Tchaikovsky over stokk og stein - på autopilot

 

En av Norges mest underkjente forfattere, Mikkjel Fønhus, nektet å bruke skrivemaskin. «Den hakker sund tankene mine,» sa han. Så hvert eneste år fra debuten med «Skoggangsmand» leverte han et gjennomarbeidet, handskrevet manuskript. Etter hans død viste det seg at han hadde liggende like mange slike manuskripter som dem han hadde gitt ut mens han levde.¹

Adrian Tchaikovsky (en tidligere æresgjest på Norcon) er en ypperlig forfatter. Se f eks omtaler her https://kvernvold.blogspot.com/2024/09/to-resgjester-og-to-romaner-ei.html og her https://kvernvold.blogspot.com/2026/06/storartet-spenningsroman-om-tanker-og.html . I motsetning til Fønhus har han ikke noe problem med tastaturer. Jeg ser for meg at han behersker touch til fullkommenhet, og at fingrene hans danser over tastaturet. Jeg trur også at han har verktøy som varsler skrivefeil, inkonsistenser, gjentagelser, floskler og klisjeer – effektiviseringsverktøy som hjelper ham å strømlinjeforme teksten uten at han trenger å bruke mye tid på det. Jeg ser ingen annen forklaring på at han kan holde en så høg produksjon, og likevel holde et nivå som både er lesverdig og lettlest. For prosaen hans er verken glatt eller platt. Tvert imot er den levende, innfallsrik og original. Den driver dessuten fortellingene hans framover, sjøl i stillestående partier som ville ha blitt kjedelige hos en mindre dreven handverker.

Dette var skrytet. Innvendingene kommer seinere.

Tchaikovskys mammutroman av i år, «Children of Strife», utgjør på en måte et sammendrag av hans prisbelønte «Children of Time»-trilogi. Hans framtidsunivers ser slik ut: En ekspedisjon fra Jorda, ledet av Avrana Kern, har reist ut i galaksen for å finne planeter som kan terraformes og gi rom for jordisk liv. Kerns stjerneskip frakter med seg de livsformene som skal bebo slike verdener. Særlig én verden egner seg godt for hennes formål. Hun har satt seg i hodet at apekattene som hun trur hun har sluppet laus på denne planeten skal utvikle seg til en bedre versjon av menneskeheten enn den som naturen har frambragt. For å få fart på evolusjonen til disse apekattene slipper hun ut et spesialkonstruert nanovirus som skal styrke apekattenes kognitive evner. Det hun ikke veit, er at apekattene hennes aldri fikk fotfeste på denne planeten; derimot har nanoviruset spredt seg til andre dyr – deriblant edderkopper, krepsdyr og maur. Disse artene får et kraftig spark i baken og setter i gang med sivilisasjonsbygging.

I et annet stjernesystem har en annen terraformer, Disra Senkovi, brukt det samme viruset til å sette i gang sivilisasjonsbygging blant blekkspruter. En tredje terraformer, Erma Lante, har funnet en verden med det første utenomjordiske livet som menneskene har møtt. Der finnes det en koloni mikrober med en kollektiv bevissthet, og en biologi som gjør at de kan lagre ervervet kunnskap i sine egne celler.² Disse intelligente mikrobene koloniserer og sprer seg med mennesker som verter. Etterhvert finner de flere skapninger de kan kolonisere, deriblant Senkovis gløgge blekkspruter.

Mens Kern holder på med sitt³, er Jorda blitt så godt som ubeboelig etter en forferdelig krig. I aller siste lita har en liten flokk allmektige oligarker, ledet av den motbydelige Gerey Hartmand, bygd et stjerneskip som legger ut for å finne planeter der de kan etablere seg som guder, slik de er vant til hjemme på Jorda. De infiserer verdener, gjennomfører simuleringer som verken de eller leseren klarer å skille fra virkeligheten, og fyller ekte eller simulerte verdener med sine egne former for ondskap, der de utgjør et panteon i evig konkurranse og etterhvert kamp mot hverandre.

Kern oppdager omsider at evolusjonen på planeten hennes slett ikke har frambragt en overlegen menneskelig kultur: Den har frambragt en kultur av edderkopper, som bl a bruker maursamfunn til å utføre store og kompliserte beregninger. Kern tvinges på flukt og laster seg opp som en digital personlighet i sin egen satellitt. Denne kopien laster opp flere mer eller mindre fullstendige kopier av seg sjøl, til hjelp for romfarere (edderkopper og andre) som bygger en galaktisk felleskultur.

På Jorda har menneskeheten såvidt overlevd. Menneskene skraper sammen rester av den gamle romferdsteknologien og bygger stjerneskip som frakter titusenvis av flyktninger ut i galaksen, i håp om å finne planeter som er terraformet, eller som er beboelige uten terraforming. At disse skipene bærer navn som Nergal⁴ og Marduk⁵ gir kanskje frampek om hva slags roller de skal spille i konfliktene ute i galaksen.

For konflikter oppstår. De utkjempes dessuten lettere fordi blekksprutforskerne har klart å lage romskip som tillater «overlyshastighet i et relativistisk univers»⁶. Klimaks utkjempes på verdenen Imir, der en tidligere ukjent sivilisasjon har etterlatt seg simulerte virkeligheter inne i simulerte virkeligheter. Der har halvgudene – Hartmand & Co – lastet sine egne personligheter opp i biologien, slik som Kern har lastet seg opp digitalt. Det gis inga forklaring på hvordan slik biologisk opplasting foregår praksis. De opplastete oligarkene manifesterer seg i alle slags dødelige og ondsinnete skapninger, og det kreves omfattende innsats fra personer vi sympatiserer med – edderkopparet Portifabian, krepsen Cato, den digitale Kern og flere – å stå opp mot dævelskapen. Til alt hell er også menneskene blitt infisert av sitt eget nanovirus, slik at de framstår som en slags Mennesker 2.0, mye gløggere og greiere enn den gamle versjonen.

Dette er altså romopera med kosmiske byggeklosser. Tchaikovsky på turbo. Nå kommer innvendingene:

Evolusjonen funker ikke i samsvar med grunnideen i denne enorme historien, nemlig at hvis en skapning blir genetisk forbedret, så vil etterkommerne automatisk og uunngåelig bli stadig gløggere og skape sivilisasjoner. Evolusjonen virker tvert imot slik at hvis ei forbedring⁷ ikke gjør at du får flere levedyktige og fruktbare etterkommere her og nå, så forsvinner den fra artens genetiske vaffelrøre gjennom helt naturlig utvalg. Det er ingen naturlov som sier at hvis en art blir litt gløggere, så utvikler den seg automatisk i retning av kultur, sivilisasjon, teknologi. Tvert imot: Slikt har hendt én eneste gang i vår egen verdens historie, og vi strever fortsatt med å skjønne hvorfor det har skjedd med bare denne ene arten.⁸ Bonoboer, kråker og delfiner har ikke skapt noen sivilisasjon, sjøl om det sikkert har dukket opp ekstra gløgge individer av og til⁹.

I bunnen for forestillingen om artenes uavvendelige framgang og forbedring ligger den seinvictorianske forestillingen om «framskritt» som fortsatt gjennomsyrer kulturen og begrepsverdenen vår.¹⁰ Naturen, derimot, har ingen planer eller forestillinger om framskritt. Den driver bare med tilfeldige endringer, og de fleste sånne endringer blir raskt sortert bort av naturlig utvalg.

Så er det denne forestillingen om «samtidighet». Som utallige science fiction-forfattere fra Isaac Asimov og framover framstiller Tchaikovsky galaksen omtrent som en uendelig prærie med små landsbyer tilfeldig strødd utover. Det er langt mellom landsbyene, men reiser du fort nok kan du reise att og fram mellom dem, og tida er den samme overalt. Den måles likt i alle landsbyer også, nemlig i «år».¹¹

I det virkelige, Einsteinske univers er det ikke slik. Et eksempel til belysning: Med en konstant akselerasjon på 1G (altså lik tyngdens akselerasjon på Jorda) kan du reise tvers gjennom galaksen og tilbake igjen på 44 år. Det vil si, DU er blitt 44 år eldre og klokere. Jorda du forlot og alle menneskene der er derimot blitt 200.000 år eldre mens du var ute på tur. Men tru ikke på mine regnestykker; tru heller på kvalitetssikrete beregninger her: https://www.overvieweffekt.com/tools/relativistic-travel-calculator?fbclid=IwY2xjawUbhXFwZG9mAWV4dG4DYWVtAjEwAGJyaWQRMHU0bkJpTkFmT3NsQ2gxdWdzcnRjBmFwcF9pZBAyMjIwMzkxNzg4MjAwODkyAAEegrmAsh0eCQFlxZwwTBwITMVpoO3nLcMdWwYOR1jFHpm562QJ-DSlYgMh5wQ_aem_Ocj2K6q27Z3WJAWG_0UhdQ

Tchaikovsky prøver å slippe unna med ei vag formulering om overlyshastighet i et relativistisk univers. Jeg vil advare sterkt mot en sånn metode: Tru meg, jeg har prøvd å få den til å virke, og jeg har alltid endt opp med regnestykker som krever uendelig mye energi og forflytting i imaginær tid – i verste fall negativ tid. Den ene forfatteren etter den andre har prøvd å få til sånne hastigheter ved hjelp av «ormehull» i romtida, eller ved – i tidligere bøker av Tchaikovsky - reiser gjennom «unspace». Men jeg advarer: Hvis du reiser att og fram raskere enn lyset, så risikerer du i Einsteins univers å komme hjem igjen før du starter. ( https://kvernvold.blogspot.com/2025/01/ingen-spk-reise-raskere-enn-lyset.html ) Så hvis du som forfatter først begynner med overlyshastighet, så plikter du også å handtere de paradoksene som uvegerlig og ustanselig vil oppstå. Det gjør verken Tchaikovsky eller noen av forgjengerne hans innen denne transportbransjen.¹²

Noen ord om Tchaikovskys fortellerteknikk: Han skifter rett som det er synspunkt. Det har han gjort mange ganger før. Men denne gangen tar han seg store friheter som «den allvitende fortelleren» også: Han stanser stadig opp og forklarer, begrunner, utreder. Ingen annen forfatter jeg kjenner til ville slippe ustraffet unna så grove og gjentatte brudd på «show, don't tell»-regelen. Men Tschaikovsky serverer sine forklaringer i et så engasjerende språk at vi (nå ja; jeg) tilgir ham for denne synden også.

