Elide av Sarande - første kapittel

 1: Vismannen Brannefelso

I åsen øst for Jebinrek bodde Brannefelso, magus av sjette orden med mestergrad i geokinese og telemanti. Han bodde høgt og fritt i en borg som hadde sett bedre århundrer. Sammen med ham bodde Beref, hans hustru gjennom seksti år, to tjenere, to demoner, tre katter, tre ravner og hans personlige avatar. Sistnevnte holdt til i et stort speil i garderoben. Han eide dessuten en gammel flogistoped; i den satt det en navnlaus liten ånd som var plassert der av åndemaneren Flarisku.

Husholdet hadde vært større. Det hadde omfattet en kokk, en fanebærer, tre væpnete vakter, en latrinetømmer og to tjenestejenter. Men inntektene hadde krympet, så alle disse hadde han måttet sende fra seg, i likhet med åtte av de ti demonene. Bare de to mest trufaste – i den grad en demon kunne nære slike fornemmelser – hadde han sett seg råd til å beholde: Ilddemonen Bras Kennad og Mesek av den evige svie.

Tjenerne hadde funnet seg annen tjeneste; det var alltid bruk for væpnete vakter, og en latrinetømmer kunne mange trenge. Men de fristilte demonene måtte klare seg så godt de kunne i villmarkene: Brannefelso kunne av og til høre et langtrukkent ul fra åsene inn mot det hellige fjellet Falnésel. Og det hendte – når han en sjelden gang bega seg ned til Jebinrek – at bøndene og leilendingene sendte ham olme blikk når de trudde han ikke merket det: Mer enn én gang hørte han dem mumle om tapte får som ble funnet igjen tomme for blod, uten bitt eller klomerker.

Brannefelso var kommet i den alderen da en mann, enten han er magus av sjette orden eller landstryker av nullte orden, gjør seg tanker om hvordan virkeligheten egentlig henger sammen: Ikke bare den synlige som omgir oss, men den store, usynlige som strekker seg uendelig framover, bakover og sidelengs i tid og rom, så langt tanken kan nå, og kanskje enda lengre. Hvordan ble den til, denne større virkeligheten; hvor lang og brei er den, hvilke besvergelser og mekanismer er det som holder den i gang, og hvordan vil den ende? I seinere år hadde han brukt mer og mer tid på slike metamagiske gåter, og mindre på tjenester til fyrster og markgrever. Ungdommens reiser og ville eventyr; seminarer med fuktige festligheter – alt slikt hadde han lagt bak seg. Nå satt han som oftest i sitt studerkammer og arbeidet på det store verket som skulle sikre ham evig ry blant både dårer og vismenn. – Grevene og fyrstene ville komme til ham når de trengte bistand, akkurat som i hans yngre dager! Slik hadde han tenkt. Men slik hadde det ikke gått.

Denne morgenen satt han som vanlig på altanen med sin enkle frokost av linser, honning og te av farakal. Herfra kunne han se sørover åsene like til snøen på Falnésel. Ned mot Jebinrek såg han åkre og hager der leilendingene til landbaron Verkigipt III arbeidet. Fra sandstrendene bak byen strekte blått hav seg like til himmelranda. Det gikk en brun strek gjennom åkrene og byen; handelsvegen fra Semyra og Xyale i sør til Dulgaso i nord. Ved å følge ferdselen langs vegen og langs kysten kunne han lese tegn som bar bud om hendinger fjernt og nær, og slik skaffe seg innsikt som var skjult for de mumlende massene.

I dag som i går hadde det vært mye ferdsel på vegen sørfra, mer enn vanlig handel skulle tilsi. Sto det noe særskilt på? Han slo det fra seg: Antakelig lite å legge vekt på – kanskje et stort bryllup eller en pilgrimsvandring. Han hadde viktigere ting i tankene.

Morgenen hang som et gyllent slør over de grønne liene og de låge hyttene. Synet av slik frodig idyll ville ha løftet tungsinnet hos de fleste. Men Brannefelso lot seg ikke løfte: Han var ofte dyster til sinns, slik en vismann blir når han retter sitt skarpe blikk inn i skjulte verdener. Og i dag var han særlig dyster. I dag smakte ikke honningen og teen, og han hadde lite øye for karavanene av handelsfolk, med deres tepper og falske edelsteiner til markedene i Dulgaso, eller for karoggene og galeiene som bragte folk og varer fra fjerne land.

Nok en gang brettet han ut brevet som kråkedemonen Keroaka hadde bragt ham før soloppgang i dag. Han hadde brutt seglet til Stormester Tyrka Vepes av Det Magisofiske Laug med store forventninger: Denne gangen, hadde han tenkt, kunne ikke Stormesteren i Waltin Hylled forkaste hans monumentale verk «Verdensaltets Beskaffenhet». En ærlig leser med de rette kunnskapene – slike kunnskaper som han forventet hos en Stormester! – kunne ikke unngå å la seg bevege av hans glitrende formuleringer; overbevise av hans kløktige argumenter; begeistre av hans visjonære tolkninger av tegn i måne og stjerner – –

Men nei! Også denne gangen, etter hans siste møysommelige revisjon og utvidelse, ble verket avvist i klerkenes syrlig nedlatende ordelag: «Brannefelso skriver med energi og har enkelte brukbare formuleringer. Dessverre er hans observasjoner fortsatt like banale, hans tanker like trivielle og uten substans. Denne nyeste utgaven av det som åpenbart skal være hans livsverk, hans Magnum Opus, er stor i én betydning av ordet, nemlig omfang. Verket kan ikke godkjennes som grunnlag for disputas til opptak i Mesternes Råd. Mange arbeidere i magiens vingård er dømt til å forbli menige arbeidere, og Brannefelso er nok en av dem. Han må gjerne arbeide videre med dette verket som truer med å sprenge alle grenser for måtehold, men hittil har mulighetene til en mesterdisputas blitt mindre ved hver bearbeidelse. Lite tyder på at denne tendensen vil snu.»

Brannefelso skubbet på den magre skikkelsen sin, ute av stand til å sitte i ro. Han gryntet og mumlet noen låge besvergelser. Leste litt, ristet på hodet, krøllet prenteganet sammen; glattet det ut igjen og leste videre, prøvde å finne en nøkkel til å forstå avslaget. Men de gikk slett ikke inn på hans grundig gjennomtenkte modell av universet; hans beregninger av tid, rom, tyngde og lys; hans detaljerte beskrivelse av den flate Jorda og dens roterende firmament – eller av de sju sfærer som omsluttet Jorda og firmamentet, med hver sine stjerner og planeter i evig, intrikat runddans… Aldri i laugets historie hadde noen levert en så grundig gjennomgåelse av hvordan virkeligheten hang sammen. Og så hadde disse klerkene – disse knappetellerne i Stormesterens stab – ikke en gang satt seg inn i modellen! For overveldende for de små hodene deres; for grensesprengende til at tankene deres kunne følge med, der de haltet etter genialitetens sjumilssprang i banalitetens klaprende tresko!

Selvfølgelig hadde ikke Stormesteren sett verket hans. Slike henvendelser fikk han sikkert hver eneste dag, derfor overlot han til klerkene å sile ut det meste, så han kunne konsentrere seg om de virkelige mesterverkene. Dessverre hadde de, nok en gang, vist seg for små til oppgaven.

Men hva kunne han gjøre! Svarte skyer sirklet over hodet hans. Sakte tok de form av tanker: Han kunne sende ilddemonen inn blant klerkene og glede beboerne i Waltin Hylled med synet av feite evnukker som løp for livet i bare undertøyet, forfulgt av leende ildtunger som svidde dem i stussen… Han kunne mane maur og mygg og veps på dem, så de aldri fikk ro til å sette de breie byråkratrumpene sine nedpå, men måtte vifte og klø, vifte og klø. Eller han kunne…

Brannefelso sukket. Han visste at han aldri kom til å gjennomføre disse hevnplanene. Han hadde merket at forbannelsene hans var litt rustne; det var ikke sikkert de ville lykkes bedre nå enn de hadde gjort i vår, etter at beboerne i Jebinrek hadde vedtatt sin årlige petisjon mot trollskap i åsen øst for byen. Den gangen hadde forbannelsen for evig svie fislet bort med at han fikk et stygt brannsår på armen, som hans gamle hustru Beref lindret med en salve mens hun klukket av skadefryd. Og om han lyktes, kunne Stormesteren fort finne ut hvem som hadde skapt slikt røre blant klerkene hans, og det var ikke sikkert han ville bli vennlig stemt av dét.

Det var ikke bare verden der ute som trengte innsiktene i «Verdensaltets beskaffenhet», enten den forsto det eller ikke. Riktignok higet han ikke etter banal berømmelse og vulgær beundring for egen del: Det var nok for ham å vite at han hadde skapt et storverk der kommende generasjoner ville søke kunnskap igjen og igjen. Men trivielt som det kunne høres, så trengte han den anerkjennelsen som «Verdensaltets beskaffenhet» ville gi ham – dette verket som han hadde revidert og utvidet hver gang en ny genial idé hektet seg til de gamle… Dette verket som hadde kostet ham nattesøvn og sjelefred i flere dager og netter enn han hadde tall på! For det var blitt langt mellom storhertugene som søkte ham fordi de trengte gode forbannelser til krigen – i stedet kastet de gulldukatene bort på våpensmeder og diplomater. Landbaronene kom heller ikke ofte til hans residens her i åsen fordi de trengte godt og gagnlig vær; de kjøpte bare billige trylleformularer på svartebørsen i Xyale, eller leide inn omreisende fanteflokker til å danse regndans. Så gikk det som det gikk: Storhertugene tapte sine blodige slag like ofte som de vant; landbaronene ble rammet av frost, flom og tørke, like ofte som godvær og sommerlig duskregn. Til pass! Men tok de til vettet av den grunn?

Tennerskjærende grublet han videre på sine forsmedelser. Hadde det ikke vært for strømmen av florinter som daglig rant inn takket være urtene og eliksirene til Beref, så kunne det ha spøkt for eiendommen hans her i åsen, hele godset Vargedos med skogene og det forfalne slottet. Å holde et slott beboelig med besvergelser rakk et godt stykke. Men det trengtes arbeidsfolk med hammer og sag, mørtel og stein også, og slike var langtfra gratis. Prøv det den som vil!

I tillegg måtte han ete og drikke, akkurat som vanlige dødelige. Vinkjelleren kunne han ennå fornye en gang i året med de mørke vinene fra Malladehob. Likeens kunne tjenerne Plita Henk og Flot Kump (så gamle at han ikke husket om han hadde kjøpt dem eller arvet dem) ennå kjøpe kjøtt og brød, frukt og grønt på markedet i Jebinrek. Men han syntes å merke at brødet de fikk for hans faste sum av florinter var litt hardere for hvert år; kjøttet var mer markspist; frukten halvråtten… Finanser! Finanser!

Strømmen av tjenestejenter, leilendinger og andre småkårsfolk som fant vegen til Berefs urtehage, den hadde bare økt, samtidig som besøkende markgrever, storhertuger og sjøkonger i hans eget studerkammer var blitt færre. Så mens Brannefelso grublet over verden og virkeligheten, stelte Beref i urtehagen og blandet eliksirer mot kløe, fotsopp og håravfall. Til henne kom de rødmende ungjentene med sine få florinter for å kjøpe noen dråper kjærlighetsdrikk. Dit gikk også tempelklerker plaget av forstoppelse, aldrende brudgommer som fryktet at ungdommens ild hadde sloknet, jyplinger som søkte hjelp for skjeggvekst og mot filipenser. For alle slags plager og mangler hadde Beref en illeluktende eliksir som passet, eller en bitter urt som gjorde underverker. Og hver dag klirret det av småmynt i den store veska hun bar med seg hvor enn hun tok sine knirkende skritt.

Hos Brannefelso hadde slike kunder lite å hente: Om folk klødde bak eller aldri kom på do, så fikk de heller klø seg og tygge grønne bær av stilkobusken for alt han brydde seg. Derimot kunne han bistå kraftfullt og sikre en knusende seier i et slag; løye vinden for en flåte i havsnød; avverge en ødeleggende flom. Dessverre hadde slike oppdrag tørket helt bort.

Han hadde overveid å stifte et akademi, der ungdommer av god familie kunne lære om verdensaltet, om sol og måne, om døden og livet. Geomanti, telekinese og televisjon, innsyn i over- og underverdenen – slikt kunne han forelese om! Men da trengte han den anerkjennelsen som hans store verk skulle ha gitt ham. Uten den var han bare en gammel pratmaker i øynene til de kunnskapssøkende unge og adelige. Og ennå hadde ingen av dem søkt hit til det forfalne godset Vargedos for å finne visdom. Ubetenksomme ungdom, verre for hvert år!

Og kom det ikke en slik en oppover den kronglete stien fra landsbyen akkurat nå? Sikkert enda en jypling som skulle til Berefs urtehage og kjøpe middel mot illeluktende tær. Eller intimvask mot plagsomme småkryp. Eller – han hadde reist seg halvt opp ved synet av den unge mannen som kom oppover bakken, men satte seg fort ned igjen. Hva brydde han seg om disse knektene og de ubetydelige plagene deres?

Skjønt det var ikke ofte de unge fra landsbyen leide en hest – i hvert fall ikke én så striglet og blank, og med så skinnende seletøy, som denne: Hvit, med vaiende man og et spydformet, svart blés – et praktfullt dyr. Den unge mannen syntes også uvanlig velstelt; gode lærstøvler, jakke av pumarskinn, et glitterskjerf slengt over nakken – alt ved denne figuren vitnet om forfengelighet og velstand. Likevel søkte han hjelp hos Beref? En hjelp som verken prestene eller legene i landsbyen kunne gi? Han måtte være desperat! Med sin kløktige kremmerteft ville Beref fort oppfatte fortvilelsen og sette en pris som sto i forhold til behovet. – La bare knekten betale etter evne og motta etter behov, tenkte Brannefelso, med en motvillig respekt for Beref og urtene hennes.

Den unge mannen var kommet opp til borgporten. Stien til urtehagen og Berefs bod fortsatte rundt borgen, langs kanten av den uttørkete, sammenraste voldgrava, men mannen stanset, såg seg om – så gikk han til porten og trakk hardt i klokketauet. Det ringte med en sprø lyd som, i Brannefelsos ører, vitnet om lang tid i uvirksomhet.

Brannefelso gikk bort til gelenderet. Også hans egen stemme bar bud om uvirksomhet da han hostet og ropte ned: «Urtehagen er lengre oppe! Følg stien rundt borgen!»

Den unge mannen kikket opp: Et lyst ansikt med stor, firkantet hake; kinnskjegg; kraftige trekk – – Brannefelso kom i tanker om portrettet av den legendariske barbarhøvdingen Stelmunkub av Húrnes: Tallrike jyplinger sminket, polstret og barberte seg etter dette portrettet, hadde han sett. Det eneste de ikke kunne etterlikne var de svulmende musklene som nesten sprengte hjorteskinnsjakka på portrettet. Men i dette tilfellet, konstaterte Brannefelso, hadde jyplingen lyktes godt med å bygge muskelmasse også. Denne unge mannen trengte neppe eliksirer for å gjøre inntrykk blant tjenestejentene. Hva kunne han trenge da?

Den litt klagende stemmen nedenfra kontrasterte med synsinntrykket: «Treffer jeg trollmannen Brenne, ø, Branne – pelso?»

Brannefelso rettet seg opp i all sin velde. Med en rask handbevegelse sendte han et gnistregn i runddans over hodet. Virkningen ble litt svekket av at et par av dem ble til iltre veps som han veivet bort for å unngå å bli stukket. Alle slike små trolldomsknep hadde en iboende usikkerhet. «Magus Brannefelso!» svarte han, med den malmfulle røsten han brukte overfor tjenestefolk. «Hvem er du, og hva ønsker du?» Det var en evig tålmodighetsprøve å høre lekfolk omtale ham som «trollmann», som om ordet «magus» var alt for vanskelig å si.

Den unge mannen viftet ivrig. Stemmen hans var irriterende mørk; dessuten stammet han litt. «Vær hilset, Branne – ø- Pelso! Jeg er prins Radach av Channo!» Han tidde og rettet seg opp, som om han ventet umiddelbar gjenkjennelse.

Brannefelso ventet. Channo; Channo – han hadde utført noen besvergelser på oppdrag av den gamle storhertugen av Channo, husket han. Det måtte være for minst to mannsaldre sia, og denne unge mannen var ingen storhertug. Prins? – En sønnesønn; en sønnesønns sønn? – Han tidde fortsatt. Sto urørlig og skulte under buskete bryn ned på den unge mannen. De ble gjerne urolige og klamme i hendene når han sto slik.

Den unge mannen skiftet vekta fra det ene beinet til det andre. Fomlet litt med hjaltet på sverdet som hang i beltet hans og glitret mot morgensola. «Ø. Radach III, sønnesønns… sønn av Radach den store, storhertug av Channo – »

Jo, nå husket han! Det vesle hertugdømmet Channo låg inneklemt ved kysten mellom Dulgaso og Fareg. Som et gnagsår låg det mellom de to større rikene, til ergrelse for hvert eneste riksråd og hver eneste greve i Xyale eller Dulgaso by – for handelsvegen mellom de to gikk gjennom Channo og kunne ikke gå noe annet sted, hvis den ikke skulle gjøre en stor sving østover, gjennom åsene og sumpene langs grensa til Lendim. Skrevs over denne handelsvegen sto storhertugen av Channo med sin hird og krevde toll av hver eneste diamant, hver eneste tønne vin som passerte. Takket være rikdommene som dette bragte inn kunne vesle Channo hevde sin plass mellom de ni rikene i Fana Meilas, Landet midt i verden. Brannefelso mintes:

Gjennom århundrene hadde først den ene, så den andre erobreren fra nord eller sør prøvd å tvinge Channo i kne. Med dyktighet og hell hadde de forskjellige storhertugene og vesirene slått angrepene tilbake. Men det kom en dag da Dulgaso og Fareg glømte gammelt uvennskap og slo sine styrker sammen, i et felles ønske om én gang for alle å klemme den plagsomme blodigla ettertrykkelig flat. Så hva kunne storhertug Radach gjøre for å verge sitt vesle hertugdømme mot slik overmakt?

Han kunne leie en magus av sjette orden med mestergrad i geomanti! Brannefelso måtte smile ved minnet, trass i sine plager og ergrelser. Dette hadde vært et av hans best gjennomførte oppdrag, og storhertugen hadde lønnet ham rikelig! Brannefelso hadde brukt Jondureks Beskyttelse til å legge et vern rundt hele Channo: Han hadde gått til fots i tre døgn og sunget manende vers på jordåndenes hemmelige språk. Slik hadde han vevd et ubrytelig geomantisk belte rundt hertugdømmet: Hver gang en fiendtlig styrke nærmet seg dette beltet, så gikk den seg vill; virret rundt i kløfter og raviner som ikke fantes på noe kart. Mange forsvant uten spor i det skjulte landskapet; bare de heldige fant vegen ut, utsultet og forkomne, etter å ha vandret i dager eller måner. – Men farende folk som kom i fredelig ærend merket ingen sperrer; de passerte grensepostene og betalte pliktskyldigst både toll og avgifter til oppkreverne.

Det var ikke mange som kjente denne mektige, beskyttende formelen. Men han var Brannefelso, en magus med mestergrad i geomanti! Denne formelen behersket han til fullkommenhet.

Det var lenge sia Brannefelso hadde tenkt på dette mesterstykket som han hadde utført mens han var i sin manndoms fulle kraft. Men hertugdømmet Channo besto den dag i dag, så trolldommen virket fortsatt – kanskje litt svekket, men intakt; ellers ville det ikke ha eksistert noe hertugdømme tvers over handelsvegen fra Xyale til Dulgaso.

Unge Radach sto fortsatt og trippet; gapte og stammet forsiktig: «Ø – ø – « Ikke rart om han sto lamslått av ærefrykt, hvis han kjente til det mesterverket trollmannen Brannefelso hadde utført for hans eget hus!

Brannefelso tillot seg å smile avmålt. «Er du sønnesønns sønn av Radach den store, så slekter du godt! Hils din farfars far og si at jeg minnes hans mannsmot og storsinn med stor glede. Jeg håper han er ved god helse og fortsatt nyter sin akýmeier hver kveld!»

«Ø,» sa unge Radach. «Ø – min farfars far er gått bort, og min farfar er gått bort. Min far Radach har bedt meg hilse – ø – fra hans hus og hans folk – « – så gikk det litt i stå for ham, for han ble stående og gape ei stund. Så kom det plutselig kraftfullt: «Minnet om dine magiske krefter lever i Channo! Derfor søker jeg din hjelp i et annet anleggende. Men ikke mindre viktig. Det gjelder – ø – « det gikk i stå for ham igjen, som om han hadde brukt opp den tilmålte kvoten med klar tale.

Omsider gikk det opp for Brannefelso: Her sto det en kunde! Og ikke bare det; en kunde fra det styrtrike hertugdømmet Channo! Dette var den muligheten han ventet på.

Men ikke for ivrig! Ikke for ivrig. «Jeg kan ingenting love før jeg hører hva det gjelder!» svarte han, fortsatt litt avmålt. «Det kan hende du trenger annen ekspertise enn den jeg besitter. Jeg har egentlig trukket meg tilbake fra aktiv tjenesteyting – nå arbeider jeg for det meste på mitt store metamagiske verk om Verdensaltets beskaffenhet. Men jeg hører gjerne på deg. Ikke minst fordi jeg trenger adspredelse fra dette krevende arbeidet. Jeg sender ned min gamle tjener Plita Henk; han vil åpne for deg og vise deg opp til mitt studerkammer.»

Han gjorde et lett kniks med hodet; så gikk han bort fra gelenderet og inn i dagligrommet bak altanen. Det ville ta tid å aktivere Plita Henk og få satt ham i bevegelse; han kunne sjøl ha sluppet inn unge Radach på mye kortere tid. Men en magus av sjette orden åpnet ikke borgporten sjøl.

Han gikk gjennom dagligrommet, bort til den skakke trappa, ned et par knirkende trinn. «Plita Henk! Løft på de elendige, avmagrete skinkene dine. Plita Henk!»

Paul Ankas forbrytelse mot populærmusikken

 

Jeg kjenner ingen verre musikalsk øreplage enn Frank Sinatras «My Way». Den gamle mafiakompisen var ille nok i seg sjøl, med sånne fæle svisker som «Something stupid», men aldri ble han mer svulstig og uutholdelig sjølhøgtydelig enn i «My way».

(Ja da, Frank Sinatra var en ypperlig sangartist en gang. Men så ble han eldre og eldre, skaffet seg mer og mer fyldig stemme og større og større orkester. Huff.)

Men Sinatra begikk ikke denne musikalske forbrytelsen aleine. Han hadde medskyldige, og han var ikke en gang den hovedskyldige. Nei da.

Det fantes en gang en ypperlig artist og låtskriver som hette Paul Anka. Da han var 16 år, eksploderte han inn i alle tenåringsgutters ører og alle tenåringsjenters hjerter med sin egen sang «I love you baby». ( https://www.youtube.com/watch?v=xGSR5fMunf4 ) Med denne fenomenale megaslageren (og den stusslige «Diana», som du bør spare både hørselen og språksansen din for) la han grunnlaget for en lang karriere som artist og låtskriver. Etterhvert som han ble eldre og skulle henvende seg til et mer «voksent» publikum, kunne han ikke unngå å bli kjent med sånne folk som Sinatra & Co.

Legenden vil ha det til at mens Paul Anka satt på flyet på veg til en (velfortjent) ferie i Sør-Frankrike, kom han i skade for å høre en vakker fransk ballade, «Comme d'habitude» ( https://www.youtube.com/watch?v=qjpRSREHX1Y ). Det var noe galt med øretelefonen hans, for den sendte samtidig en elektrisk puls gjennom hodet hans som fikk en forferdelig tanke til å feste seg: - Den sangen vil jeg skrive om, og jeg vil gi den til Frank! - Som tenkt, så gjort – les hele den grufulle historien her: https://en.wikipedia.org/wiki/My_Way . Her står det også at ingen ringere enn Petula Clark hadde sagt nei til en tidligere utgave av denne sangen, med en helt annen engelsk tekst. I en parallell verden har den vidunderlige stemmen som ga oss «Downtown» ( https://www.youtube.com/watch?v=eTnX8HHa6KM ) også gitt oss den tidligere versjonen, og dermed spart utallige femtiårslag og gravferder for store musikalske lidelser.

Dessverre: Sånn gikk det ikke, og dermed ble musikkhistorien varig endret til det verre. I mer enn femti år har vi, igjen og igjen, måttet tåle denne brautende kjekkasen som slår seg på brystet og grynter så høgt at absolutt alle skal få det med seg: «Jeg har alltid gjort mine egne greier, jeg så!» Og det gjentar han. Igjen og igjen.

Kan vi noensinne tilgi Paul Anka dette misbruket av talent; dette havariet av musikalsk dømmekraft? Kanskje. La oss huske andre ting han har gjort, fra «I love you, baby» og framover. For eksempel denne: https://www.youtube.com/watch?v=tK6mZmR6YrE . Og ikke minst den sangen som, tragisk nok, ble Buddy Hollys avskjedshilsen: «It doesn't matter any more» ( https://www.youtube.com/watch?v=7KQRpdkYz2g )

Finnes det tilgivelse for Paul Anka, så kan han takke Buddy Holly for det.  En vakker dag skal de to kanskje sitte i rock'n roll-himmelen og klimpre på gitarene sine sammen med de andre heltene våre. La oss bare håpe at Paul Anka ikke kommer i dårlig selskap der oppe også.

Gud er en fæl fyr

 

Som du veit, skapte Gud verden for ca 6000 år sia. Mange har prøvd å beregne det eksakte tidspunktet ( https://en.wikipedia.org/wiki/Genesis_creation_narrative ), men her som ellers er det klokest å stole på verdenshistoriens største fysiker, Isaac Newton. Han regnet ut at skapelsen fant sted i år 3998 før vår tidsregning, og såvidt jeg veit har ingen klart å finne feil i hans beregninger.

Newton baserte seg på mange års inngående granskning av Guds offisielle biografi, altså Bibelen.. Denne er skrevet av mange forskjellige forfattere på forskjellige tidspunkter, men Gud har godkjent den gjennom sine offisielle talspersoner. (Se f eks Nettbibelen ¹). I denne biografien slås det fast allerede i første setning: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Så brukte han seks dager på å fylle verden med himmel og hav, fjell og daler, planter og dyr, arker og amøber og sopp; og på den sjette arbeidsdagen skapte han menneskene. Den sjuende dagen tok han seg fri, mer eller mindre velfortjent.² Så fortsetter biografien med å beskrive hva han holdt på med de neste fire tusen årene.

Biografien handler altså om hva Gud foretok seg fra og med skapelsen. (Den nyeste delen later riktignok til å handle mest om sønnen hans, men hvis vi leser nøye, ser vi at også den delen egentlig handler om Gud sjøl.) Og den etterlater ikke en skygge av tvil om at Gud har vært allmektig i den verdenen han skapte, like fra begynnelsen til i dag. Desto rarere er alle raseriutbruddene hans mot ting han misliker her i verden.³

Men hva han holdt på med før skapelsen står det ingenting om. Vi får heller ikke vite det døyt om hvorfor han satte i gang med dette prosjektet. Hva var hensikten? Gjorde han det på oppdrag for noen, eller var det helt og holdent hans eget påfunn? Er det sånt som guder bare må gjøre hvis de vil være ordentlige guder? I så fall: Hvorfor det?

Det er jo fullt mulig at det finns andre verdener, skapt av andre allmektige guder. Vi veit ikke om sånne verdener finnes, hvor mange det i så fall er av dem, og hva slags guder som har konstruert dem. Kanskje er verdenskonstruksjon en masteroppgave på gudeskolen? I så fall har kanskje den Gud som har konstruert vår ikke helt perfekte verden sine grunner til å nekte oss innsyn i andre verdener. Så inntil videre må vi forholde oss til den verdenen vi kjenner, og gå ut fra at Gud har hatt en hensikt med skaperverket sitt. En finlesing av skapelsesberetningen og resten av biografien tyder på at hovedhensikten har vært noe sånt som denne: Gud ville skaffe seg hærskarer av uforbeholdne beundrere som han kan herse med akkurat slik som det faller ham inn. Så blir han rasende når de ikke opptrer akkurat slik han har tenkt, og da straffer han dem, vilkårlig og uten smålige hensyn, slik diktatorer vanligvis gjør.

Det er ingenting i biografien hans som tyder på at han har noen over seg som han rapporterer til. Vi må altså gå ut fra at han gjorde denne jobben på eget initiativ, og at han styrer og ståker akkurat som han sjøl vil. La oss kikke på hva biografien forteller oss om denne egenrådige fyren.

Han plasserte de første menneskene sine i en hage der alt var perfekt. Der kunne de rusle rundt i all evighet, nakne, lykkelige og udødelige, og forsyne seg av alt de hadde lyst på. De måtte bare holde seg unna det ene epletreet som han hadde plantet til eget bruk. Likevel tok de et eple – ett eneste ett! - av dette bugnende treet. Da kastet han dem på huet og ræva ut av hagen og tok fra dem både udødeligheten og livsgrunnlaget. Og han var ennå ikke ferdig med å ta hevn for dette ene eplet: «Med smerte skal du føde dine barn,» sa han til dama. «Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» Det kunne være til pass for henne! Og til mannen sa han: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» For å sikre hagen mot framtidig epleslang satte han ut noen fæle vakter med flammende sverd som de svinger dag og natt. Der står de vel ennå, såvidt vi veit.

Dermed var mønsteret satt for små forseelser og vilkårlig straff. De to første menneskene fikk sønnene Kain og Abel, og så kom Kain i skade for å drepe Abel. Da ble Gud sint igjen, og sa til Kain: «Fredløs og flyktning skal du være på jorden!» Men så fikk Eva enda en sønn, Set, til erstatning for Abel. Så da gjorde det ikke noe særlig at Abel var blitt drept.

Jeg skal ikke gå gjennom hele biografien til denne humørsjuke autokraten; det ville kreve resten av levetida mi, og vel så¨det. Jeg skal nøye meg med noen av høydepunktene i de første par-tre tusen år av hans maktutøvelse.

Gud hadde pålagt menneskene: «Vær fruktbare, bli mange, fyll opp Jorden og legg den under dere!» De prøvde å gjøre som han hadde sagt, så de formerte seg som fluer. Mennene levde i hundrevis av år og fikk sønner og døtre hele tida. Ikke nok med det: «Da så gudesønnene at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha,» står det. Gudesønnene forsynte seg altså med de vakreste kvinnene og satte unger på dem.⁴

Så menneskene ble uhorvelig mange etterhvert. Mange var ikke gudfryktige nok, syntes Gud, så han begynte å angre på at han hadde skapt dem: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem,» sa han. Det fantes bare én fyr som var rettferdig og gudfryktig nok til å få overleve, nemlig Noa; så Gud snakket til ham og beordret ham til å bygge en kjempestor båt, en ark. Så sa Gud: «Jeg skal nå la storflommen komme. Alt som er på jorden, skal omkomme. Men med deg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg. Av alt levende skal du føre to av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal de være.» Noa gjorde slik han ble bedt om, og dermed overlevde det noen få kakkerlakker, grevlinger, bendelormer, stokkmaur og andre dyr, sammen med Noa og hans nærmeste familie. Alle andre druknet; det var til pass for dem, tenkte Gud. - Nærmere detaljer er beskrevet av blant andre Lonnie Donegan: https://www.youtube.com/watch?v=hdiDWhJplcA

Gud utryddet altså nesten alle som kunne krype og gå. Men denne masseutryddelsen var nok bare en form for bestandsregulering. For etter at Noa hadde ofret noen dyr til Gud og brent dem opp, kjente Gud den herlige duften og sa: «Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.» - Deretter sa han til Noa og sønnene hans akkurat det samme som han hadde sagt til de første menneskene: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!» Så hengte han opp en regnbue på himmelen som tegn på sin pakt med menneskene.

Men heller ikke denne gangen lot han menneskene drive på som de sjøl ville. Etter noen slektledd var det blitt så mange av dem at de bygde en stor by. Der begynte de å bygge et tårn, høgere og høgere, så Gud ble bekymret: Kom de til å bygge tårnet helt opp i himmelen? Igjen måtte han gripe inn. «Nå vil ingen ting være umulig for dem,» sa han. «La oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!» Som sagt, så gjort: Gud spredte menneskene over hele verden og ga dem forskjellige språk så de ikke forsto hverandre. Dermed falt både tårnet og byen deres i grus. Det står ingenting om hvor mange som gikk med i denne katastrofen.

Folk formerte seg videre, spredt som forskjellige folkeslag i store deler av verden. Etter mange slektledd dukket det opp en fyr som hette Abraham. Han var kvegnomade med mange dyr og mange slaver og flakket rundt i Midt-Østen. Det foregikk stadige stridigheter mellom folkeslagene, men Abraham var flink til å ofre og sto på god fot med Gud, så en dag sa Gud til ham: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.» Det står ingenting om hva kenittene, kenisittene, kadmonittene, hetittene, perisittene, refaiittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene meinte om den saken. Men Abraham var gudfryktig og flink til å ofre, så da måtte alle andre vike.

Historiene om Abraham og slekta hans inneholder mye saftig stoff om inngifte, incest, voldtekt og utukt, men det såg Gud lenge gjennom fingrene på. Men så fantes det to byer, Sodoma og Gomorra, der folk hadde en avvikende livsstil. De ofret ikke til Gud heller! Som ett av mange eksempler på utukten i Sodoma nevner biografien følgende: Det kom to (mannlige) engler på besøk til Abrahams svigersønn, Lot, som på denne tida bodde der i byen. De var nok uvanlig vakre, for Sodomas menn samlet seg ved huset hans og ropte: «Gi oss disse to mennene, så vi kan få vår vilje med dem!» Men det ville ikke Lot gå med på. «Her her,» ropte han. «Jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil.» Det ville ikke mennene i Sodoma høre snakk om. - Hva, her hadde Lot tilbudt dem to døtre som de kunne voldta så mye de ville, og så ville de ikke ha dem? Er det rart at Gud ble sint? Dermed utslettet han begge byene og alle som levde der i et regn av ild og svovel. Lot slapp unna med døtrene sine, gudfryktig og rettskaffen som han var, men kona hans ble til ei saltståtte. Men Lot måtte jo ha sønner! Han visste ikke annen råd enn at han satte unger på begge døtrene sine. Dermed fik han sønner, og Gud var fornøyd.

Dette med innavl låg ellers til slekta: Abrahams kone Sara var også Abrahams halvsøster, noe som skapte forviklinger i hans kontakt med Abimelek, en av de mange høvdingene i området. Flokene ble løst med utveksling av kameler og slavekvinner som de hver for seg kunne sette unger på. Dermed var både Abraham, Abimelek og Gud godt fornøyd med handelen. «Abraham ble boende som innflytter i filisternes land i lang tid», står det.⁵

Abraham og etterkommerne hans var påpasselige når det gjaldt å sette opp altere og ofre til Gud. Derfor hjalp han dem i mange konflikter og sørget for at de formerte seg så fort de bare kunne. Biografien skriver detaljert om alle hustruene, medhustruene og trellkvinnene som Abraham sjøl, sønnene hans, sønnesønnene, sønnesønnssønnene og så videre skaffet seg. Oppgaven til alle disse hustruene, medhustruene og slavinnene var å føde enda flere sønner. Derfor ble Gud frustrert når noen saboterte de kjønnslige pliktene sine. Et eksempel viser hvor opptatt Gud var av denne økslinga: En av de utallige etterkommerne, Juda, hadde en førstefødt sønn som hette Er. Er hadde hustruen Tamar, men han satte ikke barn på henne - vi kan bare gjette hvorfor. Dermed var Er «ond i Herrens øyne», så Gud tok livet av ham. Så sa Juda til den nest eldste sønnen sin, Onan: «Gå til din brors kone og gjør din plikt som svoger, så du holder oppe din brors ætt.» Onan gikk inn til Tamar, men han skjønte at om han satte en unge på henne, så ville den bli regnet som Ers barn. Men Onan ville avle sine egne sønner, og ikke Ers sønner, derfor «lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere». ⁶ Gud ble som vanlig sint, så han tok livet av Onan også. Til slutt måtte Juda gjøre jobben sjøl, og da ble det sannelig to sønner på én gang. Gud får jo viljen sin til slutt.

Jeg spoler noen århundrer fram: Abraham og etterkommerne hans fortsetter å lovprise Gud og å ofre til ham, og han fortsetter å hjelpe dem. Han er jo svak for smiger og bestikkelser. Av og til tar han livet av folk som ikke er ivrige nok i ofringene, men han gjennonmfører ingen flere store massakrer med det første. Sønnesønnen til Abraham, Jakob, har en sønn, Josef, som de andre sønnene solgte som slave. Han endte opp i Egypt. Der kom han seg med Guds hjelp opp og fram og ble den mektigste mannen i landet, nest etter farao sjøl. Så ble det uår i alle land unntatt Egypt, hvor farao hadde fulgt Josefs kloke råd og bygd et beredskapslager. Da hentet Josef far sin og brødrene sine med alle deres koner, slavinner, sauer, kameler og øvrige eiendeler og sørget for at de fikk gode kår i Egypt. Der levde de lenge i makt og ære. Sånn går det når en står på god fot med Gud.

Og «israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike,» står det.⁷ Det kom nye faraoer som syntes det var blitt alt for mange første, andre, tredje og tiende generasjon innvandrere, så han begynte å plage dem med skatter og tvangsarbeid. Ingenting hjalp, de fortsatte å yngle. Da gikk farao drastisk til verks: Han påla folket sitt å kaste alle nyfødte guttebarn av Israels folk på Nilen.

En av disse guttene, Moses, ble fisket opp av vatnet av faraos egen datter. Han vokste opp og oppdaget hvor fælt israelittene ble plaget av slavedriverne. Dermed drepte han en av slavedriverne og rømte landet. Gud hadde nok duppet litt og ikke fulgt med, men etterhvert ble klageskrikene fra israelittene så høge at han vaknet og skjønte at han måtte hjelpe dem. Gud fant Moses i utlandet og viste ham noen tryllekunster. Dermed ble Moses overbevist om at han måtte reise tilbake for å befri israelittene fra fangenskapet.

Men da Moses kom til farao og forlangte at israelittene skulle få sin frihet, og dessuten at egypterne skulle betale dem både gull og sølv, slo farao seg vrang. Da tok Gud av seg silkehanskene: Han sendte den ene katastrofen etter den andre over Egypt; pest og sjukdom, insekter, froskeinvasjon og andre fæle plager, men farao sto på sitt. Til slutt gjennomførte Gud den spebarnsmassakren som vi feirer i påsken: Alle israelitter fikk beskjed om å ofre et lam og merke dørstokken med blod. Så drepte Gud alle førstefødte i hus som ikke var merket med blod.⁸ Etter denne massakren skjønte farao at Gud meinte alvor. Så da lot han omsider israelittene dra med alt sitt pikk og pakk, samt de rikdommene de hadde forlangt å få med seg – gull og sølv, fine klær og andre gode greier.

Men ikke før hadde israelittene reist, så angret farao seg, og sendte en hær etter dem for å tvinge dem til å snu. Da foretok Gud enda en mirakuløs massakre og druknet faraos hær i Rødehavet.

Oppgaven til Moses var å lede israelittene til Kanaans land, som Gud hadde lovet stamfedrene hans at israelittene skulle få. Men han var nok usikker på vegen. Dessuten var det mange folkeslag som skulle bekjempes og plyndres på vegen, så hele turen tok førti år (derav begrepet «ørkenvandring»). Gud hjalp ham og snakket mye med ham på vegen. Iblant viste han seg i ei ildsøyle, iblant i ei støvsky, og han hadde alltid noe viktig å si. Blant annet leverte han steintavlene med ti bud som israelittene skulle følge til evig tid. Disse budene viser tydelig hva Gud var mest opptatt av: «Du skal ikke ha andre guder enn meg,» lød det første. Og det andre: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.» Først deretter begynner Gud å ramse opp de reglene som folk skal følge seg imellom.^{9 10}

I tillegg til budene ga Gud svært detaljerte forskrifter som israelittene måtte følge. Igjen kom det klart fram hva han var mest opptatt av: «Den som ofrer til andre guder og ikke til Herren alene, skal bli slått med bann og utslettet.» Så spesifiserer Gud, side opp og side ned i alle utgaver av biografien, hvordan han vil bli tilbedt, hva slags tempel de skal bygge for ham, hvor mye og hvor ofte de skal ofre til ham (og det er ikke reint lite), hva slags offere de til eihver tid vil komme med, og hvor ille det vil gå med enhver som skulker fra alle disse kravene. To av sønnene til Aron (Nestkommanderende til Moses) fikk merke hvordan det kunne gå hvis en ikke var påpasselig nok med helligdommene: «Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin glopanne, tente ild i dem, la røkelse på ilden og bar uinnviet ild fram for Herrens ansikt. Det hadde han ikke befalt dem. Da fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde foran Herrens ansikt.»¹¹ Han understreker at han er en nidkjær Gud. Det trur vi ham på.

Så flakket israelittene hit og dit, og Moses mottok stadig nye instruksjoner. Blant annet sa Gud: «Min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene og hetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg vil utslette dem. ... Du skal ikke slutte noen pakt med dem og med gudene deres. De må ikke bli boende i landet ditt, så de får deg til å synde mot meg.»

Ikke alle var like fornøyd med Moses som sjef hele tida. En flokk som ble ledet av Korah, Datan og Abiram var lei alle ordrene og påbudene hans. Da ropte Moses: «Hvis Herren viser sin skapermakt slik at jorden åpner gapet og sluker dem og alt som tilhører dem, så de farer levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren.» Og Gud var ikke vond å be: «Jorden åpnet gapet og slukte både dem og boligene deres, alle som holdt med Korah, og alt de eide. De og alle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket. Jorden skjulte dem, og slik ble de utryddet fra forsamlingen. Alle israelittene som sto omkring dem, flyktet da de hørte skriket deres,» står det. «Så fór det ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti mennene som bar fram røkelse.»

Det fører for langt å ramse opp alle overgrepene som Gud og engelen hans oppildnet dem til på den lange turen, men her er et par eksempler:

Israelittene hadde slått seg til for ei stund i et område som kaltes Sjittim. «Da begynte folket å drive hor med moabittiske kvinner,» står det. Disse damene ofret til en gud som hette Baal-Peor. En av israelittene førte med seg ei slik dame til leiren. «Han førte henne inn blant sine egne landsmenn, rett foran øynene på Moses og hele Israels menighet, der de satt og gråt ved åpningen til telthelligdommen.» Den nidkjære Pinhas, sønnesønn av Aron, «... grep et spyd. Så fulgte han etter israelitten inn i soverommet og stakk det tvers gjennom både israelitten og kvinnen, så det gikk inn i livet på henne. Da stanset pesten som herjet blant israelittene.» Det var jo omgangen med disse damene som hadde fått Gud til å sende pesten over israelittene, skjønner du. Og nå ville Gud ha ordentlig hevn: «Herren sa til Moses: Fullfør israelittenes hevn over midjanittene!»

Moses gjorde som han fikk beskjed om: «De gikk til strid mot Midjan, slik Herren hadde pålagt Moses, og drepte alle mennene der. ... Israelittene førte kvinnene i Midjan og småbarna deres bort som fanger.» Men Gud var ikke fornøgd med det, og heller ikke Moses: «Han sa til dem: «Har dere latt alle kvinnene leve? Husk at det var disse som på Bileams ord lokket israelittene til å være troløse mot Herren den gangen ved Peor, så det brøt ut pest i Herrens menighet. Drep nå alle guttebarn og alle kvinner som har ligget med menn. Men alle småjenter som ikke har ligget med menn, skal dere la leve.» Du får ingen premie for å gjette hva småjentene skulle brukes til.I min uunnværlige 'Atrocitology' ¹² anslås omfanget av dette folkemordet, da midjanittene ble utslettet som folk, til minst 60.000. Ikke så fælt mye sammenliknet med Stalin, Mao, Hitler og sånne, kanskje, men alle monner drar. Og på Moses si tid var det ikke brått så lett å finne titusener som en kunne slå ihjel som det er blitt i nyere td.

Ved grensa til landet de skulle erobre holdt Moses tale for folket sitt og minte dem på hvor nidkjært han hadde fulgt Guds påbud på hele vandringa til Kanaan: «Hver eneste by utslettet vi, både menn, kvinner og barn. Men hele buskapen og det vi tok da vi plyndret byene, beholdt vi.» Han minte folket sitt om alle de påbud, forbud og forskrifter de måtte følge hver eneste dag, særlig når det gjaldt å tilbe Gud, og så sa han: «Når Herren din Gud fører deg til det landet som du nå går inn i og skal legge under deg, vil han drive ut mange folkeslag for deg: hetittene, girgasjittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, sju folkeslag som er større og sterkere enn du. .... Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde. ... Men slik skal dere gjøre med dem: Riv ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene, hugg ned Asjera-stolpene og brenn opp gudebildene. For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren din Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom.» For sikkerhets skyld la han til: «Du skal utrydde alle de folkene som Herren din Gud overgir til deg, og du skal ikke vise dem medfølelse. ... I de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve. Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg.» For hvis noen av dem fikk leve, kunne de komme til å smitte israelittene med avgudsdyrkelsen sin, og det ville ikke Gud ha noe av.

Moses døde, og etterfølgeren hans, Josva, førte israelittene inn i det landet som Gud hadde lovet dem. Han var like ivrig i tjenesten som Moses hadde vært. For eksempel: «Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute på sletten i ørkenen, dit de hadde fulgt etter dem, og alle som en hadde falt for sverd, vendte israelittene tilbake til Ai og hogg de gjenværende ned med sverd. Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn og kvinner, alle som bodde i Ai.» I et langt felttog inntok så Josva alle byene i hele landet, «for de skulle utryddes slik Herren hadde påbudt Moses». 'Atrocitology' anslår antall drepte i disse massakrene til ca 100.000.

Jeg kan ikke fortsette å ramse opp alle de massakrene som Gud har påbudt både israelitter og andre folk å gjennomføre ned gjennom historien. Jeg vil bare stoppe opp ved en episode som kaster lys over mentaliteten til denne allmektige verdensskaperen, nemlig historien om Job. «Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt,» står det. «Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst.» Et prakteksemplar av en vellykket og framgangsrik tilbeder, helt etter Guds hjerte! Så Gud kunne ikke la være å skryte av ham når han hadde familieselskap. ¹³ «Se min tjener Job – finner du en mer gudfryktig og rettskaffen mann?» sier han. Men «Anklageren» - altså Satan – fnyser: «Er det noe rart, da? Du holder jo hendene over ham og velsigner alt han gjør. Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet!»

Så da inngikk de et veddemål, disse to: Satan kunne ta fra Job den ene tingen etter den andre, unntatt livet hans. Hvor lenge ville Job fortsette å prise Gud når ulykkene rammet ham?

Så sitter Job og eter og drikker sammen med sønnene og døtrene sine. Da kommer det en tjener løpende: «Sabeerne overfalt oss og tok oksene og eselhoppene!» roper han. «De drepte tjenerne dine også. Bare jeg slapp unna!» Ikke før har han snakket ferdig, kommer en ny tjener løpende: «Guds ild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente dem opp. Bare jeg slapp unna!» En tredje budbringer kommer og kaster seg ned foran Job: «Kaldeerne kom, kastet seg over kamelene og tok dem. Tjenerne hogg de ned med sverd. Bare jeg slapp unna!»

Det må nok ha tatt litt tid å fortelle om alle disse ulykkene, for sønnene og døtrene til Job er ikke der lenger; de har gått til huset til den eldste sønnen og sitter der og drikker i stedet. Men nå kommer en fjerde budbringer: «Det kom en sterk vind fra ørkenen,» skriker han. «Huset falt ned, og sønnene og døtrene dine ble drept. Bare jeg slapp unna!»

Men Job klipte av seg håret og kastet seg på bakken for å tilbe Gud. «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!»

Oppe i himmelen hadde Gud igjen selskap med sønnene sine. (Og døtrene, må vi anta, men de blir aldri nevnt.) Gud triumferer: «Hva var det jeg sa? Job er en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt står han fast i sin gudsfrykt! «

«Ba ha,» svarer Satan hånlig. «Ennå har han jo både liv og helse. Er det rart han priser Gud? La meg røre ved ham, så skal du se at han svikter deg!»

Gud er ikke den som sier nei til et nytt veddemål. «La gå - han er i din makt. Men spar livet hans!»

Straks var Satan hos Job og slo ham med byller. Der satt han, naken og fillete, fattig og barnlaus, og skrapte byllene sine med potteskår. Kona hans var fortsatt hos ham. «Priser du ennå Gud?» gneldret hun. «Spott ham heller og dø!»

«Du taler som du har vett til,» svarte Job sindig og skrapte videre. «Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde? Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og ikke en synd kom over leppene hans.

Job hadde tre kamerater. De hørte om ulykkene hans, reiste til ham og satt hos ham i sju dager og netter. Ingen sa ett ord, for de kunne se hvor vondt han hadde det.

Så står det: «Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.» Så holdt han en lang tirade der han bebreidet Gud for alle ulykkene han hadde sendt til ham.

Men kameratene hans likte ham bedre så lenge han led i taushet. Den ene sa: «Tenker du godt etter, så har du nok syndet; dette er straffen du må tåle!» Den andre sa: «Hvem er du som vil gå i rette med Gud?» Den tredje sa: «Du legger nye synder til den første, slik du klager!»

Job ble sint. «Hvem er dere, at dere forstår dere bedre på mine synder enn jeg? Tar dere parti for Gud mot meg, enda jeg er skyldfri?»

Det utspant seg en heftig diskusjon. Job sa: «Dere er elendige trøstere, alle sammen. Jeg kunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt! Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jeg holder opp, blir den ikke borte!» Så klaget han over hvordan rettskaffenhet og gusdfrykt blir straffet med skam og fattigdom, vanhelse og tidlig død, mens den urettferdige lønnes av Gud med et langt og godt liv i rikdom og overflod. «Er det ikke slik? Hvem kan si at jeg lyver? Hvem gjør mine ord til intet? Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør. La min fiende stå som skyldig, min motstander som urettferdig!»¹⁴

Vennene hans prøver å tale ham til rette: Ingen har rett overfor Gud, sier de. Job står på sitt: Gud øver urett mot ham. - De rister på hodene: Nå har også forstanden forlatt ham, tenker de kanskje.

Men nå¨har Gud hørt nok, der han sitter oppe i himmelen og følger med. Han brøler gjennom stormen ned til Job: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Hvem har fastsatt jordens mål? Hvem stengte for havet med porter da det fosset fram? Har du noen gang kalt morgenen fram? Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker? Fører du stjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de små bjørnene?» - og så videre. Med andre ord; Gud er ufattelig mange ganger mektigere enn Job. Derfor er det Gud som har rett, og Job kan bare holde kjeften på seg.

Makt gir rett. Sånn taler en ekte bølle.

«Ønsker klageren å føre sak mot Den veldige?» la han til. «Den som anklager Gud, må svare!»

Nå gikk det omsider opp for Job at Gud alltid har rett, uansett hva han finner på. Derfor svarte han: «Jeg har talt uten forstand om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det! Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.»

Det var andre toner, ja!¹⁵ Så nå ble Gud blid igjen og velsignet Job. Han refset de tre vennene hans og påla dem å ofre ekstra fordi de i sin uforstand hadde talt mot Job. Så velsignet han Jobs siste år mer enn de første, står det: Job fikk fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper. Han fikk sju nye sønner og tre nye døtre. I hele landet fantes ikke vakrere kvinner enn døtrene til Job; og faren ga dem arverett sammen med brødrene.

Nå ble altså alt bra igjen! Job fikk sju sønner og tre døtre, akkurat som før; da gjorde det ingenting at Gud hadde tatt livet av de opprinnelige sønnene og døtrene hans! De hadde ingen egen verdi i seg sjøl, utover at de var Jobs eiendom.¹⁶

Det er i grunnen ikke mer å si. Gud har holdt på på akkurat samme måte like opp til vår tid. Han har fortsatt offisielle talspersoner som velsigner drapsmennenes bomber og kanoner. Han hadde talspersoner som sendte Hitlers soldater ut med slagordet «Gott mit uns». I Moskva sitter overhodet for ei av kjørkene hans og proklamerer at Putins krig mot Ukraina er en hellig krig. I USA har han skarer av talspersoner som forklarer at Gud holder sine hender over lystløgneren, svindleren og overgriperen Trump, fordi han er Guds utvalgte redskap på Jorda. Etter attentatet virker det som om Trump sjøl meiner det samme.

Så Gud var, er og forblir en fæl fyr. Hadde han vært et menneske, ville han ikke være en person du ønsket å ha noe med å gjøre.

1Her i huset har vi mange utgaver av den i forskjellige oversettelser. Jeg bruker nettversjonen fordi den er lett å arbeide med, og etter noen stikkprøver har jeg funnet ut at den ikke avviker radikalt fra andre utgaver. Ellers liker jeg godt J. W. Cappelens «Illustrert familiebibel» fra 1934 fordi den er lett å finne fram i. Ulempen med den er at den veier 7 kg.

2 I min oppvekst var arbeidsuka redusert fra 48 til 45 timer Det betydde at far min, som på den tida arbeidet for Vegvesenet og kjørte bulldoser i grustaket, kom hjem klokka ett om lørdagen. Hvis vi var heldige, fikk vi ham til å kjøre oss til en eller annen badeplass. (Som kjent skinte sola halve året da jeg var liten, og i den andre halvparten var det skiføre og skøyteis.) Kan det tenkes at Gud også jobbet tre timer kortere den sjette dagen? Det kan forklare mye. Eller kanskje ikke.

3Det hender at jeg også mekker og skrur på ting, f eks stoler fra Ikea. Så oppdager jeg at jeg har brukt feil skrue, at jeg har satt inn deler opp ned eller bak fram – ting som gjør konstruksjonen mindre perfekt enn jeg hadde tenkt. Da hender det at jeg kommer med noen åpenhjertige kommentarer; det er ikke bra å stenge følelsene inne. Kan det tenkes at heller ikke Gud klarer å bevare sinnsroen når ting går galt mellom hendene hans? Da må vi fastslå at Guds raserianfall ofte har større konsekvenser enn mine følelsesutbrudd.

4Gud hadde altså mange unger, den gamle grakallen? Eller fantes det andre guder, skapt av den allmektige Gud, som forlystet seg med menneskenes døtre? Biografien er uklar på dette punktet. Disse sønnene fikk i hvert fall drive på som de ville. Sønnene til diktatoren får gjerne det; jfr Saddam Hussein og sønnene hans.

5Filister = palestiner. De har vært der lenge.

6Onan var altså slett ingen onanist, slik ryktet om ham vil ha det til! Derimot var han en avhopper. Og det var visst heller ikke bra.

7«Israel» var et navn som Gud sjøl hadde gitt Jakob etter at de hadde slåss og blitt venner igjen. «Israelittene» ble deretter brukt om alle etterkommerne hans, som fort ble tallrike, sia alle gjorde så godt de kunne for å følge påbudet om å formere seg og fylle opp jorda.

8Nei, jeg skjønner heller ikke hvorfor den allmektige Gud trengte et merke på dørstokken for å se hvor det bodde israelitter. Men Guds veger er uransakelige: Kanskje ville han sørge for at massakreen virket ekstra uhyggelig og mystisk.

9«Du skal ikke slå ihjel,» lyder for eksempel det sjette. Det høres jo greit ut. Men det gjelder nok ikke uten forbehold; ned gjennom historien har Gud – personlig eller via talspersoner - gitt spesifikke ordre om hvem som skal drepes. Det begynte han med allerede på den lange turen gjennom ørkenen.

10Ellers er det interessant å merke seg hvordan oversettelsene har tilpasset seg det politisk korrekte ned gjennom historien. Da jeg gikk på søndagsskolen, brukte bud nummer 10 å lyde: «Du skal ikke begjære din nestes okse, asen, hustru, tjener eller noe som hører ham til.» Nettopp, ja! «Ektefelle», står det nå. Og «... som hører til hos ham.» - Patriarkatet er sannelig blitt slappere i klypa på bare 70 år. For min egen del mistenker jeg at søndagsskolens versjon var nærmere originalen mht faktisk innhold enn den moderne snill og grei-utgaven. - Ellers klarer jeg fint å skjønne dette med å begjære sin nesters hustru eller tjener. Men som den enkle sjel jeg er sliter jeg med okse og asen – jeg får bilder i huet som jeg nødig vil ha der. Sånn er nå jeg.

11Det var aldri lurt å være den første som sluttet å klappe når Stalin holdt tale. De nordkoreanske Kimmene har det på samme måte som Stalin; de får aldri nok beundring og tilbedelse. Både Stalin og Kimmene blir likevel smågutter mot de tilbedelseskravene som Gud stiller.

12Matthew White: «Atrocitology – humanity's 100 deadliest achievements», Canongate Books Ltd. 2012

13Her dukker igjen disse gudesønnene opp, blant dem en person som den fintfølende nettutgaven kaller «Anklageren». Mine eldre, skriftlige utgaver går rett på¨sak og kaller ham «Satan». Kjært barn har mange navn.

14Jeg veit ikke hva du tenker om dette. Men har ikke du også lagt merke til at den urettferdige ofte lever irriterende godt og lenge, mens den rettferdige lider?

15Klarer heller ikke du å la være å tenke på Trump – hvordan den ene «moderate» republikaneren etter den andre, folk som har kalt ham en idiot, USAs Hitler, en trussel mot rettssikkertheten og Grunnloven – hvordan de alle, den ene etter den andre, faller på kne for Trump og mottar tilgivelse og velsignelse?

16I sånne sammenhenger fristes jeg til å fortelle den motbydelige vitsen om «die wunderschõne Wiedergutmachungsmaschine». Jeg overvinner såvidt fristelsen.

Sentralisering er alltid lønnsomt. For noen.

 

Når kommunen bygger et kulturhus, en svømmehall eller et idrettsanlegg, er begrunnelsen at det skal være til nytte og glede for innbyggerne. I praksis er det til størst nytte og glede for dem som bor nærmest. Nytten og gleden sprer seg som ringer i vatnet, i stadig svakere bølger etterhvert som avstanden øker.

De nærmest boende har altså størst direkte glede av anlegget. Grunneieren får dessuten inntekt og dermed glede av tomtesalget. Blir kulturhuset, svømmehallen eller idrettsanlegget riktig populære, vil det også øke markedsverdien av andre eiendommer i nærheten. Boligeieren får direkte økonomisk glede av anlegget sjøl om vedkommende aldri setter sine føtter i kulturhuset, svømmehallen eller idrettsanlegget. Alle kommunens innbyggere er med og betaler, men gleden og verdistigningen kommer først og fremst de nærmestboende til gode.

Slike goder plasseres gjerne i et «sentrum». Det er jo naturlig, sia det allerede er så mange andre tilbud der. Eiendomsverdiene i «sentrum» øker for hver investering. Verdiene i «periferien» stagnerer eller synker.

Når kommunen vedtar en arealplan, er effekten den samme: Matvareforrtninger tillates bare i «sentrum», og nye boligfelt tillates bare utbygd i kort avstand fra samme «sentrum».

Et raskt blikk på skattelistene i enhver middelsstor kommune viser at den økonomiske eliten i stor grad overlapper med den politiske eliten: Du finner knapt et kommunestyre der gjennomsnittsinntekten er i nærheten av gjennomsnittet i kommunen. Ap og SV utgjør ikke noe unntak. Forbausende (?) ofte bor elitene nær sentrum, eller har eiendom der.

Særlig tydelig blir verdioverføringa når kommunen legger ned skoler og barnehager i periferien, og når den bygger ut skoler og barnehager nær sentrum. Det argumenteres gjerne med at det er naturlig å legge også slike tilbud nær sentrum, for alle skal jo dit likevel, i ett eller annet ærend.

Det hender som kjent sjelden at en beslutningsfatter tar store beslutninger til sin egen disfavør. En amerikansk undersøkelse for mange år sia viste at når en bedrift flytter hovedkontoret, ligger det nye kontoret vanligvis nærmere hjemmet til adm. dir. enn det gamle. Hvor ansatte forøvrig bor hen spilte mindre rolle.

I Gran kommune, som i mange andre kommuner, går fødselstallene nedover. Derfor skal antall barneskoler reduseres. Etter tidligere vedtak i kommunestyret skulle reduksjonen gjøres slik at vi fortsatt har en «desentralisert skolestruktur» med god skoledekning i hele kommunen. Men planen slik den faktisk foreligger medfører ei kraftig sentralisering: Tre skoler i periferien skal legges ned, og sentrumsskolene fylles opp med unger fra de nedlagte skolene. I Vestre Gran, der jeg bor, legges skolen ned, og ungene overføres til en skole 7,5 km nærmere sentrum. Dette planlegges til tross for at skolen i Vestre Gran er den skolen som er best vedlikeholdt, og den det koster minst å oppgradere til tipp topp standard.

Å flytte unger fra periferien og inn mot sentrum virker helt naturlig. Å flytte unger like langt den andre vegen virker utenkelig.

Det har gjennom mange år vært foretatt store investeringer i og nær kommunens to sentra, både til skolebygg og til forskjellige former for «sentrumsutvikling». Flere slike investeringer er vedtatt, bl a ei – for kommunen – gigantisk investering i nytt sjukehjem og «helsehus». Nye sentrumsinvesteringer i skole vil komme i tillegg.

Vestre Gran befinner seg absolutt i periferien her i kommunen. Her ligger det likevel et stort antall boliger i gangavstand fra skolen. Mange eiere drar på åra, og boligene vil etterhvert få nye eiere. Med en skole rett i nærheten er slike boliger attraktive for barnefamilier. Attraktiviteten synker kraftig hvis skolen forsvinner. Jeg underdriver antakelig hvis jeg sier at markedsverdien pr enebolig vil falle med en halv million. Verdien på mer sentrumsnære boliger vil øke.

En kyniker ville si: «Si meg hvor beslutningsfatterne bor, så skal jeg si deg hva beslutningen blir.» I så fall er utfallet gitt.

Det foregår en kraftig debatt lokalt. Enkelte stemmer advarer mot følelsesbaserte argumenter og vil at «fornuften» skal avgjøre. Det er nok riktig at følelser ofte kommer til uttrykk, men følelsene har en forbindelse med noe så konkret og fornuftig som personlig økonomi. For det er jo ikke sant at sentralisering ikke lønner seg. Tvert imot; sentralisering lønner seg alltid. For noen.

Fra en alternativ virkelighet: Etnokrati på norsk

 

Norge er en økonomisk stormakt. Denne posisjonen har vi oppnådd takket være våre nasjonale verdier: Dyktighet, hardt arbeid og god forvaltning av naturrikdommer - olje, fisk og thorium. En god del hjelp, ikke minst militært, har vi også fått fra vår nære allierte, Russland, som har støttet oss helt fra krigen til i dag.

Vi feirer nå femtiårsdagen for lynaksjonen da vi gjorde vår historisk rett til Jämtland, Härjedalen og Bohuslãn gjeldende. Nesten uten å møte motstand tok vi herredømme over disse fylkene som ble frarøvet oss i 1645 og 1658. Slik ble denne historiske uretten gjort god igjen, ved hjelp av petrorubler, bombefly og panserbataljoner. Disse tre gamle norske fylkene ble omsider ført tilbake til Norgesveldet.

Noen år seinere hevdet vi også vår historiske rett til Ångermanland, øst for Jãmtland. Fra fornaldersoger som ble skrevet ned på Island veit vi jo at dette fylket ble bosatt av norskinger. Nord for Jämtland og Ångermanland ligger Lappland, der det bare lever noen flyttsamer som ikke aner hvilket land de tilhører. Lappland ble liggende uten  forbindelse med rest-Sverige, så da vi annekterte Ångerland, var det uunngåelig at vi også tok kontroll over alt land lengre nord. Der har vi nå opprettet et reservat for samer, der de kan leve sine enkle liv så lenge de ikke aksjonerer mot norsk administrasjon. I mange tilfeller har sikkerhetspolitiet i disse områdene måttet sette sabotører og andre mistenkte i administrativ forvaring. Slik kveler vi terrorisme i fødselen.

Vi har selvfølgelig også historiske krav på resten av det gamle Norgesveldet: Shetland, Færøyene, Orknøyene, Sudrøyene, Isle of Man, Island og Grønland. Men en ting om gangen.

Vi har sikret med lov at vår historiske blodsarv forblir norsk og beherskes av ekte norskinger, nå og i all framtid. I loven om nasjonalstaten, vedtatt i 2019, står det: «Norge er nasjonalstat og det historiske hjemland for det norske folk, som har en eksklusiv rett til nasjonalt sjølråde i hele landet.»

Etterkommere av all slags rask som har kommet rekende og grodd fast her – samer og kvener, skaufinner og tatere, svensker og dansker, plattyskere og vietnamesere, kurdere og pakkiser – må gjerne bo her og endatil få lov til å være norske statsborgere, så lenge de anerkjenner at vi etnisk norske har overhøyhet. I de administrerte områdene – altså Jämtland, Härjedalen, Bohuslän, Ångermanland og Lappland – er det selvfølgelig bare norske bosettere som har statsborgerlige rettigheter. De gjenværende svenskene må akseptere å leve under administrasjon. De må gjerne flytte til rest-Sverige, der de hører hjemme.

Derimot åpner vi både landet vårt og hjertene våre for millioner av norskinger som har måttet leve i diasporaen, i USA, i Canada og andre steder. Vi har store verdier å tilby hjemvendte sønner og døtre av utvandrerne: Store skoger og gardsbruk i de administrerte områdene, hvor det er opprettet nybyggerbyer med plass til flere hundre tusen nybyggere, og hvor det stadig bygges flere. Sia det fortsatt kan være litt utrygt for nybyggere, særlig i skogsområdene i øst, blir det gitt nødvendig våpentrening for alle nybyggere som trenger det. Mange som kommer hjem fra USA er allerede vant til å bruke alle slags våpen i sjølforsvar. Kravet vi stiller, er at forfedrene og -mødrene dine var norske, og at du kan sannsynliggjøre at minst én av besteforeldrene dine skjønte norsk.

En sak for seg er opptøyene og terroren i Bohuslän. Etter den siste bølgen med angrep på norskinger har Regjeringa besluttet å utslette terroristene en gang for alle. Om vi så må bombe Göteborg til hele byen er en grushaug, skal terroristene beseires. Dessverre bruker de sivilbefolkningen som skjold, så de førti tusen som hevdes å være drept under bombene er terroristenes eget ansvar. Om de overgir seg så de kan bli henrettet, vil det spare befolkningen for alle slike lidelser. Men det gjør de ikke, så vi må fortsette å bombe. Terroristene har som uttrykt mål å utslette Norgesveldet! De utgjør altså en eksistensiell trussel for nasjonen, så vi har ikke annet valg enn å fortsette kampen inntil seieren er vunnet. Det blir heller ikke snakk om å åpne grensene for forsyninger med mat og medisiner til sivile, så lenge vi veit at all slik hjelp vil havne i hendene på terroristene.

Påstander om massedød, hungersnød og sjukdommer i sivilbefolkningen er forøvrig sterkt overdrevet, og styrt av svensk propaganda. Men det er spesielt krevende å utslette cellene som skjuler seg i T-banene under byen - da er det ikke til å unngå at sivile blir utsatt. Det ville ha vært til stor hjelp om rest-Sverige ville åpne grensene, slik at sivilbefolkningen fra Göteborg og andre steder kunne flytte dit, men det gjør de ikke. Dette er altså et kynisk maktspill som sterke krefter i utlandet driver mot Norge.

Internasjonale fordømmelser bryr vi oss ikke det døyt om. De som ikke godtar at også vi norskinger har krav på et eget hjemland. og som kaller det norske styret et «etnokrati med apartheid», er reinspikka rasister. Vi må alltid minne omverdenen om de historiske traumer vi bærer med oss, etter utenlandsk overherredømme i mange hundre år. Våre historiske erfaringer gir oss retten til å kreve hele dette landet som et nasjonalt hjem for det norske folk. Vi må bare stålsette oss og krige videre. Gløm aldri at det er dyr vi bekjemper! De må utryddes som rotter og kakerlakker. Når det er gjort, blir det fred – men ikke før.

Vindturbiner og faktaresistens

 

Vindkraftmotstanden blåser i full storm over hele landet. Alle slags populister skrur følelsene og retorikken opp til styrke 12 på Beaufort-skalaen, i håp om at stormen skal blåse til deres egen politiske fordel. Smørbrødlister av påstander om vindkraftens skadevirkninger, ofte produsert og distribuert av «Motvind», flagrer gjennom stormkastene i debattinnlegg, kommentarfelt og sosiale medier, helt uanfektet av at mange påstander forlengst er avlivet av faktasjekkere. Mange vindkraftmotstandere har det til felles med «klimarealister», antivaksere og andre konspi-folk at ethvert faktabasert motargument bare styrker dem ytterligere i trua – det får dem til å bygge en enda mer ugjennomtrengelig mur rundt den oppfatningen de allerede har. Vi har å gjøre med den merkelige psykologiske mekanismen som kalles «bekreftelsessyndromet», også kalt faktaresistens.

Dette er noen av de kraftpakkene som flyter rundt på nettet og i avisinnlegg:

• 1: Vindkraft er dyrt og krever store subsidier for å lønne seg.

• 2: Vindkraft virker bare når det blåser, og er ubrukelig i et samfunn der strømmen trengs hele tida.

• 3: Vindkraft-utbygging ødelegger enorme områder uberørt natur.

• 4: Vindturbinene dreper store mengder fugl.

• 5: Slitasje på vindturbinene slipper ut store mengder mikroplast.

• 6: Vi trenger ikke mer kraft! Vi behøver bare å stenge strømkablene til utlandet.

• 7: Vindturbiner med monstermaster gir lysforurensning og visuell forurensing.

Jeg skal ta for meg disse punktene ett for ett.

Påstand nr 1: Vindkraft er dyrt og krever store subsidier. Her foreligger det ei sammenblanding. Vindkraft til havs er dyrt og krever subsidier – særlig den varianten som kalles «flytende havvind». ¹ Vindkraft på land, derimot, er billigst å bygge og drifte over anleggets levetid av alle former for ny energiutbygging som NVE har analysert, sammen med ny vasskraft: 40, 41 og 42 øre pr produsert kWt, ifølge oppdaterte kalkyler. (Bunnfast havvind koster 69 øre; flytende havvind 117.) Til sammenlikning vil kjernekraft, som også har andre problematiske sider, koste 78 øre pr kWt – altså nesten dobbelt så dyrt som landbasert vindkraft.) ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ ) Handa i været, de som heller vil demme opp våre siste fosser og legge elvene i rør enn å «ødelegge naturen» med vindturbiner. Og de som gjerne vil ha et kjernekraftverk i nabolaget, mot å få lov til å betale dobbelt så mye for strømmen som de egentlig hadde trengt.

Påstand nr 2: Vindkraft virker bare når det blåser. - Javisst, og vasskraft virker bare når det er vatn i magasiner! 15 TWh i året, omtrent 10 % av kraftproduksjonen i Norge, kommer fra vindkraft. En del av den strømmen som du og jeg mottar over nettet kommer fra vindkraft. Merker du noe til at spenninga og strømstyrken blir svakere når det ikke blåser; at lyset fra taklampa svinger i takt med vindstyrken på Vestlandet? Nei? - Hemmelighten er den enkle at når det produseres vindkraft, så kan vasskraftproduksjonen reguleres tilsvarende ned. 1 kWt fra vind betyr altså en kWt spart i en demning nær deg. Når tidene blir tørre og vinden ikke blåser, kan magasinet levere en kWt mer før den går tom enn den ville ha gjort uten vindkraft. Så lenge vi har «balansekraft» i form av regulerbar kraft, utgjør den uregulerbare vindkraften et reint tillegg i produksjonen. Og takket være produksjon av vindkraft har vasskraften 15 TWh mer å gå på før lyset slokner.

Påstand nr 3: Vindkraft ødelegger enorme områder uberørt natur. - Aldri er naturen så «uberørt» som når det dukker opp planer om vindkraftutbygging! Når det planlegges hyttebyer til glede for skogeiere og lokale kjøpmenn, derimot, eller breiere motorveger som sikrer at byfolk kan komme ti minutter raskere fram til hyttene sine, skal inngrepene gjøres «så skånsomt som mulig». Og vi må jo ha «utvikling»! - Sannheten er at den (nesten) «uberørte naturen» finnes i Dividalen, Børgefjell og noen få andre steder. Og det foreligger ingen planer om vindkraftutbygging i Dividalen. Det som er igjen av natur her på Østlandet er oppskåret og høvlet ned av anleggs- og hogstmaskiner. På kryss og tvers går det et stadig tettere nett av skogsbilveger. Fra vinduet mitt ser jeg over fjorden til Veståsen: Den åsen jeg ser - fra Jevnaker til Bjoneroa, fra strandkanten til åskammen - er kledt i mørk, monokulturell granskog; en sammenhengende granplantasje der det en gang har vært viltvoksende, artsrik skog. Plantasjen er flekkete av hogstfelt, omtrent som en revepels hardt angrepet av skabb. Bestander av insekter og edderkopper, fugler og firbeinte dyr, av sopp og planter, er kraftig redusert av flere omganger med hogst og annen aktivitet. Og stadig gjøres det nye inngrep, nye angrep – nye skogsbilveger, nye hyttefelt.

Javisst utgjør vindkraftutbygging også et inngrep. Derfor må utbygging reguleres slik at skaden blir minst mulig, og slik at det som er igjen av natur ikke blir permanent ødelagt. Men mellom «monstermastene» og under møllevingene vokser trærne som før – skaden fra anleggsvirksomheten blir ikke permanent, slik den blir når det bygges en hytteby eller en motorveg. Og vi har mer bruk for utslippsfri energi enn for nye hyttebyer og motorveger. Hvis det var politisk mulig, burde turbinene plasseres der hvor naturen allerede er permanent ødelagt, for eksempel i store hyttebyer.

Påstand nr 4: Vindturbinene dreper store mengder fugl. Det korte svaret er: Ja, det gjør de. Men ikke i slike mengder som vindkraftmotstandere skal ha det til. Det finnes en god del internasjonale studier om dette; se f eks. https://birdfact.com/articles/do-wind-turbines-kill-birds , som oppsummerer flere slike studier. Tre studier fra USA viser at der tar vindmøllene livet av inntil 450.000 fugler årlig. Men samtidig dør 1 milliard fugler i kollisjon med bygninger. For ikke å snakke om amerikanske huskatter, som tar livet av inntil 4 milliarder fugler i året.

Altså: Vindturbiner utgjør en dråpe i havet med hensyn til fugledød. Det store stuevinduet ditt utgjør en mye større fare for flusnapperen, når den stuper mot den feite spyflua den har oppdaget bak vindusglasset. Det samme gjør katten din når du tar den med på hytta og lar den utfolde seg fritt mellom markmus og fugleunger. I Norge drepes det 7 millioner fugler av huskatt hvert år, ifølge ornitologene (https://www.birdlife.no/prosjekter/nyheter/?id=2288 ).

Miljødirektoratet utarbeider retningslinjer for vindkraftverk som bl a skal redusere risikoen for fugledød ( https://www.birdlife.no/innhold/bilder/2020/06/16/7323/faggrunnlag_fugler.pdf ). Det trengs absolutt strenge, fagbaserte retningslinjer. Men hvis du krever stopp i vindkraftutbygging av hensyn til fuglelivet, bør du jo bekymre deg for trusler mot fuglelivet som er 10.000 ganger større også. Du bør faktisk bekymre deg 10.000 ganger så mye.

Påstand nr 5: Vindturbinene slipper ut store mengder mikroplast. - Javisst gjør de det! Hele 200 gram mikroplast i gjennomsnitt pr år pr vindturbin, ifølge faktasjekkere. ( https://www.faktisk.no/artikler/z5x7g/dette-vet-vi-om-mikroplast-fra-vindturbiner ) Til sammenlikning: Hvis den gjennomsnittlige vindkraftmotstander kjører en gjennomsnittlig bil, så legger hun fra seg 1.900 gram mikroplast i året pga dekkslitasje ( https://www.forskersonen.no/bil-og-trafikk-kronikk-meninger/nesten-to-kilo-mikroplast-slites-av-fra-bildekkene-vare-hvert-ar/1965243 ). Det går altså 9,5 vindmøller på denne ene bilen, regnet etter mikroplastutslipp.

Det er ca 3,9 millioner biler her i landet, med stort og smått, så i alt slipper biltrafikken ut ca 7.000 tonn mikroplast i året. Men vindkraftmotstandere er mer opptatt av 200 gram pr vindmølle!²

Fra norske fotballbaner med kunstgras slippes det ut ca 6000 ronn mikroplast årlig – mer enn 2 tonn pr bane. ( https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2022/desember/kassert-kunstgress-og-plastholdig-lost-fyllmateriale/ ) Fra en fotballbane nær deg slippes det altså ut mikroplast tilsvarende 10.000 vindmøller. Og så er det vindmøllene du vil stenge ned på grunn av mikroplasten?

Påstand nr 6: Vi trenger ikke mer kraft! - Nei? Statnett har utarbeidet et antall scenarier for forbruket av kraft fram til 2050. ( https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/lma/forbruksutvikling-i-norge-2022-2050---delrapport-til-lma-2022-2050.pdf ) De varierer fra 190 TWh (40 mer enn dagens produksjon) opp til 300 TWh (dobling i forhold til dagens produksjon). De skriver at «Elektrifisering, industrivekst og tilgangen på ny produksjon er de viktigste driverne for veksten i forbruket». Jeg kjenner ikke til at noen vindkraftmotstander også setter seg imot «Elektrifisering, industrivekst og ny produksjon». - Ellers er det riktig, som motstanderne ustanselig hevder, at Norge fortsatt er nettoeksportør av elektrisk kraft (sjøl om vi i korte perioder også har netto import). Men uten de 15 TWh som vindkraften allerede leverer, ville vi ha vært nettoimportør på permanent basis. Hvordan skulle vi da ha klart oss gjennom vinteren uten både kabler og vindkraft?

Påstand nr 7: Vindturbiner gir lysforurensning og visuell forurensing. - Du synes altså at de er stygge å se på! Er det den virkelige innvendinga?

Når jeg kjører til Vassenden om kvelden, ser jeg ut over Viggadalen, som ligger badet i lys, særlig de siste ukene før jul. Det er lysforurensning så det holder – tusen ganger så mye som fra en hel park med vindmøller. Er det stygt? Tvert imot, vil mange si – det er trivelig; det bærer bud om at her bor og lever det mennesker. I de mange åra da jeg stadig vekk reiste med fly i jobbsammenheng – til Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA – og ofte kom hjem med siste kveldsfly, ga det alltid en spesiell fascinasjon å se ut over de fantastiske lysmønstrene fra Oslo og omegn når flyet nærmet seg Fornebu. Jeg syntes ikke det var stygt, tvert imot. Så hvorfor er nettopp lyset fra en vindturbin spesielt forurensende?

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor synet av noen vindmøller på åskammen utgjør «visuell forurensning» heller, i et landskap som er preget av menneskers liv og virke hvor du enn vender blikket: Bygninger, jorder, veger, kraftlinjer. Noen spor etter mennesker er riktignok stygge i mine øyne: Det er sårene som viser fortsatt ødeleggelse av det vi har igjen av natur. Slike sår settes av moderne skogsdrift, med hogstmaskiner som høvler skogen ned og legger skogbunnen naken og opprevet.³ Jeg ser et slikt sår hver gang jeg kjører til Vassenden: Et stort felt oppover Buhammeren der det ble flatehogd for noen år sia, og som ennå ikke har grodd til igjen. Sånne sår er i mine øyne mye mer «visuelt forurensende» enn ei rekke med vindmøller på åskammen ville være. Og etter målbare kriterier for «visuell forurensning» må enhver tettbebyggelse, for ikke å snakke om by, være en styggedom som langt overgår en vindmøllpark. ⁴

Så da har jeg gått gjennom sju argumenter mot vindkraft som stadig går igjen. Non av dem er det ørlitt hold i – men bare ørlitt. Og de blåses opp utafor alle proporsjoner når mikroplast fra vindmøller (200 gram pr mølle) trekkes fram, mens mikroplast fra biltrafikk og fotballbaner – 7.000 og 6.000 tonn – ikke nevnes.

Mellom vindmøllene og under møllevingene gror graset. Det som finnes igjen av natur blir ikke permanent ødelagt, slik den blir når du bygger en hytteby. Eller slik elva blir når du legger den i rør.

Men vi kan jo dempe våre egne krav til mer og billigere kraft, eller til utbygging av konkurransdyktig industri. Uten slike krav flater veksten ut. Lykke til med det korstoget.

1Ei konfliktsky regjering har vedtatt noe de kaller «enorm satsing på havvind». Den skal bygges ut med alle slags økonomiske garantier fra Staten. Det kunne ha gått fint uten subsidier hvis regjeringa hadde tillatt at en del av strømmen ble eksportert til det krafthungrige Utlandet, som er villig til å betale det strømmen faktisk koster, men slik blir det ikke: Uten salg til utlandet trengs det subsidier for å få prosjktet til å gå rundt. De subsidiene skal først og fremst komme kraftkrevende norsk industri til gode. (Vi har ikke lov til å gi bedriftene eksportsubsidier. Men å subsidiere produksjonen og dermed eksporten gjennom strømsubsidier, det er lov!)

2Det er fascinerende at folk som kjemper mot mikroplast fra vindmøller også ofte ivrer for nye motorveger og høgere fartsgrenser (ingen partier nevnt; ingen partier glømt). Når du øker farten, øker du også dekkslitasjen, og dermed mikroplastutslippene. Går du fra 60 til 80 i snitt, for eksempel, øker du utslippene dine med anslagsvis 20 %. Bare denne økningen tilsvarer altså nesten ei vindmølle aleine, dersom du er en gjennomsnittsbilist. Konsistens?

3Nei, jeg er ikke en romantiker som vil ha slutt på all skogsdrift og la skogen vokse slik den vil (sjøl om vi trnger mange flere slike skoger også). Men hogsten må kunne drives på en måte som ikke tar livet av den for hver innhøsting – mer som gamle tiders plukkhogst. Jeg skjønner at det blir dyrere. Men å drive skogen slik at alt biologisk mangfold, alt «unyttig» liv, blir utslettet, det blir atskillig dyrere i det lange løp. Forskjellen er at tapet bæres av hele samfunnet, ikke av den enkelte skogeier.

4Jeg sier ikke at tettsteder er spesielt pene heller – de finnes i alle slags utgaver! Men når du blir sliten i øynene av den stillause disharmonien som preger tettstedet Vassenden («Gran Sentrum»), bør du reise videre og la øynene og sinnet hvile i landsbyen Brandbu, som er komponert rundt den originale tanken at tettstedet ikke bare skal være en plass der folk kan bruke penger, men dessuten et sted der folk faktisk trives.