Myten om vaksinen, rettferdigheten og stakkars Oslo

 

I Oslo og omegn har det bredt seg en forestilling om at Oslo blir kraftig diskriminert når det gjelder fordeling av vaksiner, trass i at byen har mye kraftigere smittepress enn resten av landet. Denne forestillingen formidles av byrådet i Oslo, av utallige kommentatorer i sosiale medier, og ikke minst av hovedstadens lokalavis Aftenposten.

Da må vi jo se på noen tall. SSBs uuttømmnelige databaser viser:

• Ved forrige årsskifte hadde landet 5.367.580 innbyggere. Oslo hadde 693.494 innbyggere, altså 12,9 % av befolkningen.

• Landet hadde 827.420 innbyggere eldre enn 67 år. Oslo hadde 76.414 eldre enn 67 år, altså 9,2 % av denne delen av befolkningen.

Jeg skriver dette den 2. mars 2021. Dagens smittetall er: 729 i hele landet; derav 137 i Oslo. 18,8 % av landets smittetilfeller er altså registrert i Oslo, som bare har 12,9 % av befolkningen. Med andre ord: Det er større smittepress i Oslo enn det som er gjennomsnittet her i landet – men ikke mange ganger så stort, slik en får inntrykk av ved å lese lokalpressa. Akkurat denne dagen har den registrerte smittespredningen i Oslo vært 46 % større enn det som er gjennomsnittet for landet.

Registrerte smittetall spretter jo opp og ned (mest opp i det siste, dessverre). Men dagens forholdstall er ganske representative.

Det påstås dessuten av stadig flere, med stadig kraftigere utestemme, at Oslo har fått tildelt alt for få vaksiner i forhold til resten av landet, sammenliknet med behovet.

Det har hittil vært en uttalt strategi at vaksinene først skal brukes til å beskytte de gruppene som er mest utsatt for alvorlig sjukdom og død. Statistikker fra andre land i verden viser at hvis man først blir smittet, har en 75-åring 20 ganger så stor risiko for å dø av Covid-19 som en 50-åring. (https://www.cdc.gov/coronavirus/2019-ncov/covid-data/investigations-discovery/hospitalization-death-by-age.html ) Derfor har det også vært enighet om eldre skal prioriteres, uansett hvor de bor hen i landet.

Dagens tall fra FHI viser:

• Pr. 1. mars har 329.034 personer fått den første vaksinesprøyten. Av disse er 37.484 satt i Oslo, altså 11,4 % av totalen.

• Av disse har 161.891 personer også fått vaksinesprøyte nummer 2, derav 21.723 i Oslo. Det tilsvarer 13,4 % av totalen.

Vi ser altså at av den delen av befolkningen som de fleste er enige om å anse som utsatt, nemlig folk over 67 år, bor 9,2 % i Oslo. Samtidig er 11,4 % av første sprøyte og 13,4 % av full vaksine satt i Oslo.

Oslo har ikke fått mindre enn sin andel av vaksinene, hvis en ser landet under ett. Oslo har fått en større andel av vaksinene enn befolkningsstrukturen skulle tilsi.

På nettet og blant politikere med sine egne agendaer gjør det seg også gjeldende en forestilling om at pandemien kan bremses kraftig hvis vaksinene først blir gitt til de mest utsatte områdene – det vil si først og fremst Oslo. Da kan vi åpne opp samfunnet og slippe så tunge smitteverntiltak, sier myten.

Som tallene over viser, så ville det ikke hjelpe stort: For det første foregår altså 80 % av smittespredningen i landet forøvrig. For det andre har vi hittil bare rukket å fullvaksinere en liten del av den utsatte befolkningen: Mindre enn 40 % av folk over 67 år har fått sin første sprøyte, og mindre enn 20 % av denne delen av befolkningen er fullvaksinert. Om samtlige vaksiner som er satt iu hele landet til nå var blitt brukt i Oslo, ville ennå mindre enn 25 % av Oslos befolkning ha vært fullaksinert. Samtidig ville resten av landet – der 80 % av smittespredningen foregår – ha vært uten vaksine. Dette ville ikke ha bremset pandemien.

Realiteten er: Vaksinen kan ikke bidra vesentlig til å stanse spredningen før vi kommer i gang med massevaksinering av hele befolkningen. Dit er det, dessverre, flere måneder. Inntil det tidspunktet bør vi fortsette med å bruke våre knapt tildelte kvoter til å skjerme de mest utsatte for alvorlig sjukdom og død.

Det er risiko for at vedvarende populistisk press fra Oslo med omegn kan komme til å påvirke vaksinestrategien. Det kan i så fall koste oss dyrt i form av sjukdom og død, bare fordi politikere, journalister og andre folk vegrer seg mot å forholde seg til tall.

Eirik Raudes bugnende kornåkre

 Med ujevne mellomrom leser du oppslag i debattspaltene som latterliggjør forestillingen om «menneskeskapt global oppvarming», ofte ført i pennen av FrPs klimaeksperter med Carl I. Hagen i spissen. De siste fem-seks åra har Eirik Raude og hans bugnende kornåkre på Grønland spilt en stor rolle i argumentasjonen fra klimaforskerne i FrP.

La oss se på hva de bygger på når de skriver triumferende om «vikingenes bugnende kornåkre på Grønland». Bakgrunnen er denne:

Ved arkeologiske undersøkelser på Grønland i 2011 og 2012 ble det funnet byggkorn ved tre norrøne hustufter, og toppen av et aks på et fjerde sted. Utgravningsstedene, Qassiarsuk og Igaliko, ligger innerst i fjordene i det bosetningsområdet som bosetterne kalte Østbygda, altså i de varmeste og mest gjestmilde områdene. Igaliko tilsvarer det norrøne godset Gardar, som var biskopens sete da Grønland hadde egen biskop. (Peter Steen Henriksen: «Norse agriculture in Greenland – farming at the northern frontier», https://pure.kb.dk/en/publications/norse-agriculture-in-greenland-farming-at-the-northern-frontier ). Disse funnene vandret raskt via sensasjonsoppslag i forskning.no («Vikingene dyrket korn på Grønland!») til enda mer sensasjonspregete oppslag i dagspressen.

Steen Henriksen argumenterer for at kornet må ha vært dyrket på stedet. Å importere utresket korn fra Norge ville ha krevd for stor plass på båten; dessuten ville det ha blitt fuktig under overfarten og mindre holdbart. Han skriver videre, ganske nøkternt, at «det er vanskelig å avgjøre hvordan byggen ble brukt eller hvor omfattende bruken var».

Sånne forbehold tok ikke forskningsjournalistene, slett ikke sensasjonsjournalistene, og absolutt ikke «klimarealistene» i FrP og andre steder. De sistnevnte gledet seg over oppslag som: «Sensasjonelle funn viser at vikingene kunne drive jordbruk på Grønland!» Det etablerte seg raskt som en urokkelig sannhet i disse kretsene at klimaet i middelalderen var mye varmere enn i dag – beviset på dét var jo disse kornåkrene! Kan vi slippe å høre mer om «menneskeskapt global oppvarming», takk, når verden beviselig var mye varmere for 1000 år sia, helt uten olje og CO₂? - Skrev de, mens myten om de bugnende kornåkrene ble resirkulert og resirkulert og resirkulert, og vokste seg større for hver runde.

I rapporten sin skriver Steen Henriksen også om eksperimenter som ble foretatt i 1997, og som viste at norske og islandske byggsorter kunne bli modne i de innerste og varmeste områdene i Østbygda – altså på nøyaktig sånne steder som Qassiarsuk og Igaliko. Byggkornene fra norrøn tid viser altså bare at under heldige forhold og på de beste stedene kunne byggen på Grønland bli moden i norrøn tid, akkurat som i dag. Men «klimarealister» fordyper seg ikke i forskningsrapporter, så lenge de får vite alt de trenger å vite av noen feite overskrifter.

Det hører nok også til sjeldenhetene at de leser historie. Hadde de gjort det, ville de ha nølt med å omtale norrøne grønlendere fra 985 til 1450 som «vikinger»: Disse folka levde jo slett ikke av plyndring og ran, men av husdyrhold, fiske og fangst. Og hvis tilhengerne av historien om Eirik Raude og kornåkrene hans hadde giddet å sette seg inn i Grønlands norrøne historie, så fascinerende og gåtefull som denne historien faktisk er, ville de ha funnet samtidige beskrivelser av livet på Grønland i høgmiddelalderen. En slik beskrivelse står i «Kongsspeilet», ei slags lærebok for unge prinser, skrevet som en samtale mellom far og sønn. Boka er skrevet i Norge ca. 1250. På den tida var det årlig forbindelse mellom Norge og Grønland. Grønlandshandelen var et kongelig monopol, så folk i kongelige kretser hadde god greie på grønlandske forhold. Sønnen får blant annet vite følgende («Kongsspegelen», Det Norske Samlaget 1963, til nynorsk ved Alf Hellevik):

«På Grønland er det slik, som du venteleg kan vite, at alt det som kjem dit frå andre land, det blir dyrt der, for landet ligg så langt ifrå andre land at folk fer sjeldan dit. Og alt det som dei skal hjelpe opp landet med, det må kjøpast frå andre land, både jarn og alt det tømmer som dei skal byggje hus av. -- Men desse ting fører folk derifrå til vederlag for varene sine: bukkeskinn og nauthuder og selskinn og slike tau som vi før tala om, dei som folk skjer av den fisken som kallast rostung, og som blir kalla svordreip, og likeins tennene hans. Men når det gjeld det som du spurde om anten det var nokon kornavl eller ikkje, då trur eg at det landet har lita framhjelp av det. Likevel er det folk, og då helst dei som er haldne for dei gjævaste og rikaste, som prøver å så for ein freistnad skuld. Men det er likevel stormengda i det landet som ikkje veit kva brød er og enno aldri har sétt brød.»

«Rostungur» betyr hvalross, ifølge 2. utgave av min utmerkete «Dönsk-íslensk Orðabók» fra 1992. Både tennene og skinnet på denne «fisken» var verdifulle eksportvarer; tennene som elfenbein, og skinnet som tau. At lista over eksportprodukter er korrekt – noe som bekreftes av funn i Norge - gir grunn til å anta at resten av dette avsnittet også er til å stole på. Og da står det altså: I den varmeste perioden av Middelalderen har folk flest på Grønland aldri sett brød. Noen stormenn har likevel prøvd seg på å dyrke korn.

Stormennene holdt selvfølgelig til på de største og beste gardene, altså akkurat der hvor Steen Henriksen gjorde sine funn, og der det kan dyrkes litt bygg den dag i dag.

Seinere står det i samme kilde:

«Du spør kva dei lever av i det landet, etter di dei ikkje har kornavl. Men folk lever av fleire ting enn berre brød. Så er sagt at det er gode beite og gode og store gardar på Grønland, for folk der har mykje naut og sauer og lagar mykje smør og ost. Folk lever mykje av det og så av kjøt av allslags veidn, både av rein- og kval- og sel- og bjørnekjøt; av det nærer folk seg der i landet.»

Kilden sier altså at folk lever av husdyrhold, fangst og fiske. Husdyrholdet bekreftes av mange arkeologiske undersøkelser på Grønland: Jorda ble i det store og det hele brukt til gras og beiteland, ikke til korndyrking. Slike undersøkelser er dokumentert av blant andre Christian Koch Madsen («Pastoral settlement, farming, and hierarchy in Norse Hvatnahverfi, South Greenland», University of Copenhagen 2014, https://www.nabohome.org/postgraduates/theses/ckm/CKM_PHD.pdf ).

I flere andre studier er karbon- og nitrogenisotopene i skjelettene til norrøne grønlendere blitt analysert. Av flere studier som omfatter i alt 123 forskjellige individer har man kunnet konkludere: Folk på Grønland levde i stor grad av husdyrhold, jakt og fiske, og i løpet av perioden 980 til 1450 forskjøv kostholdet seg stadig mer i retning av sjømat. (Jette Arneberg, Niels Lynnerup, Jan Heinemeier: «Human Diet and Subsistence Patterns in Norse Greenland AD c. 980 – AD c. 1450: Archaeological interpretations», Journal of the North Atlantic 2012).

Arkeologien og moderne analysemetoder bekrefter altså akkurat det vi kan lese i «Kongsspeilet»: Norrøne folk på Grønland levde av husdyrhold, fangst og fiske. Noen stormenn gjorde enkelte forsøk på korndyrking, men det ble aldri noe mer enn forsøk.

Eirik Raude hadde ingen «bugnende kornåkere». Verken arkeologien eller samtidskilden gir grunn til å anta at klimaet på Grønland var vesentlig varmere på hans tid enn det er i dag, uansett hva «klimarealistene» måtte ønske å tru. Men kan det ha vært like varmt som i dag? Ja, det er sannsynlig. Men nå blir det raskt mye varmere, ifølge 22 forskere som oppsummerer forskningen om klimaet på Grønland fram til 2012: «Vi viser at i løpet av det siste tiåret (2000-tallet) nærmer atmosfæretemperaturer og temperaturer i havoverflata seg nivåer som sist viste seg for årtusener sia, da solinnstrålinga om sommeren var høgere på grunn av andre banekonfigurasjoner.» (Valérie Masson-Delmotte og 21 andre: «Greenland climate change: from the past to the future», https://www.researchgate.net/publication/232453445_Greenland_climate_change_From_the_past_to_the_future ). (I min kronglete oversettelse viser jeg blant annet til solinnstrålinga. Den varierer i samsvar med de astronomiske syklene, også kjent som Milankovitsj-syklene: Jordas rotasjonsakse vipper, jordbanens eksentrisitet varierer, og jordbanens korte og lange akse flytter seg rundt Sola. Dette fører til klimaendringer som foregår over titusenvis av år, og som ikke har noen betydning for vår tids raske klimaendringer.)

Seinere studier (Lasher og Axford: «Medieval warmth confirmed at the Norse Eastern settlement in Greenland», Geology, 06/02 2019) har bekreftet at det var en varm periode på Grønland i de første århundrene med norrøn bosetning. Om denne og andre slike perioder sier hovedforfatteren, Yarrow Axford, følgende: «Til forskjell fra global oppvarming i det siste århundret var middelalderens varmeperiode lokal. ... Forestillingen om at perioder som «den lille istid» var globale hendelser har vært døende i forskningen. Men forestillingen er stadig populær blant ikke-eksperter, som ønsker å så tvil om den dramatiske og virkelig globale oppvrarminga som har foregått gjennom det siste århundret.» (https://www.theatlantic.com/science/archive/2019/07/why-little-ice-age-doesnt-matter/594517/)

Vi kan konkludere: På Eirik Raudes tid og i de første århundrene etter ham var det like varmt på Grønland som det er i dag. Denne varmeperioden var lokal, akkurat som den påfølgende kuldeperioden og den seinere «lille istid». Det er først i vår tid at vi opplever globale klimaendringer. Og den som påberoper seg «Eirik Raudes bugnende kornåkre» som argumenter mot at det foregår global oppvarming i dag, gjør det muligens mot bedre vitende – men mest sannsynlig på grunn av uvitenhet og intellektuell latskap.

For det er jo fullt mulig å finne ut at verken Eirik Raude eller andre «vikinger» hadde store kornåkre på Grønland. Men da kan en ikke nøye seg med å lese overskrifter i store bokstaver: En må faktisk ta seg bryet med å lese kildene.

Folk er bedre enn sitt rykte

 

Som de fleste andre menn er jeg en dyktigere sjåfør enn gjennomsnittet. Riktignok har jeg hatt noen krasjlandinger i mitt lange liv som bilavhengig, men det har aldri vært min feil. (Æ... Nesten aldri. Ø - ikke hver gang.)

Her om dagen, for eksempel, skulle jeg på skitur. I min grønne ungdom var alle løyper beintråkka, så da tok jeg på meg skiene utafor trammen. Men nå for tida har jeg bil, og dessuten er det oppkjørt løype fra Kittelsrudtoppen. Så nå var jeg på veg opp dit.

Oppe i høgda var det tåke. Den var kritthvit og gikk i ett med snøen; det var plent umulig å se hvor vegen sluttet og tåka og snøen begynte. Eneste øyefeste var brøytekvistene som stakk opp lik utropstegn på et stort, hvitt ark. Jeg myste og siktet etter brøytekvistene mens jeg drønnet avgarde i tjue km/t.

Er du en ivrig syklist, så veit du at du ikke skal sitte og glo rett på den hindringa du prøver å unngå, for da risikerer du at hendene dine styrer akkurat dit du sikter. Nå kan jeg avsløre at den regelen gjelder også når du holder i et ratt: Plutselig sto bilen på skrå med begge høgrehjul djupt nede i veita.

Jeg trakk pusten djupt, mumlet et stille «Isj!» (eller muligens noen enda kraftigere velsignelser), og prøvde å rygge. Hjula spant. Jeg prøvde å komme framover og svinge opp på vegen igjen: Hjula spant.

Når vinteren er på en av sine stadig sjeldnere visitter, bruker jeg å ha skuffe i bilen. Jeg kom meg ut og begynte å skuffe. Og skuffe. Og skuffe. Til slutt var jeg nede på stivtælen bakke både framme og bak, så jeg prøvde igjen, bakover og framover. Hjula spant.

Lykkeligvis hadde jeg mobilen med meg. Lykkeligvis hadde jeg også dekning, strøm på mobilen og telefonnummeret til NAF. Det tok ikke så himla lang tid før de svarte heller. Etter at vi var blitt enige om hvor jeg befant meg hen, lovet de å sende kranbil.

Gitt snøføret og gjeldende meteorologiske forhold hadde jeg forsonet meg med at jeg måtte vente et par timer. Men det tok bare tre kvarter fra jeg ringte til bilen dukket opp, og historien endte lykkelig, når en ser bort fra at skituren gikk i do.

Vegen der jeg kjørte ut er ikke særlig mye trafikert: Det passerte bare en åtte-ti biler mens jeg ventet. Det vil si, de passerte ikke: Hver eneste bil stanset. Førere og passasjerer stakk hodene ut og spurte om jeg trengte hjelp. Flere kom ut og prøvde å hjelpe meg med å skyve eller løfte bilen opp av grøfta. En nabo kom med traktor og tilbød seg å prøve å dra meg opp. Ingenting nyttet, men så kom kranbilen.

Omtrent det samme hendte i fjor sommer da jeg punkterte på veg til setra. Ei ergerlig hefte, men det var jo en smal sak for en kar med jekk, skiftenøkkel og reservehjul å skifte dekk. Tenkte jeg.

Jeg ble nødt til å tenke om igjen. For der jeg sto med flatt dekk på Vestsidevegen viste det seg at sommerdekket satt litt for ettertrykkelig fast: Jeg var ikke kar om å få løsnet skruene med den skiftnøkkelen jeg hadde. Arkimedes ville kanskje ha sagt: «Gi meg et fast punkt å stå på og en skiftnøkkel med lang nok arm!» Men skiftnøkkelen med det lange skaftet befant seg i garasjen hjemme. Det ble å ringe til NAFs veghjelp.

Også den gangen stanset hver eneste bil som kom forbi mens jeg ventet. Vennlige sjeler gjorde stadig nye forsøk på å få løsnet de gjenstridige skruene. Noen ga fort opp; andre var mer iherdige og nektet å tru at de ikke skulle få det til. Ingen klarte det. Til slutt dukket NAF opp. De hadde skiftnøkler til alle behov, så da var dekket skiftet på et blunk.

Det kan hende jeg ser aldeles ubehjelpelig ut der jeg står i vegkanten, sånn at folk får medynk med en stakkar som opplagt trenger hjelp for å klare seg her i livet. Men andre som har fått motorstopp opplever det samme: Folk stopper for å hjelpe, enten du ser stakkarslig ut eller ikke.

Hjernen din er full av nevroner som driver og sender signaler til hverandre. Signalene fører til tanker eller handlinger. Når du kjenner smerte eller utsettes for en trussel, utløyses det kaskader av signaler som får deg til å reagere.

I boka står det at omtrent 20 % av nevronene dine er noe forskerne kaller speilnevroner. De produserer signaler når du ser en annen person som plages av ett eller annet. Da reagerer du som om du opplever den samme plagen sjøl, bare svakere. Speilnevronene dine sier: «Se, der står stakkars Øyvind og veit ikke si arme råd. Tenk om det hadde vært deg! Nå må du hjelpe ham å komme videre i bilen og i livet sitt.»

Det vil si: Speilnevronene dine trenger slett ikke vite navnet mitt. Det er nok at du ser en skapning som er av omtrent samme slag som deg sjøl. Du ser at der står det en fyr med et gjenkjennelig problem, og da er din aller første impuls at du vil hjelpe.

