ut på den vandringa som oppgaven krever av henne. Hun vokser gjennom mange prøvelser og fristelser. Fryktelige uhyrer kommer i hennes veg, og mer enn en gang henger livet hennes og dermed verdens skjebne i en tynn tråd. Takket være gode hjelpere kommer hun seg såvidt levende igjennom. Bind 3: Hun sliter seg fram til trona der ondskapens fyrste sitter. Takket være de magiske egenskapene som er blitt forløst i henne gjennom alle prøvelsene seirer hun i et apokalyptisk oppgjør. Ei ny sol stiger over Midgard. Gullterningene blir funnet igjen, og gudene inntar igjen plassene på sine tingstoler. Allfader sier noen kloke, malmfulle ting til vår unge heltinne. Hun vender hjem, hardt merket av striden, og blir aldri helt den samme mer. Hun har mistet sin uskyld, men reddet verden.
16En storartet klassiker av Poul Anderson. Vi leser om et stjerneskip drevet av en Buzzard-jet som har hengt seg opp, slik at skipet bare fortsetter å akselerere. Hastigheten kryper stadig nærmere opp mot lyshastigheten, slik at tidsdilasjonen lar mannskapet oppleve å krysse galaksen på noen tiår, og hele universet på et par tiår til – mens femten milliarder år raser forbi sett fra en observatør i ro. Romanen åpner et ørlite, svimlende gløtt inn i det veldige kosmos som omgir oss. En visjon av kosmos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar