Få IS-rekruttene og ungene deres hjem!

Det er et innarbeidet prinsipp at den norske stat har et ansvar for norske statsborgere i utlandet, uansett hva de har foretatt seg der ute, og uansett hvilken situasjon de har satt seg i. Dette prinsippet har vært fulgt overfor narkosmuglere, leiesoldater og sexturister, uten hensyn til personlige sympatier og antipatier, eller til skiftende stemningsbølger i befolkningen. Men når det gjelder IS-rekrutter, ser det ut til at alle prinsipper er kastet på båten. Her gjelder det først og fremst å uttrykke den grad av avsky som trengs for å surfe på stemningsbølgene blant velgerne, ser det ut til.

Riktignok hersker det rørende enighet om at IS-barna, som fortsatt sitter innesperret under elendige forhold i overbefolkete leirer, må hentes hjem. I hvert fall de foreldreløse. Og i hvert fall de som består en DNA-prøve. (Ungenes norskhetsgrad kan altså avleses i deres DNA?)

Men mødrene får værsågod sitte der de sitter. For ikke å snakke om fedrene og andre IS-krigere! Ikke snakk om å løfte en finger for å få disse folka hjem igjen – tvert imot, de skal holdes permanent ute. Her må vi tenke på vår egen sikkerhet, for de kommer til å gå rundt som tikkende bomber, blir det fastslått.

Javel! Da får de heller gå rundt og tikke andre steder, da. For eksempel i det utbombete Nord-Syria, der lokale myndigheter strever desperat for å bygge opp igjen et slags samfunn, samtidig som de må ta seg av unger, mødre og krigere i de overfylte leirene.

Værsågod, sier vi til traumatiserte innbyggere i dette ulykkelige landet. - Disse norske drapsmennene og terroristene har jo plaget dere i mange år allerede, så da kan dere like gjerne få beholde dem.  Vi vil i hvert fall ikke ha dem!

Hva slags holdningslaus kynisme ligger det bak et sånt standpunkt? Norge har ansvar for norske statsborgere. Vi kan ikke i noen anstendighets navn dumpe ansvaret over på  folk som allerede har vært utsatt for massive overgrep i årevis. 

Selvfølgelig må vi starte med å få ungene hjem litt faderlig fort. Så må de få omfattende og nødvendig hjelp fra fra barnevernet og andre myndigheter, slik de har krav på. Men like selvfølgelig er det at vi henter mødrene og krigerne, slik lokalbefolkningen ber om.

Vi kan heller ikke drive på og ta fra folk det norske statsborgerskapet uten tilløp til lov og dom, slik noen ivrer for. Igjen: Hvem skal da få dem? Og når vedtok vi å oppheve grunnleggende rettssikkerhet her i landet?

Fattige Kosovo klarer å ta hjem IS-rekruttene sine. Da klarer nok verdens rikeste land det også, skal du se, bare vi anstrenger oss litt. Så får vi sette inn rettsapparatet straks de kommer hit. De fleste av dem hører sikkert hjemme bak lås og slå. Men det skal avgjøres i retten, ikke i kommentarfeltene.

 Jeg har ikke noen som helst sympati for IS-krigerne eller damene deres. Derimot meiner jeg at Norge skal opptre som en rettsstat, også når det gjelder folk vi avskyr. Jeg meiner dessuten at vi skal oppføre oss anstendig overfor den krigsherjete befolkningen i Syria og Irak. La dem slippe mer bryderi med disse bandittene!

Synsing fra Thomas Nordahl om jenter og gutter i skolen

Thomas Nordahl er i nyhetene igjen og uttaler seg om skolespørsmål. Denne gangen gjelder det gutter og jenter i skolen. Han har oppdaget at gutter og jenter får omtrent like gode resultater på nasjonale prøver, stikk i strid med en utbredt oppfatning. Det ligger ingen stor forskningsinnsats bak denne oppdagelsen (sjøl om intervjueren omtaler det som forskning), for når du allerede er på nettet, kan du finne det ut sjøl med et par klikk. Gå til https://skoleporten.udir.no/ , så kan du finne ut omtrent alt du ønsker å vite om elever og lærere i norsk skole – deriblant resultater fra nasjonale prøver.

Og for å uttrykke det litt mer nøyaktig enn Nordahl gjør: I de nasjonale prøvene høsten 2018 skåret guttene i snitt 0,1 poeng bedre enn jentene i engelsk, og 0,17 poeng bedre i regning, mens jentene skåret 0,12 bedre enn gutter i lesing. Dette gjelder prøvene i 5. klasse, men et tilsvarende mønster finnes i 8. og 9. klasse. Mønsteret finnes også i prøver fra tidligere år.

Resultatene bekrefter på sett og vis de riktig gamle stereotypiene, som sa: Gutter er flinke til å regne, og jenter er flinke til å lese og skrive.

Men så ser Nordahl på tall for standpunktkarakterer i 10. klasse. Der ser han at jentene får bedre – tildels mye bedre – karakterer enn gutter i samtlige fag, unntatt kroppsøving. (!) Da trekker han straks en slutning: Gutter og jenter gjør det like godt i anonyme prøver, mens jenter gjør det systematisk bedre når karakteren settes av deres egen lærer.

Nordahl mer enn antyder at gutter utsettes for ubevisst diskriminering i skolen. Det kan for eksempel hende at jenter premieres for flid, orden og oppførsel, sjøl om de faglige prestasjonene er helt like. I anonyme prøver forsvinner altså kjønnsforskjellene, ifølge Nordahl.

En kunne ønske at han hadde rett, for da ville det være relativt enkelt å ta tak i problemet. Men Nordahl burde ha tatt seg bryet med å gjøre ett klikk til på datamaskinen sin. Da ville han ha oppdaget at ved skriftlig eksamen i engelsk, matte, norsk hovedmål og norsk sidemål finnes akkurat de samme kjønnsforskjellene som i standpunktkarakterene: Jenter skårer systematisk bedre enn gutter. Den minste forskjellen finner vi i guttenes gamle favorittøvelse, matte. Den samme forskjellen gjenfinnes også i muntlige eksamener. Der kunne vi ha skyldt på at pene og pyntelige jenter får ekstrapoeng sammenliknet med rufsete gutter, hvis det ikke hadde vært for de skriftlige prøvene.

Ved skriftlig eksamen er elevene akkurat like anonyme som ved nasjonale prøver. Lærerne kan altså frikjennes for at de foretar ubevisst diskriminering når de setter standpunktkarakterer! Men mediastuntet fra Nordahl og andre kommer garantert til å befeste en myte om at det er en form for diskriminering som skjer.

En kunne ønske at når noen presenterer resultater fra «forskning», så er resultatene basert på analyse av hele det tilgjengelige datagrunnlaget. I dette tilfellet ville det ha vært oppsiktsvekkende lett å finne hele tallgrunnlaget. Men forskeren sluttet å leite videre så snart han kom til det punktet hvor hans egne forhåndsoppfatninger var bekreftet. «Confirmation bias», heter det på nynorsk.

Gutter blir ikke diskriminert ved karakterfastsettelsen, det være seg bevisst eller ubevisst. Derimot skjer det noe fra nasjonale prøver i 8. klasse fram til eksamen i 10. klasse – noe som gir gutter et systematisk dårligere sluttresultat enn jenter. Forhold i skolen? Puberteten? Forventninger fra andre? Dette må forskningen prøve å finne ut av før det synses videre på grunnlag av ufullstendige data.

Grønlandsisen smelter ikke bort med det første

Årlig avsmelting fra Grønlandsisen er mangedoblet på noen få år. Forskerne er forbauset, og journalistene blir mer bekymret. Det fører til store overskrifter: «Grønlandsisen smelter!» står det. «Det kan føre til at havet stiger 7 meter!»

For egen regning legger jeg gjerne til: Det er verre enn som så. Hvis all isen på Grønland smelter, vil havnivået stige 7 meter og 20 cm! Men når skjer det?

Ifølge danske forskere er netto avsmelting på Grønland nå oppe i ca 430 km³ i året. Det utgjør 394 milliarder tonn, altså et ganske anseelig tap. Men isen på Grønland har et samlet volum på 2,85 millioner km³, som er et enda mer anseelig tall. Enkle regnestykker er ikke nettopp en journalistisk paradeøvelse, så jeg hjelper til: Jeg dividerer 2,85 millioner med 430, og kommer til at hvis avsmeltinga fortsetter i samme fart, vil det ta 6279 år før Grønlandsisen er borte. Det er litt mer enn tidsrommet fra de første jordbrukerne kom til Europa med såkorn og steinkniver til i dag. Vi har altså ganske god tdi til å omstille oss.

Men avsmeltinga kan jo fortsette å øke! Kanskje det. Men den drives av samme krefter som gjør at vi får mer ekstremvær og kleinere skiføre, altså global oppvarming. Og global oppvarming skyldes at Jorda mottar mer solenergi enn den klarer å kvitte seg med i form av varmestråling. Dermed blir den varmere, og da stråler den urt mer energi. Oppvarminga vil fortsette helt til Jorda igjen stråler ut like mye energi som den mottar. Pessimistene trur at dette punktet ikke er nådd før de varmeste områdene på Jorda er blitt ubeboelige, og store jordbruksområder ligger brakk på grunn av ekstremvær. Realistene, sånne som jeg, er redd pessimistene har rett. I så fall blir det utrivelige globale tilstander før århundret er omme. Det bekymrer meg mer enn tanken på at Grønlandsisen kan være borte om 6279 år.

La oss kontrollregne litt. Differansen mellom mottatt og avgitt energi – pådrivet – utgjør pr dato opp mot 2,5 W/m². (Pluss minus en del usikkerhet. IPCCs 5. hovedrapport oppga 2,3, men jeg bruker 2,5 får å være på den siker sida.) Summerer vi wattsekunder fra alle Jordas 502 millioner kvadratkilometer over et helt år, får vi 1,1 * 10¹⁶ kWt i løpet av et år. Det meste av denne energien havner i havet og gir oss varmere vatn, noe havner i jordskorpa og i atmosfæren, som også blir varmere, og en ørliten del går med til å smelte is og snø.

Grønlands innlandsis dekker et område på 1,71 millioner km². Det utgjør 0,34 % av Jordas overflate. Nettoenergien som planeten vår mottar blir ikke helt jevnt og rettferdig (?) fordelt, men v energitransporten i atmosfæren og havet sørger for ganske effektiv fordeling av overskuddet, også til nordlige strøk. La oss for regnestykkets skyld anta at Grønlandsisen mottar en andel av energioverskuddet som er helt proporsjonal med arealet, altså 0,34 %, og at dette energitilskuddet går med til å smelte is. I så fall går det med 3,74 * 10¹³ kWt/år til netto issmelting på Grønland.

Issmelting ved 0 grader C koster 0,093 kWt pr. kg. Dermed kan den tilførte energimengden smelte litt over 4 * 10¹⁴ kg, altså 400 milliarder tonn, i løpet av et år. Hele Grønlandsisen utgjør 2,61 * 10¹⁵ tonn. Så hvis pådrivet holder seg konstant, og Grønlandsisen mottar sin proporsjonale del av energien helt til isen er borte, tar det 6525 år før isen er borte.

Hva! Nesten samme tall som vi fikk ved å regne på enkleste måte! Det kan ikke være helt tilfeldig.

Ingen av disse beregningsmåtene er den «riktige». Men begge viser at Grønlandsisen vil eksistere i mange tusen år. Global oppvarming stiller oss overfor store og alvorlige problemer allerede, og problemene vil bli mye alvorligere utover i dette århundret. At Grønlandsisen smelter er et symptom, men det er IKKE ett av de store problemene. Vi har mer nærliggende bekymringer.

Vær snill mot milliardærene!

Vi forfølger rikingene her i landet. Som en av dem, Stein Erik Hagen, uttrykte det for noen år sia, så blir de behandlet som pariaer. (I det indiske kastesystemet er pariaer kasteløse som ikke kan tillates å omgås andre folk. Alle yrker er stengt for dem, med unntak av ett, nemlig å tømme andres dasser. Vi kan ikke fortsette å tvinge de stakkars milliardærene til å livnære seg av dasstømming!) Flere, som Johan Andresen, har påpekt at vi ikke tåler enere her i landet. Rike arvinger rammes særlig hardt av janteloven. (Denne loven ble formulert av Aksel Sandemose og sier blant annet: «Du skal ikke tro du er bedre enn oss.») Enkelte blir så plaget av hets og forfølgelse at de rømmer til utlandet, der folk og myndigheter er mye flinkere til å ta vare på milliardærer.

Vi glømmer stadig at det er rikingene som skaper vekst og utvikling! Det er de som investerer og skaper arbeidsplasser. Uten milliardærene stopper Norge. SSBs modeller for å beregne lønnsomheten av sosiale grupper (som for eksempel innvandrere) viser at milliardærer flest lønner seg, fordi de betaler mer i skatt gjennom livet enn de mottar i sosialhjelp. Og da er ikke engang samfunnsverdien av investeringene deres regnet med.

I de store endringene som foregår i verden i dag – globalisering, automatisering, det grønne ordskiftet – trenger vi mer enn noen gang investeringer i nye næringer! Da kan vi ikke skattlegge investorene til døde, eller jage dem fra landet. Tvert imot, vi må gi dem større spillerom. Derfor har både statsministeren og finansministeren gjentatte ganger understreket at store skattereduksjoner til de rikeste er nødvendige for at de skal kunne investere i nye bedrifter og arbeidsplasser, noe som kommer alle til gode.

Forskere og fagfolk går riktignok imot denne lysende klare logikken. Men i det praktiske liv kommer forskningen ofte til kort, og da må vi lytte til den politiske innsikt som regjeringen baserer seg på. Det lønner seg.

Derfor meiner jeg at for å få skikkelig fart på nyskapingen her i landet, som skal sikre oss de arbeidsplassene vi skal leve av i framtida, bør folk med store formuer – la oss si over 100 millioner – helt slippe både inntekts- og formueskatt. Og de aller rikeste, milliardærene, bør motta store tilskudd over statsbudsjettet, slik at de kan skape enda flere arbeidsplasser. Disse overføringene bør være progressive, for jo rikere de blir, jo større nytte har samfunnet av dem.

Vi må også sørge for å skaffe oss nye milliardærer. Det kan vi gjøre ved å lønne direktørene i de store statsselskapene skikkelig. Disse unntaksmenneskene strever natt og dag for å komme opp i milliardærsjiktet, til glede for oss andre. Likevel avspises de med skarve ti-femten millioner i året, og kanskje bare hundre millioner i samlet pensjon. På den måten kommer de jo aldri opp i milliardærsjiktet. Men store bedrifter trenger de dyktigste lederne som kan kjøpes for penger! Hvis vi tredobler sjefslønningene, blir sjefene tre ganger så dyktige. Og det er mange avgjørelser i statsselskapene som tyder på at lederne gjerne kan bli enda dyktigere. For å oppsummere:

*  Skattefrihet for alle med formue over 100 millioner.*
*  Progressive overføringer over statsbudsjettet til alle med formue over 1 milliard, i tillgg til skattefritaket.
*  Tredoble lønningene og pensjonsavtalene for alle adm dir i de store statsselskapene.

Med disse tiltakene kan vi virkelig få fart på Norge. Det fortjener vi.

Apekatten, Shakespeare og skrivemaskinen

1: Et altomfattende spørsmål

I yngre år grublet jeg ofte over evige, eksistensielle spørsmål: Er universet uendelig? Finnes det flere univers? Finnes det en objektiv virkelighet? Liker hun meg? Finnes det i det hele tatt en virkelighet (eller flere)? Sånne ting. Jeg ser at sånne spørsmål fortsatt drøftes, men det virker ikke som om man er kommet nærmere noen klare svar på de siste femti åra. De Store Spørsmål står stadig i stampe.

Jeg har heller ikke kommet til klarhet med hensyn til virkelighetens beskaffenhet! Likevel vil jeg prøve å belyse en ørliten flik av den altomfattende problemstillingen. For i sånne diskusjoner er det alltid noen som løfter en inntrengende pekefinger og sier: «Hvis universet er uendelig i tid og rom, så vil jo alle tilstander som er mulige før eller seinere inntreffe.» Jeg veit ikke hvem som først formulerte den hårreisende påstanden, men det skulle ikke forundre meg om synderen var en fysiker. Eller i hvert fall en filosof. Begge disse gruppene har det iblant med å formulere store misforståelser som virker intuitivt innlysende, inntil man myser litt nærmere på dem.

Postulatet har en avlegger i en mer konkret påstand: «Hvis en apekatt sitter lenge nok ved en skrivemaskin og trykker taster på slump, vil den før eller seinere skrive Shakespeares samlete verker.» (Opplysning til nye lesere: En «skrivemaskin» er en mekanisk tekstbehandler som tillater deg å skrive rett til papir. Du slipper å gå omvegen gjennom redigering, lagring og utskrift. Genialt!)

Men når jeg ser en bastant påstand som får meg til å stusse, griper jeg min kalkulator. La oss regne!

2: Et ganske enkelt univers

Et uendelig stort univers vil gi rom for uendelig mange forskjellige tilstander. Men vi klarer ikke å regne på slike størrelser som «uendelig». Vi kan ikke en gang dele et knøttlite tall på 0! Vi må snike oss inn på uendeligheten ved å gi en parameter – for eksempel universets utstrekning – en endelig verdi, og så gjøre denne verdien større og større, det vil si la den gå mot uendelig. I vårt tilfelle vil vi finne uttrykk for to forskjellige størrelser: Antall hendelser som lar seg realisere i et endelig univers, h, og antall hendelser som faktisk er mulige i det samme universet, H. Dersom det omtalte postulatet er riktig, må forholdstallet h:H gå mot 1 når universets utstrekning går mot uendelig. Hvis forholdstallet derimot går mot 0, vil postulatet være avvist.

La oss først definere «tilstand». En tilstand er en bestemt konfigurasjon av alle tingene i et univers. Hvis tingene på et bestemt tidspunkt inntar nøyaktig samme konfigurasjon som på et tidligere tidspunkt, er de to tilstandene identiske. Hvis ikke, er de forskjellige.

Det virkelige universet er stort. Derfor lager jeg et et mindre univers; et papirunivers som er lettere å handtere. At jeg bruker en forenklet modell bør ikke bekymre deg: Postulatet er generelt, så da bør det være gyldig i ethvert tenkelig univers.

Mitt tenkte univers har to dimensjoner, «rom» og «tid». Vi starter på et punkt der rommet er to enheter stort, og tida er to enheter lang. Når vi øker tida med en enhet, øker vi også rommet med en enhet. Vi kan se denne utvidelsen som et matematisk uttrykk (det vil si vi lar universet utvides mot uendelig med en enhet om gangen), eller vi kan se utvidelsen som et uttrykk for at universet utvider seg med jevn hastighet. Resultatet er det samme.

Universet inneholder to ting. Hver rom-enhet kan inneholde én, og bare én ting. Å endre plassering av tingene krever én tidsenhet. I mitt første eksempel er de to tingene identiske; dvs de kan bytte plass uten at det betyr at vi får en ny tilstand.

Når vi starter med to romenheter, så er begge enhetene fylt med hver sin ting. Vi har én realisert tilstand h, og én mulig tilstand H. Da er h:H = 1.

Så utvider vi universet til tre enheter. Da øker vi samtidig tida til tre enheter. I løpet av denne tidsenheten kan én tilstand realiseres (en tidsenhet er jo tida det tar å flytte tingene fra én konfigurasjon til en annen). De to tingene kunne vært plassert på tre forskjellige måter: XX0, X0X og 0XX. (0 betegner en romenhet som er tom.) Bare én av de tre mulige tilstandene rekker å bli realisert – tilfeldigheten, Herren Hastur eller den usynlige hånd bestemmer hvilken. Med andre ord: h:H = 1:3.

Tida går. I løpet av neste tidsenhet får vi en situasjon der de to tingene kan plasseres på 6 forskjellige måter: XX00, X0X0, X00X – og så videre. Det vil si at h:H = 1:6. Dette går i feil retning, hvis du er en tilhenger av den nevnte hypotesen!

La oss se hvor mange tilstander som er realisert i hele universets levetid hittil, sammenliknet med antall mulige hendelser:

Mens universet har eksistert, har det rukket å realisere tre forskjellige tilstander. Antall mulige tilstander i universets levetid har vært 1+3+6 = 10. Så h:H er 0,3.

Lar vi det gå én tidsenhet til, blir antall realiserte tilstander lik 4. Antall tilstander som det ville ha vært mulig å realisere er 20. Det vil si: h:H = 0,2. Og sånn fortsetter det! Når tida (og universets størrelse) går mot uendelig, så går h:H uavvendelig mot 0. Hypotesen er tilbakevist.

Du kan leike deg med forskjellige utgaver av denne modellen. Du kan for eksempel lage en modell der alle tingene er forskjellige; dvs vi får en ny tilstand hver gang to ting bytter plass. I denne utgaven kan du også la antall ting øke like raskt som universet utvider seg. Resultatet er det samme: Når tid og rom går mot uendelig, så går h:H uansett mot 0. Prøv sjøl!

I den sistnevnte utgaven kan du for eksempel se for deg at rommet er blitt 100 enheter stort og tida 100 enheter lang. Hvis alle ting i dette universet er forskjellige, kan de ordnes etter hverandre i 100*99*98* .... *3*2*1 forskjellige rekkefølger. Av disse blir bare 1 realisert. Og når universet vokser til 101 enheter... Regn sjøl.

3: Et litt mer komplisert univers

Skal vi driste oss til å regne litt på det virkelige (?) universet? Det skal vi. Dristighet, vær min venn!

Ingen har klart å telle hvor mange ting som finnes i i universet. Men fysikkprofessor Tony Padilla har regnet på det, og han kom til at det finnes 3,28*10⁸⁰ partikler. Da regnet han ikke med fotoner, nøytrinoer og annet smårusk. Det gjør derimot mange andre nettkilder. Du finner flere svar jo lenger du leiter, men flere kilder oppgir ca 10⁸⁶ nøytrinoer og enda mange flere fotoner. Men jeg forenkler og skjærer igjennom. Jeg ser bort fra alle partikler som bare finnes i små mengder. Jeg ser bort fra de uhorvelige mengdene med fotoner. Jeg later som om universet bare inneholder nøytrinoer, og sannelig min katt later jeg som om alle nøytrinoene er like også. Det er de jo slett ikke, hvis du spør en fysiker.

I min svært forenklete utgave av det virkelige (?) univers finnes det altså 10⁸⁶ ting. Eller, om du vil ha det på den slitsomme måten: 100000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000 ting. Alle disse tingene er nøytrinoer, og alle nøytrinoer er like.

Så har jeg også sett helt bort fra sånne ting som kanskje og kanskje ikke finnes i mørk materie og mørk energi. Mørk materie ble jo oppfunnet for å forklare hvorfor galaksene roterer mye raskere enn de burde, husker du. Og mørk energi ble i sin tur oppfunnet for å forklare hvorfor universet utvider seg stadig raskere. Mørk materie antas å utgjøre omtrent tre ganger så mye masse som vanlig materie, og mørk energi antas å utgjøre omtrent tre ganger så mye masse som mørk materie og vanlig materie tilsammen. Med andre ord; jeg ser bort fra det aller, aller meste som universet antas å bestå av. Likevel blir bildet ganske komplisert. Livet er ikke enkelt.

En digresjon: Ingen veit hva mørk materie består av. Og absolutt ingen veit hva mørk energi består av. Vi trudde lenge at universet bare ville utvide og utvide seg. Stjernene ville brenne ut, og til slutt sitter vi igjen med med en kald og homogen uendelighet av nesten ingenting: Ingenting mer skjer. Ingenting kan skje. En stusslig slutt, kjent som universets varmedød (se også «Termodynamikkens 2. hovedsetning».) Men nå har jeg lest at avhengig av hvordan mørk energi oppfører seg, kan universets varmedød avlyses og erstattes av: Enten et univers hvor tid og rom slites i stumper og stykker, et univers som faller sammen igjen i et omvendt Big Bang, eller et univers som splintres i massevis av nye universer med nye naturlover. Flere endelige skjebner kan sikkert tenkes, så snart teoretiske fysikere får summet seg. Og den som lever (en trillion år) får se.

Nøktern som jeg er, så holder jeg meg til den delen av universet som vi veit noe om, nemlig vanlig materie. Sia den består nesten utelukkende av nøytrinoer (bortsett fra fotoner), er det nøytrinoer jeg vil regne på. Hvis du vil, kan du godt regne på et mer komplekst univers sjøl.

Det kjente univers er 13,8 milliarder år gammelt og utvider seg (nesten) med lysets hastighet. Derfor er det 13,8 milliarder lysår til kanten av universet. Og uansett hvor du befinner deg i det kjente univers, så er det akkurat like langt til kanten – 13,8 milliarder lysår. Hvordan i all verden kan det ha seg, spør du? Spør ikke meg, for jeg skjønner det heller ikke. Spør Einstein.

Hvor mange posisjoner ville det være mulig for én nøytrino å innta i dette universet, uten at det bryter noen (kjent) naturlov? Jeg kjenner ikke til at det er noen teoretisk grense for hvilken posisjon en slik beskjeden partikkel kan innta. (Opps. Bølge. Den blir en partikkel i det øyeblikket du observerer den, men det gjør du jo nesten aldri.) Med andre ord; hver av de 10⁸⁶ nøytrinoene kunne befinne seg hvor som helst i universet, uten å komme i konflikt med vedtatte lover og forskrifter.

Men vi må begrense oss. Den korteste lengden som fysikere liker å regne med er Planck-lengden; 1,6*10^-35 meter. Så la oss anta at innafor et volum på en kubikkPlanck-lengde er det plass til en, og bare en, nøytrino. Det korteste tidsintervallet de samme fysikerne liker å regne med er Planck-tida – 5,4*10^-44 sekunder. De to henger sammen; Planck-lengden er den avstanden lyset tilbakelegger i løpet av Planck-tida. Sia dette er de minste størrelsene for avstand og tid som finnes på den kvantemekaniske kalkulatoren, kan du godt kalle dem et lengdekvant og et tidskvant. Men ikke mens en kvantefysiker hører på, for da blir hun sint.

Mellom hver gang en nøytrino bytter plass går det et Planck-intervall. Flere nøytrinoer kan gjerne bytte plasser samtidig.

Oppsummert: Innafor et kubikkPlanck-lengde kan det på et gitt tidspunkt befinne seg en, og bare en, nøytrino. (Eller 0. De fleste kubikkPlanck-lengder er tomme.) Hver fordeling av universets 10⁸⁶ nøytrinoer utgjør en tilstand, og overgangen fra én tilstand til en annen krever et Planck-intervall.

For alle praktiske formål kan vi regne alle nøytrinoer som identisk like. Nå finnes det visstnok flere slag av dem, og hver nøytrino har dessuten sine individuelle bevegelsesvektorer, men nok en gang er det mitt privilegium å gjøre verden enklere.

Universet er som sagt 13,8 milliarder år gammelt. Det betyr at vi har lagt bak oss 8,06*10⁶⁰ Planck-intervaller. Samtidig har universet rukket å få et volum på 8,25 * 10³⁰ kubikklysår. (Jeg ser bort fra rommets krumming, for det klarer jeg ikke å regne på.) Det utgjør ca 1,69*10¹⁸³ kubikkPlanck-lengder.

Vi antar som sagt at hver kubikkPlanck-lengde har plass til en, og bare en, nøytrino i løpet av et Planck-intervall. Og hvor mange måter kan vi fordele 10⁸⁶ nøytrinoer på 1,69*10¹⁸³ kubikkPlanck-lengder på?

Nøytrino nr 1 kan plasseres på 1,69*10¹⁸³ forskjellige måter. Da kan nøytrino nr. 2 plasseres på 1,69*10¹⁸³ minus 1 forskjellige måter. Det fører til at nøytrino nr 3 kan plasseres på 1,69*10¹⁸³ minus 2 forskjellige måter – og så videre, opp til nøytrino nr 10⁸⁶. - Du kan velge 10⁸⁶ av 1,69*10¹⁸³ mulige nøytrinoposisjoner på i alt (1,69*10¹⁸³!)/((1,69*10¹⁸³ - 10⁸⁶ )! * 10⁸⁶ !)) forskjellige måter. (! betyr «fakultet», altså produktet av alle heltall fra 1 til det øverste tallet. (1,69*10¹⁸³)!, for eksempel, blir 1*2*3*4* .... ( 1,69*10¹⁸³ -2) * ( 1,69*10¹⁸³ -1) * 1,69*10¹⁸³.) Vi ser intuitivt (?) at hele brøken blir et stort tall.

Jo jo. Men evigheten er lang, universet utvider seg, og nye muligheter oppstår. Hva skjer når universets radius øker med – for eksempel – en Planck-lengde?

Det skal jeg si deg! En Planck-lengde tilsvarer nøyaktig 1 Planck-intervall. Utvides radien med 1 Planck-lengde, kan universet altså realisere 1 ny tilstand. Samtidig øker universets volum med 8,33*10¹²² kubikkPlancklengder. I løpet av dette ene Planck-intervallet blir altså forholdet mellom alle realiserte tilstander og antall mulige tilstander ... - du ser hvor dette bærer hen?

Altså: Også i denne svært forenklete utgaven av det virkelige (?) univers er vi nødt til å skrinlegge postulatet. Som du veit fra ditt eget liv: Verden åpner for mange muligheter, men få av dem blir til virkelighet.

4: Apekatten, Shakespeare og skrivemaskinen

Men hvordan går det med den stakkars apekatten som sitter og trykker på helt tilfeldige taster, og håper å komme seg gjennom Shakespeares samlete verker? La oss kalle ham Julius, etter keiseren av samme navn. Da føler vi liksom at han er en person; en vi kan forholde oss til.

Ifølge én kilde inneholder Shakespeares skuespill 835.997 ord tilsammen. Jeg har ikke prøvd å telle antall karakterer (store og små bokstaver, tall, mellomrom, linjeskift, spørsmålstegn etc) i skuespillene hans. Men når jeg slår opp på tre tilfeldige sider i min utgave av Shakespeares samlete (trykt i Romania på 60-tallet – der trykte de bøker på godt papir for en billig penge, slik at den mektigste kommunistpampen kunne bygge seg et representativt presidentpalass), så finner jeg et gjennomsnitt på litt over fem tegn pr. ord. Husk at også engelsk har mange småord som binder sammen de multisyllabelistiske. (Hah, den satt!)

Så la oss si, grovt regnet, at alle skuespillene til verdenshistoriens betydeligste forfatter inneholder 4,2 millioner tegn. Stakkars Julius har rundt regnet 70 tegn å velge mellom hver gang han skal knakke på tastaturet. Men han har et lyst og muntert sinn og en positiv holdning til jobben, så han setter seg ned og skrider til verket.

Tegn nummer 1 velges tilfeldig blant de 70. Tegn nummer 2 velges tilfeldig blant de 70. Tegn nummer... helt til tegn nr 4.200.000. Sjansen for at samtlige tegn tilfeldigvis skal stemme med Shakespeares tekst er 1/70 * 1/70 * 1/70 * ... *1/70 – 4,2 millioner ganger.

Eller nærmere bestemt 1:10^7750000, hvis kalkulatoren på mobilen min fortsatt henger med. Forventningsverdien av antall forsøk Julius trenger for å komme i mål er halvparten av 10^7750000. Hvor lang tid trenger han?

Julius er flink og rask og skriver ett tegn pr. sekund i gjennomsnitt over medgått tid. (Husk at også apekatter har regulert arbeidstid – de trenger ferie, de må sove og spise, de  har krav på krafse- og snerrepauser). Han får unna en tekstmengde lik alle Shakespeares skuespill på litt under 50 døgn. Øvelse gjør mester! Han trenger bare 10^7750000/2 forsøk, så kommer den riktige teksten ut. Kanskje. 25 døgn ganger et ett-tall etterfulgt av 7,750 millioner nuller.

Dette tallet er så nær opp til uendelig som hodet mitt klarer å komme. Ord som «fantasillioner» blir små og stusslige. Julius blir ikke ferdig i løpet av sin egen, Jordas, Solas eller universets levetid. Det trengs nok noen millioner etterfølgende universer også, derav kanskje noen med helt andre regler for sannsynlighetsregning.

I vårt eget univers må vi konkludere med at Shakespeares skuespill neppe er blitt til ved en tilfeldighet.

Snikstigmatisering

Dette har hendt: Etter å ha lest seg opp på nettet og hisset seg opp over svartinger, muslimer og annet mindreverdig pakk, bestemte en ung mann seg for å gjøre en innsats i «rasekrigen». Så han væpnet seg og begynte å drepe. Dessverre for rasekrigen ble  felttoget stanset av et par ubevæpnete søttiåringer. Men hva har massemedia og de skravlende klasser vært mest opptatt av etter dette terrorangrepet? Jo: At noen av de angrepne muslimene tillot seg å hilse på en «unorsk» måte!

Altså: Jovisst er det galt å tenke at muslimer må drepes fordi de ikke er norske nok. Men skal vi være ærlige, så er de jo ikke norske nok heller; det ser vi når de sniker seg unna å håndhilse på kronprinsen.

Og ikke bare det: Noen av dem sniker seg til å gå med skaut. Noen sniker seg til å gå med lange kjoler om sommeren. Og til å vise seg fullt påkledt på offentlige badeplasser. Og til å --

Beviser ikke dette at de planlegger å overta landet vårt? At de invaderer oss og formerer seg for å innføre sjaria og gjøre Norge til et kalifat? Jovisst. Les kommentarfeltet til Resett hvis du tviler.

Et parti som hyller personlig frihet må slå ned på sånne tendenser. Hvordan skal det gå med friheten her i landet hvis Gud og Hermann sjøl får bestemme hvordan de vil hilse?

Gammel og avfeldig som jeg er, så var jeg riktignok ikke klar over at det er vedtatt en hilsenorm her i landet. Jeg har tross alt vokst opp i en verden der folk håndhilste ved begravelser og 50-årsjubileer, men ellers ikke. Men nå har i hvert fall ett av regjeringspartiene vedtatt en norm, så da må vi jo følge den. Ikke sant?

Så nå prøver jeg å holde meg oppdatert! Og da har jeg allerede registrert at fiffen har begynt å hilse på nye måter: De går rundt og klemmer hverandre. Det vil si; kvinner klemmer på alle, mens menn bare klemmer på kvinner (særlig hvis de er unge). Franske kyss på kinnet, derimot, er helt ute.  Og den fæle gammelkommunistiske hilsemåten, der maktpamper later som om de smasker hverandre på munnen, er borte – takk og lov. Inuittenes tradisjonelle hilseform, å gni nese, slo aldri helt an. Den er visst ikke en gang særlig utbredt i Nuuk heller.

Det kan radt hende at klemming blir vedtatt som norsk norm om noen år; det går gjerne slik med skikk og bruk fra Oslo 3. Men muslimer og hedmarkinger kommer nok til å henge etter. Det vil i så fall vise hvor langt islamiseringen er kommet her i landet!

Eller: Skal vi heller være enige om at dette politiske hilsehysteriet er noe forbannet tull? Og at å gjøre håndhilsing til hovedtema etter et terrorangrep er å fiske i grumset fra Resetts kommentarfelt? Reinspikket snik-stigmatisering, med andre ord?

Jeg synes folk bør få ha sine skikker og vaner i fred, så lenge de ikke skader en levende sjel, jeg. La bergenserne skarre på r-ene og hipphopperne sette skyggelua bak fram så mye de vil, uten å utpeke dem til statsfiender for det. Slutt å fóre tvangsforestillingene til fremmedhatere og paranoikere. Rikspolitikere burde være opptatt av virkelige problemer, ikke av ørsmå forskjeller som de kan bruke til ytterligere stigmatisering av små utgrupper.

Og Siv Jensen bør kanskje spørre seg sjøl: Ville Dagny Taggart ha holdt på slik?

Da Peder og Pia ble ofre for kommunal sentralonella

Peder og Pia var blitt stolte foreldre til nydelige tvillinger. Nå var det på tide å etablere seg i sjøleid hus. Greit med to rom og kjøkken i andre etasje hos svigermor når det trengs barnepass, tenkte Peder, men det kan bli alt for mye av det gode.