Impulsen til å hjelpe synes å være allmennmenneskelig. Den kan registreres hos spebarn lenge før de har lært at de skal være snille og greie. Det er altså grunn til å tru at hjelpsomhet er medfødt.

Dævelskap, derimot, må læres gjennom lang indoktrinering i livets harde skole. Den aller viktigste delen av slik indoktrinering er å få deg til å slutte å se enkelte mennesker som skapninger av ditt eget slag; det kalles avhumanisering. Det var derfor propagandaen i Rwanda konsekvent omtalte tutsier som «kakerlakker» i lang tid før folkemordet. Det kan nevnes atskillig nærmere eksempler på slik avhumanisering.

Hvorfor vi absolutt må drive med avhumanisering også, det er et mysterium som kloke folk har spekulert på i noen tusen år. Hvis noen har funnet et endelig svar, så står det ikke i de bøkene jeg har lest. Kanskje genene våre er redde for at vi skal bli alt for hjelpsomme?

Uansett: Mine opplevelser i vegkanten har bidratt til å gi meg et lysere syn på mine medborgere. Jeg har konkludert med at folk er bedre enn sitt rykte, så sant de får sjansen til å vise det.

Gode gjerninger redder verden. Så kanskje er det fortsatt håp for menneskene, og ikke minst for bilistene.

Ytringsfrihet og "sensur"

 

I dag tidlig satt det tre kultursynsere inne i radioen min og snakket om ytringsfrihet. De fant det betenkelig at enkelte brukere blir blokkert på Facebook og Twitter, og det meinte de var et brudd på ytringsfriheten. Etterhvert ble de likevel enige om at det var greit at sånn blokkering gikk ut over Trump, for han hadde så mange andre muligheter til å ytre seg.

Det er ikke alltid jeg blir like imponert over kultursynseres evne til å tenke klart og være presise i sin omgang med begreper. Disse tre satt i et redigert medium, NRK P2, og ytret seg. Det gjør de ganske ofte, til forskjell fra de aller fleste av oss. Jeg merket ikke tilløp til refleksjon over at de sjøl var valgt ut av en redaksjon til å ytre seg, mens det finns over fem millioner andre nordmenn som ikke var utvalgt til å ytre seg. Men den muligheten får du bare hvis du er medlem av den eksklusive klubben av kultursynsere som står på spillelista til redaktøren.

Det er altså ikke brått alle som slipper til i det mediet de ønsker å ytre seg i. Ytringsmulighetene er begrenset i alle radio- og fjernsynssendinger, i aviser og tidsskrifter, i forlagshus. Norge er fullt av refuserte forfattere. Kommentarspaltene i aviser som fortsatt holder seg med slike blir overvåket, og de verste kommentarene – på en eller annen skala – blir rutinemessig slettet. Mye tyder på at overvåkerne gjerne kunne være enda mer nidkjære enn de er.

Tilgangen til alle medier og plattformer blir altså regulert av dem som eier og drifter mediene og plattformene. Det heter redigering, ikke sensur.

Facebook, for eksempel, har regler for den som vil ytre seg. Mange har opplevd å få meldinger blokkert. Det har jeg også, sjøl om jeg aldri har publisert bilder av pupper, snuriller eller spretne rumpeballer. Derimot har jeg en gang uttrykt meg ironisk ved å bruke ord som ikke er gangbare lenger i det offentlige rom. Da fikk jeg kjapt beskjed fra algoritmene som redigerer denne ytringskanalen at man skulle ha seg frabedt hatefulle ytringer, takk! Dermed ble meldinga slettet. Jeg prøvde igjen ved å sette det formastelige ordet mellom apostrofer. Algoritmene lot seg ikke lure: Nok en gang ble jeg blokkert, og denne gangen forklarte de med dyster mine at hvis jeg fortsatte på denne måten, så - -

Jeg lurte meg forbi til slutt, på den enkle måten at jeg forfattet et kortfattet blogginnlegg og la ut lenken som innlegg på Facebook.

Av denne opplevelsen sluttet jeg at algoritmene som ivaretar redaktøransvaret på Facebook er ganske enfoldige, og at de ikke har sans for ironi. Det er mange andre ting de ikke skjønner seg på også: Hvis Zuckerberg for alvor skal ta inn over seg det samfunnsansvaret han synes å være i ferd med å oppdage, bør algoritmene hans oppdage oppfordring til terror og andre forbrytelser også. De bør bli i stand til å gjennomskue grove løgner som spres til millioner av mottakere, og de bør kunne identifisere grovt nedsettende omtale av folkegrupper. Så bør de også ha vett nok til å be om hjelp av virkelige mennesker med virkelige navn og ansikter når de kommer i tvil.

Sosiale medier redigeres som alle andre medier, men kriteriene er svært grove og vilkårlige. Når eierne griper direkte inn og overkjører algoritmene, slik som da Trump ble avskåret fra å fortsette å spre grove løgner daglig til millioner av følgere, så skjer det i erkjennelsen av at algoritmene langtfra er gode nok. De kommer sikkert til å bli mye bedre. De kommer fortsatt til å gjøre grove feil, eller i hvert fall ta avgjørelser som du er rasende uenig i. Det gjør redaktøren i «Aftenposten» også.

Redigering begrenser dine ytringsmuligheter. Men om du av en eller annen grunn ikke slipper til på Facebook, kan du prøve Twitter. Er den muligheten også stengt, kan du bruke Tik-Tok. Eller du kan skrive blogg og spre lenken til bloggen din via epost, SMS, annonser i avisen, omtaler i blekka til idrettslaget.

Får du ikke utgitt boka di på noe forlag, kan du gi den ut sjøl. Vil ikke «Aftenposten» trykke innlegget ditt, kan du prøve «Dagens Næringsliv». Eller du kan skrive blogg. Eller - -

Verken Facebook, «Aftenposten» eller Gyldendal Norsk Forlag tar fra deg ytringsfriheten. Det gjør ikke debattprogrammet «Debatten» heller, sjøl om du ikke blir invitert til å stille opp. Og om invitasjonen til å holde foredrag på Hamsundagene blir trukket tilbake fordi arrangøren har fått kalde føtter, så er kanskje arrangøren en feiging, men han fratar deg slett ingen ytringsfrihet. Og kjenner jeg deg rett, så løper du straks til Resett eller Document eller en annen av de elektroniske blekkene til kokko-høyre. Der får du hyle mot månen så mye du bare vil.

Redigering begrenser tilgangen din til én av tusen forskjellige ytringskanaler. Sensur, derimot, fratar deg din ytringsfrihet. Det er et hav av forskjell på disse to fenomenene. Når meiningsbærere som er vant til å få stor plass i det offentlige rom ikke slipper til i en avis, et debattprogram eller på en elektronisk plattform, skriker de av og til opp og påberoper seg at de er sensurert. Lettere komisk blir det når de står i Dagsrevyen og klager over at ytringene deres blir undertrykt.

Dette er misbruk av begreper og forkludring av klar tenkning. Sensur foregår i Hviterussland, i Iran, i Saudi-Arabia. Og de fleste andre land. De som mister ytringsfriheten og som ikke finner seg i det, de ender gjerne i fangehøl i byer som Beijing, Ankara, Kairo. Det er en grov fornærmelse mot alle undertrykte at ord som «sensur» blir misbrukt hver bidige gang en redaktør bruker rødblyanten eller en løgnmitraljøse blir stoppet på Twitter.

Alle medier blir redigert, og godt er det: Som påpekt kan mange medier med fordel redigeres både bedre og strengere. Ytringsfriheten er ikke opphevet fordi om innlegget ditt blir refusert. Slutt å surve som om Norge var Nord-Korea.

Statsfinansiert hetsing av damer med skaut

 

Hege Storhaug driver en blogg, HRS, som av ubegripelige grunner mottar statsstøtte. Fra denne bloggen leder hun et korstog mot islam, islamisme, muslimer og alle som av en eller annen grunn kan antas å være muslimer. Korstoget innebærer også krig mot et tøystykke som Storhaug assosierer med islam, nemlig skaut.

Det ville være lett å le bort denne fjollete krigen mot et klesplagg hvis den ikke også utgjorde grov hets mot alle som går med det. Nylig har Storhaug skreket opp på bloggen sin fordi to unge damer med skaut fikk delta i et underholdningsprogram i NRK. Hun har en del tilhengere som heller ikke har tilegnet seg grunnleggende norske verdier, og som slutter helhjertet opp om hennes statsfinansierte hetsing. En av disse tilhengerne heter Julie Dahle. Hun kaller seg «fagskribent» i HRS, og har fått spalteplass i Aftenposten til å forklare hvorfor skaut ikke må tillates i underholdningsprogrammer på statlig fjernsyn.

Det framgår ikke hvilket »fag» hun skriver ut fra. Hun veit i hvert fall at Kemal Atatürk «oppfattet hijaben som et symbol for politisk islam». Atatürk er altså en slags klespolitisk vegviser for HRS. Er han vegviser på viktigere områder også, som for eksempel demokrati, politikk mot etniske minoriteter, og så videre? Eller skal vi rette oss etter Atatürks påbud bare når det gjelder bekledning? I så fall: Har han ikke sagt noe om langt skjegg også?

«Fagskribenten» opplyser at respekten for kvinnekroppen er «lavere i Nord-Afrika og Midtøsten enn i vestlige land». Det framgår ikke om disse opplysningene også stammer fra Atatürk. Det framgår heller ikke hvorfor den manglende respekten i Nord-Afrika og Midtøsten må medføre at skaut bannlyses i Norge. I hennes verden gjelder ikke resonnementer eller argumenter; der gjelder bare assosiasjoner: I Midtøsten går mange damer med skaut, og der er damene undertrykt. Følgelig må skaut bekjempes i Norge.

Jeg veit ikke hva slags tanker folk med skaut har inne i hodene sine. Sannsynligvis varierer det fra person til person, akkurat som hos folk uten skaut. Mange går antakelig med klesplagg som de liker å gå med, og det får sannelig være deres egen sak. Du og jeg har i hvert fall ikke noe med å overprøve folks klesvalg, eller nekte noen adgang til det offentlige rom fordi vi mistenker at de har muslimske tanker i hodene sine. Vi har heller ikke noe med å nekte folk med trønderbart adgang til det offentlige rom fordi vi mistenker at de er Trøndelags-separatister. Vi kan ikke en gang nekte folk å gå med skyggelue fra Felleskjøpet fordi det er et fordekt politisk symbol for Senterpartiet! I en liberal rettsstat er dette sjølinnlysende. Men Storhaug, Dahle & Co har ikke hodene sine i en liberal rettsstat. Mentalt lever de i en autoritær og intolerant forbudsstat.

