Ayn Rand og "Liberalistene"

 Dette er del 2 av en laaang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Del I er lagt ut, se "Norske liberalister?" på Øyvinds globb. 

Dette minipartiet fikk et blaff av vind i seilet da Per Sandberg meldte overgang dit. Partiet har nok også fått tilsig av frustrerte, forhenværende FrP-ere som ble utrensket på Bolkesjø. (For unge lesere: Bolkesjø, også kjent som «Dolkesjø», var stedet der FrP holdt landsmøtet i 1994. Der fikk daværende partieier Hagen kastet hele den frihetlige delen av partiet, inklusive ungdomspartiet, ut fra sin bevegelse. Han hadde nemlig oppdaget at fremmedfrykt skåret mye bedre hos velgerne enn liberalisme, åpenhet og toleranse.)

Partiet ble stiftet i 2014. Fotografiet fra stiftelsesmøtet var preget av kjekke unge menn fra BI. Jeg syntes det liknet mest på et bilde av et Ayn Rand-seminar. Men du skal ikke skue hunden på hårene. Sia jeg deler mange av de ideene som liberalister bruker å påberope seg, bestemte jeg meg for å finne ut om dette kunne være partiet for meg, motforestillinger til tross.

Jeg hentet altså partiets prinsipprogram på nettet. (Se sjøl: https://www.liberalistene.org/ .) Det svekket ikke inntrykket av Ayn Rand-seminar.

Programmet er kortfattet og består av skriftsteder som: «Liberalistene ... står for fred, fornuft og et samfunn bygget på frihet, frivillighet og samfunnsoptimisme». Mange av skriftstedene ser ut som sitater, så jeg fristes til å leite etter originaltekstene i mitt fillete eksemplar av «For the New Intellectual». Jeg hadde ikke trengt å leite lenge, for allerede i «Introduksjon» uttrykker partiet sin begeistring for Aristoteles og opplysningstida. Som kjennere av Ayn Rand veit: Hun var monomant opphengt på enkelte ting, og én slik ting var Aristoteles og logikken hans. «A er A», påsto hun stadig vekk. Det fikk henne til å gå til angrep på alt hun oppfattet som uklar og tåkete tenkning, deriblant kvantefysikken. (Som den opplyste leser også veit: I den kvantemekaniske verden kan man aldri være sikker på at A er A – spør bare Schrödinger og katten hans.)

Ayn Rand var en glitrende forfatter. Men det var jo (for eksempel) Hamsun også. Gode forfattere er ikke nødvendigvis gode tenkere. Rand skrev så intenst og medrivende at du risikerer å forlese deg på henne i ung og inntrykksvar alder. Det kan gå slik som det ble sagt om diktene til den unge Herman Wildenvey: «Man blir sittende og lese med bare øynene.» Og flere av dette partiets grunnleggere har nok gjort akkurat det. Men hos meg får du ingen ekstrapoeng av å forkaste kvantefysikken til fordel for Aristoteles.

Innledningen fortsetter: «Liberalisme innebærer et fritt og velstående samfunn, respekt for individet, vern om eiendomsretten, toleranse for alle fredelige mennesker og rettssikkerhet». Fint – men en kritisk leser spør seg: Hvor kommer friheten, velstanden, respekten, eiendomsretten og toleransen fra – og ikke minst den rettssikkerheten som skal ivareta alle disse godene?

I neste avsnitt, «Individet», fastslår partiet at individet er ukrenkelig og suverent. «Retten til å leve i fred er ikke overnaturlig eller menneskeskapt», står det. Den er «utledet av det faktum at mennesket må tenke og handle selvstendig for å fremme sitt eget liv og søke lykken.» John Galt kunne ikke ha sagt det bedre.

  

Norske liberalister?

 

Dette er del I av en evig lang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Flere deler kommer.

I 1984 ble Norges første liberalistkongress arrangert på Mastemyr. Dette var i ei tid da landet holdt på med å demontere formynderstatens utvekster: Statsmonopolet i radio og fjernsyn ble gradvis avviklet; omsetning av boliger trengte ikke lenger å smøres med seddelbunker i brune konvolutter; det ble mulig å kjøpe egg, ost og smør etter klokka 17 på hverdager. Det ble nesten legalt å nevne «tilbud og etterspørsel» i dannet selskap. Denne utviklinga foregikk i sterk motvind fra sjiktet av venstreradikale synsere; dette sjiktet av hjertevarme folk som alltid er på parti med moral og medmenneskelighet, ofte iført en kledelig drakt av lånt elendighet. På denne kongressen var den frilynte stemningen nærmest euforisk: Her kunne vi, individualister og radikale frihetsapostler av alle slag, endelig diskutere våre ideer med (noenlunde) likesinnete, uten å måtte dempe stemmen av hensyn til snille og sensitive kollektivister.

En god del av de frammøtte var ungtyrkere fra FrPs ungdomsorganisasjon. Andre var frittsvevende frihetskverulanter uten politisk tilknytning, mens andre igjen hadde lest Ayn Rand før hodet var utvokst og pådratt seg varig hjerneskade. Så vi diskuterte frihet i jus og politikk, næringsliv og livet forøvrig. Det gjorde vi i baren, i møterom og i korridorer til langt på natt. Trenger vi en stat? Hvor stor skal den i så fall være, og hva skal den drive med? Skatt – er det tjuveri eller medlemsavgift? Hvem eier naturressursene? Hjemmebrenning og prostitusjon, smugling og narkotika, polygami og abort: Hva er lov i et fritt samfunn? Er noenting forbudt? De fleste av oss var sprenglærde av frihetlige tanker fra bokhylla. Dette var første gang vi kunne diskutere sånne tanker fritt, uten å stange i muren av Politisk Korrekthet som ellers stengte for prinsipiell diskusjon på alle arenaer.

Midt på natta syntes en av de unge idéskaperne som deltok ivrigst i ideologidebatten at vi burde gå ut og hyle mot fullmånen. Så det gjorde noen av oss. Ute under månen falt han i tanker og sa noe som han tydeligvis hadde grublet på, men ikke hadde dristet seg til å si i møtesalen: «Jeg kunne antakelig klare å gi en libertariansk begrunnelse for velferdsstaten.» Vi andre måpte og stammet, men fikk ikke til noe ordentlig svar, så vi gikk inn igjen mens vi ristet på våre eldre og klokere hoder. Trygt inne fant vi ny styrke i øl fra resepsjonen.

Seinere reiste flere av oss på internasjonale libertarianer-kongresser, og det ble også arrangert en slik kongress her i Norge. Forskjellen på «liberalist» og «libertarianer» er flytende, og kategoriene overlapper. Men et forslag til avgrensing med stiplet linje kan være at en liberalist er mest opptatt av økonomisk frihet, mens en libertarianer er tilhenger av personlig frihet over hele skalaen av menneskelig utfoldelse – ikke minst i privatlivet, men også i økonomien. Libertarianere finnes i alle avskygninger og over et bredt spektrum; liberalister er mer smalspektret.

Begge gruppene påberoper seg tenkere innen «naturretten» som sine åndelige fedre. I en engelskspråklig tradisjon blir John Locke og Thomas Paine ofte nevnt. Så henter liberalister først og fremst argumenter fra liberalismens klassikere – Adam Smith, Herbert Spencer, Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek, Milton Friedman. Libertarianere finner i større grad støtte og trøst hos nyere tenkere: John Hospers, Murray Rothbard, Robert Nozick, David Friedman. Og ingen av gruppene klarer å styre utenom Ayn Rand, er jeg redd.

Allerede nå vil ti av ti lesere løfte indignerte pekefingre for å korrigere, problematisere, presisere. Det gjør de alltid når jeg sier noe.

Det eneste store partiet som har påberopt seg å være «liberalister» i Norge er FrP. Og når Ayn Rand allerede er nevnt, må det sies at flere FrP-politikere har sagt at de har bøkene hennes på nattbordet. (Har vanlige politikere for vane å lese romaner på over 1000 sider? Jeg tviler. Men John Galts manifest utgjør tross alt bare en liten del av «Atlas Shrugged».) Av og til rykker det ennå litt i den frihetlige godfoten fra gamle og mer frilynte dager, da FrP-ere kunne delta under fullt navn på libertarianske kongresser og diskutere fri innvandring og fri hasj. Når sånne impulser griper dem, sier de: «FrP er et liberalistisk parti!». Men i dag er FrP også et parti som vil diktere deg hva slags hodeplagg du får lov å gå med, hvordan du skal hilse («I Norge håndhilser vi!») og hva du skal spise og drikke («I Norge drikker vi brennevin og spiser grisesteik.»). Frihetlig? Særlig! - Sånne rariteter finner du ikke hos «Liberalistene», et miniparti som dukket opp før Stortingsvalget i 20|17.

Nå har jeg tenkt å gå dette partiet nærmere etter i sømmene. Og da trengs det en språklig presisering: Når jeg skriver liberalistene, viser jeg til en lang tradisjon i politisk tenkning, som allerede skissert. Når jeg skriver Liberalistene, derimot, viser jeg til partiet av samme navn. Spiss øynene mens du leser, så skjønner du nok forskjellen. 

Denne framstillinga skal dessuten bli noe mer, håper jeg, enn en gjennomgåelse av hva dette minipartiet står for, og hvorfor det (ifølge meg) tar helt feil på svært viktige punkter. Jeg prøver også å peke ut noen stolper og vegmerker i liberalistisk og libertariansk tenkning. Til slutt skisserer jeg noen rammer for et frihetlig samfunn i vår tid. Hold ut!

Det er for jævlig hva en milliardær kan bli utsatt for!

 

Da Kristin Skogen Lund var adm dir i Næringslivets Hovedorganisasjon, meinte hun at «det må lønne seg å jobbe». Ellers kan folk bli fristet til å bli gående på trygd, meinte hun. Med daværende årslønn på et par stusslige millioner kjente hun sikkert denne fristelsen både titt og ofte, men hun beit tenna sammen og sleit seg videre i den ene direktørjobben etter den andre. Nå er hun konsernsjef i Schibsted, hvor jeg håper at hun slipper å ha trygdespøkelset pustende i nakken.

Nå har hun vært på Karrieredagene ved Norges Handelshøyskole. Der har hun sagt at hun har vært «jævlig irritert på den Tangen-saken». Hun meinte også at det var «helt vanvittig hva han er utsatt for og hva han har vært gjennom».

Ja, det er jo forferdelig hva en stakkars mangemilliardær risikerer å bli utsatt for når han søker seg til en av landets viktigste jobber! Helst burde sånne posisjoner fordeles av folk som betyr noe i rom som er godt skjult for offentligheten. Da ville en unngå kritikk og kunne konsentrere seg fullt og helt om det som noen få av oss er skapt til, nemlig å styre.

Vi må bare erkjenne at det finns to slags folk her i landet. Noen få egner seg til å styre og bestemme, så de ofrer seg helt og fullt for det. Da burde alle vi andre finne oss pent i det uten å bry oss med saker som er alt for store for de små hodene våre. For hvis vi driver på sånn hver gang de viser seg på samfunnsscenen, så gjør vi det til slutt helt uutholdelig å være milliardær. Da risikerer vi at de slutter å være milliardærer, og at Kristin Skogen Lund blir fristet over evne til å gå over på trygd.

Hun slumpet forresten til å være deltaker på Tangens drømmeseminar i USA, sammen med flere andre Veldig Viktige Personer. Der måtte hun bl a lide seg gjennom en intimkonsert med Sting. Jeg føler med henne. På Hadeland har vi et gammelt ordtak som sier: «Det er ældri lengre fjellimellom hæll at trølla råkes.» Men dannet som jeg er, så kunne det ikke falle meg inn å nevne sånne folkelige ordtak i forbindelse med eksklusive seminarer.

Filosofi uten snøring: Om frihet og smittevern

Hvis yrkestittelen er «filosof», så hører det til jobbeskrivelsen at du klarer å tenke kloke og klare tanker om virkeligheten som du evner å formidle i et presist og begripelig språk. Antar jeg, i hvert fall. Det kan umulig være en hovedoppgave å servere alminnelig pludring uten nevneverdig sammenheng og struktur.

Derfor satt jeg med åpent sinn og klare forventninger da filosofene Kaia Melson, Lars Kolbeinstveit og Einar Duengen Bøhm skulle diskutere koronarestriksjoner i «Verdibørsen». Det ble en nedtur.

De tre var skjønt enige om at koronaen fortsatt var en trussel. De syntes også at det hadde vært lett å forstå og forholde seg til smittevernråd da Norge stengte ned i mars, for da ble alt så godt og grundig forklart. Men nå var de forvirret og skeptiske til nyinnførte restriksjoner i Oslo. Ingen av dem brukte munnbind, og de hadde ikke helt skjønt hvorfor de burde gjøre det heller. Like vanskelig var det å forstå hvorfor det nå ikke skulle være mer enn 10 personer samlet på ett sted til private sammenkomster. Når det stadig kommer nye restriksjoner som folk ikke skjønner blir tilliten til myndighetene svekket, syntes de. Det var jo heller ikke sikkert at munnbind skjermet noe særlig mot smitte. Og kanskje var det enkelte bestemødre som heller ville få besøk av barnebarna enn å sitte aleine med munnbind på sjukehjemmet. Så er det jo dette med inngrep i den personlige friheten, da. Kravet om bilbelte, for eksempel, er ikke brått så inngripende, og det er noe folk forstår. Kulturlivet blir jo også rammet --- og så videre.

En middels velorientert sjukepleier, lærer eller drosjekusk kunne ha informert filosofene om noe de ikke var i nærheten av å begripe: Munnbindet går ikke ut på å beskytte deg sjøl. Det går tvert imot ut på å beskytte de andre mot deg, fordi du kan være smittebærer uten å vite det. Sammenlikning med bilbeltet er helt irrelevant. Derimot er det relevant å sammenlikne med forbudet mot å kjøre villmann mot fotgjengerfeltet: Det er der for å beskytte fotgjengerne mot din uinnskrenkete frihet til å kjøre drapsmaskinen akkurat som du sjøl vil.

Alle de tre filosofene har hjemmekontor og slipper altså å bevege seg særlig ofte ut i virkeligheten, framgikk det. Men også på hjemmekontoret ville en regnekyndig filosof ha kunnet regnet ut følgende: Hvis det i en bydel i Oslo er 100 smittebærere blant 100.000 mennesker, så vil det potensielle antall nye smittetilfeller være 9, med en sannsynlighet på 1 %, dersom antall festdeltakere i en trang leilighet er 10. Er antall festdeltakere 20, blir straks det potensielle antallet nye tilfeller 19, og sannsynligheten er 2 %. Forventningsverdien av antall nye smittetilfeller på den første festen blir dermed 0,09. På hæla-i-taket-fest nummer 2 blir forventningsverdien av antall nye tilfeller 0,38. Og hvis øvre grense var 50 – regn sjøl.

Jeg antar at filosofer blir invitert til samtaler om aktuelle ting fordi en håper å høre klare tanker, sånn at lyttere kan få ryddet opp litt i sine egne forestillinger om virkeligheten. Folk som kan pludre finns det mer enn nok av, og vi trenger ikke enda mer uinformert pludring om koronaen så lenge den fortsatt utgjør en svært alvorlig trussel.

Hvis «Verdibørsen» skal diskutere smittevern i koronaens tid flere ganger, kan de heller invitere en sjukepleier, en lærer og en drosjekusk – folk som i sitt daglige virke trenger å skjønne hva smittevern dreier seg om.

Vi klarer ikke å terraforme Mars

 

Da jeg var ni år, begynte jeg å drømme om å reise til Mars. Jeg hadde lest «Den røde planet» (originaltittel: «Red Planet») av Robert Heinlein, og kunne ikke vente med å gå på skøyter på kanalen fra Syrtis Minor til Syrtis Major. Det kunne bli enda mer spennende enn å gå på Randsfjorden!

Det er blitt lenge å vente. Gradvis ble Mars en helt annen planet enn vi trudde. Kanalene er borte. I stedet ser vi et nakent landskap i alle sjatteringer av oker, oppskåret av enorme raviner, arrete av meteornedslag, frostsvidd i en atmosfære så tynn som Jordas ytterste stratosfære, sandblåst av evig virvlende støvskyer. «Det er ingen fjell på Mars», påsto Arthur C. Clarke i «The sands of Mars». Nå viser veggkartet mitt en planet med Solsystemets høgeste fjell, tre ganger så høgt som Mount Everest, og en fjellkjede med flere topper som også overgår alt vi kan finne på Jorda.

Men drømmen om å reise til Mars har jeg beholdt. Månelandinga i 1969 åpnet jo døra til verdensrommet på vidt gap! Etter Vikinglanderne i 1976 fablet jeg, bare halvt i spøk, om den dagen jeg skulle reise med kabelbanen til toppen på Olympus Mons sammen med kompisen min, han Ingar. Der skulle vi se ut over det djupfryste ørkenlandet under en stjernestrødd himmel og knirke i kor: «Shake, rattle and roll! Shake, rattle and roll!»

Det blir ikke noe rock'n roll på Olympus Mons de nærmeste åra. Kanskje opplever jeg at de første basene blir opprettet, bare femti år forsinket. Dermed dukker en gammel idé opp igjen fra skrivebordsskuffen: Går det an å terraforme Mars? Skaffe den en atmosfære til å puste i, et klima som egner seg til utendørs opphold? Kort sagt, gjøre den mer lik Jorda? - For skal vi ærlige, så frister ikke den sandblåste, golde grushaugen til varig opphold for særlig mange, uansett hvor fascinerende den er for oss romantikere. Det kommer ikke til å gå godstog med forsyninger fra Jorda. Kolonister må dyrke sin egen mat, bygge sine egne hus, ivareta sitt eget helsestell. Brygge sitt eget øl! Ikke lett i 60 kuldegrader, i tilnærmet vakuum, mens kroppen pepres av livsfarlig stråling: Et fint sted å besøke, men du har egentlig ikke lyst til å bo der.

Jeg var lenge en entusiastisk tilhenger av terraforming, og syslet med ideen på skrivebordet: Hva skal en science fiction-forfatter med sin fysikkutdannelse, hvis han ikke kan bruke den til å gjøre Mars beboelig? Men etterhvert har jeg fått motforestillinger: Mars er en unik verden. Bør vi ikke heller bevare denne vilt fremmede ødemarka som varig kilde til undring og kunnskap? Vi kan bygge så mange verdener vi vil andre steder i rommet - kunstige øyer med plass til millioner av mennesker. (Lurer du på hvordan? Spør en ingeniør. Les «Sabotørene» av meg; les «Ringworld» av Larry Niven. Skjønt sistnevnte er ustabil i den opprinnelige utgaven – Niven er jo ikke ingeniør.) Så kan vi la den urørte naturen på Mars fortsette å være urørt. Skal vi reise dit, må vi gjøre det på planetens premisser: Husk oksygen, strålevern og romdrakt.

Andre har bevart entusiasmen. Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi («Red Mars», «Green Mars», «Blue Mars») beskriver kolonisering, terraforming og sosial utvikling over en 200-årsperiode, der Mars framstår som et stadig bedre sted å bo, mens Jorda visner i økologisk og sosialt sammenbrudd. Han har fortsatt å skrive fortellinger i det samme framtidsuniverset.

Hvordan foregår terraforming i praksis? I prinsippet er svaret enkelt: Du må sørge for at planeten har tilstrekkelige mengder drivhusgass, og du må fylle opp atmosfæren med ei passelig blanding av oksygen og nitrogen til du får et atmosfæretrykk omtrent som her hjemme, sånn at vi kan puste i den. Tyngdekraften kan du ikke gjøre noe med: Har du bodd noen år i en verden med 38 % av den tyngdekraften du er konstruert for, bør du ikke reise tilbake til Jorda. Du har ikke kropp til det lenger.

Fra bakken kan du utvinne oksygen og kanskje nitrogen nok, bare du har tilstrekkelig tid og energi. Men aller først trenger vi oppvarming.

Vi må altså øke drivhuseffekten noe voldsomt.

Astronomene opererer med noe de kaller «svartlegemetemperaturen»; det er den gjennomsnittstemperaturen en planet ville ha hvis det ikke fantes en drivhuseffekt. Å regne ut Jordas svartlegemetemperatur er en standardoppgave de fleste som har studert termodynamikk på universitetsnivå har vært gjennom. Regner du riktig, basert på avstand til Sola (150 millioner kilometer), albedo (0,306) og strålingsfluks fra Sola (1361 W/m²), finner du at svaret er 18 kuldegrader. Gjennomsnittstemperaturen, derimot, er 15 varmegrader. Forskjellen – 33 grader C – kommer av drivhuseffekten. Den skyldes at varmestråling fra bakken fanges opp av drivhusgasser i atmosfæren: Vanndamp, CO₂ , metan og diverse andre. Vanndamp er den aller viktigste; deretter følger CO₂. Det er disse to gassene vi må satse på hvis vi skal terraforme Mars.

La oss først finne ut hvor stor drivhuseffekt vi allerede har på Mars. Flere kilder oppgir at den er «neglisjerbar»; andre at den utgjør inntil 10 grader. Usikkerheten skyldes at det er svært vanskelig å beregne en middeltemperatur på et sted der det er langt mellom termometrene, og der temperaturene varierer voldsomt mellom dag og natt, mellom årstidene og mellom topografiske forhold. Men 0 kan den ikke være, for Mars har en atmosfære som består nesten bare av CO_{2 .} Trykket er bare 0,6 % av trykket på Jorda, men til gjengjeld består atmosfæren altså nesten utelukkende av en drivhusgass.

Mars har altså et partialtrykk fra CO₂ på 6 millibar, mot bare 0,4 på Jorda! Drivhuseffekten burde være formidabel der ute. Det ser det slett ikke ut til at den er. Hvordan kan det ha seg?

Det finns flere grunner som trekker nedover på Mars og oppover på Jorda.

For det første: Drivhuseffekten virker ikke linjært. Ifølge den enkleste beregninga av drivhuseffekt øker den logaritmisk med konsentrasjonen. Det betyr at hvis du dobler konsentrasjonen av en drivhusgass, så øker temperaturen bare med det samme som den økte med forrige gang du doblet konsentrasjonen: Fra 10 til 20 millibar av en gitt gass øker temperaturen kanskje med en halv grad. Da må du doble til 40 millibar for å få økningen opp i én grad tilsammen. Og du må doble igjen, til 80 millibar, for å få den opp i 1,5 grader. Og du må - -

For det andre: Utstrålt varmeenergi fra overflata er proporsjonal med absolutt temperatur opphøyd i fjerde potens, i samsvar med Stefan-Boltzmanns strålingslov. Det betyr at en økning på 1 grad gir relativt mye større tillegg i utstrålt energi på Mars enn den gjør hos oss: Følgelig blir den temperaturendringen som kreves for å oppnå termisk likevekt (det blir verken varmere eller kaldere) også mindre. 

For det tredje: Det er mindre energi som skal stråles ut! Mars befinner seg 228 millioner kilometer fra Sola. Den mottar en strålingsfluks som bare utgjør 43 % av den vi mottar på Jorda. Den har mye mindre energi den trenger å stråle ut for å være i termisk likevekt. 

For det fjerde: På Jorda er vanndamp den viktigste drivhusgassen, og den fungerer som multiplikator på virkningen av CO₂. Det foregår slik: Når lufta blir litt varmere, for eksempel på grunn av at det blir mer CO₂ i atmosfæren, så stiger metningstrykket for vanndamp. Det blir mer vanndamp i lufta. Vanndamp er en kraftig drivhusgass, så det fører til en temperaturøkning som er større enn den opprinnelige økningen. (CO₂ ville ha fungert på samme måte dersom forholda var slik at klimaet var dominert av et verdenshav av CO₂, som gradvis gikk over i gassform når det ble varmere, og falt som sommerregn eller tørris når det ble kaldere. På et sånt sted ville du ikke bo - gjett hvorfor.) 

Det betyr at når vi får global oppvarming på Jorda på grunn av CO₂-utslipp, så skyldes størstedelen av økningen egentlig at det blir mer vanndamp i atmosfæren. I det temperaturområdet der vår planet befinner seg vil en økning i gjennomsnittstemperatur på 1 grad – uansett hva den skyldes! - gi en økning på ca 7 % vanndamp i atmosfæren. Så blir det et nytt regnestykke å finne ut hvilken temperaturøkning vi får av 7 % mer vanndamp. Deretter må du regne ut hvor mye mer vanndamp vi får i atmosfæren på grunn av denne økningen. Og deretter - -

Alt i alt ender de fleste som regner på sånne ting med å si at økningen på grunn av vanndamp blir (minst) dobbelt så stor som økningen på grunn av CO₂. Det finns forskere som er uenige: Meteorologen Roy Spencer hevder at økt skydekke på grunn av mer luftfuktighet kansellerer denne effekten. Blant klimaforskere har han ikke mange meiningsfeller. Klimaskeptikerne omfavner ham.

Forskjellige kilder sier at effekten av CO₂ aleine, altså før du regner med vanndamp som multiplikator, utgjør 10 til 20 % av temperaturøkningen. Det tilsvarer 3,3 grader til 6,6 grader. Så er spørsmålet: Hvor stor effekt har 15 ganger så høgt CO₂ -trykk hatt på Mars?

Noen kilder oppgir at gjennomsnittstemperaturen på Mars er 64 kuldegrader: De oppgir i virkeligheten svartlegemetemperaturen, og det er jo ikke den vi er ute etter. (Regn sjøl. Du bruker en formel som står som en påle i fysikken.) Eldre kilder oppgir ca 50 kuldegrader, hvilket ville tilsvare 14 grader oppvarming på grunn av drivhuseffekten. Jeg fester større lit til American Chemical Society, som publiserer materiale til bruk for framtidas kjemikere. De sier at observert gjennomsnittstemperatur er 58 kuldegrader. I så fall er virkningen av drivhuseffekten en temperaturøkning på 6 grader. (Se https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/energybalance/planetarytemperatures.html )

Det finns dissidenter. Den flittige klimabloggeren Clive Best (som beveger seg i utkanten av klimaskeptikernes pussige flokk) har utviklet en egen modell for drivhuseffekten. Denne modellen har han brukt til å finne en temperaturstigning på 2 grader på Mars! (Se http://clivebest.com/blog/?p=4374 ) Modellen hans består i at han deler opp atmosfæren i kuleskall, det ene utapå det andre, og så følger han de stakkars fotonene fra de forlater overflata og passerer det ene kuleskallet etter det andre – eller fanges opp, re-emitteres, og sendes videre. Jeg har ikke kunnskaper og tid til å finne feil ved modellen hans – men når han bruker den på Venus, så finner han også der at CO₂ svarer for bare en liten del av drivhuseffekten. Hm.

Som en forsiktig optimist holder jeg meg altså til American Chemical Society. Fra regelen om at virkningen av en klimagass stiger logaritmisk med konsentrasjonen finner jeg at for å øke temperaturen med 6 grader til, må jeg seksdoble CO₂ -konsentrasjonen – altså til 3,6 millibar. Og for å øke den med enda 12 grader, må jeg seksdoble den en gang til. Og enda en gang! (For nerder: ln(36) = 2*ln(6).)

Da er jeg oppe i en middeltemperatur på 40 kuldegrader – fortsatt 55 grader kaldere enn her på Jorda. Samtidig er CO₂ -konsentrasjonen kommet opp i nesten 150 millibar – eller 15 % av et normalt atmosfæretrykk.

To ting er feil med dette tallet. For det første finns det ikke så mye CO₂ tilgjengelig på Mars-overflata, ifølge en studie fra NASA-forskerne Jakosky og Edwards. (se https://lasp.colorado.edu/home/maven/files/2018/08/Inventory-of-CO2-available-for-terraforming-Mars.pdf ) De har reagert på et forslag fra Elon Musk (hvem ellers?) om å teppebombe polkalottene på Mars med atombomber for å få tørrisen til å fordampe, så vi kan få fortgang i arbeidet med terraforming. I polkalottene er det ikke mer CO₂ enn det som skal til for å doble det nåværende atmosfæretrykket, sier de. Kanskje finns det dobbelt så mye spredt i overflata på resten av Mars, men det er heller ikke i nærheten av å være nok. Og kanskje – kanskje - kan vi skrape sammen nok CO₂ til 20 millibar – men bare for å få temperaturen opp i 40 minusgrader trenger vi 7,5 ganger så mye!

Men for det andre vil vi ha en atmosfære som folk kan puste i; det var mye av vitsen. Allerede ved 6 % CO₂ i lufta blir du forvirret og får dårlig syn, hørsel, motorikk. Ved 10 % besvimer du. Og ved 15 % går det verre. Vi kan altså ikke bare kjøre på med stadig mer CO₂, sjøl om det kunne skaffes.

Her på Jorda er det vanndampen som sørger for mesteparten av drivhuseffekten, når vi først har fått sparket den i gang med CO₂ . Kan den komme oss til hjelp på Mars også? Noen optimister har regnet ut at det skal være nok vann-is i polkalottene og i Mars-tundraen forøvrig til at det kunne dekke overflata med flere meter vatn.

Vi er fornuftige og begrenser CO₂ -innholdet til 25 millibar, eller 2,5 %  av 1 atmosfære. Da kan vi fortsatt puste og overleve. - Ved 46 kuldegrader er metningstrykket av vanndamp over is ca 0,06 millibar. Alt ut over dette faller som dunlette snøkrystaller i den djupfryste ørkensanden. Hadde dette vært Jorda, ville så mye vanndamp kanskje ha gitt et tillegg i drivhuseffekten som tilsvarer 0,1 grad C.

Der du sitter og leser på verandaen din, i passe tørt og behagelig innlandsklima, ligger partialtrykket av vanndamp på 10-15 millibar. Og slikt blir det jo drivhuseffekt av. Men 0,06 millibar? Give me a break, som vi sier på nynorsk.

Vi kan bli desperate og vurdere metan. Den finns (nesten) ikke på Mars; den må hentes – for eksempel fra Titan, hvor det er store sjøer av den. Fraktkostnadene blir store, men metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO₂. Luktfri er den også! Jeg siterer en instruktør ved Norges Brannskole: «Hvis man går lenge i et område med metangass, kan man svime av og i verste fall dø. Har du fått i deg metangass, vil du kjenne at du blir tung i hodet og føler ubehag i kroppen. Sakte men sikkert går ubehaget over i bevisstløs tilstand.» - Kanskje ikke en særlig god idé dette heller, altså.

Mars har vært mye varmere. Det har vært elver og hav der, store hav der det kan ha myldret av liv. For to milliarder år sia kan det ha vært vel så trivelig på Mars som her på Jorda. Hva skjedde?

Solvinden skjedde. Uten magnetfelt hadde ikke Mars noe vern mot strømmen av ladete partikler. Med lågere tyngdekraft enn Jorda klarte den heller ikke å holde på lufta, vanndampen og hydrogenet. Derfor finns ikke lenger muligheten til å gjenskape det frodige klimaet som en gang fantes. Vi må glede oss over planeten slik den er nå: Vill, fremmed, et varig mysterium.

Jeg skriver dette mens Mars er i opposisjon til Sola. Det betyr at den er i minsteavstand til vår egen planet; bare 78 millioner kilometer. Når himmelen er klar, kan jeg se den fra verandaen over åsen – en rødlig planet som gløder rolig mellom de funklende stjernene. Nå som før lokker den på oss.

Vi kommer til å reise dit. Men vi kommer ikke til å klare å omforme den til det ugjenkjennelige etter vårt eget hode, for våre egne formål.

Mars er uovervinnelig.

Ny mini-istid begynte 8. juni i år! Eller kanskje ikke.

