Skumring midt på dagen

 

Solformørkelsen i går ble en skuffelse. Her i Vestre Gran kunne vi bare se den på fjernsynet. Et tjukt skylag hadde lagt seg til rette foran Sola. Jeg hadde forberedt meg med dobbelt lag svart film, men det var fullstendig bortkastet. - Da formørkelsen ifølge fjernsynets solformørkelsesreporter nådde sitt maksimum, var skylaget ekstra tett, og under høydeøvelsen i tikamp var det en anelse mørkere enn normalt. Solformørkelsesturistene på Island hadde mye større utbytte av hendelsen, etter reportasjen å dømme.

Derimot var det klarvær her i bygda den 30. juni 1954, den foreløpig siste gangen en total solformørkelse var synlig over fastlands-Norge. Jeg hadde forberedt meg enda grundigere den gangen, med sotet vindusglass og tidstabeller. Jeg hadde lest meg grundig opp på måner og planeter i «Verden og vi». Dessuten hadde jeg lest «Rød planet» (Heinlein) og «På tokt i verdensrommet» (Lõnnerstrand), så jeg visste at det var mye rart ute i verdensrommet.

Formørkelsen var fin å se på gjennom det sotete glasset, og koronaen var fantastisk. Jeg prøvde å forestille meg hvor lange disse ildtungene ut fra Sola kunne være, sia de var synlige over en avstand på 150 millioner kilometer. Men geometrikunnskapene rakk ikke langt nok til at jeg kunne gjennomføre dét regnestykket.

Men det merkeligste hendte da formørkelsen var på sitt maksimum, det vil si da Sola var helt borte: Det ble helt stille.

Det var en fin sommerdag. Det plystret og kaklet, det sang og det fløytet, i skauen og i hagen og på åkrene: Svarttrost. Stær. Linerle. Spurv. Fluesnapper, bokfink, sisik, vipe – og en hærskare andre. På en sånn dag var det full konsert fra morgen til kveld. Unntatt da Sola forsvant, da vi opplevde skumring midt på dagen.

Nå er det permanent skumring. Ikke med hensyn til lysstyrke, men med hensyn til lyd. Hadde vi hatt en total solformørkelse på en strålende sommerdag i år, ville vi ikke ha lagt merke til at konserten ble helt stille, for det er ingen konsert. Sommerdagen er blitt permanent taus – like taus som under solformørkelsen i 1954.

Unntatt bilduren, selvfølgelig. Den stilner ikke; den har økt på. For femti år sia måtte jeg vaske bort insektene fra bilruta etter hver biltur mellom Nittedal og Vestre Gran. Nå kjører jeg stadig mellom Oslo og Vestre Gran uten å få så mye som en mygg på ruta.

I løpet av levetida mi har du og jeg og naboene våre klart å utrydde mesteparten av det dyrelivet vi er avhengige av. Utryddelsen fortsetter, og alt tyder på at vi kommer til å fortsette til hver eneste flue og hver eneste spurv er borte.

Men rett skal være rett: Jeg var på Rånåsen i går, og der fikk jeg se ei humle.