Fredsprisvinneren Malala Yousufzai går med skaut når hun viser seg offentlig. Det er en selvfølgelig del av antrekket hennes som hun antakelig føler seg komfortabel med. Slik antrukket har hun gjort en formidabel innsats for menneskerettighetene – i motsetning til HRS, som undergraver noen av de samme rettighetene her i landet. Skal Storhaug, Dahle & Co fortsette å spre intoleranse og mistenkeliggjøring, får de gjøre det uten statsstøtte.

Komiske Carl I vandrer videre i den postfaktuelle virkelighet

 Komiske Ali sto i bomberegnet i Bagdad og fortalte gledesstrålende verdenspressen om hvordan Saddams styrker seiret på alle fronter. Vår egen komiske Carl I fortsetter å informere norsk offentlighet om at klimaendringene ikke foregår, og om de gjør det så er de i hvert fall ikke menneskeskapt, og om de er menneskeskapt, så er det egentlig bare bra – og så videre.

World Meteorological Organization er en organisasjon som opptrer på vegne av de meteorologiske instituttene i FNs medlemsland. De samler og publiserer statistikker over vær og klima, og hvert år utgir de rapporten «State of the Climate». De har lenge vært svært klare og presise på at det foregår omfattende klimaendringer, at disse i det vesentlige er menneskeskapt, og at de får stadig større skadevirkninger. I år har de utgitt en rapport på vegne av FN og flere vitenskapelige organisasjoner, «United in Science 2020» ( https://public.wmo.int/en/resources/united_in_science ), hvor de oppsummerer den nyeste tilgjengelige klimainformasjlonen. Denne er enda tydeligere: «Major impacts have been caused by extreme weather and climate events. A clear fingerprint of human-induced climate change has been identified on many of these extreme events», skriver de. (Katastrofale branner i Australia, Sibir, California og Oregon; voldsom økning i ødeleggende orkaner; flommer og oversvømmelser som blir stadig hyppigere.) Men lar den tidligere sukkerimportøren Carl I. Hagen seg overbevise av den samlete vitenskapelioge ekspertise? Nei da. Han avfeier tusenvis av forskningsrapporter ved å vise til Ivar Giæver (91), som fikk en nobelpris for sitt arbeid med halvlederfysikk for 57 år sia.

De fleste land har et vitenskapsakademi som iblant uttaler seg på vegne av forskning og vitenskap. Mer enn 70 vitenskapsakademier har vedtatt uttalelser om klimaendring, der de fastslår at klimaendringene pågår, og at de hovedsakelig er forårsaket av menneskelig aktivitet. Slike uttalelser har kommet fra bl a vitenskapsakademiene i Frankrike, Hellas, Tsjekkia, New Zealand, Italia, Australia, Brasil, Kina, Australia, Finland, EU, Tyskland, India, Indonesia, Israel, Sør-Korea, USA, Sverige, Russland, Japan, Serbia, Norge, Pakistan, Polen, Belgia, Danmark, Irland, Storbritannia... - og så videre. Det finnes nasjonale og internasjonale profesjonelle organisasjoner innen forskjellige naturvitenskaper – deriblant meteorologi, fysikk, biologi, oseanografi, geologi, økologi, polarforskning, astronomi – som har vedtatt tilsvarende uttalelser, vanligvis basert på overbevisende og overveldende forskning innen respektive fagfelt. Det finnes også et antall meteorologiske institutter og forskningsinstitusjoner som publiserer klimastatistikker basert på tusenvis av målepunkter: Met Office (Storbritannia), NOAA (USA), NASA (USA), Copernicus (EU) og Japans meteorologiske institutt. ALLE dokumenterer, helt uavhengig av hverandre, samme globale klimautvikling.

Men Carl I Hagen veit bedre. For noen år sia kunne han også informere over ei helside i Aftenposten om «vikingenes bugnende kornåkre» på Grønland, som et bevis på hvor gunstig klimaet har vært tidligere. Det gjorde han fordi det var funnet spiret bygg ved ei utgraving på Grønland: Altså en bekreftelse på opplysningene i «Kongsspeilet», ca 1250, om at noen stormenn på Grønland hadde prøvd seg med korndyrking, men at kornet sjelden ble modent. Analyser av norrøne grønlenderes tenner og skjeletter har seinere vist at de levde hovedsakelig av kjøtt og meieriprodukter (ost og skyr), og etterhvert stadig mer sjømat – men ikke et spor av brød og kornprodukter.

Jeg tviler på at Carl I Hagen går så grundig til verks at han sjekker historiske kilder, enn si forskningsrapporter. Han fortsetter å spre sitt populistiske budskap så vidt og bredt som han bare kan, helt upåvirket av fakta fra den virkelige verden.

Komiske Carl I vandrer videre i den postfaktuelle virkelighet.

Er jenter mer skoleflinke enn gutter?

 Som folkevalgt har jeg nok en gang dukket ned i statistikk på Skoleporten (https://skoleporten.udir.no/ ). Denne gangen har jeg prøvd å finne forskjellene i læringsutbyttet til gutter og jenter.

Slike forskjeller dukker opp allerede i nasjonale prøver i femteklasse. Der går de ikke ut på at det ene kjønnet skårer bvedre enn det andre. De går ut på at gutter og jenter skårer best i hver sine fag: I snitt skårer jentene litt bedre enn guttene i lesing; i engelsk skårer gutter og jenter omtrent likt, men i regning skårer gutter mye bedre enn jenter. (Snitt i regning høsten 2019: 2,09 mot 1,94.)

De samme forskjellene viser seg i nasjonale prøver i 8. klasse. Disse prøvene gjennomføres like etter at elevene har begynt på ungdomsskolen, så de måler hovedsakelig ferdigheter som elevene har med seg fra barneskolen. En vesentlig forskjell fra femte klasse er at jentene har reist fra gutta i lesing (snitt 3,22 mot 2,94 høsten 2019), mens gutta beholder forspranget i regning (snitt 3,18 mot 2,87).

Disse tendensene er ikke et blaff akkurat høsten 2019. En finner de samme tendensene med små variasjoner i nasjonale prøver fra tidligere år. Slik bekreftes våre eldgamle fordommer: Gutter er flinkest i regning, og jenter er flinkest i norsk.

Så må det tas forbehold i hauger og lass: Dette er gjennomsnittet for uhorvelig mange elever; det finns store variasjoner innafor tallmaterialet. Noen jenter skårer svært godt i regning, og noen gutter er racere til å lese. Kanskje viser tallene resultatet av våre egne forventninger: Det kan hende at vi ubevisst stiller større krav til gutter i ett fag, og større krav til jenter i et annet fag. Og unger er som andre folk, bare enda mer: De blir ofte slik omgivelsene venter at de skal bli.

I løpet av ungdomsskolen drar jentene fra på alle fronter: Ved slutten av 10. klasse får gutter i gjennomsnitt mye dårligere standpunktkarakterer enn jenter – unntatt i kroppsøving, hvor gjennomsnittsforskjellen er 0. Men ellers varierer forskjellene i jenters favør fra 0,2 (matematikk!) til 0,7 (kunst og håndverk), i en skala der beste karakter er 6.

En kunne tenke seg – slik enkelte profilerte pedagoger med dårlig utviklet sans for faktasjekking har tenkt – at gutter er utsatt for ubevisst diskriminering, ved at tekkelige jenter får litt bedre karakter enn bråkete gutter. Denne hypotesen kan enkelt testes ved at en ser på statistikken for skriftlig eksamen, for sensorene kan jo vanskelig gjette kjønnet på den eleven som har levert en besvarelse. Og skriftlig eksamen viser akkurat de samme forskjellene. Størst er gapet i norsk hovedmål skriftlig og norsk sidemål skriftlig, med 0,6 i favør av jentene. Og minst er forskjellen – nok en gang! – i matematikk, med 0,1 i jentenes favør.

I løpet av tre år på ungdomsskolen rykker jentene altså kraftig ifra. (Igjen finns det store variasjoner innafor statistikkene.) Hva skyldes det? Det finns diverse hypoteser: Den vanligste er at gutter er litt seinere utviklet enn jenter. Mulig det; men i så fall skulle de vel henge etter helt fra starten, og det gjør de ikke. En annen hypotese går ut på feminisering av skolen: Skolen skal være mye bedre tilpasset jenter enn gutter, og det finns mange flere kvinnelige enn mannlige lærere. Men igjen: Barneskolen er vel enda kraftigere feminisert enn ungdomsskolen, så hvorfor oppstår ikke disse forskjellene tidligere?

Skoleforskere uten forutinntatte posisjoner må kunne trekke ut mengder av kunnskap om dette vanskelige spørsmålet ved å massere statistikkene fra nasjonale prøver og karaktersetting gjennom skoleløpet. Jeg har forkjærlighet for én hypotese som sier at puberteten herjer enda verre med gutta enn med jentene. Men uansett hva årsaken er, må det jo være mulig å finne ut av det. Så får skolen finne botemidler som stiller kjønnene mer på like fot. Jeg er 100 % sikker på at hvis forskjellene hadde gått den andre vegen, ville den herskende statsfeminismen ganske sikkert ha satt himmel og jord i bevegelse for å sikre et «rettferdig» skoleløp.

Tar gutta igjen sitt monn seinere? Jeg sjekker eksamensresultatene fra videregående skole også. Statistikken viser: Ved studieforberedende skriftlig eksamen framkommer det en forskjell i jentenes favør på 0,4 i norsk hovedmål; 0,5 i norsk sidemål; 0,2 i engelsk – men bare 0,1 i matematikk. Tilsvarende forskjeller finner vi i yrkesfag.

Eksamenskarakterene bestemmer og begrenser hvilke studiemuligheter, det vil si hvilke framtidsutsikter, du får. Innen statsfeminismen ville kravet ha vært: Kjønnskvotering NÅ! Men sia jeg er motstander av at privilegier skal fordeles etter kjønn, legning, hudfarge eller neselengde, anbefaler jeg at man begynner med å finne ut hvorfor forskjellene oppstår. Når man veit det, går det kanskje an å gjøre noe med det.

Vi kan jo ikke godta at halve befolkningen utvikler sine evner og ferdigheter med bremsene på. Og vi kan heller ikke slå oss til ro med at bremsene skyldes iboende egenskaper hos gutter, sånn at de rett og slett har litt mindre læreevne og intelligens enn jenter.

Eller kan vi det?