I et hierarkisk samfunn gjelder det en naturlov som bestemmer hvordan fellesgodene skal fordeles: Jo kortere avstand du har til makta, jo større del av godene får du. Jo kortere avstand til grautfatet, jo mer graut får du i bollen. - I mange afrikanske land er det en selvfølge at hvis du får en maktposisjon med tilgang til offentlige midler, så bruker du en del av disse midlene til å berike landsbyen din og slektningene dine. «Korrupsjon» heter det når det foregår i Afrika. I Norge heter det nettverksbygging.
I Norge roser vi oss av at vi har et egalitært samfunn. Slik skal det fortsatt være, ifølge valgtalene. En grunnleggende norsk verdi er fortsatt at «alle skal med». (I hvert fall nesten alle.)
Det er antakelig riktig at Norge er mer egalitært enn omtrent alle land vi kan sammenlikne oss med. Men også det norske samfunnet blir stadig mer hierarkisk. Den utviklinga er svært tydelig hvis man ser på hvordan lønnsforskjellene utvikler seg. Sagt kort: Sjefene forsyner seg stadig grådigere og med større selvfølgelighet. I store, halvstatlige selskaper beriker direktørene seg uten synlige hemninger av vår felles formue: Se «Det norske kleptokratiet» ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/det-norske-kleptokratiet.html ). Begrunnelsen er alltid: «Vi må betale det det koster å få dyktige ledere.» Følgelig blir sjefene noen millioner kroner flinkere for hvert år som går.
Tilsvarende utvikling, i litt mindre format, ser en i det offentlige: Skoledirektørene i Oslo sitter atskillig nærmere skolebyråden enn norsklæreren, og får følgelig en mye mer spenstig lønnsvekst. På samme vis skyter lønningene til rådmennene i alle landets kommuner fart, sammenliknet med lønna til læreren, hjelpepleieren eller hjemmehjelpa. («Kommunedirektører», heter det visstnok nå, etter regelverket i liksom-likestillingen som herjer i kommunene. Men jeg skriver «rådmann» så mye jeg vil og så lenge det ennå er lov!) - I kommunen er alle på samme lag. Men det blir stadig mer strekk i laget.
Nettverket av stadig flinkere og dyrere direktører har også spredt seg til medlemsorganisasjoner som egentlig skal være basert på likestilling og solidaritet, altså den såkalte samvirkebevegelsen. For ei tid sia ble det dokumentert at de åtte områdedirektørene i COOP hadde lønn som kunne sammenliknes med direktørlønn i oljebransjen. ( https://www.nettavisen.no/okonomi/her-er-coop-toppenes-monster-lonninger/s/12-95-3424103517 ) Best betalt var sjefen for COOP Midt-Norge med 11,2 millioner; deretter fulgte sjefen for COOP Øst med 8,8. I tillegg kommer generøse pensjoner og sluttpakker hvis de av en eller annen grunn må gi seg. Ingen av de åtte hadde lønn under 2 millioner.
Nettstedet «Smarte penger» ( https://www.smartepenger.no/ ) har beregnet gjennomsnittslønn for fulltidsjobb i Norge de siste 30 år. Ifølge deres tabeller har dette gjennomsnittet økt med 52 % fra 2007 til 2019. COOP-direktører har hatt en litt annen lønnsutvikling: I 2007 tjente den best betalte av dem 1,8 millioner, som sikkert også var til å leve av. Men i 2019 tjente altså den best betalte 11,2 millioner. Det tilsvarer en vekst på 522 %! Direktørene må være blitt nesten ufattelig mye flinkere på bare 12 år. Hvordan kunne butikken i det hele tatt gå rundt i 2007?
Nyss har det vært oppstuss rundt en annen gigant tuftet på medlemsfordeler og fellesskap, nemlig OBOS. Der ble toppsjefen i 2020 begunstiget med 4,6 millioner i samlet lønn. Det er verdt å merke seg at oppnådd bonus utgjør over 800.000. Målet som resulterte i en så feit bonus var overskuddet. Det setter unektelig selskapets (lukrative) salg av utleieboliger i et helt nytt lys: Hvis disse leilighetene var blitt solgt til sjølkost til medlemmer, kunne overskuddet, og dermed bonusen, fort ha blitt ansless!
OBOS-sjefen har dessuten en direksjon. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mye den kostet i fjor, men i 2018 hadde også disse direktørene til salt på egget. ( https://finansavisen.no/nyheter/boers-finans/2019/04/saa-mange-millioner-fikk-obos-sjefen-i-loenn ) Jeg klarer ikke helt å forestille meg at de har gått særlig mye ned i lønn etter det.
Vi kan fastslå: Det er ikke bare halvstatlige selskaper som har mekanismer for at ledelsene skal kunne grafse til seg av fellespotten. Det samme skjer i bedrifter som er bygd på samvirketanken, hvor overskuddet og fordelene skulle gå til medlemmene. Hvorfor har dette skjedd?
Dette har skjedd fordi slike bedrifter sakte men sikkert også er blitt del av nettverket av direktører og styreledere. Også disse styrerommene er blitt sauset inn i ideologien om hvor ufattelig verdifulle de dyktige lederne er. Derfor må de lønnes, og lønnes, og lønnes. (Og de dyktige lederne, de slumper i ni av ti tilfeller til å være folk vi kjenner; folk som likner på oss, og som en gang kommer til å sitte i våre styrer.)
Overskuddet i en virksomhet skapes av hele organisasjonen. Men når overskuddet er skapt, skal det fordeles, og det blir gjort av dem som har makt til det – det vil si ledelsen. Når ledelsen stort sett bare omgås andre ledelser som snakker om hvor viktig det er å ha dyktige ledelser, bygger de seg en sjølforståelse som gjør det helt naturlig å berike seg. Hva skulle vitsen med en maktposisjon ellers være?
Gjennom forskjellige medlemskort har jeg også noen ørsmå maktposisjoner. Og nå bruker jeg nok medlemskortet i COOP litt sjeldnere enn før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar