Per Arne Bjørkum skriver i «Aftenposten» den 27. august: «Betyr økt luftfuktighet mer for temperaturen enn CO2?»
I fysikken er det godt kjent at vanndamp er en kraftig drivhusgass. Bjørkum slår altså inn åpne dører når han fastslår at vanndamp spiller en viktig rolle i klimaendringene. Disse dørene har vært åpne ganske lenge; sammenhengen er beskrevet og beregnet av Svante Arrhenius i hans banebrytende arbeid «On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature on the Ground», publisert i «Philosophical Magazine and Journal of Science» i april 1896. Arrhenius påpeker at oppvarming på grunn av CO2 fører til mer vanndamp, noe som i sin tur gir ytterligere oppvarming. Av hans svært detaljerte beregninger framgår det at temperaturøkningen på grunn av denne kombinerte virkningen vil være ca 5 grader C dersom atmosfærens CO2-innhold blir doblet. (Litt mer på 70 grader nord; litt mindre ved ekvator.) Dette tallet, ca 5 grader C, utgjør altså den første beregningen av klimafølsomheten.
Saken er jo at når det blir varmere, blir det mer vanndamp i atmosfæren. For eksempel: Når gjennomsnittstemperaturen har økt med 1 grad C, inneholder atmosfæren 7 % mer vanndamp enn den gjorde før temperaturøkningen, og disse 7 prosentene har gitt et større bidrag til økningen enn CO2. Denne virkningen er uavhengig av hva som var den primære årsaken til temperaturøkningen – CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Vanndamp virker som en multiplikator ved temperaturendringer. Dette har klimaforskningen altså vært kjent med i 125 år, og alle klimaberegninger og -modeller tar hensyn til det.
En av svært få seriøse forskere som framstår som klimaskeptiker, Roy Spencer, skriver at de fleste klimaforskere er enige om at følsomheten for CO2 aleine – altså uten effekten fra vanndamp – er ca 1 grad C. Dette er ikke kontroversielt i det hele tatt, skriver han. Men så hevder han at økt skydannelse opphever denne multiplikatorvirkningen, ved at albedo – refleksjon av solstråling - øker.
Spencer står svært aleine om denne oppfatningen. Noen enkle regnestykker viser at albedo må øke ganske mye for at det skal oppheve virkningen av 7 % mer vanndamp. Økt skydekke fører dessuten også til økt refleksjon av stråling ned mot jordoverflata igjen, noe Spencer ikke tar hensyn til. De klimaendringene vi observerer bidrar ikke til å styrke argumentet hans, for å si det forsiktig.
En studie av klimadata gjennom de siste 22.000 år konkluderer med en klimafølsomhet på ca 3,5 grader. Det betyr i praksis at når temperaturen øker med 1 grad på grunn av CO2 aleine, så øker den med ytterligere 2,5 grader på grunn av økt vanndamp.
Grunnen til at forskningen sjelden legger vekt på virkningen fra vanndamp, er at vanndamp aldri er den primære årsaken. Og i de endringene som pågår nå, er det utvilsomt CO2 som er primærårsaken. CO2-utslippene kan vi gjøre noe med. Fordamping, derimot, er en uunngåelig følge når CO2-mengden øker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar