Sentralisering i Gran kommune

 

Gran kommune har lagt forslag til nye skolekretsgrenser ut på høring. Disse kretsgrensene er en konsekvens av politisk styrt sentralisering. Derfor handler denne uttalelsen om skolesentralisering. Jeg holder meg til skolene på østsida av fjorden, sia Bjoneroa skole er skjermet mot sentralisering i denne omgangen.

Kommunen sentraliserte skolestrukturen for tolv år sia også, da den nordligste skolen, Bjørklund, ble nedlagt. Derfor er det ikke sant at skolene dekker Gran «både sør i kommunen og nord i kommunen»: Alle skolene ligger sør for det geografiske midtpunktet i Gran.

For tolv år sia vedtok kommunestyret altså å legge ned den nordligste skolen. Denne gangen har kommunestyret vedtatt å legge ned den sørligste og vestligste skolen (Grymyr), samt den østligste (Moen) også. Alle skolekretsene blir dermed sentralisert til Viggadalen.

Alle var enige om at antall skolesteder måtte reduseres. Kommunestyrets mandat, enstemmig vedtatt i forrige periode, var likevel å bevare en desentralisert skolestruktur. Resultatet er blitt: Fra Heierkleiva på grensa mot Jevnaker, via Vassenden, Trintom, Jaren og Brua, til grensa mot Søndre Land, er det en kjøretur på 45 km. Langs disse 45 kilometrene skal det ligge 3 barneskoler på rekke og rad i Viggadalen over en strekning på 11 km. Fra Brua går det så ei sløyfe på 5,5 km sørover igjen, omtrent som spissen på en fiskekrok, til en fjerde skole, som opprettholdes inntil videre fordi det ikke er plass til alle elevene i Viggadalen.

Altså: Alle skolene lengst fra Viggadalen er lagt ned. Skolene i Viggadalen og én skole nær Viggadalen blir bevart. Kommunestyret sier at dette er en «desentalisert skolestruktur». Det er ikke sant. Dette er en ytterligere sentralisert skolestruktur.

Fra busstoppen ved Mjør må ungene reise 14 km til Trintom. Fra Heierkleiva må ungene reise 13 km til Fredheim. Hvis Grymyr var blitt valgt i stedet for Fredheim, ville bussturene dit ha vært på 6 og 5 km, respektive. Elevene i Grymyr og Sanne skolekretser får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn i dag. De fleste får lengre, tildels mye lengre, reiseveg enn de ville ha fått om Grymyr var beholdt i stedet for Fredheim. Mange skal på SFO, og da må foreldrene eller andre kjøre dem.

Var Fredheimkretsen blitt delt mellom BBS og Grymyr, ville en del elever ha fått lengre reiseveg enn i dag, men ikke vesentlig lengre, sia det er 7,5 km fra Fredheim til Grymyr og 5,5 km fra Fredheim til Brua. Langs Fjordvegen går det buss mellom Brandbu og Jevnaker flere ganger om dagen. Fra Tingelstad til Brandbu går det en førsteklasses gang- og sykkelveg. Det går ingen gang- og sykkelveg i Rakalauv. Det gjør det ikke i Vestre Gran heller, for den planlagte gang- og sykkelvegen har administrasjonen sabotert i 20 år, og nå kommer den nok aldri. Når det sies at hensynet til barnas reiseveg har vært førende, er det altså ikke sant.

Kommuneøkonomien går fra elendig til katastrofal. Skolenedleggelsene skulle sørge for at kommunen unngår unødvendige investeringer. Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Grymyr et vedlikeholdsbehov på 29 millioner, og Fredheim har et vedlikeholdsbehov på 46 millioner. Det koster altså 17 millioner mer å beholde Fredheim enn å beholde Grymyr.

Ifølge tallene fra kommunens eiendomsavdeling har Moen skole et vedlikeholdsbehov på 47 millioner, og Jaren har et vedlikeholdsbehov på 62 millioner. Det koster altså 15 millioner mer å beholde Jaren enn å beholde Moen. I tillegg blir det nødvendig å utbedre skolevegen til Jaren for et ukjent antall millioner. Jaren er den mest kostbare skolen å vedlikeholde, både i absolutte tall og pr. elev, av alle de gamle skolene.

Når det sies at den valgte løsningen holder investeringskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Driftskostnader på Grymyr er vesentlig lågere enn driftskostnader på Fredheim. På Grymyr dekker dessuten vedlikeholdet både barnehage og skole. Når skolen legges til Fredheim, mens det fortsatt skal være barnehage på Grymyr, blir summen av driftskostnader enda større. Når det sies at den valgte løsningen vil holde driftskostnadene nede, er det altså ikke sant.

Grymyr skole er vesentlig bedre vedlikeholdt enn Fredheim, blant annet takket være stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Når en tar hensyn til klasserom som administrasjonen ikke regnet med i sin oversikt over kapasiteten ved skolene, har Grymyr litt større elevkapasitet enn Fredheim, sjøl om det også er barnehage på Grymyr. Når det sies at vedtaket er basert på en optimal utnyttelse av elevkapasiteten, er det altså ikke sant.

På Grymyr ligger det et stort felt med godt vedlikeholdte eneboliger i gangavstand fra skole og barnehage. Dette feltet ble opprettet som følge av at skolen ble plassert der. I tillegg er det bygd flere eneboliger nær skolen. Det foregår et generasjonsskifte som kunne gjøre området til en magnet for nye barnefamilier. I prognosene for barnetall fra administrasjonen ble det ikke tatt hensyn til slike generasjonsskifter: Der ble det forutsagt fortsatt nedgang i barnetall i Vestre Gran. Vedtaket om nedleggelse sørger for at prognosen blir sjøloppfyllende: Mange av eneboligene blir antakelig ferieboliger for folk som bor andre steder.

Samtidig som kommunestyret gjorde vedtak om å «styrke bolysten», sørget det altså for det stikk motsatte ved å legge ned skolene på Grymyr og i Moen.

Kommunestyret vedtok at to av de fem gamle skolene skal beholdes, mens tre skal legges ned. Dette valget krever større investeringer enn alternative løsninger. Det medfører større driftskostnader enn alternative løsninger. Det medfører for mange elever mye lengre reiseveg enn alternativet. Det undergraver målet om økt bolyst. Det er bare mulig å se ett tydelig kriterium: De skolene som bevares, ligger mer «sentralt» enn de som legges ned. Her i Vestre Gran har flere dessuten påpekt at politikertettheten er mye større i de kretsene som blir bevart enn i de kretsene som blir lagt ned.

Etter alle kriterier som administrasjonen og politikerne sier at de har lagt til grunn er Grymyr en bedre løsning enn Fredheim. Grymyr er billigere å vedlikeholde og drifte enn noen av de andre skolene. Etter økonomiske kriterier er også Moen en bedre løsning enn Jaren. I nedleggingskretsene innser vi at vi ikke har noen som helst innflytelse på de vedtakene som har mest å si for oss i lokalsamfunnet. Vi utgjør jo et mindretall: Når vi regner med Midtre og Nordre Brandbu, utgjør vi knapt 1/3 av befolkningen i Gran. Men vi betaler skatt på linje med de øvrige to tredjedelene, og vi telles med i grunnlaget for tildeling av frie inntekter.

