Pidgin på "norsk": En språktirade

 

Hør på dette:

«Siriesli, altså. Jeg mente ikke at - «

«Jeg ble veldig kånfjust her. Beisikli mener jeg at - «

«Trenger riili en vækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «

«Wått? Ar ju kreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo å sjeime - - »

«Her har vi en helt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han bare feiker - «

«Dette er blitt veldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «

«Dette kan jeg gi et helt streitfåverd svar på!»

«La meg freime spørsmålet litt annerledes...»

«Vi må se dette i en kåntekst.»

Og så videre, og så videre.

I kulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navn sprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare) et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folk som vil framstå som fjonge og fresje.

Når begynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsuste reklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommen til å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med  reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet – norsk kommersfjernsyn – hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det er ikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg, men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.

Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøtt og fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Nei da, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin» heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen og torsken hofter?

Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det som ellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl et hopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare et overflatefenomen; det kan lukes bort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelle skader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk, men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarere amerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en litt annen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelske ord. Eksempler:

Jeg hører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning, og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si slike ting som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nesten bare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Og kroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Han reiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen «for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norske preposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise på ferie; nå reiser vi visst stadig oftere for en ferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordet nesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.

Eller, som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake i Bergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøye oss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme by da også. Så begynte reporterne å høre på amerikanske reportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk enn at de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørte jeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva? Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg på en ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet om dette området.» «Om» er en av de norske preposisjonene som lever farlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest å avvikle hele preposisjonen.

La meg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjoner som vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra, frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om, hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatt en levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge til noen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?

Er jeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer en ny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jeg digger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigere når vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bare flatere og fattigere.

Språket vårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter en definisjon fra Pediaen: «Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»

Moderne engelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksisk og normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dag finnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellom angelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter «meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det har fått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før denne språksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på det tidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikken helt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingen substantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; det skilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, et ørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og «hung» - men der stopper det.)

Så kan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på den måten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.) Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.

Det synes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket, ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri! Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!

I 2155 har en spesialagent en travel hverdag

 

Mange framtidsfortellinger begrenser seg til å se på én utviklingstendens, ett utsnitt av nåtidas mangslungne virkelighet, og forlenge denne ene tendensen inn i framtida – av og til inntil det absurde. Så spinner forfatteren en historie der personen(e) likner til forveksling på mennesker i vår egen samtid, med tanker, holdninger og ideer som har stått på stedet hvil fra 2000-tallet, upåvirket av teknologiske, politiske og økonomiske revolusjoner som skjer i mellomtida. Mange spenningsromaner med handling lagt til kommende århundrer er egentlig cowboy-fortellinger med folk i rare kostymer. På samme måte er mange historiske fortellinger befolket av 2000-tallsmennesker med pappneser.

De beste fortellingene, derimot, klarer å beskrive en fullstendig, fremmedartet og likevel gjenkjennelig verden hvor alle deler stemmer overens: Et vegg-til-vegg-maleri hvor økonomi, politikk, folkeliv, kultur og teknologi henger sammen, hvor handlinga, intrigen, er uløselig knyttet til den verdenen som beskrives, og hvor menneskene tenker, snakker og oppfører seg som om de hører hjemme i akkurat denne verdenen. Et ypperlig eksempel på en truverdig konstruksjon av en framtidsverden befolket av framtidsmennesker er den prisbelønte romanen «The Windup Girl» av Paolo Bacigalupi, fra ei framtid der global oppvarming, genteknologi, ressursutarming og hyppige katastrofer har gjort verden til et enda mer utrygt sted enn i dag.

Eirik Ildahl har skrevet en roman der han fører Bacigalupis utviklingslinjer mange hakk videre: I det 22 . århundre er det etablert globale maktstrukturer som såvidt klarer å holde verden sammen. Noen få superrike mennesker har råd til å skaffe seg udødelige avatarer, slik at de kan transportere bevisstheten sin over i avatarer og leve evig.

Hovedpersonen, Liriel, arbeider for avatariatet, som er av de to maktstrukturene som holder verden i en slags likevekt. Hun er en «martyr» som har viet hele sitt liv til å utføre oppdrag som er nødvendige for å bevare ro og orden. Hun er forbedret både genetisk og teknologisk: Hun har gjeller bak ørene som kan redde livet hennes i en oversvømmelse; hun har utvidet synsspekter og kan se infrarødt lys; hun kan kjenne og sende elektromagnetiske pulser, og hun er trent opp til en formidabel drapsmaskin. Verden er befolket av vanlige mennesker, av mennesker som er forbedret på forskjellige måter, av kloner med eller uten forbedringer, av kyborger og androider, og av dyr som er forbedret, slik at de kan utgjøre (deler av) forbedrete mennesker. Kunstige intellegenser opptrer i alle slags former – blant annet som frittsvevende skyer av nanopartikler.

Intrigen settes i gang av at noen har klart å trenge inn i maktstrukturenes ugjennomtrengelige sikkerhetssystem og foretatt en sabotasjeaksjon som vil få globale og katastrofale konsekvenser. Liriel reiser ut på oppdrag for å finne de skyldige og bidra til å avverge katastrofen. Det viser seg etterhvert at maktstrukturene er mindre oversiktlige enn vi trur; det blir stadig mer uklart hvem som er skurk og hvem som er helt, og hva spillet i det hele tatt går ut på. I sin jakt på de skyldige, hvem det nå måtte være, utfører vår heltinne den ene halsbrekkende operasjonen etter den andre og reiser på livsfarlig oppdrag fra Bouvet-øya til Sibir, til turistfellene under Sahara, til de oversvømte atollene i Maldivene, til et svevende keiserpalass over Kina. Det er et under at hun overlever – og kanskje gjør hun ikke alltid det heller.

Teknologi, kultur, politikk og de forskjellige miljøene henger sammen på en overbevisende måte. Heltinnens overlevelsesevne grenser nok til det eventyrlige, men hennes nagende følelse av ensomhet er svært ekte, og svært overbevisende. Framtidsverdenen tegnes med en frodighet og en fantasirikdom som en nesten må til Jack Vance, verdensbyggernes stormester, for å finne maken til. Og romanen drøfter spørsmål som blir stadig mer aktuelle etterhvert som teknologien freser avgarde med oss i vår egen, ikke særlig idylliske verden.

«Iriel» av Eirik Ildahl bør få MANGE lesere. Den ligger ikke i dynger og lass ved inngangen i de store bokhandlene, men den kan sikkert skaffes fra nettbutikkene til ARK, Tanum og andre. Kast deg på tastaturet!

Fossilt karbon og rare argumenter

 

For et par år sia kom det en artikkel i et medisinsk tidsskrift som fastslår at svært lite av CO2-økningen siste 100 år (fra 280 til 425 deler pr. million) skyldes menneskelig aktivitet. ( https://journals.lww.com/health-physics/Abstract/2022/02000/World_Atmospheric_CO2,_Its_14C_Specific_Activity,.2.aspx )

Grunnen til at jeg trekker fram denne pussige artikkelen, er at den var vedlagt et svar på spørretjenesten Quori. Spørsmål og svar var på norsk. Dermed garanterer jeg at denne historien kommer til å dukke opp på ei hjemmeside nær deg: De har det med å bli resirkulert og resirkulert og resirkulert, sånne artikler som betviler at det foregår oppvarming, eller at oppvarminga skyldes klimagasser, eller at klimagassøkningen er menneskeskapt, eller at klimaendringer er skadelige, eller ... Sånne hjemmesider, veit du.

Artikkelen tar for seg andelen av den ustabile isotopen C14 i atmosfæren. C14 oppstår i de øvre lag av atmosfæren ved at høgenergetiske partikler i solvinden utstyrer C12-atomer med to ekstra nøytroner i kjernen. (Og du har rett; det oppstår mange flere C13-atomer.) C14 brytes ned med ei halveringstid på 5730 år. Det betyr at hvis du starter med en viss mengde C14, vil bare halvparten være igjen etter 5730 år. Etter 11430 vil bare fjerdedelen være igjen, osv.

C14-nivået i atmosfæren holder seg noenlunde konstant. Når et tre vokser, tar det til seg både C12, C14 og den stabile isotopen C13 i samme forhold som mengden i atmosfæren tilsier. Men når treet dør, slutter det å ta til seg karbon. I det døde treet vil C14-andelen sakte men sikkert avta; det er grunnen til at C14-analyse kan brukes til datering av fortidsminner.

En digresjon: Ved bruk av karbondateringer hadde man, fram til 1960-tallet, kunnet befeste en oppfatning som lenge var opplest og vedtatt i arkeologien: Nemlig at de enorme gravhaugene i Irland og England var bygd med pyramidene som forbilder. Noe så ruvende kunne ikke folk i de tilbakestående utkantene finne på å bygge helt av seg sjøl, meinte man. Impulsen måtte ha kommet fra «sivilisasjonens vugge» i det indre Middelhav. Men på 1960-tallet ble historikerne oppmerksomme på at C14-datering noen tusen år tilbake i tida kunne bomme med flere hundre år, fordi C14-andelen i atmosfæren faktisk har variert litt. Dermed ble de nødt til å kalibrere C14-dateringer med andre dateringsmåter, deriblant dendrokronologi – altså ved hjelp av årringer. Disse omdateringene la grunnlaget for den revolusjonen i arkeologien som ble kalt «Den nye arkeologien», som bl a påviste at slike byggverk som Newgrange, Silbury Hill og flere andre var atskillig eldre enn de store pyramidene i Egypt. Dermed ble forståelsen av verdens kulturhistorie radikalt endret. Kulturhistorien kunne ikke lenger beskrives som en stadig strøm av nye impulser fra «sentrum» ut til «periferien». Denne forskyvningen av perspektiv skjedde ikke uten verbale sverdslag i historiske kretser, selvfølgelig.

Når karbonet har ligget i jorda i mange millioner år, er det ikke ett eneste C14-atom igjen av det som fantes opprinnelig i en karbonholdig avsetning. Derfor finnes det ikke C14 i fossile brensler.

Nå kommer vi til argumentasjonen i «World Atmospheric CO2, Its14C Specific Activity, Non-fossil Component, Anthropogenic Fossil Component, and Emissions (1750–2018)»: (Artikkelen er to år gammel; jeg bruker oppdaterte tall, men resonnementet er det samme.) Hvis karboninnholdet i atmosfæren har steget fra 278 i før-industriell tid til 225 i dag, og hele økningen skyldes fossile brensler, skulle C14-andelen ha vært «utvatnet» i en slik grad at den relative andelen synker med 34 %. Men det har den ikke gjort! Den har bare sunket med 12 %. Altså skyldes bare 12/34 av økningen i CO2 tilsig fra fossile kilder. Da må resten skyldes andre kilder, som ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre!

Nå tenker du straks på de kosmiske partiklene som genererer nytt C14 høgt oppe i atmosfæren. Beklager, men det tilskuddet rekker ikke langt: Ifølge de nyeste kalkylene utgjør den prosessen omtrent 1,64 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter overflate. ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0012821X1200266X ) (Eldre kilder oppgir hele 2,5 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter. Som du snart vil se, så ville ikke det ha gjort store forskjellen.)

Hvis du ganger ut 1,64 med alle Jordas kvadratcentimeter og alle årets sekunder, finner du at det blir generert 2,65 x 10^24 C14-atomer i løpet av et år. Hvert C14-atom veier 2,33 x 10^-23 g.

Dermed finner du raskt ut at den kosmiske strålinga genererer i alt 62 g C14 i løpet av et år. (Regner du med 2,5 i stedet for 1,64, får du 95 g i året. Ikke imponerende mye, det heller.) Den totale mengden C14 i atmosfæren utgjør 10^-12 av den totale karbonmengden, ifølge ganske mange kilder – f eks denne: https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-14 . I før-industriell tid hadde vi nesten 600 milliarder tonn karbon i atmosfæren, derav litt over 600 kg C14. Verken 62 g eller 95 g gjør store forskjellen.

Dermed fastslår forfatterne: «Våre resultater viser at prosentdelen av CO2 som skyldes fossile brensler økte fra 0 % i 1750 til 12 % i 2018, alt for lite til å være årsaken til global oppvarming.»

De lar altså C14-andelen være et mål for hvor mye fossilt karbon som har nådd atmosfæren. «77 % av CO2-økningen må altså skyldes andre kilder,» skriver de. De nevner ikke hvilke kilder, men snakker om «utvekslingsreservoarene». Det største reservoaret er havet, som inneholder 40 ganger så mye karbon som atmosfæren. Men de forklarer ikke hvorfor havet plutselig skulle gi fra seg mer og mer karbon til atmosfæren, nøyaktig i takt med vår økende bruk av fossile brensler. Med andre ord; forfatterne er på bærtur.

De har likevel et viktig poeng når de nevner «utvekslingsreservoarene». Men de unnlater å nevne den prosessen som gjør «utvekslingsreservoarene» viktige i denne sammenhengen, nemlig den naturlige karbonsyklusen. Den mest lettleste og grundige, og dermed den beste, beskrivelsen av denne syklusen finner du i Hans Petter Jacobsens fortreffelige «Klimablogg»: Klimablogg: Karbonsyklusen (hpklima.blogspot.com)

Bloginnlegget om karbonsyklusen er noen år gammelt, så karbonmengden i atmosfæren har økt en god del sia dette innlegget ble skrevet. Jeg tillater meg å bruke tall som er oppdatert til 2024, og dessuten å avrunde.

I syklusen inngår det at atmosfæren hvert år avgir ca 123 milliarder tonn karbon til vegetasjon og jordsmonn, og får ca 120 tilbake. På samme måte bytter atmosfæren karbon med havet: Den avgir ca 80 milliarder tonn årlig, og får 77 tilbake. At den stadig gir fra seg litt mer karbon enn den mottar, skyldes at den hele tida får tilført et overskudd av karbon utover det som inngår i den naturlige karbonsyklusen, nemlig karbonet fra fossile kilder. Noe av dette overskuddet klarer atmosfæren å kvitte seg med, men ikke alt: Hvert år øker atmosfærens eget karboninnhold med 4 milliarder tonn.

Hadde jeg vært klimaforsker med vegg-til-vegg-kompetanse på sånne prosesser, samt tilgang til sofistikerte algoritmer, statistikker og mange teraFLOPS på den nyeste parallellprosessoren, ville jeg ha startet reaktoren og generert en strøm av presise regnestykker. Jeg har en konvolutt, en kulepenn og en PC, derfor må jeg forenkle litt.

I den gjensidige utvekslinga av karbon mellom atmosfæren og andre karbonlagre må vi ha klart for oss følgende: Det aller meste av utvekslinga med havet foregår i overflatelagene. Dermed får atmosfæren tilbake karbon som den leverte fra seg for ti, tjue, hundre år sia. Da har ikke C14-andelen minket så mye at du merker det. Etter hundre år gjenstår det fortsatt 5.630 år før C14-andelen i dette karbonet er halvert.

Likedan i utveksling med vegetasjon og jordsmonn: Atmosfæren mottar karbon fra fjoråret når meitemarken, soppen og bakteriene bryter ned vissent gras og lauv. Atmosfæren mottar også karbon fra 1 .000 år gamle trær som omsider detter og råtner – fortsatt med 4.700 år å gå på før C14-andelen er halvert.

Jeg meiner jeg er konservativ hvis jeg antar at 80 % av karbonet som atmosfæren mottar fra hav og land inneholder (for alle praktiske formål) like stor C14-andel som atmosfæren allerede inneholder. De siste 20 % regner jeg som C14-frie.

Vi gjør et tankeeksperiment: Se for deg at atmosfæren mottar alle de 300 milliarder tonn fossilt karbon på én gang, på toppen av 600 milliarder tonn som «alltid» har vært der. La oss kalle C14-andelen av karbonet i en 1750-atmosfære for a. Etter injeksjon av 300 milliarder tonn fossilt karbon vil C14-andelen i atmosfæren være 0,66 a.

I denne utopiske verdenen skjer det ingen flere fossile utslipp. Men karbonsyklusen fortsetter som før: Det første året gir atmosfæren fra seg 200 milliarder tonn karbon som har en C14-andel på 0,66 a, og mottar 200 milliarder tonn som har en C14andel på 0,8 a.

Etter ett år blir C14-andelen i atmosfæren denne:

a x (700 x 0,66 + 200 x 0,8)/900 = 0,69.

Etter 2 år:

a x (700 x 0,69 + 200 x 0,8) = 0,71.

Etter 3 år: 0,73. Etter 4 år: 0,75 – osv.

Du ser hva som skjer? C14-andelen i atmosfæren går asymptotisk mot C14-andelen i utvekslingsreservoarene. Det fossile karbonet i atmosfæren uttynnes med C14-holdig karbon fra vegetasjon, jord og hav. Disse reservoarene er uhorvelig mye større enn lageret i atmosfæren, og karbonet i reservoarene inneholder nesten like mye C14 som atmosfæren inneholdt for noen årtier eller århundrer sia.

Et mye mer komplisert regnestykke som ser på utslipp og karbon fra år til år ville ha vist det samme. Regn sjøl.

Dette forklarer hvorfor det ser ut som om bare 23 % av det fossile karbonet befinner seg i atmosfæren. Observasjonen er forsåvidt riktig, men 77 % av utslippene har etterhvert havnet i vegetasjon, jord og hav, og blitt erstattet av C14-rikt karbon fra vegetasjon, jord og hav. Sånn funker karbonsyklusen.

Driveren i denne prosessen, som gjør at CO2-innholdet i atmosfæren øker og øker, er utslippene av fossilt karbon. Karbonsyklusen maskerer den fossile kilden til karbonøkningene. Enkle resonnementer som frikjenner utslippene av karbon basert på slik maskering er ikke riktige.

Månereiser og bomturer i science fiction

 

Science fiction er fortellinger om det ukjente. Det ukjente kan være framtida, fortida, fremmede land, fremmede verdener. Det kan være fremmede samfunn og politiske systemer – parodier, utopier, dystopier. Robert Heinlein ( https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_A._Heinlein ), grunnleggeren av moderne science fiction, foreslo begrepet «speculative fiction».

Hvis fortellinger skal skape engasjement, må de være truverdige. Det er langt mer krevende i science fiction enn i kjøkkenbenkrealisme: Leserne er mer nyfikne og kunnskapsrike enn gjennomsnittet. Forfatteren som vil gjøre det fantastiske truverdig må vite minst like mye om de stedene og fenomenene hun eller han beskriver som leseren. Sogeskriverne på Island kunne dikte freidig om énfotinger i Hvitramannaland, for ingen visste mer om verden vest for Vinland enn skribentene. I dag har leserne atlas.

Jeg skal ta for meg et grunntema i science fiction der forfatterne har tabbet seg ut, sett i lys av de kunnskapene som du og jeg besitter i dag. Og ofte sett i lys av kunnskaper som fantes da fortellingene ble skrevet. Jeg er en typisk science fiction-leser, trur jeg, og vi er som kjent både kravstore og kritiske, men desto mer begeistret når vi møter originale ideer som funker. En annen gang skal jeg kanskje ta for meg noen sånne. Men jeg innrømmer at hvis jeg kan dra ned buksa på en skribent som fusker med fakta, så fylles jeg av hjertevarm og ondskapsfull skadefryd. Den gleden unner jeg deg å få del i.

Jeg begrenser meg til fortellinger som med rimelighet kan kalles science fiction, altså ikke eventyr og fantasifortellinger. I slike kan vi finne både drager og demoner, og det aksepterer vi fordi vi har inngått en avtale med forfatteren: Hun eller han viser oss en fullt og helt oppdiktet verden, og det godtar vi så lenge den henger sammen, sjøl om den ikke har ett eneste berøringspunkt med (det vi oppfatter som) virkeligheten. Hvis du absolutt vil ha et teoretisk grunnlag for at det skal være tillatt å drive på slik, kan du jo begynne med Samuel Coleridge: https://www.gradesaver.com/coleridges-poems/study-guide/the-willing-suspension-of-disbelief

Skillelinjene kan være uskarpe. Men de finnes: Du ville ikke finne på å kalle «Ringenes Herre» science fiction. Du vil ikke finne på å kalle «Reisen rundt Månen» fantasy heller. Baron von Munchhausens eventyr holder jeg også utafor; de var skrøner som ingen tok alvorlig, aller minst baronen sjøl.

Andre fantasifulle fortellinger om eventyrlige reiser til fjerne land – som «The Travels of Sir John Mandeville» ( https://en.wikipedia.org/wiki/Mandeville%27s_Travels ) - ser jeg også bort fra. Jeg konsentrerer meg om noen kjernefortellinger i science fiction. Og du finner ingen fastere kjerne i denne tradisjonen enn historiene om reiser til Månen. La oss se hvordan disse reisene er framstilt ned gjennom århundrene.

1: Lukianos

Mange meiner at Lucianos av Sanmosata ( https://no.wikipedia.org/wiki/Lukian ) skrev den første «ordentlige» science fiction-roman. Han levde fra ca år 120 til ca år 160, og skrev ei fortelling med tittelen «En sann historie». Trass i tittelen begynner forfatteren med å erklære at hele historien er oppspinn. Det må vi gi ham rett i: Han beskriver hvordan han sammen med et reisefølge ble ført av stormen langt ut på havet, til ei øy der de ble løftet opp til Månen av en virvelvind. Der oppe ble de innblandet i en krig mellom kongen av Månen og kongen av Sola.

Lukianos begynner en lang tradisjon innen månereiser ved å befolke Månen med merkelige skapninger. Etter å ha stiftet fred, blir de fraktet tilbake til Jorda, hvor de blir slukt av en 300 km lang hval. I hvalens buk møter de andre merkelige vesener som de fører krig mot. Etter å ha kommet seg ut igjen, seiler de videre over et hav av mjølk, går i land på ei øy der de møter Homer, Pythagoras og heltene fra trojanerkrigen -- og så videre.

Lukianos tok seg nok noen friheter med datidas kunnskaper om verden. Han var en flittig skribent, og den mangslungne historien var skrevet som en satire, en parodi over fantastiske fortellinger som sirkulerte i hans samtid. Han avsluttet historien mens den var på sitt mest dramatiske og lovet spennende fortsettelse i neste bind, men det løftet ble aldri innfridd. I en oversikt over litterære reiser til Månen står likevel hans transportmekanisme, virvelvinden, som en av de mest usannsynlige. Han har ikke skrevet denne historien i håp om at leseren skal tru på den.

2: Johannes Kepler

Jeg gjør et langt hopp, til en av naturvitenskapenes største helter – Johannes Kepler ( https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Kepler ). Han var astronom og matematiker, og la grunnlaget for det moderne bildet av Solsystemet med de tre lovene for planetenes bevegelser ( https://snl.no/Keplers_lover ). Han utformet disse lovene ut fra egne og Tycho Brahes observasjoner, og femti år seinere kunne Isaac Newton bekrefte dem med beregninger basert på hans egen gravitasjonsteori ( https://no.wikipedia.org/wiki/Newtons_gravitasjonslov ).

I tilleg til sitt vitenskapelige arbeid skrev Kepler en roman, Somnium ( https://en.wikipedia.org/wiki/Somnium_(novel) ). Den ble utgitt i 1634, først etter hans død. I denne romanen dukker det opp en demon som kan bære mennesker hvor som helst de måtte ønske, også til Månen, men turen dit er svært krevende på grunn av akselerasjonen og den isende kulden i rommet. Demonen beskriver likevektspunktet hvor Jordas og Månens tiltrekning er like store, og den beskriver hvordan Jorda og stjernehimmelen ser ut fra Månen – en beskrivelse som står seg ganske godt den dag i dag. Den forklarer at månedøgnet er på tredve dager, og at det blir isende kaldt i løpet av den lange månenatta. Til gjengjeld blir det kokende varmt i løpet av månedagen.

Demoner var nok vanligere på Keplers tid enn i dag, også i romtransporten. Heller ikke beskrivelsen av Månens innbyggere står seg like godt som de astronomiske beskrivelsene: Kepler var astronom, ikke exobiolog. Og verken i Keplers samtid eller i løpet av det neste århundret var det noen som kunne påpeke feil i Keplers spekulasjoner om utsikten fra og forholdene forøvrig på Månen. Tvert imot forholdt Kepler seg strengt til kunnskapene om astronomi og mekanikk på hans egen tid. (Naturlig nok, sia det var han som hadde gjort de vikigste oppdagelsene!)

3: Jules Verne

Derimot kan det ikke påstås at Jules Verne ( https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Verne )forholdt seg strengt til gjeldende kunnskaper i samtida. Da han ga ut de to månereiseromanene sine, «De la Terre à la Lune» i 1865 og «Autour de la Lune» i 1869, hadde Newtons «Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica” ( https://en.wikipedia.org/wiki/Philosophi%C3%A6_Naturalis_Principia_Mathematica ) vært tilgjengelig i 178 år. Og sjøl om Verne i.kke kunne regne, så hadde han minst en rådgiver som kunne det, for han visste at Jordas unnslippingshastighet er 11,2 km/s. Men rådgivningen innen Newtonsk mekanikk har tydeligvis begynt og sluttet med denne ene opplysningen.

I Jules Vernes månereise, som jeg bladde meg storøyd igjennom da den kom i norsk utgave («Reisen rundt månen», Tiden Norsk Forlag, 1950), reiser heltene i ei kanonkule. Ja, du leste riktig. Etter borgerkrigen i USA har Kanonklubben fått mange entusiastiske og dyktige medlemmer. Presidenten i klubben vil bruke denne kompetansen i vitenskapens tjeneste, så han får med seg et par andre entusiaster og samler inn penger til en månekanon. Løpet er 300 meter langt og plasseres i ei sjakt. Eventyrerne forsegles inne i ei hul kanonkule som heises ned og blir skutt ut med et smell som høres over hele Florida. Og sia Jules Verne har skjønt at luftmotstanden vil bremse prosjektilet, må utskytningshastigheten være 16 km/s hvis kanonkula fortsatt skal ha utslipningshastighet når den kommer opp i lufttomt rom.

Nå følger noen regnestykker. Jeg garanterer ikke at jeg har unngått en og annen desimalfeil; sånt har hendt før, så du må gjerne kontrollregne. Først ser jeg på utskytinga:

Et par ligninger fra Newtons mekanikk sier: V = A t, og S = 1/2 * At**2. Her er V hastigheten (16 km/s) ved utløpet av kanonen; S er lik lengden (300 m) på kanonrøret, A er akselerasjonen kanonkula får i kanonrøret, og t er tida det tar å skyte kula ut av kanonen.

Vi finner at t = 0,0375 sekunder, og A er 426.667 m/s**2, Eller omtrent 43.450 ganger tyngdens akselerasjon på jordoverflata. Veier du 80 kg der du står og går, vil du merke at i disse 0,0375 sekundene veier du 3.476 tonn. Det varer ikke lenge, men det er minst 4.345 ganger så mye som du tåler. Det forklarer nok at passasjerene blir svimeslått av utskytinga. I en Newtonsk verden er de flate som pannekaker lenge før de når munningen på kanonen.

Anta likevel at de på mirakuløst vis overlever! De er ute i atmosfæren, hvor de bremses ned fra 16 til 11,2 km/s. Den bevegelsesenergien som blir tapt bli konvertert til varme.

I regnestykket mitt har kanonkula en masse på 100 tonn. Men massen spiller ikke særlig stor rolle, sia den dukker opp på begge sider av likhetstegnet og kan forkortes bort. Anta at disse tonnene hovedsakelig består av stål (dvs jern), som har en spesifikk varmekapasitet på 452 Joules pr kg pr grad K, ifølge tabeller du finner både på nettet og i bøker. De fantes nok på Jules Vernes tid også.

I nedbremsinga taper kanonkula da en bevegelsesenergi på 6,55*10**12 Nm, som tilsvarer det samme i Joules. Anta at halvparten går med til å verme opp luft, og halvparten til å verme opp kanonkula. Da ser vi at kanonkula etter nedbremsing er blitt 7,2*10**4 grader varmere.

Så varm blir den selvfølgelig aldri. Den kommer ikke langt før både farkosten og passasjerene har gått over i gassform. Det er altså en god grunn til at måneraketter nå for tida er godt utstyrt med varmeskjold, som de slipper fra seg etterhvert som de blir skikkelig varme. De beveger seg ikke med sånne hastigheter som Jules Vernes kanonkule før de er godt over atmosfæren heller, og det er nok klokt.

Nå har vennene våre kommet seg ut i rommet, med den unnslipningshastigheten som både og fartøyet deres har fått. De er altså i fritt fall helt til de bremses ned? Nei, ikke hos Jules Verne! Der har de fortsatt en tyngde som blir mindre og mindre, helt til de når punktet der Jorda og Månen trekker på dem med like stor kraft. Der veier de nesten null. Kanonkula har såvidt fart nok til at de begynner å falle mot Månen, og da blir de sakte men sikkert tyngre igjen.

Nok en gang har Jules Verne misforstått Newton. For hvert eneste milligram i kanonkula, passasjerene og lasten deres er jo utsatt for akkurat samme tyngdekraft. De faller altså fritt, og det vil de gjøre helt til kanonkula blir bremset av en medbragt rakett og utsetter passasjerene for en kunstig tyngdekraft. Du har nok lagt merke til at astronautene på romstasjonen svever som snøfnugg rundt i kabinen, enda de befinner seg godt innafor Jordas tyngdefelt: De faller og faller fritt i sin egen og romstasjonens bane. Slik ville Vernes månereisende ha svevd inne i kanonkula også, hvis de og den var kommet så langt.

I Vernes historie reiser kanonkula i bane rundt Månen og blir slengt tilbake mot Jorda. Ingen rakett bremser kanonkula når den faller tilbake mot Jorda. Det er bare atmosfæren som bremser, og igjen ville de ha gått over i gassform lenge før de nådde havoverflata. Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor djupt ned i havet kula faller før den begynner å flyte opp igjen. Men kula er både hul og lufttett, så den flyter opp igjen, og når redningsmannskapene omsider kommer fram, sitter månefarerne og spiller domino.

Verne har dessverre dannet skole for en del seinere guttebokforfattere: Ikke med kanonkula si, men med forestillingen om at du blir lettere og lettere etterhvert som du beveger deg ut fra Jorda. Du gjør ikke det: I fritt fall veier du ingenting før rakettene blir skrudd på.

4: H. G. Wells

Om Verne har skrevet halvparten av vår science fiction-kanon (!), så har H. G. Wells ( https://snl.no/H._G._Wells ) skrevet den andre halvparten. Og når Verne hadde sendt sine helter rundt Månen, kunne ikke Wells være dårligere: Han sendte dem til Månen og lot dem lande. For at de skal kunne reise dit, introduserer han en fantastisk oppfinnelse: Cavoritt, oppfunnet av den ene deltakeren på ekspedisjonen, Cavor. Dette er et stoff som isolerer mot tyngdekraften. Ved å utstyre farkosten sin med vinduer som kan tildekkes med plater av cavoritt, klarer heltene våre å styre den helt til Månen. På vegen oppplever de å være uten tyngde: Rimelig nok, sia de kan isolere seg mot tyngdekraft!

Forholdene på Månen er beskrevet noenlunde realistisk, med perioder av intens kulde som går over i varme når Sola viser seg etter den lange månenatta. Måneboerne er – selvfølgelig, sia dette er Wells – avanserte skapninger som lever i et komplekst, sosialistisk samfunn. De ser ut som kjempestore insekter og har flokker av enorme månekalver som husdyr. Månelandskapet er dødt og goldt i kuldeperioden, men når Sola vsier seg og dampen stiger over de frosne slettene, vokser merkelige planter fram meed stor fart.

Jeg har ikke prøvd å regne på fart og akselerasjon, for med cavoritt kan man få til det man vil. Og det er problemet: Denne oppfinnelsen gir deg mulighet til å bygge alle slags evighetsmaskiner. Én mekanisme er den som frakter denne farkosten til Månen og tilbake igjen uten bruk av energi. En annen (tenkt) mekanisme er følgende enkle: Du legger ei plate cavoritt på bakken. Lufta over den blir vektlaus og stiger til himmels. Det skaper et undertrykk over plata, så vinden blåser fra alle retninger inn mot plata. Vinden frakter mer luft, som også stiger – og så videre. Vindenergien utnyttes av vindkraftverk rundt plata, og slik kan du skaffe deg så mye elektrisk kraft som du måtte ønske deg i all framtid.

Jules Verne skal ha blitt irritert over denne historien, som han oppfattet som etterligning av hans egen månereise. «Vis meg dette stoffet!» skal han ha sagt. Javisst, men Wells kunne jo godt ha svart: «Vis meg denne kanonen!»

5: Otto W. Gail

Endelig en fysiker!

I 1903 publiserte den russiske huslæreren Konstantin Tsjolkovski den klassiske rakettligninga ( https://en.wikipedia.org/wiki/Tsiolkovsky_rocket_equation ) som viser hvilken hastighet en rakett oppnår under ideelle forhold. Den skal visstnok ha vært utledet av William Moore allerede i 1813 (både Newtons bevegelsesligninger og hans differentialregning fantes jo ad også!), men ingen tok noen notis av Moore, og knapt nok av Tsjolkovski. Men så utledet Robert Goddard ( https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_H._Goddard ) og Hermann Oberth ( https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_Oberth ) den samme ligninga, igjen uavhengig av hverandre, og begge to ble aktive forkjempere for romfart.

Romfartsforkjemperne fikk så stor tilslutning til ideene sine at New York Times var nødt til å slå kaldt vatn i blodet på dem: 13. januar 1920 trykte de sin berømte «Nothing to push against»-leder, hvor de hevdet at raketter ikke kunne virke i et vacuum, for der var det ingenting å skyve fra mot. Skribenten hadde nok ikke satt seg særlig godt inn i Newtons bevegelseslover. Først i 2009, etter at opptil flere raketter – deriblant Hitler-Tysklands V2 – hadde beveget seg gjennom rommet, fant de grunn til å trekke tilbake påstanden. ( https://www.popsci.com/military-aviation-amp-space/article/2009-07/new-york-times-nasa-youre-right-rockets-do-work-space/ )

Otto Willi Gail ( https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_Willi_Gail ) var en tysk journalist og forfatter. Han hadde studert fysikk og var en bekjent av Oberth. Diskusjonene deres om romfart inspirerte ham til å skrive både populærvitenskapelige bøker og romaner med romfart som tema. Romanene hans ble så populære at han ble oversatt, bl a til engelsk, og utgitt i USA. Den best kjente av disse romanene var antakelig «Hans Hardts Mondfahrt» fra 1925. Den ble oversatt til norsk også, og fant vegen til gutterommet midt i Vestre fGran («Til månen i rakett», Gyldendals Gode Guttebøker, 1950).

Jeg slukte alt som hadde med romfart å gjøre, og jeg kan ikke huske at Gails fortelling skilte seg ut fra (for eksempel) «Simon Black i himmelrommet» eller bøkene om rom-speideren Kemlo. Men ved gjensyn i dag blir jeg imponeret over hvor godt og realistisk Gail skildret romferden. Han lar (ganske korrekt) et fly bære raketten Wieland (Vølund på norsk!) høgt i atmosfæren, hvoretter rakettmotoren overtar. Han gir nøyaktige beskrivelser av drivstoffet og akselerasjonen, og skildrer presist hvordan romfarerne merker akselerasjonen som økt tyngde. Etter akselerasjonen befinner romfarerne seg i fritt fall, og denne tilstanden gir Gail også en realistisk beskrivelse acv. Idet de nærmer seg Månen, starter ekspedisjonens leder rakettmotoren for å bremse, før han setter Wieland ned på Månen, like mjukt og presist som Armstrong i 1969.

Denne romanen kunne nesten ha vært ei lærebok for tidlig romfart. Djevelen er i detaljene, men jeg klarer ikke å finne noen hull i framstillinga av ferden til Månen, eller av mekanikken rundt akselerasjon og nedbremsing. Romanen er likevel ikke ei kjedelig lærebok; forfatteren klarer hele tida å opprettholde spenning og framdrift i historien, samtidig som han krydrer framstillinga med alle de tekniske detaljene som gjør historien truverdig.

Ekspedisjonens leder er både flink og oppfinnsom, og ikke minst kan han å regne. Det oppstår flere tekniske problemer; da setter han opp noen regnestykker før han gjør akkurat slike tiltak som situasjonen krever. For eksempel: På Månen viser det seg at drivstofftanken har fått lekkasje. Dermed har de ingen mulighet til å komme levende hjem til Jorda. Hans Hardt veit råd: Han bygger et solkraftverk, bruker strømmen til å spalte vatn (de har funne is nede i krateret) og fyller tanken med flytende hydrogen og oksygen. Når Sola skinner på en skyfri himmel hele den lange månedagen, får de drivstoff nok til å komme seg hjem. En ingeniør etter mitt hjerte!

De har likevel ikke riktig så mye drivstoff som de trenger for å lande trygt på Jorda. Men Wieland har en landingsmodul; en lukket gondol med en kjempestor fallskjerm. De går i gondolen og frigjør den fra Wieland. Fallskjernmen folder seg ut når de kommer ned i atmosfæren, og mens Wieland faller rødgløende i havet, splintres og forsvinner, flyter gondolen med månefarerne opp til overflata igjen som en dupp. De blir reddet, men den medbragte journalisten mister alle notatene sine – de fulgte Wieland ned i djupet.

Detaljene fra Månen er så korrekte som det var mulig å få dem, for 99 år sia. De reisende har selvfølgelig romdrakter: En livsfarlig situasjon oppstår når en av dem får en liten rift i romdrakta – da mister han luft og kan omkomme hvis de ikke klarer å tette denne rifta. Det klarer de.

I motsetning til andre romfarere møter de ingen skapninger som minner om mennesker. Derimot dukker det opp en flokk av lange, ormeaktige vesener som kveiler seg rundt dem og bare lar seg drive bort med damp fra ei trykkluftkanne. Beskrivelsen av hvordan de lange, ormeliknende skapningene vrir seg og bukter seg om hverandre likner en forstørret utgave av et ormebol. Jeg mistenker at forfatteren en gang har sett et slikt et og blitt fascinert av det, og så har han forstørret det til et riktig ufyselig bilde av utenomjordiske skapninger.

Summering: Av de fem måneferdene jeg har tatt for meg, er det bare Gails fortelling som virker realistisk og gjennomarbeidet – takket være at han hadde kunnskaper til å gi seg i kast med en så krevende form. Forfattere etter ham har prøvd å skrive like realistisk uten at det går ut over handlinga. Ikke alle har klart det, og ikke alle har tatt seg bryet med å prøve heller.

Om noen amerikansk science fiction-forfatter har lest oversettelsene av fortellingene hans og latt seg inspirere, må det være Robert Heinlein. Større anerkjennelse kan en ikke gi en av de litterære romferdenes viktigste pionerer.

Øyvinds bøker

Jeg har restopplag av noen av bøkene mine, og jeg har IKKE tenkt å slenge dem på dynga. Den nyeste, Elide av Sarande, er tilgjengelig via nettbokhandler eller rett fra forlaget – søk «Elide av Sarande» på nettet. Da finner du flere nettbutikker som selger den. NB: Du finner mange tilbud om feriereiser til Saranda også. Unngå forvekslinger; ferieturen tar lengre tid og er mye dyrere.

Du kan også bestille «Elide av Sarande» fra forfatteren: Vipps 300 kroner til ØKM, 982 65 009, og skriv adressen din i meldingsfeltet! Da sørger jeg for at forlaget sender den til deg. Det kan ta noen dager. Les mer om denne boka lengre nede her.

Dessuten kan du bestille eldre bøker direkte fra meg. Da skriver du  adressen din i meldingsfeltet, og dessuten sender du en SMS til 982 65 009 om HVILKE bøker du vil ha. Du klarer det nok: Først vippse noen kroner, og så sende en SMS. Selvfølgelig kan du sende en forklarende SMS i tillegg. (Og hvis du synes noen av prisene er stive: Jeg betaler portoen, og det er blitt DYRT å sende brev og bøker her i landet!)

Her er noen bøker jeg har på lager:

1: Følge en drøm - innbundet, Aventura 1984. Harry og Roger drar på motorsykkelferie til England for å finne igjen sin tapte ungdom. På vegen må de reise gjennom tid, rom og forskjellige andre dimensjoner for å redde multiverset slik vi kjenner det. Dette er forhistorien til «Kommer aldri levende herfra igjen», som du kan lese gratis på Øyvinds globb: https://kvernvold.blogspot.com/2022/08/kommer-aldri-levende-herfra-igjen-forord.html - Men for å få tak i «Følge en drøm» kan du vippse 250,- kr til 982 65 009. Skriv 1 og deretter adressen din i meldingsfeltet, så går det nok bra, skal du se.

2: 1989 – innbundet, Dreyer 1982. Framtidsfortelling fra en alternativ virkelighet, om forvaltningssamfunnets sammenbrudd allereede i 1989. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

3: Skyld – innbundet, Bladkompaniet 1993. Krim og spenning fra jappetida. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

4: Stjerner over Tharsis – nye fortellinger fra Mars. Heftet. Bok- og magasinforlaget 1995. Science fiction-fortellinger som ikke har rukket å bli foreldet ennå. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

5: Mørke over Dunwich – heftet. Bok- og magasinforlaget 1991. Lovecraftig skrekk i en idyllisk engelsk landsby. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

6: Vindens datter, bjørnens bror – heftet. Bok- og magasinforlaget, 1997. For 40.000 år sia levde neandertal-menneskene spredt i Europa og Nord-Asia. Samtidig vandret flokker av «moderne» mennesker nordover og vestover med kultur og teknologi som gjorde at de kunne utnytte viltet på de store slettene. Et sted i Europa møttes de: To slags mennesker, to kulturer, to verdener. Vipps kr 200,- til 982 65 009.

7: Makt – innbundet. Aventura 1983. For 5.300 år sia ble noen enorme gravmonumenter reist i Boyne-dalen i Irland av «primitive» steinalderfolk. En roman om sivilisasjonens røtter.  Vipps kr 250,- til 982 65 009. 

8: Pålgrims vandring – innbundet. Cappelen 1985. «Sola svartner, jord siger i havet, stjerner kverver av himmel-kvelven. Eimen gøyser, ilden sleiker, loger leiker lukt til himmels.» (Voluspá, v 57.) En roman om klima, Island, kjærlighet og mytologi. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

9: Møt meg i Moolawatana – innbundet, Cappelen 1986. Fortellinger fra Australia, Irland, Alaska, Bjonskauen og andre mytiske steder. Vipps kr 250,- til 982 65 009.

10: Snön på Nix Olympica – NOVA pocket, 1986. Även på svenska! Fortellinger fra Mars. Vipps kr 150,- til 982 65 009.

Og som sagt :

Elide av Sarande - heftet, Kolofon Forlag, 2024. Vipps 300,- til 982 65 009.

Nok en gang: Husk ALLTID din egen adresse i meldingsfeltet når du vippser! Ellers kan det gå riktig galt. Jeg får penga dine, men du får kanskje ikke boka mi. Da blir du sur, og slik kan vi ikke ha det.

Anelsens mangel

Jeg hører svært gjerne på reportasjer med den fortreffelige NRK-journalisten Yama Wolasmal. Han bruker åpenbart mye tid på å sette seg grundig inn i sakene han vil grave seg ned i, og han har en unik bakgrunn for å kunne sette seg inn i konflikter i Midt-Østen. Han trekker ingen konklusjoner: Det overlater han til den observante seer.

For ei tid sia inetrvjuet han en eldre kar i en kibbutz på grensa til Gaza. Mannen virket svært sympatisk; han hadde ingen tydelige motforestillinger mot palestinere. Nå var han tynget av fortvilelsen over et nært familiemedlem som fortsatt sitter fanget som gissel. Han var fortsatt sjokkert over grusomhetene som Hamas og Islamsk Hellig Krig begikk den 7. oktober. Den reaksjonen er det svært lett å forstå.

Mest av alt virket det som om han var sjokkert over fiendskapen fra folk han hadde ansett som gode naboer. Flere ganger kom han tilbake til at han hadde arbeidet på kibbutzen sammen med mange palestinere og lært dem opp i fruktdyrkingsfaget ut fra sin egen kompetanse, samlet gjennom mange tiår. Han hadde aldri ant at disse vennlige arbeidsfolka kunne huse et slikt hat, forklarte han.

Her har vi altså en liberal, velmeinende israeler som prøver å bidra til et godt forhold mellom israelere og palestinere. Han trur at han har bygd gode, menneskelige relasjoner. På alle måter en sympatisk fyr, med holdninger som visstnok er ganske vanlige i kibbutsene nær Gaza. Det er som om han har fått revet bort bakken under sin vennlige livsanskuelse og plutselig stirrer ned i et avgrunnsdjupt høl. En kan forstå ham.

Så tenker jeg: Menneskene som er klemt inne i Gaza er ertterkommere av folk som rømte fra den etniske rensinga i 1948, da israelske militser massakrerte landsbyer og jaget folk fra gard og grunn. Slik utvidet de det territoriet som Israel kontrollerte langt ut over FNs delingskart. 750.000 mennesker ble drevet bort. Flertallet endte i Gaza, og der har de og etterkommerne deres vært sperret inne fra 1948 til i dag. Mens amerikanere, russere og europeere som påberoper seg at deres forfedre bodde der for 1800 år sia flytter «hjem» og bygger landsbyer og kibbutzer, får ingen palestiner vende tilbake til garden og landsbyen som besteforeldrene ble drevet bort fra for 76 år sia.

Men minnet om fordrivelsen, nakba, lever: Det er et nasjonalt traume like djupt og nærværende som israelernes minner om masseutryddelsen. Og et traume blir ikke borte av å bli undertrykt med makt, gang på gang: Tvert imot, det blir et stadig djupere og stadig mer betent sår.

Med ujevne mellomrom har de gjort opprør. Hver gang er de blitt drevet tilbake av en overlegen militærmakt, og de nybygde bygningene deres er blitt bombet enda en gang. Hver gang har forholdstallet mellom antall drepte ligget i størrelsesorden 10 palestinere til 1 israeler. I den nåværende konflikten er det satt en ny standard; nå har forholdstallet passert 35 til 1. Israel har jo rett til å «forsvare» seg.

Ønsket om å vende tilbake til hjemlandet har overlevd i den fordrevne befolkningen. I perioder mellom de voldelige konfliktene har mange kunnet reise inn i Israel som dagarbeidere, kontrollert av israelske soldater som ser til at de er tilbake på plassen sin når kvelden faller på. Slik har de fått lov til å bidra til de nye eiernes velstand, i frukthager og landsbyer som deres egne besteforeldre ble drevet bort fra.

Fra landet bak piggtråden har de kunnet se hvordan hagene har båret stadig mer frukt. I fjor høst kunne de nyte lyden av livslyst og glede på avstand, der de nåværende eierne arrangerte musikkfestival.

Wolasmals intervjuobjekt er nok ikke den eneste liberale israeler som ble sjokkert over hatet og villskapen som fosset fram den 7. oktober. De har ikke ant hva slags følelser som 76 års landsforvisning har fostret. Ett eneste glimt av forståelse for de andres tap og frustrasjon klarte jeg ikke å oppfatte – ikke en gang hos denne sympatiske representanten for det liberale Israel.

«I anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel», står det i Peer Gynt. Fyren med hoven kan regne med god fangst i Gaza og omegn i mange år framover.

Innfør borgerlønn!

 

En stadig større del av befolkningen blir pensjonister. Stadig flere unge faller utafor arbeidslivet på forskjellige måter. Det blir stadig færre igjen til å gå på jobb – og en stadig større andel av arbeidstakerne jobber i trøste-og-bære-yrkene, som også betales av det offentlige. Hvordan skal den stakkars Staten ha råd til alt dette?

Vi må jage flere ut i arbeidslivet. Vusjt, vusjt! Uføre og pensjonister må tilbake på jobb. Vusjt, vusjt! Fram med feiekosten! Her må vi bruke skarpere lut og se med mistankens skjerpede blikk på unnasluntrerne. Ellers går ikke morgendagens samfunn rundt lenger! Da får vi ikke råd til statlige direktører til flere millioner pr stykk, eller byråkrater til langt over millionen. Hvordan skal det gå med landet vårt da?

Det kommer til å gå veldig bra. Her følger litt folkeopplysning:

Oljefondet - «Statens Pensjonsfond Utland», som en lur politiker fant på å kalle det – har i dag en markeedsverdi på 18.553 milliarder kroner. ( https://www.nbim.no/no/oljefondet/markedsverdi/ ) Når regjeringene henter noen milliarder fra dette fondet, stort sett i samsvar med handlingsregelen, så er det slett ikke oljepenger de henter, slik det alltid blir påstått: Det er avkastning fra et fond som har plassert penger rundt omkring i verden i alle slags virksomheter, og som gir avkastning slik gode og veloppdragne investeringer skal gjøre. Grunnen til at dette fondet eksisterer, er at en flink innvandrer fra Irak overbeviste oss om at det er lurt å plassere noe av overskuddet i et fond, når vi driver og pumper verdier opp fra havbunnen. Slik unngikk vi å pumpe overskuddet rett inn i økonomien, pådra oss den hollandske sjuken og gå konk, slik land som blir søkkrike av naturrikdommer bruker å gjøre. Nå sitter fondet investert rundt omkring i verden og blir stadig feitere, helt uavhengig av hva som skjer med oljen. Dermed kan vi fortsette å ta ut «oljepenger» i all evighet, lenge etter at den siste oljebrønnen er plugget igjen.

Jeg er ingen lur investor. Jeg tjente riktignok noen kroner på aksjehandel i den tida da Spetalen sa at nå kan enhver idiot tjene penger på aksjer. Og deretter satte jeg, som den idioten jeg var, det meste av fortjenesten i en livspolise som var knyttet til overprisete IT-aksjer, og på et par år var halvparten borte igjen. Så nå har jeg mine få sparekroner i et vanlig aksjefond.

Norges Bank har sikkert like flinke forvaltere som de flinkeste fondsforvalterne ellers. Jeg har ikke klart å regne ut hvor stor avkastning «oljefondet» har hatt over de siste fem åra, for det er et komplekst regnestykke når det stadig renner ny olje inn på kontoen. Men jeg klarer fint å finne ut hvor stor avkastning forvalterne har pint ut av min egen, beskjedne konto, og det er 11,5 % i året i gjennomsnitt. Og da er jeg helt sikker på at de har holdt litt tilbake til seg sjøl også; forvaltere skal jo også leve, stakkar.

Noen aksjer går til himmels; andre går i null. Jeg sitter fortsatt med aksjer i REC til en verdi av noen tiøringer. Men i det lange løp – hvis du har råd til å vente – går de gjennomsnittlig OPP. Og i snitt gir de alltid større avkastning enn en langsiktig sparekonto i banken.

Oljen under Nordsjøen utgjorde en verdi som tilhørte oss alle. Etterhvert som den ble pumpet opp, ble litt – bare litt! - av denne verdien saltet ned i Oljefondet. Så dette fondet tilhører oss alle, det også. Hvis fondet betaler et utbytte på beskjedne 6 % i året, altså bare litt mer enn på sparekontoen din i Utbyttingsbanken, gir det ei utbetaling på 1.113 milliarder i året.

SSB veit det meste om oss. De sier at i 2023 var vi 4,25 millioner norskinger fra 20 år og oppover ( https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning/artikler/slik-ser-befolkningen-i-norge-ut ). Hvis 1.113 milliarder penger deles likt på 4,25 millioner norskinger, så blir det 262.000 pr snute.

Ei borgerlønn på 262.000 ville gi hver eneste vaksen norsking en økonomisk grunnplanke. Litt mer enn minstepensjonen for enslige; litt mindre enn uførepensjon uten opptjente rettigheter. Den snille Staten regner altså med at dette skal du – såvidt – kunne klare deg på.

Borgerlønn er ikke noe du skal trenge å trygle og be om. Du skal ikke behøve å gjennomgå nedverdigende møter og samtaler, sende skjemaer og dokumenter i evigheter, for å overbevise ansiktslause makthavere om at dette er noe du trenger og har krav på. Borgerlønn får du uten at du må gå til trygderetten først.

Jeg gjentar: Oljefondet er vår felles eiendom, fordi den stammer fra vårt felleseie i form av naturressurser. Hver eneste norsk borger - oljeingeniøren, NAV-direktøren og uteliggeren - har én og bare en aksje i dette fondet, og rett til samme utbytte. Ved 6 % avkastning vil fondet slett ikke bli tappet over tid; historisk har gjennomsnittet vært mye høgere. Hvis ikke verden går under – noe den riktignok fort kan gjøre - , så kommer fondet til å fortsette å legge på seg. (Og hvis verden går under, hjelper det ikke å gå til NAV heller.)

Selvfølgelig vil alle som kan likevel prøve å tjene til sitt daglige brød ved vanlig arbeid: 262.000 i året er ikke akkurat noe å bli feit av, sjøl om det blir justert i takt med fondets videre vekst. For arbeidsfolk blir det en vanlig skattbar inntekt på toppen av annen inntekt. I snitt vil altså minst 40 % av de 6 prosentene i praksis tilfalle Stat og kommune. Men de som ikke har noenting ellers vil få et eksistensminimum uten å trygle og be. De som sitter så trangt i det at de bare nesten klarer seg vil også få det romsligere.

Det blir ikke færre arbeidstakere fordi om de vanskeligst stille får det litt lettere. Riktignok sparer vi inn noen funksjonærer som bruker arbeidstida på noe så uproduktivt som å skille mellom verdige og uverdige trengende. Og sia maskinene tar unna stadig mer av det arbeidet vi har brukt å trenge folk til, kommer vi i all overskuelig framtid til å ha nok arbeidsfolk til de viktige oppgavene.

Krev borgerlønn nå! Det er din rett: Du eier 1/4.250.000 av de verdiene som sitter spredt rundt på verdens børser. Da har du rett til din del av avkastningen også.

Og takket være en syrisk innvandrer har landet råd til å innføre borgerlønn.