De drømte om et hus på ei romslig tomt med plass til busker og trær, til dokkestue, trampoline og bikkjehus, i gangavstand fra skauen og skiløypa. Et hjem der ungene kunne springe barbeint i graset om sommeren. Der de kunne se stjernene og høre stillheten om natta. Det ville koste skjorta, men nå var begge i fast og god jobb: Pia som lærer på ungdomsskolen i Jevnaker; Peder som regnskapssjef på Hønefoss. Og nå var sjansen der! En kompis av Peder eide et nedlagt småbruk i Rakalauv i Gran kommune. Småbruket var blitt feriebolig, og all dyrket mark var leid ut til nabobruket. Men det sto igjen en bergknaus med kjerr og kratt der det bare kunne dyrkes løvetann og klong. Denne delen på et par mål kunne deles fra som tomt, og beliggenheten var slik at veg, vatn og kloakk kunne ordnes.

Skauen på den ene kanten og utsikt ned mot blinkende vatn og grønne jorder, med blånende åser mot himmelranda, på den andre. Sovne til suset fra skauen; vakne til fuglekvitter. Et perfekt sted! Byggmesteren viste hvordan et ferdighus kunne tilpasses til terrenget. Prosjektet ville, som ventet, koste skjorta. Men det var verdt det!

Det syntes ikke Kommunen. For Kommunen fulgte nasjonale føringer og statlige retningslinjer, og der sto det at all nybygging skulle foregå sentralt. Der skulle det fortettes og urbaniseres. All bygging utafor sentrum måtte unngås av hensyn til klimaet, sa Kommunen.

Peder og Pia argumenterte: Når begge måtte kjøre til jobben, ble turen fra Indre Rakalauv til Jevnaker og Hønefoss stuttere enn om de måtte kjøre fra Gran sentrum, bedre kjent som Vassenden. Innkjøp gjorde de på hjemveg fra arbeidet. Ungene kunne få barnehageplasser i Rakalauv Barnehage, og når den tid kom, kunne de ta skolebussen til Grymyr eller Vassenden. Ingenting hjalp. Alle sentrumsfunksjoner fantes i Vassenden, så dit kom de nok til å kjøre både titt og ofte, sa Kommunen.

Peder og Pia viste regnestykker: De kjørte hver sin dieselbil. (Den neste blir en elbil, men verken klimaet eller lommeboka har godt av at de skifter bil for tidlig.) Med 0,6 liter på mila blir utslippet 1,6 kg CO₂ på mila. Med en tur til Vassenden i uka, 15 km tilsammen, ville utslippet pr. år bli 120 kg. Er det så uhorvelig mye, når årlig utslipp pr. nordmann utgjør 10 tonn?

«Alle monner drar,» sa Kommunen. Og retningslinjer er retningslinjer. Da nytter det ikke å komme her med tall. Her skal det sentraliseres og fortettes! Dessuten skal det utvikles urbane kvaliteter til glede for innbyggerne. Og da må jo innbyggerne bo der!

Til slutt ga de opp. De kjøpte ei romslig leilighet blant velstående pensjonister i ei boligblokk med garasjeplasser. Der satt de på verandaen om kvelden og lyttet til trafikken og motorduren, mens de gledet seg til at det skulle komme opp noen friserte parkbusker på en grønn flekk midt i Vassenden, for det hadde Kommunen lovet.

Nå har Peder hentet noen tall fra nettet. Der står det at gjennomsnittet for bruk av betong og stål som bæremateriale i blokkbebyggelse utgjør ca. 1/3 m³ betong pr. brutto m² boflate, og ca 1 tonn stål pr. 60 m². Sementen i 1 m³ betong medfører et produksjonsutslipp på ca 300 kg CO₂ , leser Peder, og stålet koster i gjennomsnitt 1 kg CO₂ pr. kg stål (forutsatt at mesteparten er resirkulert).

Peder regner. Han trur ikke sine egne øyne og regner om igjen. Regnskapssjefen får samme svar hver gang: Hvis tallene han har hentet på nettet er noenlunde riktige, så har det medført et utslipp på 17.500 kg CO₂ å bygge den romslige sentrumsleiligheten – 150 kvadrat – som de har kjøpt. .

Altså: For å spare en ukentlig sentrumstur fra et trehus i Rakalauv, en tur som ville gi utslipp på 120 kg i året, har de pådratt seg et utslipp på 17.500 kg. De kunne like gjerne ha kjørt en ukentlig tur til Vassenden i 145 år. På diesel.

Peder og Pia bryter sammen i krampegråt. De innser at de er blitt ofre for galopperende sentralonella – en nervesjukdom som har rammet alle norske kommuner. Infeksjonen spres av nasjonale føringer og statlige retningslinjer. Den lammer både regneferdigheter og logiske evner, og tvinger kommunene til å gjenta og gjenta som et hellig dogme: «Sentral utbygging og fortetting. Sentral utbygging og fortetting. Sentral -- «

Peder og Pia vil gjerne leve miljøvennlig. Nå innser de at hvis det skal være mulig, må de forkaste alle kommunale dogmer som gir absurde utslag. De drømmer fortsatt om et eget hus med romslig tomt og utsikt mot grønne enger og blanke tjern. Og de har fått varig mistru til alle irrasjonelle autoriteter.