Vi skal altså dekke nær 1/3 av kommunens gjeldskostnader. Denne gjelden er nesten utelukkende opparbeidet gjennom store prosjekter i Viggadalen, prosjekter som ofte er blitt begrunnet med at de bidrar til «sentrumsutvikling». Det samme gjelder i høgeste grad «signalbygget» på Sagatangen, som nå er stipulert til nær en milliard kroner. Utbygging på Jaren og Fredheim skoler ligger inne i rådmannens budsjettforslag med 108 millioner. Totalt stiger kommunens lånegjeld til nær halvannen milliard kroner. I Vestre Gran, med 7 % av innbyggerne, står vi inne for litt over 100 millioner av den framtidige lånegjelden. Da hadde det vært fint om det var blitt investert litt mer enn 5 millioner til barnehage hos oss også. - Administrasjonen vil dessuten bare vedlikeholde en liten del av det skolebygget som inneholder barnehagen, så vi er ikke brått sikre på hva som skjer med Grymyr barnehage etter neste kommunevalg.

Nå kommer det til å bli påpekt at investeringene i «sentrum» kommer alle innbyggere til gode. Javisst! Og aller mest kommer de eiere og innbyggere i «sentrum» til gode. «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre,» skrev Orwell.

I et velfungerende demokrati tar flertallet hensyn til mindretallet i saker som er svært viktige for de sistnevnte. Hvis det ikke skjer, hvis det alltid går slik at vinneren får alt, blir demokratiet et flertallsdiktatur. Sentraliseringssaken viser at Gran er blitt et to tredjedelssamfunn, hvor vi her i lokalsamfunnet ikke har den ringeste innflytelse på de lokale sakene som er aller viktigst for oss. Derfor kommer jeg til å boikotte neste kommunevalg, og jeg oppfordrer alle innbyggere i nedleggingskretsene til å gjøre det samme. Det bør de fortsette med inntil en målbar del av skattekronene også blir investert og brukt i «utkanten», ikke bare i et politisk definert «sentrum».

Fylkesbytte Gran kommune - et høringsinnspill

 I forrige periode foretok administrasjonen en meininsgundersøkelse pr SMS om fylkesvalg. Undersøkelsen inneholdt ledende spørsmål som var egnet til å få brukeren til å svare "Akershus" på spørsmålet om hvilket fylke man ønsket at Gran skulle tilhøre, noe som helt åpenbart var i tråd med administrasjonens ønske. Til tross for dette svarte et knapt flertall i denne undersøkelsen "Innlandet".

Etter gjennomgåelsen av denne undersøkelsen vedtok kommunestyret at det skulle holdes rådgivende folkeavstemming om fylkesvalg. Men etter valget i 2023 har det nye kommunestyret opphevet dette vedtaket, og vedtatt å søke overføring til Akershus uten å spørre velgerne.

Kommunestyret har basert seg på en utredning som minner om en lang skolestil. Så godt som alle punkter i utredningen drøftes med "på den ene siden, og på den andre siden", og så konkluderes med formuleringer av typen: "Det er vanskelig å si, men i en totalvurdering mener vi at Akershus vil være det beste valget." Denne utredningen overbeviser bare den som allerede er overbevist. Derimot er det tre konkrete forhold som utredningen ikke berører:

*  Spredt bosetning: Gran kommune har klart å bevare en spredt bosetning, fordi det er slik mange innbyggere vil ha det. Ved hver eneste gjennomgåelse av arealplanen har det kommet innspill og innsigelser fra kommunens administrasjon, fra fylkeskommunen og fra fylkesmannen/statsforvalteren i retning av mer fortetting og sentralisering  og "en samordnet areal- og transportplan i tråd med nasjonale føringer".  - Gran har etterhvert klart å oppnå en viss forståelse hos statsforvalteren og fylkeskommunen for at vi ønsker å bygge og bo både sentralt og desentralt her i kommunen, med mange forskjellige bomuligheter og boformer. Det er grunn til å anta at hvis det skal lages en "overordnet regionplan" for Hadelandsregionen av det langt mer urbane Akershus, så blir denne romsligheten borte. Da kan det i praksis bli umulig å få lov å bygge i Midtre og Nordre Brandbu, i Vestre Gran og Rakalauv, på størstedelen av Vestsida, på Hennung og Bleiken, på Granåsen og i det meste av Tingelstad. Dette forholdet har administrasjonen ikke berørt i det hele tatt, muligens fordi den ikke ser det som et problem.

*  Folketall og innflytelse: Gran koimmune har 13.566 i9nnbyggere, det vil si 3,6 % av innbyggerne i Innlandet. Ved en eventuell overgang til Akershus vil vi utgjøre 1,8 % av innbyggerne der. I sin utredning sier rådmannen at det er vanskelig å si hvor Grans innflytelse i fylkespolitikken vil bli størst. Det er det selvfølgelig ikke; i Akershus vil Gran få nøyaktig halvparten så mye innflytelse på fylkespolitikken som i Innlandet. Det hjelper ikke å si at vi får litt større innflytelse sammen med de andre Hadelandskommunene: Javisst, men bare så lenge kommunene er enige i ett og alt. Det er de ikke. Det er like relevant å si at i Innlandet kan vi få enda større innflytelse i samarbeid med kommunene på Toten og i Land.  

*  Kulturell tilhørighet: En kommune er ikke bare en administrativ enhet. Det er også et hjemsted; en tilhørighet, en identitet. Det samme gjelder - skjønt i mindre grad - et fylke. Mange føler seg knyttet til "flatbygdene på Østlandet", hvor du kan reise til et folkeskommunalt kontor og snakke med folk som bruker pronomenet "je" og som uttaler "opp" med lukket o. På kontorene i Asker sier folk "jæi" og "åpp". Ikke noe galt med det, men språk skaper også tilhørighet. Snakker to personer samme språk, oppstår det en intuitiv gjensidig forståelse. Hvis språk ikke betyr noenting for en slik samhørighet, kunne vi like gjerne snakke engelsk oss imellom. Og det er en grunn til at mange granasokninger setter enda større pris på Vazelina enn på de Lillos. 

Disse tre momentene veier også en del for mange, og de er ikke behandlet i utredningene. .
'
I tillegg kommer følgende: Vi er ganske mange som, etter den nye runden med skolesentralisering, kjenner oss overkjørt av politikerne enda en gang. Og avlysningen av folkeavstemming oppleves som et utslag av politikernes arroganse. Enda en runde med følelsen av avmakt. 

Det kan jo hende at en folkeavstemming vil ende med flertall  for Akershus, dersom Ap og H argumenterer godt nok for seg. Og i så fall vil vedtaket ha en legitimitet som det mangler nå. Det nytter ikke å argumentere med at "Vi har et representativt demokrati, og begge disse partiene gikk inn for fylkesbytte i valgkampen": Javisst, og de gikk inn for mange andre ting også. Dessuten: Skulle det argumentet ha vært gjort gjeldende i alle saker, ville Norge ha vært medlem av EF i 30 år. 

Gjennomfør rådgivende folkeavstemming! Det kan bidra litt til å dempe apatien. Og til at vi føler oss inkludert i de viktigste avgjørelsene. 

Israels "historiske rett" er ikke særlig historisk

 

Jeg deler ikke den oppfatningen at om (noen av) forfedrene dine bodde på et bestemt stykke land for 3000, 1900 eller 1400 år sia, så har du rett til å overta dette jordstykket med vold og makt og jage den som bor der nå. Og jeg deler absolutt ikke den oppfatningen at hvis du meiner Gud i egen person lovet bort dette jordstykket til en av dine forfedre for 3.500 år sia, så har du (som arving) rett til å ta jordstykket med vold og makt i dag.

Jeg er altså ingen tilhenger av påstanden til MIFF og andre kristensionister om at jøder i dagens Israel har en historisk enerett til dette landet. Og hvis du på ramme alvor meiner at jødene har denne retten fordi Gud lovet dem det for 3.500 år sia, så bør snarest se å få undersøkt huet ditt.

Derimot meiner jeg at når ei folkegruppe har levd i et område i et par generasjoner og slått røtter der, så må etterkommerne ha rett til å fortsette å bo der. Den retten bør vi innrømme både rohinjaer i Myanmar og jøder i Israel, så lenge de ikke fortrenger andre som har like stor, eller større rett. Og samme rett må sannelig også innrømmes palestinere som har bodd i dette landet i hundrevis av år!

Jeg skal altså ikke diskutere folkegruppenes rett til å bo der de har bodd i generasjoner; jeg meiner den retten er sjølsagt. Jeg skal bare ta for meg det kraft-sionistiske kravet om en eksklusiv rett til landet Eretz Israel, basert på en påstått tilknytning gjennom uminnelige tider til akkurat dette landet.

Det er vel bare de aller mest nedsnødde kristensionistene som baserer sin rettsoppfatning på hva Gud antas å ha sagt og gjort ned gjennom (for)historien – han har jo sagt og gjort så mye som ikke tåler dagens lys, den karen. (Se f eks https://kvernvold.blogspot.com/2024/07/gud-er-en-fl-fyr.html ) Derimot ser jeg at flere ellers oppegående folk viser til «Israels historiske rett», med argumenter som de ikke ville finne på å gjøre gjeldende for noen annen folkegruppe. (Gjenerobre flere svenske fylker for å rette opp igjen uretten fra Brømsebro i 1645? Drive muslimene ut av Kosovo for å gjenopprette tapet ved Kosovo Polje i 1389? Når snakket du sist med psykologen din, sa du?)

Folk som snakker om Israels historiske rett viser gjerne til utdrivelsen etter den siste oppstanden mot romerne i år 132-135. Etter denne oppstanden ble jødisk religion forbudt, titusener ble drept eller solgt som slaver, og de fleste gjenlevende rømte til andre jødiske kolonier rundt omkring i Romerriket. ( https://snl.no/j%C3%B8denes_tidlige_historie ) Eller de viser til at jødiske samfunn som fortsatt eksisterte i Judea ble drevet bort av kristne keisere i det østromerske riket, særlig etter at det ble innført strenge antijødiske lover i 527. Gjenlevende jøder ble spredt i små samfunn i hele Middelhavsområdet, og kunne bare drømme om å vende hjem til sitt egentlige hjemland, sies det.

Likevel var det ett sted der jøder kunne leve og dyrke jødisk tru som høgt respekterte samfunnsstøtter: Khaganatet Khazar, som var en stormakt nord for Kaukasus fra 600-tallet og i flere hundre år framover. ( Khazarer – Wikipedia ) Khaganen og overklassen konverterte til jødedommen på 700-tallet og gjorde jødedommen til statsreligion i hele det vidstrakte riket. Noen historikere meiner det må ha vært flere jøder i Khazar, etter flere hundre år med statsjødedom, enn i hele den jødiske diasporaen i Middelhavslandene.

Khaganatet ble etterhverrt utslettet av madjarer, alaner og forskjellige tyrkiske stammer, og ble erstattet av en mosaikk av kristne, muslimske eller jødiske småriker. «Fjelljødene» i Kaukasus eksisterer den dag i dag, trass i iherdige forsøk på å gjøre slutt på dem ( https://no.wikipedia.org/wiki/Kaukasiske_fjellj%C3%B8der ) . På Krim var det også jødiske samfunn, inntil Stalin grep resolutt inn mot alle samfunn han mislikte, det være seg jøder eller tatarer. (Han skal likevel ikke ha skylda for at østgoterne på Krim forsvant; dem var det antakelig Katarina den Store som tok seg av.) ( https://no.wikipedia.org/wiki/Krimgotere )

I 1897 arrangerte Theodor Herzl den første sionistiske verdenskongress. ( https://snl.no/Theodor_Herzl ) Der ble tanken om en egen jødisk stat drøftet; en stat der jøder kunne være fri for diskriminering og forfølgelse som de var utsatt for både i kristne og muslimske land. ( https://snl.no/sionisme ) Mange ønsket at en slik stat kunne opprettes nettopp i Palestina, det gamle Israel. To rabbinere ble sendt for å undersøke mulighetene for utvandring og etablering i det forjettede land. De kom tilbake og avla rapport: «Bruden er vakker, men hun har allerede en mann,» sa de. (Les f eks https://www.gp.se/kultur/litteratur/litteraturrecension/ingmar-karlsson-bruden-ar-vacker-men-har-redan-en-man-sionismen-en-ideologi-vid-vags-ande.23c498a8-6573-4978-abc1-062af0bde502 )

Det hindret ikke at små grupper begynte å utvandre til Palestina fra begynnelsen av 1900-tallet. Etterhvert vokste utvandringa til en strøm, godt hjulpet av Balfour-deklarasjonen i 1917 ( https://snl.no/Balfour-erkl%C3%A6ringen ), hvor Storbritannia generøst inviterte jødene til å opprette et «nasjonalt hjem» i Palestina. Slik ordnet kolonimaktene opp seg imellom på den tida, når den ene makten overleverte en koloni til den andre. Koloniens innbyggere ble aldri spurt. Tviler du på at det moderne Israel startet som et koloniseringsprosjekt? Les Balfourdeklarasjonen. 

Strømmen ble til en foss etter 2. verdenskrig. De første gruppene kjøpte land der de ville slå seg ned, men etterhvert tok de seg til rette og begynte å fortrenge palestinere med vold og makt. Det har de fortsatt med til denne dag, alltid ved å vise til sin historiske rett. Fortrengte palestinere er blitt så godt som rettslause, noe som har ført til motstandskamp og etterhvert terrorisme. Israel har, med sin totale overlegenhet og støtte fra verdens største militærmakt, satt i gang militære operasjoner som mer og mer likner en «endelig løsning på palestinerproblemet».

Apologeter for sionismen framholder at sionisme bare er helt normal nasjonalisme, akkurat som norsk nasjonalisme: Vi viser jo vår egen nasjonale stolthet både på 17. mai og i landskamper på Ullevål. Men den sionismen som utfolder seg i praksis, det er en nasjonalisme med bomber og kanoner. Og det er en ekskluderende nasjonalisme: Du får ikke del i den bare ved å bo i Israel eller i et område som Israel okkuperer: Du må være en etnisk jødisk statsborger. I praksis skaper denne sionismen et etnokrati, akkurat som apartheid-styret i Sør-Afrika. Følgelig er avstamming viktig: Er du jøde, så stammer du egentlig fra gamle Judea, uansett hvor i verden dine forfedre har levd de siste par tusen år, sier denne ideologien.

Den dominerende folkegruppa, både som pådrivere og som innvandrere, har vært ashkenazi-jøder: altså jøder fra det østlige Europa. Ordet Ashkenaz viser opprinnelig til et område i det nordøstlige Tyrkia, der det fortsatt ligger flere landsbyer med navn som minner om Ashkenaz. ( https://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz ) Men av uklare grunner overførte jøder i Russland seinere dette navnet til Tyskland og Frankrike. Når de kalte seg ashkenazi, betydde det at de var kommet vestfra, som etterkommere av den opprinnelige diasporaen. Denne forståelsen har festet seg blant både folk og historikere; se f eks https://simple.wikipedia.org/wiki/Ashkenazi_Jews .

Nå er denne forståelsen under press. Flere historikere og genetikere har kommet til at den jødiske befolkningen i Russland og Øst-Europa antakelig stammer fra khazariske jøder, altså fra etterkommerne etter konvertitter, som spredte seg vestover da det khazariske riket ble utslettet. En israelsk genetiker, Eran Elhaik, har foretatt omfattende og grundige analyser som viser at ashkenazier genetisk har mye mer til felles med tyrkiske og iranske folkeslag nord for Kaukasus enn med folk fra Midt-Østen. ( https://academic.oup.com/gbe/article/5/1/61/728117?login=false ) Seinere har han fått tilslutning fra historikere og lingvister. ( https://www.frontiersin.org/journals/genetics/articles/10.3389/fgene.2017.00087/full )

Er dertte viktig? For det første er det både spennende og fascinerende å finne ut hvor folk stammer fra; kartlegge vandringene gjennom historie og forhistorie. All ny kunnskap er verdifull. Men for det andre utfordrer Ilhaiks konklusjoner hele grunnlaget for den ikke-religiøse sionismen, den som tar utgangspåunkt i hvor folk «egentlig» stammer fra. For hvis flesteparten av stamfedrene ikke kom fra Judea i det hele tatt, men var konvertitter fra et sted nord for Kaukasus, hva skjer da med din «historiske rett» til Eretz Israel? Hvis denne retten hviler på hvor forfedrene dine kom fra for 1000 år sia - burde du ikke heller kreve «retten» til å ta tilbake landet ditt i Dagestan, Tsjetsnia, Armenia, Georgia?

Spørsmålet vekker sinne, selvfølgelig. Og som hver gang et sionistisk dogme blir utfordret: Antydninger om motiver som ikke er utelukkende vitenskapelige. Her, for eksempel, er «beviset» på at ashkenazier ikke er khasarer: https://forward.com/opinion/382967/ashkenazi-jews-are-not-khazars-heres-the-proof/ Hvis du oppholder deg noen sekunder på dette nettstedet, får du dessuten - selvfølgelig - tilbud om å skrive under på opprop mot antisemittisme.

Det skal sies at du risikerer å komme i tvilsomt selskap når du lufter resultater fra Elhaiks forskning. For hvis du guggler «khazarer»,  dukker det opp flere lenker til et nettsted som av uforklarlige grunner heter «Riksavisen». Mens du holder deg for nesen, blir du informert om at khazarene, og dermed etterkommerne deres, er «falske jøder». Du får også vite «hva Satan vil, men Gud forbyr», og du kan lese en artikkel av Knut Hamsun om jøder. Og hvis du absolutt vil ha greie på hva Gud og Satan tenker om jødene, kan du guggle sjøl. Huff.

Så selvfølgelig KAN slike kunnskaper brukes antisemittisk - men bare hvis du abonnerer på forestillingen om at genene dine bestemmer hvilke rettigheter du har. Altså at hvis en eller annen tipp-tipp-tipp-...tippoldeforelder bodde i Judea, så har du rett til å overta eiendommen til den familien som bor der i dag, men ellers ikke. For dét er jo kjernen i forestillingen om Israels «historiske rett» til dette landet.

Det finnes en mye bedre løsning. Nemlig at alle som lever og har vokst opp innafor grensene av Palestina – Stor-Israel – innrømmes de samme ukrenkelige rettighetene. Enten de er jøder, kristne, muslimer, drusere, eller ugudelige faener som meg. Uansett hvor genene deres befant seg hen for 1.000, 2.000 eller 3.500 år sia.

Men mens bombene faller og unger drepes eller sultes ihjel, skjønner jeg at det er langt fram til en sånn løsning.

«Folk vil jo bo i byer og store tettsteder»

 

Dette sitatet kommer fra Erna Solberg. Det gjentas på innpust og utpust av henne og hennes sverddragere i nyhetssendinger, i Dax 18, i Politisk kvarter og overalt ellers hvor sånne saker drøftes. Setningen framføres som et mantra hver gang det skal legges ned en skole på et sted som verken er en by eller et stort tettsted, så den er nok vedtatt sentralt og sendt via epost og Teams til Høyres kadre i alle byer og tettsteder. Det hjelper ikke at ungdommer reiser i flokk og følge fra små, ubetydelige plasser til den store Byen hvor ting bestemmes, eller at de roper, griner, bønnfaller Makta om å få beholde skolen sin: De vil jo egentlig ikke bo der de bor, har Høyre bestemt, og da trenger de ingen skole heller! Nå får de bare kaste seg på bussen og bli ordentlig urbane jo før jo heller; det er jo det de vil, enten de skjønner det sjøl eller ikke. Vusj, vusj!

Høyres kjernevelgere og sponsorer bor i byer og tettsteder. Der driver de gjerne forretning og eier tomter og butikker. Jo flere som flytter til byen, jo flere kunder handler på Giga XXX, og jo dyrere hus og leiligheter må de kjøpe fra Storfin Eiendom AS. Da får kjernevelgerne og sponsorene råd til landsted, hytte på fjellet og hytte ved sjøen, sånn at de kan lade batteriene sine og drive forretning over nettet.

Det er mer uklart hva som får Ap og MDG til å slutte opp om sentraliseringsretorikken. For Aps mange byråkrater er det kanskje sånn at når en kommer seg opp og fram i statlige og kommunale hierarkier og får stort kontor med utsikt fra fjerde etasje, så omgås en mange andre i den urbane eliten og identifiserer seg mer med dem enn med snekkere og småbrukere ute på bondelandet. Og urbane svermere i MDG synes kanskje at bygda er et fint sted å besøke, på sykkel og i ferien, men ingen kan vel egentlig ønske å bo der, langt fra teateret og caféen.

Riktignok er det en viss forskjell i retorikken til sentraliseringspartiene: Ap-ordføreren og flokken hans understreker, nesten med gråten i halsen, hvor vondt dette gjør for dem også; men de må opptre ansvarlig ... osv. Det er nesten så de ber om medfølelse for at de er nødt til å gå så brutalt til verks.

Bortsett fra at det er de jo slett ikke. Den enkleste løsningen er riktignok å følge anbefalingene fra den urbane eliten i administrasjonen, sia de er «faglig begrunnet». Da kan ordføreren toe sine hender under nødvendighetens og fagkunnskapens tvang. Men det er jo ikke bygningene som koster penger; det er de ansatte. Derfor er det fullt mulig å spare penger ved å konsolidere studietilbud og foreta nedbemanning andre steder enn bare på Dokka og Lom – for eksempel på videregående skoler i Mjøsbyene.

Hva MDG-representantene unnskylder seg med er ikke lett å oppfatte. Kanskje finner de en slags begrunnelse i at hvis folk tvangsflyttes til byen, så slutter de å kjøre bil. - Skjønt det skjer jo heller ikke: Folk kaster seg i bilen til jul, påske og pinse, vår, sommer og høst og hver eneste langhelg, og besøker hjemstedene sine, mange mil ute i huttaheita. Innbill deg ikke at de reiser med bussen: Det har de ikke tid til, og ikke kan de det heller, for fylkeskommunen har skåret ned på kollektivtransporten også. Buss og tog er ypperlige transportmidler som frakter deg fra et sted der du ikke befinner deg til et sted dit du ikke har tenkt deg, på et tidspunkt som slett ikke passer deg.

Solberg og kadrene hennes feller ingen krokodilletårer, og trenger ingen unnskyldninger. Tvert imot; dette er nedleggelser som er overmodne, og det skal komme mange flere, lover de. Kjernevelgerne deres blir blanke i øynene og gnir seg i hendene, for her blir det enda større omsetning i Giga XXX og enda flere nye, dyre leiligheter fra Storfin Eiendom AS!

Etter at Solberg og kadrene hennes har fastslått at folk vil bo i byer og store tettsteder, legger de til, allerede i neste setning: «Det blir færre ungdommer og flere gamle. Da kan vi ikke opprettholde like mange elevplasser over alt!» Og det er jo sant. For antall ungdommer minker og antall gamlinger øker i hele Innlandet, ikke minst i Mjøsbyene. Men sentraliseringspartiene vil ikke legge ned noe som helst i Gjøvik, Lillehammer og Hamar av den grunn; nei tvert imot: Byene må styrkes, og det skjer ved at småstedene tvangstømmes, for «folk vil jo bo i byene».

La oss nå ta en titt på Gjøvik, Lillehammer og dalstroka innnafor. På Gjøvik VGS finnes følgende undervisningstilbud: Bygg- og anleggsteknikk; Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign; Helse- og oppvekstfag; Helsefagarbeider med studiekompetanse; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; International Baccalaureate (IB); Kunst, design og arkitektur; Medier og kommunikasjon; Musikk, dans og drama; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering. Andre programområder: Breddeidrett; Toppidrett; Bilde; Lyddesign; Kunst og skapende arbeid; Grafisk design; Teaterensamble.

Og på Lillehammer VGS: Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Frisør, blomster- og interiørdesign; Helse- og oppvekstfag; Informasjonsteknologi og medieproduksjon; Kunst, design og arkitektur; Restaurant- og matfag; Salg, service og reiseliv; Studiespesialisering; ; Påbygging til generell studiekompetanse; Kombinasjonsklassen; Tilrettelagt avdeling; Teknologi- og industrifag.

Utvilsomt gode og nyttige fag, alle sammen! Men også: Påfallende like. Og hva undervises det i på Dokka, inntil skolen der blir nedlagt? Jo:

Bygg- og anleggsteknikk; Elektro og datateknologi; Helse- og oppvekstfag; Teknologi- og industrifag; Studiespesialisering; Påbygging til generell studiekompetanse; Tilrettelagt opplæring.

Så godt som full overlapp mellom Gjøvik og Lillehammer, altså. Men må virkelig Bygg og anlegg, Elektro og data, Tekno- og industrifag, Helse og oppvekst, Studiespesialisering flyttes fra Dokka til Gjøvik for å få fylt opp elevplassene i byen? Er det helt utenkelig at noen flytter den andre vegen, eller at Gjøvik og Lillehammer dekker hver sine studierertninger? Javisst er det 45 km fra Gjøvik til Lillehammer. Men jeg garanterer at de 42 kilometrene fra Dokka til Gjøvik er vel så lange og slitsomme! Kjør der en vinterdag sjøl, hvis du ikke trur meg.

Dokka dekker dessuten hele området vestover og nordover. Fra Nordsinni er det 48 humpete kilometer til Gjøvik, og fra Torpa er det 62 kilometer. Men det må kanskje til, hvis Frisør, blomster og interiør på Gjøvik skal få full dekning?

Jeg er sikker på at det går an å busse elever den andre vegen også. For eksempel meiner jeg det må være bedre at ungdommer fra Snertingdal reiser 30 km vestover enn at ungdommer fra Torpa må reise 62 km østover. - Med mindre hele hensikten er at Torpa, Nordsinni og Dokka forøvrig skal avfolkes, da. For «folk vil jo helst bo i byen».

Folk på Dokka betaler skatt, de også. Fylkeskommunen mottar driftsmidler fra Staten basert på hvor mange som bor i hele Innlandet, inklusive Dokka. Er fylkesbudsjettet for trangt, kan det spares på to måter: Enten fordele byrder og kroner noenlunde likt, eller bruke alle midlene på ett sted – nemlig i byen. Nå må folk på Dokka værsågod være med og betale for at tilbudet styrkes på Gjøvik og avvikles på Dokka.

En koloni har som sin viktigste funksjon å levere skatt og råvarer til koloniherren. Fra Dokka og omegn skal det leveres skatt, og etterhvert råvarer i form av elever, til Mjøsbyene. Makta sitter i byene, i kraft av at det bor flest velgere der – velgere som kanskje lever godt med at byene favoriseres. Men et demokrati fungerer bare hvis flertallet tar hensyn til mindretallets rettigheter også: Hvis det ikke skjer, forfaller demokratiet til et flertallsdiktatur.

Når bygdesamfunn behandles som kolonier, er det alltid noen som taper. På den andre sida: Sentralisering er alltid lønnsomt også. For noen. https://kvernvold.blogspot.com/2024/05/sentralisering-er-alltid-lnnsomt-for.html

Pidgin på "norsk": En språktirade

 

Hør på dette:

«Siriesli, altså. Jeg mente ikke at - «

«Jeg ble veldig kånfjust her. Beisikli mener jeg at - «

«Trenger riili en vækeisjen nå. Det har vært litt av en effert å - «

«Wått? Ar ju kreisi? Det var virkelig en leim unnskyldning. Du prøver jo å sjeime - - »

«Her har vi en helt ny keis. Fyren kleimer å ha rett til - - men jeg trur han bare feiker - «

«Dette er blitt veldig fæsjenebel. Det er mye glæmmer ute og går - «

«Dette kan jeg gi et helt streitfåverd svar på!»

«La meg freime spørsmålet litt annerledes...»

«Vi må se dette i en kåntekst.»

Og så videre, og så videre.

I kulturprogrammene der folk blir intervjuet fordi de er Kjente Navn sprer denne språkfattigdommen seg ustanselig. Dette er ikke (bare) et ungdomsfenomen lenger; det er en del av omgangstonen blant folk som vil framstå som fjonge og fresje.

Når begynte dette? Jeg trur vi må helt tilbake til den sagnomsuste reklamesnutten «Milk is a better drink», som skulle få ungdommen til å drikke mjølk i stedet for brus. Hjalp det? Brussalget økte. I dag kan du ikke rulle inn på en bensinstasjon uten å bli forulempet med  reklamen som slutter med: «Take it easy.» På kommersfjernsynet – norsk kommersfjernsyn – hører du minst like mye (en slags) engelsk som norsk. Det er ikke fordi produsentene ikke trur at vi skjønner norsk, antar jeg, men fordi de trur vi synes (en slags) engelsk er finere.

Jeg går på butikken. Der kan jeg kjøpe «loins» av både kjøtt og fisk. Hæ? Kan ikke produsentene det norske ordet «lend»? Nei da, og de trur ikke at kundene kan det engelske ordet «loin» heller; de synes bare det er et fint ord. - Men når fikk laksen og torsken hofter?

Jeg kunne fortsette med å ramse opp eksempler på grusen i det som ellers er helt alminnelig, dagligdags prosa. Men du finner sjøl et hopetall eksempler hver eneste dag. Dette er fortsatt bare et overflatefenomen; det kan lukes bort hvis folk vil. Men vi har også fått djupere strukturelle skader i språket. Jeg tenker på formuleringer som formelt er norsk, men hvor bruksmønsteret blir stadig mer engelsk – eller snarere amerikansk. Dette gjelder særlig når norske ord fylles med en litt annen betydning; dvs betydningen til (nesten) likelydende engelske ord. Eksempler:

Jeg hører stadig oftere at ordet «simpel» mister sin norske betydning, og i stedet brukes i betydningen «enkel». Vi brukte å si slike ting som: «Det vet jeg» eller «jeg vet det»: Nå hører vi nesten bare «jeg vet» - direkte oversatt fra «I know». Og kroneksempelet: «Besøk Pelsbutikken for en hyggelig handel.» «Han reiste til Paris for en ukes ferie.» Den engelske preposisjonen «for» har nesten fullstendig fortrengt et helt sett av norske preposisjoner. Inntil nylig brukte vi å reise på ferie; nå reiser vi visst stadig oftere for en ferie. «For» brukte å være en konjunksjon; nå brukes ordet nesten bare som preposisjon, for det er det på engelsk.

Eller, som du stadig hører i reportasjer: «Tilbake i 2014.» «Tilbake i Bergen mener folk at...» - I Norge brukte vi inntil nylig å nøye oss med «I 2014» og «I Bergen» - du kom til samme år og samme by da også. Så begynte reporterne å høre på amerikanske reportasjer, og da hadde de ikke mer tillit til sitt eget språk enn at de ga seg til å oversette ordrett fra amerikansk. Nylig hørte jeg reporteren si: «De har lenge kjempet over dette området.» Hva? Har de fløyet over området og kjempet? Nei da. Jeg prøver meg på en ordentlig oversettelse, og da blir det: «De har lenge kjempet om dette området.» «Om» er en av de norske preposisjonene som lever farlig, for «about» betyr noe helt annet, og da er det tryggest å avvikle hele preposisjonen.

La meg for ordens skyld ramse opp den lista over norske preposisjoner som vi lærte på folkeskolen for hundre år sia: «For, til, fra, frå, over, under, etter, foran, føre, på, i, av, ved, med, om, hos, mellom, gjennom, uten, blant, iblant, forbi.» Har du fortsatt en levende dialekt som du føler deg trygg på, kan du fort legge til noen flere. Hvor mange av disse kommer til å overleve i haglstormen fra engelsk?

Er jeg mot låneord? Nei da, språket er fullt av låneord som bærer en ny betydning. Jeg bruker massevis av nyord, også fra engelsk; jeg digger Katzenjammer og synes de er kule. I svake øyeblikk kan jeg til og med finne på å si at dette er blitt en stor "hit". Språket blir rikere av at vi låner inn ord for begreper vi mangler. Men språket blir fattigere når vi avvikler gode norske ord, og erstatter dem med (en slags) engelsk: Det blir bare flatere og fattigere.

Språket vårt blir litt mer pidginisert for hver dag som går. Jeg henter en definisjon fra Pediaen: «Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk.»

Moderne engelsk begynte som et pidginspråk – ei blanding av angelsaksisk og normannerfransk som begynte med invasjonen i 1066. Den dag i dag finnes det ordpar som røper den sosiale avstanden mellom angelsaksisk og fransk: Fine folk eter «venison»; bermen eter «meat». Angelsaksisk «stool» - stol – er så simpelt at det har fått betydningen «avføring». Det tok et par hundre år før denne språksausen ble et ordentlig språk, et kreolspråk. Og på det tidspunktet var både den franske og den angelsaksiske grammatikken helt borte. Moderne engelsk har verken tre eller to kjønn; ingen substantiver bøyes i nominativ, genitiv, akkusativ og dativ; det skilles ikke mellom transitiv og intransitiv bøyning lenger. (Jo, et ørlite tilløp: Beleste folk skiller fortsatt mellom «hanged» og «hung» - men der stopper det.)

Så kan en meine at moderne engelsk er blitt et mye rikere språk på den måten. (Skjønt både franskmenn og tyskere vil protestere kraftig.) Men det tok uansett alt for lang tid, og på vegen ofret de sine opprinnelige språk.

Det synes jeg ikke vi skal gjøre. Vi skal utvikle det norske språket, ikke avvikle det. Til kamp mot språkfattigdom og jåleri! Tvangsinnfør norsk språk i mediene. Gjerne i skolen også!

I 2155 har en spesialagent en travel hverdag

 

Mange framtidsfortellinger begrenser seg til å se på én utviklingstendens, ett utsnitt av nåtidas mangslungne virkelighet, og forlenge denne ene tendensen inn i framtida – av og til inntil det absurde. Så spinner forfatteren en historie der personen(e) likner til forveksling på mennesker i vår egen samtid, med tanker, holdninger og ideer som har stått på stedet hvil fra 2000-tallet, upåvirket av teknologiske, politiske og økonomiske revolusjoner som skjer i mellomtida. Mange spenningsromaner med handling lagt til kommende århundrer er egentlig cowboy-fortellinger med folk i rare kostymer. På samme måte er mange historiske fortellinger befolket av 2000-tallsmennesker med pappneser.

De beste fortellingene, derimot, klarer å beskrive en fullstendig, fremmedartet og likevel gjenkjennelig verden hvor alle deler stemmer overens: Et vegg-til-vegg-maleri hvor økonomi, politikk, folkeliv, kultur og teknologi henger sammen, hvor handlinga, intrigen, er uløselig knyttet til den verdenen som beskrives, og hvor menneskene tenker, snakker og oppfører seg som om de hører hjemme i akkurat denne verdenen. Et ypperlig eksempel på en truverdig konstruksjon av en framtidsverden befolket av framtidsmennesker er den prisbelønte romanen «The Windup Girl» av Paolo Bacigalupi, fra ei framtid der global oppvarming, genteknologi, ressursutarming og hyppige katastrofer har gjort verden til et enda mer utrygt sted enn i dag.

Eirik Ildahl har skrevet en roman der han fører Bacigalupis utviklingslinjer mange hakk videre: I det 22 . århundre er det etablert globale maktstrukturer som såvidt klarer å holde verden sammen. Noen få superrike mennesker har råd til å skaffe seg udødelige avatarer, slik at de kan transportere bevisstheten sin over i avatarer og leve evig.

Hovedpersonen, Liriel, arbeider for avatariatet, som er av de to maktstrukturene som holder verden i en slags likevekt. Hun er en «martyr» som har viet hele sitt liv til å utføre oppdrag som er nødvendige for å bevare ro og orden. Hun er forbedret både genetisk og teknologisk: Hun har gjeller bak ørene som kan redde livet hennes i en oversvømmelse; hun har utvidet synsspekter og kan se infrarødt lys; hun kan kjenne og sende elektromagnetiske pulser, og hun er trent opp til en formidabel drapsmaskin. Verden er befolket av vanlige mennesker, av mennesker som er forbedret på forskjellige måter, av kloner med eller uten forbedringer, av kyborger og androider, og av dyr som er forbedret, slik at de kan utgjøre (deler av) forbedrete mennesker. Kunstige intellegenser opptrer i alle slags former – blant annet som frittsvevende skyer av nanopartikler.

Intrigen settes i gang av at noen har klart å trenge inn i maktstrukturenes ugjennomtrengelige sikkerhetssystem og foretatt en sabotasjeaksjon som vil få globale og katastrofale konsekvenser. Liriel reiser ut på oppdrag for å finne de skyldige og bidra til å avverge katastrofen. Det viser seg etterhvert at maktstrukturene er mindre oversiktlige enn vi trur; det blir stadig mer uklart hvem som er skurk og hvem som er helt, og hva spillet i det hele tatt går ut på. I sin jakt på de skyldige, hvem det nå måtte være, utfører vår heltinne den ene halsbrekkende operasjonen etter den andre og reiser på livsfarlig oppdrag fra Bouvet-øya til Sibir, til turistfellene under Sahara, til de oversvømte atollene i Maldivene, til et svevende keiserpalass over Kina. Det er et under at hun overlever – og kanskje gjør hun ikke alltid det heller.

Teknologi, kultur, politikk og de forskjellige miljøene henger sammen på en overbevisende måte. Heltinnens overlevelsesevne grenser nok til det eventyrlige, men hennes nagende følelse av ensomhet er svært ekte, og svært overbevisende. Framtidsverdenen tegnes med en frodighet og en fantasirikdom som en nesten må til Jack Vance, verdensbyggernes stormester, for å finne maken til. Og romanen drøfter spørsmål som blir stadig mer aktuelle etterhvert som teknologien freser avgarde med oss i vår egen, ikke særlig idylliske verden.

«Iriel» av Eirik Ildahl bør få MANGE lesere. Den ligger ikke i dynger og lass ved inngangen i de store bokhandlene, men den kan sikkert skaffes fra nettbutikkene til ARK, Tanum og andre. Kast deg på tastaturet!

Fossilt karbon og rare argumenter

 

For et par år sia kom det en artikkel i et medisinsk tidsskrift som fastslår at svært lite av CO2-økningen siste 100 år (fra 280 til 425 deler pr. million) skyldes menneskelig aktivitet. ( https://journals.lww.com/health-physics/Abstract/2022/02000/World_Atmospheric_CO2,_Its_14C_Specific_Activity,.2.aspx )

Grunnen til at jeg trekker fram denne pussige artikkelen, er at den var vedlagt et svar på spørretjenesten Quori. Spørsmål og svar var på norsk. Dermed garanterer jeg at denne historien kommer til å dukke opp på ei hjemmeside nær deg: De har det med å bli resirkulert og resirkulert og resirkulert, sånne artikler som betviler at det foregår oppvarming, eller at oppvarminga skyldes klimagasser, eller at klimagassøkningen er menneskeskapt, eller at klimaendringer er skadelige, eller ... Sånne hjemmesider, veit du.

Artikkelen tar for seg andelen av den ustabile isotopen C14 i atmosfæren. C14 oppstår i de øvre lag av atmosfæren ved at høgenergetiske partikler i solvinden utstyrer C12-atomer med to ekstra nøytroner i kjernen. (Og du har rett; det oppstår mange flere C13-atomer.) C14 brytes ned med ei halveringstid på 5730 år. Det betyr at hvis du starter med en viss mengde C14, vil bare halvparten være igjen etter 5730 år. Etter 11430 vil bare fjerdedelen være igjen, osv.

C14-nivået i atmosfæren holder seg noenlunde konstant. Når et tre vokser, tar det til seg både C12, C14 og den stabile isotopen C13 i samme forhold som mengden i atmosfæren tilsier. Men når treet dør, slutter det å ta til seg karbon. I det døde treet vil C14-andelen sakte men sikkert avta; det er grunnen til at C14-analyse kan brukes til datering av fortidsminner.

En digresjon: Ved bruk av karbondateringer hadde man, fram til 1960-tallet, kunnet befeste en oppfatning som lenge var opplest og vedtatt i arkeologien: Nemlig at de enorme gravhaugene i Irland og England var bygd med pyramidene som forbilder. Noe så ruvende kunne ikke folk i de tilbakestående utkantene finne på å bygge helt av seg sjøl, meinte man. Impulsen måtte ha kommet fra «sivilisasjonens vugge» i det indre Middelhav. Men på 1960-tallet ble historikerne oppmerksomme på at C14-datering noen tusen år tilbake i tida kunne bomme med flere hundre år, fordi C14-andelen i atmosfæren faktisk har variert litt. Dermed ble de nødt til å kalibrere C14-dateringer med andre dateringsmåter, deriblant dendrokronologi – altså ved hjelp av årringer. Disse omdateringene la grunnlaget for den revolusjonen i arkeologien som ble kalt «Den nye arkeologien», som bl a påviste at slike byggverk som Newgrange, Silbury Hill og flere andre var atskillig eldre enn de store pyramidene i Egypt. Dermed ble forståelsen av verdens kulturhistorie radikalt endret. Kulturhistorien kunne ikke lenger beskrives som en stadig strøm av nye impulser fra «sentrum» ut til «periferien». Denne forskyvningen av perspektiv skjedde ikke uten verbale sverdslag i historiske kretser, selvfølgelig.

Når karbonet har ligget i jorda i mange millioner år, er det ikke ett eneste C14-atom igjen av det som fantes opprinnelig i en karbonholdig avsetning. Derfor finnes det ikke C14 i fossile brensler.

Nå kommer vi til argumentasjonen i «World Atmospheric CO2, Its14C Specific Activity, Non-fossil Component, Anthropogenic Fossil Component, and Emissions (1750–2018)»: (Artikkelen er to år gammel; jeg bruker oppdaterte tall, men resonnementet er det samme.) Hvis karboninnholdet i atmosfæren har steget fra 278 i før-industriell tid til 225 i dag, og hele økningen skyldes fossile brensler, skulle C14-andelen ha vært «utvatnet» i en slik grad at den relative andelen synker med 34 %. Men det har den ikke gjort! Den har bare sunket med 12 %. Altså skyldes bare 12/34 av økningen i CO2 tilsig fra fossile kilder. Da må resten skyldes andre kilder, som ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre!

Nå tenker du straks på de kosmiske partiklene som genererer nytt C14 høgt oppe i atmosfæren. Beklager, men det tilskuddet rekker ikke langt: Ifølge de nyeste kalkylene utgjør den prosessen omtrent 1,64 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter overflate. ( https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0012821X1200266X ) (Eldre kilder oppgir hele 2,5 C14-atomer pr. sekund pr. kvadratcentimeter. Som du snart vil se, så ville ikke det ha gjort store forskjellen.)

Hvis du ganger ut 1,64 med alle Jordas kvadratcentimeter og alle årets sekunder, finner du at det blir generert 2,65 x 10^24 C14-atomer i løpet av et år. Hvert C14-atom veier 2,33 x 10^-23 g.

Dermed finner du raskt ut at den kosmiske strålinga genererer i alt 62 g C14 i løpet av et år. (Regner du med 2,5 i stedet for 1,64, får du 95 g i året. Ikke imponerende mye, det heller.) Den totale mengden C14 i atmosfæren utgjør 10^-12 av den totale karbonmengden, ifølge ganske mange kilder – f eks denne: https://en.wikipedia.org/wiki/Carbon-14 . I før-industriell tid hadde vi nesten 600 milliarder tonn karbon i atmosfæren, derav litt over 600 kg C14. Verken 62 g eller 95 g gjør store forskjellen.

Dermed fastslår forfatterne: «Våre resultater viser at prosentdelen av CO2 som skyldes fossile brensler økte fra 0 % i 1750 til 12 % i 2018, alt for lite til å være årsaken til global oppvarming.»

De lar altså C14-andelen være et mål for hvor mye fossilt karbon som har nådd atmosfæren. «77 % av CO2-økningen må altså skyldes andre kilder,» skriver de. De nevner ikke hvilke kilder, men snakker om «utvekslingsreservoarene». Det største reservoaret er havet, som inneholder 40 ganger så mye karbon som atmosfæren. Men de forklarer ikke hvorfor havet plutselig skulle gi fra seg mer og mer karbon til atmosfæren, nøyaktig i takt med vår økende bruk av fossile brensler. Med andre ord; forfatterne er på bærtur.

De har likevel et viktig poeng når de nevner «utvekslingsreservoarene». Men de unnlater å nevne den prosessen som gjør «utvekslingsreservoarene» viktige i denne sammenhengen, nemlig den naturlige karbonsyklusen. Den mest lettleste og grundige, og dermed den beste, beskrivelsen av denne syklusen finner du i Hans Petter Jacobsens fortreffelige «Klimablogg»: Klimablogg: Karbonsyklusen (hpklima.blogspot.com)

Bloginnlegget om karbonsyklusen er noen år gammelt, så karbonmengden i atmosfæren har økt en god del sia dette innlegget ble skrevet. Jeg tillater meg å bruke tall som er oppdatert til 2024, og dessuten å avrunde.

I syklusen inngår det at atmosfæren hvert år avgir ca 123 milliarder tonn karbon til vegetasjon og jordsmonn, og får ca 120 tilbake. På samme måte bytter atmosfæren karbon med havet: Den avgir ca 80 milliarder tonn årlig, og får 77 tilbake. At den stadig gir fra seg litt mer karbon enn den mottar, skyldes at den hele tida får tilført et overskudd av karbon utover det som inngår i den naturlige karbonsyklusen, nemlig karbonet fra fossile kilder. Noe av dette overskuddet klarer atmosfæren å kvitte seg med, men ikke alt: Hvert år øker atmosfærens eget karboninnhold med 4 milliarder tonn.

Hadde jeg vært klimaforsker med vegg-til-vegg-kompetanse på sånne prosesser, samt tilgang til sofistikerte algoritmer, statistikker og mange teraFLOPS på den nyeste parallellprosessoren, ville jeg ha startet reaktoren og generert en strøm av presise regnestykker. Jeg har en konvolutt, en kulepenn og en PC, derfor må jeg forenkle litt.

I den gjensidige utvekslinga av karbon mellom atmosfæren og andre karbonlagre må vi ha klart for oss følgende: Det aller meste av utvekslinga med havet foregår i overflatelagene. Dermed får atmosfæren tilbake karbon som den leverte fra seg for ti, tjue, hundre år sia. Da har ikke C14-andelen minket så mye at du merker det. Etter hundre år gjenstår det fortsatt 5.630 år før C14-andelen i dette karbonet er halvert.

Likedan i utveksling med vegetasjon og jordsmonn: Atmosfæren mottar karbon fra fjoråret når meitemarken, soppen og bakteriene bryter ned vissent gras og lauv. Atmosfæren mottar også karbon fra 1 .000 år gamle trær som omsider detter og råtner – fortsatt med 4.700 år å gå på før C14-andelen er halvert.

Jeg meiner jeg er konservativ hvis jeg antar at 80 % av karbonet som atmosfæren mottar fra hav og land inneholder (for alle praktiske formål) like stor C14-andel som atmosfæren allerede inneholder. De siste 20 % regner jeg som C14-frie.

Vi gjør et tankeeksperiment: Se for deg at atmosfæren mottar alle de 300 milliarder tonn fossilt karbon på én gang, på toppen av 600 milliarder tonn som «alltid» har vært der. La oss kalle C14-andelen av karbonet i en 1750-atmosfære for a. Etter injeksjon av 300 milliarder tonn fossilt karbon vil C14-andelen i atmosfæren være 0,66 a.

I denne utopiske verdenen skjer det ingen flere fossile utslipp. Men karbonsyklusen fortsetter som før: Det første året gir atmosfæren fra seg 200 milliarder tonn karbon som har en C14-andel på 0,66 a, og mottar 200 milliarder tonn som har en C14andel på 0,8 a.

Etter ett år blir C14-andelen i atmosfæren denne:

a x (700 x 0,66 + 200 x 0,8)/900 = 0,69.

Etter 2 år:

a x (700 x 0,69 + 200 x 0,8) = 0,71.

Etter 3 år: 0,73. Etter 4 år: 0,75 – osv.

Du ser hva som skjer? C14-andelen i atmosfæren går asymptotisk mot C14-andelen i utvekslingsreservoarene. Det fossile karbonet i atmosfæren uttynnes med C14-holdig karbon fra vegetasjon, jord og hav. Disse reservoarene er uhorvelig mye større enn lageret i atmosfæren, og karbonet i reservoarene inneholder nesten like mye C14 som atmosfæren inneholdt for noen årtier eller århundrer sia.

Et mye mer komplisert regnestykke som ser på utslipp og karbon fra år til år ville ha vist det samme. Regn sjøl.

Dette forklarer hvorfor det ser ut som om bare 23 % av det fossile karbonet befinner seg i atmosfæren. Observasjonen er forsåvidt riktig, men 77 % av utslippene har etterhvert havnet i vegetasjon, jord og hav, og blitt erstattet av C14-rikt karbon fra vegetasjon, jord og hav. Sånn funker karbonsyklusen.

Driveren i denne prosessen, som gjør at CO2-innholdet i atmosfæren øker og øker, er utslippene av fossilt karbon. Karbonsyklusen maskerer den fossile kilden til karbonøkningene. Enkle resonnementer som frikjenner utslippene av karbon basert på slik maskering er ikke riktige.