 

Den standhaftige professor Valentina Zharkova (se http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/professor-zharkova-pa-nye-eventyr.html ) har oppdatert sine varsler om ny miniistid: Vi er nå inne i et nytt «Grand Solar Minimum», og det skal ha begynt den 8. juni i år. Det kommer til å vare helt til 2053. Så blir det varmere igjen, før vi får et nytt minimum i 2370 til 2415.

Zharkova er solfysiker og matematiker, og best kjent for sin teori om at det i stor grad er variasjonen i solflekker som styrer klimaendringene på Jorda. Bak den velkjente 11-årssyklusen i solflekker har hun identifisert større sykler som har resultert i lange perioder med nesten ingen solflekkaktivitet. Den lengste av disse periodene i historisk tid var Maunder-minimumet, ca 1645 til 1710. Denne perioden, hevder Zharkova (og mange med henne), faller sammen med perioden vi kaller «Den lille istid», da verden skal ha vært 1 til 1,5 grader kaldere enn i dag. Sammenhengen er ikke tilfeldig. I sin nyeste studie forklarer hun mekanismene som knytter redusert solflekkaktivitet til kaldere vær.

Færre solflekker gir redusert solstråling. Zharkova anslår at et nesten fullstendig bortfall i solflekkaktivitet vil medføre at solinnstråling, her ute hvor vi befinner oss, vil bli redusert med ca 3 W/m² , eller 0,22 % av totalen. Hun innser at denne reduksjonen i strålingsenergi aleine på langt nær er nok til å forårsake et betydelig temperaturfall. (Fint! Da er vi i hvert fall enige om én ting: Se http://kvernvold.blogspot.com/2016/08/vi-far-ikke-ei-ny-istid-med-det-frste.html .) Men hun har et par mekanismer til på lager: Variasjonen i solflekkaktivitet skyldes variasjon i Solas magnetfelt. Denne variasjonen gjør at Jorda mottar mindre kosmisk stråling fra Sola, og dét betyr at det dannes mindre ozon i stratosfæren. Dermed blir det kaldere. Til gjengjeld mottar vi mer kosmisk stråling fra galaksen og universet forøvrig; det fører til mer skydannelse, og da blir det enda kaldere.

Hun oppgir ingen tall og viser ingen beregninger. Dermed er det plent umulig å gå henne nærmere etter i sømmene. Det er synd, for både ozon og skylag har beregnelige virkninger på pådrivet, altså forskjellen mellom strålingsenergi som Jorda mottar og strålingsenergi som Jorda avgir. Hvor mye mindre ozon får vi, og hvordan påvirker det pådrivet? Hvor mye tetere skylag får vi; hvordan påvirker det albedo, og i sin tur pådrivet? Dette får vi ikke vite. Dermed kan vi ikke vurdere om effektene – hvis de finnes – er neglisjerbare eller betydelige. Men hvordan kan Zharkova da vite at temperaturene kommer til å falle med 1 grad C? Det får vi heller ikke vite.

Du finner den nye studien hennes her: https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/23328940.2020.1796243 Legg merke til at hun skriver aleine denne gangen, og det kan være grunnen til at hun ikke presenterer noen beregninger av ozonmengden og skylag. Men da er det heller ingen grunn til å tru at temperaturfallet blir akkurat 1 grad – og ikke heller 0,1 grad. Eller 10 grader. Og nå som før overser hun menneskeskapte klimaendringer fullstendig: De finns ikke i hennes studier.

Sammenhengen mellom solflekkminimum og temperaturer står og faller med Maunder-minimumet og dets påståtte sammenfall med «den lille istid»: Fantes det ikke noe slikt sammenfall, blir det svært vanskelig å påstå at et nytt minimum vil føre til ei ny miniistid. Dette sammenfallet, som «klimaskeptikere» av alle avskygninger har klamret seg til i årevis, er aldri blitt særlig godt dokumentert. Tvertimot har flere forskere påpekt at «den lille istid» begynte lenge før Maunder-minimumet. Og i nyere tid har en hel hær av forskere beskjeftiget seg med å kartlegge faktiske klimaendringer gjennom de siste 2000 år. Resultatet så langt peker iu retning av at det ikke har vært noen «liten istid» med globalt omfang i det hele tatt: De siste 50 år er den første perioden – i hvert fall på 2000 år – som viser sammenhengende og uavbrutt klimaendring i samme retning over hele kloden. Én av disse studiene finner du her:

https://www.researchgate.net/publication/334662695_No_evidence_for_globally_coherent_warm_and_cold_periods_over_the_preindustrial_Common_Era

I oppsummeringa står det: «Vi finner at den kaldeste perioden i det siste årtusen – den antatte lille istid – mest sannsynlig har hatt sin kaldeste periode i det femtende århundre i det sentrale og østlige Stillehav, i det søttende århundre i Nordvest-Europa og det sørøstlige Nord-Amerika, og i midten av det nittende århundre i de fleste andre områder.» Det 15. århundre var et par hundre år for tidlig til å passe med Maunder-minimumet, mens det 19. århundre var hundre år for seint.

Videre: «Derimot finner vi at den varmeste perioden i de siste to tusen år har vært i det 20. århundre på mer enn 98 % av kloden. Dette gir en sterk bekreftelse på at menneskeskapt oppvarming ikke bare er uten sidestykke med hensyn til absolutt temperatur, men også uten sidestykke når det gjelder geografisk konsistens gjennom de siste 2000 år.»