Oppsummert: «Children of Strife» er spennende. Tildels engasjerende, slik Tchaikovskys bøker alltid er. Men som «hard science fiction» faller den igjennom: Dette er rett og slett fantasy med liksom-vitenskapelige kulisser og forklaringer. En viktigere innvending: Jeg blir ikke berørt av den. Den gir meg ikke nye tanker eller ideer, nye spørsmål å gruble over, slik jeg venter av god science fiction – og slik hans forrige roman, «Shroud», gjorde. Romanen blir sikkert Hugo-nominert, slik romanene hans alltid blir, men jeg har lært meg å vente noe mer og, ja, noe mer opprivende fra ham enn dette. Noe som får meg til å ligge vaken og gruble på de store spørsmålene.

Dette er kort og godt Tchaikovsky over stokk og stein - på autopilot.

1 Ett eller annet sted har jeg liggende en handskrevet artikkel han skrev om naturvern: Han var bl a motstander av biler, og særlig av bilveger på kryss og tvers gjennom leveområdene til andre arter enn oss. Et klenodium som jeg finner igjen når jeg får gått gjennom alle arkelogiske lag av mitt liv og virke. Hrm.

2I praksis gir denne evnen dem den samme formen for rask, nærmest eksplosiv evolusjon som «kultur» har gitt menneskene: Se https://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html .

3«Mens»? Som du skal se, har Tchaikovsky har et avslappet forhold til begrepet «samtidighet» i et Einsteinsk univers.

4Nergal: Sumerisk-babylonsk gud for krig, sjukdom og død.

5Marduk: Babylonsk gud for visdom og helbredelse.

6«A contradiction in terms», som Ayn Rand brukte å si. Mer om dette seinere.

7Evolusjonen driver ikke med «forbedringer». Den driver med helt tilfeldige forandringer. Noen få slike endringer kan fremme overlevelsen til individet som utsettes for dem og etterkommerne til dette individet. Det store flerttallet av dem gjør slett ikke det.

8En gang i mitt lange liv har jeg prøvd å skissere ei slags forklaring på hvorfor dette hendte med akkurat oss: Se https://kvernvold.blogspot.com/2020/05/naturen-og-opptuktelsen-eller-skyldes.html . Der står bl a følgende: «Den store hjernen vår ville vært en katastrofe i evolusjonssammenheng, hvis den ikke medførte formidable fordeler som mer enn oppveide ulempene. Hjernen måtte bli så nyttig at den dekte sine egne ekstrakostnader og litt til.» Og hvordan ble den så nyttig? Ved at vi slumpet til å finne opp språket. Ordentlig språk.

9Noen huskatter – deriblant den lettere nevrotiske Ludvik, som i si tid delte hus med meg – er gløgge nok til å skjønne hvordan de skal åpne dører. Andre – deriblant den elskelige Fredrik, som delte hus med både Ludvik og meg – lærer det aldri. Har Ludvik etterlatt seg avkom som sikrer at kattebestanden sakte men sikkert blir gløggere? Jeg tviler. Derimot er det en kjensgjerning at stammen av forvillete huskatter i Australia etter mange generasjoner har fått større hjerner enn vanlige huskatter. De har likevel ikke begynt med sivilisasjonsbygging.

10«White Man's Burden», veit du: Engelskmennene skulle bringe Bibelen, teen og sivilisasjonen ut til de primitive massene i koloniene, og slik ville Framskrittet automatisk komme i gang der ute også. Ideen består, bare at nå er det greie og liberale vestlige mennesker (les Pinkers «Enlightenment Now!») som bærer sivilisasjonens fakkel videre.

11Legendarisk replikk fra en rom-opera i scioence fiction-filmens barndom, Buck Rogers eller Flash Gordon: Skurken sitter i romskipet sitt, langt fra nærmeste planet, peker på helten og erklærer: «He shall not live until sundown!»

12Det påstås riktignok at Kurt Gödel – han med teoremene – skal ha informert Einstein om at den generelle relativitetsteorien åpnet for tidreiser. Antakelig hadde han rett; Gödel var et geni på linje med Einstein. Han var kanskje ikke ved sine fulle fem (han heller), men det bærer vi over med når det gjelder genier. Men han forklarte aldri hvordan han ville handtere paradoksene, så da er vi dødelige like langt.