Aftenposten trykkes ikke med blysats lenger

 I tidenes morgen var jeg redaktør i studentorganet «Under Dusken». (Noe skulle jeg jo fylle livet mitt med mens jeg slepte meg gjennom studiene.¹) Ved avsluttet redaksjon – langt på siste natt før tidsfristen – trasket jeg gjennom Trondheims gater, ned til avisen «Nidaros», og slapp konvolutten med de ferdigskrevne og uttegnete arkene ned i postinntaket til setteriet. Dagen etter gikk jeg tilbake, opp i setteriet, og fulgte med mens de flinke typografene formet spaltene på fortreffelig faglig vis i blysats. Av og til «forbedret» jeg enkelte tekster mens jeg satt der, fristilt fra den løpende kvalitetskontroll som øvrige og ivrige redaksjonsmedlemmer ellers utførte på skriveriene mine. Da kunne tankene mine gå til Dostojevskij, som også satt i avisens setteri og skrev mens kreditorene ventet som grådige ulver ved porten. (Riktignok skrev han nye avsnitt til «Brødrene Karamasov», mens jeg skrev nye, sinte innlegg mot Sos. Stud., og ingen kreditorer ventet utafor – jeg hadde jo både Statens Lånekasse og Foreldrebanken i ryggen.)

Ikke ett vondt ord om typografene i «Nidaros»: Jeg fikk stor respekt for faget og kompetansen deres mens jeg satt i lokalene og fulgte arbeidet. Men forbundet deres kunne, med sitt monopol på et uunnværlig produksjonsledd, holde avisene som gisler for lønnskrav og arbeidsbetingelser som var utenkelige på andre arbeidsplasser. Etterhvert presset ny teknologi seg på, med offset-trykk og filmtrykk, men fortsatt hadde typografene monopol på det avgjørende leddet – utforming av avissidene. I «Aftenposten», for eksempel, var rutinen lenge slik at journalistene skrev sine stykker på skjerm. Så skrev de ut teksten og leverte den på papir til typografene, som tastet den inn på nytt. En journalist kunne bare våge å nærme seg denne delen av prosessen! Dobbeltarbeidet fortsatte i år etter år, fordi typografene kunne lamme hele produksjonen på forskjellige måter. Dette kunne fortsette så lenge avisen tross alt tjente gode penger. Aftenpostens Grafiske Klubb hadde på sitt beste 322 medlemmer, ifølge DN-journalistene Gjernes og Nordahl. («Avis på trått papir», DN 01.12.01.)

Så kom det trangere tider, ny ledelse, sluttpakker og konflikt – som avisen til sjuende og slutt vant. I dag sitter det ingen og skriver inn tekstene på nytt, basert på utskrifter som journalistene har levert.

Typografene hadde et monopol som satte dem i stand til å holde strupetak på arbeidsgiverne. Men i det lange løp kunne de ikke forsvare privilegiene sine i kampen mot ny teknologi.

I dag streiker flygelederne i Norge. Ifølge arbeidsgiverforeningen Spekter har de sagt nei til en lønnsøkning på 62.000, på toppen av en gjennomsnittlig inntekt på 1.658.755,-. ( https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/19032509/flygelederforeningen-med-uforstaelig-streik-pa-avinors-flyplasser?publisherId=89834&lang=no )

Riktignok utfører en flygeleder et svært viktig arbeid, basert på en spesialisert utdannelse. Det samme gjør en sjukepleier. Men i motsetning til sjukepleieren har flygelederen et arbeidsmonopol. Derfor kan flygelederne stille omtrent så ublu krav som de vil.

Samtidig sager de over den greina de sitter på. For - også i motsetning til sjukepleieren – utfører flygelederen et arbeid som i sin helhet kan utføres av kunstig intelligens en dag. Og den dagen rykker nærmere for hver eneste ekstra måneslønn som foreningen deres presser ut av lønnssitronen.

Det kommer til å bli spetakkel, streiker og langvarige kamper for hvert trinn av ny teknologi som blir innført, selvfølgelig. Flygelederne vil fortsette med manuell kompetanse så lenge de bare kan. Men til slutt vinner økonomien, slik den alltid gjør.

Aftenposten trykkes ikke lenger med blysats. Flytrafikken kommer heller ikke til å bli ledet med blysats i det lange løp.

Imens kan du grue deg til den dagen Rørleggerforbundet oppdager hvilken monopolmakt de har.

1«Synes livet fullt av motgang, synes dagen trist og grå // Det kan aldri bli så ille som den gang på NTH // Fire år på harde benker der du døste likeglad // mens de visne professorer tygde drøv på Gud vet hva // Trondhjemstiden, gamle venn, gid den aldri kom igjen // det var pengemangel, hybelnød og slit hvor du kom hen // og den by hvorom man sa var studentertidens stad // ga deg gnagsår på din hjerne som du aldri kommer fra.» (Mel. «Mandalay»; les mer av «Den gledesløse by» i «Smørekoppen».)