Det fantes ikke termometere for 2000 år sia. Derimot fantes det allerede den gangen flora og fauna; det fantes luftbobler i is; det fantes årringer og pollen. Ut fra pollenavsetninger i myr kan botanikere anslå både middeltemperatur og lengden på vekstsesongen i et gitt område. Ved å kartlegge en mengde slike proxy-data har forskerne kunnet kartlegge klimaet over store deler av Jorda, og kartet stemmer altså svært dårlig med antakelsen om at solflekkminimum gir global frostnatt.

Zharkova er den nye rockestjernen i «klimaskeptikerne»s nettsirkus. Etter at det nyeste klimavarslet hennes ble publisert, har det haglet med triumferende omtaler på nettet. Sjøl holder jeg ikke pusten. Men jeg veit at hver eneste frostnatt framover kommer til å bli lagt ut på nettet som bevis: Bare se – nå er den nye mini-istida her! Æda bæda, alle klimahysterikere og sensasjonsjournalister!

Det er bra at Zharkova har gitt opp sitt halsbrekkende forsøk på å finne forklaringer på den globale oppvarminga i Jordas banevariasjoner. Men det er fortsatt pussig at hun ser helt bort fra de kjente årsakene til klimaendringer – CO₂ , metan og andre drivhusgasser. Og det er svært lite tillitvekkende at hun gir nøyaktige svar uten å vise et eneste regnestykke som underbygger svaret.

Time Will Show , sa Blodstrupmoen. Og sia miniistida alt har begynt, bør også meteorologene merke endringene når de skal gjøre opp status: «Annen halvdel av 2020 markerer et kraftig brudd med global temperaturøkning de siste 50 år,» kommer World Meteorological Organization til å skrive da.

Så standhaftig (og påståelig) som hun er, bør hun få helt og fullstendig rett, ellers mister hun enda mer anseelse. Det vil være nesten tragisk. Så hvorfor kjører hun på så uforbeholdent som hun gjør, uten belte eller bukseseler?

Svaret er kanskje enkelt: Valentina Zharkova er en verdensledende autoritet på solflekker. Dermed blir hun litt lik den snekkeren som bare har ett eneste verktøy, nemlig hammeren. For en slik snekker vil alle problemer se ut som spiker.

Stopp Idiotiseringa Av Norge!

 Det finns en sær liten klubb som heter SIAN («Stopp Islamiseringen Av Norge»). Den består av paranoikere som har fått islam på hjernen. De er overbevist om at muslimene arbeider utrettelig for å overta landet. Når de har klart det, trur SIAN, vil de innføre sjarialovgiving med avkapping av hender, offentlig pisking og halshogging. Derfor bør islam forbys, muslimer utvises, og ingen nye slippes inn – det være seg flyktninger eller vanlige innvandrere.

Dette glade budskapet reiser de rundt og formidler til alle som orker lytte (hvilket sjelden er særlig mange). For å sprite opp budskapet, brenner de av og til en Koran og «avslører» fæle muslimer i offentligheten. For når de snakker om «muslimene», gjør de ingen finere distinksjoner. De skiller ikke mellom wahabitter og sufier, mellom sjiaer og sunnier, mellom vanlige hverdagsmuslimer og fanatikere, mellom Abid Raja og Abu Bakr al-Baghdadi (som i oppfatningen til muslimer flest vil brenne evig i helvete.). Alle er egentlig av samme ulla, ifølge SIAN.

Denne sære lille flokken ville forbli en kuriositet langt ute i kokko-høyre, hvis det ikke var for fiendene de klarer å skaffe seg. Hver gang de kommer til et sted for å holde en «markering» for noen få frammøtte, tropper det opp mange ganger så mange motdemonstranter, stort sett ungdommer. Så blir det bråk og slagsmål, politiet griper inn, og SIAN kommer i Dagsrevyen og får førstesideoppslag. Takket være voldelige motdemonstranter klarer denne intolerante klubben som vil forby en religion å framstå som forsvarere av ytringsfriheten! Motdemonstrantene sørger også for at de får sympati blant folk som allerede er islamskeptikere, og dermed flere medlemmer.

I Bergen klarte noen motdemonstranter å bryte politisperringene for å banke opp lederen av SIAN mens han holdt den vanlige appellen sin. Dermed får han vise fram det forslåtte oppsynet sitt på Dagsrevyen, og sikres en oppmerksomhet han ellers bare kunne drømme om.

Voldelige motdemonstranter er SIANs beste rekrutteringsagenter.

De verste bråkmakerne og slåsskjempene ble anholdt, og blir ilagt noen klekkelige bøter, får vi håpe. Dermed får de en helt nødvendig leksjon i ytringsfrihet: Fyren har faktisk lov til å stå der og si det han sier, uansett hvor mye du misliker det. Men ingen makt i verden kan tvinge deg til å høre på ham! Så hvorfor kan du ikke bare finne på noe bedre å gjøre den dagen?

SIAN er fanebærer for intoleranse og fremmedfrykt. Men politisk idioti lar seg ikke helbrede med juling: Tvert imot vokser den seg sterkere. Kanhende den smitter også, når den bæres av sympati for mannen med det forslåtte ansiktet.

La SIAN drive på med sitt. Neglisjer dem, eller imøtegå fremmedfrykten de sprer med nøktern argumentasjon. Vurder politianmeldelse hvis de blir alt for grove i kjeften. Men skaff dem ikke mer oppmerksomhet enn de fortjener!

Slik bidrar du best til å stoppe idiotiseringa av Norge.