Bloomberg er en kunnskapsbedrift som leverer statistikker, analyser og prognoser til finansielle institusjoner og andre virksomheter. Blant mye annet lager de nå for tida en månedlig oversikt over hvilke land som har klart seg best gjennom pandemien. De baserer seg på 15 forskjellige kriterier, deriblant motstandsevne, helsevern, vaksinering, total dødelighet og framgang i gjenåpning av samfunnet. I deres oversikt fra juli i år havner Norge på førsteplass, med Sveits og New Zealand på de neste plassene.
Du kan sikkert være uenig i denne plasseringa. Da får du være uenig i kriteriene, og ikke bare synse i veg etter tykkje og teft. For min del har jeg hele tida meint at det viktigste (men selvfølgelig ikke det eneste) kriteriet må være hvor mange liv man sparer. Jeg har registrert at mange i de skravlende klasser legger større vekt på helt andre ting: Helgeturer til landstedet i Sverige; ubehaget ved å bruke munnbind; retten til ubegrenset fredagsfyll. En profilert finanssynser fastslo at når hun ikke kunne reise på hytta i en periode, var det et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Andre synsere har meint at restriksjoner på møtevirksomhet setter både ytringsfriheten og demokratiet i alvorlig fare, og i selskapslivet såvel som i NRKs kulturprogrammer går mange rundt med et ubendig behov for å fly rundt og klemme både ghu og Hermann.
All denne survinga blant synsere har fått meg til å lure på hva slags persilleblader vi er blitt med alle våre privilegier her i bortskjemt-landet, når folk på ramme alvor ytrer seg som om kløen i egen navle er viktigere enn menneskeliv. Noen midlertidige begrensninger gjør visstnok at «vi er fratatt alt som gjør livet verdt å leve», som en av disse synserne skrev, fordi han ikke kunne rangle som vanlig med kompisene sine på stampuben eller dra på shopping til London. Likevel har jeg sett at han skriver trøstig videre. Så han tok altså ikke konsekvensen av at livet ikke var verdt å leve.
En dag kan vi bli utsatt for en ekte eksistensiell krise: En koronavariant som både er mye mer smittsom og mye mer dødelig enn alfa, beta, gamma og delta tilsammen; en kjempestor meteor midt i planeten; en supervulkan ett eller annet sted på kloden. (Det store utbruddet i Yellowstone er allerede kraftig forsinket.) Hvordan skal vi overleve en sånn katastrofe, vi som knapt kan overleve noen måner på hjemmekontor eller en påtvungen Norgesferie?
Jeg heier på ordentlige analyser som bygger på tall, ikke bare på privat synsing. Og det aller viktigste tallet er altså, i boka mi, antall døde. Etter internasjonal statistikk er det i skrivende stund 4,388 millioner koronadøde i verden. (Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ .) Vi veit at i folkerike land – India, Russland, omtrent hele Afrika, store deler av Asia og Latin-Amerika – er det stor grad av underrapportering. Mange steder av politiske grunner: Nigeria, Zimbabwe, Venezuela, Afghanistan ligger liksom på nivå med Norge i antall døde pr. million? I Russland var det lenge politisk risikabelt å rapportere alt for stor spredning; i India dør de fleste av urapporterte årsaker – så en kan trygt anta at det relle tallet har passert 10 millioner.
Men i noen land, herunder Norge, EU og Storbritannia, fungerer den delen av helsevesenet som registrerer dødsårsaker. Her følger noen flere tall: USA 638.000 døde (1.917 per million innbyggere); Brasil 569.000 døde (2.658 pr million); Storbritannia 130.000 døde (1.918 pr million)... I Norden: Sverige 14.622 døde (1.438 pr million); Danmark 2.562 døde (441 pr million); Finland 995 døde (179 pr million). Og Norge, da: 809 døde; 148 pr million innbyggere. Mindre enn Finland; mye mindre enn Danmark; en tiendedel av Sverige. Alt sett i forhold til folketallet.
Nørges dødstall er ikke helt enestående: New Zealand er bedre; Kina er mye bedre. I begge disse landene, særlig i Kina, har det vært gjennomført tiltak som ville ha vært utålelige for svært mange mennesker her i landet, ikke bare for sutrekoppene. Så analysen fra Bloomberg tar hensyn til flere faktorer, deriblant hvor langt landet er kommet i vaksinering. Derfor befant USA seg tidligere helt i toppen, takket være det agressive vaksineringsprogrammet til Biden-administrasjonen. Nå detter USA på lista, for nå stanger Biden & Co mot politisk og irrasjonell vaksinemotstand, samtidig som smittetallene stiger. Israel har fått lovord for å ha kommet svært langt med vaksinering, men nå stiger smittetallene der også. Og antall døde pr. million er oppe i 718 pr million innbyggere, altså nesten 5 ganger Norges tall.
Så trass i ustanselig kritikk fra kverulanter og synsere kan vi være svært godt fornøyd med måten styresmaktene – både fagmyndighetene og regjeringen – har handtert pandemien på. Men ikke bare de. For om ikke Bloomberg var nok, så er det nettopp kommet en stor amerikansk undersøkelse av hvor godt helsetjenesten fungerer i 11 høginntektsland: USA, Storbritannia, Sveits, Sverige, Norge, New Zealand, Nederland, Tyskland, Frankrike, Canada og Australia. ( https://www.commonwealthfund.org/publications/fund-reports/2021/aug/mirror-mirror-2021-reflecting-poorly ) Undersøkelsen bygger på en mengde måltall fordelt på fem kategorier: Tilgang til helsetjenester, Tjenesteprosessen, Administrativ effektivitet, Likebehandling og Resultat av behandling.
Undersøkelsen viser at USA – kanskje til forbløffelse for amerikanerne, men ikke for noen andre – har de overlegent dyreste og dårligste helsetjenestene av alle 11 land. Men hvilket land kom klart best ut i denne undersøkelsen? Norge.
Så: Norge fikk en inngang til pandemien som mange land kunne misunne oss, takket være resolutte tiltak i starten, da myndighetene måtte ta beslutninger på et svært usikkert grunnlag. De fleste vi kan sammenlikne oss med famlet og fomlet så lenge at pandemien rakk å spre seg vidt og bredt i hele samfunnet: I Storbritannia som i Sverige viste det seg omtrent umulig å få kaviaren tilbake på tuben igjen når den først var ute. Deretter har tiltakene vært justert fortløpende – under stadig press, både fra sutrepomper og fra alle slags særinteresser – på en måte som har virket balansert og godt tilpasset situasjonen. Vi har dessuten hatt kommunikatorer – faglige og politiske – som har forklart og begrunnet tiltak på en begripelig måte, sånn at de stort sett er blitt forstått, akseptert og etterlevd av allmennheten.
Detaljer kan diskuteres og kritiseres, men i det store bildet har Norge handtert situasjonen bedre enn noe land det er rimelig å sammenlikne oss med. (Og da meiner jeg det er helt urimelig å sammenlikne oss med øylandet New Zealand eller det totalitære diktaturet Kina.) Men dessuten har vi hatt det beste utgangspunktet vi kunne ha for å handtere en så omfattende trussel mot liv og helse – nemlig et helsevesen som, i hvert fall akkurat nå, framstår som best i verden. Det gjelder både de fagfolka som har jobben med å levere helsetjenester; sjukepleiere, leger og andre ansatte i helsesinstitusjonene, og måten arbeidet organiseres og styres på.
Så kan du måpe og riste på hodet så mye du vil: Sjøl om tingene alltid kan gjøres enda mye bedre, er vi altså milevis borte fra den elendigheten som beskrives når det sutres over helsevesenets utilstrekkelighet. Kanskje kritikken av og til heller kan ta utgangspunkt i hvor godt helsevesenet faktisk fungerer, og rettes inn mot enkelte punkter eller områder der den kan bli enda bedre? Slik kritikk kan jo faktisk bli konstruktiv, ikke bare surmaget og urimelig.
Seinere kommer jeg til å meine en del om forskjellige (bort)forklaringer på hvorfor det egentlig har gått utrulig bra her i landet (hittil!). Men akkurat nå synes jeg det er grunn til å reflektere litt over at uavhengige, internasjonale undersøkelser fastslår at vi er best i verden, både i handtering av Covid-19 og i helsestell generelt. Det kan da ikke bare skyldes flaks, trur du vel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar