Kjetil Rolness, gassen og regnestykkene

 

Så var det Rolness igjen, da, populismens intellektuelle alibi i Aftenposten. Han har oppdaget at mange har mistet tillit til regjeringen i det siste. Dette er mat for mons: Rolness henter fort fram alle nettets begrunnelser for tapt tillit og slutter seg helhjertet til dem. Nok en gang oversetter han Facebook-kommentariatets ubeherskete utbrudd til noenlunde velskapte og sammenhengende setninger. Dermed kan du og jeg få våre daglige ergrelser servert i lettleste porsjoner av rettferdig harme og nikke gjenkjennende: Akkurat sånn er det, ja! Han treffer spikeren på hodet. (Kjetil Rolness: «Tilliten rakner», Aftenposten, 8. januar.)

Denne gangen tar han for seg – du gjettet det! - strømpriser, korona og alt som ellers er plagsomt for regjeringen Støre akkurat i dag. Jeg skal ikke gå gjennom hele smørbrødlista; jeg skal bare ta for meg en påstand som gjentas så plagsomt ofte av alle slags populister at jeg vil bidra det vesle jeg klarer til å legge den død og makteslaus: «Vi kan drive vanlige folks strømregninger videre til værs ved å «fullelektrifisere» samfunnet», skriver Rolness. «Inkludert oljeplattformene, med null global klimaeffekt (den sparte gassen blir bare brent i andre land).»

Resonnementet er akkurat det samme som følgende: Hvis du reduserer unødvendig kjøring med dieselkokeren din, fører det bare til at innenlandsk oljeforbruk blir litt mindre, og at eksporten øker tilsvarende. Alle kutt i karbonutslipp her i landet er altså bortkastet; det fører bare til at mer karbon slippes ut i utlandet.

Jeg er helt sikker på at sosiologer, også Rolness, lærer å regne i løpet av utdannelsen. Av og til passer det likevel å glømme logikken og regneferdighetene når de kommer i vegen for et lettvint populistisk poeng:

Det er nemlig slik at gassen som eksporteres i stor grad blir brukt i kraftverk til fortrengsel for køl. Køl slipper ut ca 380 g CO2 pr kWt som blir generert (og ca 1.000 når du regner med at sånne kraftverk bare har en virkningsgrad på 38 %). Naturgass slipper ut halvparten. Noe av gassen går kanskje også til oppvarming, til erstatning for kølkraft – det gir enda større utslippsreduksjoner.

Den gassen vi ikke brenner hvis vi elektrifiserer sokkelen, gir altså reduserte utslipp BÅDE på Nordsjøen OG i Tyskland. - Det kan Rolness finne ut hvis han gidder, men da forsvinner ett av hans retoriske poeng som dogg for sola.

Om dette er den beste bruken av den ekstra elektriske kraften vi (forhåpentlig) kommer til å produserer, veit jeg ikke. Jeg holder en knapp på at det ville være mer effektivt – også i klimasammenheng – å eksportere kraften rett til det krafthungrende tyske markedet, til erstatning for kølkraft. Men det kommer ingen regjering til å våge å gjøre før denne vinterens folkestorm mot strømprisene er glømt. Og det blir den ikke med det første; populistene kommer til å holde vinterens strømkrise levende i vår felles hukommelse i årevis framover, som en dyster advarsel mot strømhandel med det fæle utlandet.

Koronasynsing om professorens frykt og beven i "Aftenposten"

 

Professor i filosofi, Einar Øverenger, har oppdaget at «politikere og presse har sviktet i pandemien». I tillegg er han, i likhet med et hopetall av mindre opphøyde synsere på Tryneboka og Twitter, blitt livredd for at det det skal bli innført koronapass. Dette føler han seg forpliktet til å meddele allmenheten. Da er det jo rimelig (?) at han tildeles fire sider i «Aftenposten» til professoral synsing. Sin frykt for koronapass begrunner og forklarer han slik:

«Et koronapass er ødeleggende, skremmende og farlig. ... Først og fremst er dette et uegnet tiltak, de vaksinerte blir også smittet. Å utstyre folk med synlige bevis på at de er innenfor eller utenfor, er en dårlig idé. ... Jeg har absolutt ingen forståelse for at politikere ønsker å innføre dette i Norge, det skaper et «oss» og «dem». Det er det motsatte av fellesskap.»

I et anfall av akutt sinnsforvirring kunne jeg finne på å si: Jeg har et synlig bevis på at jeg er «innenfor» i et bestemt fellesskap. Dette beviset heter førerkort. Det skaper et «oss» som har førerkort og et «dem» som ikke har. Hvorfor skal noen skyves ut av bilførernes fellesskap? Slipp alle ut i trafikken uten et kort som skaper det motsatte av fellesskap!

Det kunne jeg finne på å si, men jeg gjør det jo ikke. Den skremte professoren, derimot, sier akkurat det samme om koronapasset. Har han en eneste motforestilling mot sin egen, banale argumentasjon, så framgår det ikke av intervjuet.

«De vaksinerte blir også smittet.» Sier du det? Dette har altså ikke tilhengerne av vaksinepass tenkt på? Det er kanskje ikke gjort kjent gjennom mediene?

I mitt hypotetiske anfall kunne jeg også finne på å si: Krav til førerkort er et uegnet tiltak, for folk med førerkort kolliderer også. Opplæring, øvelseskjøring og førerprøve er bortkastet og bidrar til å skape det motsatte av fellesskap.

Men jeg sier ikke det heller! Jeg veit nemlig at ferdigheter i bilføring, dokumentert ved et førerkort, reduserer risikoen for å skade seg sjøl og andre ute i trafikken, sjøl om det ikke fjerner all risiko.

På samme måte: Hvis filosofiprofessoren hadde forholdt seg til noe så trivielt som tall og sannsynlighet, ville han ha visst at risikoen for alvorlig sjukdom blir kraftig redusert ved vaksinering. Det samme gjelder risikoen for å smitte andre.

Hvor mye kan vaksinepass redusere smittespredningen ved del-åpning av samfunnet? Det veit jeg ikke, og det veit ikke professoren heller. Men skal de siterte utsagnene oppfattes bokstavelig, så meiner han på ramme alvor at svaret er 0.

Dette er et faglig spørsmål. Det finnes kvalifiserte forskere som studerer sånne ting. Filosofiprofessoren er ikke en av disse. Men er reduksjonen stor nok til at det kan rettferdiggjøre bruk av vaksinepass? Det er et politisk spørsmål, som du og jeg kan vurdere akkurat like godt som en professor.

Professoren meiner nok at hans synsing er mer vesentlig enn de fleste andres: «Som professor ved en høyskole har jeg et ansvar for å delta i samfunnsdebatten. Min kjepphest i alle disse årene har vært å bringe min kunnskap inn i de debattene som foregår ... Jeg står i en humanistisk tradisjon som går tilbake til gresk tenkning og vektlegger individenes evne til selvbestemmelse.» Og sannelig legger han til: «Jeg forstår at makt og politikk handler om noe annet enn forskning og vitenskap.»

Han trur altså at det er ny kunnskap han bringer fram i offentligheten når han sier: «De vaksinerte blir også smittet».

Det er flere enn professoren som kan påberope seg en humanistisk tradisjon. I denne tradisjonen har individene en selvfølgelig rett til sjølbestemmelse. Og reell sjølbestemmelse medfører at man også bærer konsekvensen av sine valg og handlinger! Det er frivillig å lære å kjøre og å ta førerprøven for å få utstedt førerkort. Gjør du ikke det, så har du gjort et valg, og da er konsekvensen at du ikke får lov til å kjøre bil.

På samme måte: Det er frivillig om du vil la deg vaksinere. Men blir det innført vaksinepass, medfører valget ditt om ikke å la deg vaksinere den konsekvensen at du ikke slipper inn på steder hvor det kreves vaksinepass. En sånn liberal selvfølgelighet kan professoren sikkert også lese seg til hvis han leser noen av klasssikerne i den humanistiske, liberale tradisjon. For «sjølbestemmelse» uten konsekvenser er ikke sjølbestemmelse. Det er ansvarsfrihet.

Jeg veit ikke om jeg vil støtte innføring av vaksinepass eller ikke, hovedsakelig fordi jeg ikke har hørt hva fagfolk sier om hvor mye sånne pass kan hjelpe oss. Men når professorale banaliteter mot vaksinepass blir framført over fire sider, i et stemmeleie som om de uttrykker essensen av århundrers visdom, får jeg en ubendig trang til å kreve vaksinepass jo før jo heller.

Øl til jul!

 

Gulatingsloven sier: «Det er no dinest at me har lova ølgjerd, det kallar folk samberingsøl; det skal vera øl av ein mæle malt for husbonden og av ein til for kona hans.» (Oversatt fra norrønt av Knut Robberstad.) Det er uvisst hvor mye en «mæle» er, men vi snakker om betydelige mengder – minst 16 liter, ifølge Robberstad. Det skulle holde til 160 liter øl, og 160 til for ditt hjertes utkårete, om du har noen.

Riktignok sier loven også: «Men den som eig mindre bu enn 6 kyr eller mindre åker enn 6 såld, han skal berre bryggja om han sjølv vil.» Nå er vi mange som verken har krøtter på fjøset eller korn på åkeren. Derimot har de fleste såpass med gods og gull at det gjør ut for atskillige kyr, så hvis du vil holde deg til lovens ånd og ikke bare dens bokstav, så tar du i så du er på den sikre sida.

Dette skrives i slutten av november. Så hvis du holder deg strengt til lovens bokstav, er nok løpet kjørt for i år. For loven legger til: «Ølet skal vera bryggja fyre Helgemess seinast.» Helgemess er allehelgensdag, det vil si dagen etter allehelgensaften – eller «halloween», som folk med svake norskkunnskaper bruker å si.

Men som du sikkert også veit, bygde Gulatingsloven på atskillig eldre tradisjoner. Og hedningene brydde seg ikke det døyt om helgemess. De siktet seg inn mot juleblotet, som etter gammel tidsregning tok til den 12. januar. Denne dagen møttes folk for å drikke jul, og det holdt de på med i atskillige dager derpå. Og DA nyttet det ikke å ha sitt på det tørre lenger. - Så hvis du som jeg blar i Hávamál eller Vǫluspá av og til, mens du brummer forsiktig på «Give me that old time religion», kan det hende du likevel har kortsiktig nytte av mine enkle råd, basert på prøving og feiling gjennom et langt liv. Og takket være de forenklingene som teknologisk utvikling har gitt oss – blant annet at byggkornet kommer ferdig maltet på bokser - , kan du ennå rekke å ha alt på stell når jula ringes inn.

