Kan journalister regne?

 

Den 13. juni i år kunne Oppland Arbeiderblad meddele: «Første tertialrapport for Vestre Toten viser at den samlede driften styrer mot et merforbruk på drøyt 20 millioner kroner.

Kommunens totale negative avvik, inkludert finans og reduserte inntekter, viser 42 millioner kroner.

Det er særlig innen helse og omsorg at utgiftene løper løpsk. Dette tjenesteområdet alene ligger an til et merforbruk på 15,3 millioner kroner.»

Kommunedirektøren opplyser: «Blant annet er det kjøpt en ny institusjonsplass fra april som alene har en årskostnad på åtte millioner kroner, og en bruker med behov for brukerstyrt personlig assistanse (BPA) som koster over 4,3 millioner. Begge disse gir riktignok noen statlige refusjoner, men drar likevel store summer ut av et allerede slunkent budsjett.» Videre: «Resultatet er et sykefravær som i starten av året lå på 22 prosent, og en akutt mangel på sykepleiere.»

For det første: Ingen privat bedrift som har et sjukefravær blant ansattene på 22 prosent ville overleve. Dette selskapet ville gått dundrende konk på få måner. Vestre Toten har forsåvidt også gått «konk» i den forstand at de har havnet på ROBEK-lista, men ellers later det til at buttikken går videre som om ingenting har hendt, og helt uten kritiske spørsmål til kommunedirektøren. For eksempel får han ikke spørsmålet: «Og hvordan vil du få sjukefraværet ned på et normalt nivå?» Dette er det nemlig, i en hvilken som helst virksomhet, til sjuende og slutt ledelsens ansvar å årne opp i. Klarer han ikke det, og har han ikke en gang en plan for å få det til, så finnes det sikkert mindre krevende jobber, både i kommune-Norge og andre steder.

Men for det andre, og mye viktigere: Hele tida framstiller kommunedirektøren – og følgelig hans mikrofonstativ, Oppland Arbeiderblad – det som om det er økningen i tjenestebehovet som skaper dårlig økonomisk stemning i Vestre Toten. Sånn er det ikke.

I dag har Vestre Toten kommune en lånegjeld på ca 1,8 milliarder kroner, står det på nettstedet «Avdekk» (https://avdekk.no/ ). (Dessuten pensjonsforpliktelser på ca 2,6 milliarder, men det lar jeg ligge akkurat nå.) Det betyr, raskt regnet, at kommunen fra nå av og i all overskuelig framtid må betale årlige rentekostnader på 90 millioner og årlige avdrag på 60 millioner. Altså finanskostnader som er en størrelsesorden større enn noen ressurskrevende pasienter ekstra.

Og hvordan har denne situasjonen oppstått, da? Jo: På ti år er netto lånegjeld pr. innbygger økt fra 48.959 til 134.696, ifølge SSB ( https://www.ssb.no/offentlig-sektor/kostra/statistikk/kostra-kommune-stat-rapportering ) – en økning på 175 %. Og kommunen opplyser ( https://vestre-toten.kommune.no/_f/p1/if318a4ce-6ac6-413d-8dd1-f26eb2546c7a/vedlegg-sak-30-arsrapport-2024-v-toten-kommune.pdf ) at »kommunen har investert mye de siste ti årene og dermed pådratt seg en høy lånegjeld». Nei, sier du det.

Hver eneste gjeldsdrivende investering har vært vedtatt, formodentlig med åpne øyne. Blant annet er det bygd en ny idrettshall på Eina til 55 millioner, og en ny flerbrukshall på Raufoss til 78 millioner. Og jeg skal vedde på at ved hvert slikt vedtak har det stått lokalpolitikere på talerstolen og gnidd seg i hendene, mens de har sagt noe sånt som: «Endelig skal Eina / Raufoss komme på idrettskartet!» For det er alltid kult å bruke penger til gode formål. Det ville være enda kulere hvis en slapp å låne de pengene en vil bruke.

Under koronaepidemien ble det formelig kastet penger til gode formål. Renten var omtrent null, og politikerne vendte seg til at sånn ville det alltid være. Men som vi kunne forutse, især vi som i si tid betalte boliglånsrente på 15 %: Sånn har det ikke fortsatt. Renten er nå oppe på et normalt nivå. La oss inderlig håpe at den holder seg der, og ikke stiger ytterligere.

I Dax 18 i dag (16. august) måtte redaktøren i Oppland Arbeiderblad stå skolerett: Der fikk hun velfortjent pepper fordi hun hadde lagt ut et regnestykke som viste hvor mye en person med funksjonsnedsettelser kostet kommunen. Hun forsvarte hun seg med den vanlige svadaen: «Kostnadene i omsorg og skole vokser og kveler kommunenes økonomi.» Men dette er ikke sant, uansett hvor mange ganger det blir gjentatt: Det er veksten i kommunenes låneopptak som kveler kommuneøkonomien.

Kommuner har en forkjærlighet for å bygge nytt i stedet for å drive ordentlig vedlikehold. Det har en grunn: Det blir ikke snorklipping med ompa og hornmnusikk, samt oppslag i lokalpressa, av å male østveggen og skifte ut de gamle vinduene. Nei, det skal et helt nytt bygg til for å få så mye oppmerksomhet. Og den nye skolen / barnehagen / rådhusfløyen gjør jo at driften blir så mye mer effektiv enn før, kan du skjønne.

I den virkelige verden er det sånn at effektivisering betyr innsparing – ikke utgiftsøkning. Men i kommunale sakspapirer er «effektivisering» ofte bare et ullent honnørord som setter kommunestyrets representanter i godt humør, sånn at de vedtar det nye luftslottet..

Hvis renten er 5 % og avdragstida er 30 år, må et låneopptak på 1,8 milliarder gi faktiske besparelser på minimum 150 millioner i året, dersom det skal kunne kalles effektivisering. Og sjøl da går finanskostnad og innsparing bare butt i butt, ikke mer.

Det er ikke bare Vestre Toten som har bevilget seg svimlende låneopptak – ref. en tidligere gjenomgåelse her: https://kvernvold.blogspot.com/2026/05/elefanten-i-kommunestyresalen-om.html . Men fortsatt slipper ordførere, kommunepolitikere og (ikke minst) kommunedirektører unna med å skylde på veksten i tjenester. Og det får de lov til så lenge journalister ikke kan regne.

For å komme ut av den sjølforskyldte gjeldskrisa, må kommunene – som Vestre Toten – føre strammest mulig økonomistyring i mange år mens de betaler ned på lånene sine. Og de må ikke slippe unna med å skylde på alle de ressurskrevende klientene.