På nettet finner du utallige gode råd fra folk som har utviklet brygging til en kunstart og altså kan mye mer om dette enn jeg. Brygging later til, i noen kretser, å ha blitt enda et felt for sosial konkurranse og spektakulær egenrealisering. Jeg brygger bare for å få øl som jeg sjøl liker, og som jeg ikke trenger skamme meg for å by andre. Men hvis du er en perfeksjonist og vil briljere i bryggekunsten, kan jeg anbefale «Brygg ditt eget øl» av Greg Hughes, Cappelen Damm 2014. Dette er boka for den som ikke vil jukse på ett eneste trinn. - Riktignok jukser de aller fleste – også de ekte feinschmeckerne – på ett punkt: Nesten ingen holder seg strengt til de bayerske reinhetslover av 1516, som ennå håndheves i bajerens hjemland: Øl skal inneholde fire, og bare fire, ingredienser – malt, vatn, humle og gjær.

Jeg jukser utilslørt: Livet er for kort til å ta alle omvegene. Jeg kjøper halvfabrikata i butikken, men så varierer jeg oppskriftene uavhengig av hva som står på bruksanvisningen. «Vegen er berre eit forslag», sa min gamle kollega Halldor, som foretok sauesanking i utmarka med firehjulstrekker. Og her følger (omtrent) det jeg ville gjøre hvis jeg var deg, og var mer opptatt av resultatet enn av prosessen.

Aller først: Skaff deg en dunk. Den dumdristige satser på en gammeldags vinballong. Sånne er blitt vanskelige å oppdrive, og de har sine sider: Du må være litt av en kraftkar for å flytte en full ballong fra kammerset til kjøkkenet når godsakene skal tappes opp: Glipper taket et øyeblikk, er katastrofen et faktum. Forestill deg 25 liter ferdiggjæret øl og tusen glasskår som eksploderer ut i leiligheta. Fantasien rekker knapt nok til for å fatte omfanget av ulykken. Du kan regne med at stemningen i heimen blir anstrengt, og at du får ekstraarbeid i flere døgn framover. Du må rykke tilbake til start med hele bryggeprosjektet, og kanskje med samboprosjektet også. Huff!

Jeg kvir meg for å innrømme det, men sannheten må fram: Jeg satser på plast. (Men flaskene skal være av glass, når jeg kommer så langt! Der er jeg urokkelig.) De firkantete dunkene som er ujevne både i bånn og øverst, der tuten sitter, må du sky som pesten. Du får dem for en billig penge på Europris når du skaffer deg dine halvfabrikata, men jeg advarer innstendig: La det være. Disse dunkene er formgitt av en frustrert designer som endelig har fått fritt utløp for sin kreative skaperkraft, uten å måtte inngå noe kompromiss med hensynet til praktisk bruk. Disse dunkene får du aldri tømt ordentlig når prosessen er unnagjort; det blir alltid igjen en ørliten skvett. Det betyr at du aldri får dem 100 % reine igjen. Har du kommet i skade for å skaffe deg en sånn en, så husk at alle søppelfyllinger har egne containere for hardplast.

Det finns plastdunker på 25 liter som har den vidunderlige egenskapen at de blir tomme når du tømmer dem. Det kommer av at det ikke er lagt ned så mye som et gram kreativ skaperkraft i utforminga; derfor er de runde med flat bånn. Skaff deg en sånn en! Eller, av grunner som vil bli åpenbare etterhvert: Skaff to.

Hvis du har levd noen år, så husker du reklameplakatene i T-banevognene i Oslo, med tegning av en skyldbetynget fyr som nettopp er blitt fersket med en åpnet boks med Moss Maltekstrakt i handa. Budskapet var krystallklart: «Nei nei, det er FORBUDT å lage øl av Moss Maltekstrakt!» sto det. «Maltekstrakt skal spises med skje FOR HELSENS SKYLD.» Disse plakatene må ha inspirert flere generasjoner av T-banepassasjerer til ulovlig egeninnsats på ølfronten.

Jeg trengte riktignok ingen reklameplakat for å innse nytten av maltekstrakt. I slyngelalderen hjalp jeg kompisen min, Torbjørn, med å gjøre ende på kanonølet han hadde brygget. Hans enkle oppskrift står seg godt den dag i dag: To kilo sukker, en kilo malt, et par never rusiner og en gjærpakning til 20 øre. Rør ut i 20 liter vatn som holder romtemperatur, la dunken stå under lokk i sommervarmen bak huset ei ukes tid, vift bort fluene, fyll koppen og drikk. Bakpå en konvolutt har jeg regnet ut at det halvsure brygget må ha holdt sine 7 %, så det var ettertaendes saker for et par trettenåringer. Vi rullet hemtullinger med avispapir og knusktørre tobakksplanter (etterlatt etter krigen i vognskjulet på Kvernvold), fyrte opp, fylte koppene og lot det stå til. - Man lærer så lenge man lever.

Mormor var fra Valdres og hadde bryggekunsten med seg hjemmefra. Hun hadde en hekk med humle som hun stelte. Hun brukte nok å lage malt sjøl også, men i min oppvekst hadde hun gått over til Tomtebrygg med egne tilpasninger. Året rundt brygget hun ganske svakt øl til tørstedrikk, men til jul tok hun sterkere i: En favoritt var mørk sirup i tillegg til sukker. Slike erfaringer fikk meg til å innse: Tomtebrygg er ingen begrensning. Tvert imot; det åpner utallige muligheter.

Mens «Korketrekkeren» på Majorstua eksisterte, var jeg fast kunde og skaffet meg blant annet humle og maltet byggkorn. Der fant jeg også opp et rikt utvalg av øltyper på boks med oppskrifter til hjemmebrygging. Men «Korketrekkeren» forsvant, og Europris dukket opp. Nå har jeg i flere år vekslet mellom halvfabrikata fra Europris og mine egne komposisjoner. Hvis du som jeg har en forkjærlighet for mørkt engelsk øl, så finner du ikke noe bedre i butikken enn Geordie Bitter i en hendig hermetikkboks sammen med en pose ølgjær i ei hylle på Europris. Der finner du også ølkorker, vinkorker og ferdige flasker, om du ikke har mange nok av det slaget sjøl. Til korking trenger du egne apparater – ett til ølkorker; ett til vinkorker. Disse nødvendighetsartiklene er vanligvis å finne et par hyller lengre ned, sammen med hevert, termometer og diverse annet spesialutstyr. Som sagt før: Unngå plastdunkene som du får kjøpt samme sted!

Jeg er blitt lovlydig med åra. Følgelig vil jeg ikke drømme om å medgi at jeg fortsatt misbruker maltekstrakt. Men i det hypotetiske tilfellet at jeg ville begå et så stygt brudd på straffeloven, ville jeg for eksempel gå fram slik:

Kjøp en beholder med Geordie Bitter! Den inneholder ferdiglaget malt til 24 liter brygg. Ifølge bruksanvisningen på pakka skal du tilsette 1 kg sukker og blande alt sammen godt ut i 24 liter vatn som holder mellom 20 og 25 grader. Så heller du i gjær fra den pakningen som fulgte med, rister litt og lar dunken gjære ved værelsestemperatur i ei ukes tid før du begynner å tappe på flasker.

Jeg, derimot, ville ha gjort følgende: Blande ut den ferdiglagete malten i 24 liter vatn, sammen med 1 kg uraffinert brunt sukker: Det gir både bedre farge og bedre smak. Så ville jeg sette til 450 gram maltekstrakt. Det resulterende ølet ville nå bli sterkere og mørkere enn fabrikantene har planlagt, men jeg ville la det stå til: Jeg ville også tilsette 1 liten flaske Tomtebrygg og 2 – nøyaktig 2! - nellikspiker. Begge deler gir ekstra smak. Så ville jeg tilsette halvparten av den medfølgende gjærpakka.

Jeg ville ha hatt en hensikt med å bruke bare halve gjærpakka: For nå ville jeg finne fram (minst) 4 x 450 gram maltekstrakt, samt 1 kg mørk sirup, og røre alt sammen ut i 24 liter vatn mellom 20 og 25 grader. Denne blandinga ville mangle noe vesentlig, nemlig humlesmaken: Derfor ville jeg helle på to bokser vørterøl og to små flasker Tomtebrygg. For å spisse smaken ytterligere: 3 nellikspiker. (Du kan øke til 4, men da balanserer du på en knivsegg!) Den resterende halvparten av gjærpakka ville følge etter.

Så ville begge de to dunkene ha blitt satt til gjæring ved romtemperatur i 7 til 10 dager. (Du smaker deg fram og skjønner sjøl når tida er inne.) Deretter ville jeg tappe begge dunkene på flasker, drysse på 1 teskje sukker pr helflaske (3/4 liter), korke flaskene og la dem ettergjære i et rom ved romtemperatur i ei uke til.

Deretter ville jeg sette flaskene på et kjellerkaldt sted. (Ikke kjøleskap! Det finns en egen plass i helvete for folk som lagrer ølet sitt i kjøleskap. I kjøleskapet skal det bare ligge rosa zinfandel, og til nød annen californsk rosévin, sammen med mjølk og smør og hva du nå ellers har i et sånt skap.)

Jeg ville altså ha hatt to typer øl, framstilt på hver sin unike måte. Deretter ville jeg passe på å holde de to typene atskilt. Som kjent finns det to slags folk: De som liker sterkt og mørkt øl, og de som tvert imot liker enda sterkere og mørkere øl.

Etter enda ei uke i kjellermørket ville ølet være klart til å drikke. Ettergjæringa har sørget for at flaska sier fssst! Og fruser når du heller opp. NB: Hell forsiktig; det finns bunnfall – berm – som du ikke har lyst til å drikke.

Omtrent slik ville jeg ha gått fram i år. Gjør du slik som jeg ville ha gjort, kan vi jo sammenlikne resultatene og trekke konklusjoner i god tid før neste jul. NB: Sørge for at du alltid har et betryggende lager med Tomtebrygg i huset. Matbutikkene har en lei uvane med å pakke det bort tidlig i januar og ikke pakke det ut igjen før neste jul, som begynner ca 15. oktober i de fleste butikker. De kan nok ikke forestille seg at folk brygger øl også på tidspunkter da det strengt tatt ikke er påbudt i Gulatingsloven. Så kjøp Tomtebrygg mens hyllene er fulle av jul, så mye at du er sikker på å ha nok hele året! Ellers kan du bli nødt til å bestille over nettet fra en forretning i Bergen, og slik kan vi jo ikke ha det.

Hvis du regner etter, finner du nå ut at du har akkurat tida og vegen fram til «Grevinnen og hovmesteren». Lykke til! Og på forhånd god jul.

Stadig nye unnskyldninger for å skulke klimaarbeidet

 

Som du veit, sia du er en opplyst person, er det ikke bare IPCC som hevder at klimaendringene nå foregår mye raskere enn på noe tidspunkt som vi har pålitelige data fra. Det samme dokumenteres av meteorologiske institutter i bl a USA, Storbritannia og Japan, av World Meteorological Organization, av NASA og av flere universiteter – det vil si av alle som fører pålitelige statistikker over temperaturmålinger. ( https://public.wmo.int/en/media/press-release/2020-was-one-of-three-warmest-years-record ) Det blir dessuten dokumentert i svært grundige gjennomgåelser i den nyeste klimarapporten; se https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/ . Det er snart bare faktafornektere fra kokko-høyre som lever i en alternativ virkelighet der isen i Arktis øker, der det var mye varmere i vikingtida og der vi går mot ei ny istid.

På nettet finns det riktignok stadig en skare gamle, grinete gubber (av alle kjønn og aldre) som sprer kokko-høyres myter videre. Nettstedet skepticalscience.com har samlet de 198 vanligste påstandene fra sånne ekkokammere, og besvarer dem på et så enkelt eller så grundig nivå som du kan ønske deg. Så neste gang du blir utsatt for en eller annen fantastisk påstand fra en «klimarealist», anbefaler jeg at du tar en titt her (https://skepticalscience.com/argument.php ) før du legger ned store anstrengelser i tilbakevising. Sannsynligheten taler for at påstanden er tilbakevist minst 100 ganger før.

Men i det store og det hele har populister flest nå innsett at klimaendringene er virkelige, og at hovedårsaken er våre egne utslipp av drivhusgasser. Å benekte dette er ikke truverdig i offentligheten lenger. Derfor finner de opp nye grunner til at vi skal la være å gjøre noe. De mest populære nå heter «Se på Kina!» og «Befolkningsveksten». Disse stammer også opprinnelig fra nettavisene til kokko-høyre, og blir delt og spredt i sosiale medier av leserne deres.

«Se på Kina» argumenterer med at norske utslipp er så små: De virkelige synderne er Kina, USA, Kina og noen få andre. Her sidestilles altså utslippene fra noen milliarder mennesker med utslippene fra fem millioner nordmenn, og da konkluderer man med at våre utslipp utgjør en forsvinnende liten del av verdens utslipp – så da kan vi like godt la være å gjøre noe.

Klimakrisen er et kroneksempel på det økonomene kaller «almenningens tragedie». Atmosfæren er hele verdens almenning. Isolert sett tjener hver og en av oss på å forurense av hjertets lyst, for regningen bæres av det store fellesskapet, ikke av den enkelte forurenser. Dermed blir summen av rasjonelle valg på individnivå en kollektiv tragedie. Skal vi unngå at etterkommerne våre rammes av denne tragedien, må alle verdens land samarbeide på tvers av egeninteressene. På godt norsk kalles et slikt samarbeid for en dugnad.

Hver liten landsby, hvert lite distrikt, hvert lite land står for en forsvinnende liten del av totalutslippene. Hvorfor skal folk i Wyoming (578.000 innbyggere) bry seg om å bremse utslippene, når ikke en gang det søkkrike Norge gidder å bremse? Hvorfor kan ikke fylket Lan (175.000 innbyggere) i Kinas Shanxi-provins starte opp et nytt kølkraftverk, når ikke en gang Wyoming i det søkkrike USA... - og så videre.

Kina som helhet har omsider kommet nesten opp på Norges nivå når det gjelder utslipp pr. innbygger. Men hvis en ser på akkumulerte utslipp pr innbygger – altså hvor mye har hver enkelt av oss bidratt til global oppvarming – må de fortsette med sine nåværende utslipp et par hundre år til for å komme opp på norsk nivå! (Se https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita?tab=chart&country=OWID_WRL~USA~GBR~CHN~IND~AUS~ZAF~BRA~NOR ) Forutsatt at vi kutter alle våre utslipp i dag, da. Men det gjør vi jo ikke.

Argumentet: «Vi er så små, så det spiller ingen rolle om vi skulker klimaarbeidet» er nøyaktig det samme argumentet som: «Det spiller ingen rolle om jeg snyter så mye skatt som jeg bare klarer, for skatten min betyr ingenting på statsbudsjettet uansett!» Det er unnasluntrerens og gratispassasjerens argument. Men i klimaarbeidet vil ikke den store verden der ute akseptere gratispassasjerer i det lange løp – i hvert fall ikke gratispassasjerer som er så søkkrike som Norge, og som samtidig har så puslete muskler.

Argumentet om «Befolkningsveksten» sier: «Antall mennesker er det store problemet! Derfor må vi stoppe befolkningsveksten; ellers er det ikke mulig å stoppe utslippene.» Altså: Hvis vi ikke klarer å stoppe veksten i sånne land som Den Demokratiske Republikken Congo (landet der veksten er størst), så er det bortkastet å kutte ut våre egne utslipp. Altså - -

Det er de fattige landene som har stor befolkningsvekst. I industrialiserte land er veksten så godt som 0. ( https://ourworldindata.org/grapher/population-growth-by-world-region-the-annual-change-of-the-population?country=OWID_WRL~Africa~Asia~Europe~Northern+America~Latin+America+and+the+Caribbean~Oceania ) Men de fattigste landene bidrar nesten ikke til verdens CO2-utslipp: Congo, for eksempel, slipper ut 80 kg CO2 pr innbygger. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/democratic-republic-of-the-congo-co2-emissions/ ) Landets 90 millioner innbyggere slipper tilsammen ut ca 7,2 millioner tonn. Med et sånt utslippsnivå må de opp i en halv milliard innbyggere før de slipper ut like mye som Norge.

Jeg henter noen flere tall fra det fortreffelige nettstedet Ourworldindata. Min intelligente leser kan lett verifisere disse tallene hvis hun vil. Jeg tar utgangspunkt i året 1800. Da var vi ganske nøyaktig 1 milliard innbyggere på planeten, og tilsammen slapp vi ut ca 26 millioner tonn CO2. Så skrur vi fram kalenderen til 2016: Da slapp vi ut 35,5 milliarder tonn CO2. Hva har skjedd? Var vi blitt (35500/26) 1365 ganger så mange mennesker – altså 1365 milliarder?

Selvfølgelig ikke: I 2016 var vi 7,4 milliarder. Om vi bare hadde sluppet ut 7,4 ganger så mye CO2 som i 1800, ville vi ikke ha hatt noen klimakrise, for den menneskeskapte globale oppvarminga ville ha vært 0,0 grader.

Forskjellen er selvfølgelig at disse 7,4 (nå: 7,9) milliardene har gitt seg til å brenne opp køl, olje og gass i et omfang som ingen kunne drømme om i 1800. Og det er akkurat dét vi må slutte med! Dessuten er det svært ønskelig at fattige land i Afrika og Asia klarer å bremse befolkningsveksten, men det har ingenting – absolutt ingenting – med klimakrisen å gjøre. Vi får ikke redusert bruken av køl, olje og gass sjøl om befolkningsveksten blir 0.

Populistene finner på stadig nye unnskyldninger for å sluntre unna i klimaarbeidet. Unnskyldninger som de to jeg har nevnt framstår jo som absurde hvis man går dem nærmere etter i sømmene, for eksempel ved å hente noen tall fra nettet og bruke de fire regningsartene på dem, men det er det ikke meininga at du skal gjøre.

Hensikten er bare at du skal trekke et lettelsens sukk og tenke at da kan vi jo utsette klimainnsatsen i noen år til: I hvert fall til Kina har redusert sine utslipp. I hvert fall til USA. I hvert fall til Congo ... og så videre.

Og dermed blir klimaarbeidet sabotert akkurat like effektivt som om «klimarealistene» og oljegarkene fikk bestemme agendaen.

Politikk og kunnskapsvegring

 Gran kommune skal gjennomføre en Risiko Og Sårbarhets-analyse (ROS-analyse) for å styrke beredskapen. Dette er en formell gjennomgåelse der en ser på risiko og mulig omfang for forskjellige hendelser, for å identifisere tiltak som reduserer skaden hvis ulykken først er ute. Sist torsdag skulle kommunestyret vedta et mandat for arbeidsgruppa som skal utføre analysen. I debatten holdt jeg følgende innlegg (litt redigert, sånn at jeg framstår enda mer veltalende i skrift enn på talerstolen – æ-hrm):

«I tidligere ROS-analyser har en ikke sett på hvilke vedtak vi gjør lokalt som kan påvirke risikoen. Eksempler på slik påvirkning er:

• I en pandemi vil befolkningskonsentrasjoner påvirke risikoen for spredning: Jo tettere folk bor, jo større smittespredning får vi. Fortetting og sentralisering vil dermed, under ellers like forhold, øke smittespredningen.

• Store enheter gjør oss mer utsatt enn små enheter. En smittet lærer på en skole med 10 lærere kan smitte 9 andre. På en skole med 30 lærere kan vedkommende smitte 29 andre.

Koronaen er en mild pandemi. Den neste kan være mye verre: Svartedauen tok livet av halve befolkningen i Europa. Tenk deg et virus like dødelig som ebola og like smittsomt som Covid-19. Hvis hele befolkningen er samlet på ett sted, hvis alle ungene går på én stor skole, hvis alle ansatte sitter på en og samme arbeidsplass, er vi ekstremt utsatt om en sånn pandemi kommer. For alt vi veit, sitter det flinke folk og utvikler et slikt virus på en hemmelig lab akkurat nå.

Det samme gjelder ved andre hendelser som terroraksjoner eller naturkatastrofer. En meteoritt som detter ned i Brandbu sentrum gjør mye større skade enn en som detter ned i Rakalauv. En bombe som blir sprengt i Vassenden ("Gran sentrum") kan ta livet av mange flere enn en bombe som blir sprengt på Bjonskauen.

Spredt bebyggelse, spredte tjenester og små enheter gir oss altså en motstandsdyktighet – en resiliens – som blir svekket av sentralisering, fortetting og sammenslåing. Sentralisering, fortetting og sammenslåing er ingen naturlov; det er prosesser som blir skapt av politiske vedtak. Vi kan styrke vår resiliens ved å bruke teknologi og samfunnsplanlegging til å desentralisere bosetning, tjenester og arbeidsplasser, eller vi kan fortsette å svekke vår resiliens ved å fortsette å sentralisere.

Disse momentene har ikke vært belyst i tidligere ROS-analyser. Det bør de bli nå.» Så la jeg fram følgende forslag til vedtak, som tillegg til det foreliggende mandatet:

I arbeidet med ROS-analyse bør en vurdere om lokale vedtak kan påvirke skadeomfanget ved pandemier, ved terrorangrep, ved flom eller ved andre naturkatastrofer.

Vedtak som kan tenkes å påvirke risiko og omfang er:

• Befolkningskonsentrasjon kontra spredt bosetting;

• Store kontra små enheter (skoler, barnehager, andre tjenestetilbud).

Om en finner at slike vedtak kan påvirke risiko og skadeomfang, bør det dokumenteres hvordan risiko og omfang best kan begrenses.

Forslaget ble nedstemt: Ap, SP, Høyre og SV/Rødt stemte imot. Ap syntes det var vanskelig å stemme for et forslag som inneholdt «eksempler»; SP kunne være enig i noe, men fant det vanskelig å stemme for alt. Høyre meinte at dette var et fordekt forsvar for «den antikverte skolestrukturen» i Gran.

Legg merke til at forslaget ikke trakk noen konklusjon: Det ba bare om at arbeidsgruppa skulle vurdere hvorvidt sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter kunne øke risikoen. Men Ap, SP, Høyre og SV/Rødt ville ikke ha noen vurdering hvor formålet ville være å finne ut noe.

Det ville ikke være særlig vanskelig å finne ut om befolkningstettheten på forskjellige steder har påvirket smitteomfanget under pandemien, eller om pandemien har truffet store skoler hardere enn små skoler. Riktignok er det mange forhold som påvirker spredningen; alderssammensetning, yrke, utdannelse, og så videre. Men det finns statistiske metoder som kan brukes til å skille enkeltfaktorene fra hverandre.

Forslaget stanget altså mot en mur av politisk kunnskapsvegring. Og det er kanskje ikke rart: Alle de nevnte partiene har bidratt til sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter her i Gran. Da passer det kanskje dårlig å undersøke om dette har økt kommunens sårbarhet – i hvert fall hvis en mistenker at det faktisk kan være tilfelle.

Høyres kunnskapsvegring er særlig interessant. De var en svært aktiv pådriver da tre skoler i Brandbu ble lagt ned, og elevene ble samlet i én stor skole. Partiet argumenterte lenge og høglytt med at antall lærere kunne reduseres, og at en ville en få et bedre læringsmiljø og bedre læring når kompetansen ble samlet på ett sted. Slik kunne en spare penger og få bedre resultater i skolene på samme tid. Sånne tanker sitter i ryggmargen hos enkelte Høyre-folk; særlig i direktørdelen av partiet, der det er vanlig å se samfunnets forskjellige pyramider ovenfra. Fra det perspektivet blir alt enklere, bedre og mer effektivt hvis pyramidene blir færre og større.

Seinere i samme møte behandlet vi tilstandsrapporten for skolen. Da la jeg fram statistikk fra nasjonale prøver og elevundersøkelser i barneskolen i Gran fra 2013 fram til 2021. (I grønne og røde tall, av gode pedagogiske grunner.) De viste at den store, nye skolen skårer godt under landsgjennomsnittet på nasjonale prøver, mens resten av skolene – som fortsatt henger igjen i den «antikverte» strukturen – fortsatt skårer litt over gjennomsnittet. De viste også at den store, nye skolen skårer godt under gjennomsnittet i elevundersøkelsene, som måler læringsmiljøet i skolen, mens resten av skolene fortsatt skårer langt bedre enn gjennomsnittet. Antall lærere har ikke latt seg redusere, og kommunens økonomi tynges av renter og avdrag på lån til nytt skolebygg. Summa summarum: Ikke bedre og billigere, men dårligere og dyrere.

Ungene skal ikke få et dårligere læringsmiljø og et dårligere læringsutbytte bare fordi sentraliseringskåte politikere ikke skjønner konsekvensene av sine vedtak. Derfor la jeg fram et forslag om at administrasjonen måtte finne ressurser og kompetanse som trengs for å bringe nyskolen opp på nivå med de gamle skolene.

Da jeg la fram statistikken (og delte ut arket som inneholdt tallene), virket Høyres talsperson først himmelfallen: Det var som om bakken i hans forestillingsverden var revet bort under beina på ham. Men han kom seg fort. Nå var problemet blitt at resten av skolene ikke var blitt konsolidert (slik Høyre har brukt å foreslå i sine budsjettframlegg).

Det er jo svært vanskelig å kunnskapsvegre seg bort fra ark med tall beregnet ut fra offentlige statistikker. Så de tallene jeg la fram ble tatt såpass alvorlig av de andre partiene at innholdet i mitt forslag ble enstemmig vedtatt, bare navnet på skolen ble tatt ut. Dermed kom det noe svært godt ut av ett av mine to forslag på vegne av Gran Bygdeliste sist torsdag.

Når det gjelder ROS-analysen, så skal den behandles i kommunestyret også. Da kommer jeg nok til å nevne sentralisering, fortetting og sammenslåing igjen, skal du se. Vegring eller ikke.

Greta Thunberg har dessverre rett

 

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B Alstadheim, spør: «Er det lov å være kritisk til Greta Thunberg?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/V95yK3/politikerforakt-redder-ikke-verden ) Svaret på det er selvfølgelig ja: Thunberg opptrer på den internasjonale arenaen med svært tydelige standpunkter, og det hun sier har stor innflytelse, så selvfølgelig må hun kunne kritiseres, akkurat som en hvilken som helst annen påvirker. Men det hadde jo vært en fordel om kritikken hadde en viss relevans også.

Essensen i Thunbergs kritikk er at statsledere holder svulstige taler og lover nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år, men ikke ett eneste kraftfullt tiltak som vil gi noen merkbar reduksjon nå. Og uten reduksjon nå kommer det ikke til å bli nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år heller. Men det oppdager vi først når den tida har gått, når mange av verdens nålevende statsledere ligger i sine graver, mens Thunberg og hennes generasjon må leve med konsekvensene av at vi ikke gjorde noenting i 2021, 2022, 2023 eller 2024 heller.

Alstadheim påstår dessuten: «Effekten av klimatiltak vil ikke vise seg før flere år fram i tid.» Men det er rett og slett ikke sant: Effekten av reduserte utslipp kan måles omtrent med en eneste gang, ved at økningen i atmosfærens CO2- og CH4-innhold går ned. (Innholdet av drivhusgasser ville fortsett6e å øke, dessverre, men det ville ikke øke like raskt.)

En kan kanskje spørre seg om Thunberg ordlegger seg på klokest tenkelige måte. Men da får en diskutere formen på budskapet, ikke innholdet. For i innhold har hun dessverre rett: Ingen statsledere introduserer tiltak som har målbar virkning nå. Og hvis det skal være håp om å holde global oppvarming under 2 grader (for ikke å snakke om 1,5), så trengs det slike tiltak nå – ikke luftige løfter om hvor bra det skal bli om 10, 20, 30 eller 40 år.

Da kommunereformen kom til Hadeland og snudde

 

I 2014-2015 rullet kommunereformen som en tsunami over landet: Kommunene skulle fornyes, forbedres og robustiseres, og middelet var kommunesammenslåing. Det var både statsråd Sanner og statsministeren enige om.

Bølgen kom også til Hadeland. Lydige ordførere og administrasjoner organiserte et felleprosjekt mellom Lunner og Gran for å vurdere (i praksis: Planlegge) kommunesammenslåing. Det ble satt sammen ei arbeidsgruppe med representanter for alle politiske partier i begge kommuner. Med god hjelp av flinke konsulenter skulle denne gruppa komme fram til riktige konklusjoner.

Arbeidsgruppa fikk levert bunke etter bunke med rapporter og utredninger fra Sanners konsulenter. I disse rapportene sto det at sammenslåing ville gi bedre tjenester, mer demokrati, flinkere politikere, bedre økonomi, mer robust kommune samt godt og gagnlig vær. Demokratirapporten anbefalte at innbyggerne burde spørres hva de meinte om sammenslåing. Det burde gjøres gjennom veiledende samtaler, sto det. Folkeavstemming var ikke egnet til å gi et godt resultat, for da ville velgeren bli stående helt aleine i valgavlukket, uten noen å spørre, og uten hjelp til å forstå dybden og alvoret i spørsmålet. Det ville ikke være særlig demokratisk, meinte rapporten.

Alle disse rapportene var utarbeidet av nøytrale eksperter (utnevnt og lønnet av Sanners departement), så alt som sto der måtte regnes som sant og riktig. Stemningen i den bredt sammensatte arbeidsgruppa var god og positiv til sammenslåing. Jeg deltok i prosjektet som representant for Gran Bygdeliste, og oppdaget at jeg var den eneste som skapte ulyd i harmonien ved å stille kritiske spørsmål.

I slutten av prosjektet, i juni 2015, skulle vi vedta et «beslutningsgrunnlag». Det ble presentert en skisse til en rapport som prøvde å beskrive de paradisiske tilstandene i en framtidig storkommune, med blomstrende næringsliv, kloke politikere, dyktige ansatte og lykkelige innbyggere. Hos meg frambragte denne skissen sterke tilløp til munterhet. Jeg klarte å overbevise tilhengerne av sammenslåing om at det ikke ville tjene saken deres å vedta en beskrivelse av Utopia.

Derimot ble det vedtatt en intensjonsavtale om sammenslåing. Dette vedtaket ble støttet av alle unntatt Gran Bygdeliste. Det ble også vedtatt å holde rådgivende folkeavstemming. Grunnen til at flertallet tok en slik sjanse var nok at det tidligere var gjennomført to spørreundersøkelser – den siste i mai/juni, hvor 52 % i Gran og 56 % i Lunner var «positive» til sammenslåing. I den første undersøkelsen hadde 50 % i hver kommune stilt seg positivt. Med mange «Vet ikke» i begge undersøkelsene betydde det et klart, og økende, flertall i befolkningen for sammenslåing. (Se alt du vil se og mere til om hele saken på https://nykommunevurdering.wordpress.com/page/2/ .)

Jeg er ikke sikker på om svarene i telefonintervjuene framkom etter en «konstruktiv dialog», eller om folk faktisk svarte helt uten påvirkning. Undersøkelsene ble uansett gjort før det hadde vært noen debatt i det hele tatt! Befolkningen i begge kommunene hadde i en lang periode bare mottatt gladmeldinger om framtidig sammenslåing, med avisen «Hadeland» som en entusiastisk pådriver. (Avisen «Hadeland» er alltid lydhør når de store styringspartiene vil noe.) Innbyggerne hadde ikke hørt ett eneste motargument – om byråkratisering, stordriftsulemper, større avstand til beslutningsfattere, osv - , og slett ikke hatt tid til å vurdere for og imot. Nå ble det folkemøter med debatt, avisinnlegg, innlegg på sosiale medier – og ved folkeavstemminga samme høst ble det et rungende NEI i begge kommuner. Dermed ble det ingen sammenslåing.

Nå er spørsmålet tatt opp igjen, nok en gang med «Hadeland» som pådriver, etter at Høyre på nytt tok opp forslaget i kommunestyret i Gran og ble nedstemt så det sang. Lokalavisen gjennomfører en «undersøkelse» hvor folk klikker seg inn og sier JA eller NEI til sammenslåing. Etter at entusiastiske Høyrefolk har mobilisert kraftig, er det blitt klart flertall FOR sammenslåing i denne undersøkelsen, og dermed fastslår avisen at stemningen har snudd.

Vi får nå se, da. Jeg trur den eneste måten sammenslåerne kan få realisert drømmen sin på, er å vedta sammenslåing i kommunestyrene uten noen ny folkeavstemming.

Og nå er det mindre enn to år til neste kommunevalg.